Det er på en måte både litt søtt og litt trist.
Den usikkerheten jeg ser tilbake på for 11 år siden.
Den var så tydelig at selv den dag i dag kan kjenne litt på den følelsen om jeg tenker på den.
Jeg husker så godt, første dagen min gode mann og far til vårt barn skulle på jobb.
Han dro, og i det døren ble lukket begynte tårene mine å renne.
Hva i alle dager skulle vi gjøre nå?
Skulle verden bare la meg være alene med denne sjelen her?

Skulle jeg ha det fulle ansvar?
Var det i det heletatt forsvarlig?
Jeg husker jeg satt med babyen i armene, ansikt mot ansikt satt vi, hun lys våken og nysgjerrig.
Jeg livredd og proppfull av usikkerhet.
Jeg husker jeg spurten høyt,
Hvordan skal jeg få gått på do i dag?
Skulle hun bare ligge alene?
Hva om, enn hvis, tenk om?
Det tok meg lang tid å bli fortrolig med det å være alene med henne, jeg trengte tid på å bli fortrolig med ansvaret og få troen på meg selv.
Det var mange dager blæra fikk tøyd seg godt for å oppsummere kort. 😉
Jeg fant meg løsninger etterhvert, tungvindte løsninger, men de fungerte.

At jeg skulle sitte så rolig og trygg som mamma  i dag, hadde jeg aldri sett for meg da.
Der og da var jeg i grunnen sikker på at jeg ikke burde få flere barn så usikker som jeg var.
Å dele usikkerhet rundt morsrollen er vanskelig.
Fordi vi alle sitter med en mening om at det burde falle naturlig.
Sannheten er nok at de aller fleste førstegangsmammaer opplever en helt annen usikkerhet enn flerbarnsmødre.
Om jeg kunne ønsket meg noe, så er det at førstegangsmødre fødte med en sikkerhet tilhørende en andregangsfødende.
På det viset er jeg ganske sikker på at vi også hadde turt å få flere barn.
Men slik er det altså ikke.
Istedefor kan løsningen være å si at det er greit å være litt uten for seg selv.
Det er helt normalt å freake litt ut når man plutselig er alene med den lille bylten man egentlig ikke kjenner en gang.
Det er greit å ikke vite hvordan man skal få dagen til å gå opp.
Det er greit å ikke være komfortabel.
Det er greit å være litt redd.
Det er greit å føle seg ukomfortabel.
Trøsten er at det går bedre, og bedre og bedre.
Og tilslutt står du der, mens poden sitter på kjøkkenøya og tegner på en pappeske, mens du steker pannekaker og rugger lillesøster i vogna med den ene foten.

Det er 344 dager siden jeg lå klekkelig stolt, temmelig sliten og usannsynlig lettet.
Jeg lå langtifra alene.
Sammen med meg hadde jeg det største som finnes,
en liten fersk sjel på 3800 gram.

For bare noen timer siden hadde vi sett hverandre for første gang.
Men kjent hverandre hadde vi gjort i over 38 uker.
Reisen vi hadde lagt bak oss hun og jeg, hadde vært lang men kort.
trøblete men koselig. Dramatisk men fantastisk.
Jeg fikk æren av å bygge henne, og hun valgte meg og oss.

om 21 dager har jeg fødedag og hun bursdag.
Vi har lagt ett år bak oss.
Det første året.
Det første året som fembarns mor og hun sitt første leveår.

Det skjer så usannsynlig mye, de første 365 dagene.
Fra å være en hjelpesløs sjel uten mye vilje og mening vokser det frem en personlighet og vilje.
Motoriske evner og forståelse.
Jeg vet godt hvem Oda er i dag.

Det er 21 dager igjen av babytiden.
21 dager igjen hvor vi fortsatt teller måneder og ikke år.
21 dager igjen hvor hun ikke er året enda.
Hun blir jo ikke stor over natten, det vet jeg så inderlig godt.
men det er noe med disse milepælene som krysses.
OM 21 dager er hun 1 år.
Sjarmen fra spedbarnstiden og baby blir som regel større og større etterhvert som tiden går.
Man hvisker bort de slitsomme nettene og husker de gurglende lydene, smilene fra en liten kropp som prøver å spise men som ikke klarer å slutte å smile fordi hun synes mamman er så uendelig fin.

Sovende barn på brystet, bare tær i vognbagen en varm sommerdag.
Smaken på den første jordbær.

Første latter.
Første klapp
Vink og ord.
21 dager igjen av min siste babytid (?)
Jeg skal nyte så godt jeg kan.

//annonse

Jeg kan nesten ikke tro at vi skriver 15. april allerede.
Den etterlengtede våren har endelig biti skikkelig tak og vi virkelig nyter varmere dager med lettere klær og fuglesang, tenk at det snart er sommer.
Denne sommeren blir spennende,  vi har ingen planer om reiser eller store turer.
Men skal flytte både hus, unger og butikken vår. Herremin så spennende det blir.
Men noe må vi jo finne på.
Sommeren kan jo ikke gå forbi oss uten å oppleve noe sammen?
Sommeren er den tiden på året hvor jeg selv har flest barndomsminner, hvor tiden plutselig gikk litt saktere og de voksne hadde tid.
Vi trengte nødvendigvis ikke å reise så langt, men det å oppleve noe sammen, noe nytt og spennende var veldig veldig stas. I år, skal vi bruke det lokale. Det vi har rett rundt oss. Og med “nytt” lokalmiljø har vi blant annet Hadeland Glassverk rett borti gata.
Og i sommer, skjer det virkelig spennende saker der.
I år har de hentet “En reise i Mummidalen” fra London.

Attraksjonen har har vært en av Londons mest besøkte familieatraksjoner i 2017 og ble vist på selveste Southbank Centre, og nå er den altså hentet opp hit til kalde nord og kan besøkes på selveste Hadeland Glassverk. Et av Norges koseligste steder, om jeg kan tørre å påstå noe 😉
De røde små koselige husene, de store åpne slettene barna kan løpe på, fine lekeplassene og la oss ikke glemme bakeriet da, sukk jeg kan nesten lukte kanelsnurrene om jeg lukker øya.

Og i sommer kan vi også ta en del av Mummis eventyr her.
En reise i Mummidalen er en interaktiv opplevelse man blir guidet gjennom. En reise på 50 minutter i Mummis verden. Dette er en sanseopplevelse med lyder, lys og nye miljøer. Hvor man kan være med å se, lytte, ta på og gjøre. En opplevelse for hele familien rett og slett. Det viktige budskap om at vi er alle forskjellige, men hver og en har rett til å bli hørt er kjernen i historien. Mummifamilien er omgitt av usikkerhet og endring og må på reisen finne ut hvem de egentlig er. Og sammen skal vi reise gjennom historien fra perm til perm.

Mummi for meg er barndomsminner, jeg husker godt hvordan vi spent fulgte med på Mummis, Snorkfrøkens og lille My sine eventyr. Det gode, runde og milde trollet med det store motet.
Jeg gleder meg til å dra mine barn inn i Mummis verden, og sammen med de oppleve magien i dalen, og det her på Hadeland.

Hadeland Glassverk ligger en time unna Oslo, i idyliske omgivelser, rett ved Randsfjorden.
Og i hele sommer skal de altså ha denne utstillingen. De åpner 2. juni og jevnt og trutt gjennom hele sommerferien frem til og med 19.august.
Billetter kan bestilles hos ticketmaster HER, og om du har lyst til å vinne billetter kan du delta i facebookposten:

Jeg klarer nesten ikke å vente, derfor var det gledelige nyheter når vi fikk vite at Mummi trollet stikker innom på barnas helg neste uke. 21-22.

Barnas helg har vi besøkt rett som det er og denne gangen kommer altså Mummi! I tillegg kan vi blåse glass, farge lys og det er teater. Og ekstra stas er det altså at dyrene fra Midtre Olimb også kommer innom en tur.

 
 
 

Å stå med to blå i hånden kan være et sjokk, enten om det er ventet eller ei.
Kanskje har man ventet lenge og begynte å tro at dagen aldri skulle komme,
Kanskje har man gjort sitt for at det ikke skal skje, men så skjer det umulige.

Det tar som regel ikke lange tiden, før sjokket blir en vane.
Før redselen blir en forventning.
og det som man ikke trodde skulle skje, blir slik det skal bli.
Man legger kanskje planer, selv om det er tidlig.
Kartlegger termin og begynner å telle uker.
Kanskje deler man nyheten også, men de nærmeste, eller de beste.
Det uvirkelig er blitt virkelig.
Så skjer det.
Kanskje har man tenkt tanken, kanskje ikke.
At det kan skje vet vi alle, bare ikke med meg?
Tidlig en morgen, papiret blir rødt.
Murringer i magen.
Korsryggen også.
Små dråper blod blir til strie strømmer.
Murringene går over til smerter.
Det som skulle bli, skjer ikke.
Et lite bankende hjerte, har gitt slipp.
Og sammen med blodet, renner alt av drømmer, tanker, og forventinger ut.
Rått og brutalt og iløpet av få minutter må tankene endres.
Vanen må bli en annen.
Et liv skal ikke bæres frem, et liv har gitt slipp før det tok sitt første fraspark.

