Vi kommer ikke til å strekke til…

Jeg tror kanskje det er en fordel jeg har i disse dager, som mor til seks snart sju.

Og det er velplasserte lave skuldre.

Forventningene til meg selv som mor, omsorgsperson, husmor, kone, venn osv har sunket hakk for hakk etterhvert som ungene har kommet. Det sier seg selv, at jeg om jeg skulle hatt samme forventningene til meg selv nå som da jeg “bare” hadde to, hadde jeg knapt stått på bena i dag, og sove.. ja det hadde jeg vel måtte gjort annenhver onsdag for det hadde jeg ikke hatt tid til.

Jeg har vært gjennom unntaktstilstad i en eller annen grad regelmessig de siste 4 årene.
Enten i form av sykdom, graviditet, fødsel, nyfødttid eller andre ting som har oppstått.

Jeg har god trening i å godta at ting ikke alltid går som planlagt, og vet at ting løser seg, bare ikke alltid slik man hadde tenkt.
Det til tross har jeg fortsatt følelser og jeg kan bli tynnslitt, gråte en skvett og skjelve i buksa rett som det er.

Men følelsen av å ikke strekke til, den skal jeg faktisk innrømme at jeg ikke kjenner så ofte på.
Hvorfor, fordi jeg vet jeg gjør så godt kan, og mer får jeg ikke gjort.

Men så kommer slike dager som dette, Corona-dager, Karantene-dager, Virus-dager, kall de hva du vil.
Hvor absolutt alt blir snudd på hodet, og hverdagen vi som regel kan se i det fjerne blir diffus og uklar.

Vi aner ikke når den kommer.
Ikke vi, ikke regjeringen, ikke arbeidsgiveren din, ikke lærerene, ikke de som jobber i barnehagen, ikke legen din, INGEN.

Og da blir det kaos vi aldri har kjent på.
Ingen har erfart dette før, ingen har en løsning eller en fasit.
Men alle har et ønske, et temmelig felles ett også, og komme oss helskinnet gjennom med vettet i behold.

Jepp, for det er dette med vettet, eller psyken om du vil.
Som er usannsynlig viktig å ha på plass for at resten av kroppen skal fungere.

Og vi skal ikke mye ut av rutinene før vi merker det skranter litt i toppen.
Iallfall ikke når vi ikke vet hvor lenge vi må holde pusten.

Som mamma til seks har jeg god trening i dette, men jeg kjenner uten tvil på at dette får psyken til å skrante.

Iløpet av få timer en på det vi trodde var en helt vanlig torsdag fikk vi temmelig mange roller kastet på oss, som ingen av oss hverken trodde vi skulle få eller var klare for.

På null komma niks ble jeg delegert oppgaver jeg så absolutt ikke hadde kalkulert inn i min kvote.
En kvote som allerede var fylt opp med mamma til seks, arbeidsgiver, arbeidstager, selvstendig næringsdrivende, kone, venn, søster, datter.

Og før jeg rakk å blunke var jeg også plutselig blitt
lærer for 2 4 og 7 klasse, pedagogisk leder for to barnehagebarn og måtte satt meg inn i helt nytt stoff som arbeidsgiver.
I tillegg til å styre en bedrift gjennom en storm jeg er usikker på om skuta tåler.

Jeg skjønte at dette kom til å bli tøft, men at jeg skulle bli så svimmel av alt, det må jeg innrømme at jeg ikke hadde anelse om.

Jeg har ikke telling på hvor mange meldinger vi har fått i fra skolen i dag, den ene oppfordrer til det ene, den andre til noe annet.
Den tredje, til noe helt annet.

Noen må møte til gitt tidspunkt, andre vil se at det er et opplegg gjennom dagen.
Og noen mener det er godt nok å fullføre ukeplanen.

Noen sender melding på visma, andre på sms, noen direkte med elevene andre på epost.
Og når det i dag tilslutt ramlet inn en velment epost fra barnehagen om hvor viktig det var med rutiner, dagsplan, inkludering og gjøre noe hyggelig og meningsfylt  med barna kjente jeg tårene presse på.

For oppi alt dette, skal vi håndtere også unntakstilstanden vi er i, trøste redde barn som lurer på hva som skjer med verden, som ikke kan leke med vennene sine, som ikke har skole og barnehage slik de pleier, og ikke minst stå støtt på egne ben, prøve alt vi kan å beholde jobber og ikke minst vettet.

Det er klart, det finnes ikke noe annet vi ønsker å gjøre enn å fylle tiden med noe hyggelig og meningsfylt med våre verdifulle små.

Men det store spørsmålet er, når i alle dager skal vi ha tid til det?

For selv om verden står på hodet, mistet jeg ikke alle mine opprinnelig oppgaver.
I stede har alt blitt en stor tykk ball uten ende.

Jeg skulle så inderlig ønske, at lærerene tok seg noen timer på kammerset og samkjørte hvordan de skulle gjøre dette.
Ikke velge å løse det trinnvis, jeg skulle så inderlig ønske at informasjonen som ble sendt ut også inneholdt et “men det går fint”, Dere gjør så godt dere kan og det er bra nok.

