Jeg ble både glad og veldig lei meg av å få  meldingen du straks skal lese. En av mine herlige følgere på snap hadde kvinnet seg opp, og sendte meg meldingen rett etter jeg selv hadde delt en bloggpost med tips om hva en mamma EGENTLIG ønsker seg til morsdagen.
Hun hadde lest posten og spurte meg om det var ok at hun delte en tanke hun ikke hadde delt noen og jeg fikk lov å dele den videre med dere;

“Jeg kjenner det knyter seg i magen så fort vi trer inn i februar.
Da vet jeg at morsdagen straks er her. Og grunnen er ganske enkel. Jeg får aldri noen form for oppmerksomhet fra mannen eller barna mine på slike dager. Mannen glemmer den, helt utrolig spør du meg, slik som han blir bombadert med reklame hver eneste gang han sitter på dass og driter og scroller samtidig. Det er jo reklame over alt!?  Det gjør meg trist og lei meg, enda jeg har bestemt meg for ikke å bry meg om det klarer jeg bare ikke la vær å kjenne på klumpen i magen som bare blir større og større utover dagen. Jeg er sikker i min sak, jeg hater morsdag og føler meg som den eneste i verden som gjør dette. Er jeg?”

La meg først få si, det jeg alltid pleier å si, man er ALDRI alene, det er bare slik at noen ganger må man være den tøffeste og være den første som deler. Og det var hun nå, modig og tøff. Jeg regner med det gjorde godt også, å bare få lettet hjerte.
Og sannheten er, at jeg på sett og vis er i hennes selskap.

Jeg hater kanskje ikke dagen nå, men jeg har uten tvil måtte jobbe litt med meg selv når det kommer til denne dagen.
For jeg tror nok jeg si at jeg flere år hadde en klump i magen som bare ble større og større iløpet av dagen og som letta forsvant i takt med at snakket om morsdag var over.
Det tok lang tid før jeg også delte de med noen, da jeg følte meg som en morsdagsgrinch med to størrelser for lite hjerte.
For sannheten var, at noe av problemet var at forventningene mine var for høye.
Som hardarbeidene mor, hadde jeg en del forventninger som lå å ulmet før dagen.
Jeg kunne egentlig ikke sette fingeren på hva jeg forventet selv, for ikke kan man komme med ønskeliste eller bidra til å forme dagen, den kommer liksom bare, på en helt vanlig søndag og skal klappe mor litt ekstra på skuldra.
Så kom dagen, og oppmerksomheten jeg fikk druknet momentant i morsdagskonkurrasen som foregikk på telefonen min,
og her sklir vi elegant over til neste problem.
For så fort man sitter der, med den smålukne kaffen i senga og scroller seg nedover facebook blir man BOMBADERT av andres morsdag.  Blomster, gaver, kanskje til og med dyre gaver, perfekte unger med perfekte kort, morsdagsfrokost med agurk kuttet som hjerter, kanskje til og med mødre som får sove til langt på dag selv om du ble vekket kl 06.30 som på en hvilken som helst annen søndag fordi 2 åringen vil ha deg og bare deg.
Plutselig glemmer man de verdifulle ordene på de hjemmelagete kortene fordi man har scrollet seg gjennom utallige dyre gaver og sene morninger og fantastiske frokoster.

