Men…
sier hun og tar en slurk av kaffekoppen.
Lager en irriterende lang pause midt i en setning jeg nærmest vet hvordan hun har tenkt å fullføre.
Hun krommer begge henda rundt koppen, snurrer pekefingeren inn i hanken.
Tenk på alt du går glipp av da?
Vi har ikke pratet lenge sammen, og jeg merker at jeg ikke er stort interessert i at den skal bli så mye lengre heller.
Det er lenge siden vi så hverandre sist, og mye har skjedd.
Vi møttes tilfeldig, stod i samme kø.
Jeg hadde en hun med en Skyr og Imsdal, jeg med en Smoothie fra Ellas kitchen og en kvikklunsj til meg selv.
Kom la oss ta en kaffe sa hun.
Ok sa jeg.
Vi hadde mye til felles, hun og jeg.
Vi var de gærne vi to. Du vet, de jentene som “alle” snakker om.
Vi har gjort mye sammen, mye moro, mye sprøtt og mye vi ikke snakker så høyt om.
Men nå, er ting noe helt annet.
Hun har hæler, jeg har joggiser.
Hun har skjørt, jeg har jeans.. (les: mammabuksen fra siste svangerskap)
Hun har sminke, jeg har tatt meg tid til maskara i dag.
Hun ser så fresh ut, nydusjet hår som faller lett og glinser i lyset fra lysekronen over oss.
Hun lukter uendelig godt, sikker dusjet i 10 minutter, minst.. og det helt alene.
Hun forteller om Paris, om London og en tur opp til Prekestolen,
Om Isen i Roma og hvor varmt det har vært.
Ferien har vært travel, sier hun,
Hun vet ikke hva hun snakker om, tenker jeg.
Men sier det ikke, nikker heller iherdig og smiler med når hun forteller om sitt innholdsrike liv.
Men nok om meg, sier hun plutselig og lener seg på tuppen av stolen.
Herregud, det er jo deg vi må snakke om.
Gift, hus på landet og 4 barn.
4!
Hvordan går det egentlig?
Jeg rekker ikke svare før hun fortsetter.
4, FIRE, det er jo en hel liten flokk.
Det hadde vi aldri skulle trodd om deg.
Vi?
Ja du må jo bare si deg enig at det kanskje var helt slik du hadde tenkt deg å leve?
Leve?
Ja? Fire små, aldri fred å få og tid til deg selv.
Jo da, jeg har jo..
Ja og tenk på alle bleiene du har skiftet da, ha ha…
Ja, he he.. tenk på de.. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.
Den tiden kunne du byttet ut med noe annet liksom.
Jo da, men det er jo mye kos i et bleieskift også da sier jeg forsiktig mens jeg klamrer meg rundt kaffekoppen for å ikke snakke fra levra…
Hun hører meg ikke, har lent seg tilbake igjen på stolen og sitter alt for behagelig til å være slik en ubehagelig samtale.
Jeg kan iallefall ikke fatte at du klarer det sier hun, og gir meg rom til å svare.
Klarer? Det er da ingenting å klare, jeg gjør det meste med glede.
Selvfølgelig blir jeg sliten innimellom, men hvem blir vel ikke det?
Jeg klarer dette helt fint jeg.
Ja, men tenk på alt du går glipp av da.
Jeg har ikke et svar, samtalen blir kort etter dette.
Jeg treffer puta samme kveld med en klump i magen, hva tenker hun om mitt liv?
Jeg går kanskje glipp av London og Paris og iskrem i Romas gater akkurat nå,
og lange dusjer med rom for både hårkur og peeling.
Av sene kvelder i høye hæler og sprudlevann.
Men så langt ifra om jeg går glipp av noe, når jeg har hverdager som fylles med dette:
Hun kan bare glede seg…
//For mer av våre øyeblikk, følg oss gjerne på snapchat: Idebankmamma
Eller instagram @smabarnsforeldre
Jeg er glad jeg går glipp av sprudlevann og “daffe” dag derpå! Mye bedre å våkne sammen med barna og kanskje være litt “daff” sammen med dem ?
Oj, som jeg håper at ‘hun’ leser dette!
Har du tenkt på at hun kanskje tenker det samme som deg når hodet hennes treffer puta; “hva tenker hun om mitt liv?”
