Vi har testet elsykkel – Vil du også?

/annonse

Med vind i håret, smil om munnen og sola i ansiktet kommer han over haugen.
Jeg har sett han sykle samme strekningen før, men i et helt annet tempo.
Og en smule mer sliten.
Jeg hører både liten og stor jubler bak han, fortere pappa, fortere!

Minstemann har vært med for å hente minstestoresøster i barnehagen.
Begge plassert trygt i hvert sitt sete i vogna bak en syklende pappa.
Han tar en ekstra runde på gårdsplassen før han parkerer.
Noen pip, en nøkkel som vries om og han trår av sykkelen.
Det er hans fjerde tur denne uka, på elsykkelen.
Vi bor sentralt usentralt.
Det er ikke annet enn den lille bygda vår i nærmeste omkrets, men vi bor slik at det er tullete å sette oss i bilen for hvert eneste ærend. 3 min i bil for å hente i barnehagen føles bortkastet.
Det er igrunnen ikke lange biten, 2 km en vei.
Men akkurat nok oppoverbakker på veien hjem at å sykle med to barn bak er litt for tiltak til å skulle gjøre det fast. Man kan si hva man vil, men det er faktisk tungt å sykle med 4o ish kg hengende etter seg når man har kun motbakker i vente.
2 km er ikke langt, men akkurat litt for langt enkelte dager om man ikke MÅ sykle, om man KAN ta bilen som likevel bare står der.

Vi har flere ganger vært inne på elsykkel-tanker, at jeg ikke har førerkortet har også vært en motivasjon.
Da er det enklere for meg også å kunne bidra til å hente og levere i barnehagen.
Elsykkel er kommet for å bli, det er det ingen tvil om. Flere og flere velger å investere i disse fantastiske syklene som kan gjøre hverdagen enklere men likevel sprekere for mange.
Rett som det var satt vi å vurderte for eller imot, så når da NAF MOV ringte og lurte på om vi ville teste en elsykkel var vi IKKE vonde å be.

NAF kjenner de fleste som beveger seg i trafikken i dag, nærmest som reddende engler dukker de opp når du trenger de mest. Bileiere flest har kjennskap til de gule “englene” i trafikken.
Og nå, skal de jammen meg stille opp for elsyklistene også.
De har teamet seg opp med Merida, som har skrur sammen noen fantastiske elsykler. Kvalitetssykler som passer de fleste, varierte modeller tilpasset behov og lommebok.
Og ved kjøp av elsykkel via NAF MOV sine sider, får du tilgang NAF sine unike tjenester for nettopp elsykkeleiere. Med NAF MOV blir du som en ekte trafikant å regne på en elsykkel. Og kan i likhet med en bilfører bli reddet av de gule englene dersom behovet skulle oppstå. Punkterer du, dukker de opp å skifter dekk, går batteriet tomt, kjører de deg til jobb og skulle du være uheldig å få sykkelen stjelt, ja da får du en ny.
Vi fikk teste en elsykkel, for all del det er fortsatt trim, men det å sykle går en smule mer smuuud enn ellers. Og vil du få deg en trim, vel da er det bare å skru av strømmen da?

Har dere også elsykkeltanker og lurer på om det er noe for dere,
kan du nå få mulighet til å teste en elsykkel en hel måned!

Vi har trukket vinneren:

Irene WestadBilen vår slutta nettopp å fungere og er sendt til vraking. Barnehagen ligger motsatt vei av jobben min, og det er akkurat litt for langt å sykle uten å komme fram gjennomsvett til jobb. Med el-sykkel hadde jeg helt klart prioritert sykkel framfor bil, når vi igjen får kjøpt oss bil ?

Mamma du er nesten som en madrass…

Jeg står foran speilet på soverommet. I sengen min ligger et lite nurk på 6 dager å sover.

Det er tidlig fredags morgen.
Femåringen har akkurat vært innom, delt noen av sine flertusen daglige ord med meg før hun spratt videre. Hun sa mye, jeg hørte ikke alt.
Men det siste hun sa før hun gikk, gav gjenklang og ordene har jeg hørt igjen og igjen i hodet mitt.
Hun så på meg, mens jeg lå å ammet min nyfødte, som akkurat har krøpet ut av en sprengt og full mage.
Hun tittet en stund, før hun smilte og sa.
Mamma… nå er hele du mamma nå.
Jeg skjønte ikke hva hun mente og spurte.
Hun forklarte;
Ja for nå har du skikkelig mammakropp også. En god og myk en, som er god å kose på. Det er derfor Oda liker så godt å være i nærheten av deg, du er jo nesten som en madrass.
Hun klemte litt på magen min før hun jumpet ut av sengen og hoppet ut av soverommet så museflettene spratt.
 
