jeg begynner med det jeg, når jeg møter nye mennesker 🙂
Hei og kanskje et smil, noe alla dette.
Hvem i huleste er du?? er kanskje det hyppigste spørsmålet jeg får disse dager.
Kanskje ikke så rart da flere nye mennesker har funnet meg og mitt.
Og siden jeg har drevet en stund i dette gamet har dere blitt kastet inn i hverdagen min uten noen form for introduksjon.
På mange måter har jeg vel knapt tid til å introdusere meg, da det støtt og stadig er ett eller annet som skjer her.
i denne kaos heimen.
Men hvem i huleste er jeg da?
La oss ta det kort: Ei dame på 34 år, som bor i en kaosheim med 6 selvproduserte små soldater.
Disse er hjemmelaget sammen med min fantastiske fine mann.
I magen har jeg vårt syvende og siste barn. Så 2020 blir et stort år for oss, året familien blir komplett.
Vi har forøvrig trodd det et par ganger, at familien var komplett.
Men har fått erfare at livet ikke kan planlegges uansett hvor mye du prøver.
Noen ganger blir det mye finere enn du noen gang hadde turt å forestille deg.
Til tross for et fint men hektisk liv nå, har vi vært gjennom våre bølgedaler, og vi har fått kjenne på utfordringer både på den ene eller andre måten. Psykisk og fysisk.
Sammen driver vi familien as her hjemme, sjonglerer små og større som skal hit og dit, som trenger mat, drikke og kjærlighet.
Lek, moro, trøst, og stell. Støtt og stadig har vi oppgaver stående på vent, sofaen blir sjeldent brukt før leggetiden kommer.
I tillegg driver vi også kosmedkidsa.no en fysisk butikk i samme bygd som vi bor og en nettbutikk.
Ble du noe klokere?
Kanskje litt, kanskje ikke?
Derfor har vi åpnet for en spørrerunde på instagram, med en liten tvist.
For, det er ikke jeg JEG som skal svare, men min mann 🙂
For er det noen som kjenner meg, så er det han.
Hjelp!
Så stikk innom instagrammen min, og spør om det er noe du lurer på 🙂
Så sitter jeg her, med kule på magen, klump i halsen, et hvit bånd rundt armen i en metallseng med gjerder på.
På et hvit rom, med ukjente lyder og lukter.
Her har jeg tilbragt natten, på sykehus.
Jeg liker det så absolutt ikke, men det var nødvendig.
En natt med fokus på hvile og pleie. Hente seg inn og prøve å få denne kroppen til å hvile.
Både dette svangerskapet og noen tidligere har jeg delvis delt med dere.
hvordan hverdagen påvirkes, helsen min både psykisk og fysisk.
Hvordan det å bygge et lite menneske påvirker en hel familie på godt og vondt.
Jeg har et mål for øye, å vise at det er ulike måter å takle et svangerskap på, både fysisk og psykisk.
Hver eneste dag får jeg takk i innboksen, for jeg jeg nøytralisere det jeg selv fikk midt i fleisen som førstegangsgravid.
For hele seansen og reisen til å bli mor er fremstilt både av medier og influencere som en utelukket magisk tid hvor alt handler om å stå foran speilet i nydelig (ubehagelig) undertøy og dokumentere magen som vokser.
Jeg mener, hvor ofte ser man en gravid i komfortable truser… som dette
Antsikt med tydelig mangel på søvn, strekkmerker og hovne ben er jo aldri avbildet i blader og andre media?
Merkelig, er det ikke, når det som oftest er realiteten?
og da er det ikke rart, at man får seg en liten, eller stor knekk.
Jeg deler med dere for å vise en form for virkelighet, min virkelighet.
Jeg deler min erfaringer, men går sjeldent inn på fakta eller informerer stort om medisinske tilstander.
Jeg kan fint dele at jeg er på sykehus, slik som nå, men ikke hva de gjør eller hvorfor.
Hvorfor? Fordi jeg er “bare” meg.
Til tross for hele sju svangerskap (egentlig 8 om man skal telle med alle) er jeg fortsatt bare meg.
Jeg er hverken lege, jordmor, barnepleier eller gynekolog.
Jeg kan ikke ta på meg det ansvaret med å informere, jeg kan ta på meg ansvaret med å holde meg til info jeg kan dele.
Mine erfaringer, følelser og opplevelser.
For ved siden av takk, og gode ord som heier, skryter og roper meg og oss frem, er det en annen type henvendelse jeg får, usedvanlig ofte.
“Hei, jeg er 14 uker på veg og våknet til blødninger, har jeg spontabortert tror du? Hva bør jeg gjøre?”
“Er det normalt å ikke kjenne liv så ofte i uke 32?”
“Jeg har så inderlig vondt nederst i magen og de kommer takvis, er det kynnere eller rier tror du?”
