Det har i grunnen vært irriterende hele veien.
Allerede fra første barn poppet ut tok det ikke lang tid før de fleste som kjente oss mente det var på tide å gi denne frøkna et søsken.
Ikke før hun var fylte to år  følte vi faktisk på presset.
Dere har vel ikke tenkt å ha et enebarn?

Hun fikk, som dere alle vet søsken.
En gutt,nå hadde  vi en av hver.
En form for balanse, som gjorde at ingen hadde noen formening om noe som helst.
Ingen som maste eller mente noe, vi var en helt vanlig gjennomsnittsfamilie.
Kan jo selvfølgelig ha noe med at jeg knapp rakk å få på meg en vanlig bukse før mammabuksene måtte frem igjen. Lille nr 3 var på vei når minste bror var 8 små måneder.
3 barn, en litt stor familie.
Over snittet men alikevell innafor, ihvertfall for oss
Men nå, nå holder det vel?

Det var da maset om en ny snudde brått om til sære spøker om egne fotballlag og om vi skulket seksuallundervisningen på skolen.
Etterspørselen etter søsken gled brått over til kraftige meninger om at nå var det nok.
Vi var vel kanskje enig, eller var vi?
Flere ganger hadde jeg en merkelig følelse av at noe..eller noen manglet.
Men hverken turte eller klarte å sette ord på det.
Du som leser bloggen vet jo at vi ikke stoppet der.
Nr 4 kom han noen år etterpå.

Han kom, i selskap med enda flere fotball lag vitser.
I tillegg til ufrivillige anbefalinger av doktorer som tydeligvis var resere på sterilisering.
Gjerne på en fest, over en øl.
Damer som lente hodene på skakke, så på meg med medlidene blikk og sa at de følte med meg.
Som skjønte jeg var sliten og at jeg hadde mer enn nok.
At nå var tiden for å ta vare på seg selv
Damer med en gjennomsnittsfamilie.
Damer som igrunnen ikke visste hva de snakket om.
Jeg ble lei, fy søren jeg blei lei.
Av mennesker som mente at akkurat de visste hvor mange vi burde være og hvor smertegrensen vår gikk.
Foreldre som slang en halvfrekk en over skuldra hver gang vi også klaget litt over tidsklemma,
For dette hadde vi da pinadø valgt selv.
Glemte de at de akkurat hadde laget klagesang om det samme?
Og før jeg rakk å bli vant med alle kommentarene som kom lirende ut til vår plus size familie, ble vi jammen overrasket av en til.
(og ja, jeg vet hva prevensjon er)
Og vips, så satt jeg der, hun som ikke en gang visste om hun skulle ha barn, med fem små rundt seg.
Kommentarene stilnet,
Noen overraskede blikk og hakeslepp var det selvfølgelig å se, men lite råd om både sterilisering og seksualundervisninger.
Men så skjedde det som jeg minst ante meg.
Plutselig var vi blitt ustoppelig.
Når kommer neste a?
Skal vel ikke stoppe nå?
Må jo se om neste følger mønsteret?
Jepp når man får så mange så sier det jo seg selv at et eller form for mønster vil danne seg.
Vårt er, jente, gutt, jente, gutt, jente..
Må jo se hva neste blir?
Det vil nok aldri stilne, men kanskje jeg vil bli vant med det. Kommentarene, meningene som innebærer mine valg, våre valg og hvordan vi lever vårt.
En kan vel kanskje ikke regne med annet når man velger å bli en A5 familie.
Erfaringene tar jeg med meg, og priser meg lykkelig for at det ikke er du som bestemmer over meg og mitt og at jeg ikke tar valgene for deg.
Men om du er så heldig (og uheldig) som meg, vet du også godt at livet ikke kan planlegges.
Men om man lar det flyte, og blir med i strømmen kan det bli lang ifra hva du hadde planlagt.
Ja noen ganger kan det bli riktig så mye bedre.
Følg gjerne vår kaotiske hverdag på snapchat: Idebankmamma
(eller trykk Her om du er på mobil)

