Jeg husker helt ærlig ikke siste oppdatering rundt svangerskapet.
Og jeg som skulle bombadert dere med kula denne gangen.

Virkelig skvise ut alt jeg kunne ut av siste kule på magen.

Men jammen skjer det mye annet verdt å skrive om, som elegant har dyttet kula litt til side her på bloggen.
Men nå, nå er det jammen meg på tide med en liten oppdatering.

Både for meg og for dere.
for nå FLYR tiden.

Alt for fort kjenner jeg, det er slik at det bygger seg opp en ulmende klump i mellomgulvet (magen er opptatt) i det jeg skriver uke 34. Altså da er vi straks høygravide folkens. HJELP!

Så la oss ta 8 punkter om svangerskapet i uke 34.

 

Kroppen/formen min:

Jeg har allerede et par uker nå følt meg høygravid pluss skal jeg innrømme. Har vært innom sykehuset en natt pga regelmessige kynnere og lite nattesøvn, en natt med noe å sove på gjorde seg og roet kynnerne iallfall for en liten stund.
Magen er veldig stor denne gangen, bekkene har begynt å slarke litt, og ben og hender hovner opp så fort jeg sitter ørlitt rolig.
Og det gjør jeg ofte for tiden, sitte rolig altså. Jeg sliter med å løfte tungt, og det inkluderer minstemann som veier 13 tunge kilo.
Jeg er stolt over kula, men slik kroppen og jeg føler meg nå, er ikke min favoritt. Jeg liker å ikke være hindret til å gjøre ting jeg er vant til, som jeg gjerne vil og egentlig må gjøre. Men så prøver jeg virkelig, å finne fine kroker å henge denne tiden på, for det er siste gang, aller siste gang. Selv om jeg har fått oppleve dette vesentlig flere ganger enn gjennomsnittet tar ikke det vekk magien i reisen. Men ja, innrømmer så absolutt at det er heftig nå.

 

Inne i magehulen.

Størrelsen av kula tatt i betrakning har lillebror laget seg en ørliten villa. I dag skal vi på vekstestimering og får vite om størrelsen på kula sier noe om at jeg har gått gravid sju ganger før eller om han er stor og god.
Han har helt tydelig etablert en form for rytme, som jeg muligens legger inn en bestilling på forandrer seg når han kommer ut.
I det 3 av 6 er i seng begynner han å romstere, etter en meget stille dag. Og da holder han på nesten uten stopp til rundt midnatt. Det er også regelmessig aktivitet gjennom hele natta, fram til et siste støt rundt 07 tiden, da roer han seg og det er små dult her og der til leggetid for de andre igjen.

Søvn.

Søvn er så viktig at det får være et eget punkt.
Som nevnt tidligere har jeg vært innlagt for å få noe å sove på, og det sier vel egentlig sitt i forhold til ståa på søvn.
Jeg sliter med en del regelmessige kynnere når jeg legger meg ned, de er ikke vonde men anstrengende og holder meg våken, vi har hatt like sykdom her og der som holder meg våken, det er press på blæra som holder meg våken og det er denne forbaska angsten som skraper der ute som gir meg en indre uro som gjør at det å finne søvnen kan være en utfordring.

Meeeen jeg sover, litt, men ikke nok, men usikker på om jeg kommer til å gjøre det på en stund ha ha.

 

Psyken.
Er det noe jeg ikke har lagt skjul på, så er det at psyken min alltid får seg en knekk i en eller annen grad i svangerskapet.

Dette svangerskapet har ikke vært det beste, men ikke det værste når det kommer til psyken. Jeg har vært langt nede i mange år og det jeg føler på nå er langt ifra i de skalaene. Akkurat nå er det den hersens fødselsangsten som er i ferd med å sette ørlitt preg på hverdagen. Helt inn har den ikke kommet, men den står å skraper på døra og om jeg lener meg ned for å se gjennom dørsprekken ser jeg han tydelig der. Jeg VET jo at han kommer, jeg får ikke til å holde han helt unna. Jeg bare håper døra holder ørlitt til, for det er så slitsomt når jeg havner inni den hula.