Å la meg først si, at jeg blir både rørt og takknemlig for at tiltroen til meg er så stor at jeg får slike henvendelser, likevel synes jeg trenden er skummel. For denne typen meldinger øker og flere av henvendelsene er av alvorlig grad, hvor det burde vært liten eller ingen tvil om at det hverken er tid eller riktig å spørre meg, en helt vanlig mor du egentlig ikke kjenner. Hvor det er helt obvius at det eneste du skal ringe er din egen lege, eller føden eller kanskje 113?
Det er akkurat som vi har mistet kildekritikken vår totalt, og både henviser oss til feil kilde og ikke minst velger å stole på feil.
Jeg ser det over alt, hele tiden.
“Ja jeg er helt sikker på at dette er riktig, jeg leste det på facebook”
“Ei på mammaforumet sa det, derfor gjør jeg sånn”
Vi tar avgjørelser rundt foreldrerollen basert på mennesker som hverken kan vise til det ene eller andre.
For all del, erfaringer er bra, veldig bra og mye inspirasjon kan hentes fra disse kanalene.
Men det er ikke alt vi kan avgjøre basert på det, og vi alle vet at våre erfaringer er ekstremt ulike.
Jeg jobber også i barneutstyrsbutikk, og også der opplever jeg det ofte.
Foreldre som har gjort endringer i måten de feks sikrer barna sine på, på bakgrunn av info fra en helt ukjent på Facebook til tross for at det kanskje er noe helt annet enn hva trygg trafikk sier.
Foreldre som har gjort tilpasninger i kostholdet til barn basert på en forumtråd, uten å snakke med helsestasjonen eller lege.
Og jeg sier ikke at det er feil, men er det ikke også litt skummelt?
Har vi ikke fagfolk av en grunn?
At de alltid har rett er nok å ta i, men at de burde vært vår mest naturlige kilde å gå til, er noe annet.
Men ikke i dag, i dag velger vi facebook, et forum eller en influenser først.
Er ikke det litt rart?
Hver eneste dag deler jeg mine erfaringer på mye i foreldrerollen, fordi jeg vet vi har felles utfordringer som snakkes for liten om.
Som det å føle seg sliten, slapp og lei i et svangerskap, en mage med høyvannstruse og strekkmerker.
For tidligere morninger og eventuelle tiltak vi gjør for å få sovet øøøørlitt lengre.
Praktiske løsninger i hus og hjem,
Godt utstyr, smarte duppedingser, artige kreativiteter osv osv.
Og for all del, spør meg gjerne om dette.
spør masse og jeg deler gledelig.
Men jeg ber deg også tenke deg om.
Når du søker råd, tips, informasjon.
Spør jeg den riktige nå? Leser jeg på rett sted?
Bør jeg bruke google, eller ringe helsesøster?
Jeg mener nok ikke helt hva jeg skrev i overskriften, for spør meg gjerne.
Jeg bidrar gjerne med mitt, men tenk deg om, og bruk både fornuft og magefølelse før du følger et råd fra noen du ikke kjenner.
Hver eneste dag får jeg meldinger som sier at den ene er lik den andre i ungeflokken.
Jeg synes det er så moro å se hvordan det virkelig er avhengig av øye som ser.
Noen mener Oda og Jonatan er like, andre Markus og Amalie, eller Oda og Amalie, eller Daniel og Matilde, eller Daniel og Oda, eller Markus og Daniel.
Det eneste kombinasjonen det er tydelig enstemmig vedtatt (så og si, er at jeg og Amalie er like)
Her om dagen hadde jeg litt mimring på snapchat og så at jeg hadde vært konstant i babyboblen nå i fire år.
Hvor det var en av følgerene som skrev at hun synes det hadde vært moro om jeg delte et bilde av alle barna i samme alder, for å virkelig se likheten.
Og den ideen synes jeg var kjempe morsom.
Jeg tenkte jeg skulle vise dere bilde, og lage en ørliten gjettekonkurranse ut av det.
Her kommer en rekke med bilder av alle små under ett år da og din oppgave?
Er å gjette hvem det er. Jeg synes selv ikke de er spesielt like, men mannen sleit faktisk med et par av bildene og gjettet også galt på et par av de 😉
Om du er ny leser, får du dykke litt i arkivet, kanskje du blir klokere av det, kanskje ikke?
Reglene?
Er enkle, du skriver tallet og hvem du tipper det er i en kommentar på innlegget (husk å skriv eposten din, er kun jeg som ser den), og husk, kun ett navn bak hvert tall!
Jeg trekker ut en heldig vinner blant de som har tippet riktig, og jammen sender jeg ikke en liten overraskelse også 🙂
Så er det kanskje et sterkt ord å bruke, hater altså, iallfall om du bruker mamma og hater i samme setning.
Det kan vel knapt kalles lovlig.