Ingen har fortalt oss det, og mest sannsynlig ikke til deg heller.

Så derfor gjør jeg det.

Du kommer ikke til å føle på at du strekker til de neste dagene, kanskje til og med ukene.
Og det er HELT GREIT.

Du gjør alt du kan, og mest sannsynligvis mer enn det.

og det er er MER enn godt nok.

Vit at vi alle sammen står like opp ned som deg, alle er vi kastet inn i en rolle og hverdag vi ikke er vant med.
Alle har vi fått roller vi ikke er skapt til.

Vi er sammen om dette, hver for oss.

24 kommentarer

    1. Du er absolutt ikke alene om å føle på alt dette.
      Jeg hadde et fullstendig sammenbrudd ved kjøkkenbordet i går med et tårn av lekser som virket umulig å få til, en 3 åring som savnet vennene sine og som var ekstremt rastløs, og en samboer som er sykemeldt “uten stemme” og som ikke får løfte på noe eller anstrenge seg…
      Føler lærerne tar lite hensyn til at jeg har en helt annen livssituasjon enn de andre, og de setter for korte frister på å levere oppgavene i forhold til hva jeg får til i min situasjon. Føler jeg ikke får noe tid sammen med datteren min…
      Håper virkelig dette går over snart så vi kan få tilbake hverdagen vår igjen!

    2. Håper ikkje mange foreldre kjenner på dette:( Eg sendte denne mld heim til foreldra «mine» i går:

      Kjære frustrerte, fortvila og flinke foreldre🤩 I dag kan dokke gje dokke sjølv ein klapp på skuldra, slik vi ofte gjer i 1.klasse når vi har gjort ein god jobb. I dag har vi, saman, vore gjennom noko ingen av oss har vore med på før og ingen av oss har kunne budd seg særleg på. Dette er heilt nytt for oss alle, og vegen blir til medan vi famlar oss fram delvis i blinde. Hugs at når du helst skulle ha kasta leseboka vegg i mellom eller har lyst til å gråte fordi du ikkje rekk å hjelpe borna med alt som står på planen, så er det du har gjort likevel «Godt nok» og vel så det. Pust med magen og smil til bornet ditt, for det viktigaste no er uansett at vi alle har det bra❤️ Vi kom oss gjennom første dagen og det gjorde vi saman💪🏼

    3. Takk🥰 mamma til 4 og selvstendig næringsdrivende som opptil flere ganger han kjent på følelsen av å ikke strekke til

    4. Kjenner meg så igjen! Ser flere uttrykker sin fortvilelse i grupper på Facebook og ønsker forslag på ting man kan finne på og det er så mange spydige kommentarer som kommer tilbake. Alle har forskjellige utgangspunkt og familiesituasjoner. Mannnen min og jeg er er hjemme med en aktiv og rastløs treåring. Jeg har grått siden kl 14 i dag,da gikk rullegardinen ned for min del. Jeg er gravid i uke 11 og har vært sykemeldt i 4 uker pga kvalme så her gikk vi fra 0-100 på få timer nå på torsdag. I tillegg har både min mann og jeg samfunnskritiske jobber så han skal egentlig ha hjemmekontor i 7,5 timer per dag og jeg skal begynne å jobb igjen som sykepleier til torsdag. Forstår virkelig ikke hvordan vi skal løse dette. Håper at dette ikke blir for langvarig slik at vi kan bevare vettet!

    5. Takk. Dette trengte jeg. Føler ikke at jeh strekker til ellers og nå spm plutselig ufrivillig lærer for 1. 3. Og 5. Trinn med ikke samarbeidsvillige studenter så vill jeg bare få forsvinne til alt dette er over. I tilegg burde jeg egentlig være på Apoteket mitt og passe på mine kolleger men da 1.klassingen hoster stygt så må jeg bli hjemme.
      Barna er bekymret å savner venner. Jeg prøver holde disiplin å rutin men vill bare gjemme meg. Orker ikke. Håper inderlig dette er over snart 😭

    6. Takk! Denne trengte jeg! ❤️ Krisehåndtering og kaos på jobb og hjemme og store forventninger til hjemmeundervisning fra lærerne = krangel, gråt og null læring og null trivsel for alle. Fullt sammenbrudd på meg idag… 😓

    7. Anbefaler deg å ta kontakt med læreren (lærerne), forklar dem situasjonen og de vil forstå. Lærerne er også satt i en helt ny situasjon og de vil bare det beste for elevene 🙂

    8. Takk, godt å lese at jeg ikke er alene. Med fulltidsskole på meg, samboer med hjemmekontor i 7,5time daglig, og en rastløs 3 åring og 1,5åring så er dagene lange. Føler meg utilstrekkelig på absolutt alle områder. Savner sårt a4- livet mitt.
      Men det er litt trøst i at jeg ikke er alene om å føle det sånn. Felles skjebne, felles trøst, som det sies. Sender mange gode klemmer til alle andre slitne mammaer(og pappaer)

    9. Har akkurat vært gjennom tre måneder sommerferie, og her er det ikke SFO. Ungene har tittet innom skolen to små uker, også var vi hjemme igjen og vi må være inne. Nå er jeg sliten.. og ordene dine hjelper, hjelper alltid at noen andre sier det, man hører ikke på sine egne råd.

