I skrivende stund er klokka 06:52, og jeg har vært ute av senga i sånn omtrent tre kvarter. «Hæ?» tenker du kanskje og rynker på nesa. «Det er da ikke tidlig i det hele tatt, hun skal vel ikke klage over det?»

Klage og klage, fru Blom, når sant skal sies, så har jeg det ganske så koselig her jeg sitter. På en feriedag. Helt alene med frokosten min. Ja, for resten av huset sover. Det har kanskje, jeg gjentar kanskje skjedd én gang før, at jeg frivillig har stått opp så tidlig, uten unger eller jobb som krevde det.

Nå ja, frivillig… Alt er relativt.

Allerede da jeg gikk og la meg i går kveld, var prognosene for en god natts søvn heller dårlige. For det første, var jeg sulten. Det oppdaget jeg først etter at jeg hadde lagt meg og slukket lyset, og da står man ikke opp igjen for å spise, vettu. Ikke når klokka har passert midnatt med god margin. Løsningen ble, som alltid før, fosterstilling. Det hjalp, som alltid før, minimalt.

For det andre, gikk jeg topptur for to dager siden. Halvannen time gåtur, fem km. i bratt stigning, med en særdeles utrent kropp, kjennes noen dager etterpå. I alle muskler i hele kroppen, faktisk. Til og med musklene i ansiktet er støle. Svigermor kunne ikke fatte og begripe hvordan JEG hadde kommet meg opp der i det hele tatt. Takk for den. Men hun var mektig imponert, og det sier litt.

For det tredje (hopp gjerne over dette avsnittet hvis du ikke tåler å høre om det), sliter jeg med en typisk kvinneplage om dagen. Kløe og svie der man helst ikke vil ha det. «Men i… kan man få sopp der??» husker jeg at jeg tenkte første gangen jeg hadde det, det var vel i tenårene en gang. Å ja da, man kan få sopp der, opptil flere ganger i året. Gjerne hver måned, om man er heldig. Jeg lar meg trøste bittelitt av artikler på nettet, legen min og apotekarbeidere som sier at det er veldig vanlig, de fleste kvinner har det innimellom, men det hjelper pokker meg så lite. Alle som har kjent på den kløen og svien mer enn en gang må være enig med meg i at forskere burde bruke litt mer ressurser på å finne opp en vaksine for den jævelskapen?

For det fjerde, kom snart fireåringen vår og okkuperte sin del av dobbeltsenga sånn i totida i natt. Ikke uvanlig, i perioder får vi besøk av begge ungene hver eneste natt. Jeg har innført en regel som sier at førstemann som kommer, må legge seg på madrassen på golvet ved siden av senga, andremann må legge seg sammen med gubben. Han sover gjennom nesten hva som helst, nemlig. Denne ordningen funker ganske greit til vanlig, men nå er vi på ferie hos svigermor, og dobbeltsenga her er smalere enn dobbeltsenga hjemme. Det bør være unødvendig å si noe mer om den saken.

Jeg har altså ikke sovet spesielt mye i natt. I femtida våknet jeg for ørtogførtiende gang av at snart fireåringen rørte på seg. Herligheta i det aller helligste plagde meg verre enn noensinne, og musklene var enda stølere enn dagen før. Etter å ha ligget våken en time og vridd på meg og forbannet skjærene i hagen og snorkinga til gubben, rumlet magen høyere og høyere, og til slutt var det bare idioti å bli liggende.

Så her sitter jeg, da. Mutters alene. Og det er overraskende behagelig. Himmelen utenfor vinduet er blå, og det er putt vindstille. Hvis været holder seg noen timer til, blir det en tur på stranda i dag også. Bare klokka på kjøkkenet lager lyd. Tikk, takk. Tikk, takk. Tror jeg skal finne boka mi og lese litt til de andre finner det for godt å stå opp. Herlig morgenstund. Tross alt.