Man tar seg selv i å sammenligne og kanskje til og med glemme hva man selv har fått.
Kanskje kommer til og med minnene på hva man gjorde når det var pappa sin dag, farsdag.
Kanskje fikk han sove lengre, fikk flere pakker, større kort, bedre frokost?
Og disse følelsene er vonde, skikkelig vonde, både å kjenne på og ikke minst si høyt.
For sannheten er jo at dette er en temmelig god cocktail av utakknemlighet og sjalusi.
Og det liker vi ikke å innrømme?
Jeg skal ta en for laget, skal jeg være ærlig og si jeg hadde noen morsdager fylt med denne følelsen, jeg kan vel kanskje ikke si at jeg er helt kvitt den heller, da sosiale medier denne dagen fortsatt er sterkt preget av meget perfekte morsdager som man må scrolle seg forbi, men den svipper bare innom, og like raskt som den kommer, får jeg ristet den av meg.
Hvordan?
Like enkelt som det er vanskelig:
Kommunikasjon.
Først måtte jeg bite i det sure eple og innrømme følelsene ovenfor min mann,  At dagen er en mor/barn dag gjør det hele ganske avansert når barna er så små at de knapt er klar over dagen. Det krever at mannen tar initiativ, men hvordan vite hva som forventes når ingen har fortalt han det?
Vår største utfordring var at våre forventninger var på to helt forskjellige nivå.
Dagen som jeg på mange måter så like mye frem til som egen bursdag ja kanskje til og med jul.
Var en dag vi egentlig bare kuttet ut for min mann sin del. Både mor og fars dag.
Han synes det var unødvendig og masete, med kjøpepress og forventningspress.
Han hadde jo helt rett, alle butikker ønsket han skulle kjøpe alt, og jeg satt der og sammenlignet min dag med alle andres.
Løsningen?
Vi har blitt enige, ingen gave skal kjøpes og forventningene skal senkes.
Alt ekstra skal taes som en bonus og for å gjøre det likt, gjelder det selvsagt både mor og farsdag.
Barna skal gjerne oppmuntres til å bidra, men ikke tvinges.
Og til middag, kan hederspersonen bestemme maten, og ikke minst, slippe å lage den.
Så er det opptil hver enkelt å takle innhold på sosiale medier denne dagen.
Jeg må nok innrømme jeg jobber med dette enda, det blir mye, fryktelig mye.
Å falle ned i sammenligningsfella er latterlig enkelt.
Å glede seg på andres vegne, krever mer.
Morsdag og farsdag er dager jeg synes vi skal beholde, dager vi trenger.
For å bære hverandre litt på gullstol, vise at vi setter pris på hverandre i foreldrerollen og ikke bare som kjæreste.
Hvordan man feirer er selvsagt opp til hver enkelt.
Men våg å fortell, våg å vær ærlig.
Så skal du se, at også du kan glede deg til morsdag, kanskje allerede neste år?

Annonsørinnhold

Julekalenderne som får opp temperaturen i heimen 🔥

Det er så mange ulike spørsmål som tikker inn her og der for tiden, at jeg tenkte at jeg kunne ta dette som en månedlig spalte.
jeg må innrømme jeg føler meg litt som en av de store bloggerene når jeg kliner til med en slik runde
Har liksom ikke tenkt at det er nok spennende og interessant som skjer rundt meg og mine, men jammen er det en del spørsmål dere spør.
Så, jeg håper dette blir like gøy for dere som for meg.
Hvordan får dere økonomien til å går undt med 6 små og 2 store.
Jeg skal være helt ærlig nå. Vi har vært vanvittig bortskjemte frem til sommeren.
Vi var veldig klar over det også, men det er en del av fordelene med å bo på landet. Rimelig å bo, lite butikker og dermed ekstremt lite sløsing og ikke minst ikke noe spontankjøp når nærmeste shoppingsenter er nesten en time unna og alle lokale tilbud stenger kl 18.
Vi var veldig klar over at valget vårt med å flytte ville koste, ikke bare psykisk men også fysisk på lommeboken.Huslånet er nærmest ganget med 2,5, to barn på sto (hadde ingen før) og et nytt familiemedlem. Og alt dette pluss litt til koster.
Men det går rundt, men vi oppdaget uten tvil nå på nyåret at vi må skjerpe oss, stramme inn og ikke gå bananas selv om butikkene er tilgjengelig 😉
Så økonomi er nærmest litt sport hos meg, hvor mye får vi til å spare dersom vi kutter litt her, der og der feks 🙂
Men kort oppsummert, det koster. Og derfor må vi jobbe litt ekstra for å få inn nok. Vi svømmer ikke i penger, men har det vi trenger.

Hvor mye bruker dere på mat i mnd?
Vi hadde full kontroll for et halvt år siden, men etter flytting og kaoset som fulgte med har det vært litt fri flyt.
Og vi har uten tvil merket at fri flyt kan vi IKKE ha. Så derfor jobber jeg med å få kontrollen igjen.
Og for å få det er det jeg som må begynne å handle igjen, (ble for mye småhandling når mannen hadde styringa)
Jeg orker ikke ut av huset med hele (eller halve forsåvidt) bølingen så da har Kolonial blitt løsningen.
Målet er å bruke maks 3000 i uka, og det er inkludert hygiene produkter.
Har ikke lappen selv, så jeg lurer på hvordan dere løser det siden du ikke har lappen?
Dette er et salig puslespill. PÅ mange måter er vi jo vant med det siden det altid har vært slik, men det er klart det har blitt mer og mer utfordrende etterhvert som ungeflokken er vokst. For den største konsekvensen er jo at hvis mamma skal noe, ja da må ALLE være med.
De siste årene har jeg konstant vært gravid eller ammet, og egentlig vært komfortabel med å være den som er hjemme. Men vi merker nå at behovet for to sjåfører virkelig er på sin plass, så våren/sommeren er planen å ta førerkort. (bare vi får spart nok)

Hvilken bil har dere med plass til 8.
Og mens vi er inne på bil. Vi har en Mercedes vito med plass til åtte, men den brukes svært sjeldent.
Faktisk har vi ikke vært ute alle mann etter Daniel ble født.
Og vi vurderer å heller kjøre kolonne når jeg får lappen og bytte den store vito med en annen bil.
Da vi ser det er svært sjelden vi som XXL familie farter rundt sammen hele gjengen.
Og om vi gjør det er det ofte vi har behov for å dele oss, slik at noen reiser før eller senere.
Tenker du gjenbruk når du handler klær?
Om du tenker på hverdagsklær er svaret nei, men vi er derimot ikke så sære på hva som blir brukt av hvem.
Så Oda arver av Jonatan og Daniel arver av Oda feks.
Prøver å være litt bevist på regntøy og støvler siden det ofte kan bli litt kluss om det er motiver på dressen som
absolutt ikke faller i smak for den som skal ha den på.
Jeg lurer på hvordan dere har og får krefter til seks barn
Det har jeg selv også lurt på, utallige ganger. Men svaret, tror jeg er at barna rett og slett gir oss den energien.
Man blir tvunget til å bli mer effektiv, man har mere moro, ler mer og ikke minst rører mye på seg.
Og alt dette gir jo mye energi 🙂

Logistikk, vor mange ekstra hender får dere bruke gjennom uka.
Vi har (dessverre) ikke enkel tilgang til ekstra sett med hender, som gjør at vi automatisk er vant med å klare oss selv.
Vi setter derimot umåtelig stor pris på de gangene vi er så heldige å få hjelp enten fra venner eller familie.
Men vi vet godt at det er bare oss, og dermed kjører vi løpet også etter det. DVS ingen overdrivelse av fritidsaktiviteter, er tiden booket, booker vi ikke noe annet da. Også prioriterer vi rolige ettermiddager i ukene bare fordi det er travelt nok som det er å være 6 små og to store.
Må legge til, at størstesøster på 12 er et godt sett med ekstrahender av og til. Vi merker godt når hun trår til å feks leker med minstemor eller rugger minstemann så jeg får laget middag.
 
Hvilke rutiner hjelper i hverdagen med så mange.
NÅ fikk jeg dårlig samvittighet nå. For er det noe som har sklidd helt ut de siste månedene så er det rutiner.
jeg må innrømme det er litt godt også. Ikke ha stort på to do lista før det hoper seg opp.. men rutiner er deilig å ha når man er mange.
Eneste vi tviholder på av rutiner er leggerutinene.
Og apropos leggerutiner:
Hvordan klarer dere å legge alle for natta, vi har to og sliter?
Svaret er enkelt, rutiner.
Her gjør vi AKKURAT det samme hver eneste dag, og i helger og ferier sklir vi svært lite ut.
Så hver kveld er slik:
Daniel og jeg tusler på vårt soverom i 18 tiden, han ammer så lenge han vil og sover som regel innen kl 19
Oda legges innen 19 av mannen, får en nattasang og nuss på panna før hun sovner. Jeg tusler litt inn og ut til en urolig kar mens mannen steller Jonatan som er den aller enkleste å legge. Nattaklem til alle som er våkne og han tusler gledelig i seng.
Matilde, Markus og Amalie spiser felles kveldsmat kl 19.30
20 går Matilde og Markus å steller seg.
Kontroll av tannpuss og de er i seng innen 20.15
Amalie finner senga 21 og jeg tusler inn til en sovende kar en liten time senere.
Mannen aner jeg ikke når legger seg men han klarer det heldigvis selv.

