Jeg går rett på sak Erna, har ingen planer om å informere deg om antall smittede, økningen siste døgn eller risiko.

For dette antar jeg du vet, inderlig godt.

For jeg regner med, at du i likhet med meg, blir eksponert, uansett hvor vi ser om viruset som for noen timer siden ble kategorisert som en pandemi.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Altså et internasjonalt utbrutt, ute av kontroll.

La oss tygge litt på det.

ute av kontroll.

Hva er det som gjør, at vi her i iskalde nord har så klokkeklar tro på at vi fortsatt har kontroll?

Tallene eskalerer, nye smittede for hver gang jeg trykker oppdater.
Viruset har kommet nærmere og nærmere og i dag, til kommunen hvor jeg bor.

Og for noen knappe minutter siden, åpnet jeg en mail fra barnehagen om at en familie
i vår barnehage er satt i karantene.

Likevel, var alle velkomne i barnehagen.
Iallfall alle som var friske.

Hva er det som gjør at vi tenker at dette går fint,
Når INGEN andre land med så stor spredning vi allerede har oppnådd,  har fått kontroll?

Jeg vet, jeg vet, dette viruset er ikke farlig for oss halvfeite friske nordmenn som tåler en sjau eller to.
Men hva med de som ikke tåler det.

Slik som han som jeg har i hus, som er minst og mest sårbar?
Eller han som er ufødt i min mage, som jeg ikke vet helsen til før han kommer ut?

Hva er årsaken til at vi ikke velger å lære av de som har ble rammet før oss, som har “gått under” og har flere døde på listen.
Hva er årsaken til at vi tror at det skal være så annerledes her.

Viruset er kanskje ikke farlig, for alle, men gir det oss noen rett til å gamble?

Jeg, forstår ikke hvorfor myndighetene ikke iverksetter strengere tiltak med en gang.
Vi kan alle være enige om at viruset har ankommet landet, hvorfor ikke gjøre de tiltakene vi kan for å prøve å gjøre vår skjebne til en annen enn de tidligere rammede?

Kan vi ikke i hvertfall prøve?

Danmark prøver, de stenger skoler.
De har færre smittede enn oss, de gjør drastiske tiltak, stede for å sitte å vente på at det blir værre.

Jeg vet at vi kanskje ikke er den fødte dugnadsnasjonen.

Men her synes jeg jammen meg vi kan ta i et tak alle sammen.
En nasjonal dugnad hvor vi alle tar kampen mot viruset.
Skjermer de sårbare og ikke minst kanskje få stoppet denne dritten?

Se hva større bedrifter gjør? Se hva som skjer med idrettsarrangement, konserter og andre happenings?

Det vil koste samfunnet vesentlig mindre, å gjøre drastiske tiltak nå, stede for å satse på at vi tåler støyten.

Jeg snakker selvsagt om å gå i Danmarks fotspor.
Steng skoler og barnehager.

Eller i det minste oppfordre de som kan og har mulighet til å holde barna hjemme, særlig de selv har fått hjemmekontor.
På den måten kan vi iallfall kanskje minske smitten.

Så kan vi kanskje sammen stoppe dette.

Erna, våkn opp!

Det er helt merkelig hvordan resten av verden bare tuter avgårde selv om du føler alt stopper opp.

Hvordan folk bare lever sitt helt vanlige liv, når ditt er snudd oppned og alt står på tvers.
Jobb, skole, barnehage, middagslaging, alt blir annerledes, selv om det er helt vanlig.

Ting føles som et ork, selv om man alltid har gjort det.

Årsaken er klar, den bare er så brutal.
Sorg.

Tillat deg å kjenne på sorgen, sier de.
Men hvordan vet jeg hvordan den føles?

Tom?
Mektig?
Uoverkommelig?
eller bare litt, annerledes?

Det var rart å komme hjem, men også godt.
Her gikk livet sin vante gang,

videre.

Ungene herjet, kranglet, lo, gråt.

De var både trøtte, sultne og trengte stell som alltid.

De tullet, fjaset og og lekte.

Selv om jeg, akkurat hadde sett noen dø.

Det var rart, men også uendelig godt.

En prat rundt et middagsbord, pølser i brød og saft i glasset.
Enkelt, men veldig godt.

Barna får vite, takler det på sitt vis.
Noen knapt berørt, andre med tårer.

Det er lov, å reagere,

akkurat slik man føler for.

“Takk for maten”

Så går livet videre igjen.

Lek i lesekroken, barne-tv på skjermen, spillelyder fra loftet.

Bleie som må skiftes, tann som må pusses.

Livet går videre, selv med sorg.

Og jammen er det godt.

Ta vare på deg selv og de du er glad i.

Sokkene på de små nyfødte bena blir både krøllete og klumsete tatt på.
Pappan står klar i bakgrunnen med bilstolen.

Hun løfter den lille kroppen opp, lar den hvile litt på skuldra før hun gir den videre til pappan som plassere den lille trygt og godt i stolen. De står begge to ved siden av hverandre, ser utover rommet, han røsker mor inn i armkroken og kysser henne på panna.

Så tar hun jakken på, de slukker lyset og går ut.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det regner, ikke sånn stille romatisk regn, men ruskete, hardt og piskete.
Slår mot ruta jeg sitter bak.

Regner mer og mer, tilslutt ser jeg ikke inn i det mørke rommet lengre, og blir dratt tilbake i virkeligheten.
For et lite øyeblikk glemte jeg både tid og sted.

Jeg sitter ikke alene, vi er i grunnen for mange inne på det lille rommet, luften er tung, og det er stemningen også.
Vi har våket i hele natt, to generasjoner over den tredje.

Den eldste og de yngste sitter her. Den midt i mellom ligger i en seng.
Hun sover, og puster.

Det vi vet er at av hennes siste åndedrag.

Hun har ikke åpnet øynene på lenge nå.
Bare ynker og lager litt lyder når smertene kommer tilbake slik at vi må trykke på den rød knappen for å få mere medisiner.

Jeg hadde ikke kjent henne igjen, om jeg ikke hadde vist hvem som lå der.
En tynn kropp bestående av ben og skinn.
knokler som stikker ut, armer full av blåmerker og tydelig preg av sykdom.
En kropp og en kvinne som har kjempet hardt.

Jeg vet godt hvem hun er.

Det er mamma.

Det snufses med jevne mellomrom, akkurat som om følelsene går i berg og dalbane.
Plutselig er det en som gråter, så ler vi litt, så blir det stille, så snakker vi litt,  så gråter noen igjen, så ler vi litt..
Slik har vi holdt på flere timer.

Og alt vi gjør og har gjort det siste døgnet , er å vente på at noen skal dø.
At hun skal dø.

At mamma skal dø.

Det føltes umenneskelig, forferdelig og grusomt.

Ingenting du får gjort, bortsett fra å lindre, låne en hånd og være der.
For henne, og for hverandre.

Kreften valgte å ta henne fra oss på kvinnedagen.

Helt plutselig, selv om det kanskje var ventet.

Kreften tok henne, hardt og brutalt.
Bakholdsangrep uten noen mulighet til å forsvare seg.

Hun prøvde det meste, har jeg hørt.
Cellegiftkurer hardere enn man kan forestille, operasjoner farligere enn man kan tro.

Kroppen stod i det, helt til den var knappe 34 kilo tung og full av kreft til tross alle tiltak.
Og selv om den ikke klarte å stå på ben som hadde bært henne i 54 år, selv om stemmen ikke klarer å si et ord, hadde hjerte fortsatt kraft og lungene fortsatt vilje.

Jeg kjenner spark i magen, for en kontrast, å bære frem et nytt samtidig som man sitter i et lite rom og
venter på at et annet tar slutt.
Om få uker er han her, om få timer er hun borte.

For alltid.

På mange måter har jeg følelsene litt utenpå.
Vet ikke helt hva jeg skal føle, det er kanskje vanlig?
For å mye å forstå og føle?

Jeg hadde det da, og har det fortsatt.

Det ble aldri slik det skulle vært, mellom meg og hun som ligger der i sengen.
Hun prøvde kanskje, iallfall innimellom.

Men psykisk sykdom og avhengighet stakk stadig kjepper i forholdet vårt.
Og etter gjentatte ganger med slitasje, blir alt slitt, uansett hvor tykt det er i utgangspunktet.

