Da hopper jeg i dusjen.
Ja gjør det du sier han og tar øyne 3 millisekund fra fotballkampen.
Jeg nærmest småløper ned gangen og kler av meg på veien.
Det er stille i huset, klokken har bikket halv ni og kveldsroen har endelig senket seg.
For en dag!
Dusjen er varm og god, han har dusjet før meg. Slo to fluer i en smekk, badet barn og tok seg en vellfortjent god og lang dusj. NÅ var det min tur.

Pokker, akkurat i det jeg har trådd inn i det fuktige kabinettet kommer jeg på at jeg glemte håndkle, jeg sender en melding opp med en ekstra hyggelig smily i håp om at han kan ofre noen sekunder av kampen for meg. Kort tid etter kommer han.
Tror du må kjappe deg litt, sier han
Kjappe meg? jeg har jo så vidt begynt.
Oda gråter, jeg skal prøve å roe henne ned, sier han mens han snur og tramper opp trappen igjen.
Hårkuren som skulle virke får knapt omfavnet håret mitt før jeg raskt skyller det ut.
Ansiktsskrubben får jeg bare drøye til en annen gang, kanskje neste år.
Jeg tørker meg raskere enn supermann, opp trappen hører jeg minstemor HYLE.
Han står i tussmørket og bysser. Han trygg, rolig og god. Hun ILDSINT.
Han legger henne ned, og hun omfavner meg med to gripende hender og et søkende gap.
Vips, stille.
Helt stille..
Det er mye å ta innover seg det, for en enkel sjel som meg.
At jeg, jeg er løsningen til den minste lille ting. Så lenge hun har meg og puppene, er alt godt.
Verden trygg og hun utforsker så lenge hun kan se meg, føle meg, lukte meg.
Pappan er selvfølgelig en inderlig god avlaster,han gjør så godt han kan, men ingenting er som meg.
For henne, er jeg alt. Absolutt alt hun trenger. Mat, kjærlighet, trygghet, varme, stell og omsorg.
Verden kunne rast sammen rundt henne, så lenge hun har meg er alt godt.
Og det er både godt, skummelt og inderlig vakkert å tenke på.

Den avhengigheten, den tilhørigheten mellom mor og baby, mellom meg og mitt barn har slått pusten ut av meg flere ganger. Følelsen av å være uerstattelig gjør noe med en. Selv med mine feil og mangler er det kun meg som gjelder for henne.
Det er vanskelig på alle mulige måter, det er vanskelig å forstå men også vanskelig å godta innimellom.
Det er klart jeg skulle ønsket jeg kunne få skrubbet ansiktet og barbert de leggene. Ja for ikke snakke om håret på hodet som skriker sårt etter en hårkur. Ikke minst tatt en dusj så lenge som JEG ønsker.
Iløpet av babytiden er det flere invitasjoner jeg kunne tenkt meg å takke ja til, men av hensyn til henne må jeg si nei.
Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å bli min egen tids sjef igjen.
Dyrke egentid, egne interesser og hobbyer, for ikke snakket om et glass vin…sukk viiin.
likevell tviholder jeg på det vi har nå.
Det er som om vi er bundet med spindelvevstråd, ingen kan se den men vi begge kan føle den.
Myk, tøyelig men veldig veldig sterk.
 
Jeg vet båndet slites, borte blir det ikke, men annerledes blir det.
Jeg er fortsatt uerstattelig for hun på 10, men hun klarer seg selv, står på egne ben og sender knapt et blikk bakover i det hun tar sats og utforsker verden.
Hun sukker tungt, hun som våknet når mamma tok seg en dusj.
Hun har funnet drømmeland igjen. Og jeg tar en ninjamove over dobbeltsenga og krysser fingrene for at hun sover minst et par timer så jeg får pustet litt med begge armene fri.
Det vanskeligste med å være babymamma, synes jeg er å være uerstattelig.
 
Det fineste med å være babymamma er å føle seg uerstattelig.
 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp