I min søk etter bursdagskaker og inspirasjon til den kommende fireåringen har jeg kommet over mange FLOTTE kaker.
Imponerende kunstverk som jeg nesten ikke kan tro er spiselig.
Men noen kaker, skilte seg ut fra de andre. Dette er kaker det garantert ligger mye jobb bak. Men ett eller annet har gått veldig veldig galt i prossesen. Kunstverk, jo da men ville du hatt noen av disse på kakebordet?
Hmmmm, Tristan stakar har vel kanskje sett bedre ut?
Vårt samarbeid med Knerten og Karoline har vært supert, hver måned deler vi ut en ekslusiv rabattkode til våre lesere, som gjelder i nettbutikken knertenogkaroline.no
Denne måneden gir de 20% på alt, absolutt alt.
De har fått inn mye flott i butikkene nå, bugner av høstklær til barnehagestart og skolestart.
Vi har selv fylt opp handlekurven og venter på en ordre, jeg har kost meg og funnet noen godbiter.
Finner du noe du liker er det å finne hos knertenogkaroline.no men husk vær rask, de har begrenset antall i hver strl.
Om du trykker på bilder kommer du direkte inn på kategorien hvor plaggene er hentet fra
Hvordan barnehager arrangerer og holder orden i skiftetøy er forskjellig.
I vår barnehage har de en kurv, en liten kurv oppe en hylle ved taket som vi kan fylle med det vi mener er nødvendig.
Barnehagen har noen retningslinjer og vil gjerne minst ha to skift tilgjengelig i kurven til en hver tid.
Jeg har flere ganger tenkt at dette må de bruke fryktelig lang tid, rote gjennom kurvene til de små og værre må det bli ettersom vinden blir kaldere og de trenger et plagg ekstra eller to før de tusler ut døren.
Vi har også flere ganger opplevd at barnehagen nevner de mangler noe, også ligger akkurat det de savner innimellom alt annet i kurven.
I tillegg krever den kurven mye av oss, vi har i skrivende stund to barnehagebarn og jeg hadde INGEN oversikt etter det hadde gått en uke eller to etter at jeg hadde fylt på kurven.
Når jeg skulle tømme kurven før ferien, innså jeg at det var fullstendig kaos i disse små rosa kurvene på hyllen.
Det var der alle strømpebuksene hadde tatt veien altså.
Jeg ville ha en bedre løsning til dette barnehageåret, jeg orket ikke det kaoset.
Så fant jeg redningen.
Smartpack.
Bente, en norsk småbarnsmamma opplevde akkurat dette kaoset jeg beskriver over. Men istede for å irritere seg, tok hun nevene fatt og fikset problemet, resultatet ble smartpack.
En lekker, smart og fantastisk sekk som er tiltenkt og tilpasset barnehagebruk. Men denne sekken har store potensialer og vil nok bli med på en reise eller to framover også.
Så hva er som gjorde at smartpack ble løsningen på vårt barnehagekaos da?
Smartpacken skiller seg ut ifra andre barnehagesekker. Istede for å åpnes fra topp og et stort rom, åpnes denne som et skap.
Men sollide hyller som er merket deles innholdet i sekken oversiktlig.
Vi ser umiddelbart om det mangler en bukse eller sokker, og om det er for mange strømpebukser.
De som jobber i barnehagen ser med en gang om vi har det vi skal og om det skal være der er der.
Smartpacken er stor og rommer mye, det er ikke en sekk som barna selv kan bære til og fra barnehagen. Den er laget etter standarmål på garderobene til barnehagen og skal dermed passe inn både de som har båser med skillevegger eller bare de som har rekker med kroker.Og med hempe øverst og bak på “ryggen” kan den henges opp på de fleste løsningen. Vi henger den ifra hempen øverst.
Vi bruker smartpacken som et skap i barnehagen, med magneter lukkes og åpnes skapet lett både av små og store hender. Der henger den og blir med hjem ved ferier, sesongskifter hvor hyller og merker må byttes ut og noen fredager hvor det er behov for å friske opp innholdet litt i sekken.
Når jeg så sekken var det første jeg tenkte, ja men hva med alt som jeg ikke får brettet fint sammen til å passe i hyllene, som dresser, regntøy, støvler osv. Jammen har ikke Bente tenkt på det også, så bak sekken er det et skjult rom som gjør sekken enda større og har rom nok til en vinterdress og regntøy.