Uansett vil hun alltid være mamman min.
Hun som har gitt meg livet.

Uten henne ingen meg, og det har jeg å takke henne for.

Hun gav meg liv, jeg fulgte henne inn i døden.

Hun er dø.

En rar og tom setning, alt er så endelig.

Døden.

Det er over, helt over.

Minnene er der, sårene også.
De blir forhåpentligvis til arr som blekner i solen.
og minnene godt lagret der hvor de passer best.

Kroppen er nesten nummen, det gjør noe med en å se en kropp ta sine siste åndedrag.
Se en kropp kjempe til siste slutt.

Det gir en helt egen respekt, til kroppen og til livet ikke minst.

Dagene som kommer skal jeg bruke med mine nærmeste.
Kose, klemme, si hva jeg har på hjerte.

La ingenting bli usagt.

Leve.

Det høres kanskje rart ut lille venn.
Men jeg vil bare si takk.

Jeg sier det på mange måter ikke nok, når jeg tenker meg om, sier jeg det kanskje ikke i det heletatt.
Jeg mener, jeg gir deg gode ord som, elsker deg, stolt av deg, glad i deg.
Men takk, sier jeg sjelden. Alt for sjelden.
Men du skjønner lille venn, jeg har mye å takke deg for.
Du og alle dine fine, flotte søsken.

Jeg blir sliten av å være mamma, skikkelig sliten, frustrert, oppgitt og la oss ikke glemme,  noen ganger vanvittig lei.
Lei av å være mamma, av å stadig ha noe å gjøre, av å aldri få fullført noe og ikke minst, noen ganger blir jeg veldig lei deg også.
Helt sant.

Men vet du hva det rare er?
At du tilsynelatende aldri blir lei meg.
For selv om jeg er sur og lei, irriterert og glefsende, kommer du likevel og ber å få sitte nær meg,
Selv om jeg tramper og stamper, kjefter og smeller, så ber du om å få en kos.

Selv om jeg dytter deg unna, når du trenger meg mest, kommer du igjen.
Og igjen
og igjen.
Helt til jeg klarer å tenke klart og ser at en klem fra lubne hender på ei på 2,5 er viktigere enn en
ulest mail som har ventet en halv dag.
Du skjønner det er ikke alltid så lett, å være voksen heller.
Men takket være deg og resten av flokken, finner jeg styrke og mot til å fortsette.
keep going.

Takk, for tålmodigheten din, som liten må du finne deg i mye venting.
Takk for forståelsen din, selv med få ord, forstår du ofte mer enn meg.
Takk for godheten din, den varmer mer enn du aner.
Takk for nysgjerrigheten din, den lærer jeg av hver eneste dag.
Og viktigst av alt, takk for at du alltid er glad i meg,
uansett hvor voksen jeg er

Noen ganger, føles det bare ut som alt bare baller på seg.

Den ene dritten etter den andre ramler på deg, og før du aner det står du med møkk opp til halsen og du har ikke annet valg enn å knipe igjen munnen, selv om det lukter ekstra ille når du bare puster gjennom nesa og håpe det ikke kommer mer.

Livet er ikke for pingler, det får vi alle erfare i mindre eller større grad.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Noen ganger tar jeg meg selv i å bli imponert av denne kroppen jeg har festet hodet på og ikke minst hodet.
Hvor mye fysisk og psykisk påkjenning den tåler uten å knekke sammen.

Sett utenfra tenker jeg den burde ristet som et aspeløv akkurat nå.

Men jeg står, og det temmelig støtt.

Men hele meg, fra topp til tå er fryktelig fryktelig sliten.

Jeg deler mye her inne, men ikke alt.
Og det kommer jeg ikke til å gjøre nå heller.

Men stede for å bare prate i koder og diffust, kan jeg jo bruke dette innlegget bare for å minne deg på, at de kan foregå mye bak en lukket dør du ikke vet noenting om.

At vi som medmennesker nærmest har et lite ansvar, for å bry oss om og ikke med.

