Det er litt morsomt, for helt siden jeg var på første ultralyd med sistemann i magen følt at jeg har “sett han” før.
En helt merkelig følelse egentlig.
Og ved forrige ultralyd ble følelsen enda sterkere, han kom så tydelig frem i profil.
Det er kanskje ikke så rart egentlig, de er jo tross alt støpt i samme form alle seks.
Men selv om det er søsknenlikhet tilstede synes jeg de har sine helt spesielle og ikke minst tydelige særtrekk.
Det er kun innimellom likheten dukker opp.
Jeg fikk med meg noen fine bilder fra siste ultralyd, og disse har jeg tittet på rett som det er.
Prøvd å finne ut hvem han jeg enda ikke har sett, minner meg sånn om.
Også, går det opp et lys for meg.
Folkens, se her:
Den øverste, er denne karen
Og det nederste er denne karen
Så usannsynlig like på ultralyd a gitt.
Så nå spøker vi om at de er tvillinger, at det er forklaringen på at kula er så stor som den er.
En vellagret liten kar som stod over forrige runde, ble der inne en bonusrunde og snart klar for å komme ut i verden.
Det forklarer jo hvorfor jeg føles ut som jeg er i ferd med å sprenges ha ha.
Man er jo alltid nysgjerrig på hvem det er som lurer seg der inne, men jeg må nok innrømme jeg er ekstra spent nå.
Tenk om de er kliss like da!
Jeg må innrømme at jeg ikke ofret det så mye som en tanke før egentlig, inneklima altså.
Jeg mener, jeg merket det jo, om et av barnas rom var innestengt, soverommet vårt trengte luft eller stua skrek etter en liten runde gjennomtrekk. Og lufte gjør vi rett som det er. Og holder det så rent det er mulig med en runde støvsuger, mopp og klut med jevne mellomrom.
Det var det jeg gjorde, og tenkte det var optimalt.
Jeg tror dere må hente Jonatan, vi kjenner han nesten ikke igjen, og det skjedde helt plutselig.
Jeg hørte han gråt i bakgrunnen. Med temmelig fersk lillebror på brystet fikk jeg pappan til å hente.
Merket jeg nærmest gruet meg til å høre hva som hadde skjedd.
Han gråt opp trappa, og når han rundet hjørnet fra gangen så jeg barnehagen hadde helt rett.
Han var nesten ikke til å kjenne igjen. Hele ansiktet var hovent, øynene røde, samme med nesa.
De tror det er allergi sier mannen som ser jeg ser bekymret ut.
Vi ringer lege med en gang og får komme samme dag.
Barnehagen hadde rett, nok en gang.
Gutten hadde kraftig pollenallergi.
Jeg må innrømme jeg ble litt overrasket, ingen av oss andre hadde et snev av allergier engang.
Den våren ble en stor og bratt læringskurve.
Og plutselig dukket det opp et nytt problem.
Vanen jeg hadde med å sprenglufte for inneklima var plutselig mot sin hensikt.
Ikke kunne jeg lufte på soverom, ikke kunne vi lufte på stua.
Han måtte jo få noen fristed for pollen i den grad det var mulig, den vesle allergikeren vår.
Jeg har siden den våren fått en til vi må ta ekstra hensyn til, en liten kar på 13 mnd som avlaster den ene luftveisinfeksjonen etter den andre. Som knapt kan se ut inngangsdøren før han får en ny forkjølelse eller infeksjon i luftveiene.
Som har hostet så og si hele livet.
Den vesle kroppen har vært gjennom mye, det er klart vi vil gjøre det så godt vi kan for han også.
Inneklima spiller en stor rolle for begge to, det er klart jeg er blitt mer og mer bevisst på dette, hvordan kan vi gjøre dette bedre for disse små og for oss andre.
Og hva påvirker egentlig inneklima?
Jeg har googlet, blitt en hel del klokere.
Og konklusjonen er enkel, det er en hel del som påvirker inneklima og det er ikke minst MYE som påvirker det.
Støv fra dyner, tepper, puter og pledd. Avgasser fra maling på vegger, materialer i gulv og tak, fukt, temperatur, belysning, støy.
Noe påvirker oss mer enn andre ting. Noenting er enkelt å gjøre noe med. Andre ting krever mer omfattende tiltak.
Har du tenkt på dette?
Det er spesielt de små partiklene i lufta som det er enkelt å gjøre noe med.
De som vrimler rundt, fester seg i puter, dyner, tepper, gardiner, og alt annet. Som ikke forsvinner helt uansett hvor mye du støvsuger eller vasker. Disse påvirker spesielt våre to karers kvalitet på inneluften og er faktisk mulig å gjøre noe med.
En skikkelig luftrenser vil løse mye av utfordringen fant jeg ut, og når LUX kom på banen og ønsket et samarbeid med meg tidlig på året var det perfekt timing. Ikke bare kommer de hjem til meg og måler inneklima, de har også utstyr som kan hjelpe meg bedre den og kanskje gjøre våren enklere for vår allergiker og luften generelt bedre på soverommet til minstemann.
Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke ble særlig begeistret da jeg så min mann hadde satt meg på gullstol og skrytt over mine ferdigheter når det kommer til legging.