Det er ikke ofte vi begir oss ut på slike ting, men denne søndagen skulle altså bli fylt med en svært etterlengtet aktivitet fra barna sin side.
Vi skulle på lekeland!
En strålende fin søndag med gnistrende kulde og masse snø tenkte vi var knall for en dag i lekeland.
Jeg mener, er ikke vi en ski-nasjon?
Vi tok feil.
Så fullt at vi nærmest hadde mistet tålmodigheten innen vi fant oss parkeringsplass.
Men inn kom vi oss, og med fire unger som sprang hver sin vei og ei på armen skjønte vi raskt at vi skulle få oss ei aldri så liten treningsøkt.
AKE!
SKLI!
BALL!
Det er nesten flaut å si det, men dette var jomfruturen på lekeland for vår to åring (iallfall etter han har lært å gå)
Sier mye om hvor ofte vi er på slikt. Det var jammen på tide.
Jeg løper etter, nyter synes av en ivrig toåring som helst skal prøve alt på en gang.
Knipser iherdig ned noen øyeblikk imellom løft og hjelp. Det er ikke alltid like lett å være liten i et stort klatrestativ.
jeg innser fort at dette får bli ,jeg får lagre i hjernebarken, her har vi ikke tid til å knipse.
Med kamera (eller telefonen om du vil) i lommen får jeg løftet blikket.
Ikke bare sett på toåringen, men også rundt oss.
Det er neimen ikke rart barna liker dette, full fart og fres.
Masse farger liv og røre.
Og jammen har vi mulighet til å få oss en gratis treningsøkt vi voksne også.
Se på meg mamma, se på meg Pappa!
Store stolte øyne lyser i mot foreldre, mestringsfølelsen bare spruter.
Mamma, pappa så du det??
 
Mhmmmm
Midt i et ballbasseng sitter den første jeg legger merke til.

Med øynene langt ned på en lysende skjerm.
Ved siden av han sitter en liten gutt med lyse krøller, han kaster to baller i luften samtidig og jammen klarer ikke han å ta de imot også.
Så du??
Mhhmmmm.
Skrollefingeren går, facebook, VG hva nå enn det måtte være har 100 prosent av oppmerksomheten, den lille lyslugga gutten har en tøff konkurrent.
Det tar ikke lang tid før vi støter borti neste scrollesituasjon.
To barn som helt tydelig er søsken sykler. De triller fort, men jammen triller latteren også.
Søstereren leder, bror vil ta igjen, en litt for krapp sving så hun faller og han tar igjen mens hun ligger langflat.
På sidelinjen står mamma,
Hun scroller.
Nå triller ikke latteren lengre ut på banen, men tårene.
Store, dramatiske tårer fra en liten søster med strutteskjørt.
Scrollingen tar slutt.
Pekefingeren kommer opp, og bror som ikke har gjort annet enn å sykle forbi får en real skyllebøtte.
Se hvor du sykler hører jeg hun sier, du må være forsiktig!
Du er størst, du må lære å ta hensyn.
Jeg vet hva hun tror, hva hun gjør i god ånd.
Men sannheten er, hun så jo det ikke.
Jeg blir i grunnen flau på hennes vegne.