Vi har en tendens, de fleste av oss, til å skulle klare alt selv.
Å be om hjelp sitter langt inne, rart egentlig, når vi vet så inderlig godt at det er akkurat det vi trenger.

Går det bra?

spør vi.

Ja,

svarer vi alltid.

Selv om det ikke alltid stemmer.

Selv om vi kanskje måtte bruke 15 min ekstra på badet før vi mannet oss opp for å handle melk og brød.
Selv om vi våknet med en klump i magen og en overveldende følelse av å ikke vite hvordan man skulle komme gjennom dagen.

Selv om vi gråt oss i søvn natten før, uvell av alt som står på, lei, ensom og utmattet.

Ja, svarer vi.

Alltid.

Alle har vi vårt, men de aller fleste av oss har også litt å gi, og for noen er litt, ufattelig mye.

Kanskje burde vi heller spørre,

Hvordan går det med deg?

Her kan vi fortsatt svare bra, selv om alt står på hodet.
Men terskelen er kanskje lavere til å svare.

Joda…

Det fredag i dag, helg og kanskje til og med fri?
Tid med familie, venner, eller bare roe ned?

La meg komme med en utfordring.

Om du selv er en av de som har litt å gi, gi i helgen.
Om det så er ferske boller i en kurv på døra, en luftetur med hunden mens den vordende mor får tatt et bad,
en telefonsamtale du burde tatt for lenge siden, eller en invitasjon til middag.

Vit at du kan gjøre forskjell for noen.

Strekk ut en hånd, gi en klem, gi litt, det kan bety så mye.
Inspirer barna i huset til gode gjerninger, til å bry seg om, og se at de kan gjøre en forskjell.

Og enda bedre er det om vi kan skryte av oss selv litt også. For om man gjør andre godt, er det ekstra hyggelig å få en klapp på skuldra også.

Så bruk kommentarfeltet, fortell meg, hva du gir i helgen.

Tar du den?

Man leser om det over alt, og jeg skal nok innrømme at det kan bli i overkant slitsomt.

Antall smittede telles regelmessig, tallet øker sakte men sikkert. Både i verden og i Norge.
Media tipser om hva vi bør gjøre, ikke gjøre og serverer oss statistikker om dødelighet og antall land viruset er i for øyeblikket.

Livekart hvor vi kan følge smitten, som sakte men sikkert brer seg utover jordas overflate.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det kan bli for mye, selvsagt kan det det.
Men likevel vil jeg tørre påstå at vi trenger det.

Jeg tror ikke media bare er ute etter klikk og likes, jeg tror de er ute etter å gjøre oss bevisste.
Et tappert forsøk på å gjøre oss mer opplyste over situasjon og ikke minst konsekvenser.

Og til en viss grad fungerer det jo,

Det er av en grunn at det er utsolgt for Antibac, engangshansker og munnbind.
Og at elevene har kurs i hvordan holde for munnen riktig og ikke minst fokuserer ekstra på håndhygiene.

Men selv om vi er bombadert, daglig over alt, ser det ut til at vi ikke tar det innover oss.

Konatil oppsummerer det hele greit, Norge er fult av idioter skrev hun i går, og refererte til mennesker som er satt i karantene, som ikke får være på jobb pga smittefare, men som likevel synes det er helt innafor å både ferdes til butikken og på treningsstudio. Og hun har så inderlig rett.

Vi er tydeligvis idioter, som driter en lang mars (på godt norsk) i anbefalingene, for de føler jo seg tross alt helt ok?
Iallfall ok nok til å både handle og trene.

Så er kanskje ikke koronavirus farlig for de fleste av oss, og det skal vi være temmelig glad for, for dette er tydeligvis smittsomt. Men hva med alle de som mest sannsynlig vil få store konsekvenser ved å bli syk, eller som i værste fall mister livet om de er så uheldige å bli smittet.

Er den turen på tredemøllen virkelig verdt den risken?

Er ikke dette det vi kan kalle idioti?

La meg gi deg et eksempel, sånn for å gjøre det hele konkret.

Ser du han karen her?

Livsglad, sjarmør som stadig får hele  familien til å le og smile.
Godhjertet, nysgjerrig og en hel verden å utforske.

Han elsker å rive tårn, poppeloppane, at mamma synger og ullteppet strikket av hans bonusbestemor.

