Hver dag blir jeg bombadert med de.
Gjennom sosiale medier, nyhetsbrev, artikler i blader og aviser.
Ekspertenes råd til oss småbarnsforeldre.
 
“Slik får du barnet til å sove hele natten i følge ekspertene”
“Ekspert advarer mot kjedelig utelek.”
“Ikke send ettåringen i barnehagen, det kan gi alvorlige konsekvenser i følge ekspert.”
“Ekspert skeptisk til samsoving.”
“Ekspertenes mening – dette er perfekt skjermtid.”
Eller min favoritt.
Ekspert- Foreldrene er ikke eksperter.

Jeg har lært meg, gjennom mine 12 (!!??) år som konstant småbarnsmor at artikler med ordet ekspert i overskriften lønner seg å styre unna.
Ekspertene er sjelden enige. Om den ene eksperten sier at det å være nær barna om de gråter når de skal finne søvnen kan du være helt sikker på at den neste eksperten mener det riktige er å snu ryggen til å tusle ut døren mens barnet gråter sine modige tårer og strekker armene etter deg i det du lukker døren.
Det finnes søvneksperter, oppdragelse og adferd eksperter, mateksperter, spebarnseksperter, småbarnseksperter,fotballeksperter, eksperter for minikjøkken og eksperter i store folkemengder ?
Sannheten er at det finnes en ekspert for alt, og de er alltid involvert når media skal skrive om viktige tema som opptar oss småbarnsforeldre.
Temaer som enten gir oss dårlig samvittighet eller grå hår.
Områder hvor vi er usikre og vablete, langt ifra selvsikre.
Det siste vi trenger er selvmotsigende eksperter som roper høyt og tydelig hva som er riktig og galt…. i følge de.
Jeg har lenge lurt, altså om det er slik at man er ekspert innen et felt, burde de ikke være temmelig enig?
Altså litt uenigheter kan jeg være med på, men når to eksperter innen samme felt er så uenig at de går hver sin retning begynner jeg å lure.
Et bedre spørsmål er kanskje, kan man kalle seg ekspert på områder det overhode ikke finnes en fasit?

Vår generasjon foreldre slår alle rekorder, vi leser bøker, ser filmer, leser artikler og fordyper oss i det meste.
strekker oss ustrekkelig langt for å prestere godt nok som foreldre.
Vi ønsker det beste for barna våre, det aller beste.
Det er ingen tvil, det er et enormt press på småbarnsforeldre i dag, og spør du meg må vi slutte å la ekspertene og media gjøre det enda værre for oss.
Jeg har lest min dose ekspertuttalselser, ikke en har gjort meg klokere eller mer beroliget.
Alle og enhver har gitt meg høye skuldre, klump i magen og full forvirring.

Etterhvert ble jeg lei, rett og slett dritt lei.
Hva ønsker media å oppnå? Er det slik at vi leser disse artiklene hyppigere om de kan tynge det hele med en uttalelse fra en ekspert?
Og nå, før disse barnehagetider og fødeboomer florerer de, ekspertuttalsene.
Noen oppfordrer til tidlig barnehagestart, andre fraråder på det sterkeste.
Noen oppfordrer til mye hud mot hud og bæring, andre mener at spebarn har godt av å ligge for seg selv.
I ren nysgjerrighet måtte jeg finne ut, hva skal egentlig til for å kalle seg en ekspert?
Vel, la meg si såpass, jeg ble ikke akkurat imponert.
I følge leksikon er en ekspert en spesielt dyktig eller sakkyndig person.
I følge wikipedia får du denne definisjonen: En ekspert er en person som konsistent presterer eksepsjonelt innenfor et bestemt område.For å bli en ekspert kreves det daglig og intens øvelse innenfor et spesifikt område i minimum ti år.
Og jeg måtte sakse ut en liten setning til: Eksperter skiller seg fra nybegynnere i hvor mye kunnskap man besitter.
 
Det er altså slik folkens, ekspert er ingen beskyttet tittel.
Hvem som helst kan krone seg med tittelen, iallfall om de slev føler de skiller seg fra nybegynnerene.
Er det ikke da fascinerende at media bruker såkalte eksperter for å tynge stoffet de presenterer.
Og når sant skal sies, om man skal følge definisjonen til wikipedia, så er jammen meg JEG en ekspert.
Konstant småbarnsmor i 12 år, herlighet jeg har jo vært ekspert i 2 år.

Så er det jo slik at jeg deler rett som det er ut gode råd basert på erfaring jeg har gjort meg, både her og på Snapchat.
men presiserer også tydelig at det ikke er en fasit.
At barna er unike, foreldrene er unike og situasjonene er unike og det er så inderlig viktig at vi husker på.
Min oppfordring til deg, er å unngå disse “ekspert” artiklene som media mater oss med.
Ikke gi de klikkene de ønsker, men hopp glatt over.
Stol på sikre kilder når det kommer til tema og områder med en fasit.
Og på områder uten fasit bør magefølelse og egen fornuft gå foran ALT.
Vi trenger å øve på å stole på egen magefølelse og ikke minst oss selv.
Det er jo slik at akkurat du er den beste foreldre til ditt eller dine barn.
 
 
For sannheten er at ekspertene gjør foreldrene usikre – i følge eksperter 😉

//annonse

Hvor mange penger kostet den skuffen her da…
Seksåringen går rundt å beskuer det nye huset og legger merke til de små detaljene.
Enn taket på stua da mamma?
Hva kostet det? Det er jo kjempe stort!
Øynene lyser opp og hun måper med munnen, strekker armene ut og virkelig demonstrere hvor stort det er.
Ja jammen må det ha kostet mye spiller jeg mye på, hvor mye tror du.
Tja, kanskje hundre ?
Tja sier jeg, var nok litt mer.
TUSEN!!? Øynene blir om mulig enda større.
Nei vettu, sier jeg.
Huset her kostet til sammen flere millioner kroner.
Åååhhhh kommer det ifra den vesle kroppen med det tenkende hode.
Det blir stille en liten stund før hun igjen kvikner til.
Har vi sååå mye penger??
Nei vettu det har vi ikke, sier jeg.
Vi har lånt pengene.
Lånt? Av hvem? Bestefar?
Nei av banken vår.
Banken?
Ja, egentlig så er huset på en måte banken sitt.
Vi har lånt pengene og betaler tilbake litt etter litt.
Jeg er usikker på hvor mye hun forstår.
Men vi har det temmelig hyggelig hun og jeg, der vi sitter blant brune pappesker og et lite kjøkkenbord.

Hun sitter å grubler litt, lar bena dingle og tar en slurk av saften.
Men, hvor skal banken sove da?
Sove?
Ja? Det er jo huset hans.
Nei vennen, banken skal ikke bo her, det er bare oss.
Og så lenge vi betaler pengene tilbake, kan vi få bo her så lenge vi vil.
Så snill banken er da sier hun og hopper ned fra stolen og forsvinner inn på det nye rommet sitt.
Ja jammen har hun rett, uten banken kunne vi ikke engang drømt om å bo i dette huset.
Da måtte vi isåfall ha ventet tålmodig til vi fylte 60.
Prosessen fra vi bestemte oss for at å flytte var det riktige å gjøre til vi nå står her med pappesker har vært lang men veldig fin.
Vi har gjort et stort hopp, til tross for at vi lenge har vært en etablert familie har vi vært bortskjemt med lite gjeld, iallfall vesentlig lavere en gjennomsnittet.
Men nå måtte vi, ta store valg for å få familien AS til å gå opp.
Det hele føltes selvfølgelig skummelt, hvilke konsekvenser ville dette få for oss, familielivet?
Mere gjeld, større ansvar, skummelt og spennende på et vis.
Voksenpoeng kaller de det visst.
Vi følte vi hadde bedre kontroll over privatøkonomien når valget ble tatt, etter at vi byttet til SpareBank 1 i inngangen av året hadde vi fått bedre oversikt.
Vi brukte lånekalkulatoren da vi drøftet frem og tilbake hva vi skulle gjøre. Den gav oss klar tale, dette kunne vi låne, men vi hadde behov for både veiledning
og en betryggelse på at dette var et riktig og et godt valg.
Etter et par timer med rådgiver gikk vi ut tryggere i vår sak.
Som hun så enkelt sa, vi gir dere ikke et lån dere ikke kan betjene, dette går helt fint.
Vi hadde gått gjennom penger inn og penger ut.
Hvor mye MÅ vi ha, hvor mye klarer vi oss med.
Hva om renten går opp fem prosent?

