om få dager skriver vi 2020 folkens.
2019 er med andre ord i ferd med å bruke opp sine siste dager.
Her om dagen, etter en kaotisk middag, begynte jeg og mannen og mimre litt over året som har gått.
Og vi ble begge sittende å humre og riste på hodet.
Fy søttan for et år det har vært.
På godt og vondt.
Det er på plass med en oppsummering, før vi skåler det nye året inn i champagnebrus.

Det hele startet med et PANG

En seig, lang og tøff nyttårsaften la jeg bak meg, langt inn i fødeangståken.
JANUAR:
Så en litt lang uke senere

Så var han jammen her. (her finner du fødselshistorien hans)
Daniel, vårt sjette barn og det vi var temmelig sikre på var siste mann ut.
Januar ble sterkt og kraftig preget av babybobla og sykdom.
Rett etter fødsel brøt det ut hele 3 ulike virus i heimen, og den mest standhaftige mannen jeg vet om sjonglerte alt fra omgangssyke til hånd fot munn helt alene mens jeg lå på sykehus med en liten kar med utfordringer.
Selv om de var 10 små minutter unna med bil, føltes det ut som om de var flere verdenshav unna.
Og når ting endelig begynte å gå seg til.
Ja da ble jammen jeg rammet av en sykehusinfeksjon og det ble noen ekstra dager på oss på barsel.
Etter ni lange dager på sykehus var det himmelsk å få reise hjem.

FEBRUAR:
Jeg ble bjørn i februar, en skikkelig mammabjørn.
Jeg gikk i hi, og stengte alt som het omverden ute.

Annonsørinnhold

Julekalenderne som får opp temperaturen i heimen 🔥

Masse ammeutfordringer og en sliten kropp etter svangerskap, fødsel og infeksjon gjorde at jeg igrunnen synes det var helt greit å bare lukke verden som jeg synes snurret alt for fort ute. Jeg hadde mer enn nok med mitt.

Vi brukte mye av februar på å bli kjent med veslemann og ta litt ekstra hånd om de som hadde blitt storesøsken nok en gang.

MARS
Vååååår i luften.
Og vi fant endelig veien ut av hiet. Ammetrøbbel preget fortsatt en del av min og veslemanns hverdag. Og jeg begynte å innse at dette skulle bli første gang jeg skulle oppleve at ammingen ikke gikk vår vei.
Mars smeltet vekk usannsynlig mye snø på vanvittig kort tid, og vi kunne trille på asfalt.
FY SØREN så deilig. Jeg fikk mer overskudd noe som var deilig både for min mann og barna.
Har vel aldri bakt så mye en måned som mars 2019

Det gav oss kvalitetstid sammen mens lillebror tok sine powernapper, eller det var det jeg orket å gjøre med barna mens pappa prøvde å underholde minstebror.

APRIL

Våren var her sånn på ordentlig, vi hadde dager med kortermer og joggeskoene ble innviet.
Vi nøt godt av det var enklere å komme seg ut, og brukte mange timer sammen i solen.
Ammingen tok slutt, og jeg husker enda mitt siste forsøk og hjertesukk. Sy søren så vondt det er med ammesorg 🙁

Lillebror åpnet øynene ordentlig og begynte å vise interesse for verden rundt seg, som var stas for tålmodige søsken som hadde ventet iherdig på å få enda en lekekamerat.

Vi oppsøkte nærmiljøet og utforsket vårt nye nabolag i vårlige omgivelser, ekstra moro synes vi det var å være på Kistefoss museet som vi er så heldige å ha ca fem minutter gå avstand.

MAI

Jeg har et elsk hat forhold til mai måned, jeg elsker at den bringer med seg et snev av sommervarme og minner oss om hva som er i vente, men jeg sliter ørlitt med at jeg har en temmelig stor merkedag i mai som jeg ikke synes er spesielt stas av ulike grunner.
Men mai den kom i år og, som alle andre år, så vi bestemte oss for å gjøre det beste ut av det.
Nest minstemann fikk oppleve sine store helter på nært hold, da vi tok med oss supertante Julie og Bestemor på Vennebyenshow i storbyen.

Og når 17, mai kom, da dristet vi oss ut på vår første utflukt som xxl familie.
Vi tilbrakte nasjonaldagen og noen dager til i nydelige abrahavn og dyreparken i kristiansand.
Vi hadde rett og slett noen helt fantastiske dager sammen. Heldige med været, lite folk og et deilig lite avbrekk.

Det var helt nydelig å kjenne på at vi mestret det å reise med barna alene og ikke minst oppleve noe sammen igjen.

JUNI
Så kom måneden jeg både gruet meg og gledet meg til.
Jeg var spent på hvordan ståa var, om jeg hadde fått hodet over vann og hadde kontroll.
For juni er jo måneden hvor skolen stenger dørene og våre tre skoleelever går mot (alt for) mange uker ferie.
og med vell viten om at vi ikke hadde en eneste plan, så jeg på det hele med skrekkblandet fryd.

Vi innviet måneden med å arrangere det vi var helt sikre på skulle bli den siste navnefesten vi skulle arrangere.
Derfor slo vi ordentlig på stortrommen og hyret inn grillkokk og det hele, spørs om han må bookes på nytt neste år 😉

Vi fikk et ørlite avbrekk i juni ved å ta med oss de fire største på tur til Bjørneparken i Flå, de to minste små var så heldige å få bringe dagen hos vår bonus familie og vi fikk oppleve hvordan det var å ha hendene frie for de minste soldatene og vie de største velfortjent fokus

Lillebror ble både mer tydelig og sterkere for hver dag, men lite visste vi hva slags utfordringer som stod foran oss med tanke på hans sykdomsrunder… stakkars veslemann…

JULI
Sommerferie med stor S til tross for at det ikke var en eneste reise på planen.
Vi skulle tilbringe tiden hjemme denne sommeren var planen og slik ble det.
Som selvstendige hadde vi også en butikk som skulle holdes åpen, så vi sjonglerte ungeflokk og jobbet litt og sjonglerte litt unger mens vi innimellom rakk å gi hverandre en klapp på skuldra.

Det ble investert i basseng i hagen, tidenes beste investerte penger spør du oss.
Og dermed ble det et aldri så lite syden paradis i hagen hver eneste gang solen stakk gjennom.

Vi var så heldige å få besøk og hjelp i nesten to uker fra Trøndelag.
Bestefar og supertante Julie kom å avlastet oss en uke så vi fikk jobbet litt mer enn ellers, og når Bestemor tok turen ned, dro vi en dagstur til Foldvik Familiepark som absolutt var verdt turen.

Juli 2019 var kanskje ikke den aller beste vær messing, men vi utnyttet de gode dagene til de fulle.
Med basseng i hagen klarte de største seg selv og vi kunne enkelt si ja til bading til tross for en litt survete lillebror eller en middag som skulle lages. Og isbilmannen så dollartegn hver gang en av oss stakk snuten ut, vi har ALDRI spist så mye is som vi gjorde sommeren 2019.

