De kom egentlig helt plutselig.
Tårene, de bare strømmet.
Plutselig var de der.
Jeg lot de bare trille ned, det var så usannsynlig deilig å kjenne litt på de.
Der jeg satt ved kjøkkenbordet mens ungene hadde forsvunnet inn i skjermkoma etter en relativt vellykket middag.
Gledestårer var det, ekte gode gledestårer.
Jeg skal være såpass ærlig å si at jeg har latt tårene trille ofte i det siste.
Men tårene har vært slitne, triste og leie.
Disse er ikke det.
Disse er gode og glade.
Gråter du?
Litt, sier jeg og presser frem et smil blant tårene.
Hva er det du gråter for?
Han tar seg høflig tid til å sette seg ned litt, den snille tålmodige mannen min til tross for at
treningsbeina dirrer etter å få spille litt fotball.
Jeg vet på en måte ikke?
Vet ikke?
Nei, er nok bare litt overveldet, stolt og takknemlig.
Sier jeg og snur telefonen mot han.

Er du nominert! Han storgliser mot meg.
Jeg nikker og rister på hodet samtidig.
Ikke bare har jeg fått nok stemmer til å bli nominert.
Nå stemmer de også på meg for at jeg skal bli en av finalistene også.
Det er med litt skrekkblandet fryd, man sitter der som hardtarbeidende influenser (tro det eller ei) og ber om å få en klapp på skuldra i form av en stemme fra sine lesere. Jeg synes det er skikkelig skummelt, fordi da blir det plutselig litt svart på hvit, hugd i stein og synlig, om man er en av de som lesere/følgere/folket setter pris på i en eller annen grad.
Også kommer den store avsløringen, teppe rives av, også ser man sitt navn der, blant store, ikoniske (vil jeg kalle de) forbilder med halve Norge som følgere. Inni der, står bittelille meg, med kulerugemagen og seks unger på slep.

(fotograf Ola Vatn)
Og da blir jeg enormt stolt, av dere, som har turt å stemme på meg, og ikke minst av at jeg har, tydeligvis, gjort meg fortjent til mange nok stemmer for å skille meg ut blant topp eliten innen mitt yrke.
Det største er vel at det er så mange mennesker jeg ser opp til på denne listen, som tar steget langt lengre enn meg, som tørr å rope meningene høyt, vise sider av seg selv jeg knapt tørr å vise mitt eget speilbilde og som virkelig virkelig gjør en forskjell.
Jeg brenner for det samme, å gjøre en forskjell, bare på et litt mer “neppå” nivå.
For jeg har trua på at man kan gjøre en forskjell, bare ved å vise seg akkurat slik man er, for å vise at det også er helt greit.
Normal sliten, normalt lykkelig, normalt stolt, normalt følelseladet og preget av livet som småbarnsmor.

Jobben som influenser har forandret meg som menneske og lært meg ufattelig mye, både om meg selv og om andre mennesker.
Jeg har blitt kjent med mennesker over hele landet i ulike situasjoner. Jeg har delt mange øyeblikk i livet med dere, men også fått tatt del i mange av deres.
Og nå, står jeg på Vixens semifinalist liste og er nominert til folkets favoritt.
Eneste kategorien som er en ren folkeavstemning, juryen har ikke noe de skal ha sagt.
Og på mange måter, kanskje den prisen som er gjevest?
Men, som semifinalist står man ikke alene.
og det er mange både svært kjente, store og ikke minst dyktige som jeg deler plass med.
Det sier seg selv at det hele vil være et longshot.. men enn hvis.
En hvis kulerugemagemamman skulle knuge seg opp, enda et hakk…
Det hadde jo vært rått!!!
DU kan være med å gjøre en forskjell for oss influencere ved å avgi din stemme HER.
NB kun en stemme i hver kategori pr pers.
Tårene stoppet ikke ved kjøkkenbordet, de har rent, av og på i hele kveld.
Tlf min har blitt varm av alle heiarop og støttebrøl.
Fy søren jeg er så ufattelig heldig.

Og fy søren…
Jeg er så ufattelig stolt!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg er egentlig ferdig med den,
julen 2019 altså.
Sånn skikkelig FERDIG om du skjønner hva jeg mener.

