P

I skrivende stund er vi i bilen på vei til Brillebjørn på kino.
 
Det er helt putt stille i baksete, jeg antar noen er spente 😉
 
i begynnelsen av uken kjørte vi igang en brillebjørn konkurranse, og nå er vinneren trukket , vi gratulerer så mye til
Ida Meldgård
 
Du kan sende oss en Mail til [email protected] med din adresse ☺
 
Om du ikke vant, bruk rabattkode Fantasimagi og du får 15% rabatt på både liten og stor bamse.
Du finner bamsene her
 

Annonsørinnhold

Januarsalget: Stor oversikt over de beste kjøpene

Som fembarns mamma vet jeg å utnytte mine resurser 😉
Hver dag hver uke hjelper min små og litt større små til her hjemme med sine ulike oppgaver.
Daglige oppgaver som nærmest blir som en rutine.
Ukentlig får jeg også spørsmål om dette.
Hva gjør barna hjemme og hva får de for dette?
Vel hos oss gjør barna ulike oppgaver utifra alder og interesse (til en viss grad)
De får ikke betalt av oss for oppgavene de gjør.
Motivasjonen bak oppgavene er rett og slett mere fritid sammen.
Jo mere de hjelper til, jo mere tid får vi voksne til rådighet.
vi merker derimot at eldste som nå er 11 begynner å bli sugen på en annen motivasjon.
Så her er det nok på tide med en form for ukelønn.
Men hva kan barna gjøre til hvilken alder?
Det finnes selvfølgelig ingen fasit da alle barna er forskjellig, men jeg har lagt med en liten oversikt som passer oss
(trykk på den for å få printbar fil)

 
 
Og ønsker man ekstra motivasjon kan egne plakater til barna skrives ut
(trykk på bildet for å få printbar fil)

Her kan man føre opp hva barnet skal gjøre og når det skal gjøres.
Kanskje det blir dessert på fredag om alle har gjort det de skal? 🙂
Lykke til med motivasjonen, for det er motivasjon det handler om.

Jeg skal være helt ærlig, jeg er ikke særlig begeistret for påske.
Eller kanskje jeg skal bruke var?
For jeg jobber med å bli venn med påska.
For barnas del og min egen.. det er litt lenge mellom jul og jul 😉
Påsken har mye fint rundt seg, det begynner å bli vår, lysere tider og varmere i lufta.
Den har fridager, den gir oss tid sammen.
Hva er det å ikke like?
Så hvorfor liker jeg ikke påska?
Vell, vi kan jo starte med at jeg ikke er særlig fan av gul…
Heller ikke spesielt begeistret for ski…
og krim..
Men ettersom ungeflokken har vokst har i grunnen påsken vokst på meg også.
Det er jo mye gøy man kan gjøre.
Så de siste årene har jeg bedrevet “bli glad i påske prosjektet”
Og i det prosjektet har det vokst frem noen tradisjoner.
Ting vi gjør igjen og igjen som gjør at vi har noe å se frem til.
Så, jeg tenker at jeg kan umulig være den eneste her i verden som ikke synes noe om påske.
Og  som kanskje trenger litt inspirasjon til hyggelige påsketradisjoner.
Så her har du noen av våre påsketradisjoner:
 
Påskemorgen..slukker sorgen.
Vi dekker skikkelig bord i påsken.
Kanskje ikke hver eneste morgen, men de fleste.
Pynter og gjør stas. Lager ekstra godt pålegg og koser oss med rundstykker osv.

Lager pynten sjæl.
Dere som har fulgt oss en stund vet at vi er glad i å være kreative. Som regel er man kreativ før jul og thats it, men vi har innført påskeverksted.
Vi lager rett og slett all påskepynten selv. (på den måten kan jeg vike unna alt for mye gult og 😉 )

(pssst er fortsatt igjen litt påskrekrea i nettbutikken vår)
Harekurv.

Denne er moro både for liten og stor.
Hvert år lager vi disse påskeharekurvene. De henges på døra eller ved sengen, og hver morgen ligger det en liten overraskelse i de.
Enten det er godis, en liten leke eller en aktivitet.
Denne digger vi.

Hva er deres påsketradisjoner?

Med jevne mellomrom prøver vi å tenke over hva vi digger, akkurat nå.
Som oftes er det smarte duppedingser som gjør hverdagen vår enklere.
Andre ganger er det ting vi gjør.
Så la oss kjøre i gang.
5 ting vi digger akkurat NÅ.
 