AUGUST
Måneden hvor hverdagen banker på døra igjen.
Jeg liker slike måneder, og også august 2019 viste seg fra sin beste side med dager med deilig sommervær og skole/barnehage start med rutiner og litt deilige rolige dager for meg og minstemann.

Jeg får alltid ny giv disse månedene, med ekstra energi og pågangsmot.
Det synes godt på matpakkene ha ha

SEPTEMBER

September ble høstmåneden med stor H, for de største barna og pappan ble det masse utetid og til og med overnatting i skogen.
Vi nyter liksom ekstra det å være ute i skogen på høsten da de værste plagsomme krypene har gått i dvale.

Jeg og minstemann derimot, tilbrakt tid inne, MYE tid inne. Noe som også førte til litt innekos med de store også.

Det var da vi skjønte at han og frisk kjølig luft absolutt ikke skulle være bestevenner, og begynte å ane at vi hadde en tøff vinter i vente. September fikk oss også til å innse at innimellom holder det med ekskursjoner rett utenfor huset

Og ikke minst at vi har en temmelig fin skog, rett borti veien her det er godt å tusle en tur i.

I tillegg ble dette måneden som fortalte oss at 2020 kom til å bli minst like innholdsrikt.

OKTOBER
I tradisjonens tro, begynner julestemningen å spire her i huset i oktober. Så det passet oss PERFEKT at vi måtte bake pepperkaker til juleåpning i butikken 1. november.
Ingen gir mer julestemning enn pepperkakeduft i huset, ingenting.

Vi fortsatte å nyte den gode høstluften, selv om lillebror nærmest konstakt var syk med kun små glipper av feberfri og hostefri.

Vi delte også nyheten om vår syvende og siste med dere, og fikk en helt fantastisk respons ifra dere fine fine folk.

Og matpakkegiven…. vel… den hadde tatt seg en pause…

NOVEMBER

Å fine fine november, om jeg skal se tilbake tror jeg kanskje november vinner kåringen av årets måneder, iallfall om man ser på den vanlige hverdagen. Masse masse hverdagskos med juleverksted med kidsa og snikpynting til jul.
Det var på tide med ordinær ultralyd, noe jeg måtte gjennomføre alene for første gang siden minstemann (nok en gang) var syk. Det synes jeg var ordentlig skummelt rett og slett.

Men jammen gikk det ikke strålende fint og det skulle vise seg å se temmelig fint ut i magehulen.

Jeg fikk vite kjønnet, og hadde meg noen ekstra morsomme dager hvor det var kun jeg som visste det.
Vi gjorde litt ekstra stas på det hele og delte kjønnet på minstesøsken med kakefest.


Og vips så visste alle at det er en lillebror i magen, så gutta blir i overtall.
Kalenderboken (selges i egen nettbutikk)  kom også fersk og fin fra trykken i november og det var en superstolt grunder som sendte ut boken til mange mange av dere. Fy søren så takknemlig jeg er for at dere gir meg den tilliten og prøver produktene jeg lager.

DESEMBER:
Årets siste måned, siste innspurt, proppfull av forventning og magi.

Desember har (som alltid) flydd avgårde og vi har i tradisjonens tro fulgt med på kalender på tv, lusket rundt med hemmeligheter, telt ned med en sjokoladebit hver dag, bakt mye og pyntet huset mer og mer for hver dag.

Vi fikk oss en tur til Røros og julemarkedet, som ble en hyggelig opplevelse til tross for (ja du gjettet riktig) sykdom.

Vi fikk oss også en tur på Kino, vi hadde flaks og kapret til oss billetter til før premiere på Frost 2
Minstefrøkna vår, som er tidenes blodfan av Elsas imperie fikk sin debut på kino, og gjett om noen koste seg.

Minstemann koste seg hos vår bonus familie i mens… til tross for… jepp… sykdom.

Julen feiret vi alene, noe som vi har konkludert med er helt greit for vår del slik det er nå.
Vi bruker alt vi eier og har av energi på å være tilstede for ungeflokken vår og har nok hverken kapasitet eller ork til å vie eventuelt gjester noe også.

Jeg sitter i skrivende stund midt i juleferien og kjenner på en smule julehangover, sliten men takknemlig for at vi har denne muligheten med å få feire og oppleve julens magi med så mange små.
Men jammen krever det sin mann og sin kvinne og henge med denne flokken, særlig med en liten en innabords også.

2019 kan i bunn og grunn beskrives med ett ord.
PRODUKTIVT.
Vi har opplevd et nytt liv komme til verden, et nytt liv finne plass i magehulen, masse liv i butikken vår både på nett og fysisk og gjort masse her i huset som gjør at vi trives enda bedre.
Jeg ser med stolt blikk tilbake på 2019, men ønsker helt ærlig ikke et likt 2020, for dette året har kostet. Fryktelig mye.
Jeg er sliten, og føler vi har jobbet hinsides mye og fått lite lønn for strevet.
De siste månedene av året ble roligere da jeg ble sykmeldt av diverse årsaker, og det merker jeg at familien også trengte.
Målet for 2020 er å være mer tilstede, ikke konstant ha blikket rettet opp og frem men også her og nå.
Målet for 2020 er rett og slett å ta seg tid til noen skikkelig magadrag og være tilstede, her og nå.
Godt nyttår folkens…
Takk for følge så langt.
Håper dere vil henge med oss i 2020 også.

For meg er kanskje denne uken den aller aller største milepælen i svangerskapet.
Fra nå av gir de han en sjanse om noe skulle skje.
Nå er det ikke bare min helse og mitt liv som er viktig og til å redde.
Men også hans.
24. uke er altså i gang, eller inn i 25, alt hvordan du foretrekker det.
Og den siste uken har det skjedd mye.
Bokstavelig talt MYE.
Ikke bare i svangerskapet, men jammen har ikke julen gjort sitt inntog også.
Dundret inn og over meg har den gjort, skal jeg være ærlig.

Det er rett og slett lenge siden jeg har kjent på å være så sliten som jeg er nå.
Det skjer noe hele tiden her i heimen når vi alle er hjemme.
Noen må på do, er sulten, vil ha trøst, kos, leke, skifte bleie, må sove, skifte osv.
Det er ikke mange minuttene jeg sitter på stumpen på slike dager, og julen er intet unntak.
Vi har kost oss masse også, for all del, med masse god mat, mye spennende på tv, nye leker har vi vært så heldige å noen juleutfarter også med godt selskap og morsomme aktiviteter med familie og venner.
Julefred har det ikke vært mye av, jeg rekker å kjenne et snev av den etter alle barna er lagt, til tross for at det ikke er lange stunden før det er på tide at jeg må dra med meg kula og finne sengen.