Han er 13 mnd, så vidt begynt på sitt eventyr.

Han, vil trolig takle korona viruset svært dårlig, trolig bli alvorlig syk, i værste fall….

Jeg orker ikke skrive det.

Du skjønner tegninga.

Spørsmålet her er vel egentlig, hvem er det som skal ta hensyn her?

Vi halvfeite robuste nordmenn som tåler en sjau eller to, eller han?

Er det du som har fått beskjed om å holde karantene som skal holde deg inne, eller er det han?

Skoler stenges, flyruter kanselleres, idrettsarrangementer arrangeres uten tilskuere, konserter avlyses.
Alt sier at dette viruset kødder vi ikke med. Så enkelt er det.

Selv om dødeligheten er så lav at den trolig ikke vil påvirke akkurat deg, er den høy nok til å ta hensyn til:
Slik vi holder på nå, vil viruset vinne. Om ikke vi tar hensyn, viser viruset og andre respekt vil det fortsette å spre seg, mutere seg og bli sterkere og sterkere.

Vi er lei hysteriet, det sier vi alle, men vi trenger det tydeligvis.
For selv om vi er omringet av fakta om situasjonen, fnyser vi av den og leker superhelter som kjemper mot det grusomme viruset.

Enn så lenge har vi ingen superkrefter, men viruset har lomma fullt av kryptonitt.
Det er det på tide å innse.

Vi sitter på gulvet du og jeg.

Du klapper iherdig i det bilen fullfører spiralen og triller ned på lekematten.
Oooooj sier du og kaster deg over bilen for å gjøre det igjen og igjen og igjen.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Ferden går videre til lekekassen.
Det er på tide med dagens første utplukk, første av temmelig mange.

Det er ganske utrolig å tenke på at for ca 400 dager siden lå du fortsatt inni meg. Fylte magehulen helt og jeg trippet på utsiden og ventet. Utålmodig spent og redd.

Du kom ut, hel fin og fersk. Hjelpesløs og liten, 400 dager senere er det full fart.
Du har allerede lært mye, og er klar for mer.

Nå er magehulen på nytt fylt opp, denne gang av en lillebror.
Du vet det ikke.

Du vet at sauen sier bæ, at kua sier mø og at den lilla bilen er den som kjører raskest ned spiralen.
Du vet at ved å rynke på nesen ved frokostbordet kan du sjarmere deg til en ekstra ostebit og at storesøster alltid har tid til å lese en bok. Alt du har klart å lære, på bare 400 små dager.

Men hvorfor mammas mage er stor, vet du ingenting om.

Han turner på innsiden mens du synger, roper og klapper på utsiden. Han hører deg, føler deg og dine krumspring oppå meg når du nærmest ligger oppå magen når du kravler opp for en liten kos i forbifarten.

Han gir deg noen dult, du enser de ikke, har ikke tid.

At du snart skal bli storebror, vet du ikke.
Det føles ut som jeg sitter der med en hemmelighet, nærmest som om jeg holder noe skjult.
Men alle ser, også du, at magen er større enn den var.
Men for deg er det alt annet enn en voksende lillebror. For deg er det en ekstra stor kule å hvile på når du er så heldige å få komme opp i armene mine og vi skviser plass på fanget

Det gjør meg både trist og lykkelig å tenke på, at du er stor nok til å ikke være minst lengre.
Selv om hjerte mitt sier at du alltid vil være mammas lille prins.

Du er liten nok til å krype inn og akkurat fylle armkroken, men stor nok til å prøve å klare det meste selv.
Om ikke lenge står du på egne ben og går dine første skritt.

Og i magen har jeg ei bror som snart tar sine første åndedrag, men du vet det ikke..

Han vil gjøre deg større enn vi visste du var.
Han vil se opp til deg, beundre deg og lære av deg.

Noen ganger vil dere være venner, andre ganger ikke.

Han er liten, mye mindre enn deg, men han vil gjøre deg større enn minst.
Det er stort…. det du ikke vet.