Vi har regnet og diskutert, sett på variabler og ulike utfall sammen med rådgiveren vår.
Dette skal jo gå helt fint.
Både vi, rådgiveren i SpareBank 1 og kalkulatoren var enige.
Jeg skal være ærlig, jeg synes huset vi bor i kostet usedvanlig mange penger, en investering jeg synes var skummel,
men som jeg likvell følte meg trygg på.
Her kommer vi jammen meg til å få det fint.
Ikke at vi bader i luksus her, men plass nok til alle og alle vi ønsker å ta imot.
Mange andre barn å leke med rundt oss og mange muligheter rundt oss.
Det forhåpentligvis verdt hver eneste investering.

Hun kommer tuslende ut av rommet igjen, tar noen steg ned trappen.
Hvor skal du?
Jeg skal ut vel?
Ut? Hva skal du?
Plukke blomster vel?
Ja men så hyggelig da sier jeg.
Det er kanskje det aller best her, til tross for mange hus, sentralt og godt er det svært lite trafikk rundt oss.
Jeg kan trygt slippe de ut alene.
Kan du finne en konvolutt imens?
Konvolutt??
Ja vi skal jo sende blomstene til banken.
Vi må jo si takk!

Pssst HER kan du sjekke hva dere kan få i huslån med lånekalkulatoren

Jeg føler meg tom på en måte.
Det føles ut som om den alltid har vært der, og nå er den for øyeblikket helt nede.
jeg snakker selvfølgelig om nettbutikken vår, vårt sjette (snart sjuende barn)
Akkurat nå er det helt stille der inne, det er ekko nærmest når jeg logger inn og om du prøver å besøke oss møter du en iskald side som forteller deg at nettbutikken er stengt.
Mange har sendt melding bekymret for om nettbutikken er nede for godt.
Vi kan heldigvis betrygge de om at det er den så absolutt ikke.
Heldigvis.
Eventyret vårt, Kos med kaos er nede for øyeblikket men åpner snart igjen.
I ny drakt, med flere varer og med noe mye større i bakhånd.
En fysisk butikk.

Det som startet over et kjøkkenbord, fortsatte ut i en garasje, fylte deretter en rød stue skal nå flytte inn i et lokale stort nok til å både inspirere, informere, sosialisere og ikke minst, servere deg meget gode produkter.
Vi åpner en fysisk butikk, å herremin som vi gleder oss.
Vi skal se og treffe folk. Vi kan finne på sprell og moro med leverandørene våre.
Lage gode kampanjer, fore dere med masse god informasjon og inspirere dere med gode produkter.
Sørge for at gode kvalitetsprodukter når dere til en alrigth pris og ikke minst servert med en god dose kundeservice.
En egen sosial sone, med gode sitteplasser og muligheter for å servere mini litt mat.
Barneutstyr, kanskje noe barneklær og selvfølgelig et godt hjørne med alt det kreative vi selger i nettbutikken pluss litt til.
Vårt fokus skal være å informere og inspirere. Vi skal kunne det vi driver med og ikke minst kanskje lære deg noe nytt når du stikker innom. Vise deg noe du ikke visste fantes, løse etter problem eller flere.
Vi er godt igang med å skru opp hyller og fylle inn varer.
I dag dekket vi med gråpapir så ingen nysgjerrige sjeler kan se inn.

Åååå nevnte jeg vi gleder oss?
Å det aller aller beste?
Vi har med oss flere dyktige mennesker på laget.
Vår aller største drøm om å kunne gi andre en arbeidsplass har gått i oppfyllelse, og tre andre mennesker er nå med oss i Kos med kaos teamet i tillegg til meg og min mann.
Men selvfølgelig, det koster å ta dette hoppet.
Både psykisk og fysisk.
Det krever mye av oss både ben i nesa og masse energi.
Mye vi må lære, sette oss inn i og ikke minst ordne.
Nye rutiner, varer, leverandører og ikke minst må vi kunne alt vi skal selge dere ut og inn.
Vi fylte 60 kvm, nå skal vi fylle 500 kvm.