For all del, jeg tar imot den, jeg har lagt ned en iherdig innsats her, men når jeg i tillegg så at han hadde oppfordret til å spørre meg om råd, ble jeg ørlitt svett. Om man tar et raskt søk, ser man fort at jeg ikke har skrevet mye om søvn her på bloggen, selv om jeg har en almass med erfaring gjennom 13 år som sammenhengende småbarnsmor til 6 ulike barn som langt ifra kan kategoriseres som sovebabyer.
Det er en grunn, til at jeg har unngått å ta tak i tema og snakke så mye om det.
Hvorfor? Fordi det er sårbart, personlig, usannsynlig mange meninger og aldri en fasit.
Og det er kanskje det aller siste de fleste håper på, en fasit.
Når det gjelder søvn, kunne jeg nok skrevet en bok.
Annenhvert innlegg kunne vært om det for en periode.
Det er vel få tema man blir så opptatt av, som nettopp søvn som småbarnsmor.
Og for mange, kommer nok søvnen og gir en en real høyrehook i det foreldrerollen inntar.
For det som tidligere har kommet så naturlig og enkelt for de fleste, blir plutselig noe som blir styrt av en 50 cm lang sjef som skriker hjerteskjærende og frustrerende for å kommunisere, uansett tid på døgnet.
Før betydde søvn hvile, avslapning, nå betyr det også egentid, varm kaffe og begge armene fri og ikke minst søvn på deg også.
Jeg husker, hvor forferdelig jeg synes det var, når jeg innså at søvn for et lite barn ikke alltid var bare bare.
Jeg skjønte etterhvert at bak et bilde av et sovende barn, kunne det ligge mye jobb.
Jeg som trodde at alle bare sovnet, om de var trøtte.
Slik er det jo ikke, det vet jeg godt i dag.
Og siden, er det flere kameler jeg har måtte svelge, noen ganske så store og saftige også.
Jeg har hele veien vært ganske bastant på at veien til søvn er rutiner.
Rutiner, rutine, rutine.
Og holde man de, og jobber for de, ja da vinner man tilslutt.
Så kom Oda, vårt femte barn.
Og jeg innså at det er ikke alle denne teorien fungerer i praksis på.
Jeg mener fortsatt rutiner er viktig, og en fordel, både for liten og stor selv om det kanskje ikke alltid resulterer til tornerosesøvn.
Men det bringer med seg forutsigbarhet, og det trenger vi
Oda, er snart 3 og kan i perioder fortsatt sove urolig noen netter,men vi har oftere og oftere gode netter, og om jeg tenker meg godt om kan jeg ikke huske sist vi hadde en ordentlig dårlig en.
Når mannen postet at jeg kunne spørres, har ikke spørsmålene latt seg vente på.
over 100 meldinger er jeg sikker på at jeg har fått, alle med en tastende, trøtt forelder bak.
Vær så snill, hjelp sier de alle sammen.
og er det noe jeg vil, så er det selvfølgelig å hjelpe.
For uten søvn, duger foreldre ikke.
Iallfall ikke over tid.
Så, da tenker jeg at jeg skal hive meg over komfortsonen min, rive av det trykke plasteret og spre litt erfaringer.
Men søvn er et omfattende tema, det vet vi jo alle.
Så jeg har bestemt meg for å dele det opp, enn så lenge har jeg fire topicer jeg vil innom:
Viktig å vite
Her blir det fakta som kan være kjekt å se sort på hvit, og ikke minst tips til hvor du selv kan gå å hente informasjon som du kan stole på og ta ørlitt utgangspunkt i.
Sovemagefølelsen
Man skal aldri kimse av magefølelsen, men kanskje er den ekstra vanskelig å høre i støyen av råd og meninger?
Kan man kjøpe søvn? Søvne er big business, men kan man kjøpe søvn? Jeg deler litt erfaringer på ulike produkter jeg har testet.
Ting jeg har gjort.
Med seks småtisser har jeg jo mine triks i ermet, kanskje noe av det jeg har gjort kan komme til nytte.
Innleggene vil komme fortløpende, og om du det er noe du gjerne skulle sett jeg skrev om som ikke står over, skriver du et ønske i kommentarfeltet under. Og dere, vær snille med meg a 😉
Du kan jo tenke deg, bare det å komme oss alle fra stue til bil er jo rene underholdningen til tider.
2 voksne, 6 barn, 3 av de som trenger assistanse i påkledning, 3 av de som vimser rundt på egen hånd.
En voksen med voksende kule og dårlig til beins, og en som HATER å ha dårlig tid.
Men det går, men skal nok helt ærlig innrømme at vi ikke stapper alle inn i bilen uten at vi får utbytte for det.
Vi er med andre ord ikke alle på tur særlig ofte 😉
Før å gjøre logististikken enda vanskeligere, så har ikke jeg førerkort, så om mamma skal noe.
Ja da er pappa sjåfør, og selvfølgelig er det alltid med et par smårollinger også.
I en periode har det vært lite lufting på oss, stadig i sykdom hos minst en soldat og en ellers temmelig liten gjeng har gjort at vi har for det meste holdt oss hjemme.