Jeg var fast bestemt ganske lenge, den idiotiske appen med det gule spøkelse skulle jeg IKKE engasjere meg i.

jeg hadde mer enn nok med mine andre kanaler.
Blogg, instagram og facebook, det var nok.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg husker helt ærlig ikke hvem som overtalte meg, men noen lykkes.
og vipps så hadde jeg laget meg en konto.
Idebankmamma ble nicket, jeg skulle jo ikke bruke det, jeg skulle bare snike og snoke litt på andre.

Så ble det litt private snaps og jeg innså ganske raskt at dette var fryktelig moro, til tross for at innholdet ble borte etter 10 sekunder (slik det da ble) Lettvint, lavterskel og veldig sosialt.

Så skjedde det, flere og flere fant meg, selv om jeg ikke hadde informert noen om kanalen og plutselig var vi en liten gjeng der inne. Jeg ble også kjent med dere, dere som leser, kommenterer og følger på en helt annen måte.

Dere fikk ikke bare se inn i min hverdag, men jeg fikk se inn i deres.
Nydelig, ekte øyeblikk fra småbarnslivet.

Små, store og veldig store øyeblikk fikk jeg innblikk i.
Rier, nyfødte, søskenkjærlighet, første steg, rotete stuegulv, overfylte kjøkkenbenker og vaskerom, tårer på et baderomsgulv og stolte øyeblikk.

Sammen med dere, så jeg hvor vakkert småbarnslivet er.

Det tok ikke lang tid før jeg innså at jeg hadde tatt feil, ikke bare synes jeg snapchat ER ok, jeg ELSKER det.

Det er en helt egen dialog der inne, en helt uten filter, her deler jeg “alt”,

Så tikket den inn, etter en dag hvor sykdom hadde slitt meg ut, og jeg hadde delt både latter og tårer.
stor mage i usexy gravidtruse, grandis til middag og herlige øyeblikk blant en stor søskenflokk.

” Ser du både griner og snørrer på snapp, viser en stor mage i grusom truse uten advarsel også.
Slik jeg ser det deler du alt, så setter pris på om du gir oss en advarsel før vi ufrivillig også blir vitne til en fødsel her inne”

Jeg informerte henne direkte og enkelt om at det aller aller fineste med sosiale medier er at man har egen fri vilje, også her.
Så om det ble for ekte inne hos meg, kunne hun bare trykke “ikke følg”

Det ble stille, så jeg antar hun tok mitt råd.

Men så ble jeg sittende å tygge litt på den.
Deler jeg for mye, blir det for ekte?
Kan det bli for ekte?

Vi kan vel alle være enige om at er det noe sosiale medier sjeldent er så er det ekte.
Unntak finnes selvsagt, men de fleste deler for å inspirere ved å vise de gode sidene, de gode øyeblikkene og fremstille alt godt.
De fleste, har en perfekt verden på instagram.

Ryddige stuer, spretne rumper, matchende barn, perfekte middager og ikke minst, nydelige gravide kropper som bare fryder seg over den magiske tiden og forandringene kroppen går gjennom.

Vi vet jo alle, at det er ikke slik.
Kanskje innimellom, men aldri hele tiden, bare på instagram.

Også min, på sett og vis. Her tenker jeg meg litt ekstra om, legger på et fargefilter, tenker litt ekstra på teksten.

Men ikke på snapchat, der deles dagene slik de er.
Ikke alt selvfølgelig, men det jeg tenker at man trenger å se.
Den virkelige hverdagen, kort oppsummert.

24 timer skvist inn på 5-10 minutter.
Selvsagt ser man ikke alt her heller, men alt på en annen måte.

Fødsel på snap ja, det er kanskje å ta det litt langt?
Kanskje?

Samtidig, tenker jeg at man ikke hadde hatt vondt av å se det.
Jeg kan kanskje til og med påstå at verden hadde hatt litt godt av det?
Man skal faktisk lete lenge etter å få se en ordentlig fødsel, uten filter.

Enten er det sterkt overdrevet med hylende gjennomvåte kvinner som glefser og kjefter.

Eller freshe nysminket nybakte mødre med ferske søte, bløte bylter på brystet som bare kom ut.
Det finnes noen tv dokumentarer som er i nærheten, men, har du noen gang sett en morkake bli født på tv?

