Helt ærlig, så har jeg gått mange runder på om jeg i det heletatt skulle bruke energi på å skrive dette innlegget.
Men nå har denne fembarnsmamman i bunn og grunn fått nok.
Når skal vi lære oss å se forskjellen på kjærlighet og omsorg og det å gi et barn uvaner?
Jeg mener, forventer vi for mye av disse små soldatene vi bringer til liv i disse dager?
Etter å ha opplevd å føde fem barn, har jeg lært meg at alle er forskjellige, selv minutter etter fødsel har de vist oss en bit av seg selv, helt unik og annerledes fra de andre.
Men alle har de hatt en ting til felles, alle trenger de trygghet og kjærlighet og det har både jeg og pappan gladelig tilbudt.
Og det er mange forskjellige måter å både vise og trenge dette.
Og dette tror jeg vi glemmer.
Jeg har mye kontakt med mødre og fedre i det ganske land, med hverandre deler vi ekte, ærlige, herlige og noen ikke fult så herlige øyeblikk fra mammahverdagen med hverandr på snapchat. Jeg ELSKER å se små glimt av dems hverdag og ler og tørker tårer rett som det er. Å dele ekte øyeblikk herifra er også godt. Jeg gjør det daglig. Stolt som ei høne(?) snapper jeg til flere tusen mødre og fedre fra vår hverdag. Ikke bare stolt av barna men også øyeblikkene vi har sammen.
Fine, travle, lykkelige, spennende, herlige øyeblikk. Koselige stunder, trøtte stunder, og frustrerende stunder.
Det å dele føles befriende og godt for ofte (les: hver gang) får jeg bekreftelser på at jeg ikke er alene.
Men så kommer de, nesten alltid
Rådene jeg ikke ba om.
Nesten uten unntak kommer de alltid om jeg poster et slik bilde:
For meg, et deilig, rolig øyeblikk fult av kos, nærhet, trygghet og kjærlighet.
For noen, en mamma som gjør noe skrekkelig dumt og et barn som er i ferd med å få en uvane.
” det er dumt av deg å la barnet sove slik, da vil det aldri sove for seg selv”
” du bør legge henne fra deg, dette vil du angre på den dagen hun ligger å hyler fordi hun ikke får ligge på deg”
“lykke til, nå blir du aldri kvitt henne”
og la oss ikke snakke om når jeg poster slike bilder:
for meg, de fineste øyeblikkene vi har sammen og som jeg verdsetter meg hele mitt hjerte fordi jeg vet de rolige ammestundene snart er over.
For noen, et barn som bare bruker meg for å klare å sove
” Lar du henne sovne på puppen????!!”
” Du har deg selv å takke den dagen du skal ha henne til å sovne selv”
” ha ha skulle tro du hadde lært, etter fem stk. Kom ikke til oss å klag når hun hyler om natten fordi puppen ikke er i munn”
og mens vi er inne på pupp, med hyppig snapping får man jo inntrykk av hvor ofte jeg ammer og det skorter ikke på kommentarer der heller.
“Ammer du igjen?”
“Du overforer ungen”
“Burde du ikke vente litt lengre før du gir henne mat igjen?”
Og den fineste av de alle;
“Hvorfor lar du henne bruke deg som smokk?”
La meg begynne med det siste først.
Jeg er ingen erstatter for smokken, smokken er erstatter for meg!
Alle kommentarene baseres på at jeg gir barnet uvaner hvor konsekvensene er at hun blir et barn som trenger meg, mamman sin.
Jeg er temmelig sikker på at jeg ikke har en konfirmant sovende på brystet om 14 år. Ja for det er faktisk 14 år til.
Denne frøkena er bare 4 uker fersk, hun har levd lengre, men i min trygge magehule med konstat nærhet, konstant tilførsel av næring, fri fra lukt, skarpe lyder og lys. <Og nå gjør akkurat det hun skal gjøre, søke nærhet, trygghet, varme og næring.
Og det gjør ønsker og krever hun fra de menneskene hun kjenner best.
Meg og min mann.
Og det er vår oppgave å gi henne nettopp dette, så hun kan vokse og bli trygg.
Budskapet er enkelt, og du har nok hørt det før. Man kan ikke skjemme bort et barn med kjærlighet. Akkurat det kan ikke diskuteres.
Men noe som bekymrer meg oppi det hele er at vi tilsynelatende nærmest har glemt at babyer også krever sitt. De skal kreve.
Det er akkurat som om vi ikke har tid.
Et spebarn som følger sine arbeidsoppgaver for å overleve, som gråter når det ønsker noe og som sier ifra til behovet er tilfredsstilt omtales som krevende og slitsomt.
Spebarn som gjør lite av seg, som sover mye og gråter lite omtales som snille.
Alle spebarn er snille!
Det finnes ikke en vond tanke i de små hodene dems. Ikke en.
Selvfølgelig blir man sliten, frustrert og lei, men sorry, det er en del av pakken.