 
Hvor lenge etter fødsel har dere sex
Herlig med variasjon i spørsmålene og det er klart vi må ta med et sexspørsmål i en slik runde.
Vettu, jeg har ikke noe fasitsvar på denne. At vi har hatt sex etter fødsel er jo klart, siden ungeflokken har vokst.
Men når har variert veldig. Her er det viktig å føle seg klar tenker jeg. Og det er individuelt.
Hvor mange timer bruker du på å svare på snap hver dag
Jeg EEELSKER snap, og hovedgrunnen er at en gir meg en enkel måte å kommunisere med dere på.
Hver eneste dag har jeg spennende samtaler med dere, blir bedre kjent med dere, lærer mye av dere og deler gleder og sorger med dere.
Derfor bruker jeg også enormt mye tid på snap, meget bevist prøver jeg å svare hver enkelt av dere.
Så, svaret er at jeg bruker mye tid, men om du vil ha eksakt tror jeg at telefonen min forteller meg at jeg bruker i snitt 3 timer på snap hver dag.
Oh yes.

Det var faktisk mange flere spørsmål fra dere, men jeg tror vi setter en strek for denne gang.
Spørsmålene jeg har svart på er, kommer fra story på Instagram, så følg meg gjerne der.
Og har du ikke insta ja så send spørsmål til meg på snap, på bloggen eller Facebook.
 
 

//annonse
Midt i oktober alt folkens.. hæ? tenk det.
Om 10 små uker snur sola!
Høsten er godt i gang, og jeg ELSKER fargene som er ute nå.
Vi har til og med kjent litt på minusgradene og vet godt at winter is coming.
Og det er nettopp det som var fokuset mitt nå som jeg fylte kurven hos knertenogkaroline.no .
Som de fleste av dere vet så deler jeg ut en månedlig rabattkode i denne herlige butikken.
Og akkurat nå er det jammen meg 20% på absolutt HELE nettbutikken.
Nyheter, yttertøy,ull, hverdags og pent.
Tøy til liten og tøy til de litt større.
Kurven min denne gangen ble fylt med litt ymse.
Oda får seg ny vinterdress, andre får påfyll i form av jakker, bukser og litt votter og luer.

 
Må tipse om vottene til nameit, som er KNALL gode og har en meget god pris, og med 20% blir den jo enda bedre 😉

Og litt deilig hverdagstøy og ull til skole og barnehage.

Rabattkoden du skriver inn i handlekurven er Ninaokt20 og da får du altså 20% rabatt på absolutt alt!
HER finner du nettbutikken og rabattkoden fungerer til fredag 19.

Det føles strengt tatt ikke lenge siden forrige runde.
i februar 2017 pusset vi opp kjøkkenet.
3 mnd til termin, usannsynlig mye å gjøre på jobb, fire unger å sjonglere og et kjøkken uten gulv.
Jeg må innrømme at jeg ser ikke på den tiden med et smil om munnen.
Det var IKKE moro å pusse opp kjøkken.
Ikke komfyr, ikke koketopp, ikke strøm, ikke vann, ikke gulv.
Ja en periode var det på en måte ingenting.

Neste utfordring var å leve oppi det hele. En nysgjerrig liten pjokk blant skruer, spikre og skarpe kniver.