Overalt ser jeg scrollesituasjoner. På toppen av sklia, på kanten på trampolinen, midt i ballbingen, i iskøen ja til og med ved inngangen.
Selv om vi ikke var der lange stunden har jeg nok til å fylle minst to hender med situasjoner som både er frustrerende og irriterende, triste
Men aller aller mest ganske så flaue.
Så er vi kanskje den generasjonen som ser barna våre mest, på kanten til å gi de for mye oppmerksomhet mener noen.
Men da undres jeg, har noen generasjoner opplevd en så stor konkurrent som smarttelefonen?
En ting er strikketøy og avis, men lite slår en lysende skjerm med stadig oppdatert informasjon.
Med stadig nyheter så fort vi gir appen et lite røsk nedover.
Klart vi må holde oss oppdatert.
Ingen er perfekt, ikke jeg heller.
For all del, jeg startet jo dagen på lekeland med kameralinsen foran meg selv.
Men innså fort at det ble en linse for mye. Min dokumentering gikk utover tilstedeverelsen til en liten men ivrig gutt som for aller første gang løp rundt på et lekeland. Alle trenger vi en timeout, men er det ikke litt merkelig at det behovet skulle dukke opp midt i en binge med 1000 vis av fargerike baller?
Burde ikke den lyslugga sjarmøren med en gul og blå bal være hakke hyggeligere å se på akkurat da?

Det er ikke lenge siden vi diskuterte om vi var for opptatt av å fange øyeblikkene vi var i, i stede for å nyte nuet.
At vi dro opp mobiltelefonen og filmet og knipset rundt oss, glemte å nyte den virkelige utsikten.
Nå er jeg redd vi er der at vi er for opptatt av å få med oss andres øyeblikk,
så opptatt at vi glemmer å være i våre egne.

Den begynte for ni måneder siden, men det er nå den virkelig er i gang. Reisen som skal vare livet ut.
Hun har vært gjennom et hav av følelser, nye erfaringer og ikke minst smerter.
Alt er nytt, fra nå av. Ingenting blir som før.
Hun er sliten, men nysgjerrig. Har overskudd og energi nok til å granske, studere og nyte.
Hun er fersk og nybakt.
Hun ligger der å gisper etter luft, for første gang, som mamma.
Hun er meg, og denne dagen er 11 år gammel.
Til tross for den lange tiden, føles det ut som det var i går.
Nesten.
Det ligger en tykk tåke over det hele, den også propp full av følelser , både gode og vonde.
11 år.
Det er så klisje og si, men hvor ble de av?

For 11 år siden satt jeg skjelven å holdt i en baby for første gang i voksen alder.
Og nå sitter jeg her beriket med fem barn.
Hun som fyller år i dag er min store stolthet.
Hun er selve symbolet på seier for meg.
Hun er uendelig snill og god.
Sterk men sårbar.

Ekte, seg selv og uendelig vakker.
Verdens beste storesøster, sånn på ordentlig.

Da hun kom ut, ble alt snudd på hodet.
Herregud som jeg hadde ventet.
Hun kom jo aldri.
Overtid ble det, flere dager, ja vi skulle til og med fylle en uke.
Jeg ble umenneskelig tilslutt.
Ikke å snakke til.
Jeg var så lei av å vente.
Men så, våknet jeg en natt, natt til i dag.
For 11 år siden.
Fra drømmeland og rett inn i en heftig ri.
Fødsel.
Dagen som forandrer liv.
Man tenker grunnen lite over det, men samtidig som barnet fødes blir også en mamma født.
En nybakt mamma, en tobarnsmamma, tre, eller kanskje til og med fem.
Hun kommer inn spent, kanskje litt redd og går ut med en ny tittel.
Mamma.
Noen ganger går overgangen naturlig, andre ganger humper det skikkelig.
Noen ganger i bølger og daler.
Hun var den første, og hun snudde alt på hodet.

Jeg ble kastet inn i en rolle jeg ikke hadde klart å se for meg hvordan skulle bli.
Mammarollen kommer ikke gradvis, den ramler i fanget ditt som et brak.
En omfattende livslang oppgave servert i fanget når du er så sliten som du aldri har vært før.
Hvordan i all verden skal klare dette, du og jeg?
Husker jeg at jeg tenkte i det de forlot oss alene for første gang.
Hvorfor hadde ingen fortalt meg at de var så små?
Så ble hun større, jeg vokste også i rollen.
Det ble bedre å være mamma, etterhvert.
Hun forandret livet mitt, først til det tøffere, jeg ble nærmest hudløs og ting jeg hadde fortrengt kom på overflaten.
Så ble ting bra, veldig bra.
Hun er min motivasjon, sammen med resten av søsknene sine.
Og med mannen med min side har vi klartet flere fjell.
Hun er motivasjonen bak boken jeg har jobbet med i ett år.
Mitt første barn, min første bok.
Når en mamma blir født.