Jeg har sett MANGE fødsler , og har enda tilgode å se en morkake på tv.

Slapp av, jeg kommer ikke til å føde på snap, der går nok min grense. Tror jeg…
Ikke fordi jeg er redd for å vise, men fordi jeg er så langt ifra meg selv akkurat den stunden som jeg kan bli.

Angsten preger meg, og jeg har mer enn nok med å håndtere den og riene.

Men for all del, her kommer en advarsel allerede nå, barseldagene, barseltiden og alt som følger med, blir vist uten filter.
Med tårer, snørr og gørr, kanskje til og med en sliten mammamage i usexy mammatruse.

Hvorfor?

Fordi jeg tror at folk trenger å se det, for å vite at de ikke er alene, selv om det føles slik.
Også velger jeg å tro såpass om folket, at de også ser at de enkelt og greit kan trykke “ikke følg” om det blir for mye,
eller for ekte om du vil.

Og om du vil ha det ekte, følg meg gjerne 🙂
Du finner meg HER

Så skal vi så absolutt ikke legge skjul på at det tærer på å være foreldre til seks små soldater og en vellagret i magen.
Men så gir det såpass mye at det hele er verdt det.

Men så star man der, midt i perioder som tar mer enn de gir.
Og både jeg og mannen synger på siste versjet.

Hvor man kjenner på at man ikke strekker til, får ikke trøstet nok, pleiet nok, bysset nok, kost nok,
og kanskje vikigst av alt, sovet nok.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Akkurat nå, er vi i ferd med å legge en slik periode bak oss.
Den gyselige grusomheten omgangssyken har vært så hyggelig å stukket innom,
og våre barnehagebarn har vært nede for telling.

Noe som har innebært usannsynlig mye klesvask, oppkast på de utroligste plasser, og en nattesøvn med ett øye oppe og makspuls til det minste hark.

Det krever to, hele natten, når to er slik syk, og man i tillegg har en med feber og influensa symptomer.
Det er det igrunnen ikke rart vi ligger som slakt, på hver vår sofa når klokka nærmer seg leggetid dagen derpå.

Så skjedde det da, jeg slumret, og mannen sluknet totalt.
Alle små lå helt rolig, Daniel pludret i lekegrinden, og de andre så på tv og vi nøt stillheten.
Så plutselig ut av det blå, står spruten som en prosjektil ut av Jonatan som vi trodde var ferdig med å kaste opp.
Utover hele sofaen, og seg selv.

Jeg skjønte at her måtte det skje noe raskt om sofaen vi er så glade i skulle overleve.

Med dårlig bekken, alt for stor mage, ser jeg at den kjappeste løsningen er å dytte til mannen som er så dypt inn i drømmeland at han snorker. Du må opp, du må opp.
Jan-Anders (som han heter) du MÅ opp, Jonatan kaster opp.

Mannen (som jeg kaller han til dere) skyter opp øya, men om han er våken eller ikke er jeg usikker på.
Han spretter ut av sofaen og er i tydelig krigsmodus.
Helt vill i blikket skyter han fart mot lekegrinden.

Neeei ikke Daniel sier jeg, Jonatan.

Han som ikke var så frisk som vi trodde sitter å gråter i sofaen, de som satt rundt han har skygget banen for lengst.

Hva!? Hva!? Si sier mannen mens han fortsetter i retning lekegrinda og plukker opp Daniel som skjønner svært lite.

Han holder den lille pjokken på ett år som om han skulle vært en AG3 og han selv omringet av fiender bak en hver busk.
Han svinger den lille gutten fra side til side mens han forskrekket ser seg rundt.

Ikke Daniel sier jeg, JONATAN!!

Jeg ser far selv tydelig var såpass langt inn i drømmeland at han først NÅ er i ferd med å entre den virkelige verden.
Jeg spretter opp raskere enn jeg burde og griper tak i Daniel før han slipper han rett i gulvet.

Jeg får tak i den lille forskrekka karen som har blitt svingt rundt og gjentar.

Ikke DANIEL, men J-O-N-A-T-A-N!!!

Jah, nettopp sier far og endelig setter han snuta i riktig retning.

Det er neimen ikke lett.

Å bare ta en liten dupp på sofaen..

