Å være 1 av 10

Hun stiller opp på hver eneste trening.
Uansett vær eller vind er hun der.
Gjerne 10 minutter før.
Alle sier hun er god, et av lagets beste sier de.
En favoritt som alltid blir plukket.
Hun er ikke så sikker på det.
Men takknemlig for å få delta.
Det er gøy, klart det er.
Spesielt når de vinner.
Selv om det å tape er helt greit…
Bare hun får spille.

Hun er en del av laget, og laget trenger henne.
Det føles veldig godt.
Å være en del av alle.
Når hun er 1 av 10 ellers.
I dag er det tirsdag, hun hater tirsdager.
I allefall etter kl sju.
Treneren rufser til de våte håret hennes i det de passerer hverandre mens hun plukker opp noen kjegler.
Jeg kan ta dette jeg, sier han.
Skynd deg hjem du nå.
Det er det siste hun vil.
Hjem.
Det går fint ,sier hun og snegler seg mot neste kjegle.
Det går fint.
Det går fint, så lenge hun slipper hjem, spesielt på tirsdager.
Det er det i dag, tirsdag. grusomme tirsdag.
Hun vet, det slår aldri feil.
Pappa jobber sent, mamma er alene.
Lukten slår mot henne nesten i det hun tar tak i håndtaket.
Rødvin.
Forrige tirsdag var den værste så langt.
Hun fant mamma i badekaret.
Vannet var rødt.
Hun fikk panikk.
Trodde vannet var blandet med blod.
Det var vin.

Selvsagt var det vin.
Det har blitt værre og værre,
Det startet med helgene.
Nå var det hele uka.
Flasker over alt.
I klesskapet, skittentøyet, bak sofaen, i søppelskapet.
Noen tomme, andre fulle.
Luktet gjorde det, over alt.
Ingen venner fikk komme.
Ingen visste, ingen skulle få vite.
Selv om hun alt hun ønsket at noen skulle visst.
Dette er den siste!
Han roper fra andre enden av banen.
Kjeglene samlet, regnet stoppet og klokka var sju.
Han gir henne en klapp på skuldra og sender henne hjem.
De ni andre har reist, hun er den siste.
En av 10.
En av 10 som reiser hjem til en full mamma.

Meld inn din klubb i se og bli sett HER.
 
Dette er ikke et betalt samarbeid, men et ønske om å bidra å spre budskapet til AV-OG-TIL om åpenhet og ikke minst gjøre en bevisst.
Det handler om å tørre å bry seg.
Det handler om å se, tørre å se.
Alle, også de som er 1 av 10.

Første visning..Skikkelig berg og dalbane

Mandag, herregud som vi har ventet på denne dagen.
Et hus vi har tittet utallige ganger på, på nett hadde endelig åpen dør så vi fikk se det i virkeligheten.
Det er ganske vanskelig, når man er så mange, å skulle finne noe som rommer alle oss.
Vi er jo ganske bortskjemte her også, men stor og god plass, veldig luftig stue og nok soverom til alle sammen.
Vi ser jo at vi kan jenke litt på kravene.
Barna har ikke vondt av å dele soverom, iallfall ikke om vi feks har to stuer slik at det vil være rom for å være i fred når man feks har venner på besøk.
Huset vi så på er perfekt på mange mulig måter. Midt i et byggefelt med masse andre barn, stort og luftig, sentralt men skjermet.
God plass i stuen til både oss og våre venner.
Lite som MÅ gjøres, men enormt potensiale.
Boder nok, lagring nok, plass nok..
Likevel gikk jeg ikke ut med en wow følelse.
Jeg måtte spørre meg selv, hva er greia?
Hvorfor har den store entusiasmen rundt huset bare sluknet?