Kula den vokser, jevnt og trutt, mer enn jeg tror.
Opptil flere bytter måtte til før vi skulle på årets første juleselskap, da flere av kjolene jeg hadde planer om å ha på meg, rett og slett ikke rommet magehulen og ble enten for korte eller for trange.
Det er på en måte først når jeg legger meg, at jeg kommer på kula jeg bærer på.
Og på mange måter tar nærmest den dårlige samvittigheten større plass en babyen akkurat nå.
For det er ingen god følelse når man nesten får sjokk av å se seg selv i speilet, fordi man i øyeblikket rett og slett, på ekte hadde glemt at man var gravid. For det gjør jeg, helt sant, jeg glemmer at jeg er gravid. Også dulter jeg borti ett eller annet eller ser meg selv i speilbildet fra komfyren og vipps så kommer jeg på det igjen. Eller så er jeg så heldig å ha en syvåring som IKKE glemmer at mamma bærer på en ny lillebror og har sin egen rutine på å sørge for å få oppdatering på ståa der inne.
Veslemann i magen har brukt lang tid på gi seg til kjenne, med tidenes tykkeste morkake godt plassert på ytre vegg som det heter på legespråket, har han virkelig måtte blitt sterk for å komme igjennom.
Og det har han nå blitt. Sparker så magen hopper og jeg kjenner det godt. Når jeg har tid til å kjenne etter.
Han har også sparket godt inn i sju åringens hånd. Til hennes store glede.
Hun spør rett som det er, er lillebror våken.
Med håp i blikket håper hun på et ja så hun får kjenne etter spark.
Og det er da jeg jeg kommer på, at ikke bare glemmer jeg kula, jeg glemmer også lillebror.
jeg glemmer å kjenne etter han, føle etter han, passe på han.
Kjenne hans liv og røre i magen som forteller meg hvordan ståa er der inne.
I julen har jeg hatt flere dager hvor jeg ikke kommer på at det skal sparke i magen før det nærmer seg leggetid.
Og et snev av panikk rammer meg, fordi jeg tenker og tror jeg ikke har kjent han hele dagen, hvor sannheten er at han har latt seg kjenne, er bare jeg som ikke har tatt meg tid til å kjenne etter.
Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan jeg skal få tid til minstemann slik det er nå.
Hvordan jeg skal få rom til han, med alt det andre jeg sjonglerer og gjør.
Tenk om jeg glemmer han når han kommer på utsiden også?
Og at jeg plutselig kommer på han ved leggetid?

Slapp av…
Selvsagt setter jeg ting på spissen nå.
Er det noe jeg ikke kommer til å gjøre så er det å glemme han.
Om jeg skal bekymre meg for noe så er det vel mer hvordan jeg skal klare å hjelpe til å omfavne de andre midt i den tykkeste babytiden.
Men du vet, når man plutselig føler seg overveldet og underbemannet, ja de føles også de kommende tingene temmelig uoverkommelig.
Men så kommer det kommende, og alt på merkelig, nærmest magisk vis faller naturlig.
Og han jeg ikke ante hvordan jeg skulle få plass til, vil mest sannsynlig skli inn i kaoset vårt, som om han alltid har vært her.
Slik som alle andre har gjort.

Jeg vet jo det, sånn innerst inne.
Men akkurat nå, føles alt bare overveldende og håpløst.
Samvittigheten tar for stor plass i magen, og jeg prøver å legge en slagplan for at jeg både skal fatte og forstå at jeg er så uendelig heldig at jeg bærer på nok et nytt liv.
Å føle at jeg mangler plass er jo ikke første gang jeg føler på, jeg følte det også sist svangerskap.
Når jeg tenker meg om, var den der på andre svangerskap også.
Jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan jeg skulle klare å elske en like mye som min første fødte.
Men så gikk det jammen meg fint, det var akkurat som om hjerte vokste litt over natten og vipps hadde jeg enda mer kjærlighet å gi. Og nå, sitter jeg her med gigantisk hjerte med rom til alle sammen.
og jeg er, temmelig sikker på at hjerte vil nok en gang vokse ørlitt for å gi plass til siste mann ut.
Om ca 100 dager er han her, 100 dager på å forstå.
Det må jo bare gå?

2. juledag er her
På mange måter litt dagen derpå derpå
Våkner tvers gjennom sliten, ørlitt hodepine, litt småkvalm etter alle feil mat i går og litt susete i hodet.
Det er sjeldent jeg er så PÅ som de dagene som har vært nå.
Julaften – Forventningene er til å ta og føle på.
Ungene spretter ut av senga som nypoppa popcorn gjerne før vi kan kalle det morning,
og loppene i blodet er i fyr og flamme før de har satt sine barføtte ben inn på stua som står å skinner i all sin prakt.
Vi er rike, 6 barn fyller huset vårt, snart 7.
Men det er få dager i året som krever så mye av meg som julaften.
Såpass ærlig skal jeg være.
Det er ikke bare de små soldatene sin feil, min også.
Jeg vil få med meg alt, hvert et slitsomt og magisk øyeblikk vil jeg suge til meg.
For jeg vet, så inderlig godt at på et blunk er den over, og da er det et helt kort og langt år til neste gang.
Men når jeg tenker meg om, er det på mange måter er det litt rart,  at jeg som småbarnsmor gleder meg så inderlig til denne dagen. For om man virkelig ser på den med virkelighetsbriller burde julaften være alle småbarnsforeldres store skrekk.
Jeg mener, en dag uten det meste av rutiner uansett hvor mye man prøver, med lite søvn, mye sukker, lite mat, mye utålmodighet, ufattelig mye venting, og lopper i blodet som fører til merkelig oppførsel på små soldater er jo ikke akkurat oppskriften på en drømmedag.
En vanlig tradisjonell julaften, med de faste tradisjonene er nærmest tortur for de som er ekstra spente og ikke minst heldige som har noen liggende på vent under juletre og en skål med godt i gjemt på hvert et hjørne og hylle.
Se det fra de minstes perspektiv, så er det helt klart en uendelig lang dag, nye lukter i huset, stramme pentøy, middag som ikke smaker både fordi det er uvante smaker og fordi magen står oppned, og når man endelig får lov til å åpne fristelsene under treet, er man egentlig så trøtt og sliten at eneste riktige plassen en liten kropp burde være er sengen.
Trøtt, utslitt og egentlig litt sulten er ingen god oppskrift for en overtent 4 åring med en ønskeliste større enn han selv.
Derfor valgte vi, for alles del, å gå helt ut av de fleste tradisjoner i år.
Vi var alene, jeg og min mann, med ungeflokken på 6 (og 1 i magen) og spør du meg, er dette den ultimate foreldretesten.
Her blir både forståelsen og tålmodigheten tøyd til det ytterste, x antall ganger løpet av en ekstra lang dag.
For det ER ikke alltid lett å forstå, hvordan det føles å være så spent som bare ei på 2,5 kan være.
og det er ikke enkelt å takle lopper i blodet som er så mange at de tyter ut ørene.
Og det er IKKE lett å holde ut lavt blodsukker på samtlige av seks små samtidig som de er så spente at de på ekte nesten kan knekke i to.
Man gjør jo så godt man kan,
Men når man står der, og bruker sinnastemmen for nte gang før Timmy gresshoppe i det heletatt har begynt å synge julen inn,
Brøler IKKE ENDA fordi 9 åringen spør om det ikke er klart for pakkeutdeling snart for 657 gang før klokken er nærmet seg 12,
har tatt 8 pauser på do før ribba er i ovnen og grått en skvett, Prøve å se noen ørsmå glimt av tre nøtter til askepott til mens to av de minste apekattene nok en gang krangler over hvem som skal sitte nærmest pakkene under treet, ja da kjenner man at man lever.
Og innimellom lurer vi på, hva i huleste er det vi driver med?
Men så skjer det, innimellom alt det som står oppned og på tverke.
De magiske juleøyceblikkene som man i sitt idylliske hodet tenker at julen kun skal bestå av.
Det skjer ikke, ikke på dager som denne,
ikke på noe dager.
Dager kun med idyll altså.
Men de er der, vakre, nydelige, herlige, minnerike, fantasiske og ekte.
Det gjelder bare å se de, for de er korte, og tar på langt nær så stor plass som søskenkrangling og mas.
Det er tre små som leker sammen, som deler leker selv om det er helt nye og lærer av hverandre.