Jeg kunne kanskje brukt misliker, eller ikke liker, men sannheten er, at det finnes faktisk ting jeg virkelig ikke liker,
og til og med ja hater ved verdens beste rolle.
Hovedpoenget her er at det er fem ting jeg virkelig ikke liker med å være mamma.
Og jeg velger å bryte barrieren, si de høyt, og jammen tenker jeg at du skal få sjansen også.
Som mamma har man ulike roller oppgaver, og noen passer meg bedre enn andre, sånn er det bare.
Og om du tenker deg godt om, er det mest sannsynlig slik hos deg og?
Men selv om jeg hater de, så betyr det ikke at jeg ikke gjennomfører de når jeg først må.
At jeg synes det er allrigth derimot, DET kan diskuteres. Men jeg gjør de av kjærlighet og omsorg.
5 ting jeg hater med å være mamma.
Den siste duppen.
Å kjære vene, jeg tørr ikke tenke på hvor mange timer jeg har rugget, vugget og bysset mine seks små for den siste men akk så viktige duppen. Du vet, den perioden de har tre dupper på dagen og den siste som skal klemmes inn mellom middag og aktiviteter og gjøremål. Den de EGENTLIG ikke trenger, men som lager et lite lurveleven ved legging om den ikke er gjennomført. Daniel er nede i 1 dupp nå, og jeg kjenner jeg allerede gruer meg til den kneika med den i magen.
Den siste duppen gnaaaaager virkelig på min tålmodighet.
Omgangssyken.
Uff vet ikke engang om jeg tørr skrive ordet, og det går troll i ord her.
Vi er i februar og MIDT i høysesong for den forbaska sykdommen som kan ta knekken på en voksen mann iløpet av et par timer. Det å vaske, tørke og ta imot spy er rett og slett ikke min greie og om du putter på angsten på å bli smittet også, vel da har du en god blanding av mye ubehag.
Med seks små i familien kan sykdommen ta seg en svingom i evigheter og vi riskerer en evig runddans. Jeg krysser fingrene for at vi kommer lett unna hver år, uansett utfall vet jeg at vi overlever.
Men lukta, akk den lukta.
Søppelbøttestempelet.
Her mamma, rett som det er skulle man tro jeg hadde et søppelbøttestempel i panna.
Ispinner, busemenn, dropspapir, papirlapper, på tur eller hjemme, det spiller ingen rolle.
Det som er helt naturlig å kaste i søpla, havner i hendene mine.
Ser jeg ut som en søppelbøtte tro? Det har jeg lurt på veldig mange ganger.
Det er så fascinerende at alle mine små har gjort dette.
Og tro du meg, jeg har utallige ganger informert de om hvordan en ordentlig søppelbøtte ser ut, og ikke minst hvor den står.
Morgenstund.
Ja så hater jeg kanskje ikke morgenstund, faktisk så er det det beste tiden på dagen om jeg tenker meg om. Ungene er ofte uthvilt og blide, men fortsatt halvdøsne nok til å ha litt roligere tempo. På helgene tar vi oss tid til å lage oss ekstra god frokost, tenne lys, ha barnetv på i bakgrunnen osv. Men det jeg hater, er å ikke bestemme når jeg vil begynne morgenstund. At en liten krabat med hengebleie og sovesveis skal bestemme når natten er over og dagen skal starte.
Jeg liker virkelig ikke å bli vekt, og det har jeg blitt nesten hver eneste dag i 13 år. Jeg har gitt opp håpet på at jeg noen gang skal venne meg til å like det.
Feeeeeeeerdig.
Dette er kanskje dette punktet jeg kjenner mest på å innrømme at jeg ikke synes no særlig om.
Men jeg har en grense for alt, og det må da være lov å innrømme at ikke alt er like kult.
Bleier gjør meg ingenting, jeg har ikke telling på hvor mange jeg har skiftet (konstant bleieskifter i 13 år)
MEN når de er ferdig med bleia, og skal begynne med dotrening sliter jeg.
Feeeeeerdig ropes det og du vet hva du har å gjøre.
Det er noe med at de blir så store, både lukt og opplevelsen av det hele forandrer seg ekstremt for meg og mer trenger jeg vel strengt tatt ikke å gå inn på det 😉 Jeg er stolt og glad på deres vegne, bleia er av, ny epoke er i gang.
Men den rompetørke tiden på do… sukk.
Navn, det er egentlig skikkelig vanskelig.
En formasjon bokstaver som skal følge menneske du har laget resten av livet.
Et ord han eller hun skal bruke hver eneste gang han må presentere seg. Det han må reagere på ved opprop, det som skal signeres på viktige dokumenter.
Tenk å skulle ta en slik avgjørelse før du aner hvem det er.
Det er klart, man kan selvsagt vente til barnet er ute, men likevel, et navn må avgjøres innen barnet er 6 mnd og vet man egentlig hvem man har med å gjøre innen da?