Årsaken er ganske klar, dette er nesten for godt til å være sant.
En form for forsvarsmekanisme tror jeg at jeg kan kalle det.
Skulle vi virkelig finne drømmehuset på første forsøk?
Og skulle vi være den som troner med det vinnende bud?
Å kjøpe hus er en merkelig greie.
En enorm investering, gjort bare ved hjelp av en tuslerunde rundt i huset.
Et tuslerunde hvor jeg for hvert eneste steg mister en liten del av konsentrasjonen.
Blir mest opptatt av unødvendige detaljer og lukter, jeg og lukter.
Jeg er helt håpløs.
Hver hus har sin egen lukt, og den setter stemningen.. på en måte.
Dette huset luktet godt. Det gjorde virkelig det.
Og vips bare dager etterpå må man ta stilling til om man skal hive seg på med bud.
Skrive ned noen usannsynlig store beløp på en blokk og kanskje gjøre sitt livs investering.
Appropo bud, det er sannelig ikke bare bare det heller.
Det er få jeg kjenner som sitter med millioner på bok, med andre ord er man avhengig av en bank i ryggen.
En bank som kan stille til låns med de pengene man trenger for å kjøpe nettopp drømmeboligen.
Vi har hatt gode samtale med banken vår (Sparebank1 RingerikeHadeland), gode råd og ord på veien.
En god og trygg støttespiller når vi skal ta en viktig avgjørelse. Hvor går smertegrensen vår?
Hva om renta stiger? Selge først? Kjøpe først? Flytende, bindende rente osv osv.
Hver eneste økonomi er personlig. Hvor grensen går og hva man har kapasitet til er selvfølgelig forskjellig.
Vi har også vår unike situasjon med feks 5 barn som også koster en del.
Og om man da er så heldig (eller uheldig?) å være selvstendig slik som oss, er ikke lønn- lønn lenger heller.
Dokumentasjoner på det meste må på plass og vi har fått ifra tipp topp, til tja til njaaa til tipp topp til hmmm.
Det er en helt vanvittig berg og dalbane.
Heftigste turen jeg har vært med på på lenge.
Jeg er sliten nå, skal være ærlig å si såpass.
Motivasjonen er at vi vet mye innen denne uken er omme.

Når valg får konsekvenser.

Det er kanskje noe av det jeg savner mest, det pittelille ansvaret man hadde før man ble admindir.
for fem små soldater og gift med en mann som kun fortjener godt.
Jeg savner det å kunne ta avgjørelser som kun hadde konsekvenser for meg selv.
De eksisterer fortsatt, men de er sjeldne, veldig, veldig sjeldne.
Alle valg jeg tar i dag, har en konsekvens for resten av gjengen.

Jeg har ikke vært meg selv i det siste.
Du har kanskje merket det, kanskje ikke?
Er det noe jeg er temmelig god på så er det steinansikt.
Men nå kjenner jeg marmoren slå sprekker.
Selv om vi har hatt noen rolige dager nå, har det vært totalt kaos i hodet mitt.
Et tankekjør som har gjort at nattesøvnen er dårlig og jeg sliter med å finne roen.
Selv om tankene har vært der lenge, har det vært fryktelig intenst nå.
Føler meg rastløs, nervøs og urolig.
Rett og slett litt ut av meg selv til tider.
Man kan ikke planlegge livet, det vet jeg godt.
Og jeg øver meg hver eneste dag på å ta dagene som de kommer.
Når man er mamma til fem tar livet rett som det er en usving, både her og der.
Jeg liker det egentlig, nå som jeg har blitt vant med tanken.
Det at man ikke helt vet hva som venter rundt neste sving er noe jeg trives med.
Samtidig synes jeg det er godt å trygt å planlegge slik at hverdagen går smooooth.

Vi er ingen A4 familie.
Både pga antall men også mye annet.
Vi er forholdsvis unge  (til fembarnsforeldre å være)
Ingen av oss har tradisjonelle jobber som de kaller det.
Grundere begge to, som gir oss en fleksibel men hektisk arbeidsdag.
Vår hverdag er rett og slett ikke som alle andres.
Vi klarer oss mye selv, og trives forsåvidt med det, selv om det selvfølgelig er godt med avlastning når det trengs.
Hver dag tar vi valg, valg hvor vi som familie gjerne må tenke annerledes enn de fleste.
med flere hensyn å ta med seg blir også resultatet annerledes.
Man prøver så godt man kan å gjøre alle til lags.
Noen valg merker man knapt, mens andre kan snu opp ned på alt og alle.
Og det er nettopp et slikt valg vi nå har tatt.
Et som vil røske opp hver og en oss og kreve mye av hele gjengen.
Vi har nemlig bestemt oss for å flytte.