Men jeg kjenner at akkurat nå, er det de velmente rådene som sliter meg ut.
Det er 2017, jeg skulle tro vi var kommet lengre.
For all del, jeg vil ha råd, jeg vet det florerer av de der ute. Rett som det er, er det en annen forelder som gjør vår hverdag bedre med sitt tips eller råd.
Men gjør meg en tjeneste.
Spar rådet til jeg ber om det.
Og for all del, husk at vi alle er forskjellige.
Og til deg, som står der, midt i grøten av gode råd og bekymringer.
Følg magefølelsen din, gjør det som er riktig for deg og ditt barn
så skal det gå helt fint, skal du se.
Og du, følg meg gjerne på snap: idebankmamma.
Dersom du er på mobil kan du trykke HER.
Oda 1 måned – En ny hverdag.
Jeg har så mange ganger tittet tilbake på postene jeg skrev om Jonatan når han var liten at jeg ønsker å gjenta tradisjonen med vårt vesle punktum.
Oda er en måned alt, en måned har gått fort. Men mye har skjedd.
Jeg følger oppsettet jeg hadde på Jonatans tråder og starter med en oppsummering fra babyverden.no
De har ingen egen oppsummering for 1 måned, men 4 uker
Hva sier babyverden om babyen nå:
Om barnet: Babyens reflekser
I annen og tredje måned vil noen av babyens reflekser begynne å bli svakere. Den toniske nakkerefleksen og gangrefleksen forsvinner først, deretter griperefleksen. Barnet utvikler muskelstyrke og -kontroll, men bevegelsene er store og ujevne.
Moro-refleksen utløses av en høy lyd eller en plutselig berøring eller bevegelse. Babyen slår ut med armene og beina og trekker dem raskt inn igjen.
Fallskjermrefleksen utløses hvis spebarnet føler at det faller. Barnet slår da raskt ut med armene for så å strekke dem oppover, som for å gripe etter noe. Enkelte mener
at denne refleksen er identisk eller nært beslektet med Moro-refleksen.
Søkerefleksen utløses når man stryker babyen over kinnet. Babyen snur seg mot det som berører kinnet, og åpner munnen for å suge.
Asymmetrisk tonisk nakkerefleks kalles det når babyen ligger på ryggen med hodet vendt til siden og strekker armene og beina i samme retning som hodet vender.
Sugerefleksen er selvforklarende. Babyen vil suge aktivt når den får noe i munnen, for eksempel en brystvorte eller en finger.
Griperefleksen gjør at babyen vil gripe fast om noe som berører håndflaten.
Gangrefleksen utløses når babyen holdes slik at føttene berører en overflate. Da plasserer babyen en fot foran den andre som om den prøver å gå.
Krabberefleksen utløses når babyen plasseres på magen (følg alltid nøye med når den ligger slik), eller ved at noe trykker mot fotsålene til babyen.
Breknings- og svelgerefleksene er selvforklarende. De er avgjørende for ditt barns overlevelse.
Oda 1 måned.


Fødsel 3825 gr, 52 cm lang. Kontrollveiing ca 4 uker 4520 gr
Hun kom som et brak, vi snakker kun minutter med aktiv fødsel. PANG så var hun her.
Det var så uendelig godt å endelig få se og hilse på henne.
Vi har brukt denne måneden på å prøve å bli kjent med den vesle frøkena. Som viser mer og mer av seg selv for hver dag som går.
Sosial og våken fra dag 1, med lengre våkenstunder hvor vi har hatt god kontakt. I begynnelsen kun med blikk, lange blikk. Nå de siste ukene med tydelige smil og noen gurglelyder har hun også begynt å komme med.
Vi fullammer, og dette hadde hun tydelig øvd godt på. Med fire trøblete amme starter bak meg med sår, blemmer og smerter har denne ammingen gått knirkefritt. Litt ømhet de første dagene slik det skal være.
Har som regel hatt en treg melk, fikk tilbud om akupunktur på sykehuset for å få igang melken og 2 timer etterpå var maskineriet i gang. Tilfeldig ? Mye mulig, men veldig godt.
Hun er glad i mat (det viser jo vektoppgangen også)
Og spiser med maks 2 timer imellom. Slumrer seg gjennom dagene med noen lengre dupper. Helst tett inntill og i næhet. Kan klinke til å sove litt alene også.
Hun trives heldigvis i vognen, så vi har fått oss noen deilige trilleturer.
Natten tralter vi gjennom med variable antall måltider, det er ikke, og skal heller ikke være noe rutiner og struktur enda. Men tydelig skille på dag og natt da hun kun spiser og sover om natta.
Nattmodus var i starten allerede rundt 19 og det var meget behagelig, men ettersom ukene har gått har natten nå begynt rundt 22/23
Ettermiddagene og kveldene går dermed med til å amme, amme og atter amme.
Søsken:
Det er nesten ikke til å tro hvordan flokken vår har tatt imot sitt femte medlem.
Med åpne armer har de alle sammen tatt henne imot. Alle er de fra seg av beundring og fasinasjon av den lille frøkena som opptar mamma og pappa så mye. Til og med minstemann har taklet dette med glans.
Rett som det er, er han innom og nusser (les: sleiker) lillesøster på hodet og gir henne en high five.. (ikke spør ha ha) Mellomstoresøster er en i tradisjonen tro fasinert av alt som har med stell og omsorg å gjøre mens eldstesøster er som en liten ekstramamma rett som det er.
Eldstebror holder seg i trygg avstand men viser omsorg ved å stadig tilby et pledd eller en dyne eller en nuss på pannen.
Mamma og pappa.
Jeg må klype meg i armen.
Jeg er fembarnsmamma.. say what!? Vi er fembarnsforeldre.
Dette hadde jeg ALDRI trodd om noen sa til meg for fem år siden. Jeg hadde nok nesten tatt det som en fornærmelse. Slik som vi har slitt med depresjoner i de tre første svangerskap og barseltider. Og har nå *bank i bordet* opplevd to fine på rappen.
For all del, bare fryd og gammen er det ikke. Jeg som alle andre barselmammaer blir selvfølgelig preget av lite søvn og en liten sjel som konstant trenger meg. Hun er en måned og det lengste jeg har hatt fri er en ti minutters dusj. Det er klart man kjenner at det er intens.
Men jeg nyter, så godt jeg kan. Fordi jeg vet så inderlig godt at denne tiden går fort. Fortere enn man aner.
Og når man kjenner på at det hele er i ferd med å bli litt for intes klarer jeg å minne meg på at det er snart over. Sovende barn på brystet, finnes det noe bedre? Om få uker er det over om hun følger sine søsken.
Det er fem små og to voksne, det sier seg selv at det er travelt. Teamwork er alfaomega. Flaks for at oss vi er knakanes gode på akkurat det. Slik det er nå er det ikke mye pusterom. Selv om vi ble kastet inn i en ny tittel som fembarnsforeldre stopper ikke resten av verden å spinne. Her er det bare å gripe tak og henge på.
Sove på dagen med femtemann er luksus med stor L, jeg kan ikke engang fylle en hånd hvor det har skjedd. Men enn så lenge går det fint. bena godt plassert under meg og et bomullshode som tenker relativt klart.
Godisbursdag, billig og enkelt – perfekt for en barselmamma.
//Annonse
Hipp Hipp Hurra, i dag har jeg bursdag!
Jeg må innrømme, jeg synes bursdag er skikkelig stas. En god grunn til å feire, gjøre litt ekstra stas og kose seg litt.Her i familien er vi så heldige å få lov til å feire sju bursdager i året.
Men denne bursdagen, min bursdag, kommer litt kastet på meg, fire uker etter fødsel og en måned bak oss hvor (alt for) mye har skjedd med 17.mai og selskaper både her og der.
Vi skal fortsatt stelle i stand til litt ekstra kos og hygge, men bakingen utgår i denne barseltiden tror jeg.
De første ukene etter barnet er født eksisterer ikke rutiner, man aner ikke når man får sove, når barnet vil spise eller ha nærhet. Å bake er nærmest litt risikosport synes jeg.
Jeg velger enkle løsninger der hvor jeg kan og når det gjelder bursdagsfeiring, velger jeg en enkel men knakanes god og ikke minst rimelig løsning.
Vi skal ha GODISBURSDAG!
og når jeg sier godis mener jeg godis.
Svenske godis!
Som tidligere nevnt har vi funnet ut at det går an å handle svenskegodis på nett.
Man kan sitte pent og pyntelig hjemme i sofaen (passer meg PERFEKT) og bestille akkurat den godisen man ønsker hos XLgodis.se som sender det hele pent og pyntelig til nærmeste postkontor.
(vil du også shoppe der, husk å bruk Ninagodis i kassen så får du 10% rabatt)
Jeg vet ikke om det blir så vi baker, kanskje rekker vi å rulle noen boller eller slenge sammen noen muffins. Gjør vi ikke det er det ingen krise, vi har mer enn nok godis til å gjøre litt ekstra stas.
Vi får litt besøk, en av de har diverse sykdommer som gjør at han ikke kan spise hverken sukker eller gluten.Det fine er at hos Xlgodis så får man også kjøpt godis uten sukker og laktose og glutenfritt.
Jeg har litt ekstra på lur til han også.
Da blir det godisfest til alle. Og alle synes festen burde starte nåååå
Og om bursdagsgave til meg selv, har jeg kjøpt et helt brett av min stygge uvane.
24 deilige bokser med cola Zero til meg…, og litt til mannen da, siden han fortjener det.
Så da sier jeg god morgen, og skål 😉
Alt svenskegodis er shoppet hos Xlgodis, og bruk rabattkode ninagodis så får du 10% rabatt.
En helt spesiell body.
Jeg husker jeg følte jeg var på ukjent farvann. I full storm og med et aldri så lite sjømonster under meg.
På ukjent grunn vaglet jeg meg fremover. Usikker, klam i hendene og veldig veldig spent.
Jeg hadde akkurat passert de magiske tolv, det hele var litt tryggere, men langt ifra trygt. Offentlig men langt ifra forstått. Veldig synlig for meg, ikke fult så synlig for resten av verden.
Jeg husker jeg prøvde å strutte litt ekstra, der jeg stod. La hånden nederst på tskjorten for å fremheve den lille kulen som gjemte seg under.
Jeg var 12 uker på vei, om 6 måneder skulle jeg bli mamma for første gang.
Og der stod jeg, for første gang i babyavdelingen på en helt vanlig HM.
Det føltes langt ifra vanlig, det føltes uvirkelig.
Jeg griper tak i en body, det føles uvirkelig at det som ligger inni den voksende kulen skulle fylle den.
Jeg titter rundt meg, i magen vet jeg ikke hva som skjuler seg. Jeg tenker jeg må finne noe som hverken er rosa eller blått. Noe nøytralt, søtt men fornuftig.
Noe i meg har lyst til å gå bananas, så smått og nydelig. Jeg hadde hverken kjent liv eller sett i magehulen, alikevell var jeg sikker i min sak, jeg bar på en liten Amalie.
Kanskje jeg skulle følge magefølelsen, velge rosa?
Jeg turte ikke.
Jeg går til den hylla hvor fargene er duse, milde og beige.
Noen få grønne og gule også. Stripete og nøytrale.
Jeg plukker opp en body, og sukker høyt.
Denne tar jeg med meg hvisker jeg til meg selv.
Jeg hører noen le lavt bak en hylle, jeg som trodde jeg var alene.
En annen dame kommer så vidt tilsyne. Over hånda har hun mange små plagg hengende. Rosa de aller fleste. Hun tar noen skritt. Hun trenger ikke holde en hånd nederst på tskjorten for å synliggjøre kulen. Magen er stor og struttende, hun har ikke mange dager igjen.
Gratulere da, sier hun og går forbi.
Hun så det! Hun så det!
Stoltere dame skal du lete lenge etter, i det jeg tuslet ut av HM, en helt uvanlig tirsdag på vei hjem fra jobb.
En liten pose i hånden, som rommet det største jeg kunne tenke meg å bringe hjem.
En body.
En body som forvandlet alt.
Når jeg kjøpte den var jeg bare Nina, når den ble tatt i bruk var jeg også mamma.
Det ble tøft, det ble vakkert, det ble slitsomt og det ble magisk.
Den omslynget min førstefødte jente, den gikk i arv til hennes lillebror.
hennes første lillesøster bar den også. Bror nummer to hadde den på seg også.
Og nå, 11 år senere, hennes minste søster
For 11 år siden stod jeg der, med hånden nederst på tskjorten og struttet.
I dag sitter jeg her uendelig rik, med en liten prinsesse i en utvasket 11 år gammel body.
Man vet aldri hva man har i vente, når man skal kjøpe en helt spesiell body.
Når barselpiffen brenner ut.
Jeg hadde helt glemt dette,
Hvor intens barselperioden er.
Ja du kan bare le, det er jo tross alt femte gang og jeg burde huske?
Men saken er at hjernen min (og kanskje de flestes?) hjerne er programmert til å huske det som er vits å huske. Å gå rundt å huske på hvor intens barselperioden er, er jo igrunnen bortkastet energi. Enig?
Men her sitter jeg altså, femte gang og tenker, var det sånn sist også altså?
Svaret er nok soleklart ja, det var slik forrige gang og alle tre gangene før også.
Tatt på sengen nok en gang, over hvor intens barselperioden er.
Barsel er rett og slett veldig mye på alle mulig måter, det er mye av det meste bortsett fra søvn.
Og i tillegg har man alle følelser utenpå, ingen er pakket inn.
Sårbar, sliten og forelsket på en og samme tid.
Ikke rart det føles mye.
Ja og la oss ikke glemme en kropp man ikke er vant med, som sakte men sikkert snegler seg tilbake til noe av det du husker den som.
Jeg får alltid en piff etter fødsel, men en følelse av å være superwoman og en følelse av å starte på nytt gjør at jeg får mye å gå på, men så plutselig går piffen over til paff og jeg kjenner hvilket hardkjør jeg har vært gjennom på både kropp og sjel.
Jeg har båret på minstesøster i ni måneder inni magen.
Tre uker har hun vært utenfor. og nå, er hun med meg når jeg legger meg, når jeg står opp, i armene mine (les: puppen) når det frokost, lunsj og middag, med på stell av andre, ut på tur og andre ting som må gjøres. Hun ligger oppå meg når jeg jobber, ser på tv og leser for de andre barna.
Hun er med meg HELE tiden.
Og det er vel lov å innrømme at man kan bli litt, en smule, pittelittelitt lei av en person man tilbringer all sin tid med i 21 dager. KONSTANT?
For all del, vi er to, og mannen gjør det han kan.
Men vår situasjon så er vi også fire til.
Det er noen å sjonglere. Og en logisk og god fordeling er å la meg ta meg av minste, natt og dag slik at han har kapasitet til å ta i et tak for resten av flokken og jeg bidrar der jeg kan.
En magisk uke har vi lagt bak oss.
Med besøk fra Trøndelag. Stas for de små og avlastning for de store.
Gull verdt, ikke noe vi har luksus med for ofte, og dermed ekstra kjærkomment.
Og det var da jeg kjente det kom sigende…
Piffen ble sakte men sikkert borte, og jeg kjente mer og mer hvor sliten jeg var i ferd med å bli og er.
Og nå.. er hele meg, tvers gjennom sliten.Hode vil mer enn kroppen orker og verden går fortere enn hodet henger med på. Bomullshode er en god beskrivelse med reaksjonsevnen til et dovendyr.
Jeg kjenner hver eneste dag på hvor uendelig heldig jeg er, som er velsignet med fem friske flotte barn og en fantastisk mann. Jeg er takknemlig selv om jeg er sliten, jeg ville ikke vært dette foruten.
Jeg bare ønsker meg en pitteliten pause.
En liten times break eller en natt med søvn.
En mulighet til å bare ligge i armkroken på min mann, og nyte.
Det kommer det også..
etterhvert…
Men akkurat nå, får alt som man burde gjøre ligge, alt som må gjøres gjøres så godt man kan og ellers bare hvile når man kan.
Ta vare på dere selv, det skal jeg.
Klem fra sliten barselmamma.
Du er ganske irriterende..
Du er ganske irriterende..
Når du sjonglerer fire barn helt på egen hånd og er rolig som en ørn som bare henger i luften.
Ingen bykst, ingen bråe bevegelser, men en klokkeklar ro som gjør at det plutselig sitter fire barn i bilen med selene på.
Eller når du dag etter dag både kjører og henter i barnehagen uten å så mye som å sutre litt over det hele.
Eller når du spretter rundt uten hemninger og får fire små til å le så de nesten tisser på seg.
Og når du lager middag, og avslører at du både har skiftet på sengene og satt på to klesvask.
Jeg visste jo, at du var et kupp den gangen jeg måtte deg for snart 15 år siden, jeg var sikker på at om jeg slo opp snill eller omtenksom i ordboken var Jan-Anders en del av definisjonen.
Men at du skulle rocke min verden så mye som du gjør hadde jeg ikke sett for meg i min villeste fantasi.
For meg er du et forbilde, min bedre halvdel, uten deg føler jeg meg halv og fy søren så stolt jeg er over at du er pappan til min, til våre barn.
De sier du er flink, alle rundt meg.
Jeg må innrømme det provoserer meg, for er det noe jeg ikke vil kalle deg, så er det flink. Det er ikke i nærheten av å beskrive hva og hvem du er. Men derimot hengiven, ekte, snill, trygg, god, varm, omsorgsfull, hensynsfull og til å stole på.
Du bare gjør, og du er.
Du er en fantastisk pappa, du er min kjære og beste venn.
Det er det du er.
Jeg vet ikke hvor eller hvem jeg hadde vært uten deg. Jeg var bare 17 år, men temmelig ivrig på å komme meg ut. En brokete fortid, mye snusk og mange arr. Du kom som en ridder, ridende på en hvit skinnende hest. Med utstrakte armer og et hjerte av gull. Aldri før hadde jeg opplevd en slik varme.
Jeg var vel en risikosport å satse på, men det gjorde du, med begge bena og fy søren så takknemlig jeg er for det.
Sammen er vi sterke, graverte vi inn i ringene våre den dagen vi sa ja.
Og det er akkurat det vi er.
Jeg kan vel trygt si, at det å ha fem barn er ikke for alle. Det kan til tider sammenlignes med risikosport. Så vidt man har tid til å puste før man igjen må dykke ned. Men med teamwork, ofring og giving (du vet hva jeg mener) god kommunikasjon og en vanvittig stor dose tålmodighet så går det.
Vi har mange travle stunder, men fy søren så mye fint vi har også.
Det er ikke mange hus som får glede av så mye barnelatter som vi har.
Sammen er vi sterke, men fy søren vi er rike også.
I dag[tps_footer][/tps_footer] er det din dag, du har bursdag.
Heldigvis får jeg hjelp til å feire deg i dag, 5 små (egenproduserte) soldater og huset fult av trøndere som hjelper meg å sette litt ekstra pris på deg.
Vi er uendelig glad i deg, og takknemlig for at du er pappan i vår familie.
DU er fantastisk, rett og slett.
Gratulere med dagen.
Jeg og vi elsker deg.
Slik handler jeg (nesten) alt på salg. – Tips fra en 5 barns mamma.
//annonse
Er det en egenskap jeg har utviklet ettersom ungeflokken har vokst så er det salgsradaren min.
En egen nese for reduserte priser og rabatter har jeg rett og slett fått.
Både på nett og i fysiske butikker.
Det skal fryktelig mye til at jeg kjøper noe til fullpris av klær og utstyr til barna.
Da skal det være noe jeg (eller de) har uendelig høyt på ønskelisten og ikke klarer å vente til det dukker opp på tilbud.
Det er jo ingen tvil om at det tærer på lommeboken å ha fem små barn. Selvsagt kan de arve av hverandre, men jeg har gjort kunststykket å kvitte meg med babyutstyret før jeg visste at ny var på vei hele tre ganger.
Ut med vogner, bilstol og stæsj. Og meget kort tid etterpå stod jeg der med positiv test. UPS.
Vell det er jo både flaks og uflaks på samme tid, iallefall når i så stor grad som meg lider av babyustyrsdilla.
Det finnes mange måter å sikre seg skatter til rabattert pris, blant annet vet man jo at visse tider på året er det veldig gode salg (sommersalg,blackfriday, romjul og nyttår) men det er så absolutt på nett jeg opplever å gjøre de aller beste kuppene. Her får jeg også handlet i fred og ro mens barna sover eller henger på puppen slik minstemor foretrekker.
På nett kjøres også de tradisjonelle salgene, men i tillegg eksisterer rabattkoder, åhh bare ordet gjør meg lykkelig. Rabattkoder kan du finne mange plasser, et nettsted jeg ønsker å anbefale er Rabble.no.
For en ting er sikkert, min erfaring er at du kan spare mye penger på netthandel ved å bruke rabattkoder fra Rabble.no
De har full oversikt over aktive rabattkoder, aktuelle salg og tilbud og kampanjer.
Oversiktlig, enkelt og greit, uten no hokus pokus.
Blant annet sjekker jeg alltid her inne før jeg trenger noe nytt utstyr til de minste, da de blant annet har full oversikt over aktive tilbud hos feks babyshop. En butikk jeg har handlet en del utstyr hos, både i fysisk butikk og på nett. Og appropo salg så MÅ jeg jo tipse om outleten til Babyshop, her får du gjort noen solide kupp både på utstyr og tøy, nå ser jeg outletkurven er full av sommertøy faktisk.
Det er ikke bare tøy i outletkurven, også utstyr. Du kan gjøre et kjempe kupp på denne pakken fra Ergobaby blant annet.
Akkurat nå har de en kampanje med ny rabattkode for hver dag, oversikten over aktive rabattkoder og salg hos babyshop finner du her.
De har oversikt over flere butikker som er aktuelle for alle i familien. De har delt inn i kategorier, enkelt og oversiktlig.
Et raskt blikk på nettsiden og man ser fort hvor det vil lønne seg å handle akkurat når du har tenkt.
Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg handlet noe til full pris, det har nesten blitt litt på prinsipp.
Jeg liker følelsen av å ha gjort et kupp, jeg må nok innrømme det.
Og i tillegg når budsjettet er begrenset gjør det jo ingenting om man ender opp med å få litt ekstra for pengene eller om man har virkelig viljestyrke så sitter man jo faktisk igjen med litt penger i kassa etter fullført innkjøp.
Nå er sommeren rett rundt hjørnet, og jeg har fem små som trenger sommertøy. Handlekurven er fylt opp, rabattkodene er brukt og jeg har spart (og brukt) en god del penger 😉
Happy shopping folkens.
Søsken – sjalusi eller kjærlighet, hvordan er status her hjemme?
Man vet aldri hvordan de små reagerer når det kommer et nytt familiemedlem i hus.
Uansett hvor mye man har forberedt, lest, snakket og informert om det hele vet man aldri hvordan reaksjonene blir.
Det er igrunnen ikke så rart. Jeg kan sammenligne med meg meg selv som førstegangsmamma. Jeg leste alt jeg kom over, trodde jeg var beredt og visste hvordan dette skulle bli. Babyen kom ut som et slag i trynet. Her får man temmelig kjapt bevist at det er stor forskjell på teori og praksis.
Så jeg må innrømme jeg var ekstra spent denne gangen. Ikke bare er det hele fire som skal ta henne imot. Men vi har også en liten kar som akkurat hadde rundt 16 mnd idet han tiltok rollen som vaskeekte storebror.
Å forberede han var jo rett og slett bortkastet energi. Vi pekte på den store magen, sa baby, resultatet ble at han trodde at mage het baby. Vi skjønte fort at her måtte vi bare ta det som det kom.
Etter å ha snappet 14 dager (ja for det er det hun er i dag) fra barselboblen er det kanskje det spørsmålet vi får aller mest.
Hvordan takler søskene denne overgangen? Hvordan håndtere sjalusi?
Jeg har drøyd med å svare, rett og slett fordi jeg ikke kan komme med et godt råd.
For saken er, at her har overgangen fra 4 til 5 gått overraskende og klissete bra.
Nesten litt for bra.
Jeg skrev jo et innlegg før hun kom, om hva jeg ville gjøre annerledes. Og et av målene var å slippe de andre barna mer til, med de tidligere babyene har jeg hatt en tendens til å nærmest beskytte babyen fra søskene, stengt de andre ute.
Vært livredd for at de skal vekke babyen når den endelig sover, holde henne feil osv.
Er nok hønemor (og en sliten mamma) som har styrt, men jeg har virkelig jobbet med meg selv og latt de stolte søsken flokke seg rundt henne rett som det er. Om dette kan ha vært en medvirkende årsak til null sjalusi så kan jeg isåfall tipse om det.
La de stolte storesøsken slippe til. La de kose, holde, utforske og se.

Det som fasinerer meg mest er nok han som nå har rundet 17 mnd. Han skjønte ingenting, hun kom som lyn fra klar himmel og er støtt og stadig i armene til både meg og pappan. Han er nedgradert, ikke lenger familiens superstjerne, de størresøskene løper forbi han for å se på minstesøster før de leker med han.
Istede for å aggere, har han reagert med å følge etter.
Han har ikke holdt henne, men han nusser, koser, pirker og utforsker.
Selv i hans travle hverdag har han tid til å stikke innom sofaen for en nuss på lillesøsters hode før han stabber videre.
Det er jo ingen tvil om at spebarnstiden (jeg vil si de første 100 dagene) er unntakstilstand, Babyen krever en voksen til en hver tid. To armer opptatt til en hver tid. Det krever sitt både av store og små.
Tålmodighet er alfa omega, jeg må nok innrømme at jeg sprekker så og si hver dag og det går rett som det er en kule varmt.
Lite og oppstykket søvn gjør sitt det også med lunta jeg ikke kan skryte på lengden på i utgangspunktet. Men slike øyeblikk som dette fyller enkelt på:

Jeg tenkte jeg skulle ta en prat med eldstefrøken her, om hvordan hun synes det var å være storesøster til fire og igjen ha en mamma og pappa som sjonglerer en baby nok en gang.
Jeg merket at hun også hadde noe på hjertet, lange blikk og noen tydelig sukk symboliserte at det snart kom noen ord.
Jeg satte meg i sofaen ved siden av, koblet vesla på puppen, gav eldstefrøken et langt blikk og et smil.
Mamma…?
Hun tok invitasjonen og benyttet muligheten, vi var helt alene i stua, hun, meg og minstemor.
Ja? Sier jeg og merker jeg er spent.
Kan vi få en til?
En til?
Ja, en til baby?
Men kjære deg, er det ikke nok med Oda?
Jo, men babyer er i magen i ca ett år (dette har hun regnet på) og om ett år er jo Oda nesten like stor som Jonatan og da har vi ingen baby i hus lengre.
Og den beste tiden, er den tiden med baby synes jeg, sier hun mens hun beundrer minstesøsteren sin, gir henne en nesenuss på panna og sukker litt ekstra.
Jeg gir henne et nuss på panna og hviler hodet inntil hennes.
Så sitter vi der begge og bare beundrer det lille mirakelet og sier ingenting.
Hun har igrunnen rett, tiden vi sitter i nå, er både tøff og unntakstilstand, men fy søren så fin den er også.
Vi har bragt en fersk sjel inn i hus, ei lita frøken som litt etter litt skal vise oss hvem hun er.
En del av familien har hun vært lenge, nå gjenstår det at hun finner sin plass.
Hennes spørsmål oppsummerer også igrunnen situasjonen vi har her i hjemmet akkurat nå.
Vi er en gjeng med slitne, trøtte, og veldig veldig forelska mennesker. Som er kastet inn i en ny hverdag. Hver av oss må vi inne vår plass igjen og ikke minst, gjøre rom for ei til….. minst…
for 11 år siden…
Jeg husker det som om det var i går, nesten hvert eneste lille sekund av det hele..
Men sannheten er at det er 11 år siden.
Øyeblikket har brent seg inn i hjernen min, og rett som det er går det på repeat.
Det var ikke i går, det var for 11 år siden.
Det var et øyeblikk jeg hadde ventet over ett år på, til tross min unge alder.
Og der stod jeg altså, for 11 år siden, med to blå i hånden.
For første gang, sjokkert, redd og lykkelig og fryktelig alene.
Jeg hadde lovet mannen å vente med å teste til han kom hjem fra jobb.
Jeg sprakk etter 30 min.
Jeg hadde allerede gått 15 runder opp og ned trappen og sagt herregud herregud herregud.
Så måtte jeg hyle litt, så begynte jeg å gråte.
Jeg gråt av glede, lettelse og frykt.
jeg,…JEG skulle bli mamma.