 
Jeg savner det ikke.
Likevell velger vi å begi oss ut på det igjen.
For slik det er nå går bare ikke.
Det var et forholdsvis stort kjøkken her i huset.
Men ingenting her er tilpasset en storfamilie som oss.
Når man er 8 stk i hustanden har man straks litt andre krav til et kjøkken enn en A4 familie.
Jeg har ikke ord på hvor mye jeg savner to vaskemaskiner, store skuffer og ikke minst et kjøkken som har kontakt med resten av huset.
Nå står jeg inne på et “kott” uten kontroll over hva som skjer ellers, bestikkskuffen flyter over fordi vi som er så mange krever mer enn 40 cm  bred skuff til bestikk, og jeg har møkkete glass og tallerkener på kjøkkenbenken HELE tiden.
Den stakkars oppvaskmaskinen får virkelig kjørt seg, men har ikke sjans til å holde tritt.
Kanskje ikke så rart når vi allerede har produsert minst 14 kuverter med oppvask innen lunsj.
Prossesen er jeg klekkelig klar over blir minst like tøff som sist.
Tre måneder til termin, midt i førjulsstri, fem unger å sjonglere, full jobb pluss pluss.
Det blir ikke fryd og gammen å være uten kjøkken.
Men jeg vet at in the end er det så inderlig verdt det.
Jeg bruker så mye tid på kjøkkenet, vi bruker mye tid der og jeg savner at rommet er hjerte av huset.
Og DET skal vi fikse.



Resultatet sist ble vi vanvittig fornøyde med.
Hele prosessen gikk temmelig glatt fra kjøkkenet kom til det var oppe.
Og selve utføringen ble vi veldig fornøyde med.
Vi endte på IKEA kjøkken den gangen.
Det er fryktelig fristende å bare kjøre dejavu og gjøre det likt.
Men vi har bestemt oss for å ta en runde.
Kjøkkenet er tegnet på IKEA og vi vet ca hva vi lander på i pris.
Vi har fått tegnet et epoq kjøkken og fått første tilbud, dersom prisen ikke er forhandlingsbar er de ikke i nærheten av å være konkurransedyktige på pris en gang.
Også har vi lyst til å både ta en titt på kvik, nybo og norema også.
Men, tiden er knapp så vi får se hva vi rekker.
Hva slags kjøkken har dere?
og er dere fornøyde?

Hmmm… vet rett og slett ikke hvor jeg skal begynne her. Men nå koker det, jeg klarer ikke å holde kjeft lenger. Jeg har scrollet meg litt ned gjennom kommentar feltet på ett innlegg om Hunderfossen og jeg blir forbanna. Jeg er ellers en rolig og sindig mann/pappa til 5, men nå er jeg drittlei av folk som kommenterer og tolker ting som de ikke har kjennskap til. Og noen kommenterer uten å ha lest saken/innlegget en gang. OG skylder på barneoppdragelsen? Hva vet du om det? har du vært i samme hus som oss og sett hvordan vi oppdrar barna våre? Kjenner du oss? nei uff hva skjer med folk?
 
Og det er ikke bare innlegg fra min kone som er blogger, selv om bloggeret er veldig utsatt.  Det florerer overalt på nettet, det kan virke som folk tror de er anonyme når man kommenterer på nett, man mister alt filter hvertfall. Fy søren så stygge folk kan være. Jeg blir skremt. Er det slik vi nordmenn ønsker å være?
 
Til dere som plutselig mister filteret/folkeskikk på nett!
Er dere ute etter å såre andre? Leser dere alt i en sak/innlegg før dere kommenterer noe? Føles det godt å være skikkelig uenig med noen og slenge drit,  som skriver noen tanker om en dag i en park? Mye av det som skrives er mobbing, vil du være en mobber?  Prøv å tenk før dere skriver, kanskje vi en dag i fremtiden får flere saklige diskusjoner enn trakassering og mobbing på nett?
 
Og takk til flertallet(heldigvis) som klarer å kommentere uten å slenge drit.
 
Min drøm engang i fremtiden når jeg får tid blir å få oss i Norge til å bli mer snille med hverandre, jeg vet bare ikke hvordan enda:)
 
God natt
Jan-Anders
 

//Annonse

Det var merkelig stille i baksete i det vi satte oss i bilen forrige lørdag.
4 spente visste at om ikke lenge skulle de få møte de kuleste froskene som eksisterer på planeten vår.
Nemlig Rockefroskene!
Det er 7. år på rad at Rockefroskene rocker på Gladtvedtbrygge i Hønefoss og fanskaren vokser.
Og det er neimen ikke rart. Vi har vårt 4. år på forestilling, og gleden var større enn noensinne.
I år var det meg, og de fire eldste barna som fikk gleden av å rocke med Rockefroskene en times tid.
Og gjett om vi storkoste oss.