Grunnene er flere.
Men at det gjør ørlite granne vondt må jeg bare innrømme.
Dette vakre stedet, har gjort mye med meg.
Dette vakre stedet har gjort familien komplett og ikke minst vist oss hvilke resultater dugnad kan gi.
At hver eneste menneske kan gjøre en forskjell for flere.
Det er vakkert her, både folk og miljøet rundt.
Det er trygt her, tryggere enn noe annet sted, kanskje?
Og huset da, sukk, huset vårt.
Her har vi investert mye, nytt kjøkken, nytt bad og basseng ute.
Vi var virkelig i ferd med å gjøre dette huset om til et hjem.
Men hvorfor flytter vi da?
Flere årsaker, og de aller fleste ønsker jeg å holde vekk fra dere.
Men den viktigste er tidsklemma
Jobben som vi har vært så heldige å ha hatt rett ned i gata, flytter inn i nye lokaler fra sommeren av.
Vi får ikke tidsbudsjettet til å gå opp.
Vi kommer til kort, HVER ENESTE DAG.
Barna er informert.
De tok det greit.
Hvor vi skal, er vi ikke helt sikre på.
men vi satser på å være i nærheten av butikken som skal åpne på Jevnaker.
Første visning allerede til uken.
Hjelp dette blir spennende.
Vil dere være med?
Vi deler mye av reisen på Snapchat: Idebankmamma

Tenk at jeg har laget deg.

De kommer like overraskende hver gang
Små øyeblikk av en følelse jeg sliter med å forklare.
En god blanding av lykke, stolthet og forundring.
Det kan skje når som helst og følelsen er nesten til å ta og føle på.
Som en bøtte med kaldt vann kommer den som kastet over meg.
Det kan skje mens jeg mater minstemor med en hånd, kaster ball med neste minste med den andre og
hører på hun i midten synge mens fargeblyanten glir over det store arket på enden av bordet.
Eller under en middag hvor jeg får ekstra tid til å titte litt ekstra på min største frøken som knapt har tid til å være med oss.
Og under fotballkamper på en sommergrønn gressbane fylt med lyslugga gutter med fotballstrømpene nesten over knea.
Tenk at jeg har laget deg.

 
Og det sammen med den fineste mannen jeg vet om.
Tenk at så fine mennesker er resultatet av noen celler fra meg og en celle fra han.
Jeg skal for all del ikke legge skjul på, at det å være mamma, er mye jobb.
Ingen luksus, så langt ifra.

Jeg mener, her må jeg tørke bæsj daglig, snyte neser, tørke bord som er oljet inn med både makrell i tomat og leverpostei og det herligste av alt, ta imot spy med bare hendene.
Men for en rikdom.
Hver eneste dag gir de meg små øyeblikk som jeg lagrer i hjernebarken.
Et grisete tryne etter et grøtmåltid

et rufsete smil en helt vanlig fredag

små øyeblikk med søskenkjærlighet.

 

Og ingen andre enn de små kan vise glede mer ekte..
Og ikke minst finne frem vår.

 
Det er viktig for meg, å vise at jeg er mer enn bare mamma.
Men om jeg tenker meg om vet jeg ikke hva jeg hadde vært uten de.
Bare Nina?
At jeg skulle få bli mamma, og det til 5 er mye mer enn jeg hadde turt å forestille meg.
En hverdag preget med å aldri få gå alene på do, trillende barnelatter, legoklosser i senga og store klemmer med klissete barnehender som gir leverposteispor bak i nakken.
5 barn, det stod aldri på ønskelisten min.
Men livet kan ikke planlegges,
For noen ganger, kan det bli enda bedre enn du hadde tenkt.

 

Derfor burde alle gå på foreldrekurs.

Det er alltid litt sånn småklein stemning i starten.
Ikke bare første gangen, men hver onsdag når vi samles.
Den varte lengst første gangen.
Men så gikk det hele seg til.
Nå sist var praten godt i gang, bare alle hadde fått noe varmt i koppen.
Vi er ulike, unge og litt eldre, men med en ting til felles.
Alle er vi foreldre.
Og nå sitter vi samlet rundt et bord, for å gjennomføre et foreldre kurs.
Nærmere bestemt et COS-kurs.