Det er klart det koster.
Vi tar en råsjans her, men med dere i ryggen har vi trua.
At dere har troen på oss, tilliten til oss gjør oss sterkere i prosessen også.
Akkurat nå, er vi, i samarbeid med Monner i gang med en crowdfounding.
Hva i huleste er det tenker du kanskje?
Vel, for oss i Kos med kaos er det et lån. Et lån finansiert av investorer, som deg?
Monner er et crowdfounding selskap som gir små og store investorer mulighet til å investere i prosjekter og selskaper.
men forskjellen her er at du ikke får en eiendel i selskapet men LÅNER oss penger.
Fordelen du får?
Meget god rente på sparepengene dine.
Monner vurderer risiko på prosjektet og lar kun de som kommer seg gjennom alle punkter komme gjennom.
Du som investor bestemmer selv hvor mye du vil investere, noen velger 1000 andre velger 100 000

Fordelen vi får?
Finansieringen vi trenger for å kunne tilby våre kunder det de ønsker og trenger umiddelbart.
Penger i kassen for å tilrettelegge at butikken blir det vi ønsker fra første åpningsdag.
Vi er straks halvveis til å nå målet vårt, og her er det virkelig slik at alle monner drar.
Kanskje du handler hos oss fra før?
Kanskje du vil få ekstra gode renter på noen sparepenger.
Vel da anbefaler vi deg å gå inn HER, og lese litt om prosjektet.
 
Og du, følg gjerne prosessen på Snapchat: Idebankmamma

Vi har testet ut det meste.
Jeg må nesten le litt, for de fleste venner som har fått flere barn rundt oss har fått disse rundt samme tid,
Vi har fem små og INGEN er født i samme måned.
Jeg har et vinterbarn, to vårbarn (om man følger kalenderen iallfall) og to høstbarn.
Februar, mars, mai, september og november.
Og alle har så absolutt sine fordeler og ulemper.
Om jeg skal velge et tidspunkt jeg synes var absolutt best var det Mai måned.
Mange tenker på hvordan det er når babyen blir født og tiden rett etterpå, men for meg så spiller det ganske stor rolle hvordan innspurten på svangerskapet er også. Tidlig høst risikerer du en temmelig varm og tung innspurt.
Vinteren, vell da får du en mørketid å holde ut med tung kropp.
Hun som kom i mai gav svangerskapet en fin avslutning siden vi gikk mot lysere tider. Og det ble enklere å ha med seg babyen fra dag en siden luften var litt varmere, men kald nok til å kunne kle på den ferske kroppen litt.
Men det blir ikke noe nytt Mai barn, faktisk ser det ut til at vi dekker enda en måned denne gangen.
Mange av dere har spurt siden magen er såpass synlig, hvor langt jeg egentlig er på vei..vell… sannheten er at jeg ikke er så veldig langt.
Jeg tusler i disse dager over i 2. termin og…
Terminen er Januar,

Og før du tenker åååå et nyttårsbarn kanskje? Kan jeg nok fortelle deg at vi må nok godt inn i januar før vi nærmer oss termin.
Helt eksakt vet vi ikke men tror nok vi bikker 15. iallfall.
Vi har hatt termin i Januar før, Amalie hadde termin 26 januar men lot vente på seg og ble et februarbarn.

Herreguuuud som vi ventet på slutten, jeg som førstegangfødende var jo skråsikker på at hun skulle komme før.
Og utålmodig som jeg var, mente at hun kunne komme så fort vi hadde bikket midnatt nyttårsaften.
Noe hun selvfølgelig ikke gjorde.
Å ha termin i januar igjen er alt på en gang.
En følelse av å avslutte der vi startet…. (om vi avslutter nå da he he)
En frykt over at mørketiden kan bli for tung.
Og en herlig og spennende følelse av at vi starter 2019 på en MAGISK måte.

Å ha termin i januar er kanskje ikke det ideelle skal jeg være ærlig.
Iallfall ikke med fem små til hvorav 2 er temmelig små og trenger hjelp for å feks gå ut.
Vi snakker votter og luer, dresser og ikke minst høysesong for all mulige baselusker.
Men igjen, i januar er det lenge til det skjer noe.
Julen er over, påska er neste.
Hverdagen er på plass og jeg og babyen har noen rolige dager foran oss mens de andre er på skole, barnehage og jobb.

ja for tro det eller ei, denne damen skal faktisk ha permisjon denne gangen.
Ikke fra bloggen, men fra nettbutikken.
Og helt ærlig, gleder jeg meg som en UNGE!
Rolige dager med baby, ja kanskje vi til og med tar igjen litt tapt søvn som henger igjen helt ifra Oda ble født.
Og ikke minst mulighet til å ta imot barna som kommer hjem fra skolen og barnehage etterhvert med pappa.
Det vil bli travelt, det er vi klare over, Jonatan er akkurat fylt 3, Oda knappe 1,5 når denne kommer.
3 bleiebarn.

