Du har nok gjort dine tanker, allerede.
Du har lest overskriften og tenker ditt.
Jeg kan tippe, enten himler du med øynene eller nikker gjenkjennelig allerede.
Men det er altså slik, vi forskjellsbehandler barna våre her i huset, og det med god samvittighet.
For fem år siden, hadde jeg aldri i verden tenkt at de ordene skulle komme naturlig ut av min munn.
Nybakt 2 barnsmamma, en baby på puppen og en 3,5 åring i armkroken.
Full av barselhormoner og følelser, men ting var jeg klekklig sikker på, den vesle bylten som lå å spiste ivrig av meg skulle få akkurat det samme som hun som fylte armkroken min.
De skulle ikke oppleve noen forskjell, de skulle føle seg likt behandlet.
Jeg skulle behandle de helt likt.
Slik, ble det overhode ikke.
De er blitt forskjellsbehandlet fra dag 1, og enda større forskjell ble det når nummer 3 kom.
Vi behandler ingen likt.
Opplever vi misunnelse, sjalusi og misfornøydhet lurer du?
Svaret er kort og presist: Nei.
La meg forklare,
grunnen til at vi forskjellsbehandler barna er enkel, barna våre ER forskjellige.
I tillegg har vi vokst som mennesker og foreldre i tiden som har gått.
Førstefødte kom til to nesten voksne mennesker som overhode ikke visste hva det var å være mamma og pappa. Splitter nytt, oppsummerte det meste som ventet på den lille jenta som skulle komme.
Hun hadde alt hun trengte, før hun hadde sett dagens lys.
Forskjellsbehandlingen startet allerede ved redebyggingen når lillebror kom, han arvet mye av storesøster, vi hadde kjøpt mye brukt og iforhold til søsteren, “manglet” han mye av utstyret hun hadde klart før fødsel.
Storesøster har vi lest høyt til hver dag siden hun var i magen, mellombror får også høytlesing, når vi har tid og når han har lyst.
Mellombror har rom i samme etasje som oss, fordi han er usikker, storesøster sover nede i 1 etg.
Han har ny seng, eldstefrøken har arvet seng etter tanten.
Eldstefrøken og minsta har hvert sitt nettbrett, minsta arvet søsteren sin når søsteren endelig hadde spart nok penger til nytt, mellomstemann har ikke nettbrett.
Minsta får sitte i vogn enda, selv om de to eldste sluttet før de var tre.
Eldste fikk høytlesning på sengekanten, mellomste får lydbok, minsta kun en sang.
Vi forskjellsbehandler barna fordi de krever forskjellig.
Det betyr derimot ikke at vi møter deres behov likt?
For barna ER forskjellige, og krever forskjellig og ikke minst blir de tilfredsstilt og fornøyde av forskjellige ting.
Du kjenner deg kanskje igjen?
Dette er jo den milde og naturlige forskjellsbehandlingen som de fleste gjør uten å tenke over det.
Så har man de bevisste valgene.
Og jeg skal være ærlig, jeg tar valg jeg ikke hadde tenkt skulle falle meg naturlig.
For jeg som person er opptatt av at ting skal være likt, å føle seg forskjellsbehandlet er ingen god følelse (jeg vet hva jeg snakker om da jeg er frøken midten, med to familier og søsken på hver side..den gode gamle dritten i midten)
Men ettersom tiden har gått, og barna har vokst til og gjort seg tydelige og jeg har blitt stødigere som mamma har jeg innsett.
Hva vil det egentlig si å behandle barna likt?
Gi de samme verdier? Eller gi de til koppen er full?
Vi må jo ikke glemme her at koppene har forskjellig størrelse.
La meg gi deg et bokstavelig eksempel, når vi snakker om kopper.
Barnas lørsdagsgodt.
Ser du? Både innhold og mengde er forskjellig?
Akkurat som barna.
Lørdagsgodt er jo å begynne i det små, la oss gå over på det som er så omdiskutert om dagen.
Gaver, ja både til jul og bursdag.
Jeg må innrømme at som mamma så er det ekstra stas å få gi barna det de ønsker seg aller mest, både til jul og bursdag er det gøy å få være den som topper hele opplevelsen med å dele ut gaven de har så inderlig ønsket seg.
Men hva om, eldstefrøken ønsker seg nye håndballsko, de fine lilla som koster 1000, mellomste ønsker seg ninjago lego som koster 590 kr og minsta, hennes største ønske er frøken kanin som koster 299.
Vi stod midt i et slikt scenario i fjor, julegavelistene var laget og vi så det umiddelbart.
De ønsket seg ønskene sine like hardt, vi så stjerner i øynene på alle tre når de snakket om det de så inderlig ønsket seg.
Vår løsning?
Vi kjøpte det de ønsket seg, og alle ble like glade.
Vi kjøpte ikke noe ekstra til minsta, eller fylte på med en lego til, til mellomste fordi eldste fikk skoene som kostet dobbelt så mye.
Hvorfor ikke?
Hvorfor skulle vi?
Neste jul er det kanskje en helt annen situasjon, og minsta ønsker seg dukkehus mens eldste ønsker seg nytt penal.
Eller for all del, det skjer noe gjennom året som gjør at en av de har større behov for nye klær, utstyr eller lignende.
Reaksjonene har jo ikke latt vente på seg, men ikke fra barna våre, men voksne mennesker rundt oss.
Hvor ble det av tanken som teller?
Jeg skal være ærlig, jeg ser at man kan reagere, men det før man virkelig åpner øynene og ser.
For den julaften så hadde vi tre akkurat like glade og takknemlige barn.
Som så på oss med stjerner i øynene og takket, mens de holdt det de ønsket seg aller mest i hendene.
Det er ingen måling om hvem som har mest eller hvem som har minst av lørdagsgodt, for alle har fått det de liker best og i en mengde som passer de.
Vi snakker med barna om penger, om at ting koster og at man ikke kan få eller gjøre alt man ønsker seg alltid. Vi snakker om å være takknemlig for det man har og ikke minst om man i tillegg får det man ønsker seg og enda litt til som de gjerne får.
Om vi kan fortsette med dette i evig tid vet jeg ikke,
men så lenge barna er fornøyde, glade og tilfredse.
Lar jeg de voksne rundt reagere.
