Som mange av dere som følger oss på snap har sett så har vi hatt en temmelig julete helg.
Nesten så vi har fått julestemning intravenøst.

Helgen har vi tilbrakt på Røros sammen med bestefar og bestemor, onkler og tanter og mange mange mennesker på julemarked.
Det er kanskje et av verdens mest nostalgiske og vakre julemarked.
Jeg mener, du får jo ikke noe mer julekortaktig enn Røros sin atmosfære, de små tre husene, minusgradene som river i nesa og snø.


Julemarkedet var selvsagt et høydepunkt, med masse spennende, spesielt innenfor mat.
Mye spennende lokalt produsert mat. Kortreist og hjemmelaget. Jeg spiste meg fra bod til bod rett og slett.

Kanefart, juleverksted, og mulighet for å treffe selveste nissefar.

Men det absolutte høydepunkt var uten tvil å se igjen familie som dessverre bor så langt unna.
Det hele var en overraskelse for barna. De fikk vite det dagen før at vi skulle pakke for å reise.
Gjett om det var fornøyde barn som gikk til sengs den helt vanlige onsdagen.
Vell viten om at helgen i vente skulle bli alt annet enn helt vanlig.

Vi leide et privat hus (passet oss perfekt) med god plass og fire soverom slik at utsiktene for søvn var positive.
om det ble så mye søvn kan diskuteres, men.. ja.. det var fire soverom der 😉 Men mesteparten av tiden ble tilbragt på hytta til Bestemor og Bestefar, aller mest for barna.
Faktisk hadde jeg og mannen våre første to timer heeeelt barnefri siden Oda kom i magen.

Det var kort oppsummert veldig rart og veldig godt.
Iallefall når jeg får slike bilder i resultat fra noen timer borte.


 
Jeg grudde meg litt til helgen, såpass skal jeg innrømme. Å reise bort i førjulsstresset med fem barn er en utfordring.
Det krever ekstra mye tålmodighet, organisering, kontroll osv.
Og med hinsides mye å gjøre, lite søvn og mye på listen som skal gjøres har man ikke den beste grunnmuren.
Jeg var redd for at forventningene ikke skulle bli møtt, at jeg kun skulle løpe etter mine egne barn og gå glipp av hele julestemningen.
Men så var det ei god venninne som gav meg en pekepinn, et lite hint om å løfte blikket, senke skuldrene og bare godta at sånn er det nå. Om jeg reiste om med det utgangspunktet ville også forventningene bli annerledes.
Hun hadde rett, veldig rett.
Eneste som er synd, når man får slike gode helger med påfyll av samvær og magi.
Gjør det ekstra vondt å reise hjem vell viten om at de som har gjort helgen god er så alt for langt unna..