Nesten som en madrass.
Jeg karret meg ut av sengen. Stiv og støl og veldig øm både her og (ja du vet…) der.
Et hår som roper DUUUSSSJ. Et ansikt som ikke har sett sminke siden 2. trimester, 2 trøtte øyne.
Pupper som ser ut som to slitne silikonpupper etter et hardt liv.
Såre, sprengte og en smule deformerte. Den ene større enn den andre. Ingen tvil om hvilken pupp som er den neste hun skal spise av.
Så er det magen..
Nesten som en madrass…
Igrunnen en god beskrivelse, fra en sprengt heliumsballong og rett over til en godt brukt madrass.
Mammakroppen der altså.
Jeg står der foran speilet og klarer ikke helt bestemme meg for om ordet er negativt eller positivt ladet.
Mammakroppen..

Hun grynter litt bak meg, hun på 52 perfekte cm og nesten 4 kilo.
Sporene på magen, er avtrykk av henne.
Og hennes fire andre nydelige søsken.
Kroppen min er en maskin, den har laget fem mennesker.
Ved hjelp av en liten celle fra den jeg elsker høyest ble de til. Alle fem.
Kroppen min har bygd hver fot, hver arm, hvert hjerte.
Båret de frem til friske barn.
Født de naturlig.
Og gitt de dråper av gull i livets start.
Mammakroppen min er fantastisk.
Mammakroppen min er rå.
Mammakroppen min er sliten.
Mammakroppen min er nesten som en madrass.
Kroppen min har prioritert andre, i flere år har den næret andre, bygd kroppene til andre.
Gitt liv til andre og satt seg selv på sisteplass.
Mammakroppen har gjort en tapper innsats som har satt spor og preg jeg må bære resten av livet.
Kroppen min oppfylte drømmen min, men forlot for å gi meg den drømmekroppen.
Jeg er mamma, takket være min kropp.
Jeg er uendelig takknemlig.
Og konsekvensene.. ble det en mammakropp?
En kropp ingen higer etter, en kropp godt skjermet fra magasiner, tv og media generelt.
En kropp man blir hyllet for om man TØRR å vise den frem.
En kropp man må ha mot for å vise frem?
Skal jeg skjemmes, over mammakroppen min?
Eller burde jeg bære den frem med stolthet for jobben den har gjort?

Hodet forteller meg en ting, hjerte en annen
De kommer nok aldri til å bli enige..
Men uansett, er denne kroppen, mammakropp eller ei min, nå og så lenge jeg lever.
Jeg får gjøre det beste ut av det.
Selvsagt skal den pleies og settes på førsteplass igjen etterhvert, det trenger den.
Alle kropper trenger det, mammakropp eller ei.
Men sporene etter jobben den har gjort kommer jeg aldri til å bli kvitt.
De kommer alltid til å være der.
Litt som en madrass, kanskje litt fastere…
 
 
Hva tenker du når du hører ordet Mammakropp?
Bli med oss på diskusjonen på snapchat da vel.
Legg meg til ved å trykke her om du er på mobil eller legg meg til: Idebankmamma
 

Hils på Oda.

Hun ble ikke inne til evig tid, hun kom ut.
Jeg ble ikke den første evige gravide. Jeg ble ikke spist opp og revet i filler av fødselsangsten.
jeg sitter her like hel, enda mer stolt, en smule sliten, trøtt og veldig veldig forelsket.
Det hele er klissete og romantisk.
Nesten litt too good to be true.
Vi er hjemme på tredje dag, og vet dere hva. Det går så fint.
Altså, la meg få legge trykk på at jeg går som ei høne, har såre pupper, barseltårer i kø og lengter etter en dusj. Men etter forholdene.. går det altså sååå fint.
Her er hun altså, familiens lille punktum (tror vi)
Vår evige lillesøster (tror vi)
Familiens veslemor.
Oda Maaø-Ruden.

 
Født i rakettfart (og da mener jeg rakettfart..men det kan vi snakke mer om senere) den 06 mai 2017.
Solrik, vakker og varm dag. Akkurat slik hun har vist seg å være frem til nå iallefall.
Hun er minst av alle, hun var 3800 gr ved fødsel og rundt 3500 når vi forlot sykehuset.
. Etter 3 gode dager på barsel tok jeg med meg frøkena og reiste hjem til resten av gjengen.

 
Hun spiser pupp som en proff,

og gjør det temmelig regelmessig, akkurat slik ei frøken på noen dager skal.
Smiler når hun sover, og sover gjerne så ofte hun kan

Hun liker nærhet og støy, men ligger også gjerne litt for seg selv så lenge det er noen rundt henne.
Hun er derimot titt og ofte i et fant, litt luksus får man jo når man blir født inn i en familie med seks ledige armer.
Storesøsken har tatt henne imot med en unik søskenkjærlighet.
Og det er vel her jeg får lyst til å klype meg i armen.