Navn er personlig, og en smaksak, man gjør seg erfaringer med navn, blir kjent med mennesker som man knytter til navn.
Noen liker Ida, andre liker Tone, noen liker Peder andre liker Sebastian.
Og ofte har vi en eller annen historie bak.
Det er mye meninger rundt navn, noen vil ha sjeldne, kanskje til og med lage egne, noen vil de skal matche med søsken.
Noen har like, andre ulike.
Det finnes ingen fasit, og det er kanskje det som gjør det hele så vanskelig også?
Her i familien er vel kanskje mange kokker mere søl den største utfordringer.
Det er MANGE som mener de har det fineste navnet til lillebror.
Det som passer best, enten til han eller til familien.
Noen har fått bestemme navn før, og andre vil at det skal være dems tur…
HJELP!
Hva vet vi om lillebror så langt?
Han er en kraftig kar over snitt, litt ekstra på kroppen som de andre søsknene også har hatt.
Han har noen kraftspark jeg er usikker på om jeg har kjent maken til.
Han hikker, ofte. skvetter av høye lyder, blir livlig av musikk, og jammen har han vist oss at han kan å totte.
Han kommer ut som nummer syv, og blir den siste. (helt sikkert)
Til syvende og sist.
Det er jo et navn som har gått igjen fra de rundt oss.
Et navn de synes er usannsynlig festlig og passende, vi har konkludert med at vi ikke er enige.
navnet er selvfølgelig Syver.
Nydelig navn, men ikke passende når man er nummer syv… da blir det bare et ørlite hån. Og man tuller ikke med navn.
Men navn er vanskelig, og når man allerede har gitt 6 andre små sitt, og lykkes temmelig bra med det, så blir bare presset enda høyere.
Barna våre har en ting til felles, alle har A i navnet sitt.
Ikke helt tilfeldig, et symbol fra vår side at de alltid kommer først for oss.
Barna er vår førsteprioritet, uansett.
Så det måtte selvfølgelig lillebror ha også.
Noen av barna har fått navnet sitt basert på betydning, noen har fått navnene sine etter oppkalling.
Vi hadde forøvrig et navn til vi ville bruke opp igjen, men det var et jentenavn og utgikk da vi fikk se en liten tut på skjermen på ultralyden.
Navnet lillebror har fått, for vi har klart å bestemme oss, er tatt etter en real brainstorming.
Hva liker vi alle sammen? Hva passer inn hos oss? Hva passer til denne hikkende karen med de kraftige sparkene som kvikner til så fort vi spiller musikk?
Han måtte få et navn som gav oss positive vibber, gode assosiasjoner.
Vi drodlet og diskuterte.
Og havnet tilslutt i dyreparken.
Her har vi mange gode minner, faktisk er en av oss inspirert av parken fra før av.
Vi har jo en liten herlig Jonatan.
Og lillebror i magen, han får navn fra samme bok.
Kardemommeby.
Og om han følger navnet sitt, slik sin storebror som ELSKER kaker og bake.
Så blir dette en klok og rolig kar.
Og om du ikke hang med oss før, og lurer på hvem er i huleste dette er.
Vel dette er oss.
En temmelig vanlig familie, med temmelig vanlige folk.
Forskjellen er at vi er mange, ja faktisk er vi i skrivende stund to store, seks små og en i magen.
Vi er altså om ikke mange ukene en XXL familie med ni medlemmer.
Jeg (Nina) er 34 år, gift med pappan til alle barna Jan-Anders som ligger et hestehode foran meg og er hele 38 år.
Barna er 13, 9, 8, 4, 2,5 og 1 år, og den lille i magen tar turen ut i april.
Sammen med mannen driver jeg en nettbutikk (og fysisk på Jevnaker) med navn Kos med kidsal .
Og resten av fritiden bruker vi på sjonglere ungeflokk og kjærligheten.
Jeg GLEDER meg til året 2020 med dere her inne.
Ikke minst prege blogg.no portalen med et helt vanlig, kaotisk, slitsomt, magisk, turbulent, utmattende, fantastisk småbarnsliv.
Jeg ble både glad og veldig lei meg av å få meldingen du straks skal lese. En av mine herlige følgere på snap hadde kvinnet seg opp, og sendte meg meldingen rett etter jeg selv hadde delt en bloggpost med tips om hva en mamma EGENTLIG ønsker seg til morsdagen.