Barnehagen sendte før med vått og møkkete tøy med plastikkposer, jeg tørr ikke tenke på hvor mange slike plastikkposer det går om dagen, vi fylte jo nesten opp en halv dunk med disse iløpet av måneden på våre to.
Men ikke nå lengre, med smartpacken følger det nemlig med en stor og god snørepose som holder på all fuktighet. Denne har plass til skiftetøy og kan brukes igjen og igjen og igjen.
Sekken er sollid og laget med vannavstøtende materiale slik at ikke fukt trekker inn i tøyet ved frakt.
God glidelås som glir lett og alle hemper på stropper osv er av metall.
Den har 2 års garanti, denne sekken tåler en SKIKKELIG barnehagehverdag.
Vi har trukket vinnderen.
Vi gratulerer Linn Anett Olsen
Bente (damen bak dette geniale produktet) er superfornøyd med deltagelsen på vår konkurranse
Hun slår på stortrommen og gir deg en super premie
Du har vunnet en Smartpack Ekslusiv tricolor
full pakke med andre ord!
Pssst: Om du ønsker deg en slik sekk for dette semesteret bør
du ikke vente stort lengre, lageret er nemlig straks tomt for
denne omgang! Smartpack kan kjøpes HER
Sommerferien er snart unnagjort for i år, og et nytt skoleår er snart i gang. Tusenvis av barn og ungdom er mer eller mindre klare til å innta klasserommene, nok en gang, eller kanskje for første gang.
Kjære lærer. Er du klar?
Jeg har stor tillit til lærerne i norsk skole. Jeg har stor tro på at dere kan jobben deres. At dere gjør så godt dere kan med de midlene dere har. At dere klarer å prioritere hvilke arbeidsoppgaver som er viktigst å komme over. For jeg vet at dere ikke rekker over alt. Som lærerstudent og kommende lærer i norsk skole har jeg skjønt hvor krevende læreryrket er. Derfor spør jeg igjen: Er du klar?
Jeg er nemlig mamma også. Mamma til en snart sjuåring som skal begynne i andre klasse og som gleder seg til skolen begynner igjen. Han vil ikke innrømme det, men han gleder seg masse til å komme tilbake til skolepulten, til vennene sine og ikkeminst til læreren sin. Læreren er hans store helt, og nåde den som skulle finne på å være uenig i noe hun har sagt. Da blir det månelyst!
Det er slett ikke vanskelig å sette fingeren på hva jeg ønsker meg fra lærerne som har med min sønn å gjøre på skolen. Først og fremst vil jeg at dere skal se ham. Dere må klare å se hvem han er, hvordan han tenker og hva som skal til for at akkurat han skal lære, trives og utvikle seg på skolen. Så enkelt, og så vanskelig. Jeg vil at dere skal ha tid, lyst og ork til å yte det lille ekstra for å gi akkurat min sønn motivasjon til å lære. Han må føle seg verdsatt og inkludert i klassens fellesskap, og ikke minst lære å tolerere barn og voksne med andre meninger og tanker enn ham selv.
Men i skolehverdagen anno 2014 er ikke lærerne bare lærere. De er også omsorgspersoner og oppdragere. Selvfølgelig vil jeg at sønnen min skal lære noe på skolen. Aller helst vil jeg at han skal få høy måloppnåelse i alle kompetansemål i alle fag. Men for meg, som mamma, er alt det andre minst like viktig. Kanskje enda viktigere. Og for de fleste lærerne kommer heldigvis alt det ekstra helt naturlig og som en selvfølge.
Jeg vil at dere trøster ham hvis han gråter fordi han har falt og slått seg. At dere sier ifra til ham hvis han ikke oppfører seg bra og ber ham roe seg ned hvis han styrer og sjefer for mye. Hvis det regner, håper jeg noen minner ham på å ta på seg regnjakke så han ikke blir våt. Hvis han brenner inne med noe han bare MÅ fortelle om, må dere ha tid til å lytte. Og ikke minst, dere må holde meg informert. Jeg vil vite det hvis han har hatt en dårlig dag på skolen, og jeg vil vite det hvis han har hatt en ekstra bra dag. Jeg vil vite det hvis han sliter i et fag eller hvis han sliter i friminuttene, og hvis han overhodet ikke sliter i det hele tatt, vil jeg jammen meg vite det også.
