Jeg tror kanskje det er en fordel jeg har i disse dager, som mor til seks snart sju.

Og det er velplasserte lave skuldre.

Forventningene til meg selv som mor, omsorgsperson, husmor, kone, venn osv har sunket hakk for hakk etterhvert som ungene har kommet. Det sier seg selv, at jeg om jeg skulle hatt samme forventningene til meg selv nå som da jeg “bare” hadde to, hadde jeg knapt stått på bena i dag, og sove.. ja det hadde jeg vel måtte gjort annenhver onsdag for det hadde jeg ikke hatt tid til.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har vært gjennom unntaktstilstad i en eller annen grad regelmessig de siste 4 årene.
Enten i form av sykdom, graviditet, fødsel, nyfødttid eller andre ting som har oppstått.

Jeg har god trening i å godta at ting ikke alltid går som planlagt, og vet at ting løser seg, bare ikke alltid slik man hadde tenkt.
Det til tross har jeg fortsatt følelser og jeg kan bli tynnslitt, gråte en skvett og skjelve i buksa rett som det er.

Men følelsen av å ikke strekke til, den skal jeg faktisk innrømme at jeg ikke kjenner så ofte på.
Hvorfor, fordi jeg vet jeg gjør så godt kan, og mer får jeg ikke gjort.

Men så kommer slike dager som dette, Corona-dager, Karantene-dager, Virus-dager, kall de hva du vil.
Hvor absolutt alt blir snudd på hodet, og hverdagen vi som regel kan se i det fjerne blir diffus og uklar.

Vi aner ikke når den kommer.
Ikke vi, ikke regjeringen, ikke arbeidsgiveren din, ikke lærerene, ikke de som jobber i barnehagen, ikke legen din, INGEN.

Og da blir det kaos vi aldri har kjent på.
Ingen har erfart dette før, ingen har en løsning eller en fasit.
Men alle har et ønske, et temmelig felles ett også, og komme oss helskinnet gjennom med vettet i behold.

Jepp, for det er dette med vettet, eller psyken om du vil.
Som er usannsynlig viktig å ha på plass for at resten av kroppen skal fungere.

Og vi skal ikke mye ut av rutinene før vi merker det skranter litt i toppen.
Iallfall ikke når vi ikke vet hvor lenge vi må holde pusten.

Som mamma til seks har jeg god trening i dette, men jeg kjenner uten tvil på at dette får psyken til å skrante.

Iløpet av få timer en på det vi trodde var en helt vanlig torsdag fikk vi temmelig mange roller kastet på oss, som ingen av oss hverken trodde vi skulle få eller var klare for.

På null komma niks ble jeg delegert oppgaver jeg så absolutt ikke hadde kalkulert inn i min kvote.
En kvote som allerede var fylt opp med mamma til seks, arbeidsgiver, arbeidstager, selvstendig næringsdrivende, kone, venn, søster, datter.

Og før jeg rakk å blunke var jeg også plutselig blitt
lærer for 2 4 og 7 klasse, pedagogisk leder for to barnehagebarn og måtte satt meg inn i helt nytt stoff som arbeidsgiver.
I tillegg til å styre en bedrift gjennom en storm jeg er usikker på om skuta tåler.

Jeg skjønte at dette kom til å bli tøft, men at jeg skulle bli så svimmel av alt, det må jeg innrømme at jeg ikke hadde anelse om.

Jeg har ikke telling på hvor mange meldinger vi har fått i fra skolen i dag, den ene oppfordrer til det ene, den andre til noe annet.
Den tredje, til noe helt annet.

Noen må møte til gitt tidspunkt, andre vil se at det er et opplegg gjennom dagen.
Og noen mener det er godt nok å fullføre ukeplanen.

Noen sender melding på visma, andre på sms, noen direkte med elevene andre på epost.
Og når det i dag tilslutt ramlet inn en velment epost fra barnehagen om hvor viktig det var med rutiner, dagsplan, inkludering og gjøre noe hyggelig og meningsfylt  med barna kjente jeg tårene presse på.

For oppi alt dette, skal vi håndtere også unntakstilstanden vi er i, trøste redde barn som lurer på hva som skjer med verden, som ikke kan leke med vennene sine, som ikke har skole og barnehage slik de pleier, og ikke minst stå støtt på egne ben, prøve alt vi kan å beholde jobber og ikke minst vettet.

Det er klart, det finnes ikke noe annet vi ønsker å gjøre enn å fylle tiden med noe hyggelig og meningsfylt med våre verdifulle små.

Men det store spørsmålet er, når i alle dager skal vi ha tid til det?

For selv om verden står på hodet, mistet jeg ikke alle mine opprinnelig oppgaver.
I stede har alt blitt en stor tykk ball uten ende.

Jeg skulle så inderlig ønske, at lærerene tok seg noen timer på kammerset og samkjørte hvordan de skulle gjøre dette.
Ikke velge å løse det trinnvis, jeg skulle så inderlig ønske at informasjonen som ble sendt ut også inneholdt et “men det går fint”, Dere gjør så godt dere kan og det er bra nok.

Ingen har fortalt oss det, og mest sannsynlig ikke til deg heller.

Så derfor gjør jeg det.

Du kommer ikke til å føle på at du strekker til de neste dagene, kanskje til og med ukene.
Og det er HELT GREIT.

Du gjør alt du kan, og mest sannsynligvis mer enn det.

og det er er MER enn godt nok.

Vit at vi alle sammen står like opp ned som deg, alle er vi kastet inn i en rolle og hverdag vi ikke er vant med.
Alle har vi fått roller vi ikke er skapt til.

Vi er sammen om dette, hver for oss.