Men så ble det en tvungen luftetur, jeg måtte på sjekk, kula trengte litt tilsyn så da var det bare å reise.
Vi plukker noen utvalgte soldater ut, største skulle være hjemme å holde fortet.
I bilen sitter halvparten av de små, pluss far.
Da de setter kursen for å hente mor.
Hvor det fornøyd lyder ifra fireåringen som ELSKER å være på tur.
ENDELIG var han en av de som var heldig utkåret og fikk seg en luftetur i bussen som han kaller den.
Han strålte som en sol i baksete.
PAPPA, nå er vi jo nesten alle på tur.
Alle nei?
Johooo sier han og slår ut med armene.
Nei vi er jo ikke alle.
Neeeei, men nesten sier han og gliser om mulig enda litt til.
Ja da, sier pappan og jatter klokelig med.
Ja…sier den glade soldat i baksete.
Vi er nesten alle i hele familien.
Vi mangler bare
Jeg hadde egentlig planer om å ikke skrive noen oppfølger på innlegget jeg dristet meg til å poste i går.
Etter å ha hatt det liggende på kladd i et lite døgn måtte jeg bare få det ut og engasjementet har ikke latt seg vente på.
Både mødre og fedre har kommentert.
De fleste enige, og det er ekstra FANTASTISK å se at pappaer ser seg lei av disse komplimentene som er knyttet til oppgaver som er en selvfølge at de gjør,nettfopp fordi de hører til rollen.
Men så har de dukket opp, jevnt og trutt innimellom de som på mange måter ser seg uenig.
La meg gi deg et eksempel (har fått lov å sitere henne)
“jeg må bare få si at i dette innlegget tror jeg ikke du vet hva du snakker om, eller rettere sagt; jeg tror ikke du vet hvor heldig du er. Jeg selv synes mannen din er fantastisk flink utifra hva jeg har sett. Sammenlignet med min. Skal jeg være helt ærlig, føler jeg meg alene med mine to barn. Jeg må spørre han om han kan hjelpe meg, og dermed så må jeg og si at han hjelper meg med barna. Om jeg ikke ber om hjelp, sitter han der bare. Om jeg ber om å få handle alene, må han vite hvor lang tid jeg bruker så han vet hvor lenge han har ansvar for barna, eller hans ord, sitter barnevakt.
Så jo, din mann er flink. Fantastisk flink er han.”
Dette er så absolutt ikke den eneste kommentaren jeg har fått med denne tematikken, en forelder som føler seg alene i rollen til tross for at man både har laget barna sammen, og bor under samme tak.
Og det er klart, jeg er usannsynlig takknemlig for å ha en mann som ser at han er like viktig.
At det på mange måter har falt han naturlig på samme vis som meg.
MEN, selv om det finnes elendige (?) fedre som ikke gjør jobben sin der ute, så gjør det jo ikke min mann flink?
Altså, det er jo ikke basert på andres innsats vi skal bedømme om man er flink eller ikke?
Og tro det eller ei, men i følge innboksen min, er det ikke bare mødre som sliter med fedre som ikke tar eierskap i rollen sin, det finnes også mødre. Utfordringen er tilstede, begge veier.
Jeg tar meg selv i å spørre, om dette kanskje er vår egen skyld, på sett og vis.
Og har vært usikker på om jeg skal tørre å si det høyt, men la meg prøve å forklare.
Altså, man kan ikke forandre et annet menneske, man må heller lære seg å godta at det er slik man er. Alle er forskjellige,
men alle kan kommunisere sammen?
Og om man ikke får det til alene, å kommunisere altså, kan man få hjelp. Det finnes hjelp.
Helt sant. Bare man tørr og vil oppsøke, for den kommer ikke løpende til deg.
Det er kanskje skrekkelig lett for meg å si tenker du, men da vil jeg du skal vite at et slik samarbeid som jeg om min mann har, det kommer ikke av seg selv, og det tror jeg at de aller aller fleste som har et lignede teamwork kan skrive under på.
Jepp jeg gav meg selv og den fine mannen min en klapp på skuldra her, for
det krever kommunikasjon, det krever respekt, det krever selvinnsikt.
Det krever at man ser at livet forandrer seg, enten man vil eller ei når man får barn.
Fordi man får et nytt ansvar, og det ansvaret er ikke til å slippe unna.
Og tar man det, får man også en fantastisk betaling i gjengjeld.
Og det er klart, om man ikke “har det i seg” krever det at noen gjør en klar over det.
At noen gjør en bevist på at det finnes mer å ta tak i. Men hvordan gjøre dette uten at det blir kritikk?
Jeg har snakket med mange mødre og noen fedre om dette det siste døgnet. Jeg kan likevel ikke konkludere med at problemet er tyngst på den ene siden, for om man ser på de som følger meg, er hele 95% damer, og dermed også et sterkt flertall mødre.
Men jeg både ser og hører at utfordringen ligger uansett ikke bare på en side.
Ofte innrømmer også mødrene selv, at de sliter eller har slitt med å slippe pappa til.
At de har vært for egoistiske, og ikke minst skeptiske til å slippe pappa til.
Fordi alt ble ikke gjort slik de ville gjort.