Vååååår.
Vell, så er det kanskje ikke så voldsomt mye som minner om vår her ute.
Det er tross alt 1 m snø ute i hagen enda.

MEN vi merker lysere dager, varmere dager og vi hører det drypper fra taket.
Med andre ord, tydelig vårtegn.
Gjett om vi gleder oss til vi kan gå ut i joggesko!
Comotomo.
Herremin, ENDELIG.
Hun har vært en flaskenekter hele veien. Tar ikke smokk og nektet å drikke fra noe annet enn meg.
Men så, spurte ei som jeg handler mye hos via nettbutikken om vi ikke bare ville gi Comotomo en sjans.
Jeg var temmelig skeptisk. Men tenkte ok da, et siste forsøk.

Og gjett om det var verdt det.
Den satt!
Vi selger den i nettbutikken nå og flere har opplevd samme gleden som meg. Den kurerer flaskenekt he he.
Hva det er med denne flaska versus andre vet jeg ikke.
men at den funket for oss, gjør at jeg ikke bare digger den, jeg ELSKER den.
 
Søskenvogna vår.

Vet du hva jeg er lei av?
Den helsikes boksen vi har formet.
Den vi alle sammen skal få plass i.
Den som kun har rom for oss normale.
Boksen som er mørk, trang, klam og ekkel.
Om du har plass så er det sjeldent særlig hyggelig å være der.
Men det som er mindre hyggelig er å være på utsiden.
Synlig, iskald og ensom.
 
Og akkurat nå, er jeg mamma til ei som sitter ustødig og tilsynelatende alene utenfor.
Jeg har et barn som er utenfor boksen.
Som henger etter i følge skjema.
Et barn som ikke følger normalen.
Forstå meg rett, jeg vil henne alt godt.
Om det er noe hun strever med skal vi selvfølgelig hjelpe henne på riktig vei.
Er du bekymret, får jeg ofte spørsmål om.
Hvorfor skal jeg være det? Pleier jeg å svare.
Ser hun ut til å det vondt, leit eller mistrives?
Ser hun ut som ei som strever?
Hun er snart 11 mnd, og i dag krysset vi endelig av på en nye milepæl.
Ikke på alle fire, og ikke mange cm, men det gikk fremover.
Bevist fremover.

Der stod vi, en hel heiagjeng ved det fargerike klossetårnet og heiet, og hun klarte det.
Hun klarte det.
Mamman gråt, og de andre jublet.
Hun klarte det.
I følge boksen, skulle Oda utforske det å stå og gå nå.
Slippe seg for å tusle ustødige skritt over gulvet.
Hun kan ikke engang sitte enda.
Oda er 11 mnd og allerede stemplet som unormal.
Ikke innafor, ikke godkjent.
Utenfor boksen.
Det er merkelig hvordan forskjeller er temmelig ok når vi blir voksne.
At jeg er god på musikk men elendig på å snekre, mens min mann er en reser på geografi men håpløs på mat er helt innafor boksen.
Men at 11 åringen er bedre i matte enn gym og 7 åringen liker gym mer enn KRLE er derimot ikke innafor.
Som fem barns mor vet jeg godt at barn er forskjellig.
Men alle har de en ting til felles, de vil opp og frem.

De vil lære og utforske. Lære om verden, men mest av alt om seg selv.
De skal jo tross alt finne ut hvem de er.
Og vi skal hjelpe de.
Vi foreldre gjør det heller ikke enklere for hverandre, lager det hele om til en form for milepælkonkurranse  hvor vi roper høyt og tydelig når et barn ligger foran.
Barselgruppene blir en intern konkurranse hvor milepælene er mållinjene.
Første smil, latter, kryp, skritt.
Førstemann førstemann..
Det er med et tungt hjerte jeg skriver dette.
Det siste jeg ønsker er jo at mitt barn skal føle seg utenfor.

Oda er frisk, Oda har det godt.
Hun har bare veldig god tid.
Kanskje kommer hun seg inn i boksen etterhvert, kanskje ikke.
Det viktigste er at hun skal trives, uansett hvor hun havner.

Ta ta ta taaaa ta, ta-ta-ta taaaa *klapp*
 
Hun storgliser når temamusikken kommer på.
Hun ELSKER Brillebjørn.