Kjære lærer. Du bærer et stort ansvar på dine skuldre. Snart sjuåringen min forguder deg. Da han fikk postkort fra deg i sommer, med ønske om en fortsatt god ferie og «Gleder meg til å se deg igjen til skolestart», var det nesten så han besvimte av lykke. Og jeg tenkte at det der var jammen meg en genistrek. Noen få ord på et postkort midt i sommerferien kan gi enorme mengder motivasjon. En kickstart på det nye skoleåret, rett og slett. Det er ikke vanskelig å definere en drømmelærer. En drømmelærer tar seg tid til det lille ekstra.
Som kommende lærer noterer jeg meg alle genistreker og aha-opplevelser bak øret. Jeg lagrer alle i drømmelærerskuffen og tror (kanskje litt vel) optimistisk at jeg kommer til å bruke alle sammen. Sånn er det vel å være lærerstudent, antar jeg. Som kommende lærer får jeg også litt prestasjonsangst av alle kravene jeg selv stiller til min sønns lærere. Om et par år er det jo jeg som står der og skal innfri foreldrenes krav.
Om to uker ringer skoleklokkene for et nytt skoleår.
Kjære lærer. Er du klar?
Del gjerne dette innlegget med andre skolestart klare.
Jeg tenker på ham enda. Eller henne. Nei, jeg er ganske sikker på at det var en gutt. Det får jeg aldri vite sikkert, men jeg tror det var en gutt. Jeg tenker ikke på ham hver dag. Ikke hver uke heller. Noen ganger kan det gå mange uker før jeg tenker på ham, men så er han der igjen. Jeg sier til meg selv at det kunne vært så mye verre. Jeg mistet ham tross alt før det hadde gått 12 uker, men allikevel er det fortsatt vondt, snart åtte år etterpå. Tårene presser fortsatt på hvis jeg tillater meg å tenke på det.
Spontan abort er dessverre tabubelagt å snakke om, det er ingen du kjenner som har lyst til å høre deg fortelle om det. Ikke har man lyst til å fortelle om det til noen man kjenner heller. Man får høre at man bør holde graviditeten hemmelig til det har gått 12 uker, fordi sjansen for spontanabort da er mye mindre. I mitt tilfelle var det mange som fikk vite om graviditeten. Jeg var ivrig og spent førstegangsgravid, og klarte ikke å vente. Dermed var det også mange som fikk vite at jeg mistet.
Det koster litt å skrive dette. Ikke en levende sjel har hittil fått alle detaljene om hva som skjedde, men nå får du alt sammen. Rått og brutalt.
Lille julaften 2006 fikk jeg time til ultralyd på sykehuset. Jeg var seks uker på vei og hadde hatt småblødninger et par uker. Jeg var bekymret og redd. Mannen min var med, men fikk beskjed om å holde seg utenfor mens jeg ble undersøkt. På ultralydskjermen kunne den sure, uhøflige legen vise meg et bankende hjerte. Det var ingenting å bekymre seg over, sa han oppgitt, og jeg følte meg som en hysterisk førstegangsgravid. Helt beroliget var jeg ikke, men hjertet banket jo, så jeg ville tro at alt var i orden.
Dagen etter fikk derfor familie og venner vite om graviditeten. På selveste julaften, og gleden var stor.
Fem uker senere var det over.
11 uker på vei begynte jeg en kveld å blø. I løpet av natta fikk jeg mer og mer vondt i magen, og morgenen etter ringte jeg legen og fikk time til ultralyd på sykehuset. Allikevel sendte jeg mannen min på jobb. Da jeg skulle kjøre til sykehuset, blødde jeg voldsomt og satt sammenkrøpet en lang stund i gangen med sterke magesmerter. Bilturen på en halvtime til sykehuset var et helvete.
Jeg kjempet med tårene hele veien fra bilen og opp til venterommet. Jeg bare visste at det var over. Jeg håpet inderlig at jeg ikke skulle treffe på den samme legen som sist, og det slapp jeg heldigvis. Inne på kontoret til en eldre, omtenksom, bestefaraktig lege, brøt jeg fullstendig sammen. Han prøvde å si at det ikke var sikkert at det var en abort, at jeg ikke skulle ta sorgene på forskudd, men jeg bare visste det.