Det er noen som opplever alt for første gang, og oss som er så heldige å få oppleve det med han.

Det er noen som får akkurat det de ønsker seg under treet og følelsen sørger for at tårer spruter.

Det er godteri en mørk desembermorgen under teppe, foran julemorgen, selv om det varer i bare 15 min og 2 åringen vil ha mere sjokolade.

Det er latter, spenning og forventing.

Det er takknemlighet og tid sammen.

Det er ufattelig mange øyeblikk, som bare julen kan gi.
Og DE , de gleder jeg meg over.
men helt ærlig… så gleder jeg meg kanskje like mye over hverdag.

Annonsørinnhold

Opptil 70 prosent: Kule jakker på salg

Fortsatt god jul alle mammaer og pappaer der ute.
Dere gjør en fantastisk jobb.

Kjære du, som skal feire jul med barn.
Denne er til deg.
Siste innspurt er i gang, om få dager sitter du, tro det eller ei,  i en stue med
pakker under treet, julepynt på hylla og kanskje har du, på den tiden
akkurat nå fått lagt en nysgjerrig liten kropp under dyna.
At jon blund kommer ekstra sent i juletiden er det ingen tvil om.
Om få dager er selveste julaften her.
Det er sannelig ikke rart det kiler litt i magen på de små.
Jeg kjenner det helt ærlig selv også, sånn hvis jeg virkelig kjenner etter.
Førjulstiden er i ferd med å ta farvel og selveste julen banker på.
Og med den følger tradisjoner og fremtidige barndomsminner.
Ansvaret synes jeg er skremmende skal jeg være ærlig.
Det er jo tross alt vi som har ansvaret for barnas jul.
For den kommer den, den julen de snur seg og ser tilbake på som voksen.
Med minner som gjør at det fortsatt kribler litt i magen selv man er blitt for voksen til sånt.

Det er min 13. jul som mamma.
En ting har jeg lært, med barn på slep vet man aldri hva som kan skje.
Men uansett hva man gjør, hvor på hodet man står akkurat nå, og hvor uendelig lang listen er, blir det jul.
Jula den kommer uansett.
Så enkelt, så irriterende, frustrerende og gledelig er det.
Og jeg kan fortelle deg, at alt kommer til å ordne seg.
Senk skuldrene,
Pust ut og ro ned. Det gjør absolutt INGENTING
om det fortsatt er støv bak sofaen, eller møkk under teppet.
En uthvilt mamma og pappa er den beste vidunderkur for å glemme både støv og møkk.
Nyt øyeblikkene.
Like fort som de kommer er de over.
Som småbarnsforeldre vet man godt at veien fra komplett lykke til kaos er ufattelig kort.
Julen er intet unntak.
Øv deg på å virkelig se de gode øyeblikkene og kjemp deg gjennom de litt mer kaotiske.
De vil gå over, jeg lover.

Mitt aller beste råd?

Ta deg tid, sett deg på gulvet.
Det er der det skjer, samspill, leken, samtalene.
Vær med barna, vær SAMMEN med dem.
Legg vekk facebook, snap og insta.
Kanskje du til og med skal gå offline for en liten stund?
Og sist men så langt ifra minst.
Ta hensyn.
Respekter barnets grenser.
Du er en del av barnets minner.
Du gir barnet tradisjoner.
DU skaper barnets jul.
Brett opp ermene, gjør en innsats for deg selv og de rundt deg.
De små ser ikke sprø svor, passe utvannet pinnekjøtt,
nyvasket kjøkken eller stilren julepynt.
De bryr seg ikke om de dyreste gavene.
De ser det som virkelig betyr noe.
DEG!
Gi dem litt av deg,
gi dem TID med DEG!
Og du får julens flotteste gave tilbake.
Du får se julen gjennom barnas øyne.

Med ønske om en fredfull jul.
Stor juleklem fra oss i
smabarnsforeldre familien.

Annonsørinnhold

Opptil 70 prosent: Kule jakker på salg

Å gå på kino er ikke noe vi gjør ofte, jeg fyller vel knapt en hånd i løpet av året.
Og da teller jeg med på det alenedates og kino med ungene.

Så at vi gleder når vi bestiller kinobilletter er kanskje ganske obvius, men det er sjeldent vi har gledet oss så mye.

Vi har altså sett Frost2 i dag, den har premiere 1. juledag over hele landet, men i dag var det altså en mulighet for før premiere her på Kinoen i Hønefoss, og ren flaks gjorde at vi både fikk tak i billetter og at bonus bestemor hadde rom for å passe minstemann.

Annonse

NÅ: Bestselgende parfymer på tilbud

Vi bestilte billettene tidlig i november og klarte å holde det hemmelig for ungene helt til i går.
Ekstra stor stas ble det i heimen når vi avslørte at huset største Frostfan også skulle få bli med.
Oda som fyller tre år i mai skulle på sin første kinotur og da skulle ingen ringere enn hennes største helter fylle skjermen.

Hun ELSKER Frost med hele seg, og har kanskje en ekstra kjærlighet for herlige Olaf.

Jeg må innrømme jeg har gått noen runder med meg selv, første tur på kino og da til en film med de største figurene i livet, oooog det er disney, og selv om det er familievennlig er det ofte både dramatikk og spenning med i filmene.

Filmen har 6 års aldersgrense, og da er det lov for alle barn i følge med en voksen.
Så da prøvde vi. Bedre å angre på noe man har gjort enn ikke gjort er jo tross alt mitt motto 😉

Vi tok dere med på førpremiere via instastory og det ramlet inn allmass med spørsmål fra dere, jeg valgte derfor å ta en spørrerunde, og her er svar på noe av det dere lurte på:

Er den like bra som den første?
Det korte svaret er JA! Det var iallefall samlet konklusjon hos alle hos oss. Det var forresten Amalie på 12, Matilde på 7 år,Oda på 2,5 år, Meg (på 34 år), Pappan på 38 år, Jonatan på 4, Markus på 9 år som så den. Nå skal det sies at vi har sett den første ufattelig mange ganger alle sammen og kan vel kalles over snittet glad i Elsa og gjengen. Det var jo første som gjorde oss kjent med alle karakterene og universet, og det som kanskje gjorde Frost2 ekstra magisk var å se de igjen. Å se at verden hadde gått videre der inne i Arendel også. Første filmen kom i 2013, så det er jo tross alt noen år siden vi så de sist, selv om vi ser de hver dag he he.