Tenk, at vi er så heldige å ha fire barn som velger å ta imot det femte med åpne armer og hjerter.
De koser, nusser og forguder. Hun er den første de tenker på om morgenen, og den siste de sender en tanke før de sovner.
Selv minstemann, som vi igrunnen ikke forventet stort av, viser både kjærlighet og omsorg for den sovende lille dukka som alltid henger på mamma.
Det er travelt, det er hektisk og det er annerledes.
Men fy søren så fint det er og.
Jeg er inn i ei boble, ei barselboble jeg håper er seig og sterk så den varer en stund.
For dette er (kanskje) siste gangen jeg opplever en nyfødt skatt sovende på brystet.

 
Vil du se mer av vår barselhverdag kan du følge oss på snapchat ved å trykke HER (om du er på mobil) eller legge meg til: Idebankmamma

Fødselsangst – eller bare vanvittig pysete?

“Kvinner er som skapt for å føde.”
“Å føde er det mest naturlige vi kan gjøre.”
“Kroppen er skapt til å føde.”
“Det er jo bare smerte.”
” Mange har gjort det før deg, og enda flere kommer til å gjøre det etter deg”
 
 
Hørt det før?
Jeg og, mange mange ganger.
Gjerne i forbindelse med at jeg prøver å fortelle at jeg er engstelig og redd.
Ja ikke bare engstelig og redd, men søvnløs, uvell og ødelagt.
Umenneskelig og utenfor meg selv.
Jeg har røsket opp mange tabudører, bare ved å være ærlig.
Lite visste jeg at fødselsangst også skulle gjemme seg bak en slik dør.
Min første tanke, når to blå lyste mot meg denne gangen var hard og brutal.

SHIT jeg skal føde igjen.
Knapt noen uker på vei, flere 100 dager unna fødsel, alikevell det første jeg tenker på.
Så fikk jeg ristet det av meg litt, det skjer så mye annet, mye i magen, mye utenfor.
Jeg var i relativt god form og hang med som vanlig.
Men så, begynte bekkenet å skrante, regelmessige kynnere ble premature rier og jeg og kula fikk beskjed om å ta det med ro. Plutselig hadde jeg tid til å tenke.
En rask titt på kalenderen kunne fortelle meg at svangerskapet hadde blåst avgårde.
Jeg måtte begynne å ta det med ro fra uke 30, jeg følte jeg knapt hadde kommet over sjokket med positiv test.Ukene som fulgte gikk de og, temmelig fort.
Fødselsangsten pirket meg på skuldra, rett som det var, men jeg klarte å riste den av meg.
Jeg bestemte meg for å kjempe imot.
Ha fokuset på prisen (eyes on the price) og finne ut enkle tiltak, enkle våpen jeg kunne ta i bruk.
Det finnes 1000 bøker osv, men jeg trengte noe enkelt…Jeg fant engodfødsel.no. En lydfil på 10 minutter, som gir deg mental trening mot fødselen.
Avspenning, og mentalt fokus på det en skal igjennom, uten skremselspropaganda og fakta. Rent fokus på hvordan fokusere og takle.Jeg har brukt filen regelmessig, ikke bare får den meg mer fokusert men gjør det også lettere å sove. Den hjalp godt, og hjelper enda.
Men nå, godt på vei inn i siste uke mot termin, er angsten i ferd med å ta sitt siste og største jafs.
Jeg har klart å holde den i sjakk til en hvis grad, ikke latt den bli altoppslukende.

Men nå kjenner jeg at jeg er i ferd med å tape.
Ikke tapt enda, jeg nekter å gi meg.
For det jeg vet, er jo at det er værst nå….mens vi venter.
Jeg er klekkelig klar over at kroppen min har klart dette før.
Men jeg har aldri født for femte gang før, jeg har aldri presset denne frøkena ut.
Jeg har aldri måtte kjøre så langt til sykehuset før som nå.
Jeg har valgt å snakke litt om angsten, åpne opp og være ærlig, ikke bare med helsepersonell men alle rundt meg, inkludert mine fantastiske følgere på snap. (følg meg gjerne Idebankmamma)
Og det viser seg, som ved det meste annet…
Jeg er ikke alene.

Flere kunne fortelle meg at de kjente seg igjen, i følelser, tanker og ikke minst hvordan man følte seg.
Jeg beskrev hvordan jeg hadde det en tårevåt kveld, rett etter et anfall hvor jeg satt å gispet etter luft.
Jeg kom meg til hektene, tuslet i seng og skrev ned.
Meldingene rant inn, heiarop, trøsteste ord, noen kritiske og andre også røsket opp tabudøren og fortalte meg at dette var jeg så absolutt ikke alene om.
Men det skulle vise seg at vi hadde mer til felles, bortsett fra angst…
Og det er opplevelsen av reaksjonen og forståelsen rundt oss.