Innkjøp

Ok, her kjenner jeg ørlitt på stress.
Om 40 dager er han her, og hva er klart?

Noen bodyer har vi kjøpt (rakk å gi bort alle babyklærne til uff før testen lyste positiv), ingen strømpebukser, bukser, eller annet.
Vogn har jeg bestemt meg for å gleeeder meg til å vise dere den for den er såååå fin, sååå smart og genial 😉
Men den kommer i siste liten, men jeg vet jo, at å ikke ha vogn i hus den første tiden ikke er krise.

Men, klær og annet daglig utstyr må jeg få ut fingeren på. Man vet jo aldri, plutselig er han er om tre uker.

Craving:
Har ikke hatt noen særpreget gjennom svangerskapet, men får noen innfall med ting jeg bare MÅ ha.
Kanelboller, boksbrus, gule epler, gulrøtter, vann, isbiter er ting som regelmessig dukker opp og gir meg et akutt behov som MÅ dekkes.

Familien.
Nå er det full nedtelling, sånn på ordentlig. Minstemor har også skjønt greia og lurer på når lillebror besøker oss som hun sier. Jonatan på fire synes det er på tide at lillebror kommer ut så det blir plass på fanget til mamma igjen og de andre ser frem til påske som aldri før. Oppi alt hjelper dette så inderlig. Å være omringet med masse små herlige ærlige mennesker som knapt kan vente til han kommer gir meg på mange måter en ekstra motivasjon til siste innspurt.

jeg gleder meg til.
Jeg gleder meg til å hilse på familiens punktum. Se hvem han er og hvilken plass han vil finne.
Jeg gleder meg til en kropp som fungerer litt bedre og ikke minst til å ha plass til barna på fanget.
Jeg gleder meg til å kunne hjelpe til litt mer hjemme her, og bli ørlitt mer kone.
Jeg gleder meg til å se han, hvordan han ser ut, og om han er så lik minstestorebror som ultralydbildene sier.

Psssst, hvordan det går på vekstestimeringen kommer jeg til å snakke litt om på instastory i dag, så heng gjerne med der.

Jeg har kjent på følelsen, flere ganger Iløpet av mine 13 år som forelder.

Svett i panna, klam i hendene, en nærmest brennende følelse i magen, en munn som ikke klarer å komme
med et klart ord og ører som bare ikke orker å høre mer lyd, ord, babling, krangling, mas, gråt.

Kanskje er det pga lite søvn, kanskje er det pga et konstant behov ifra en annen part og
man gir og gir og gir og det dekker aldri nok.

Man har kjent på å aldri være god nok, over lengre tid.
Aldri strekke til, uansett hvor langt man strekker seg.

Så skjer det, man blir så desperat at man ikke vet hva man skal gjøre, man vet ikke hva man skal si,
nærmest ikke hva man skal føle. Utmattet, sliten, lei og frustrert.
Jeg har låst meg inne på badet, utallige ganger.
Bare for å samle meg, prøve å tenke klart og ikke minst IKKE gjøre eller si noe dumt.

Og der og da, på badet, med tårer, bustet hår, samme Tskjorte på 3. dag og noen hamrende barnehender på utsiden skulle jeg så inderlig hatt mulighet, til å snakke med noen.

Noen som bare lyttet, som forstod, som kanskje til og med hadde noen gode råd.

Det er vanskelig, fryktelig vanskelig å rope ut at man innimellom synes at foreldrerollen er tøff.
Så tøff at du føler for å gi opp. Så vanskelig er det, at vi gjør det for lite. For midt oppi all håpløsheten føler vi oss fryktelig fryktelig alene. Men sannheten er jo, at det er vi så langt ifra. Jeg vil faktisk tørre å påstå, at alle har vi, i en eller annen grad, en eller annen gang har følt på denne følelsen. Og det siste vi trenger, midt oppi det hele, er å føle oss alene.

Men alle har ikke en venn, en mor, en far eller annen støttespiller de kan eller er fortrolig nok til å ringe i en slik situasjon.
Hvor stoltheten vinner, og vi velger å takle dette i ensomhet, selv om litt selskap og støtte er alt vi trenger.

Men nå, nå har vi endelig alle noen å ringe.

