Nei, men vent litt da….. mamma skal bare…
Jeg vet ikke hvor mange ganger du hører det iløpet av en dag lille venn.
Vi mammaer (og pappaer og alle andre voksne) Har MYE vi “må bare”.
Mye vi må, mye vi vil, ikke vil, burde, skal, ja rett og slett mye.
Og jeg ser at det ikke er lett å være liten midt oppi alt MYE.
Dagene går fort, barnehage, middag, lek, barnetv og leggetid.
Det er ikke rart du prøver å stjele mammas opperksomhet vekk ifra alt annet.
Jeg lærte i dag, på den harde måten.
Jeg stod midt oppi alt jeg burde, ville og ikke ville. Tenkte overhode ikke klart.
Og lørdagen som skulle bli en kosedag hadde blitt en dag med svette i mammas panne og tårer på dine kinn.
Gjentatte ganger hadde du forsøkt å få mammas oppmerksomhet, kom da mamma, kom..
Men mamma måtte bare.
Du forsvant, ble borte en stund, også kom du tilbake.
Kom da mamma, kom…
Nei nå må du høre, mamma skal BARE..
Du forsvant igjen…
Så begynte du å rope fra avstand, mamma kooooom.
Nei NÅ holder det med maset, mamma er OPPTATT.
Det ble stille…
Helt stille, og tilslutt hørte jeg tårene trille.
Skuffet og oppgitt, såret og lei.
Du tar i et ekstra tak i setter igang den virkelige sirena.
Den du vet skjærer både i ører, marg og hjertet.
Og jeg kaster fra meg skrubbekosten, jepp for det var det jeg drev med, vasket vasken. Det var vasken jeg bare “måtte” stå å gnukke på i 30 minutter.
Jeg stampet rundt hjørnet. oppgitt og lei.
Jeg puster inn dypt og setter på grovstemmen, Nå holder det…
Jeg kommer inn på stua,
Midt i alt kaos får jeg se det fineste bord, pyntet med lys (batteridrevet) og den flotteste lekemat bare en 2 åring kan finne.
Et fat til mamma og et til veslemor.
Jeg har fått muffins allerede.
Du står med ryggen til og gråter, kaster en og en lekemat på gulvet.
Du har fått NOK.
Mamma er umulig å få kontakt med, nå har du gitt opp.
Jeg setter meg forsiktig ned i sofaen, kremter smått og smatter litt på muffinsen.
Mmmmmmm, den var jammen god.
Du gløtter så vidt opp, men jeg ser smilet glimter til.
Å har du litt kaffe og eller.
Jaaa sier du, og ser på meg mens øya lyser opp,
sefføggelig mamma, masse kaffe.
Takk lille venn,
For at du holder ut med oss voksne, som “bare må”.
Vi vokser i rollen som forelder, slik som du vokser som menneske, hver eneste dag.
Ja du vokser så fort at det nesten er vanskelig å holde følge.
Plutselig står du der og er stor.
Du holder verdiene på plass, viser oss hva som EGENTLIG er meningen med alt.
Hva som EGENTLIG er viktig.
Vi voksne vil alltid ha ting vi må, bare vent, du kommer dit selv.
Men lille venn, ikke glem det som er viktig.
Ikke glem at det aller beste i livet kan noen ganger være en møkkete vask
og risgrøt til kvelds med en alldeles nydelig 2 åring.































