Hun hadde lest posten og spurte meg om det var ok at hun delte en tanke hun ikke hadde delt noen og jeg fikk lov å dele den videre med dere;
“Jeg kjenner det knyter seg i magen så fort vi trer inn i februar. Da vet jeg at morsdagen straks er her. Og grunnen er ganske enkel. Jeg får aldri noen form for oppmerksomhet fra mannen eller barna mine på slike dager. Mannen glemmer den, helt utrolig spør du meg, slik som han blir bombadert med reklame hver eneste gang han sitter på dass og driter og scroller samtidig. Det er jo reklame over alt!? Det gjør meg trist og lei meg, enda jeg har bestemt meg for ikke å bry meg om det klarer jeg bare ikke la vær å kjenne på klumpen i magen som bare blir større og større utover dagen. Jeg er sikker i min sak, jeg hater morsdag og føler meg som den eneste i verden som gjør dette. Er jeg?”
La meg først få si, det jeg alltid pleier å si, man er ALDRI alene, det er bare slik at noen ganger må man være den tøffeste og være den første som deler. Og det var hun nå, modig og tøff. Jeg regner med det gjorde godt også, å bare få lettet hjerte.
Og sannheten er, at jeg på sett og vis er i hennes selskap.
Jeg hater kanskje ikke dagen nå, men jeg har uten tvil måtte jobbe litt med meg selv når det kommer til denne dagen.
For jeg tror nok jeg si at jeg flere år hadde en klump i magen som bare ble større og større iløpet av dagen og som letta forsvant i takt med at snakket om morsdag var over.
Det tok lang tid før jeg også delte de med noen, da jeg følte meg som en morsdagsgrinch med to størrelser for lite hjerte.
For sannheten var, at noe av problemet var at forventningene mine var for høye.
Som hardarbeidene mor, hadde jeg en del forventninger som lå å ulmet før dagen.
Jeg kunne egentlig ikke sette fingeren på hva jeg forventet selv, for ikke kan man komme med ønskeliste eller bidra til å forme dagen, den kommer liksom bare, på en helt vanlig søndag og skal klappe mor litt ekstra på skuldra.
Så kom dagen, og oppmerksomheten jeg fikk druknet momentant i morsdagskonkurrasen som foregikk på telefonen min,
og her sklir vi elegant over til neste problem.
For så fort man sitter der, med den smålukne kaffen i senga og scroller seg nedover facebook blir man BOMBADERT av andres morsdag. Blomster, gaver, kanskje til og med dyre gaver, perfekte unger med perfekte kort, morsdagsfrokost med agurk kuttet som hjerter, kanskje til og med mødre som får sove til langt på dag selv om du ble vekket kl 06.30 som på en hvilken som helst annen søndag fordi 2 åringen vil ha deg og bare deg.
Plutselig glemmer man de verdifulle ordene på de hjemmelagete kortene fordi man har scrollet seg gjennom utallige dyre gaver og sene morninger og fantastiske frokoster.
Man tar seg selv i å sammenligne og kanskje til og med glemme hva man selv har fått.
Kanskje kommer til og med minnene på hva man gjorde når det var pappa sin dag, farsdag.
Kanskje fikk han sove lengre, fikk flere pakker, større kort, bedre frokost?
Og disse følelsene er vonde, skikkelig vonde, både å kjenne på og ikke minst si høyt.
For sannheten er jo at dette er en temmelig god cocktail av utakknemlighet og sjalusi.
Og det liker vi ikke å innrømme?
Jeg skal ta en for laget, skal jeg være ærlig og si jeg hadde noen morsdager fylt med denne følelsen, jeg kan vel kanskje ikke si at jeg er helt kvitt den heller, da sosiale medier denne dagen fortsatt er sterkt preget av meget perfekte morsdager som man må scrolle seg forbi, men den svipper bare innom, og like raskt som den kommer, får jeg ristet den av meg.
Hvordan?
Like enkelt som det er vanskelig: Kommunikasjon.
Først måtte jeg bite i det sure eple og innrømme følelsene ovenfor min mann, At dagen er en mor/barn dag gjør det hele ganske avansert når barna er så små at de knapt er klar over dagen. Det krever at mannen tar initiativ, men hvordan vite hva som forventes når ingen har fortalt han det?
Vår største utfordring var at våre forventninger var på to helt forskjellige nivå.
Dagen som jeg på mange måter så like mye frem til som egen bursdag ja kanskje til og med jul.
Var en dag vi egentlig bare kuttet ut for min mann sin del. Både mor og fars dag.
Han synes det var unødvendig og masete, med kjøpepress og forventningspress.
Han hadde jo helt rett, alle butikker ønsket han skulle kjøpe alt, og jeg satt der og sammenlignet min dag med alle andres. Løsningen?
Vi har blitt enige, ingen gave skal kjøpes og forventningene skal senkes.
Alt ekstra skal taes som en bonus og for å gjøre det likt, gjelder det selvsagt både mor og farsdag.
Barna skal gjerne oppmuntres til å bidra, men ikke tvinges.
Og til middag, kan hederspersonen bestemme maten, og ikke minst, slippe å lage den.
Så er det opptil hver enkelt å takle innhold på sosiale medier denne dagen.