Reklame | KaroPharma

//annonse

Om vi hadde flaks eller uflaks kan diskuteres.
Det ble jo tross alt ingen syke barn dager, men det er klart en sommerferie hvor man gjør unna fire stk med vannkopper, blir kanskje ikke helt den ferien man hadde tenkt.

Vi hadde vår egen lille vannkoppefest med andre ord.
Hvor smittsomt det er fascinerte meg, som ild i tørt gress hoppet prikkene fra den ene til den andre.

Men det som fascinerte meg aller mest, var hvor forskjellig hver enkelt barn taklet viruset.

Jeg fikk vite (av erfaring fra andre) at minstemann som vi skjønte kom til å bli smitta. Mest sannsynlig knapt kom til å få prikker, vel han var temmelig prikkete for å si det mildt. Fikk og vite at jenter ofte fikk færre prikker enn gutter, vel det kan jeg også avkrefte. Og vi erfarte også at noen får feber, andre ikke, noen klør knapt, andre klør så det preger både natt og dag.

Vi hadde en 8 åring med feber, null kløe men med vannkopper så tett i tett at man ikke så hud, og vi hadde en to åring, uten feber, men med veldig kløende og markerte prikker som satt så dypt at hun har arr midt i panna i dag.

Vannkopper er jo ikke farlig for de aller fleste, men det kan være en på kjenning for både liten og stor.
Det er vondt å se de små har ubehag, og det er vondt å ikke få ordentlig søvn på lenge.

Vannkopper er ekstremt smittsomt, så om man har omgått noen med disse prikkene, så må man belage seg på å få de, så enkelt er det. Men heldigvis er det (for de eller fleste….det finnes jo unntak der og) et engangstilfelle.

Det finnes mange kjærringråd når det kommer til vannkopper, man kunne dyppe ungen både i det ene og det andre, tilsette krydder, urter, salter, oljer i vannet. Og det er klart noe har en effekt, men vi opplevde at de fleste kun virket der og da.

Daniel hadde først bare et par prikker, disse fikk skorpe fort og da vet man jo at smittefaren skal være temmelig over.
Derfor valgte vi å pakke sakene og dra på vår planlagte oslo tur, meg, mannen og veslemann.

Men på null komma niks spratt det ut nye prikker, pop pop pop og den vesle gutten på knappe 6 mnd hadde uten tvil en kløe som plaget vette av han.

Vi holdt oss på hotellrommet, bestilte takeaway og prøvde så godt vi kunne å få den vesle karen til å avlede tankene på noe annet, men det hele ble bare verre og verre.

Det er sjelden jeg så desperat setter fot inn på et apotek som den kvelden.
HJELP! Er det noe som hjelper.

Uten tvil sa hun bak disken og gav meg en flaske med PoxClin.
jeg spurte ikke mer, hadde ikke tid, bare tok den, betalte og løp opp på rommet til en sliten kar og en frustrert pappa.

PoxClin er et kjølende skum, som er superlett å påføre den såre huden og som skal lindre ubehaget ved vannkopper.
Til Daniel gjorde dette susen. Med den praktiske pumpen, pumper man opp ønsket mengde skum og brer utover huden.

Kjølte ned, lindret kløen, og tro det eller ei, til tross for at han karen så slik ut

Sov vi den natten, alle sammen.

PoxClin ble brukt på de andre prikkebarna også, til tross for at de ikke klødde så fælt.
Årsaken er at jeg leste at man fort kan få infeksjon i sårene etter koppene og jammen forebygger ikke dette vidunderskummet det også. Jeg hadde det i kjøleskapet, på den måten ble kjølingseffekten for de som klødde og hadde ubehag enda bedre.

Det er høysesong for vannkopper nå, og kanskje er akkurat du midt i fasen hvor du teller og dokumenterer prikker.

Skulle barnet klø, så vit at det finnes ting som hjelper, man må ikke bare holde ut.
Her ble løsningen minst mulig klær, lange bad og PoxClin,

Pssst PoxClin fåes kjøpt på alle apotek og ønsker du å teste det på ditt barn, sørg for å les pakningsvedlegget nøye.
Les mer om PoxClin HER