På sett og vis, synes jeg nesten Frost2 var bedre, aller mest fordi vi nå slipper å bruke tid på å bli kjent med karakterene, og bare kan fokusere på handlingen. De har også latt Olaf virkelig få skinne her, og finnes den noen mer varmblodig og godhjerta enn den glade snømannen uten bekymringer og en god dose optimisme?

Må man ha sett første filmen?

Man MÅ ikke ha sett den første filmen, men som de fleste oppfølgere vil man nok få bedre utbytte av denne filmen ved å ha sett første filmen før man reiser. Den ligger jo ute på flere streaming tjenester nå, så mest sannsynlig kan du se den gratis 🙂
Men man må ikke for å skjønne handlingen. Men mange små stikk og poeng er tilbake til film nr en, og de er jo med på å gjøre Frost 2 til en ekstra spennende opplevelse.

Har Elsa fått seg jentekjæreste?

Jeg har bestemt meg for å ikke røpe stort av handlingen, ingen spoilere her i gården. Men kan si såpass at Elsa overrasker oss litt i denne filmen, og viser nok en side vi ikke visste.

Hvordan kunne dere se den før premieren?
Det var før premiere, mange filmer har dette, men de er ofte ikke opplyst før de plutselig dukker opp.

Ble den for skummel for Oda? 

Nei, ikke en eneste gang var hun redd, flere ganger engasjert og ivrig, men ikke redd.
Det tok Oda tre sekunder å forsvinne inn i Frost universet og hun storkoste seg der inne hele filmen.
Og når jeg fikk se hun tørket tårer over å se Olaf igjen, ja da måtte jammen mor gjøre det samme.

Hva er din anbefalte aldersgrense?
Mange av dere har spurt meg, tror du jeg kan ta med meg 3 åringer, passer det for 4 åringen min osv.
Og det er fryktelig vanskelig for meg å si noe fornuftig og veilende her.

Men jeg skal prøve.

Det ER jo Disney, så filmen inneholder både høye lyder, spenning og dramatikk.
Men likevell, er det ikke den mest dramatiske disney filmen jeg har sett.

Matilde (som er sju år) er kanskje den som er den mest lettskremte, og hun hadde en scene i løpet av hele filmen hvor jeg merket hun rygget litt og holdt seg for ørene. Men ingen av våre ble REDDE. Den mest dramatiske scenen for vår del er også den vi får se litt av på en av trailerene hvor Elsa kjemper litt mot vannet.

I tillegg til noen litt voldsomme scener, er det jo selvfølgelig også følelser i filmen.
Både kjærlighet, frykt, sorg, glede og begeistring er vi innom. Og det er disney, så store følelser.
Og der også er det jo lett for barna å la seg rive med.

Til syvende og sist så er det du som kjenner ditt barn. Aldersgrensen som er satt sier at den er tillatt for alle barn med følge av en voksen, men om du har et sensitivt barn, kan det kanskje bli en bedre opplevelse å få se den i sofan med mulighet for å sette på pause og skru ned lyden?

Fin film for de minste?
Jeg tittet rundt meg og Oda var uten tvil den minste i salen, jeg ville nok ikke anbefalt å ta med en 2,5 åring dersom han eller hun ikke har noe kjennskap til frost universet, da er det så mange andre filmer laget til de litt mindre.

Men om du har en blodfan er det kanskje verdt et forsøk.

Har hørt så mye om at den inneholder flere skrekkaktige scener hvor man blir skremt?
Ikke en gang skvatt vi, eller ble skremt på det viset.
OM det var det du mente? 🙂

Terningkast?

Ohhh det er så vanskelig altså, men første tanke er 5.
Årsaken til at den ikke får 6 fra meg er fordi jeg hadde helt vanvittige forventninger.
Synes kaaanskje det ble litt mye sang og musikk, men samtidig var sangene gode og passet fint inn i handlingen.

Frost2 er altså virkelig verdt en titt, og kanskje det er en superfin julegave under treet også? 🙂
Jeg sitter å kjenner på at jeg gjerne vil se den en gang til. Men, kino koster så vi får vente tålmodig til den kommer på Itunes så vi kan se den igjen og igjen og igjen.

Jeg vil som sagt ikke røpe noe av innholdet, men gled dere til en skinnende Olaf, ekstra romantikk mellom Anna og Kristoffer, Herlige tilbakeblikk av Elsa og Anna som små, oppklaringer vi har ventet litt på og ikke minst, om du synes Elsa var vakker og ikke minst rå i første film, gled deg til denne 😉

Koooos dere.

Jeg måtte faktisk sjekke appen på telefonen.
og på mange måter ble jeg ørlitt svett.
Jeg mener, jeg skjønner jo at ukene har flydd når dette møter meg i speilet.

Men jeg er godt over halvveis, det er hverken hode eller sjelen med på.
Jeg kjenner veldig på at jeg ikke helt forstår dette, svangerskapet ble først funnet ut rundt uke 9-10 og
ja, jeg følte meg nok på mange måter komplett.
Men her skal det vise seg at vi fyller huset med syv små dverger som skal rocke vår verden.
Vi er jo usannsynlig heldig, det har jeg ingen problem med å se.
Og nå er vi gang med siste halvpart.. så på tide med en liten gravidupdate kanskje 🙂
Så la oss kjøre igang.
8 punkter om graviditeten uke 23
Kroppen min:
Okey, åttende svangerskap, men syvende hvor jeg  har kommet så langt, altså, hvor rååå er ikke den kroppen jeg er så heldig å ha hode på?
I det jeg stod å så på to blå streker sa magen bare POFF, og den spratt ut.
Og siden uke 10 har jeg hatt god og synlig gravid mage. Kula er jeg skikkelig stolt over, men skal helt ærlig si at jeg kjenner litt ekstra på de kiloene som kommer nå. Jeg har jo, som mange av dere vet en historie som kraftig overvektig, og det å se tallene gå oppover på vekta, det krever sin kvinne.
Jeg vet det er en. naturlig del av svangerskap, men kroppen hadde ikke kommet seg på start etter svangerskapet til Daniel, så jah.. dere skjønner greia. Magen er stor, jeg merker puppene vokser noe enormt, gifteringen er av fingeren pga vann kroppen, åreknuten (jepp har en djevel av en åreknute) på  høyreben plager vettet av meg og jeg merker øøøørlitt slark i et bekken som synes det kan bli i meste laget å bære både kule og en liten tass som ikke er så liten lengre på 13 kilo.
Inne i magehulen:
Tenk at inni den fine trillrunde kula gjemmer det seg en temmelig ferdig men tynn baby akkurat nå.
som er 25 cm langt og ca en halvkilo. Utviklingen skjer i rasende fart der inne, og nå begynner en ganske heftig vokseperiode.
Jeg har morkaken foran på magen, og denne gangen er det skikkelig saker. En tykk pute som gjør at jeg knapt kjenner lillegutt der inne. Og det er nok kanskje en faktor som er med på å ikke gjøre graviditeten så reel, for det er noe med disse sparkene.
Men en frisk og rask lillebror der inne er det, som spreller og gir meg livstegn innimellom. og om jeg tar meg tid, kan jeg se magen hoppe når han sparker ifra.
Senest i dag tidlig kunne jeg legge en  hånd på magen og kjenne noen gode dult inne i håndflaten selv om jeg ikke kjente sparkene inni magen.
Merkelig.