Og tilslutt ble de komfortable med å ta hele rollen selv, stede for å dele.
Men så går luften av barselboblen ut, man er sliten og lei og lengter etter to armer fri og en dusj uten tilskuer i vippestol.
Også sitter man der, og forventer at den andre parten skal trå til, uten noen form for advarsel, forklaring eller rett og slett kommunikasjon. Og fokuset blir på alt man ikke gjør og alt man gjør feil.
Det er klart det er vanskelig å ta imot det budskapet uten å sette klørne ute?
Godt lagarbeid, godt teamwork krever mye innsats, men aller mest at man faktisk snakker sammen.
ingen av partene er synske, ingen kan vite uten å bli fortalt, ingen kan forstå uten å bli forklart.
Og det er her, kanskje jeg tror den vonde rota ligger hos mange?
Kanskje ble den nye hverdagen for mye å ta innover seg?
Kanskje fikk man ikke den plassen man ønsket seg?
Kanskje forstår man ikke hvor det er naturlig å ta sin del?
Kanskje synes man det er helt topp å ikke slippe til, og dermed slippe unna?
Jeg forstår at det ikke er alle som kan spille på lag, og at det for noen kommer enklere enn andre.
Men jeg har troa på de fleste. Evig optimist og tror alt er mulig om man bare bestemmer seg.
Naiv vil du kanskje kalle meg, men en ting må du være enig med meg i, det hjelper sjeldent å gi opp.
Så hva prøver jeg å si?
Jeg forstår at vi er heldige som har oppnådd et godt teamwork, og at vi begge to er interessert å få til dette sammen har selvfølgelig gjort jobben enklere enn i par der hvor den andre parten må forklares og kanskje til og med overbevises.
Men om man sitter i klypa, kanskje et fokusskifte er løsning?
Istede for å irritere seg over hva som ikke er godt nok, heller lete etter løsninger.
Istede for å kritisere, og klage, kanskje man må forklare?
For med teamwork i et foreldreskap blir det meste mye enklere å håndtere.
Man blir to, ikke en, man får fire hender ikke to, men får en å sparre med, en å jobbe med,
Og om man virkelig nailer det, jobber man også mot felles mål.
I går delte min mann sitt første innlegg her på bloggen.
Iløpet av 25 spørsmål fra dere, ble dere bedre kjent han og hans blikk på familien kaos og vårt liv sammen.
Dere tok han godt imot, sendte mange fine ord og kommentarer på at det var hyggelig å høre hans tanker.
Men så dukket de opp, hyppigere og hyppigere, kommentaren eller komplimentet om du vil,
jeg både blir trist, irritert, oppgitt og frustrert over.
Så heldig du er, som har en mann som hjelper deg med barna.
Jeg har tenkt en liten stund, på hvordan jeg skal vinkle det hele.
Hvordan jeg skal forklare og svare alle de som tenker det samme.
For sannheten er at jeg blir trist, ja oppriktig lei meg blir jeg, for at dette er holdningen i 2020.
Han, altså min mann og far til barna, som dere skryter slik av, han hjelper meg ikke med barna.
Det er Helt sant, han hjelper meg ikke.
Nei da, han hjelper meg ikke.
Han er pappa, på lik linje som jeg er mamma.
Han hjelper meg ikke, han er forelder.
Han hjelper ikke meg.
Barna er ikke mine.
Sist jeg sjekket er han like mye forelder for barna som jeg er.
Han er like verdifull, like nødvendig og like viktig for barna som jeg er.
Han er en forelder på akkurat samme nivå som meg.
Barna er våre.
Laget av oss, sammen, og forsørget av oss, sammen.
Han hjelper ikke meg, vi samarbeider.
Fordi vi er foreldre, sammen, til våre barn.
Det som frustrerer meg i det hele, er at komplimentet aldri kommer andre veien.
Altså, det er ingen som spør min mann, om jeg hjelper han med barna hjemme.
Min mann er i omtale av andre snill fordi han hjelper meg med våre barn.
Han sitter barnevakt for våre barn når jeg en sjelden gang gjør noe alene.
Og ikke minst, han er FLINK om han gjør dette.
Om det blir et samtale tema at han er på trening hver mandag, er det aldri et tema at jeg sitter barnevakt, men at han har fått egentid.
Man skulle kanskje tro at jeg synes skryt og godord blir skeivt fordelt her, at jeg nesten er misunnelig på komplimentene som kommer min manns vei, men sannheten er at problemet mitt med disse kommentarene er at jeg synes vi putter vi fedre i en bås,
En urettferdig bås som automatisk setter vi fedre på andre rad. Hardarbeidene, omsorgsfulle tilstedeværende fedre, på lik linje som oss. Vi gjør de mindre viktig, til en god nummer to, eller til en erstatning når mor ikke kan være tilstede.
Med disse utsagnene skulle man nesten tro at pappa ikke var til å stole på når det kom til mating, trøst, byssing, bæring, læring bleieskift,og veiledning. Ved å si slike ting, sier vi også at pappa ikke er god nok? Gjør vi ikke.
Og ikke minst undervurderer han?
Det er sjeldent andre fedre som reagerer, nesten så jeg kan si at det aldri er fedre, alltid mødre.