Å være mamma, er min viktigste rolle i livet.
Ingen annen oppgave vil være viktigere.
Hva jeg gjør og hvordan jeg gjør det vil være med på å forme de 5 vakre menneskene jeg har vært så heldig å få gi liv til.
Det er både skremmende og fantastisk på en og samme gang.

Heldigvis er jeg ikke alene i rollen, vi er mange foreldre.
Og akkurat nå sitter noen få av oss samlet rundt bordet for å bli enda bedre.
For selv om vi gjør vårt beste, er det lett å gå seg vill.
Eller sette seg fast. Bom fast i samme seige mønsteret.
Kanskje til og med et kjipt et, hvor man egentlig ikke trives.
Et mønster som former en hverdag hvor man småkrangler mye, kjefter mye eller rett og slett bare ikke har det godt.
Jeg må innrømme jeg synes det er litt ironisk at det å sette seg på kurs-stolen for å bli en bedre mamma (eller foreldre om du vil) fortsatt er
sett på som tabu, når vi alle kan være enig i at det ikke finnes en viktigere oppgave.
Jeg mener, vi kurses gladelig i våre arbeidsoppgaver i rollen som ansatt.
Setter pris på ny input, innser at vi trenger å lære mer, få oppdateringer og friske opp litt.
Hvorfor skulle ikke det gjelde foreldrerollen også?

COS- kurs er et av flere foreldrekurs som finnes der ute, det er faktisk andre gang siden jeg fikk tittelen mamma jeg suser meg gjennom det.
OM jeg lærer meg noe banebrytende.
Njaa jeg kan i grunnen ikke si det.
Men om jeg får noen tankevekkere?
Så absolutt!
Å være forelder består av i en real bunke med rutinepreget oppgaver.
Man gjør de samme tingene dag ut og dag inn.
Det er klart man blir blind og slutter å se ting.
Både hva som skjer og hvorfor det skjer.
Og vi alle kan vel bekrefte at det er enkelte perioder i foreldrerollen som ikke er like, ja skal man kalle det moro?
Så sitter man der da, på kurs.
Med litt stram krage og småsvett panne.
Men så bryter isen, og det viser seg at du sitter i et felleskap.
Med mennesker som sliter med det samme som deg, som har samme utfordringer som deg.
Som deler samme små øyeblikk med magi som deg og som ønsker å bli en enda bedre foreldre, sammen med deg.
Eller, det handler kanskje ikke om å bli bedre heller, men å være mer bevist.
Gjøre seg noen tanker rundt hva, hvordan og hvorfor.

Gjennom et COS kurs blir man kjent med nye begreper, hai musikk er en av de.
Nå skal jeg ikke gå for mye inn på det, men flere av disse tar jeg med meg i baklommen og jeg VET
jeg vil få bruk for de senere.
Men det aller beste med et slikt kurs er at man åpent og avslappet kan snakke om sine utfordringer,
og når man er på kurs, ja da lærer man som oftest noen teknikker mot det man strever med også.
Jeg anbefaler COS-kurs til alle.
Man har godt av det som forelder, som par og ikke minst som familie.
Et nytt syn på seg selv som forelder og rett som det er noen lyspærer som får seg en gnist.
Og det aller  aller beste, er at kurset er gratis og mest sannsynlig tilgjengelig i nærheten av deg.
Hør med din helsestasjon.

Hvordan vi sparer til barna?

//annonse

Å spare er ikke noe man bare gjør, det er noe som må læres.
Men når sparingen er på plass ender den ofte opp som en god vane.
Jeg, skal være såpass ærlig å si at å spare var ikke noe jeg fikk inn med morsmelken. Sparing var heller ikke noe fokus for meg i ungdommen eller tidlig voksenliv, snarere tvert imot.
Jeg ble også syk, noe som gjorde at inntekten ble svært lav og vi hadde i grunnen mer enn nok med å få endene til å møtes.
Men nå, som hodet er litt over vann har vi også begynt å prioritere sparing.
Ikke bare for vår egen del men også barna.
Det kan jo ikke diskuteres, å spare er smart.
Så enkelt er det.
Og for barna sin del ser vi jo at det vil gi mange fordeler å entre voksenverden med litt penger i banken.
Men hvordan sparer man lurt og ikke minst hvor mye bør man spare?
Vel, hvor mye finnes det ingen fasit på, men jeg skal være ærlig å si at jeg irriterer meg over at jeg ikke tenkte at alle monner drar for 11 år siden, da jeg ble mamma. Bare feks en liten 100 lapp i måneden hadde vært over 13 000 kr i dag om vi hadde valgt vanlig tradisjonell sparing.
Det finnes flere måter å spare på i dag, nye spennende spareprodukter har dukket opp de siste årene og sparing har rett og slett blitt en liten jungel av muligheter.
Å spare i fond er det ofte mange som velger da trenden sier at det å spare langsiktig er vellykket i fond og man får ofte stor avkastning, vi turte ikke ta noen sjanse så vi  har valgt tradisjonelle sparekontoer (kjører safe)