Psyken:
O hey og hå som jeg griner 😅 hele tiden, av alt og ingenting.
Jeg har ikke vært så hormonell i noen svangerskap tror jeg. Mye påvirkes nok også av at jeg er er temmelig sliten. til en hver tid.
Med en liten  en hjemme som er mye syk og krever meg mye hele tiden, har jeg så og si null egentid om dagen.
Og DET skal jeg innrømme tærer på. Om jeg tenker meg om, har jeg eneste egentid på do og i dusj, iallefall innimellom og det er klart det er litt lite til ei som liker fullstendig stillhet innimellom.

Annonse

NÅ: Bestselgende parfymer på tilbud

Innkjøp
Som mange nå har skjønt, var ikke denne lille soldaten forventet, og jeg var egentlig i full sving med å kvitte meg med stort og smått etter Daniel, de aller minste babyklærne har allerede funnet nye eiere, men heldigvis er mye annet fortsatt i hus.
Så de store innkjøpene er det ikke behov for denne gangen. Men Daniel ble født i januar og har vokst i enormt tempo, så det spørs om klærne kræsjer litt i forhold til sesong osv. men vogn, bilstol, vippestol og ymse er heldigivis fortsatt i hus.
Jeg tror derimot jeg har bestemt meg for å kjøpe en Mamaroo (link til egen nettbutikk) denne gangen.

Med fire veldig tette har jeg som nevt tidligere hendene temmelig fulle, selvfølgelig kan jeg bære men det er ikke alltid det er praktisk gjennomførbart med minst to andre som også vil opp på armen innimellom.
Denne tror jeg kan være en god redning.
Cravings:
Eneste jeg kan sette fingeren på, er at jeg er sulten så og si hele tiden.
Og da mener jeg ikke litt, men sånn ordentlig SULTEN. Og om jeg er så dum å skipper maten, ja da får jeg og konsekvenser som svimmelhet, kvalme osv. Så, da må man bare spise da.
Familien
Nå som kula synes godt merker jeg at folka i huset begynner å vente litt.
Midterste frøken er kanskje den som lengter mest akkurat nå, og spør støtt og stadig hva lillebror i magen gjør.
Om jeg kjenner han sparke, om han kan høre oss osv.
Pappan i hus tror jeg helt ærlig ikke tenker så mye på dette enda.
Han har vel mer enn nok å henge fingrene i han også, så det er forståelig på sett og vis.
Og siden han ikke fikk vært med oss på ordinær ultralyd, mangler han et lite blikk inn i magehulen som gjør det hele virkelig.
Søvn
Med seks små soldater utenpå og en inni sier det seg selv at det å få sove en hel natt uten bryderier er ren og skjær flaks.
Og det er jeg så heldig å ha innimellom 😉 Men i de siste ukene har vi hatt noen heftige baselusker på besøk som har forstyrret nattesøvn med feber, hoste, snørr og gørr. Kjenner allerede jeg gleder meg til varmere vær og mindre baselusker i luften.
Svangerskapet preger ikke søvnen så mye enda, men jeg kan ikke sove på magen lengre, og DET er en ørliten utfordring for en magesover, meeeen det går 🙂
Hva jeg gleder meg til.
Akkurat nå kjenner jeg litt på at jeg kanskje er i selskap med mannen, og skjønner ikke helt at det kommer enda en inn i flokken.
Kanskje jeg må innrømme at jeg er litt redd? For jammen tror jeg året 2020 blir en utfordring.
med fire så tette små, i tillegg til tre store som trenger og fortjener sitt.
Jeg er spent på kroppen min, med så tette svangerskap, hvordan den reagerer.
Jeg er spent på om vi får sovet fra april og utover, om vi får tid til å være, nyte eller om det bare blir slit og rutiner.
Det er vel kanskje mye opp til oss, men er jo begrenset hvor mye vi rekker og, og jeg VET jo at en nyfødt baby tar mye tid.
Og Daniel, som ikke har noe barnehageplass enda ser foreløpig ut til å være hjemme med meg ut svangerskapet og i nyfødt tiden og det ser jeg på med skrekkblandet fryd.
Men denne gangen VET vi at det er siste, vi har gjort drastiske tiltak når ingen andre funker 😉
Så en del av meg er meget bevist på at alt som jeg kan suge til meg av graviditet og nyfødttid.
For det er så mye unikt og spesielt med denne tiden.

//annonse

 
Jeg vet jo at jeg la den her et sted?
Helt ærlig, så tørr jeg ikke tenke på hvor mange timer jeg har brukt på å lete etter ting.
Gjerne ting jeg bruker hver eneste dag, men også ting som er mye verdt.
Et eksempel, lommeboken min.
Og den, den har vært regelmessig borte.
Selv om jeg VET at jeg la den der et sted.
Men ekstra ekstremt blir det når jeg går slik:

 
Med gravidtåka hengende tykt over alt som heter kontroll og rutiner blir det bare kaos enkelte dager.
Jeg føler jeg har kontroll, helt til jeg skal ut døren og lommeboken må ned
Og jeg står foran kjøkkenøya og gjentatte ganger klapper meg opp og ned på overkroppen for å sjekke om den kanskje på mirakuløst vis har kommet seg i lommen min.
Men folkens, mine letedager er så og si over.
Eller det vil si, jeg roter selvfølgelig fortsatt men nå bruker jeg ikke like lang tid på letingen.
Takket være denne glasaken her:

 
Tail it er en gps brikke som passer på mitt mest dyrebare, jeg har tidligere skrevet om at jeg har en brikke i sekken til et av skolebarna som kan, ja la oss kalle det spore av på veien hjem, men nå hjelper den også mor i huset med å holde ordren på sysakene, eller lommeboken om du vil.

Så de gangene lommeboken blir borte, stede for å å slå over lommene, går jeg bare inn på appen.
velger at enheten skal gi ifra seg lyd, vente tålmodig noen  sekunder og vipps, er det bare å gå etter lyden.
 
En annen fordel er jo a t jeg også kan spore opp lommeboken.
Dvs at om jeg mister den, eller skulle være så uheldig å få den stjele, så kan jeg faktisk tracke hvor lommeboken med brikken  er , akkurat nå.

Tail it har med andre ord gitt meg mere tid å sløse bort på noe annet, og godt er det 😉
Og du, kjenner du et lite rotehue slik som meg, er tail it en GENIAL julegave.
Og sjekk også ut de andre produktene de har, som feks gps klokke til barn og sporing til dyr.
Du finner utvalget HER.  For sent til sendefristen? Den fåes også kjøpt hos power.