Med hakeslepp og skrått blikk lurer de nærmest på om jeg har tenkt meg om før jeg forlot barnet alene med far.
Iløpet av en kveld ute får jeg flere ganger spørsmålet om jeg tenker på hvordan barnet har det. Sannheten er at det gjør jeg knapt, jeg sender oftere tanker til min mann og lurer på hvordan han har det.
Vi må SLUTTE å snakke om fedre på det viset.
Vi må SLUTTE å gi deg kred for å gjøre ting som er helt opplagt at de skal gjøre som fedre.
Vi må heller lære oss å stole på, slippe til ikke minst og også se hvilken fantastisk ressurs de er i
et fellesskap som foreldreskapet skal være.
Vi må ikke glemme fedre, sette de til side og bli imponert når de, i likhet med oss tar plass i rollen som foreldre.
Jeg sier ikke vi skal slutte å rose hverandre for en god jobb, For all del, vi må gi hverandre en klapp på skuldra og heiarop, men ikke for at de faktisk gjør, men måten de eventuelt gjør ting på. For det å være foreldre ER mye jobb.
Men en far hjelper aldri mor, han bidrar i et fellesskap og gjør hva som er forventet.
En far sitter aldri barnevakt, men sørger for at mor får være noe annet en mamma til en hver tid.
Og OM han er flink, så er det fordi han er en god, trygg, varm, forståelsesfull far som står støtt i stormen.
Søndag lagde min kjære kone et innlegg på instagram der alle fikk mulighet til å stille spørsmål som pappaen altså meg skulle svare på. Jeg liker meg egentlig litt i bakgrunnen men kan nok hende at jeg kommer enda mer frem i kamera i fremtiden.
Hva er det mest utfordrende med å være en skikkelig storfamilie?
Mest utfordrende er helt klart at vi er i undertall hele tiden, kan ta et eksempel, når for eksempel en har bæsja, så kommer det inne ei til på badet som sier hun har bæsja(og da må det skiftes med engang for inneklima sin skyld 🙂 ) også kommer det en til inn og må absolutt på do nå og så skriker 10 åringen jeg blør neseblod, da er det utfordrende og forholde seg rolig. Og en høygravid kone. Men vi har det veldig bra ved å være så mange og koser oss masse selv om enkelte perioder er mer slitsomme.
Hvor lenge har dere vært sammen?
Vi har 18 år sammen i august:)
Hva er det beste med å ha en så stor familie?
Det beste må være å se de magiske øyeblikkene mellom barna som bare skjer:)
Føler dere noen gang at det er for mange barn og for mye arbeid?
Ja og kanskje spesielt i den situasjonen vi er nå,. Men vi er veldig gode på å tilpasse oss og snur ting raskt når vi ser vi går inn i onde sirkler.
Hvordan møttes dere?
Nina og jeg møttes på noe som heter mirc/IRC en forløper til facebook. Der vi chattet sammen og ble godt kjente der før vi til slutt møttes og da dro vi på kino dagen etterpå og så Mr. Deeds og etterpå har vi vært sammen egentlig:)
Hva er det Nina setter pris på i livet sitt?
Skal jeg være helt ærlig er nok det MEG:) og barna
Hvilke hobbyer har du/ dere?
Jeg er fotball interessert, sparker litt fotball selv og ser altfor mye fotball i følge Nina. Vi har ikke så mye andre hobbyer men det å være sammen med barna og gjøre hyggelig ting og så liker vi å jobbe(er fritid det for oss) med det vi har bygd opp.
Pusset dere opp kjøkkenet?
Ja vi pusset opp kjøkkenet i november 2018, og gjorde det litt mer tilpasset storfamilien vår.
Hvordan “ser” dere alle barna?
Her vet jeg det er mange meninger der ute. Vi får ikke sett barna på samme måte som 2-3 barneforeldre gjør, men føler vi gir barna mye selv om ikke vi er en til en hver dag. Blir jo mye 2-3 av barna vi har samtale med samtidig, men det er ingen av barna som er låst inn på loftet for å si det sånn. Vi er nesten hele tiden i samme rom alle 8 og da skjer det magiske ting og av og til søskenkrangling:)
Hvordan er sexlivet etter så mange fødsler?
Antall barn sier vel sitt…
Hva som gjør at dere denne gangen er helt sikre på at det blir deres siste barn?
Jeg har sterilisert meg! Får håpe det er trygt nok…
Hvor lenge har dere bodd der dere bor nå og flyttet dere langt?
Vi har straks bodd her i 2 år, og vi bodde ca 40 min. unna i ei koselig bygd, her bodde vi 2,5år men bodde på samme sted som vi bor nå i 9 år før det igjen.
Verste uvane og hva gjør Nina til en god mamma?
Mine verste uvaner er cola zero, snus og snorking. Nina er en god mamma fordi hun er tilstedet og er veldig flink til å prate med barna:)
Hvordan er livet med så mange barn, kontra hvordan du så for deg at livet skulle bli?