Dette har du gjort før, vi er som skapt til å føde.
Du vet, det jeg innledet det hele med.
10 av 10 kunne fortelle at de opplevde nærmest å bli hånet, om ikke hånet iallefall bagatelisert over fødselsangsten sin. Ikke bare fra helsepersonell, men også de nærmeste rundt seg.
Og det er vel også motivasjonen min bak innlegget.
Jeg ønsker ikke forsvare, men forklare.
En tilsynelatende felles oppfatning, er at de som selv ikke har erfart fødselsangst, tenker at det er smertene man er redd for. Og for all del, det er så absolutt ikke noe jeg ser frem mot, og for noen ligger kanskje mest av angsten her. Men angsten kan bunne mye dypere enn som så.
En historie fra fortiden, overgrep, dødsangst, frykten for at “drømmen skal ryke”, ikke å mestre, det ukontrollerte, ikke kjenne morsfølelsen, miste kontrollen. Noe skal skje med barn eller mor.
Eller noe helt annet som gjør at man ser på fødsel med angst i kropp og sjel.
Jeg føler jeg sitter på venterommet uten å vite når det er min tur.
Titt og ofte kommer det en dame i luken, roper et navn og jeg holder pusten for å høre om det er meg hun roper på….
Jeg skal være ærlig, jeg har det ikke godt.
Jeg har mest lyst til å dra puta over hode, lukke øya ekstra hardt og åpne de igjen etter alt er overstått.
Men jeg vet, vet så inderlig godt at dette må jeg gjennom.
Takle på min måte.
Det er tiden før som er den værste.
Og vær så snill… ikke gjør den værre.
Ikke for meg, eller de andre som er redde.
Har du ikke et godt råd, en god klem eller litt forståelse.
Hold munn og prøv å forstå.

Planene klare for mai.

Denne måneden vil bli en måned jeg vil huske resten av livet.
Det vet jeg.
En måned jeg forhåpentligvis vil se tilbake på mens jeg sukker litt og blir fylt med gode følelser.
Og om en stund, vil jeg kanskje også være glad jeg er ferdig med denne måneden.
Planene er ikke mange, men store.
De er unike, store og difuse men veldig klare.
En lett blanding mellom oppussing og…. familieforøkelse.

I mai skal jeg føde.
Mest sannsynlig mitt siste barn.
For siste gang skal jeg bringe et nytt liv til verden, se en nyfødt, bare noen sekunder gammel sjel inn i øynene mens hun smaker på luft for første gang.

Mai er i utgangspunktet en fin måned i seg selv, måneden hvor alt snur, månenden hvor man går barfot i gresset for første gang dette året, månenden hvor blomstrene titter frem og vi blir minnet på hvor usannsynlig deilig det er med varme i luften og fuglekvitter.
Det er vårt femte barn, men første vårbarn.
I mitt hodet må det være den beste måneden å få barn, iallefall når du har en liten barnehage fra før.
Vi er velsignet med aktive barn, barn som liker å være ute, utforske, klatre, leke og røre seg.

Som foreldre er vår og sommer den enkleste tiden å være foreldre til nettopp slike barn.
Kanskje en assistanse med en glidelås, en borrelåsretting og lue på de kjølige dagene.
Men ingen vinterdress, votter med umulige tomler, 3 lag med tøy eller snø overalt.
Iløpet av en hjemmedag har jeg ikke telling på hvor mange ganger barna veksler på å være inne eller ute. Det er herlig å se de samle seg i sofaen etter en lang dag ute med ferske fregner i kinna og grønnske på knærne.
Så da kommer våren, livet blir snudd på hodet de neste dagene, det er helt sikkert.
Jeg har begynt å legge planer, prøver å planlegge litt middager
 
og føre opp alle avtaler så ingenting skal drukne i ammetåken.
Jeg sender en stille takk til meg selv for å ha laget kalenderboken for 2017 også.. i år trenger jeg den virkelig.
Og du… om du også har lyst på en.. (egenreklame) får du den til hele 60% rabatt akkurat nå.
Sjekk ut kos med kaos her.

Ferie i hagen.

Jeg merker at det er litt vanskelig å løfte blikket lengre enn denne dagen akkurat nå.
Med fødselen rett rundt neste sving, eller neste eller neste er det vanskelig å legge planer.
Men jeg merker på de rundt oss, at fokuset ligger på sommeren og sommerferien.
Og det store spørsmålet som blir spurt (som alle andre år også.)
HVOR skal dere i sommer?
HVOR? hvem har sagt vi skal noe sted?


Jeg nekter å la meg fylle med dårlig samvittighet denne gangen. Velger å svare med rak rygg og stort glis.
Nei vi skal ingen steder i år, vi skal ha ferie i hagen.
Samtalen får som regel en pinlig stillhet, før den raskt skifter tema.
Men det er altså planen vår for denne sommeren.
Året frem til nå er brukt på å gro ferdig baby i magen og pusse opp kjøkken.
En kombinasjon som har gjort at sparepengene våre er brukt opp og vi har en helt ny familiesituasjon å venne oss til alle mann.

Det har vært unntaktstilstander her en stund, og vil også være det en stund fremover med våkennetter, amming, rugging og bleieskift.
Vi skal altså ingen steder i sommer.
Hagen skal brukes, helst hver eneste dag.
Og GJETT om vi skal gjøre vårt beste for å ha det gøy.
Null stress eller tidspress, det vante rundt oss og forhåpentligvis deilig sommervær.
Også er vi så uendelig heldige å ha en stor og flott hage. Ikke alle har det. Og i år skal den brukes.
I fjor valgte vi å innvistere i basseng, oppgradere plaskebassenget, men ikke ruinere oss.
Et intexbasseng men med skikkelig renseannlegg, slik at samme vann var i bassenget hele sesongen, rent og fint 🙂 Brukte det mye i fjor, og håååper vi får brukt det mye i år også. Om alt går som planlagt får vi platting rundt og et herlig sted å henge på varme soldager.

Et herlig lekeapparat som barna bruker flittig har vi, og garantert blir brukt mye i sommer også.

Og vi har veldig lyst til å lage en plass rundt bålpannen vår.
Siden vi har stor hage, kan vi lage oss en egen krok til bålpannen.
Vi skal spise lunsj i hagen, sparke ball, blåse såpebobler, bade, hoppe på trampolina, se på blomster, plukke bær og lage syltetøy, tusle til nærbutikken å kjøpe is. Vasse i elva på vei hjem og huske i så stor fart at vi nesten snurrer rundt.
Også skal vi bruke nærmiljøet, oppsøke det vi har rundt oss. Lekeplasser, barnehager når de er sommerstengt, strender rundt om kring fjorden her.
Besøke venner, familie, og naboer.
Sommeren blir proppfull den, av en ferie i hagen.
Hva skal dere?

Spar penger og bidra i kampen mot matsvinn!

//annonse

 
 
Frokosttid, alt går i sin faste gamle tralt.
Fullstendig kaos og litt kos.
Små stemmer over hverandre, ost og smør som går fra hånd til hånd og melkeglass som fylles og tømmes omhverandre.
Med seks sultne ulver rundt bordet går det temmelig hektisk for seg, og jeg har flaks om jeg får i meg noen biter med brød før førstemann allerede er ferdig.
Som regel, på gode morninger sitter ofte jeg og mannen igjen litt mens barna begynner dagen rundt omkring i huset.
Så sitter vi der, godt inn i frokosten, før mannens blikk stivner helt.
Han slutter å tygge. Ser på meg, så melkekartongen så meg igjen.
Den er jo GAMMEL! utbryter han og kaster skiva ned på tallerkenen så osten hopper av.
Gammel? Hva da gammel?
melka vel?

 
Næsj sier jeg og griper tak i den, og ser på datoen.
BEST FØR: 27.04.16
 
Jo så sannelig, det er den.
Mannen skyver melkeglasset en halvmeter unna.
Nei nå får du gii deg a sier jeg.
Jeg drikker ikke gammel melk, sier han bastant.
Jeg må bare le tilbake, det er jo akkurat det du har gjort hele denne frokosten. Alle har drukket den melka.
Jeg rister på kartongen for å vise. Jeg åpnet den i dag, og nå er den nesten tom, sier jeg og rister på den.
Mannen er fortsatt skeptisk.
Melkeglasset, som forøvrig var nummer to blir ikke drukket opp, men helt i vasken.
Vi kaster alt for mye mat i Norge, tallene gjør nesten vondt å si høyt.
Du kan jo prøve:
I 2015 kastet vi 355 128 TONN med BRUKBAR mat, mat som mulig hadde basert best før datoen, men som fortsatt var veldig brukbar. 40 KG brukbar mat kastes altså av Ola Nordmann fordi han ser datoen på pakken. Åpner ikke, lukter ikke, smaker ikke. Bare kaster.
 
40 KG!
Flere tiltak er satt inn, for å bekjempe problemet, men fakta er at det faktisk øker, vi kaster mer og mer mat.Det var da noen smarte mennesker bestemte seg for å gjøre sitt.
De opprettet nettbutikken Matsmart.
Konseptet er enkelt, og genialt. Både for “matkaste” problemet og for forbruker som ønsker å spare noen kroner på god og brukbar mat. (rabattkode i bunn av innlegget)

De kjøper inn store mengder mat direkte fra produsenter som ville blitt kastet pga snart utgått dato, sesongvare eller lignende. Også selger de de ut, til en god pris til fornuftige forbrukere som ønsker å bidra i kampen mot matsvinn. Man bestiller på nett, og får levert via postnord.
 
Selv om varene sendes fra Sverige får man ingen overraskelser av toll osv, man betaler kun det man får opplyst i kassen hos Matsmart.
Det er ingen tvil, det er mye å spare.
Både på bakevarer, masse moro til baby og barn, tørrvarer til middag og mye mer.
Jeg anbefaler å ta en titt, kanskje finner du noe dere bruker mye av også?
Alle varene har tydelig merket når best før dato er, så er du like skeptisk som min mann kan du legge merke til at flere av varene ikke en gang har gått ut på dato, likevell skulle de altså kastes.

Jeg har nylig bestilt en god kasse fra Matsmart selv,
Pasta og smoothies blant annet, som vi bruker relativt mye av.
Noe har passert best før dato, andre har kort holdbarhetsdato.

Ønsker du også å bidra i kampen mot matsvinn?
Da tar du turen innom Matsmart og ser om det er produkter der du og din familie kunne trengt.
Og som takk for ditt bidrag får du en rabattkode av meg som gir ytterligere 50 kr avslag på ordre over 350.
Bruk rabattkode: småbarnsforeldre i kassen hos Matsmart.
 
 

Snart er jeg fembarns mamma..

I bilen skjedde det, som en kald vind kom den snikende.
Åpenbaringen kom som kastet over meg.
Herregud, snart er jeg fembarnsmamma.
Snart, som i veldig snart.
Vi var på vei til sykehuset, fødeavdelingen var målet. I dette svangerskapet har jeg vært ut og inn her litt oftere enn normalen. Premature rier, knall og fall og blødninger. Svangerskapet har vært fint, men tøft. Nå er det siste innspurt.
Men med mange baller i luften, mange prosjekter og mye å gjøre.. så ender svangerskapet opp med å bli en tilstand.
Noe man bare er. Det fakta at man bygger et lite menneske til, en uklekket sjel som skal komplementere familien..det glemmer man. Iallefall har jeg gjort det.
Men nå var vi iallefall på vei til føden, ikke for å føde, men for å få litt hjelp. For en time siden hadde jeg ringt med desperat stemme. Kan dere være så snill å hjelpe meg?
Maserier. Ikke første svangerskap jeg har de, men denne gangen har de virkelig vært intense.
Årsaken er nok mange, men det fakta at jeg fortsatt jobber, har en liten en på 16 mnd rundt bena når jeg ikke jobber og er i uke 39 er nok noen av forklaringene 😉
Hun hørte nok desperasjonen min, den vakre jordmoren den torsdags morgenen. Kom du, sa hun. Så skal vi se hva vi får gjort.
Mannen tok med bagen. Jeg ristet på hodet.
Slapp no av tenkte jeg. Her har vi god tid.
Men så kom det altså, det kalde gufset i bilen.
Jeg skal jo faktisk bli fembarnsmamma snart.
Hun turnet rundt i magen i tenkende stund.
Akkurat som om det var for å forsterke det hele.
Tar et godt tak rundt blæra så jeg må knipe.

Et hei mamma, snart skal vi se hverandre i øynene for første gang.
Jeg mistet pusten, måtte liksom trekke ekstra inn og konsentrere meg etter å hige etter oksygen.
Så kom tårene. De trillet ustoppelig, helt stille, mens hånden på magen mottok krumspring fra en ferdigruget baby på innsiden.
Her har jeg bygd et menneske i snart 40 uker, og i grunnen ikke tenkt så mye på det.
Det trolig siste svangerskap, min siste voksende mage og en av de siste sparkene jeg kjenner i magen.
Og snart er vi i mål og ved startstreken.
Ved veis ende og begynnelsen på det hele.
Vi ankom sykehuset, og etter alle tårene så jeg nok værre ut enn noen sinne, fem timer søvn på tre netter og mye vondt gjør sitt, legg på noen tårer og hulketårer så blir det jo enda værre.
Full sjekk med ctg og det hele.
Hun har det strålende, jeg er en reser til å ruge.
Så var det dommen, hva gjorde disse maseriene.
litt moden og 2 cm.
Nå er det snart dags sier jordmor, med sitt jordmorglis.
Ja du vet, du har sett det.. du som har født før. Det gliset en jordmor setter opp når det står på som værst og hun skjønner det snart kommer baby, mens du føler du snart skal dø.
Du må hvile mens du kan, sier hun mens hun tar av seg hanskene og jeg på meg buksa.
Det er fult i herberget, men du skal få med noe å sove på.
Så lover du meg å hvile, når du kan, og så fort du har mulighet.
Sov, spis og kos deg.
Dette er siste innspurt.
Hun forsterket det hele.
NÅ skjer det virkelig snart.
Snart blir jeg fembarnsmamma.
 
Følg gjerne siste innspurt på snapchat: Idebankmamma

En bønn fra en fødeklar…

Jeg har akkurat trådd forsiktig inn i uke 39.
Inn i tiden hvor det kan skje når som helst.
Alt er så nære at det nærmest lukter fødsel av meg.
Jeg er som en magnet, for de nære, kjente og ukjente.
Har det skjedd noe nå? hva med nå? Eller kanskje nå? Enn nå da?
Det er hyggelig, og godt å vite at noen tenker på oss i denne tiden. Tiden er alt på en gang.
Skummel, spennende, magisk, slitsom, givende, uforglemmelig og uendelig lang.

Ventetiden har jo vært lang, vi har visst lenge om familieforøkelsen, lengre enn alle andre.
I den siste tiden, har i grunnen det meste vi har gjort vært med tanke på det store som snart skal skje.
De kommende storesøsken venter, mannen venter og jeg venter. Vi alle sammen venter…venter og venter…Det har sin sjarm, når femåringen tusler like ivrig inn på soverommet til meg hver morgen og løfter forventningsfult opp dyna.
Hvordan hun like bekymret spurte om lillesøster falt ut hver gang jeg kommer fra toalettet (jepp akkurat skjønt hvor de kommer ut) og ikke minst hvordan storebror må nusse magen så fort muligheten byr seg.
Det er en tid jeg kommer til å se tilbake på å smile godt, morgenstund med sparkende baby i magen og en trygg og god hånd fra min tapre mann som med trykk og klem kommuniserer godt med siste tilskudd i familien før de har sett hverandre.
Jeg kommer til å sukke når jeg ser bildene, tenke for en magisk tid.
Men det er mye jeg ikke kommer til å huske.
Jeg kommer nok ikke til å huske hvor uendelig sliten jeg er, akkurat nå.
Hvor mye jeg lengter etter en natt med god søvn, eller bare det å føle at jeg hviler ordentlig når jeg legger meg i sengen.

Jeg kommer nok ikke til å huske hvor vond kroppen føles, hvor mye jeg lengter etter å holde barna mine tett inntill meg eller kose ordentlig med min tapre mann.
Jeg kommer ikke til å huske hvor hardt han står på nå, hvor mye han gjør nå fordi kroppen min ikke vil, kan eller orker.
Hvor mye han ofrer, han også.
Jeg kommer ikke til å huske hvor mye jeg gråter, både gode, triste og vonde tårer.
Vi har hatt en turbulent tid, mye vondt har skjedd rundt oss. Vi har mistet viktige mennesker i livet vårt.
I tillegg har vi stått veldig alene, i alt.
Og det er nå min bønn kommer.
Til deg, som kjenner noen som er i vår situasjon, som er i venteboblen.
Det skjer noe med en i venteboblen. Man klarer det du må, og enda litt til.
Selv om man er sliten, slutter man ikke å stille krav, igrunnen er det det motsatte som skjer, man øker de.
Man tråkker på seg selv, klasker seg i kinna foran speilet, dette burde du klare. Skjerp deg.
Er tross alt du selv som har satt deg i denne situasjonen.

Å be om hjelp er vanskelig, men enda vanskeligere når man er i venteboblen.
En selvforskyldt situasjon, en lykke og en glede, man vil ikke virke utakknemlig eller uforberedt.
Dette vil man ha kontroll på.
Man glemmer at det er menneskelig å være sliten, sårbar og redd.
Man lukker venteboblen helt og lang der inne, sitter man å venter, håper og ber om at kanskje noen vil se ekstra godt.
For kjære du, som kjenner noen som er i venteboblen, hør min lille bønn.
Bry deg om, ikke bare med.
og om du kan, strekk ut en hånd.
Det er så ufattelig lite som skal til, for å hjelpe ufattelig mye.
Inviter storesøsken over en ettermiddag etter skole/barnehage. Tilby deg å kjøre barna til trening eller hjem eller kanskje begge dele? Kjenner du de ekstra god, kanskje du kan invitere barna på overnatting?
Inviter på middag, eller enda bedre, dukk opp med middag på døren?
Gjør et ærend, ta med pappan på luftetur, gi den kommende mamman litt luksus, støvsug stua, bak boller eller inviter på lunsj.
Her er mulighetene uendelige, alt avhengig av hvor godt du kjenner familien i venteboblen og ikke minst ditt budsjett, både økonomisk og tid.
Jeg lover deg, det er ingen i venteboblen som forventer noe av deg, de har nok klasket seg hardt i kinna og tatt peptalken. Dette skal de klare, selv. Men tro du meg når jeg sier at du skal lete lengre etter mer takknemlige mennesker enn akkurat de.
Du har kanskje hørt utrykket alle monner drar?
For de i venteboblen stemmer dette mer enn du tror.
Noen minutter barnefri, en middag de slipper å lage, en fotmassasje eller fotballkamp med en god kompis.
Eller bare en god klem og en ekstra god kaffekopp.
Noen minutter med en god samtale og litt latter.
Det er en ekstrem tid, ut av deg selv opplevelse som krever ufattelig mye både for liten og stor, far ogm
Skal du bry deg ekstra om noen, er venteboblen det perfekte tidspunkt.
Og for all del, fortsett gjerne den gode trenden i barsel også.
Men det kan vi snakke om senere.
 