Men hos SpareBank 1 som er vår bank får barna rente fra første krone på egne sparekontoer så vi føler vi har gjort et godt valg.
Det føles godt når banken legger så til rette for sparing til barna, de er rett og slett med oss på å motivere.
Vi har hver deres sparegris som vi putter bursdags og julegavepenger på. For oss er det viktig å gjøre sparingen synlig.
Det er stor stas å møte opp på spareuke og SpareBank 1 Ringerike Hadelnd for å tømme grisene.
Da er det masse som skjer i bankenog vi inviteres ofte til et lokalt show eller kinoforestilling
Og det sier seg jo selv, vi kan jo ikke møte opp på en slik dag med tom gris 😉 En super måte å motivere barna litt ekstra
I tillegg overfører vi faste beløp i måneden som trekkes fra våre kontoer automatisk hver måned.
Små beløp som vi ikke merker, men store nok til å skape en fin sum til barna skal stå på egne ben.
 
Vi sparer i barnas navn. Dette er noe vi tok stilling til da vi skulle opprette kontoen. Det finnes fordeler og ulemper med begge dele, noe du kan lese mer om her.
 
La meg få si at uansett hvordan man velger å spare så er mitt budskap i dette innlegget først og fremst at det lønner seg å spare. punktum. Om det er 20, 200 eller 2000 hver uke eller måned spiller ingen rolle.
Det viktigste er at man har fokus på å spare sammen med barna og ikke minst lar de få delta også.
Så tilslutt tenkte jeg å komme med tre gode tips til å
motivere til sparing for barna:

La barna spare mot et mål.
Vi foreldre er ofte opptatt av det store bilde, vi ønsker å spare til barna skal ut å fly på egen hånd og stå på egne ben.Dette er et bilde som nærmest er umulig for barna å se. Derfor lønner det seg ofte å dele sparingen i to. Fortsett med den langsiktige sparingen, for all del, men la også barna sette et sparemål.
Vis de at de kan oppnå ting de ønsker seg ved å ha tålmodighet til å spare isteden for å bruke opp pengene de får med en gang.
Hva gjør banken for barna?
Her er det STOR stas å få tømme sparegrisen sin i banken 1-2 ganger i året.
Sparebanden er bankens maskoter, og det er stor stas for barna å vise at de også denne gangen har samlet en liten sum penger. Sjekk hva banken dere bruker gjør for barn og sparing, kanskje kan de være med på å motivere?
Felles familiesparing?
For å få barna til å forstå økonomi må de også få delta. Å forstå at man må ofre noe for å oppnå noe annet er en viktig del av prosessen. Man kan ikke få i pose og sekk, sånn er det bare. Vi har en stor drøm om å reise til Disney world. Alle i familien ønsker å reise dit. En tur som vil koste en del penger derfor har sparingen allerede begynt. Alle monner drar og vi sparer litt rett som det i en sparebøsse det ikke er mulig å åpne hjemme. Denne skal vi åpne når den er full og har opptelling. Her sparer vi alt ifra penger vi får fra pant, til å feks velge å leie en film på tv hjemme isteden for kino og legge mellomlegget i sparebøssen. Her er det ekstra motivasjon å holde telling og se at man nærmer seg målet.
Lykke til 🙂
 