I går lanserte Stine Sofie stiftelsen Foreldresupport.
En hjelpetelefon til oss foreldre når vi trenger noen å snakke med, enten det er for å få råd, veiledning, eller bare trenger noen som har et uthvilt øre. En anonym og ikke minst gratis tjeneste, tilgjengelig, 24/7
Med lavterskel, full av forståelse og ikke minst informasjon.

 

Noen av mine hjertesaker, har hele veien med denne bloggen, og andre kanaler vært å vise alle nyanser av foreldrerollen. Stoltheten, søskenkranglingen, søvnløsheten, forelskelsen, utmattelsen, utfordringene, mestringene.

Og stadig overrasker det meg at det til tross for at vi alle kjører samme bane, er så mye vi ikke snakker om.

Jeg mener, jeg opplever å nærmest bli hyllet for å vise hverdagen slik som den er.
jeg er svært takknemlig for å kunne være den, som viser en helt vanlig hverdag og at det blir satt pris på, men likevel er det trist å vite at vi alle er så redd for å vise alle sider av den viktigste rollen vi får tildelt i livet.

Derfor, er det uten tvil på sin plass, at denne telefonen blir opprettet.
Og ved å besøke foreldresupport.no (siden er oppe å gå Iløpet av dagen i dag) har du også mulighet til å chatte, dersom en telefon er for skummelt eller vanskelig. Her finner du også mye god og relevant informasjon.

Og du, mens vi er i gang.
Har du sett appen 10 smarte tips til alle småbarnsforeldre?

Den er gratis, og et kjempe fint verktøy til blivende og nybakte foreldre.
Og den også, helt gratis.

Men folkens, la oss bli enige om at dette krever felles innsats.

Et steg på veien kan og være at vi som er i gang med småbarnslivet må slutte å late som,
vi må vise at det er lov å føle på alt i denne rollen, for det er jo akkurat det vi gjør.
Som i alt annet, parforholdet, arbeidsforholdet og vennskap.
Vi må være ærlige, både om det tøffe og det gode.
Det gir støtte, og åpenhet, og det trenger man, alltid.

 

 

 

Jeg beklager altså, sier hun i det hun henger lappen opp.

Det som var en helt vanlig tirsdag ble brått en uggen en.

På lappen stod det med store og alt for tydelige bokstaver.

 

Beklager skal du ikke si, sier mannen mens han tar av eldste barnehagesoldat ytterklærne, det er da ikke din feil.
Nei uff, sier hun, men vet jo dere har hatt nok nå.

Vi får krysse fingrene sier han.

Vi visste vel alle det var for gjeves.
At å unngå smitte i barnehagen handler om flaks.

Dessverre.

Men kjære mamma og pappa…

Min bønn til dere er enkel og temmelig tydelig.
La barnet ditt bli friskt hjemme.

Helt friskt.

Ikke bare på bedringens vei, litt bedre eller neste feberfri eller bare med et par tre løse bleier.

HELT FRISK, og det i 48 timer.

Jeg drar frem pekefingeren nå, vifter med den og peker på alle dere foreldre, jeg snakker til alle.

For det viser seg, at vi som foreldre, ja faktisk ganske mange av oss er ELENDIGE på å forholde oss til retningslinjer
og krav når det kommer til sykdom og etterhensyn. Ofte gjør vi hverdagen til de flotte menneskene som jobber i barnehage ørlitt vanskeligere ved å stadig prøve å unngå å følge reglene.

Selv om reglene er hos de aller fleste barnehager klare, 24 timer feberfri og 48 timer symptomfri etter diare og oppkast.

24 og 48 timer, er ikke så vanskelig å huske er det vel?

Disse reglene er satt i hensyn til to ting, ditt barn og andres.
Og formålet? Unngå epidemi.

Ja for det er det som skjer, dersom vi ikke forholder oss til disse reglene.
Og skal jeg fortelle deg det mest grusomme?
Fakta er at selv om barnet har hatt sykdommen som går, betyr det ikke at barnet er immunt.

 

Og nå snakker jeg selvfølgelig ikke om barnesykdommer som vannkopper osv.
Som vi som regel gjør oss ferdige med etter en runde.