 
Etter litt ventepølse og ansiktsmaling var vi klare for show.

I år truet selveste Søplekongen med å overta brygga.
Han får overtalt ordfører Mel B og får jaget Rockefroskene vekk fra bygga
Han ville ha en kortreist dynge med meget lettvint søppelsortering, søpla gikk nemlig rett i elva.

Vil Rockefroskene klare å samle nok bevis til ordføreren slik at de får brygga tilbake?
Og hvordan i all verden skal de få jaget unna kongen av søppel?

Det er masse musikk gjennom hele showet, nok musikk og dans til å fenge både den aller minste og den største.
Fengende låter som gjør at det er vanskelig å sitte stille tar oss gjennom eventyret som gir oss både frysninger og en god latter.

Søplekongen er temmelig skummel der han traver rundt med grønnskollingene sine, men innimellom skifter vi en mykere side, ekstra moro var det når en mamma fra publikum måtte blåse på kneet etter et fall. Årets forestilling inneholder litt av alt, vi lo godt, kjente på spenning og rødmet litt av forelskelsen som blomstret mellom herlige Pingla og Vingla.

Det er små snutter av humor både til de minste og de største, som gjør at vi voksne også har en god grunn til å følge med.
Karakterene synes jeg vokser for hver gang vi ser showet.
Det er en fryd å se igjen alle sammen, og ekstra moro er det at barna har hver sine favoritter 🙂
Historien var lett fortalt og enkel å følge med på, budskapet var klart. Ta vare på kloden, sorter søpla di!

Årets forestilling falt i smak oss hos alle, ekstra stas var det å se scenen fylle seg med barn ifra den lokale showskolen.
Selv om både historien og de nye karakterene er spennende er det aller største når Pingla, Pelvis, Padda, Kvikk, Kvakk og Kvekk rocker løs på scenen.
Rockefroskene er en forestilling vi ville anbefalt for barn fra 2-10 år.
Men vil og legge trykk på at det er en familieforestilling.
Dette er ikke bare moro for barna, men vi voksne får litt rockefeber også.
Vi anbefaler Rockefroskene, DE rocker.
Pssst du finner billetter HER

Annonse

NÅ: Bestselgende parfymer på tilbud

PL//annonse

Ååååå DETTE er vårt sikreste vårtegn.
Blå, litt rød, noen detaljer i gul og en skokk meg unger rundt.
Jeg snakker selvfølgelig om Aquaplay.
Vår kjære kjære Aquaplay.
(konkurranse og rabattkode lengre ned i innlegget)

I fjor hadde vi lekt med den allerede, i år, kan vi bare glemme det enn så lenge.
Med en liten meter snø på plattingen er det bare å svelge det fakta om at vårlek på plattingen må ventes på en stund til.
Meeen, at det kommer, DET er sikkert.
Og at det er lov å både glede seg og ikke minst forberede seg.
Vi har samlet på Aquaplay i flere år, det er kanskje det fineste med denne leken, alle settene kan settes sammen og bygges i uendelig muligheter.
Så om man lurer på om dette er noe for sine kan man begynne med de små og ønske seg flere sett etterhvert.

Jeg klarer egentlig ikke å sette fingeren på hva det er med den, men at det er vann, bevegelse og plass til alle er selvfølgelig viktige faktorer.
Det som er fascinerende er at den fenger både de minste og de aller aller (les: pappaen) største.

Jeg pleier å si at dette er leken med varm kaffe garanti.
Når denne plukkes fram vet vi hadde det er lov og mulighet til å løfte bena litt og nyte solen
.
Aquaplay er holdbart og tåler det meste.
Våre sett lagres ute og over lever vinter etter vinter. Den er blitt tatt fra hverandre og bygget sammen, tatt fra hverandre og bygget sammen.
Vi har samlet flere sett, gjennom bursdager og oppsparte penger.
Nå har vi så vi kan lage strømninger, demninger og fossefall.
Nytt for året er container kran, til Jonatans store begeistring.

