Det er en kald sen novemberkveld.

Det er iskaldt på rommet, jeg kjenner nesetippen er kald og det er aller best å være godt under dynen.

Kveld er nesten gått over til natt, og jeg ligger helt alene i sengen.
Nesten alene.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Ingen ved siden av meg, ingen over meg, ingen under meg.

Begge hendene er plassert på magen,
Jeg er ikke alene, du er der. Sprell levende, inni magen min.

Jeg har igrunn ikke hatt så mye tid til å tenke på deg.
Men rett som det er minner du meg på at du er her, med dine små bobler, i magen min.

Jeg har lagt meg ekstra tidlig i dag, ville unne deg noen minutter.
Enn så lenge har du bare vært en voksende mage, gjort at alle buksene mine har krympet, Bhene sprenges og bekkene som slarket.

Jeg deler kroppen min med deg, og det merker jeg.
Sliten, og trøtt før jeg i det heletatt har rukket å tenke på å legge meg.

Men i kveld, la jeg meg tidlig, bare for deg… og meg

Det er så stille at jeg hører mitt eget hjerte, ute snør det.
Alt blir liksom ekstra stille da.

Boblene dine dukker opp, også, plutselig, møtes vi.

Midt i håndflaten kjenner jeg deg, du får magen til å løfte seg, og med kun huden som skiller oss, møtes min hånd, med din lille fot. Din lillefot treffer hånden min og når meg rett inn til hjerte.

Og det er da… det hele går opp for meg… igjen.. skal jeg få kjøre denne turen.
Igjen skal jeg bære noen frem.
Igjen skal jeg gjøre noe av det jeg frykter aller mest, for å kunne være det jeg elsker aller mest.
Være en mamma.

Jeg gruer meg til fødsel, men jeg fryder meg over reisen vi har foran oss.

Tårene triller og gjør puten søkkvåt den novembernatten.

Der er du jo… min lille venn.

Snart halveis på magereisen er vi.
En todelt reise, en inni og en utenfor.

Jeg skal gjøre det beste ut av de begge.

Takk, lille venn.

Takk <3