Tenk om alle.

Tenk om alle hadde hatt det pågangsmotet som barn har,
De som reiser seg opp gang etter gang etter å ha falt på rompa pga ustødige bein.
De som gang på gang løfter skjea mot munnen,
men hver gang de gaper over har maten havnet på tallerkenen igjen.
De som øver og øver helt til henda faktisk treffer hverandre og lager en klappelyd
markusgår
 
Tenk om alle hadde hatt den nysgjerrigheten som barn har.
De som åpner hver skuff og hver skap med iver og lyst
som utforsker gressplene som den skulle vært en jungel
De som bader i høstløv og tar seg tid til å se.
amalieiløv
 
Tenk om vi alle hadde hatt den læreviljen som barn har.
De som åpner hver eneste bok med iver og lyst
Eller som pusler og pusler og pusler og pusler og aldri gir opp
De som stotrer fram bokstav for bokstav for å lære nye ord
Ja og de som for nte gang spør; hva er det? eller Hvorfor det?
Amalielære
 
Tenk om vi alle hadde hatt den medkjærligheten som barn har
Som lyser opp bare de ser et annet barn,
Eller noen de har kjær
De som gladelig deler, eller viser fast og bestemt hva som er greit og ikke greit
De som har uendelig med kos og nuss til alle som vil ha.
Som åpenbart bryr seg, uten å bry seg om hva andre tenker
Som er åpen for alle, uansett kultur, tykk, tynn, meninger eller utseende.
medkjærlighet
 
Tenk om vi alle hadde hatt den ærligheten som barn har
Som sier ting akkurat som det er.
Som spør akkurat om det de lurer på.
De som stolt kan fortelle at de har bæsja i dag, og som til og med kan fortelle antall klumper
De som kan stå foran speilet og si høyt, Jammen er du vakker i dag.
De som trygt og spontant kan svare JEG VEIT DET :) når man roser og forteller at en er flink.
markusbade
 
Tenk om vi alle hadde hatt den livsgleden som barn har..
Som spreller med armer og bein og gliser fra øre til øre tidlig en  morgen fordi de endelig får se deg igjen.
Som gleder seg over hver dag
Og lever den i nuet, uten unødvendige bekymringer, stress og mas.
amalieiskogen
 
Men det har vi ikke…
På ett eller annet punkt i livet, mister vi sakte men sikkert bit for bit…
Plutselig er vi den som svarer neisj… når noen forteller oss at vi er flinke.
Plutelig er vi den som sukker høylytt når vi sitter på skolen og har mulighet til ny lærdom
Plutselig er vi den som sier æææsj når vi setter oss til bords og skal spise
Plutselig begynner vi å skille på hvem vi vil være med å ikke, pga utseende, kultur, meninger og ikke pga personen selv
Plutselig er vi den som gir en klapp på skuldra når man i stede burde gitt en god klem.
Plutselig lar man hverdagen gå med på å bekymre seg, stresse og er den som står og maser..
Plutselig står vi der, foran speilet, og synes vi har for rynkete hud, for tykk mage for korte ben og pjustrete hår.
Plutselig… er man voksen….
 
og vi voksne har kanskje litt å lære av våre barn….?
20131109_154753
 
///LIKE om du også tror vi har litt å lære av våre barn, og del gjerne denne med dine venner.

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg