Tenk at jeg skulle få syv barn, jeg må klype meg i armen. Det er uvirkelig. Virkelig.
Syv barn, med min beste venn, fineste mannen jeg vet om.
Sammen har vi laget en bataljon.
En flokk.
Så kom han, til syvende og sist.
født syvende i fjerde. Syvende barn og fjerde gutt.
Han som vi aldri trodde skulle komme,
vår siste første.
Han er den siste som laget to streker på en pinne i en skjelvende hånd.
Han er den siste som gav de første små dult på innsiden av magehulen, inn i en ventende hånd.
De første små pirkende som bekrefter at en mors kropp bygger en liten sjel.
Han er den siste første hjerteslag, et lite hjerte som hamrer i raskere enn et lokomotiv i en liten høytaler i jordmors hånd.
Den siste voksende magehulen.
Han er den siste vi ventet på, utålmodig tålmodig.
Den siste de klemte magehulen til mens prøvde å lokke han ut med vennlige ord.
Han, er det siste første møte.
Hvor en sliten kropp, tar imot en fersk kropp og legger den for første gang utenpå.
Han er den siste som forvandler alt, ved å ta sine første åndedrag.
Han er den siste første hud mot hud.
Han er den siste første amming,
Hvor en unik nærhet, et bånd bygges. Som hverken ild eller vær kan rive i stykker.
Hvor både mor og barn må lære, kjenne seg frem. Liten kropp som søker næring og en nybaktmammas hånd som stryker over et lite hode med små fjon etter det første bad.
Han er den siste første våkenatt. Hvor huset er stille, og bare han og jeg møtes i mørket.
Mens månen trenger gjennom og lyser inn så vi finner hverandre.
Hvor han sover, hvis vi bysser, synger, teller stjerner.
Han er den siste første bad, siste første hjemtur og trilletur.
Det siste første øyekontakt, smil og latter.
Den siste første grøt med grimaser, gris og søl. Små lubne hender som klemmer grøt og kokt brokkoli til alt bare blir en mos.
Han er den siste første påske, jul og bursdag.
Siste første vår, sommer, høst og vinter.
Jeg prøver å nyte de første så godt jeg kan.
Samtidig som jeg gleder meg uendelig til de neste.
Om du synes du kjenner igjen disse ordene, har du fulgt meg en stund. jeg skrev nemlig noen temmelig like i 2017.
😭😭😭❤ Jeg er i permisjon med min siste nå og føler alt du skrev❤
Heldig nydelige gutten som vokser opp med så mange flotte søsken og flotte foreldre ❤️
♥️♥️
Syns du har skrevet slike ord minst to ganger før ja 😉 ❤️ men så fin familie så🥰 Vi får se om det kommer en til den 8/4 ett år🤩 4 jenta født 8👏🤩
Dette traff meg ❤️ Så fint skrevet. Og jeg kjenner meg så igjen. Aldri har jeg kjent sånn på det som jeg gjør nå.
Det var et enormt sjokk da jeg fant ut at jeg var gravid med nr.4. Jeg forsto ikke hvordan jeg skulle klare det, hvordan det skulle gå og ikke minst – skulle vi virkelig starte helt på nytt. De 9mnd var vanskelige. Jeg fortalte det kun til de nærmeste, jeg orket bare ikke å få gratulasjoner når jeg slet med å takle det. Men så gikk månedene da, og jeg fødte en perfekt baby som jeg virkelig ikke kunne vært foruten. Plutselig var det så naturlig at jeg skulle ha 4 barn. Jeg føler meg så takknemlig for at akkurat hun kom til oss. Jeg nyter hver dag og føler virkelig dette var meningen. Jeg som var helt ferdig kjenner nå plutselig at det kan da ikke ha vært siste gang jeg opplever å være gravid, fødsel og alt det første – som du beskriver. Lille er knappe 3mnd’r og jeg føler virkelig det er meningen at jeg skal ha en til. Aldri følt det på den måten som nå. Selv om jeg alltid sa at jeg vil ha 4-5barn. Selv om jeg sa stopp etter nr.3. Kanskje det er meningen at jeg skal ha 5? 😅 Det var i allefall meningen at jeg skulle ha 4 ❤️
Er i permisjon med min 3 (vår nr 5) blir siste og kjenner meg så igjen i alt du skrev. Kom nesten tårer faktisk, hun er heldigvis bare 3 månede så jeg fortsatt tid til å nyte😊
😭💖Her sitter jeg gråter…. Jeg vil ikke være ferdig 😭😭😅💖
Nyter siste permisjon for fullt…fine dagar heime med sistemann nr 3…og blir ofte trist når leike, kle, eller andre ting blir pakka vekk en siste gang….og alt som skal gjerast en første, siste gong❤️
Ååh, jeg er akkurat der nå med min lille på 6 mnd! Jeg gråter en liten skvett innimellom når jeg ser på den nydelige perfekte lille gutten og vet at det er siste gangen jeg får oppleve den intense nærheten og kjærligheten man kjenner for en nyfødt og liten baby. Man elsker de såklart like høyt når de blir større, men det er noe HELT spesielt med det første året hvor mor og barn er ett som en symbiose. Å bli kjent med den lille klumpen fra første sekund øyene våre møtes til han tar sine første skritt. Sukk! Hadde det vært opp til meg hadde vi fått minst en til, men dessverre er ikke det mulig for oss :’(
Dette traff meg midt i hjertet. Takk ❤️ Jeg har tre, og minste er 1,5 år. Det blir ikke flere barn, men jeg kommer alltid til å savne og lengte etter alle disse «første» som du beskriver så vakkert.