Når alt sier litt stopp…

At jeg elsker å ha mange baller i luften er det ingen tvil om.
Jeg bør jo like det og, jeg mener, med fem unger å sjonglere i tillegg til mitt eget liv sier det seg selv at det er lite rolige stunder.
Men, når man er glad i å sjonglere, kan man fort bli litt ivrig..
Ikke bare har vi mange prosjekter på gang for tiden, men vi har en tankeprossess her innad i familien også med valgets kvaler. Men det kan vi snakke om senere. Men en ting kan jeg bekrefte, man kan bli fysisk sliten av tanker.
Jeg har igrunnen merket det en stund, kroppen som gjør ørsmå hint om at nååå er det på tide å trykke ørlittegranne på bremsen. Hodepine rett som det, mage som ikke spiller på lag, verkende ledd er noen av hintene på lista.
Men om man kniper øynene igjen og lukker øra så går det jo bra å bare kjøre på..iallefall litt til.
Men så slutter kroppen å gi ørsmå hint, og istede ROPE STOOOOOOP.
Og der er jeg nå.
Tårer som sitter løst, matlyst som har forduftet, konstant trøtt og en uendelig lang og evigvarende hodepine.
Jeg er nesten litt usikker på om jeg faktisk er syk.
Kroppen kjennes syk ut.
Jeg krøp til sengs før den nybakte seksåringen i går.
Hun kysset meg på pannen før hun selv tuslet ned for å legge seg.
Et symbolsk tegn på at nå er det på tide å opnå øyne og øre og lytte.
Jeg lykkes i mye om dagen, men feiler stort i å ta vare på meg selv.
Skjerpings Nina, skjerpings.

Et barnerom blir til – vi er igang.

//annonse

Vi har i grunnen vanvittig mange muligheter i huset vårt.
Med mange rom har vi faktisk mulighet til å gi alle barna hvert sitt rom.
Denne boden som dere kanskje husker, skal minstemann sove på.. La meg gi dere et bilde for å friske opp minnet litt:
 

 
Du kan også lese mer om valg av rommet HER.
På veggene blir det Basic Wall veggplater fra Huntonit.
Disse er godkjent av Norges Astma- og Allergiforbund, enkle å rengjøre og ikke minst male over om man ønsker å endre farge etterhvert.
De har en kjempefin struktur i seg som gir liv i rommet.

 
Farge er i grunnen vanskelig, med litt lys forandrer fargen seg helt, disse to platene under sier akkurat hva jeg prøver å forklare. Tro det eller ei men de er i samme farge.

Vi har valgt to farger på rommet, platene du ser over i fargen Soft Eucalyptus, resten av rommet er i fargen Mist. En nydelig dus farge som gir det lille rommet en bedre romfølelse.
Basic wall monteres enkelt og på Huntonit sine sider finner man også enkle instruksjonsvideoer.

Men om man har lagt klikk-laminat før er konseptet velkjent.
Pakkene kommer i praktiske pakker på to plater pakket i plast, etter å ha avklimatisert seg inne i 3 døgn er de klare til å settes på veggen  og slik gjør man altså:

1. Ta ut en plate, vatre den godt og spikre den fast i bjelken.
Den bør ha en klaring fra gulvet. Vi har brukt skruer etter anbefaling fra nærbutikken, men spiker fungerer godt nok.
2. Ta neste plate ut og klikk den inn i sporet på platen på veggen.
På denne måten får du ingen synlige spiker.
3. Fortsett til du når hjørnet. Platene sages enkelt, og ved å legge siden som er malt ned flasser den minimalt. I hjørner har også Huntonit egne hjørnelister som gir et meget flott resultat.
Vi er godt i gang, veggene er snart ferdig på, taket er malt.

 
Men ting tar tid når man sjonglerer en ungeflokk på fem i tillegg.
Men gjett om både liten, stor og større gleder seg til at minstebror skal få flytte på eget rom.

