Du gråter, ikke av full hals, men en sår, sliten gråt.
Du er trøtt, inderlig trøtt, men roen er vanskelig å finne.
Jeg spretter opp av sofaen, sukker litt i det jeg tusler inn til deg. Igjen.
Og igjen og igjen. Alt jeg ønsker meg akkurat nå er litt kveld for meg selv.
Gråten forandrer seg i det jeg går i døren, du hører noen komme.
Tussmørket har tatt rommet, så du ser ikke, bare hører.
Med åpne øyne gråter du og får øye på meg når jeg står ved sengekanten.
Gråter stopper, du krøller deg sammen som en liten ball og bare venter på at jeg skal krølle meg inntil.
Slik ligger vi, du og jeg. Tett i tett. Under samme dyne. Jeg legger nesen mot pannen din. Merker pusten roer seg og ser øynene dine lukker seg sakte men sikkert. Innimellom gløtter du opp, bare for å se, om jeg fortsatt er der.
 

Et innlegg delt av Idebank for småbarnsforeldre (@smabarnsforeldre)

Tenk å være så glad i meg.
Meg som sukker oppgitt av deg flere ganger daglig. Som føler jeg har lyst til å rive av meg håret til tider fordi jeg føler jeg ikke makter, forstår eller får det til, det å være mamman din.
Jeg som tenker at jeg feiler, hver eneste dag.
Du skal vite at jeg gjør så godt jeg kan, og noen ganger enda litt til. Men selv med mammatittelen er jeg fortsatt bare et menneske, likefullt proppet med feil og mangler som alle andre.
Du stoler på meg fult og helt. Ser det beste i meg til en hver tid.
Selv om jeg klumser det til, ikke finner ut av det du trenger med en eneste gang eller igrunnen føler for å gjøre alt annet enn å ligge ved siden av deg.
Du, lille klump. Tenker bare gode tanker.
Det lyser, av øynene dine når du ser meg.
Smiler med hele kroppen. Spreller ivrig med armer og ben.
Bare en tur på toalettet kan gi deg gjensynsglede når vi gjenforenes.
Jeg har flere ganger tenkt, der jeg titter ned på deg i lekegrinda.
Blir du aldri lei?