Da ultralyden hadde bekreftet det, fikk jeg etter litt venting tildelt et rom. Der lå jeg alene og gråt i mange timer. En sykepleier ga meg en stikkpille som skulle få livmoren til å tømme seg. Og smertestillende. For det var rett og slett jævlig vondt. Sykepleieren spurte meg om det var noen hun kunne ringe til, men det ville jeg ikke. Ville ikke at noen skulle se at jeg hadde det vondt. Fysisk og psykisk.
I stedet sendte jeg ut en sms. Jeg sendte en sms til alle som visste om at jeg var gravid og fortalte at det var over. Og jeg angret. Angret på at jeg hadde fortalt det til så mange. Det var nesten det verste, at jeg måtte skuffe så mange. Til og med mannen min fikk en sms. Han spurte om han skulle komme, men jeg svarte at det trengte han ikke. Jeg har aldri vært glad i å vise følelser, og disse følelsene var altfor sterke. Altfor brutale. Jeg ville være alene.
Jeg ble bedt om å gå på do. For å tømme meg. Etterpå spurte de om «noe» hadde kommet ut. Eh, ja, masse blod. Ja, men kom det ut klumper? Om det kom ut klumper? Vel, ikke som jeg hadde merket, hvor store skulle de være da? Klumpene? Nei, det visste de ikke.
Da jeg ikke klarte å gråte mer, ville jeg hjem, og mannen min kom og hentet meg. Jeg hadde fortsatt vondt og fikk med meg litt smertestillende, men de mente at det ville gå over snart. Før vi fikk gå, ville legen snakke med meg igjen, og jeg fikk spurt om det jeg lurte aller mest på. Når kunne vi prøve igjen? Legen mente at det egentlig ikke var noe i veien for å forsøke igjen med en gang, men følelsesmessig rådet han oss til å vente en stund. Og det bestemte vi oss for å gjøre.
Klumpene. Klumpene så jeg ikke noe til før senere den kvelden. Magesmertene avtok ikke som de hadde sagt de kom til å gjøre, og senere den kvelden kom de. Jeg satt på do. Alene. Og fødte. I do. Plopp, plopp, sa det. En for fosteret, og en for morkaka, antar jeg. Klumpene var større enn jeg hadde trodd. Lenge satt jeg i sjokk og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Skulle jeg fiske det opp? Legge det i en skoeske og begrave det i hagen? Lenge stod jeg og så ned i toalettet, men vannet var rødt av blod, og jeg så ingenting. Til slutt skylte jeg ut.
Jeg skylte fosteret, babyen min, ut i do.
Og så begynte hverdagen igjen. Allerede dagen etter var jeg tilbake på jobb. Fortsatt med mageknip og hjertesorg. Sistnevnte prøvde jeg så godt jeg kunne å fortrenge. Det var ingen som tilbød meg sykemelding, ingen oppfølging, og selv om sjefen min syntes at jeg burde være hjemme noen dager, dro jeg på jobb. Jeg har aldri vært god til å lytte til kroppen min, dessverre.
Jeg latet som om alt var ok. «Alle» visste at jeg hadde spontanabortert, men jeg kunne ikke, ville ikke prate med noen om det. Det var lettere å skrive om det, og på et nettforum for gravide fikk jeg i hvert fall noe utløp for sorgen. Men ellers holdt jeg den for meg selv. Og gjør det fortsatt.
Tre uker senere. Eggløsning. Jeg stod og smurte meg kveldsmat, da eggløsningssmertene slo til med full kraft. Aldri tidligere hadde jeg hatt så tydelig eggløsning, og jeg tok det som et tegn. Egentlig hadde vi bestemt oss for å vente noen måneder, men mannen min var ikke sen å be da jeg lokket ham med til køys.
Full klaff, og vi ble foreldre for første gang i november 2007. Tre år senere ble vi foreldre igjen. I dag er jeg lykkelig tobarnsmamma, jeg har to nydelige gutter på snart sju og snart fire år.