Jeg må nok innrømme jeg jobber med dette enda, det blir mye, fryktelig mye.
Å falle ned i sammenligningsfella er latterlig enkelt.
Å glede seg på andres vegne, krever mer.
Morsdag og farsdag er dager jeg synes vi skal beholde, dager vi trenger.
For å bære hverandre litt på gullstol, vise at vi setter pris på hverandre i foreldrerollen og ikke bare som kjæreste.
Hvordan man feirer er selvsagt opp til hver enkelt.
Men våg å fortell, våg å vær ærlig.
Så skal du se, at også du kan glede deg til morsdag, kanskje allerede neste år?
Det sitter litt inne, gjør rett og slett litt vondt å si det høyt.
jeg skal ikke nøle med å innrømme det.
Men på mange måter, tror jeg at de må ut.
De har godt av å kjenne litt på dagslys og trolig fortelle noen at de absolutt ikke er alene.
Vi er rå på å hakke på hverandre i denne rollen, passe på at andre nærmest gjør jobben bedre enn oss selv. Vi snakker høyt om det rosenrøde og idylliske, skryter av smått og stort på sosiale medier og pakker de tøffe dagene, følelsene og utfordringene godt inn i vatt.
Er det noe jeg har lært, så er det at ALT blir bedre om man deler det. Absolutt alt.
Det sier seg jo egentlig selv, en tung bør blir lettere å bære om man er to, og en glede blir dobbelt så stor om den blir delt.
I dette innlegget, skal det ingen sier høyt deles, men som alle gjør.
Og jeg skal gå foran som et godt eksempel, eller «godt» om du vil.
Her ønsker jeg at vi anonymt eller med fult navn om du ønsker skal kunne dele snarveier du tar for å komme gjennom hverdager (og fest) i kommentarfeltet, og INGEN pekefingre er lov.
La bekjennelsene flomme…
Vi hadde en slik runde på instagram også, og resultatet ble en innboks proppfull av herlige bekjennelser.
Jeg delte flere av de på story, og jammen lettet det ikke mange hjerte, og jammen lærte vi hverandre noen triks også 😉
For sannheten er jo at flere av disse snarveiene, til tross for at de gir oss dårlig samvittighet, er ganske smarte. Kanskje er din snarvei et tips akkurat en annen trenger. Kanskje er din snarvei bekreftelsen en annen mor trenger på at hun ikke er alene.
Jeg begynner, og deler noen av de snarveiene jeg benytter meg av daglig, ukentlig, månedlig.
Pekefingeren kan du holde for deg selv, heiarop og egne bekjenellser er hjertelig velkommen.
Jeg kan begynne for å gjøre det enklere for deg: 10 snarveier jeg tar i hverdagen.
Jeg lar barna ofte spise kveldsmat foran barne-TV. På den måten beholder vi kveldsro, de sitter rolig og takket være TV spiser de faktisk.
Barna har nærmest fri tilgang til skjerm fra etter middag til leggetid.
De er slitne, vi er slitne og skjermro er kanskje noe av det beste som finnes etter en lang dag.
Jeg gir flaske til ettåringen, MED erstatning.
Toro Tomatsuppe er et høydepunkt av en middag her i huset, det er som et kinderegg, 3 i1, rimelig, enkelt og den beste bonusen er at ALLE spiser det.
Appropo middag, vafler fungerer supert til dette også!
Jeg har delegert bort det å tømme oppvaskmaskin til barna fordi jeg HATER å gjøre det selv.
Klærne til de minste blir lagt i klesskap og skuffer uten å brettes.
Jeg kamuflerer brus i kaffekopp, så barna skal tro det er kaffe.
Jeg bruker badekaret som lekegrind og barnevakt. Har jeg noe jeg skulle ha gjort på pc, slenger jeg minst to av ungene oppi der, barrikaderer meg på badet og får jobbet mens barna koser seg i vannet.
Jeg har gladelig kjøpt flere frostkjoler og andre plagg til treåringen til tross for at hun allerede har skapet fult av andre klær for å slippe diskusjoner om morningen.@
Jeg blir nesten misunnelig, jeg kjenner jeg også vil ha det slik.
Hvordan da?
Jeg sitter på jordmor sitt kontor og tvinner fingre over en stor kule som har vokst fortere enn hva jeg har hengt med.
En kule på 30 uker for å være eksakt.
selfie i heisen på vei til jordmor
Nei, jeg må jo innrømme at til tross for angsten så fascinerer fødsel meg noe innmari.
Og jeg har sett noen av de, eller rettere sagt mange av de.
Ser helt ærlig de jeg kan komme over som jeg vet er innafor å se. Holder meg unna skrekkscenarioer men følger de som følges kan på sosiale kanaler som serverer en fødsel i ny og ne.
Elsker spesielt de man får følge nærmest helt fra starten.