Livet er fantastisk med så mange barn, nyter hvert sekund. Jeg har aldri sett for meg at jeg skulle være så heldig å få 7 barn men ville ha hvertfall 3 barn, men er det en ting vi har funnet ut så er det at man aldri kan planlegge:) Hatt en oppvekst der det var mange barn rundt meg hele tiden og er en drøm å kunne ha 7 barn selv.
Hvordan ser du for deg livet som 7barnsfar og er det noe du gruer deg til?
Tror ikke livet blir så annerledes med 7 barn kontra 6, undertall er vi uansett, men det å se søsknene som venter en lillebror glede seg så mye til han kommer og at 4 åringen syns ikke to måneder ikke er så veldig lenge for da kommer lillebror er veldig godt å se. Å grue seg er unødvendig bruk av energi:)
Hvordan er det å være deg, far, ektemann og butikkdriver i alt kaoset deres?
Kaoset sto egentlig slik “kaoset” og er vel akkurat det det er akkurat nå men det går over, og vi har det bra i kaoset. Vi pleier å kalle det første året etter at baby har ankommet for familie ett unntaksår, men det går over:)
Hvilke cravings har Nina i dette svangerskapet?Hvor mange barn tenkte dere å få?
Cravings ja. denne gangen vil jeg si det har vært en del ulike i forskjellige perioder, men boksbrus, knaske isbiter( skjønner ikke at a orker) og kanelsnurre/boller aldri hatt det oftere enn de siste to månedene:). Vi har vel aldri hatt en samtale der vi bestemte hvor mange barn vi skulle ha, det har bare blitt sånn:)
Har dere noe egentid?
Egentid har vi vel egentlig når vi bare er på jobb men for øyeblikket er vi bare en og en på jobb, men vi er så heldig å ha en bonusfamilie som passer hele gjengen en helg i blant og da er vi ihvertfall alene og prøver å slappe av(Vi jobber startsett med våre prosjekter da) og slapper av med gode serier og filmer.
Ninas beste og verste sider?
Hater dette spørsmålet, noen verste sider er det nok men kommer ikke på noen nå, hun er rett og slett en ganske fantastisk dame og kone og vi har det veldig bra sammen.
hvordan får dere nok søvn? Ser jo for meg at det alltid må være en unge våken hos dere?
Her må jeg bare skryte Nina opp i skyene for hun er så god på å skape gode leggerutiner og søvnrutiner på ungene våre. Startsett så sover alle ungene hele natta men det er selvfølgelig netter som ikke er sånn (ved sykdom osv)men de er i få tall. Tror Nina er Norges ubestridte til å skape gode rutiner for leggerutiner/søvn også er jeg bare flink til å følge dem. Så her er det bare å spørre hvis dere trenger TIPS:) Så skal det sies at jeg har et veldig godt sovehjerte og sover igjennom det meste men Nina sover nok litt lettere og hvertfall nå i siste innspurt på svangerskapet er søvnen hennes dårlig men startsett bra ellers tror jeg da, jeg sover jo:)
er jeg kul spør Amalie 13 år:
Ja du er kul når du hører på pappaen din.
Setter du noengang håret opp i hestehale?
Nei jeg har aldri gjort det:) Nina gjør det aldri!
Er barna deres oppkalt?
Det er kun vår førstefødte som er oppkalt etter min bestemor på pappa sin side, de andre er ikke oppkalt etter slektninger hvertfall:)
Kan dere ta oss gjennom en vanlig dag hos dere?
Det kommer noe spennende etterhvert fra oss her:) Følg med
Hva tenker dere om fremtiden og mange tenåringer i hus på en gang?
Uff kan vel si at jeg ser frem til barna blir så store og selv om småbarnstida er veldig fin på sine måter. Men alt det presset, påvirkningene og humørsvingninger som kommer engang i fremtiden kan bli heftig, men alt ordner seg tenker jeg. Holder på med bleieskift, trassalder, søskenkrangling, påkledning og hverdagsrutiner nå, noe blir byttet ut selvfølgelig, men er det så stor forskjell? (Kaster jeg ild på bålet nå?)
Kjære du som snart skal få barn, det du skal lese nå kommer du ikke til å forstå.
Selv jeg er ganske sikker på at du tror at du klarer å forestille deg det,
vil det jeg fortelle deg nå først bli forståelig når du selv står der og holder ditt første barn i armene.
Etter en stund, når du lærer deg å kjenne barnet, dere blir en familie og du begynner å snakke om deg selv i tredjeperson som mamma eller pappa, vil du forstå det enda bedre.
Jeg håper det. Det er sant som de fleste sier. Det er en fantastisk tid du har i vente.
En fantastisk flott tid, men også en fantastisk slitsom, utfordrende og annerledes tid.
Når den store dagen kommer, fødselsdagen til ditt barn. Fødselsdagen til deg som mamma eller pappa. Vil INGENTING bli som før igjen. Helt sant. Pffføi tenker du sikkert, jeg er klar som ett egg.
Og det tror jeg så absolutt på,
Du har ventet lenge på dette øyeblikket. Men det er en grunn til at et svangerskap er 40 uker, Bruk tiden godt.
Vi er mennesker, vi trenger tid på å henge med på omveltninger i livet.
Jeg har vært mamma i 13 år nå. Og stadig tenker jeg.. hvorfor har ingen forberedt meg på dette?