Hvordan vi fikk Oda til å sove natten gjennom

Det er kanskje det jeg får aller mest spørsmål om akkurat nå.
Hvordan fikk dere Oda til å sove, hva gjorde dere, hvordan og hvorfor.
jeg har strittet imot lenge, jeg har rett og slett ikke turt å skrive om det skal jeg være ærlig.
Ikke fordi det vi gjør er drastisk men fordi det finnes så utallige meninger rundt søvn og barn.
Så om du sitter der, trøtt og utslitt.
Oppgitt og tynnslitt og desperat etter råd.
Mitt råd er å følge mammahjertet og fornuften.
For all del, les våre erfaringer, kanskje har jeg et tips som kan hjelpe dere.
Men det aller viktigste er å gjøre det som føles riktig for deg og dine.
Jeg skal være ærlig å si at jeg følte vi hadde stålkontroll når det kom til søvn.
Dersom andre foreldre fortvilet klaget over mini som nekta å sove, som våknet hyppig eller sov urolig må jeg glatt innrømme at jeg i
mitt stille sinn tenkte at det hele handlet om rutiner.
For var det noe vi hadde så var det gode soverutiner, det jeg derimot ikke visste var at søvn, og god søvn også er en real dose flaks.
For sannheten er at søvn må læres.
Og noen lærer lett, andre har vansker for å lære.
Det gjelder også søvn.
Det måtte altså fem barn til.
Før jeg fikk meg et realt slag i ansiktet.
Så kjære du, som er så trøtt at kroppen værker, som har en liten kropp som ikke finner natteroen og gir deg grå hår.
Vit at dette er ikke din feil.
Men, det betyr ikke at det ikke er noe du kan gjøre.
For der håp, det er lys i tunellen.
Jeg lover.
Oda er vårt femte barn. Vårt lille utheva punktum.
Hun er blid som dagen er lang, tolerere det meste, helt til hun skal sove.
Hun sover lett, kort og lite.
Ingen smokk, ingen flaske (før nå).
Hun brukte brystet som sovemedisin og falt rett som det var ut av søvnen og måtte ha hjelp for å finne den igjen.
Jeg var heldig om vi rundet 3 timer søvn om natta.

Jeg var så sliten, så lav på selvtillit og frustrert.
En veldig dårlig grunnmur når man har planer om å bekjempe våkenmonsteret og oppnå søvn.
Jeg måtte svelge et par hårete kameler, og ikke minst overbevise meg selv om at jeg hadde tatt feil
i alle de årene jeg var stålsikker på at søvn var alt annet enn flaks.
Søvn er FLAKS.
Så der stod jeg da, med femte barn på armen som jeg ikke fikk til å sove.
Hverken natt eller dag.
Så kom det en dag hvor jeg aller mest følte for å kaste henne i veggen når natten kom.
Jeg MÅTTE sove.
Og det burde hun også.
Jeg fikk mange gode tips, noen jeg følte passet oss andre ikke.
Jeg måtte presse mammahjertet ørlitt også.
For det eneste jeg var helt sikker på, var at det vi gjorde nå ikke fungerte.
Oda er i dag straks 10 mnd.
Vi tok opp kampen når hun var rundt 8 måneder.
Steg en for oss var å skille oss ad.
Vi samsov og det fungerte tydeligvis ikke for oss.
Jeg flyttet henne ut av rommet, med seg hadde hun sengetøyet vi hadde delt så det fulgte med litt kjent lukt.
Hun var vant med å bli ammet i søvn.
Det fortsatte vi med de første nettene.
Faktisk allerede første natt merket vi bedring.
Ikke voldsomt, men vi gikk ifra 10 oppvåkninger til kanskje 6.
Så snuste vi til og med på 4.
Hun lå i vår elskede Chicco next2 me som vi har handlet hos mimmis.
Seng som kan stå slik under bildet, eller så kan den åpne siden enkelt zippes opp og den kan stå individuelt.

Den kan rugges lett. Så etterhvert begynte jeg å legge henne i sengen halvdøsen etter første amming for så å rugge henne i søvn.
Det resulterte til at vi kunne rugge henne i søvn de første oppvåkningene også.
Hele veien brukte vi Myhummy bamsen, testet en annen lyd (den har 5) og oppdaget en bedring der også.

Nå strakk søvnen seg lengre og lengre for hver uke.
Vi hadde små perioder med tilbakefall men om man så hele bildet gikk det riktig veien.
Når vi var nede i 3-4 oppvåkninger begynte vi å øve på å sovne selv.
Hvordan øver man på det?
Vell vi gjorde slik at vi fortsatte å amme i halvmørket, men nå sittende slik at hun ikke sovnet like lett.
Og istede for å lirke henne over når hun sovnet, løftet jeg henne opp for en rap og slik at hun våknet til.
Så la jeg henne i sengen.
Lot henne ligge alene til hun begynte å gråte, gikk da med en gang inn og rugget til hun døset, stoppet, gikk ut.
Gikk inn om hun begynte å gråte for å rugge igjen.
Ofte var det lurt å la pappa ta ruggerollen, da roet hun seg raskere.
Og slik drev vi på da.
Jeg bestemte meg for at når klokken var 04 er det greit å komme over i vår seng.
Så om hun gråt ved de tider hentet jeg henne over i vår seng og vi slumret sammen.
Vi bestemte oss for at det holdt å øve en gang hver natt med å finne søvnen selv.
Så vi var ganske raske med å hjelpe henne med å finne søvnen om hun våknet etter å ha sovet litt.
Så skjedde det plutselig.