Han var liten nok til å nærmest bruke Aquaplayen som leke i fjor, i år blir det nok andre boller.

men så over til moroa.
mens vi venter på våren, tenkte vi å finne på noe gøy sammen med våre venner i Multitrend.
Så, vi gir rett og slett bort et valgfritt sett med Aquaplay til en av dere.
Alt du må gjøre er å kommentere i facebookposten hvilket sett du ønsker.

Annonsørinnhold

Julekalenderne som får opp temperaturen i heimen 🔥

 
 
Og du, bruker du rabattkode SBAQUA får du hele 20% på ABSOLUTT alt Multitrend har å by på innen Aquaplay serien.
Perfekt tilbud for å teste det ut, eller bygge på det dere allerede har.
Jeg kan nesten love at dere ikke kommer til å angre.

At jeg elsker å ha mange baller i luften er det ingen tvil om.
Jeg bør jo like det og, jeg mener, med fem unger å sjonglere i tillegg til mitt eget liv sier det seg selv at det er lite rolige stunder.
Men, når man er glad i å sjonglere, kan man fort bli litt ivrig..
Ikke bare har vi mange prosjekter på gang for tiden, men vi har en tankeprossess her innad i familien også med valgets kvaler. Men det kan vi snakke om senere. Men en ting kan jeg bekrefte, man kan bli fysisk sliten av tanker.
Jeg har igrunnen merket det en stund, kroppen som gjør ørsmå hint om at nååå er det på tide å trykke ørlittegranne på bremsen. Hodepine rett som det, mage som ikke spiller på lag, verkende ledd er noen av hintene på lista.
Men om man kniper øynene igjen og lukker øra så går det jo bra å bare kjøre på..iallefall litt til.
Men så slutter kroppen å gi ørsmå hint, og istede ROPE STOOOOOOP.
Og der er jeg nå.
Tårer som sitter løst, matlyst som har forduftet, konstant trøtt og en uendelig lang og evigvarende hodepine.
Jeg er nesten litt usikker på om jeg faktisk er syk.
Kroppen kjennes syk ut.
Jeg krøp til sengs før den nybakte seksåringen i går.
Hun kysset meg på pannen før hun selv tuslet ned for å legge seg.
Et symbolsk tegn på at nå er det på tide å opnå øyne og øre og lytte.
Jeg lykkes i mye om dagen, men feiler stort i å ta vare på meg selv.
Skjerpings Nina, skjerpings.

Er du klar over at du putter barnet ditt i en dødsfelle??
Burde ikke du vite bedre?
Snappene begynte plutselig å renne inn. Jeg burde kanskje skjønt det når jeg la ut videon men i et millisekund der glemte jeg å tenke meg om to ganger.
Jeg har blitt ganske god, på å unngå situasjoner hvor jeg vet jeg står i fare for å bli angrepet.
Det er enkelte punkter jeg trår forsiktig, meget forsiktig.
Men noen ganger glipper det. Slik som i går.

Situasjonen gjorde meg både glad og trist.
Det sier seg selv, det er sjeldent man er rustet til å ta imot en mordertittel sånn en søndags ettermiddag.
Likevell har budskapet ironisk nok en form for omsorg.
Som foreldre har vi alle meninger å forholde oss til.
Men vi har også regler.
Hvor det svart på hvit er fortalt hva som er riktig og hva som er galt.
Som feks bilsikring.
Og det er nettopp innenfor dette tema jeg ble stilt til veggs av det berømte mammapolitiet i går.
I en liten snap, hvor jeg følte jeg fanget et samspill mellom størst og minst i ungeflokken som tullet i baksete, et øyeblikk med kjemi og søskenmagi fanget jeg også opp en bærebøyle på en bilstol som var feilplassert.
En feil som kunne fått store konsekvenser om vi kjørte slik.
For all del, de hadde jo rett.
Det kunne kanskje vært en dødsfelle.
Men, trenger man å si det?
Jeg mener, skal jeg fortelle deg hvor gang du tar en slurk kaffekopp at ditt barn kan bli ett av de ukentlige barna legges inn med brannskade pga en foreldres kaffekopp?
Eller holder det at jeg gjør deg bevist på å ha et ekstra øye på den koppen for det er så inderlig fort gjort?