Allikevel tenker jeg rett som det er på den lille som ikke fikk leve. Uvissheten er det verste. Var det en gutt, som jeg tror, eller var det ei jente? Var det noe jeg gjorde som forårsaket spontanaborten? Eller hadde fosteret en kromosomfeil som gjorde det ikke levedyktig? Ubesvarte spørsmål. Spørsmål som ikke er mulig å få svar på, men som allikevel kanskje ville vært lettere å bære om jeg hadde blitt fulgt opp etterpå, av lege eller jordmor. For meg ble det for rått å snakke om med familie og venner, men jeg håper at andre som opplever det samme klarer det. Man føler seg fryktelig ensom med sorgen, men fakta viser at man ikke er alene.
I nydelige omgivelser hos Hadeland Glassverk kan dere besøke dyrene.
Kalv, hest, kaniner, esel, sauer, geiter, høne og hane vil være tilstede hver eneste dag i sommerferien fra 10-16 fram til 17.august.
På barnas bondegård er det også gode gamle tradisjonelle leker som stylter, balansestokker og hesteskokasting som man kan prøve.
Dyrene er glade i barn, og setter pris på en kos eller to. Bare husk å ikke gi de annet enn gress.
Boller gjør ikke godt for hverken høne,ku, hest eller geitemager.
Hesten har også tider hvor det er mulig å ri på han. En ridetur koster 20 kr per barn og er en veldig stor opplevelse for barna.
Resten av gården er kostnadsfri.
Eselet er en herlig fyr som har vært med på barnas gård så lenge vi kan huske.
Han er 74 modell og fyller med andre ord hele 40 år i år.
Er du innom setter han nok stor pris på en ekstra bursdagskos.
Det er ikke bare Barnas Bondegård å se på om du tar turen til Hadeland Glassverk.
Det er virkelig en familieatraksjon hvor man kan nyte en hel dag.
Butikkene har alt fra interiør, hjemmelaget godt, små husholdningsartikler, husflid og glass selvfølgelig.
Barna kan både farge lys og blåse glass selv (veldig hyggelig minne å ta med seg hjem)
Bakeriet har VERDENS beste solskinnsboller og kanelsnurrer (de går det rykte om helt til Kina)
Vaffelhuset serverer blandt annet deilig belgisk vaffel med softis og kokkestua har en deilig middagsrett å tilby til liten og stor om dere skulle være der ved middagstider
Og far, vel far kan jo nyte denne utsikten på bryggen mens barna leker på en av de to lekeplassene feks.
I år har de også utstilling, og sommerens utstilling er Arne Nævras fantastiske naturfotografier.
Rett på andre siden av Hadeland Glassverk er det også en herlig langgrunn sandstrand.
Så om dere reiser en skikkelig deilig sommerdag anbefales det å ha med badetøy.
Vi bor rett ved Hadeland glassverk og bruker stedet mye.
Vi har fått timene på en lang søndag til å fly rett som det er her nede.
Har du eller skal du besøke Hadeland Glassverk i sommer?
I skrivende stund er klokka 06:52, og jeg har vært ute av senga i sånn omtrent tre kvarter. «Hæ?» tenker du kanskje og rynker på nesa. «Det er da ikke tidlig i det hele tatt, hun skal vel ikke klage over det?»
Klage og klage, fru Blom, når sant skal sies, så har jeg det ganske så koselig her jeg sitter. På en feriedag. Helt alene med frokosten min. Ja, for resten av huset sover. Det har kanskje, jeg gjentar kanskje skjedd én gang før, at jeg frivillig har stått opp så tidlig, uten unger eller jobb som krevde det.
Allerede da jeg gikk og la meg i går kveld, var prognosene for en god natts søvn heller dårlige. For det første, var jeg sulten. Det oppdaget jeg først etter at jeg hadde lagt meg og slukket lyset, og da står man ikke opp igjen for å spise, vettu. Ikke når klokka har passert midnatt med god margin. Løsningen ble, som alltid før, fosterstilling. Det hjalp, som alltid før, minimalt.
For det andre, gikk jeg topptur for to dager siden. Halvannen time gåtur, fem km. i bratt stigning, med en særdeles utrent kropp, kjennes noen dager etterpå. I alle muskler i hele kroppen, faktisk. Til og med musklene i ansiktet er støle. Svigermor kunne ikke fatte og begripe hvordan JEG hadde kommet meg opp der i det hele tatt. Takk for den. Men hun var mektig imponert, og det sier litt.