En kveld etter at vi ammet, jeg tok henne opp for en rap og la henne våken i sengen.
Oh jammen, ble det stille.
Jeg måtte ikke inn å rugge igjen.
og det var ifra den kvelden ting virkelig løsnet.
Hun hadde knukket “finne søvnen selv” koden.
Da ble det lengre soveøkter og færre oppvåkninger.
Vi flyttet henne over i sprinkelseng (men har ruggeklosser på om det er krise)
Og hun legges nå lys våken.
Hun er klar for natten tidlig. Kl 18 tusler vi inn på det mørke rommet.
Hun får nå en flaske med tillegg før hun blir lagt våken i senga.
Hun sovner av seg selv.
Noen ganger er det noen oppvåkninger om kvelden andre ganger ikke.
Og som regel sover hun til 05-06 før hun kommer over i vår seng.
Med andre ord MYE bedre enn det var for 2 mnd siden.
Vi har hele veien tatt det i vårt tempo men tatt med oss tips og råd fra andre rundt oss med erfaring med dårlig nattesøvn.
Om jeg skal gi ett, så er det det jeg innledet med.
Følg hjertet ditt.
Magefølelsen
og fornuften.
Utelukk om det er en medisinsk årsak.
Rådfør deg med helsestasjon.
og om du blir så tynnslitt som meg.
GJØR-NOE-MED-DET.
>
Og du, vit neste gang du sitter i mørket.
Mens verden sover og dere er våkne.
Dere er ikke alene.

Noen er mer glad i bursdager enn andre.

Man hører som regel hun kommer til vanlig også.
Selv om hun er den spinkleste av oss alle er det hun som tramper hardest.
Til tider er jeg nesten usikker på om det er en hest eller Matilde som kommer.
Så hardt som hun stamper.
Men nå er stegene enda klarere, enda hardere, enda hurtigere og veldig målrettet.
Hun står opp med en helt egen iver.
Det for de fleste en helt vanlig mandag, men for henne
er det sju dager igjen til hun fyller seks.

fjerne dagens hjerte er dagens høydepunkt

Hun har nedtelling, den starter igrunnen dagen etter hun feiret sist.
Hvor lenge er det til bursdagen min nå?
Det fine med denne frøkna, er at det ikke bare er hennes bursdag som er stas.
Hun er nesten mer ivrig enn bursdagsbarnet selv når andre skal feires også.
Det er noe med hele bursdagsgreiene tror jeg.
Det er hemmeligheter, det er overraskelser, det er markeringer, det er stas og fjas og tradisjoner.
Vi merket det tidlig, allerede ved sin ett årsdag merket vi at denne jenta gjerne kunne hatt fest hver dag.

Å stelle i stand, pynte og gjøre stas er noe hun elsker.
Og setter veldig pris på det når noen gjør det for henne.
At hun allerede fyller seks er vanskelig å forstå.
Hun har igrunnen vært en liten overraskelse hele veien.
Lot meg knapt få igjen jeansen etter lillebror før hun hadde tatt plass.
Langt ifra planlagt, men så uendelig velkommen.

Hun har hatt sine utfordringer.
men pågangsmot som få.
Latteren hennes er ingen lik. hjerterå og ekte.

Hun er liten men følelsene store.
Jeg GLEDER meg til å se mer av henne.
og nå, teller vi ned.
Om få dager er hun seks år.
Hun må bruke to hender for å vise, det holder ikke lengre med en.
Hun er stor, men samtidig liten nok til mammas fang.
Hun er nysgjerrig på verden og lærer meg noe nytt nesten hver dag.
Fy søren så heldig vi er.