Det er viktig at vi bryr oss, spesielt når det er nødvendig.
Når vi ser en forelder gjøre noe som kan få kraftige konsekvenser.
Men vi vet alle at det sjeldent er godt å få fortalt at man gjør noe galt.
Og enda værre når våre gale handlinger kan få alvorlige konsekvenser for andre.
Konsekvenser for mennesker man er vanvittig glad i.
Om man ønsker å gi et godt råd, en god veiledning eller en rette noe du ser gjøres galt.
Del budskapet på den måten du kunne tenkt deg å få det servert selv.
Og husk, noe må du se gjennom fingrene på, eller være helt sikker på at du ser det du tror du ser.
Jeg mistet tellingen etterhvert, på hvor mange snaps jeg fikk.
Jeg endte med å slette videoen, orket ikke flere angrep.
Men la meg få si
Jeg er takknemlig for hver og en av de.
Alle har jo en form for omsorg i seg, til tross for både morderstempel og halveis trusler om at barneværnet måtte på plass.
Dere ville jo alle at minstemor skulle komme seg trygt og godt hjem.
Dere bare valgte å si det på ulikt vis…

Jeg hadde aldri i verden sett for meg at jeg skulle,
i fult firsprang,
velte meg opp fra spisesofaen, løpe over stuegulvet så tøflene flakset,
strekke ut hendene, for å frivillig
ta i mot
 
SPY.
 
Det februar, midt i høysesong for den fantastiske omgangssyken, og jeg med hele 5 gull lodd har absolutt oddsen med meg for å huke tak i det herrrlige viruset som gjør at magen vrenger seg.
Jeg trodde jo i det lengste at det værste med omgangsyken var å bli rammet selv.
Men ingenting er i grunnen værre enn en vandrende 2 åring som ikke selv skjønner hvilke signaler kroppen sender før mageinnholdet kommer i retur.
Som en intetdanende prosjektil med kort lunte går han rundt og aner fred og ingen fare.
Og man som voksen går rundt med høye skuldre og venter på neste runde.
I frykt for at det skal smitte hele gjengen erklærer man grønn og rød sone i heimen.
Friske på ene siden, syke på andre.
Og søskenkjærlighet er forbudt.
Ingen kos, klapp eller klem før 48 timer er unnagjort.
De 48 timene er forøvrig et kapittel for seg selv, men hva enn du gjør.
ALDRI BRYT 48 timers regelen.
Så har man sikret da, at de som er friske holder seg samlet og unna den eller de som er  syke.
Også må man bare vente.. vente på neste omgang..
Både hos den vandrende prosjektilen og om noen er så heldige å ha fått virus i presang.
Huset lukter en herlig blanding av fyll og svømmebasseng.
Hendene er såre etter håndvask på håndvask.
Det er merkelig hvordan mageknip og kvalmen får enhver til å bli sengeliggende, men min toåring er tydeligvis immun.
Jeg mener, er noe småklaging for mye å forlange før middagen kommer opp igjen?
Nei da, et lite hark eller to og om du ikke allerede har reagert er det for sent.
Og der befant jeg meg altså, i fult firsprang, så tøflene slang vegg imellom for å ta imot.
Alt for å unngå å kle inn gulvteppe og sofa med oppkast.
Jeg ser nesten meg selv i sakte film i det jeg skjønner at det jeg trodde var et lite kremt var akk så mye mer.
Jeg rakk, men selv jeg med mine få mattekunnskaper burde beregnet at en,
ja skal vi kalle det håndfull ikke ville klare å ta imot gaven toåringen var i ferd med å presentere.

Så berget jeg sofaen, teppe og prisen?
For å oppsummere kort
Jeg ble sengeliggende hele søndag.
Nede for telling.
Omgang etter omgang.
Det kan se ut til at jeg fikk æren av siste etappe, men jeg tørr ikke juble.
Hvem vet om det blir ekstra omganger