En bok laget for å styrke, ikke skremme.
En bok som skal fortelle deg at du ikke er alene med å tenke og føle det du gjør.
Det er det viktigste, å åpne tabudører som nærmest har grodd igjen.
Boken er ikke en fagbok, med fokus på faser og stadier i fødsel.
Men mer om hvordan man tenker og føler og opplever fødselene.
Selv har jeg født fem barn og opplevd en regnbue av følelser både før under og etter fødsel, men jeg er ingen fasit.
Derfor har jeg med meg flere mammaer som åpner sine innerste dører, forteller om sine erfaringer og følelser rundt fødsel. Hvordan de opplevde noe av det største som skjer en her i livet. Nemlig når en mamma blir født.
Boken er å få tak i hele landets bokhandlere, om du vil bestille den rett fra meg med en hilsen kan du gjøre det HER.
Fin fin morsdagsgave kanskje 😉

Det var så gøy å slippe bomben i går på snapchat med dere.
Telefonen glødet nærmest når vi nærmet oss middagstider.
I går kunne vi altså endelig fortelle at vi skal åpne en fysisk Kos med kaos butikk.
Og herreguuuud som jeg gleder meg 😀
En 400 kvm stor butikk full av det vi har i butikken i dag og masse masse mer.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal si vi blir.
På en måte en babyutstyrbutikk, men med fokus på ting man trenger, som er praktiske, unike, osv.
Vogner, bilstoler, bæretøy, kjekt å på reise, osv osv
Litt dill og dall må vi selvsagt ha, men det er ikke der fokuset vil ligge.
I tillegg brenner vi for kreativitet, og det vil vi fortsette med i butikken.
Masse godt kreativt utstyr til barn og mange gode kreative ideer.
Det skal bli så gøy.
Det å åpne fysisk butikk i den digitale hverdagen som vi lever i er muligens å gå litt i feil retning.
I følge trend kanskje, men ikke om vi følger drømmen vår.
Vår drøm om å skape arbeidsplasser og liv og røre her på bygda.
Muligheter for familier å bo og leve her, slik vi gjør.
Lage liv i et lite samfunn og ikke minst vise at noe er mulig selv om vi ikke er midt inne i Oslogryta.
Vi får god plass i butikken og vi har et inderlig ønske om å skape en plass hvor man også kan være sosial, hvor ting kan skje av sosiale settinger, enten det måtte være informasjon eller inspirasjon eller rett og slett bare et helt vanlig barseltreff.
Et sted hvor man kan ta med seg mini, få litt selskap i en litt lang permisjon og snakke med andre på samme sted i livet.
Jeg har tusen ideer, så jeg må sile ut og ikke minst se hva folket ønsker.
Butikken vil ligge på Jevnaker, med gode parkeringsmuligheter og kun et lite steinkast fra Hadeland Glassverk.
Men, hva bør vi fylle butikken med, hvilke merker, produkter osv?
Om du føler du har lyst til å påvirke butikken vår og innhold kan du søke medlemsskap i denne gruppen HER.
Her vil vi holde dere oppdatert på hvilke merker vi tar inn, når vi kommer til å åpne og ikke minst få mulighet til å være med på åpningsfest.
For selvsagt må vi ha det.
ÅÅÅååå sa jeg at jeg gleder meg?
 
Og du… om du bor langt unna… vil selvfølgelig nettbutikken være med på moroa 😉