    10. Nå er det en gang slik at uansett hvor mange barn man har så har hver enkelt ett like mange behov som skal dekkes, uavhengig av hvor mange søsken barnet har. Og noen barn har noen ekstra behov også. Og de må jo dekkes. Det er jo ikke slik at hvis man «bare» har tre barn kan si at «nei jeg klarer ikke dekke alle behovene godt nok, men det får bare holde for jeg gjør så godt jeg kan». Og det er heller ikke noe man kan si om man har 6,7,8 barn. Det er selvfølgelig mer forståelig jo flere barn man har, men allikevel ikke mer greit. Ungene fortjener å følges opp like godt om de har ett eller fem søsken. Hvorfor skal dine barn ikke få like god omsorg og oppfølging som alle andre, bare fordi de har mange søsken?

      Det å be om hjelp er en styrke. Det er å ta ansvar. Du vil få refundert penger for barnehage og evt sfo hvis du bruker det – kanskje ansette noen til å ta hjemmeundervisning og noe aktiviteter for de små mens de store jobber selvstendig. Bare noen timer. Barnevernet kan også være behjelpelig med økonomi for familier når de trenger det. Feks betale barnehageregningen når barnehage starter opp igjen, hvis økonomien går skeis pga dette som skjer med bedrifter nå. Fordi barnehage er nødvendig for dere å ha for at barna skal få det de trenger.

      Synes du er utrolig tøff som klarer å se at du ikke strekker til. Ingen skam i det, jeg synes det fortjener ros. Bortsett fra litt mer oppfølging av skolen til barna, så vil jo ikke dette være noe mer annerledes enn en ferie? Ungene krever jo sitt da også. Og som du sier så har du hatt flere unntakstilstander før. Jeg tenker det er for mye å forvente at to foreldre skal klare å følge opp så mange barn på en god nok måte. Før i tiden når flere hadde mange barn, så var det gjerne de velstående som hadde både amme, barnepiker, hjemmeværende mor, hushjelp og mye annen hjelp. I fattigere kår gikk vel gjerne ungeflokken for lut og kaldt vann og avhengig av hvor god omsorgen de eldste kunne bidra med å gi de yngste – fordi det er rett og slett for mye for to foreldre.

      Ønsker deg og dine det aller beste ❤️

    11. Så synd at så mange føler lærere gir for mye press? Er selv lærer og vi gir oppgaver vi tenker de skal gjøre på ca 1,5 timer. Dette skal helst gjøres i skoletiden, så vi også har tider å forholde oss til (siden vi selv må passe egne barn hjemme). Vi viser også stor forståelse til de som kanskje ikke får til alt. Og vi forventet heller ikke at alle skal rekke alt (de skal avslutte arbeidet etter en satt tid). Jeg er på jobb hele tiden, føles det ut som, jeg har elever som spør om ting på kvelden også, selv om mine elever bare går på 2.trinn. Vi for også hele tiden utrykk for dette til foreldre, at både de og oss er i en ny situasjon, og takker for den gode innsatsen de gjør. Syntes heller de som syntes det er mye press bør ta det opp med læreren før dere legger ut om det. På skolen vår prøver vi ha ha det likt på 1-4 og 5-7. Vi har i tillegg til undervisning møter to ganger ila dagen. Og så har vi egne barn å passe på, og menn hjemme som også må gjøre sin del på hjemmekontor. Give all some slack tenker jeg, alle er i unntakstilstand. Kan si jeg sliter med veldig dårlig samvittighet ovenfor egne barn (2 og 4) og alle elever, som også trenger meg…

    12. Jeg er lærer selv, og støtter absolutt dette forslaget. Hvis du ber om at de sammen planlegger noen av oppgavene dine tre kan gjøre ilag, på ulikt nivå, så tror jeg de vil strekke seg langt. F.eks. Hvis de får praktiske oppgaver, som hun., kunst og håndverk og mat og helse. Men det er også mulig i de teoretiske fagene.
      Du/dere er jo i en helt spesiell situasjon.
      Lykke til. 💕

    13. Hvis dere begge har samfunnskritiske jobber, så har dere rett på barnehageplass og skoleplass og sfo. Hvis ikke skal den av dere som ikke er beordret på jobb ha fri med sykt barn dager (som man får ekstra i tillegg til vanlig antall).

    14. Hei, går det ikke an å ansette en hjemmehjelp elller noe, siden du er høygravid og sliten. Ring kommunen! Lykke til, klem.

    15. Hei, jeg lurte på hvorfor du har valgt å få så mange barn(7 barn?!!) når vi vet at verden er overbefolket og det verste du kan gjøre mot miljøet er å få barn? Lurte også på pm du ikke har noen utdannelse?

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg