En meget etterlengtet kjærestur er lagt bak oss.
Vi skulle pleie hverandre, få nye inntrykk, oppleve noe sammen og bare være oss.
Barna trygt og godt plassert her hjemme.
Koffertene var klare, og magene godt pakket med sommerfugler i det vi reiste.
Følte oss som konge og dronning i det vi skred ombord i flyet.
Så ufattelig enkelt det er å reise uten barn.
Med begge hendene frie, og tid både til å lese, se ut vindu og hvile litt i armkroken iløpet av den korte flyturen over til London.
London var kort og flott oppsummert: INNHOLDSRIKT.
Byen som har noe for en hver smak, for oss ble det museum, fotball, undergrunnsbaner, Sigthseeing buss, shopping (til ungene selvsagt) og mat.
Og ja la oss ikke glemme søvn, vi la oss tidlig og stod opp sent.
Fire dager hadde vi booket oss tur, og allerede andre dagen kom følelsen snikende.
Ja du vet om den kanskje?
Den følelsen av å ikke føle seg hel? Av å mangle noe? Følelsen av å ikke helt vite hvor man skal hvile henda.
Rastløs i kroppen og nærmest uvel av kjedsomhet.
Siste innlegg jeg skrev før vi reiste handlet om det å bli lei, og her satt jeg altså nå, to små døgn etterpå og felte en tåre fordi jeg savnet dem.
To døgn.
For all del, vi koste oss, og turen ville jeg ikke vært for uten.
Men gjett om jeg var klar for å se de små soldatene dagen etter i det vi satte oss på flyet den kvelden med snuta retning Oslo.
Gleden stod i taket i det vi hentet liten og stor etter skole og barnehage.
I bilen hjem kjente jeg en herlig ro i alt kaoset, nå var alt slik det skulle være.
Det var helt til vi kom hjem og jeg skulle oppdage hvor fort tiden har gått her hjemme.
For mens vi har vært på tur, kost oss og følt tiden stått stille, må tiden ha gått i ekspressfart her.
Minsta, som knapt nådde ned til bakken på 3hjulssykkelen, slang plutselig benet over å trødde av gårdet.
Mellomste gjenfortalte en hel historie og kunne en engelsk sang på rams.
Eldste har plutselig begynt både med himling av øyne og jentegreier (som visstnok hverken mamman eller pappan har noe med)
Hva skjedde her?
Det skjer så fort i denne tiden sier de, vell når du står midt oppi det hele føles det kanskje ikke sånn.
Men så fort du snur ryggen til og får snudd deg igjen, sykler minsta ut i verden på trehjulssykkel.
Vi har så lyst til å dra på kjærestetur før lillesøster kommer i Juli, men tanken på å være vekke mer enn et halvt døgn fra storesøster er fryktelig skremmende, jeg blir rett og slett litt uvel av tanken :/
..det endrer seg kanskje når lillesøster kommer, håper det, for kjærestetur kunne vi trengt! 🙂