Mammaaaaa, maaamaaaaa, maamaaaaa kan jeg få et blaaaaad?
Bah den forbaskade bladhylla står strategisk plassert rett foran kassen i den lokale butikken.
Rett å slett umulig å snike seg forbi.
Som en lekebutikk rett ved godishyllene er slutten av handlerunden nærmest dømt i å ende med mas.
Maamaaaa…
Jeg har hverken tålmodighet eller styrke i dag.
En lang og seig uke er over og jeg vil bare ha unna handlingen.
Å gå bananas i bladhyllene hver måned er uaktuelt for oss, bladene koster nesten 100. lappen.
Og om en får, ja da må jo neste mann få også.
Og hadde det enda vært for å lese de ønsket seg bladet, hadde det kanskje vært lettere å si ja.
Jeg mener, litt ekstra lesemotivasjon betaler jeg gladelig noen kroner for.
Men det er jo ikke bladet de ønsker seg.

Det er den ubrukelige plasten som følger med.
Søppelet som er værre en lekene som følger med happy meal.
Leken du knapt kan se på før den går i oppløsning.
Tingene du absolutt ikke har bruk for og som om få dager havner i den grønne
Bladindustrien har de små i sin hule hånd i det de tasser forbi hyllen.
Strategisk plassert i riktig høyde i butikken.
Med friske farger, glitter og fjas lokker de de små.
Bladet ser man knapt bak leken i forkant.
Og denne gangen, er visst hyllen ekstra spennende.
for hun slutter ikke mase.
Maaammaaa, kan jeg få et blaaaad??
Men så skjer det.
Fra intet får jeg tidenes ide.
Det er greit, du skal få blad sier jeg til seks åringen som måper mot meg som om hun har skrapet frem millionbeløp på flakslodd.
 
Du kan få velge.
Blad, eller lørdagsgodt.
Jeg humrer innimeg noen sekunder før jeg overraskende snur meg mot en meget fornøyd seksåring med et blad i hånden.
I kampens hete glemte jeg jo at hun er den av våre fem som igrunnen ikke synes så mye om søtsaker.
Vi har knapt kommet oss inn døren før plastikken er revet av.
Bladet lagt til side og hennes fulle fokus er på leken.
En telefon, i følge henne.
Jeg ville mer kalt det glitrende rosa plastikk med et klistremerke på.
ja ja, så får vi se hvor lenge den holder da, og kanskje bladet kommer godt med når leken har gått i oppløsning.

 

Det er merkelig hvordan den kommer snikende innpå, den grusomme etterpåklokskapen.
Jeg mener, først tar man et valg, så gjennomfører man det.
Så blir man superhappy og stolt over vell gjennomført.
 
men så..
lurer man på hva i pokker man har gjort.
Enn om,
Tenk hvis..
tenk om atte..

 
Vårt valg om å bytte bosted har vært nøye gjennomtenkt.
Helt siden i senhøst har vi drodlet rundt det.
Så var det små ting som dukket opp langs veien som stadig pushet oss over på at det å flytte skulle bli det riktige valget.
Så bestemte vi oss sånn ordentlig.
Så dukket huset opp og vipps så var det vårt før vi i det heletatt rakk å blunke.
Hva har vi gjort!!??
Det er rart, hvordan man plutselig blir så inderlig usikker i det man var så uendelig sikker på.
Hvordan magefølelsen plutselig vender deg ryggen og spiller deg et puss.
Hvordan man plutselig får en slags hangover,
en variant av dagen derpå angst.
Det er ingen vei tilbake nå.
Huset er vårt.
Alle barna er informert og vi har allerede pakket den første pappesken.
Dette skal gjennomføres.
Men fy søren så skummelt det er.
 

Jeg har flere blåmerker på armen etter i går.
Tørket tårer flere ganger gjorde jeg også.
Budrunde er jammen meg ikke for pyser altså.
Jeg gikk nesten hull i stuegulvet her.
Med Oda på armen gikk jeg frem og tilbake frem og tilbake.
Med puls langt over normalen og rumlende mage og kvernende hjerne.
Herreguuud hva var det vi gjorde.
Bud på bud, de andre som var med ville fillern meg ikke gi seg, det gjorde ikke vi heller.
Jeg har måttet klype meg i armen flere ganger, jeg kan nesten ikke tro det.
Vi endte jammen meg opp med drømmehuset.