Hvorfor har ingen forberedt meg på at livet som spontant mennesket nærmest er over i det barnet ligger på brystet.
Altså vi kan vel til en viss grad kalle oss spontane, men da i sneglefart.
Spontant for oss er om vi er ute av døren innen en time etter vi tok avgjørelsen om å gå ut.
Hvorfor har ingen forberedt meg på hvor vanvittig opptatt man blir av søvn. Ikke bare for sin egen del, men også barnet. For et vanlig barn, det sovner ikke av seg selv når det er trøtt. Disse bildene du ser av barn som sover søtt vettu.. det ligger en ENORM jobb bak, med byssing, synging, kosing, tralling, rugging og gyning.
Hvorfor har ingen forberedt meg på at med et barn blir det også født en stor stor dose bekymring.
Jeg som aldri var bekymret før kjenner på en klump i magen rett som det er.
Hvorfor har ingen forberedt meg på at jeg plutselig skulle få den vanskeligste sjefen i mitt liv. En liten hissigpropp på kun 50 cm og det eneste han/hun gjør er å skrike for å få det slik han vil ha det, og det 24 timer i døgnet, 7 dager i uken.
Hvorfor har ingen forberedt meg på at det følger med MYE når det gjelder noe så enkelt som tenner.
Sikkel, våkennetter, feber, oppkast og enormt mye stolthet. Jeg hadde ALDRI trodd at jeg skulle ta så mange bilder av en tann.
Hvorfor har ingen forberedt meg på at det til tider kan være så hektisk at man ikke bare glemmer å spise, dusje og gå på do. Men når man først gjør det, gjør man det ALDRI alene 😉 Tar jeg en dusj alene nå føles det nesten ut som om jeg er på spa.
Sukk spa…….
Hvorfor har ingen forberedt meg på at jeg til tider mister helt sosialt filter. Plutselig kan jeg ta meg selv i å ha plapret i flere timer om mine barn, og skjønner i det de andre rundt bordet tar sin sjette gjesp at jeg er ufattelig kjedelig å høre på.
Så hvorfor skriver jeg dette? Når jeg vet du ikke skjønner det før du står der selv..
Jeg skriver fordi jeg skulle ønske jeg kunne forberedt deg, forklart deg og fått deg til å forstå.
Fordi jeg skulle ønske jeg kunne fortalt deg og forberedt deg på den stoltheten man føler over de minste ting. Nye milepæler som krysses får man lyst til å dele med hele verden, og skuffelsen er stor når man innser at ikke hele verden deler den stoltheten med deg.
Skulle ønske jeg kunne forberedt deg på den enorme forelskelsen som spirer når man blir mamma eller pappa.
Og ikke bli redd, om den ikke er der umiddelbart. For tro meg, den KOMMER, og når den kommer slår den deg hardt i magen og blir der for alltid. Den får deg til å gjøre de utroligste ting. Synge den samme sangen hver kveld, late som du drikker te med en bamse og en dukke, lese den samme boken om og om igjen, høre de samme sangene om og om igjen, bygge tårn for å se klappe og juble når noen river det ned igjen og mye mye mer.
Skulle ønske jeg kunne forberedt deg på tårene. Tårene fordi man er frustrert, sliten, lei men også så undelig uendelig lykkelig.
Skulle ønske jeg skunne forberedt deg på at endelig blir de små øyeblikkene blir plutselig store.
Hverdagen blir aldri kjedelig igjen og du lærer de gå sette pris på tiden på en annen måte.
Det er sant det alle mødre og fedre sier, man ser virkelig på verden med andre øyne etter å ha fått rollen som mamma eller pappa.
Barn gjør noe ved deg om du omfavner rollen din. Ta deg tid til å nyt tiden slik som barnet gjør. Lev i nuet, ikke tenk på hva som skjer i morgen. Et barn får deg til å oppdage verden på nytt. Erklær unntaktstilstand i det du trer inn i rollen som mor eller far, for det er nettopp det det er, en unntakstilstand.
Så kjære du som snart skal bli mamma eller pappa…
Gled deg, fryd deg, forbered deg…
På fredag postet jeg en ørliten gjettekonkurranse på bloggen etter ide ifra en følger.
Hvem er hvem konkurranse med bilde av våre små sjarmtroll og hele konseptet var at man skulle gjette hvem det var.
Ut ifra svarene, ser det ikke ut som de var så veldig vanskelig å skille.
Men her er fasiten:
Og vi har trukket vinner med riktig svar.
Og vinneren eeeeer:
Jeg sender deg en mail, så jeg finner ut mer om deg og sender deg en passende premie.
Hva sier dere, er det stemning for flere konkurranser?
Isåfall, hva hadde drømmepremien DIN vært?
Jeg gråt og gråt, jeg gråt i kor med den 3 uker gamle babyen jeg hadde liggende på fanget.
Hun var sulten, IGJEN.
Der satt jeg med to slintrer av brystvorter, såre, blødende og med dype sprekker. Jeg var helt sikker på at den den ene kom til å falle av om den ikke fikk hvile.
Ingen hadde fortalt meg dette.