Jeg følte meg nærmest hudløs, alle følelsene utenpå og et hjerte som gikk løpsk.
Hvorfor venta jeg ikke? Jeg husker jeg måtte dele nyheten med ei venninne jeg hadde på messenger.
Vi jublet litt sammen, jeg visste vel egentlig ikke hva jeg jublet for.
Skulle jeg tro på testen? Det var jo bare en, kanskje den viste feil?
Det var 16. mai og en evighet til jeg kunne kjøpe en ny.
Hele 2 dager.
Jeg googlet.
Positivt var visst positivt.
To tydelig streker kunne bare dukke opp når urinen innehold hcg, og hadde urinen hcg var man gravid.
Jeg
var
GRAVID!
Timene var uendelig lange til han kom hjem, den blivende pappan.
Midnatt ble det nesten i det han trampet inn døra.
Jeg ba han sette seg i sofaen.
Jeg klarte først ikke si noe, bare smilte, så begynte jeg å gråte.
Jeg gikk rett på sak.
Du skal bli pappa.
Han svarte ikke.
Jeg klarte ikke vente sier jeg, og strekker frem testen.
Se to streker, jeg er gravid.
Du skal bli pappa.
Han rister på hode.
Du skulle jo vente?
Så smiler han.
Er det sant?
Jeg vet ikke sier jeg, men testen sier så.
Han smiler mer, jeg ser han tårer opp også.
Også klemmer vi.
lenge.
Så blir vi sittende der, ved siden av hverandre i sofaen.
Klimaksen var der, men vi begge temmelig rolig.
Og helt helt stille.
To skulle bli tre.
For 11 år siden.
Lite visste vi at det hele skulle ende med at to skulle bli til sju..
Ni dager etter fødsel – tilbake på jobb?
Det er ni små dager siden hun valgte å holde oss med selskap på utsiden.
Ni dager har gått og veslemor har tilpasset seg familien Kos med Kaos veldig godt.
Hun trives med liv og røre rundt seg og benytter stundene med stillhet godt.
Hun er veldig våken til å være ni dager, men sover mye…. spesielt når det skjer mye.
Hun sover godt (enn så lenge) og gir mamman bonus med en litt lengre soveøkt om natta.
Faktisk har vi vært oppe i hele fem timer sammenhengende og det gjør en jo nesten opplagt.
Vi deler fra barselhverdagen vår på snapchat, (følg oss gjerne: idebankmamma heter jeg der) og det rasler i eggstokkene i hele landet, veslemor sjarmerer, det skjønner jeg godt.
Men i dag, ble det en storm av reaksjoner.
Dagen startet som vanlig, jeg delte en god morgen snap.
Knipset et blinkskudd av en travel storebror som bare mååååtte snuse før han dro på skolen.

Men så…
Snappet jeg at veslemor var med en tur på jobb.
Og jammen skal jeg si det ble liv.
Noen lurte på om jeg var gal, andre ba meg roe ned, noen ble til og med sinte.
Synes jeg var et dårlig forbilde ovenfor andre nybakte mammaer og gav de et press og ikke minst dårlig samvittighet for å sitte hjemme å nyte permisjonen. Noen få skrev jeg var tøff, de var imponert, og håpet at jeg passet på å kose meg også.
Jeg svarte et par, følte jeg måtte forsvare meg på en måte.
Forklare hva og hvordan, og ikke minst hvorfor.
Men så stoppet jeg.
Istede postet jeg stolt en snap til.

For saken er, at i dag var jeg bare på besøk, slik som mange er i barselpermisjonen.
Men om ikke mange ukene skal jeg faktisk begynne å jobbe igjen.
Men privilegert som jeg er, kan jeg ha med meg minstemor hver eneste dag på jobb.
Vi kan ta ting i vårt tempo, amme når vi vil, kose når vil vil og ja hun får til og med en egen lekekrok og stelleplass på jobb.
Jeg har selv sørget for min egen arbeidsplass, det innebærer frihet, men også plikter.
Man er faktisk uunværlig på arbeidsplassen.
Men jeg kan også jobbe når jeg kan, til alle døgnets tider. Krever minstemor meg mye på morningen, kan jeg jobbe på kvelden.
Ønsker barna å være hjemme en tirsdag kan jeg velge å jobbe den inn lørdag og søndag etter leggetid.
Men ønsker jeg å ha en jobb å gå til, må jeg jobbe…
Jeg ble fasinert over reaksjonene i dag. Hvordan noen heiet og noen buet.
Hvor lett vi glemmer historien foran og bak når vi ser noe vi reagerer på.
Jeg setter stor pris på omsorg, at dere engasjerer dere og bryr dere.
Jeg elsker at dere spør, undrer, og er nysgjerrige.
Men ikke døm, før dere tenker dere om og vet hva dere bedømmer.



