Og ikke bare det, men jammen har vi ikke fått barnehageplasser rett ved også.
Brikkene bare plopp plopp på plass.
Alikevell føles det hele fryktelig vemodig.
Den fine vakre bygda som jeg har falt pladask for skal vi legge bak oss.
Det føles nesten som jeg snur en god venn ryggen.
Plassen her har lært meg mye rett og slett.
At hver eneste lille innsats kan gjøre en forskjell.
At man kan oppnå mye ved å bidra.
Felleskap er vanvittig viktig.
og ikke minst, det å bry seg er uendelig verdifullt.
Huset som vi har formet skal få nye eiere.
Jeg håper så inderlig det fylles med barnelatter og en voksende familie.
Her er det mer enn nok rom til en familie, vi har fikset kjøkken og bad så det trenger de ikke tenke på.
og blir sommeren bra står det jammen meg et basseng i hagen å venter også.
Det blir noen spennende måneder fremover.
Vi skal gjøre vårt beste for å nyte de siste dagene her.
Men må også innrømme at vi gleder oss til å starte på nytt sted.

Som tenåring smalt jeg så mye med døren at den ramlet ned, med lister og ramme (jeg tuller ikke)
Mye følelser i en voksende kropp. Det er klart at jeg har vært sint, mange ganger.
Men ikke slik som nå.
Som mamma kjenner jeg på en helt annen sinne.
En sinne blandet med frustrasjon, følelse av mislykkethet, elendighet, og til tider temmelig oppgitthet.
Det er ingen som kan få meg så glad, lykkelig og stolt som mine barn, men jammen kan de trykke på de riktige knappene også.
Å være sint, er helt ok.
Det er en følelse vi har rett som det er innimellom.
Det er viktig at barna våre ser oss sinte, mener jeg.
En fin måte å bekrefte at det å være sint er lov.
Men det går en grense.
Ingen diffus, uklar en.
En tydelig en.
Når man er sint, handler man urasjonelt. Det er ting man nærmest føler en trang til å gjøre, dumme ting.
Si dumme ord, slemme ord, ta tak i små armer litt hardere enn du burde.
Bruke makt på en ond måte.
Jeg kan være den første til å innrømme at jeg  har kjent på det flere ganger.
Når man er på 3 måned med lite søvn og mye gråt.
Hver eneste natt består av gjentatte ganger med oppvåkninger, oppvåkninger på oppvåkninger.
Alt man vil er å sove, alt mini gjør er å gråte.

Eller når den ellers så sjarmerende 2 åringen står å vræler deg opp i ansiktet og er rasende fordi han
må vente med smoothie til etter middag
Eller når den utrolige urolige 6 åringen kommer opp for nte gang etter legging, bare fordi.
Det er klart man får lyst til å si noe dumt, ta litt ekstra hardt i en liten kropp bare for å få den til å forstå.
Bare for å få ut frustrasjon og sinne, for å vinne.
La meg si at jeg forstår deg godt, la meg få si du er absolutt ikke alene.
Men for all del forstå at det er IKKE greit.

I dag var min siste dag på Cos kurs, i dag fikk jeg bekreftet at noe av det jeg har
gjort i alle år som mamma og som jeg har følt har vært galt, er veldig rett.
En ting jeg har gjort flere ganger enn jeg kan telle løpet av mine 11 år, og som jeg hver gang har hatt dårlig samvittighet for.
En handling jeg gjør fordi jeg føler at om ikke, kan handlinger med værre konsekvenser skje.
Jeg tar en timeout.

Jeg har låst meg inne på badet, stått i 15 kulde på trappen.
lukket døra på vaskerommet med tørketrommel og vaskemaskin gående på maks.
Telt til 50, tatt noen dype magedrag før jeg igjen går inn i situasjonen.
Jeg har tatt en timeout fra en gråtende baby, illsint to åring og en vanskelig seksåring.
Jeg har tatt en timeout for å skjerpe meg, samle meg og samle fornuft.
Å forlate barnet mens det gråter føles ikke godt.
Men å gjøre noe dumt i sinne føles verre.
Hvor vil jeg egentlig, med å skrive dette?
Jeg vet i grunnen ikke.
Kanskje vil jeg si at det er greit å være sint?
Kanskje vil jeg fortelle deg at du ikke er alene?
Kanskje vil jeg si at det er greit å føle man må ha en liten time out.
Og om du har tid og mulighet, sjekk om det er et COS kurs nær deg.