Du vet, der hvor mor skal hvile, dusje, spise.
Der hvor kanskje han og hun spiller kort, ler og ser gjennom babyklærne som snart skal brukes mens hun kjenner litt på murringene som kommer og går regelmessig.
Jeg kjenner jeg er skikkelig misunnelig på det.
På de, på forberedelsene og opplevelsen.
Men Nina, sier jordmor og ler litt, du føder jo på et kvarter.
Hun har rett, det går fort.
Alt for fort.
Kanskje ikke kvarter, eller jo, når jeg tenker meg om har jeg prøvd det også.
Og jeg HATER det, skal jeg være ærlig.
Det er jo ikke rart du synes det er ekkelt.
fortsetter hun.
Det er heftig det du gjør, det er ikke mange som opplever fødsel slik som deg.
Vi kaller deg en maskin, og det er ikke uten grunn.
For det kroppen din gjør på den korte tiden er helt vilt.
Hun har rett, det kroppen min ER helt vilt.
Så vilt at jeg rekker å miste meg selv, klatre utenfor å se på meg selv fra utsiden.
Jeg tror ikke jeg skal dø, jeg vet det, på et punkt der.
Jeg er tilstede, men likevel ikke.
Hører alt rundt meg, alle lyder, alle stemmer, alle ord, men har ingen sjans å kommunisere ut.
Har mer enn nok med å håndtere det som skjer i kroppen i fastforward. Kroppen er overbelastet og alt jeg har å gjøre er å henge med.
Jeg blir helt uvel bare ved tanken skal jeg være ærlig.
For alt det jeg synes er vakkert, flott og ja nærmest magisk med fødsel, føler jeg at jeg går glipp av.
Min fødsel, synes jeg på mange måter bare er,
ekkel.
Det er ekkelt, å bli kastet inn inn i en maraton som skal løpes på 60 sekunder, også får man ikke en gang lov til ørlitt oppvarming. fra 0 til 100 på 0,3 sekunder. POFF og det er få minutter til man blir mor og får en nyfødt sjel på brystet.
Hva skjedde nå?
Fy søren så heldig du er, sier de som hører meg fortelle, jeg brukte 62 timer jeg.
Jeg skjønner det også kan være utmattende, en fødsel skal jo være det. Jeg tror det er en del av forberedelsene.
Det å få et utløp for ventetiden og alle endringene som har skjedd i kroppen over flere måneder.
hele denne endringen trenger et klimaks, det å bli mor er stort.
Jeg skulle bare så inderlig ønske jeg kunne være med å sette preg på fødselen, også underveis.
Ikke bare i forberedelsene.
I stede er jeg proppet med angst i det øyeblikket de fører heklenåla inn, skjelver og rister når vannet begynner å renne og starter nedtellingen i hodet, om litt starter det, og om litt er det over, det er på en måte trøsten midt oppi alt.
Jeg er 30 uker nå, om ikke mange ukene begynner kroppen smått om sen å forberede meg, minne meg på hva som er i vente.
Min aller siste fødsel.
Det er både trist, godt, skummelt, rart, spennende og ekkelt.
Jeg har ikke lyst, men gleder meg.
Jeg er redd, men ser frem til det.
Jeg er rett opp og opp ned.
Jeg kommer til å klare det, også denne gangen.
Du er så fin, vet du det…
Skikkelig fin er du.
Hva han forstår der han ligger å gløtter opp mot meg med store klare øyne er jeg usikker på.
Men jeg sier det likevel hver eneste dag.
Denne stunden er vår lille stund, meg og han.
Kveldstunden er noe jeg ser frem til, rolig, varm og trygg.
I et mørkt rom, med rolig musikk, familiens kveldsstøy i bakgrunnen, men i rommet er det bare oss to.
Og straks, sover du.
Det er noe helt unikt med disse små, så ekte, så tvers igjennom gode.
De har aldri tenkt en vond tanke de, hverken om andre eller seg selv.
Det er rart å tenke på, at hun var der hvor han er for 12 år siden hun også.
Hun som fyller 13 år i morgen.
For 12 år siden, var hun knappe ett, bekymringsløs og med enkle tanker.
Tiden forandrer seg fort.
Alt for fort.
Jeg har frydet meg over fremstegene til mine små, samtidig som jeg har tviholdt litt på tiden, for jeg skal være ærlig, jeg gruer meg til det som venter meg og den vesle store jenta mi nå.
På mange måter er både bleieutslett, våkenetter og såre pupper easypeasy i forhold til hva som venter oss nå.
13 år og verden for dine føtter, jeg liker å si det til alle mine barn, du kan bli akkurat hva du vil, bare du prøver hardt nok.
Det har jeg selv erfart.
Men jeg vet, inderlig godt, når jeg sier det.
At de vil møtc utfordringer, motstand, til og med hindre.