Ingen hadde fortalt meg at amming var vanskelig. Skikkelig vanskelig.
Alle bilder, alle videoer, alle skriv forteller at det er viktig å amme, at det gir helsefordeler både for mor og barn.
At barnets immunforsvar styrkes, båndet mellom mor og barn blir sterkere. Ingen skriv fortalte meg hvor utmattende og utfordrende det kunne være.
Jeg satt der å gråt, jeg var utslitt, hadde så umektelig vondt, jeg gruet meg til neste mating, hver eneste gang.
Hvor ble det av den kosestunden det stod om i alle bøker?
Den stunden hvor båndet mellom mor og barn skulle vokse, blikkene møtes og hendene holder, mens babyen gurgler med melk i munnviken.
Dette var mitt første møte med amming, jeg var riktig nok en ung førstegangsmamma med mine 21 år på baken.
Men kjære vene som jeg ønsket å amme.
Jeg gav meg ikke, jeg hadde bestemt meg jeg SKULLE amme.
Amming er det beste for barnet, det stod det, OVERALT!
Men hva med mamming?
Jeg har fullammet 5 av 6 barn, men med alle har jeg strevet noe vanvittig etter anbefalingene.
Jeg har trosset grenser jeg ikke ville anbefalt noen.
Sår, smerter, tårer, og gørr.
Psysisk og fysisk stress.
Perioder så heftige at jeg nærmest mistet meg selv.
Om jeg er stolt?
Jeg vet ikke om jeg burde være det?
Om jeg er takknemlig for at jeg klarte det?
Veldig !
For er det noe jeg har fått erfare er det at det er virkelig ingen selvfølge å gjøre det som er fremstilt som det mest naturlige i hele verden, det å amme sitt barn.
Dette er vi ikke ærlige nok om.
Selvfølgelig, for noen går det hele på skinner.
Men mange opplever humper og dumper i sin ammekarriere.
Noen klarer ikke amme i det heletatt, andre noen måneder, andre bare noen uker, noen vil ikke amme pga ulike utfordringer.
De aller fleste har det som skal til for å kunne amme etter helsemyndighetenes anbefalinger.
Men det krever innsats og ikke minst, at vi tørr spørre om hjelp og at hjelpen er tilgjengelig.
MEN uansett hvor hardt man prøver, finnes det en grense.
Uansett hvor viktig amming er, er mamming viktigere.
Og dette snakker vi alt for lite om.
Jeg har tilgode å lese en eneste artikkel, bok eller se en film om amming hvor dette blir nevnt i en eller annen grad.
Hvor viktig det er med en mamma som har hode over vann, som har overskudd til å hjelpe barnet, se barnet, være nær barnet.
Det er og blir det aller aller viktigste.
Dette fikk jeg ta og føle på både i praksis og teori med sjette barn.
Jeg hadde en lengre og bredere erfaring enn del fleste når det kommer til amming.
Kommet over den alt for lite nevnte ammekneiken med fem ulike barn.
Klart jeg skulle klare han her også.
Jeg har jo allerede avslørt at det var et mission impossible.
Jeg og den vesle fine karen klarte det rett og slett ikke.
Han fant aldri noen teknikk, jeg fant aldri ut hvordan jeg skulle vise han det.
Han fikk ikke nok mat, alle veiinger, målinger viste det.
Jeg SKULLE klare det. Jeg pushet og pushet, helt til vi begge dinglet utenfor kanten med en hånd på
den ene kvisten det var å gripe fast i. Jeg utslitt, frustrert, lei meg og oppgitt.
Han, kun 3 mnd gammel og usannsynlig sliten og ikke minst sulten.
Hvem som overbeviste meg husker jeg ikke, jeg var nok mest sannsynlig både forbanna og skuffet over mennesket som ikke så at det var noen mulighet for å gjøre det eneste jeg mente var riktig, likevel var jeg så sliten at jeg valgte å følge rådene.
Jeg gikk gjennom en vanvittig sorg, ammesorg heter det vist.
Tenk at det i det heletatt finnes et slikt ord, det sier så mangt.
Jeg tror det var maks 2 dager før både jeg og den vesle gutten hadde en annen hverdag.
Plutselig kunne jeg se han, han orket å se på meg, jeg kunne stole på at han fikk i seg mat, brystvortene mine grodde, skuldrene ble lavere, han sov (ørlitt) bedre, kort oppsummert, begynte jeg å glede meg til dagene med han.
Jeg ønsker på ingen måte å fortelle deg at du ikke skal prøve å amme med dette innlegget.
For om kroppen din klarer, psyken din klarer, om barnet ditt klarer, er det fantastisk praktisk, fint, flott og ikke minst bra for dere begge to.
Men om kneika er for lang, om du hjelpen dere trenger ikke finnes, om barnet ikke takler, du ikke takler, psyken skranter.
Vit at det finnes en grense og den bør tørre å sette med god samvittighet.
For det er faktisk slik at hvor god kjærlighet du gir til barnet avhenger ikke om maten
barnet får er på flaske eller bryst, men hvor tilstede du er som mamma.
Jeg ønsker å fortelle deg at det finnes en grense med dette innlegget.
Og den bør sette et sted før det går for langt.