Annonsørinnhold

Julekalenderne som får opp temperaturen i heimen 🔥

Jeg husker alltid at jeg synes bordet ble så rotete, ikke overstadig, men annerledes enn ellers.
De var liksom så opptatt av å holde det ryddig, de voksne.
men ikke på slike kvelder.
Masse flasker og masse glass.
Masse latter og god stemning.
De lo liksom litt ekstra høyt synes jeg.
Og snakket høyere enn de pleide.
Brukte utestemme.
Jeg var aldri redd, som liten når jeg på sett og vis var med pappa på fest.
for meg var det voksne i godt lag, som lo masse og hadde det gøy.
og jeg koste meg litt ekstra fordi jeg plutselig fikk lov til å spise peanøtter, som pappa ellers alltid sa nei til.
Bare husk å tygg sa han, flere ganger.

Og jeg var påpasselig og tygget litt ekstra godt bare for å være sikker på å få spise peanøtter neste fest også.
Jeg ble aldri skjermet for alkohol, og opplevde flere ganger å være sammen med berusede voksne.
Ikke overstadig, men jeg husker jeg merket de oppførte seg annerledes.
Jeg var som sagt aldri redd,
Men om jeg kunne valgt.
Hadde jeg nok valgt et lystig lag uten mange flasker på bordet, konstant utestemme og merkelige lukter.
Jeg hadde nok foretrukket voksne det var enkelt å få øyekontakt med, som virket fokusert og fikk med seg det jeg sa.
Selv om jeg kanskje ikke hadde fått peanøtter.
Jeg hører det argumentet ofte, når jeg snakker med andre foreldre om alkohol og deres holdninger ovenfor sine barn.
Jeg var aldri redd.
Det gjorde meg aldri noe.
Det brydde meg ikke.
Ofte bruker de også dette som argument på hvorfor de velger å drikke alkohol foran sine egne barn.
Fordi det gjorde jo ingen skade på de selv.
Men det som er litt fascinerende er at denne konklusjonen er tatt, uten å spørre den det gjelder.
De færreste av de, har tatt motet til seg og spurt sine egne barn.
Hva synes du om at jeg drikker alkohol sammen med deg?
Synes du det er greit?

La meg gi deg et eksempel.
Min eldste datter elsker karuseller, og da mener jeg elsker.
Hun kaster seg på de heftigste attraksjoner med et smil om munnen mens hun fryder seg over adrenalinet som rusher gjennom kroppen.
Min eldste sønn, blir kvalm bare av å se på en karusell.
Han får hjertebank, blir klam i hendene og får følelsen av å skulle kaste opp dersom noen i det hele tatt foreslår at han skal bli med.
Og om han velger å bli med, blir turen langt ifra en adrenalinfryd men heller en følelse av hjerte i halsen.
Samme attraksjon, langt ifra samme opplevelse.
Med andre ord, selv om du ikke var redd, eller brydde deg.
Kanskje barnet ditt gjør?
Tallene er ganske klare, 1 av 10 spurte barn skulle ønske at foreldrene drakk mindre.
Vet du om det er ditt barn?
Enten man vil si det høyt eller ei, så er det å velge å ta seg et glass eller flere med alkohol i selskap med barn et egoistisk valg.
Det er ikke noe du MÅ ha (isåfall er det et helt annet tema) Men noe du velger å ta.
Og det er faktisk også opp til deg om du ønsker å finne ut hva menneskene rundt deg synes om ditt valg.
I følge en undersøkelse gjort av IPSOS utalte 3 av 4 voksne at de mente det ikke var passende å drikke alkohol i samvær med barn.
Likevel avdekket en annen undersøkelse at 1 av 2 drikker hver dag i ferier, selv om de er sammen med barn.
Hver dag.
Disse tallene sier ganske mye.
Men aller mest, at vi ikke alltid gjør hva vi tenker er best.
Så hva sier du, skal vi prøve i år, denne julen, å være voksne, sånn på ordentlig?
Ta våre egne ord, og ikke minst barnas ord på alvor.
Om du er 1 av 2 som drikker med barna tilstede, vil jeg først og fremst utfordre deg til å spørre barna hva de tenker og føler når de ser at de voksne drikker.
Og aller viktigst, ta svaret på alvor.
Hva du velger å gjøre, kan jeg ikke  bestemme, men jeg slår et slag for barna.
For barna trives best med edru voksne, så enkelt er det faktisk.
Så her i huset, velger vi å sette barna først i julen.
Vi dropper alkoholen og tar en helt hvit jul.
Og det vil jeg utfordre deg til å gjøre også.
Å skrive under på en hvitjul er med på sette fokus og ikke minst bevisthet rundt oss voksne, barna og alkohol.
Og i år, håper jeg virkelig på rekordhøyt antall signaturer.
Det fortjener våre barn.
Alkoholfri i samvær med barn fra 23-26. desember (og enda litt til selvsagt) er mitt valg.
Hva er ditt?
 

Vet hun ikke hva prevensjon er?
Kanskje noen  burde informert henne om at det finnes abort muligheter?
Tenker hun ikke på de andre barna?
Lurer på hvilken sekt de er medlem av?
Ikke rart hun får så mange unger, så lenge hun har baby ligger hun bare i sengen mens mannen løper etter de andre.
Med flere fødselsdepresjoner  bak seg burde hun visst bedre eller?
Skjønner hun ikke konsekvensene av dette? Stakkars søsken som stadig må gjøre plass fordi mamma ikke vet bedre.
Nr 7. ja, selvsagt, enda en unge å tjene penger på.
 

Dette er bare et lite utdrag av en tråd jeg dessverre (velger jeg å si) ble tipset om, fra en av mine lesere.
Jeg har skjermet dere fra de værste. Dette er de jeg orker å gjenfortelle.
En tråd jeg aldri, aldri, aldri  burde lest.
Aldri.
Jeg har nok vært bortskjemt gjennom de fem årene jeg blogget.
Noe er takket være valg jeg har gjort, med å være forsiktig med å uttale meg for mye om hva jeg mener,
men også fordi jeg  er usedvanlig heldig med folka som følger meg.
Men, jeg er ikke naiv, ved å velge dette yrke, stiller jeg meg åpen for at også folk som ikke kjenner meg kan gjøre seg opp en mening og meg,
utifra et bilde jeg selv danner. Og tro det eller ei, det er et ansvar som nærmest er umulig.
Vi mennesker er forskjellige, og dermed mottar vi også budskap forskjellig.
Jeg kan ikke forvente at alle forstår våre valg, det er godt mulig jeg hadde gjort meg opp noen tanker selv.
Men at de små setningene over her er skrevet av mødre (iallfall ut ifra profilbilder) må jeg innrømme gjør meg ekstra lei meg.
For da handler det plutselig ikke om å forstå lengre, men å respektere.
Respektere at vi alle er forskjellige, og at vi alle har egne grunner for egne valg.
Jeg savner at du står rakrygget og forteller oss hva som er begrunnelsen til at du har valgt så mange barn, har jeg fått ifra en følger.
Og da lurer jeg på, hvorfor i alle dager skal jeg måtte gjøre det ovenfor dere?
Er det ikke nok å vise at vi står på to ben og puster ned i magen (iallfall innimellom)