Mennesker og annet vil påvirke de, enten de vil eller ikke.
Og for all del, jeg sier ikke at all påvirkning er negativ.
Men en del av de krever at de står temmelig rakrygget og sterk uten å bli knekt.
Og midt oppi alt dette, skal de finne ut hvem de egentlig er.
Jeg husker så godt, du var tre år.
Hadde akkurat fylt, og vi hadde for første gang sammen vært å handlet kjole.
Du hadde fått bestemme og var stolt som få.
Vi stod på badet, du nydusjet og nygredd foran speilet.
Jeg kneppet igjen kjolen bak mens du stod å tittet i speilet.
jeg gløtter opp og ser du smiler lurt.
Hva smiler du av spurte jeg.
Jeg smiler fordi jeg er vakker, sa du og smilte enda bredere.
Jeg håper og tror du kan smile til speilet i dag også av samme grunn, for det er du.
Inderlig vakker, både utenpå og inni og akkurat det vet jeg at jeg ikke kan fortelle deg mange nok ganger.
Jeg vet så inderlig godt at det venter mye rundt neste sving som vil få deg til å tvile.
Jeg kommer til å gjøre alt i min makt, for at du stadig skal bli påminnet hvor fantastisk du er,
fordi du er akkurat den du er.
At du er unik, og god nok.
Akkurat slik du er.
Jeg vil at du skal vite, at så lenge du er snill mot andre og deg selv, kommer det til å gå deg vel.
Det er helt sant. Jeg lover.
Selv om jeg det er en stund siden, husker jeg det godt.
Hvor vanskelig, men samtidig ufattelig spennende det var å være 13 år.
Det skjer så mye i tiden fremover, det har det jo for all del gjort frem til nå også, men forskjellen er at man er seg selv bevisst.
Man merker så inderlig godt at man både tenker, føler og ser annerledes ut enn hva man gjorde før.
Alt er i endring, kroppen, meningene, oppfatningene av verden og seg selv.
Er ikke rart man også da er ekstra sårbar.
Sårbar for andres meninger og ikke minst påvirkningskraft.
og i 2020 er det MYE påvirkning å ta imot.
Mye mer enn hva noen annen 13 åring i tidligere generasjoner har måttet stå i.
Og akkurat nå, gjør vi voksne ingen god jobb for å skjerme og støtte dere gjennom den tøffe
tiden dere nå skal gjennom skal jeg være ærlig.
Men heldigvis, kan man lære, selv om man er voksen.
heldigvis kan vi lære av våre handlinger, bare vi vil og tørr.
For det er det det handler om.
Som voksen har man også dessverre utviklet en ufattelig god evne til å lukke øynene og overse hvor det brenner.
Så lenge det går, helt til det lukter svidd og det brenner i nesa.
Jeg tror om sagt ingen generasjoner før deg, har opplevd en så tøff tid som du har i vente nå, press og påvirkning tatt i betrakning. Og det aller værste er at jeg på mange måter ikke kan følge deg gjennom det. For det er så mye du ser, som ikke jeg ser.
De er over alt nå, mennesker og bedrifter som ønsker å fortelle deg det ene eller andre. Og nå snakker jeg ikke om de fysiske, men de som ligger i lomma og bare venter på at du skal ta en ørliten gløtt på skjermen jeg som mamma sjelden har tilgang til.
Og innimellom, sniker de seg på som sleipe åler, uten at du merker det får de deg til å tvile.
Jeg kan ikke følge med alt, du har både rett til privatliv, og ikke minst gjøre ting uten at jeg er med på alt.
Det er mange råd jeg kan gi deg,
men er det ett jeg virkelig vil du skal huske så er det følgende: Husk at DU bestemmer hvem som skal få påvirke deg.
Å bli påvirket er ikke bare negativt. Påvirkning kan også sees på som inspirasjon.
Til å tørre, tro og ville.
Og det er bra, veldig bra.
Om man derimot kjenner på tvil og usikkerhet, ja kanskje til og med utilstrekkelighet, er det på tide å ta grep.
Jeg tror dessverre vi aldri blir kvitt de, til tross for at vi har noen fantastiske mennesker der ute som kjemper kampen.
Jeg heier på de, stoler på de og beundrer de. Men vet også godt at jeg har en jobb å gjøre som forelder. De kan ikke kjempe denne kampen alene. Og om vi ikke får bukt på disse menneskene som tenker penger før mennesker, har vi jammen meg en jobb med å gjøre dere til noen skikkelige mennesker som tåler en støyt.
Og ikke minst, har du en jobb du må gjøre, enten du vil eller ikke.
Du må kjempe en kamp hver eneste dag, med å stole på deg selv.
Du skal vite at jeg stoler på deg, heier på deg, og støtter deg.
Og jeg er her ALLTID for deg.
Uansett.