Jeg kjenner godt til følelsen å være venninnen som enda ikke har barn. Hvordan det føles å få “du-vet-ingenting-fordi-du-har-ikke-barn-blikket” hver gang man forteller om hvordan man har det eller snakker om ting fra sin egen hverdag. Jeg føler ofte jeg må underdrive når jeg forteller om ferier eller opplevelser for at disse mamma-venninnene ikke skal bli fornermet over at jeg “skryter over livet mitt”. Det er ikke sånn det er. Uansett side i saken så må det faktisk gå an å glede seg på hverandres vegne, selv om de ikke lever samme type liv.
får håpe du har pyntet litt på dette innlegget og at det faktisk ikke er slik samtalen var, i såfall er det dårlig å “henge ut” vedkommende, man “går glipp av” like mye både med og uten barn, men det er kanskje satt litt på spissen ? hilsen ett-barns mor som ser begge sider.
Det er nok ganske så pyntet på, henger ingen ut slik 😉
Dersom du leser, tenker jeg overhode ikke noe galt med hennes liv 😉
Takk, jeg har lest. Hun tar irriterende lange snakkepauser. Du vet hva hun skal si før hun i det hele tatt har sagt det. Du er ikke interessert i å prate med henne lenger enn du må. Du gjør en deal ut av at hun har valgt å spise en skyr, hva hun har på seg og hvordan hun ser ut. Hun vet ikke hva hun snakker om når hun sier hun har hatt en travel ferie. Ut i fra hva jeg leser har du absolutt meninger om hennes liv og du er ikke akkurat oppløftende i måten du beskriver det. Og ut i fra hvordan du har skrevet dette; hvis jeg hadde vært denne venninnen tror jeg at jeg hadde følt det som at du satt der og dømte meg.
Jeg ser at dette kommer ut som kritikk, noe jeg egentlig ikke vil, men jeg kjente meg bare så igjen i denne jenta på andre siden av cafebordet! Synes også det er fint at hun kan få sin stemme hørt:)
All respekt for småbarnsmødre, deg inkludert, for livet dere lever og hverdagen dere har! Jeg gleder meg til jeg er på det punktet i livet selv! 🙂
Det er nok mange måter å tolke dette innlegget på.
Jeg gjør ikke en hel del av hva hun har på seg… jeg misunner henne.
Jeg misunner henne hæler og lange dusjer, jeg har jo hatt det slik en gang jeg også 😉
På ingen måte ute etter å henge ut et liv jeg selv har levd… jeg har jo ikke vært mamma hele tiden selv vettu 😉
Det er derimot hun som forteller meg om alt jeg går glipp av, fordi jeg har tatt de valgene jeg har tatt.
Og hun har rett, jeg går glipp av paris, london og lange kvelder med sprudlevann.
Dette var et innlegg som skulle minne meg selv på hva jeg har nå… og at alt annet har vært, og kommer kanskje senere.
og du… å fortelle hva hun har kjøpt…vil ikke jeg kalle å gjøre en hel deal ut av 😉
Setningen er kort og enkel, hun har kjøpt skyr, jeg har kjøpt sjokolade.
Vet ikke helt hvem jeg kritiserer der jeg 😉
Jeg mente ikke å lage en diskusjon ut av dette, jeg var bare ute etter å poengtere at det finnes to sider av samme sak og at man kanskje ikke trenger å gå så hardt ut mot den andre som jeg føler du gjorde i innlegget ditt. Retorikken du bruker mot meg i kommentaren over med “vet du”, blunkefjes og ledende ironi, som for å latterliggjøre meg og mine meninger (selvfølgelig vet jeg at du ikke har vært mamma hele livet…) fungerer ikke på meg. Den får meg bare til å innse at å bruke tid på å få fram poenget mitt hos deg var dødfødt i utgangspunktet.
For hva det er verdt; jeg tok det som en fin “påminnelse” om hva jeg har; to deilige, nydelige, til tider ufordragelige barn, hehe… For noen ganger kan man faktisk være litt “misunnelig” på de du skriver om, Nina. Og tenker at alt er bare snørr og bleier og krangling og masing… ;o) Og ingen egentid og alt det der… Men når jeg ser bildene du la ut, eser jo mammahjertet ut… Det ene er ikke bedre eller mer verdt enn det andre, det er bare ulikt 🙂