 
Så med andre ord er permisjon strengt tatt nødvendig for alle parter.
At jeg steller hus og hjem når babyen gir meg tillatelse til det vil gjøre hverdagen vår hakke hyggeligere.
Termin på heldig tidspunkt eller ei.
Vi gleder oss veldig.. både til reisen fremover og ikke minst til å finne ut hvem siste tilskudd i familien er.

Jeg må innrømme at jeg har grått flere ganger i dag.
Triste, vemodige, sliten, glade, lykkelige tårer.
Humør og følelser har skiftet retning i takt med en pingpongball.
På fredag lukket vi døren i det gamle huset, hentet barnehageungene og på veien gjorde vi oss til jevnakinger.
Vi har offisielt flyttet.

Om vi har tømt huset på Bjoneroa lurer på du?
Vell, der har du en av årsakene til mine tårer i dag.
Det føles ut som om det aldri blir tomt. Jeg føler vi pakker og pakker og pakker og pakker.
Det er akkurat som om ting vokser i skapene. Det føles ut som om man aaaaaldri blir ferdig.
 
Også står man der å pakker da, føler man ser dobbelt fordi både trøtt, lei og sliten og vil bare bli ferdig med det hele
Men så føles det hele så vemodig at man ikke helt vil se det ende heller.
Det er noe med dette stedet som har gjort så uendelig mye med oss.
Vi flyttet opp hit med en drøm i lomma og en voksende storfamilie.
Vi hadde blitt kastet inn i rollen som 4 barns foreldre en måned før vi kom opp med første flyttelass.

Vi har pusset opp ufattelig mye, og var igrunnen sikre i vår sak at det var her vi skulle bygge og bo.
Men så ble det ikke slik.
Vi flytter ikke ifra denne plassen og dette huset fordi vi har lyst, men fordi vi på sett og vis må.
Altså alt går jo, men vi ønsker å kunne prioritere barna og ha tid med de, og når dagen plutselig
hadde innebære totalt 160 min med pendling sier det seg selv at det hadde blitt mindre tid med barna.
Vi prøvde så godt vi kunne, alle muligheter.
Årsaken til at vi flytter er jo jobben vår, arbeidsplassen som vi selv har skapt.
Jeg er sikker på at den ikke hadde vært der den er nå, om det ikke hadde vært for at vi flyttet til Bjoneroa.
Kos med kaos åpner løpet av en måneds tid en stor fysisk butikk, vi skal endelig få møte kunde våre, gjett om vi gleder oss.
Og nå pakker vi ned i eskene igjen, med en drøm som har blitt større en vi turte å drømme om, og en voksende ekstra stor familie.
4 ble til 5 løpet av tiden vi tilbragte der, og mens vi pakker ned, teller vi også ned tiden til nr 6 ankommer.

Så står man i det nye huset, prøver å finne en plass til tingene man har med seg og innser man har alt for mye.
Kjøkkenet er gammelt og savnet etter det nye er stort.
Men så hører man barnelatter ute mens det telles høyt av ei jente i gul sommerkjole, små pistrete musefletter og bare føtter.
De leker gjemsel, og min tapre sjuåring er med.
Han har funnet en gutt på sin alder, og allerede har de en god tone.
Etter en stund kommer han løpende opp trappen, mamma mamma kan jeg bli med han gutten hjem, han spurte.
Han lyyyser opp. For første gang er han invitert med noen hjem. For første gang siden han begynte på skolen.
Det er klart du kan sier jeg, men kom hjem klokken 8.
Jeg fikk lov, jeg fikk lov roper han før har kommet seg ut.
Så ser jeg de løper bortover veien mens de diskuterer ett eller annet.
Det er klart en mamma må gråte en skvett da også.
Det skal jo bli fint dette.
Vi må bare tømme litt til først.. og pakke litt mer…
og ordne litt her og der…
Også….
Blir det bra….
tror jeg…