Jeg er mamma, til tre små hjerter.
Å være mamma er min viktigste, mest varierte og innholdsrike rolle.
Jeg er sykepleier når de er syke, tannlege ved tannpuss, komiker og klovn når dagene er litt stutte, ja for ikke nevne kokk, baker og servitør. Vaskehjelp er jeg hver dag, hobbypsykolog, mekler og forfatter ved kveldstid. Personlig organisator og sekretær.
Det er min viktigste rolle.
Men, jeg er ikke bare mamma. Jeg er også en datter, tante, venn, kjæreste, ja faktisk er jeg kone.
Jeg er Nina.
Mammarollen spiser meg opp, på en god måte, om du skjønner den. Jeg ser på meg selv først og fremst som mamma.
Det å være mamma er det aller viktigste for meg.
Men for at jeg skal fungere som mamma, må jeg ikke glemme meg selv, og det som er viktig for meg.
Mitt liv som mamma startet med kjærlighet, kjærlighet til en mann som dukket opp fra intet og gjorde at jeg mistet bakkekontakt for en liten stund, en HERLIG følelse.
Jeg fant han ung, bare 17 år var jeg. Men jeg visste, visste godt at dette var mannen jeg ville satse hardt på.
Vi fikk noen år sammen bare oss to, vi reiste, opplevde mye sammen og nøt hverandre. Det var bare oss, vi hadde det godt.
Så godt at vi etterhvert følte at vi manglet noe.
Så, 4 år senere kom vårt første barn. Våre liv ble snudd på hodet. Forholdet vårt fikk en ny sjef, på 50 cm som bestemte når vi skulle få være alene sammen, om vi skulle få spise kald eller varm middag, når vi skulle ta en dusj. Plutselig fikk livet en mening.
Våre lange samtaler gikk over til korte, kvikke beskjeder.
GULP!
HJELP!
Ahh kan du ta henne nå?
Hvor er våtserviettene?
Lukter du no?
Vi innså etter 6 måneder, at den lille skjønne, hun vi pustet og levde for, hun vi gjorde alt for.
Var viktigere enn OSS. Vi hadde glemt OSS, satt OSS tilside for at hun skulle få den beste start på livet.
Vi bestemte oss for å ta et tak, for OSS, for kjærligheten.
Vi tar oss tid til å være sammen, bare oss to. Slik det var, når vi møttes og mistet bakkekontakt.
Bare oss tid, slik det hele startet. Det er ikke ofte, men det er ofte nok.
I dag har vi tre barn, tre sjefer som bestemmer når vi skal få dusje alene, spise middag varm eller kald, som er vår første prioritet, som vi gjør alt for. De er tre, vi er to, det sier seg selv vi har mye å gjøre 😉
Men alikevel, velger vi å tørre å ta vare på kjærligheten oppi det hele.
Hvordan klarer dere? Å nei det har vi ikke samvittighet til. Uff, stakkars de små som ikke får være med mamma og pappa, er ting vi ofte får høre fra samvittighetsfulle foreldre.
Men for oss er valget enkelt. Hvorfor? Vel la meg spørre.
Hva tror du er det viktigste for våre tre?
Tror vi begge er enige om at det er meg og mannen, OSS, vi to Mamma og pappa er det aller viktgiste for våre små.
De ønsker at vi skal ta vare på oss, ta vare på kjærligheten.
Når vi tar vare på kjærligheten, tar vi og vare på hverandre og alle rundt oss.
Vi har hatt noen tøffe år, to tette barn og et skolebarn. Alle krever sitt på forskjellige måter.
Vi har lagt et år bak oss med lite tid til oss, det merkes. Vi må huske å ta vare på kjærligheten.
Vi ser vi må vekk, fra barn og mas og ta vare på oss selv.
Vi velger å reise, helt alene, en uke, for å pleie hverandre, sove, spise, slappe av, kose oss, kos oss med hverandre, snakke uavbrutt, finne de gode samtalene, være så mye sammen at vi er lei av hverandre og kjenner på følelsen av å savne barna.
Her er plassen vi har planlagt å gjennomføre det hele.
Jeg gleder meg til å bare være Nina (og kjæreste selvfølgelig), i en hel uke.
Jeg gleder meg til å kjede meg, kjenne at tiden kanskje står litt stille.
Jeg gleder meg til stillheten.
Jeg gleder meg til å bare være OSS.
Vi velger å tørre ta vare på kjærligheten.
Gjør dere?
