Sjuende jah, sier hun og fnyser.
Rister på hode og smiler.
Ja det er visst det sier jeg og legger begge henda på magen.
Du ser jo så ung ut?
Jo takk sier jeg, men er usikker på om jeg det er et kompliment.
Men,  sier hun og  tar en liten pause, lener seg nærmere mot meg.
Hva skal du med alle de ungene da?
Spørsmålet gjør meg målløs, og det skjer ikke ofte.
Måten hun spør på får de mest verdifulle jeg har i  livet mitt til å høres ut som en samling viskelær.

Jeg husker jeg samlet på det når jeg var liten, viskelær altså
Mamma holdt på å bli sprø. Ikke skulle jeg bruke de,  så langt derifra,  jeg skulle samle.
Og hun skjønte virkelig ikke vitsen
Men for meg var de noe av det mest verdifulle jeg hadde, de var unike alle sammen, noen fargerike, noen store, noen små, noen julete, <
noen kjøpt på ferie, noen luktet godt, andre ikke.
Alle unike og spesielle for meg, et magesår for mamma som ikke skjønte vitsen.
Og der står hun foran meg, totalt ukjent ovenfor meg og midt, likevel en klar og høytidelig tale om mine valg.
Jeg kjenner jeg blir oppriktig lei meg.
Ikke fordi  hun spør meg, det er ikke første gang jeg står ovenfor et slik spørsmål, og det er kanskje nettopp det som gjør meg trist.
At hun  i det heletatt får seg til å spørre.
Voksen dame,  som mest sannsynlig har opplevd motgang og medgang i livet.
Mest sannsynlig har hun tatt noen tøffe valg også.
Og som jeg håper og tror har stått på egne ben og formet sitt eget liv.
For det  gjelder liksom alle,
livet.

Og  hele livet møter vi kryss hvor vi må velge vei.
Alle må det.
Og alle vet hvor tøft det er, spesielt om vi velger en vei vi må tråkke selv.
Og alle vet, at om vi velger å gå alene, er det en grunn.
Alltid.
Likevel klarer vi ikke dy oss med å snu oss å peke bort på de som går på stien alene.
 
Vi trives der, med skarp pekefinger og hevet øyebryn i fellesskapet
Uten å tenke over det, markerer vi vår egen vei som den riktige på kartet, der vi står og peker.
Den hvor flest har tråkket.
Jeg synes det er så trist å  se at vi glemmer at det finnes flere veier til samme mål.
Jeg er lei av å se og høre andre mennesker dømme andre pga veivalg de har tatt, uten å i det heletatt vite historie som følger med.
Istede burde vi heiet frem de som orker å tråkke opp stier alene.
Stått i fellesskap og gitt de et felles heiarop, nei vettu, et heiabrøl spør du meg
For takket være de som tråkker opp, vil veien bli litt lettere for neste som velger en, la oss kalle det omvei.
Takket være de som tar de vanskelige veiene i dag, vil det bli litt mindre ensomt for de neste som skal gå.
Og våre barn er de neste.
Og skal de stå der, og se på oss peke og le i dag?
Eller burde de lære å brøle et skikkelig kraftig  heiarop?