Vi trenger de i dagens iskalde samfunn. For det er det vi har blitt, iskalde og kyniske.
Det er da de er gode å ha, de som tørr å mene noe, og som i tillegg sier det høyt, med klar og tydelig stemme.
Vi skal være glade for at vi har de som tørr å være de upopulære, de som sier meningene sine akkurat slik de er , usensurert og ekte. Som er engasjert og lidenskapelig opptatt av å få frem budskapet sitt.
Vi trenger de som tvinger oss til å tenke oss om, selv om det er ørlitt eller veldig ubehagelig.
Som får oss til å reflektere litt over hva vi driver med, og minner oss på at det alltid er konsekvenser av handlinger.
Kristin Gjelsvik er en av de.
Vi TRENGER slike som Kristin, råtøff og ekte, klar og tydelig.
Engasjert og lidenskapelig.
Som kjemper for hjertesaker som er viktige.
Viktig for henne, samfunnet, meg og deg og ikke minst våre barn.
I går tok hun et monstersteg for sin hjertesak. Nok en gang.
Standhaftig står hun i sin sak, gir aldri opp med å få oss til å innse alvoret. Enn hvor trege vi er.
Hun var den vi trenger, den som får folk til å sette seg litt ekstra fram på stolen og gløtte litt ubehagelig rundt oss.
En festdag med bobler i glasset og god stemning ble straks noe helt annet.
Det var ingen tvil om hva hun ønsket å si, gjennom mikrofonen og ut i høyttalerene runget hennes klare stemme ut til alle av landets mektigste influensere, følgere gjennom alle telefoner og publikum via streaming.
Men så gikk det hele litt galt.
Engasjementet tok over, følelsene også og ordene som kom ut, var flere enn de planlagte.
For man kan si hva man vil, om at det er lett å sitte her, å være besserwisser og etterpåklok.
Men vi så alle, klart og tydelig at denne talen var ingen tilfeldighet, ordene var planlagt og skrevet ned.
Men at følelsene skulle renne over var nok ikke det.
Burde hun kjent på det? Stoppet i tide?
Før det hele utviklet seg til den bloggkranglene hun så inderlig ikke ønsker det skal være?
Kristin har noen viktige poeng i sine furie tale, viktige ord, som gir meg som tenåringsmor noen nødvendige tanker i hodet. Barna som vokser opp i dag lever under et press ingen av oss har kjent maken på, og all statistikk tilsier at akkurat nå takler vi ikke den særlig godt. Ungdommen sliter, er usikre på seg selv og sin egen kropp. Tallenes tale er klare, handlingene våre burde vært tydeligere, mer til stede og mer kraftfulle. Vi tillater for mye.
Vi trenger slike som Kristin, som minner oss på at vi aldri må gi opp.
Men vi trenger ikke mennesker som står høylytt og tydelig på en scene, som banner, gjør sak til person og som tråkker på andres skuldre for å gjøre sine egne poeng tydeligere og klarere og høyere.
Jeg ELSKER at Kristin tørr, men dette vår et feiltråkk, om jeg skal si hva jeg mener. Meninger ble til følelser, poenget druknet i et ensporing eksempel som kun dro en ned i gjørma når det så absolutt var flere skyldige, om man skal kalle det i salen.
Dersom det frustrerer henne at media gjør det hele til en bloggerkrig, burde hun også sett at hun burde dratt frem flere og andre eksempler, vist oss hvor stor utfordringen EGENTLIG er, stede for å stramme lupen inn til en eneste influenser og et foretak nok en gang. Det forundrer meg at hun bruker samme metode for å få frem poengene sine, når media som hun selvfølgelig ønsker skal skrive om det ved å ta det hele opp på en slik scene, klarte å vinkle det feil sist nettopp pga samme metode.
Jeg tenkte først at hun valgte feil sted og tid, der må jeg snu min egen mening.
Hun valgte helt riktig sted og tid, hvor alle vi med det største ansvaret var samlet, og siden hun stod der, med mikrofonen i hånda, var alt vi kunne gjøre å lytte. Hvor alle media stod klare med lyd og video.
All eyes on her.
Jeg er helt enig med Kristin, det er nok nå, vi MÅ gjøre noen tiltak som skjermer våre unge håpefulle mot det kroppspresset som eksisterer. men jeg synes ikke kampen kan kjempes så snevert som hun velger å gjøre det.
Det ER flere medskyldige, som MÅ gjøre en endring for at dette skal snu.
Og det sørgelige er at så og si ALLE var samlet i går, likevel, velger hun å fokusere på en eneste en.
Hun kunne jo snakket til oss alle? Benyttet sjansen nå som vi alle var der.
Til alle influenserene som i en eller annen grad påvirker med kroppspress og forventinger, juryen som hadde makten over finalistene til syvende og sist, media som burde forstå at de burde vinkle saken til hva Kristin EGENTLIG ønsker fokus på.
Kristin gjorde noe ingen andre turte i går, og hatten av for det.
Jeg skulle så inderlig ønske at hun gjorde det hele tankevekkende stede for trakaserende.
Med fokus på motiv, istede for person.
Med saklige ord, stede for unødvendig banning.
Man må ikke tråkke andre ned for å tydeliggjøre et poeng eller budskap, man må ikke rette ekkel og mektig pekefinger mot en skyldig for å se konsekvens, man må ikke gjøre sak om til krig for å få den frem.
Jeg heier på Kristin og hennes sak, men støtter ikke handlingen hun gjorde i går.
Jeg forstår valg av scene, men hun tråkket feil veldig feil.
Og det synes tydelig i media.
Alle aviser har skrevet om denne diskusjonen, ALLE, men ikke en har nevnt hverken kroppspress eller hatt fokus på Kristins egentlige budskap.
Dette er reprise av sist, og når ting ikke går som planlagt, da bør man innse at man bør endre taktikk.