For det tredje (hopp gjerne over dette avsnittet hvis du ikke tåler å høre om det), sliter jeg med en typisk kvinneplage om dagen. Kløe og svie der man helst ikke vil ha det. «Men i… kan man få sopp der??» husker jeg at jeg tenkte første gangen jeg hadde det, det var vel i tenårene en gang. Å ja da, man kan få sopp der, opptil flere ganger i året. Gjerne hver måned, om man er heldig. Jeg lar meg trøste bittelitt av artikler på nettet, legen min og apotekarbeidere som sier at det er veldig vanlig, de fleste kvinner har det innimellom, men det hjelper pokker meg så lite. Alle som har kjent på den kløen og svien mer enn en gang må være enig med meg i at forskere burde bruke litt mer ressurser på å finne opp en vaksine for den jævelskapen?
For det fjerde, kom snart fireåringen vår og okkuperte sin del av dobbeltsenga sånn i totida i natt. Ikke uvanlig, i perioder får vi besøk av begge ungene hver eneste natt. Jeg har innført en regel som sier at førstemann som kommer, må legge seg på madrassen på golvet ved siden av senga, andremann må legge seg sammen med gubben. Han sover gjennom nesten hva som helst, nemlig. Denne ordningen funker ganske greit til vanlig, men nå er vi på ferie hos svigermor, og dobbeltsenga her er smalere enn dobbeltsenga hjemme. Det bør være unødvendig å si noe mer om den saken.
Jeg har altså ikke sovet spesielt mye i natt. I femtida våknet jeg for ørtogførtiende gang av at snart fireåringen rørte på seg. Herligheta i det aller helligste plagde meg verre enn noensinne, og musklene var enda stølere enn dagen før. Etter å ha ligget våken en time og vridd på meg og forbannet skjærene i hagen og snorkinga til gubben, rumlet magen høyere og høyere, og til slutt var det bare idioti å bli liggende.
Så her sitter jeg, da. Mutters alene. Og det er overraskende behagelig. Himmelen utenfor vinduet er blå, og det er putt vindstille. Hvis været holder seg noen timer til, blir det en tur på stranda i dag også. Bare klokka på kjøkkenet lager lyd. Tikk, takk. Tikk, takk. Tror jeg skal finne boka mi og lese litt til de andre finner det for godt å stå opp. Herlig morgenstund. Tross alt.
Ok, det jeg skal fortelle deg om nå er rett og slett genialt.
Ikke bare genialt, men også enkelt, praktisk, raskt, kjekt, fantastisk og SMART!
Jeg fikk en mail ifra Trond, en hyggelig mann fra Skien som skulle vise seg å bidra til å gjøre min småbarnshverdag eeenda litt bedre. Han hadde nemlig kommet over et genialt produkt han mente flere burde vite om.
Nemlig Booksox, eller boksokken som jeg nå kaller den.
Konseptet er like enkelt som det er genialt, Et elastisk stoff som passer de fleste bøker som er enkelt å få på, kan vaskes og brukes igjen og igjen, helt til de ikke holder ut lengre.
Boksokken taes på enkelt, om permen ikke er stiv anbefales det å putte inn en kartongplate for å stive av boken litt.
Stoffstykket er ikke store greiene, men jammen klarer det å jafse over en stor bok.
Man trer først trekket på den ene siden.
Så den andre.
Og vips, er du ferdig.
Jeg hadde min første skolejente i fjor, og jeg fikk meg et realt slag i trynet der jeg satt meg ned og skulle sette på bokbind, herregud, var det virkelig så vanskelig?? Så kom jeg på, mamma gjorde jo dette…
Jeg har tre barn, jeg kommer jo til å sitte i månedsvis jo!
Alle bøkene er forskjellige og når man finner en teknikk til den ene, funker den ikke på den neste.
Ei venninde gav meg tips om disse plastikk bokbindene, du vet, de som er gjennomsiktig slik at barnet ser hvilket bok.
Å gå å legg deg a! Jeg prøvde jeg og det er jo VÆRRE enn vanlig gråpapir. Ikke bare er det vanskelig å til riktig brett og stor nok lomme osv, men her sklir jo boken i tillegg!