Juletreet er fjernet, pynten er borte, gardinene er ikke lengre røde men i frisk og vårlig mintfarge.
Klare for å skjerme for vårsola som treffer akkurat midt på tv under barne-TV tid.
Det er godt, såpass ærlig skal jeg være.
Det er noe med hverdagen som er best, det er bare ikke alltid like lett å kjenne på det i kampen mot klokken og hverdagsmaset.
Så man trenger slike avbrekk, slik som julen er, innimellom.
Samtidig kjenner jeg at det blir det både tomt og mørkt når julen plutselig er over, mørketiden er fortsatt her, og julelysene er med på å gjøre den hakke hyggeligere.
Tomt og mørkt ja, en følelse som har fulgt meg tett denne julen. Ikke bare nå, men hele jula.
Et skikkelig tomt rom, som bare ikke ble fylt, ikke i år heller.
Det er jo ikke noe nytt, sånn egentlig. Hverken at det skjer denne jula, eller sånn ellers.
Er bare det at kontrastene og situasjonen blir så mye sterkere under juletiden.
det hele starter noen uker før.
Hvem skal dere feire jul med da?
Det er på mange måter en selvfølge for alle.
Ingen spør om vi skal feire med noen, men med hvem.
Nei det blir bare oss i år og gitt , er svaret, også i år.
åååh….så blir de liksom litt målløse og vi kjenner på en heftig runde med pinlig stillhet.

Så bryter jeg det hele med å si at det er helt greit.
For det er jo egentlig det. For bare oss er jo langt ifra bare.
Vi er jo tross alt 8 snart 9 mennesker i hus. Jeg er heldig også i det hele, jeg er jo ikke alene, omringet av en hel flokk jeg er glad i og som er glad i meg.
Så ler vi litt og snakker om kaoset og ungene og forventningene.
Men likevel, vi er fortsatt bare oss. Og det vet jeg så inderlig godt at er et lite bare.
Det er noe med høytideligheten av å feire dagen med noen andre, som blir borte.

Men så kommer romjuls dagene da, hvor sosiale medier er proppet til randen av idylliske bilder og filmsnutter av familier som er samlet, mennesker som har reist på kryss og tvers av landet, ja til og med over hav for å være sammen.
Lange klemmer på besteforeldrefang blir dokumentert med små sjarmtroll med sjokolademunn og stjerner i øynene og pepperkakepysj på. Familier som har etterlengtet tid sammen, skaper juleminner og fyller på koppen med samvær.
Så er det slik,  at jeg er veldig klar over at det hele har et urealistisk idyllisk preg over seg.
At ikke bildene på sosiale medier viser hvor irriterende svigerfars vitser er, eller hvor innpåsliten mamma kan være, eller hvor usannsynlig høylytt tante Olga blir bare etter ett glass rødt.
Men så er liksom det en del av sjarmen og, det jeg vokste opp med.
Romjulen var liksom tiden hvor jeg traff bråkete onkler som ALLTID hadde tid til å leke, besteforeldre, tanter, fettere og kusiner, til og med familie jeg ikke var helt sikker på hvem var. Det er det som var/er julen for meg, da skal man treffe hele familien, ikke bare være sammen med din egen flokk, men oppleve samvær med andre mennesker i familien.
Og i 2019(20) virker det, som hele landet er samlet med sine kjære, fordi man drukner i budskap som forteller nettopp dette.
Vi som feirer alene, drukner i fellesskapet, eller julevakumet om jeg kan kalle det det,  og blir bare, om mulig, enda mer ensomme.
Dette innlegget er ikke skrevet for sympati og medfølelse, men mer til ettertanke og som tankevekker.
At vår situasjon er slik, det er det flere årsaker til, og som sagt ikke noe som bare hører julen til.
Det har ikke alltid vært slik, men vært slik en god stund.
Og kanskje, vil jeg en gang bli vant med det.
Det er bare noe med kontrastene i julen som gjør det hele litt ekstra vondt og sårt.

Så kanskje kan jeg oppmuntre til at vi tenker oss litt ekstra om, når førjulstidens travle dager setter inn om en 11 måneders tid, at man kan veie sine ord litt bedre. Spørre “om” og ikke “hvem” man skal feire med.
Og kanskje, kan man også se om man har rom til de som ikke fyller alle rom i huset med familie.
Kanskje man har tid og lyst til å tilbringe en dag med venner også, slik at de får fylt dagene med noen andre.
Nye impulser, nye inntrykk og nye minner.
For det er slik, at vi som er ensomme,
Vi kommer ikke gjennom glansbildene på sosiale medier med vår ensomhet oppi al
vi roper ikke ut om den, ensomheten altså.. vi sier som oftest…
At det går helt greit…
for det gjør jo det.