Er det ikke nok å vise at vi lever vårt liv, på vår måte og har det relativt greit?
Er det ikke nok at jeg velger å vise dere både de fine og de tøffe sidene ved å være mamma, og de til tross for antall barn?
Er det så vanskelig å forstå at vi alle kan velge forskjellig, men likevel ha det godt med våre valg?
Beskyldningene, meningene og tankene som ble delt i tråden, stakk meg midt i magen og hjerte og gav begge dele en rift.
Etter å ha vært gjennom en tøff prosess rundt siste og syvende barn og tatt de valgene vi gjorde er jeg nok ekstra sårbar.
Det er så viktig å huske at bak et hvert valg ligger en  historie vi kanskje ikke kjenner til?
Har jeg aldri kjent så mye på tvilen.
Og jeg irriterer meg grønn over at jeg lar ukjente menneskers meninger og tanker gå inn på meg slik.
Men dagene etter å  ha lest den tråden gav meg både vondt i magen og lite søvn.
Mammarollen er, enten vi vil eller ikke, en rolle som støtt og stadig gjør oss usikre, på godt og vondt.
Det er ingenting annet i hele verden som har lært meg så mye om meg selv som mammarollen.
Og det er ingenting annet i hele verden, som har gjort meg så usikker på meg selv som mammarollen.
Og om man da i tillegg,  har andre, tilsynelatende erfarne i rollen, som påpeker alt du velger og gjør galt.
Ja da blir det ikke bedre.

Mennesker som ikke kjenner meg, som høyt og tydelig med navn og profil sier høylytt at de mener jeg ikke er ved mine fulle fem, at jeg tar valg som får negative følger ovenfor de jeg setter  høyest her i verden og som jeg gjør ALT for.
mennesker som ikke kjenner meg, og som blottlegger full identitet som stiller spørsmål om jeg i det heletatt burde hatt barn og er egnet som mor.
Og mennesker som klarer å si høyt og ikke minst tro at jeg kun får barn for å tjene penger.
Tenk at noen der ute tror og mener at den lille dyrebare skatten jeg nå har i magen, ligger der fordi min motivasjon er at jeg skal tjene penger?
At jeg ikke har tatt med de andre barna i vurderingen, og at jeg burde visst bedre, siden jeg for 8 år siden var psykisk syk, og har valgt å være åpen om det.
Jeg vet jo, selv om jeg velger å formulere meg den ene eller den andre veien, så vil det alltid finnes meninger der ute.
men når de blir så sterke at man velger å hugge de i stein ved å dele de med hele verden, ja da er det store.
Etter den posten, og søvnløse netter, bestemte jeg meg for å pakke inn magen, og holde den for meg selv.
Jeg orket ikke tanken på at noen der ute, skulle ha så stygge meninger om den lille i magen, og ikke minst de andre i flokken som jeg er så uendelig stolte av.
men etterhvert som ukene  har gått, har også spørsmålene blitt hyppigere og hyppigere.
Hvordan går det med magen?
Vi savner  gravid oppdateringer 🙂
Gleder søsknene seg?
Hvordan er formen din?
Ja noen av dere er til og med så generøse at dere slenger på en supermom.

Og etter en lang, veldig fin og tankevekkende melding fra en av mine vakre følgere på vei hjem fra en fin fin helg med familie på Røros bestemte jeg meg.
Jeg kan IKKE la disse kommentarene over vinne, jeg har et brennende engasjement for å dele, og det skal ingen få stoppe.
Og da handler det ikke om å dele fra mitt liv jeg brenner om,  altså… det er ikke akkurat spennende.
Men å dele virkeligheten. fordi jeg VET hva den gjør for mennesker der ute.
Jeg VET at den gjør at andre slitne men stolte småbarnsmødre ikke føler seg alene,
jeg VET at mine erfaringer gir andre håp og pågangsmot.
og jeg VET at øyeblikk jeg deler, bidrar til at andre også ser det vakre i et kaotisk småbarnsliv og at det blir hakke bedre med lavere skuldre.
Svangerskapet er nå godt over halvveis (hjelp)
og nå, gleder jeg meg til å dele resten med dere ❤️

Det er merkelig hvordan man legger seg en  lørdagskveld og alt er helt vanlig, og man står opp dagen etterpå til magi.
Desember, plutselig var du her.
Desember er måneden som står for alt, rett og slett absolutt alt jeg elsker.
En måned proppfull av minner, magisk musikk, gode lukter, mat, og fellesskap.
Med små og store hemmeligheter gjemt bak hver en krik og krok og rygg.

Esker med julete skatter, som man bare får nyte synet av på denne tiden av året.
Skatter som bringer med seg store minner.
Det er nesten magisk hvordan hver lille ting kan knyttes til et sted, eller en hendelse.
Vi utnytter deg godt desember, pynter hus og gjør oss klare i det du trer over dørstokken og vi flipper over kalenderen til den siste måneden i året.
Treet står å glitrer midt i stua, og for meg er vårt juletre symbolet på hva du gir meg, desember.
Et glitrende tre, med uendelig med lys, på. hver en gren henger det kuler og figurer som forteller en egen historie.
Kuler ifra land vi har besøkt, mennesker vi har møtt, mennesker som er borte, og menesker som betyr mye.
Kuler som vi ler av, hvert eneste år, og kuler som gir meg en klump i halsen, bare fordi.

Det er noe med deg desember, som minner meg på å være takknemlig.
For hva jeg har, hva året har gitt meg og menneskene rundt meg.
Det er så inderlig lett å se det motsatte, fokusere på hva andre har, og hva man så inderlig skulle hatt selv.
Mange synes du er krevende, desember.
Med en to do liste lengre enn øye kan se, kan jeg forstå det.

Jeg har bestemt meg at du ikke skal tappe oss, men at du kun skal gi.
Fylle kropp og sjel med hva bare du har.
Magi, julemagi.

Og det er her det er lett å la seg rive med, gape for vidt, og glemme hvorfor man gjør ting.
Det er lett å gjøre alt, fordi alle andre gjør.
Fordi man føler man må, fordi man kjenner på et forventningspress, skapt av andre eller seg selv?
Jeg har selv vært der, men har fått nok.
Vi gjør ting som familie, fordi vi har lyst, ikke fordi vi må.
Ikke fordi andre forventer eller tenker vi burde.
Lukker øynene for verden rundt og fokuserer på våre egne tradisjoner.
Vi pynter når vi vil, spiller musikken når vi vil, velger julemat vi selv liker og
lager våre egne tradisjoner med flokken vår.

Og det håper jeg du også fyller desember med.
Egne tradisjoner, ting som fyller kropp og sjel.
Tid med mennesker du ønsker å dele tid med.
Pynt om du vil, la vær om du ikke orker.
Bak om du vil, kjøp ferdig om tiden ikke strekker til.
Dans til bjelleklang, se en film som gir deg gode minner, gi en klem til de du har glad i, spis godt,
Bruk desember på å øve på å være tilstede, nyte og se.
Gled deg over hva du har.
God førjulstid til deg og dine.