Nei, boksokk gjør meg standhaftig til skolestart, jeg er klar. Og det aller beste.
Barna kan gjøre det selv så jeg kan igrunnen bare nyte kaffen og se på 😉
Jeg heter Katrine og er 33 år gammel. Jeg er gift, og jeg er mamma. Mannen min, Martin, møtte jeg på folkehøgskole i Nord-Trøndelag for 15 år siden, og det gikk ikke mange ukene før vi var et par. I sju måneder delte vi på ei 75 cm. bred seng, i sterk kontrast til dagens 1.80-seng. Det er jammen meg mye man godtar når man er nyforelska, i dag får jeg ikke sove med lilletåa hans over på min side av senga engang. Vi giftet oss for fem år siden, og sammen har vi to viltre gutter – Tormod på snart sju år og Sigbjørn på snart fire. Martin føler seg nok ferdig med det, men jeg må innrømme at jeg ser for meg en liten attpåklatt om noen få år. Helst før vi fyller 40…
I tillegg til å være småbarnsmamma og kjerringa til gubben, er jeg lærerstudent. Å bli lærer var barndomsdrømmen, en drøm som forsvant for meg i ungdomsårene, men som kom tilbake med full kraft i voksen alder. Jeg satt fast i en kontorjobb jeg ikke lenger trivdes med som jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle komme meg vekk fra, og ikke visste jeg hva jeg ville gjøre i stedet, men plutselig en dag mens jeg var i foreldrepermisjon, gikk det opp for meg.
Jeg hadde levert eldstemann i barnehagen og var på vei hjem med minstemann i vogna da skolebussene begynte å komme på bussholdeplassen nedenfor barnehagen. Skolebarna strømmet mot meg, og helt ut av det blå fikk jeg en sterk trang til å snu og ta følge med barna opp til skolen. Der og da visste jeg det. Det var lærer jeg skulle bli. Så da foreldrepermisjonen var over noen måneder senere, gikk jeg ikke tilbake til min gamle jobb. I stedet jobbet jeg et halvt år som lærervikar på barneskolen jeg selv gikk på som liten, og deretter startet jeg på lærerstudiet. Det er nå to år siden, og jeg har ikke angret ett sekund. For meg er læreryrket et kall, og kanskje vil det hjelpe meg til å bli en av disse «drømmelærerne» jeg har hørt så mye om?
Det er ikke til å stikke under en stol at det kan være slitsomt å sjonglere rollene som småbarnsmamma og student. Begge deler krever sitt, og ofte føles det som om begge deler bare blir gjort halvveis. Ikke er det særlig inntektsgivende å være student heller, så litt jobbing ved siden av er helt nødvendig. Derfor er jeg tilkallingsvikar i barnehager og skoler i nærområdet, og i tillegg oversetter jeg «husmorporno» fra engelsk til norsk for et kjent romanforlag. Nok å holde på med altså, allikevel har jeg takket ja til å være gjesteblogger for Idébank for Småbarnsforeldre.
Jeg har alltid vært glad i å skrive, og da jeg ble spurt av min gode venninne, Nina i Idébanken, om jeg kunne være interessert i å skrive for henne innimellom, måtte jeg si som sant var at jeg faktisk hadde tenkt tanken selv. Det hender nemlig rett som det er at jeg har noe å si. Noe å fortelle. Det hender at jeg mener noe om noe som andre også mener noe om, meninger som det kunne vært interessant å dele med andre for å finne ut om andre mener det samme som meg, eller om jeg er helt på jordet? For det hender sikkert det også. At jeg er helt på jordet, mener jeg. Jeg ønsker å skrive innlegg som engasjerer eller gleder. Som gjør deg tankefull eller provosert. Innlegg som får deg til å smile eller rynke pannen, nikke enig og gjenkjennende eller riste irritert på hodet.
Jeg er småbarnsmamma. Jeg er også lærerstudent. Om et par år er jeg lærer. Innleggene jeg skriver vil være adressert til foreldre. Til medforeldre – partners in crime – men også til foreldre av barn som kanskje ender opp i mitt klasserom når jeg en dag står der som nyutdannet lærer. Det kan bli en interessant kombinasjon, og jeg gleder meg til å sette i gang.