Men det er faktisk slik at Ingen blir immune mot hissige feber, hoste, oppkast, diare og snørr.
De kan få det igjen, og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen.
Samme herlige virus kan besøke kroppen gjentatte ganger.

Eneste måten å stoppe sirkelen er å bidra med å holde barnet hjemmet til det er friskt og ikke minst ikke lengre smittefarlig.
Og basert på forskning og undersøkelser er det 24 og 48 timer som gjelder.

Husker du, 24 timer ved feber, 48 timer ved oppkast OG diare.

Det er den enkle, men tydeligvis vanskelige,  magiske oppskriften på å bryte sirkelen.
På den måten så kan hindre at andre barn blir syke og ikke minst at ditt barn blir smittet igjen.

Paracet kan lindre, men det gjør IKKE barnet friskt.
Det er fortsatt smittsomt og ikke minst full av sykdom i kroppen.

 

Og jeg vet noen barn ligger som slakt når de er syke, orker knapt å røre på seg, andre barn finner et ukjent gir.
Blir duracellkaniner som setter inn høygir. Noen kaster opp hver time i et døgn, andre kanskje bare en gang.
Det forskjell på også, også når det gjelder sykdom.

Jeg har begge varianter her hjemme.
Ei rører knapt på kroppen mens hun er syk, mens andre lar feberen avdekke en skjult energikilde.

Men uansett er det viktig å holde barnet hjemme når det er sykt, og det er viktig å ta hensyn til både allmenntilstand OG fysiske symptomer. Har jeg sagt det mange nok ganger nå?

Det hjelper ikke om du kan krysse av check på ett av punktene.
Har barnet masse energi, men febermåleren lyser rødt er det hjemme som gjelder.
Er barnet redusert men feberen på hell, er det hjemme som gjelder.

Og dersom barnet enten har diare eller kaster opp,
Er det USEDVANLIG viktig å forholde seg til 48 timer etter siste symptom.

Her skal du altså ikke bare holde barnet hjemme mens grusomheten står på.

48 timer er lenge med friskt barn, jeg vet.
Men tro du meg…slipper du å få sykdommen i retur så er det jo virkelig verdt det, er det ikke?

Og som bonus tar vi også hensyn til barna som kanskje ikke tåler sykdomsrunde på sykdomsrunde like godt.

 

Du føler kanskje jeg roper og skriker uten grunn?
Dessverre stemmer ikke dette.

Daglig blir barn sendt i barnehagen uten at de har noe der å gjøre, enten med kun få timer etter siste oppkast, eller fulle av paracet for å holde feberen nede iallefall noen timer. Jeg vet om barnehageansatte som har funnet paracetrester i bleiene og som har fått servert oppkast historier fra natten før rundt frokostbordet.

Barn med feber, eller magesmerter blir satt ved frokostbordet og ser mamma eller pappa forlater barnehagen i hu og hei for å rekke jobb. Hver eneste dag.

Og mest sannsynlig er foreldrene vell vitende om at telefonen fra barnehagen vil ringe iløpet av kort tid reiser vi foreldre til jobben.Tenker de da på at barnet mest sannsynlig vil rekke å smitte en håndfull andre før de selv rekker å hente sitt eget igjen?

Mitt spørsmål er enkelt:

HVORFOR?
Har vi det virkelig SÅ travelt nå?

Et godt svar bør ikke være like enkelt å komme med.

Vi kan nok ikke trylle bort sykdom, og uansett hva vi gjør, vil de fleste barnehager være en lite gryte for små bakterier og virus, men vi kan gjøre det vi kan for å stoppe disse utbruddene som slår ut alle og en.

Og ikke minst gjøre sykdomsforløpet mer behagelig for barna med å la de få ro og fred.

Å være mamma/ pappa innebærer også å være sykepleier, sånn har det alltid vært og kommer alltid til å være.
Uansett hvor dårlig det passer, må du gi barnet rom til å bli friskt hjemme.

For barnets del og alle andres.

Så kjære mamma og pappa.
Ta deg tid, til å la barnet bli friskt hjemme.

HELT friskt.

 

Hilsen en Mamma som er hjemme med sykt barn…