Kjære lillesøster…

Det er nesten så jeg ikke rekker bort til tastaturet her jeg sitter.
I skrivende stund hikker du (igjen) i magen mens du turner rundt og gjør kveldstrimmen.
Jeg kan nesten stille klokka etter deg, du har dine faste tider hvor du gjør magen min både firkantet, rundt og spiss på en og samme tid. Du utnytter plassen godt, det skal du ha. Klarer de utroligste krumspring der inne selv om plassen er begrenset.
Vi er ved veis ende på denne reisen, du og jeg. Eller oppvarmingen kanskje vi skal kalle det.
For tro meg, det er dagen vi møtes det hele begynner.
Jeg er sliten nå, skal være såpass ærlig å si det. Reisen med deg i magen har vært alt og ingenting på en gang.
Lite plager i begynnelsen, mye rart på slutten.
Du har allerede laget litt smådrama rundt deg med blødninger, premature rier og fallende dører.
Men nå ligger du der altså, fullbåren i magen min og venter.
Venter ja, det er akkurat det vi gjør. Ikke bare jeg og du, men også alle andre.
Du er heldig du, minstemor. Det er mange som venter på deg. Fire spente søsken venter utålmodig på deg.
Bare gled deg, du blir familiens superstjerne og midtpunkt.
De spør hver kveld, når du har planer om å titte ut, og de sjekker hver morgen ved å løfte på dynen for å ta en titt. Akkurat som om de tror at du bare plutselig kan falle ut en natt og være der.
Selv om du er femte vidunder jeg bærer frem, er det like uforståelig for meg at det snart kommer ut en ny sjel som skal berike vår familie. En ny soldat i hæren vår, et nytt bidrag som skal snu dagene på hode, gjøre nettene lengre enn dagene og vise oss at det er de små tingene i livet som  er det viktigste.
Jeg både gruer meg og gleder meg, jeg vet at siste innspurt blir tøff. Det er mye følelser, både gode og vonde. Jeg er redd og jeg gleder meg. En ekte skrekkblandet fryd. Du gir meg mitt livs viktigste rolle, æren av å få være også din mamma fyller meg allerede. Tenk at jeg skulle få være så heldig.
På en måte er du med oss allerede, dine søsken inkluderer deg i alle fremtidsplaner. De har bestemt hvor du skal sitte ved bordet og de har sørget for at du har din egen skål til lørdagsgodt når den tid kommer.
Du er med de i tankene hele tiden. De kan knapt vente.
Du har mye å glede deg til, vesle venn. Du er rik, det skal du vite.
Ikke på penger, gull og diamanter, men kjærlighet.
En trygg eldstesøster, dreven i faget som størst. Kan mye allerede og har mye hun vil vise deg.
En modig men myk eldstebror, som kan vise deg verden, ta deg med for å utforske men samtidig vise deg at man må være redd for å være modig. Ei fantasifull storesøster, som er mer kreativ enn de fleste og en fantasi som er magisk. Å leke med henne vil være som et eventyr hver eneste gang.
Minstemann er nok ikke klar over hva han har i vente. At i den store runde magen til mamman ligger det en ny bestevenn. Jeg sikker på at dere vil finne på mye sprell sammen. Gjøre oss grå i håret og gi oss dypere smilerynker.
Klare som egg alle fire.
Ikke bare har jeg sørget for at du har en flokk med søsken, men jeg har også fått fisket tak i verdens beste pappa til deg.
Tro du meg, jeg har sett han utføre magi i 10 år nå og han overrasker stadig.
Han er tilstede, han er trygg, han er sterk og han er fantastisk.
Han er leken, tullete, rar og morsom.
Han er til å stole på, flink til å lytte og uendelig tålmodig.
Han er litt av en fangst skal jeg si deg, og du er en av de heldige små som skal få akkurat han som pappa.
Kjære lillesøster, familiens lille punktum.
Snart er du her, før vi aner det er venteboblen sprukket og vi ligger der plutselig å beundrer deg for første gang.
Vi er spente på hvem du og dine krumspring er. Hvordan du ser ut, om du blir mørk som din eldstesøster eller lys som den minste? Om du blir proppet med temperament eller tålmodig av natur. Om du har dobbelthake og potetnese, eller alveører og rynke i pannen.
Verden er iskald, men vi skal gjøre den så varm vi bare kan for deg.
Vi har ikke alt på stell, vi har ikke alt klart.
Men VI er klare for å ta deg i mot.
Seks åpne armer, trygge, gode og tålmodige.
 
 
Følg gjerne siste innspurt på snapchat: Idebankmamma