Jeg følte meg nærmest hul de første dagene etterpå.
Orket ikke se meg selv i speilet.
Orket ikke snakke med noen, selv ikke mine nærmeste.
Var det min skyld?
Gjorde jeg noe galt?
Var det fordi jeg ikke ønsket det i utgangspunktet? Tankens kraft?
Skuffelsen var kanskje det som var vanskeligst å takle,
viten om at tanker om fremtiden vi hadde gjort de siste ukene kun ble med tankene.
Jeg hadde hverken kjent liv eller sett spiren på skjermen.
Kun en liten kul på magen som fylte håndflaten og et lass
symptomer som gjorde meg bevisst på hva kroppen min jobbet med.
Symptomer som gjorde at jeg stadig tenkte på det lille store som skjedde i magen.
Vår lille store hemmelighet
Men så ble det ikke noe av.
Det ble ikke slik.
Den blodige sorgen tok istedenfor over,
sorgen man må takle alene, fordi ingen snakker om den.
Jeg orker ikke holde munn.
Sorgen er for tung å bære alene.
Det er  alltid godt å dele, iallefall ettepå.
Jeg vet jo godt at  jeg, at vi  ikke er alene.
Livet som aldri ble noe av, vil følge meg livet ut, det vet jeg.
På godt, og vondt. Jeg vil huske datoen det skulle bli, og datoen det hele tok slutt.
Å miste et barn i abort er dessverre noe mange kvinner opplever å gå gjennom.
1 av 100 svangerskap ender slik. Enten om det er tidlig eller sent.
Når det skjer spiller ingen rolle.
For bak en hver abort står en kvinne, kanskje en familie med forventninger, tanker og drømmer.
Noen blivende, som bare blir værende.
Det som er viktig er at ved abort står det igjen et par eller en kvinne, som trenger omsorg.
Som trenger noen å snakke med, som trenger noen å dele med.
Ikke ti, men del.
Lytt og forstå.
Man sitter igjen med tusen spørsmål, de fleste vil en ikke få svar på.
Det er kanskje likså greit, likevell ville de kanskje vært enklere å takle med en form for tilgjengelig oppfølging. En tilgjengelig jordmor, en obligatorisk samtale med lege?
En liten sjekk på at mor har det greit. I dag eksisterer ikke noe slikt.
For meg ble det vanskelig å snakke om, en blanding av mislykkethet og skuffelse jeg ikke hadde følt på før ble så overveldende at jeg forvekslet det med skam.
Heldigvis hadde jeg venner som tidligere hadde delt, som jeg visste hadde vært gjennom dette.
Jeg valgte å dele med de, og ting ble lettere.
Jeg har lært, mye om meg selv og mine nærmeste takket være det som ikke ble.
Det viktigste, er at det er lov å være lei seg over det som ikke ble.
Og om man føler behov for å snakke, må man tørre å gjøre det.
Trøsten?
Man aner ikke hva som venter rundt neste sving.

Hun står der hver morgen.
God morgen, nærmest synger hun inne fra fellesrommet.
To trøtte barn stabber inn, med hver sin matboks med tre fylte rom.
En yoghurt, litt grønnsaker og en skive med leverpostei.
Som alltid.
Hun gir de to trøtte et rufs i håret slik hun pleier mens hun fyller melkeglassene slik de ønsker.
Hun fult, han halvfult.
Som alltid
Hun er rolig, nærmest umenneskelig.
Der hun står å smiler, midt i alt kaos.
Som alltid
I den lille rød stua, i den lille søte barnehagen, står hun.
hver morgen,
Helt alene.
Som alltid
med 12 barn.
Det går bra? Sier jeg, mens jeg sakte retter meg opp.
Denne dagen er det ekstra liv, vi er senere enn vanlig, flere er ferdige med frokost og klare for lek.
Noen gråter, noen ler, noen leker, noen krangler og noen bare ser. Støynivået er på plass.

Ja da, det går fint sier hun. Like rolig i kaoset.
Jeg kan bli litt til? 10 minutter.
Det er fint, sier hun.
Så skifter jeg den bleien imens.
Hun venter ikke, raskt plukker hun  opp den ene av 6 små opp og løfter han inn på badet, mens jeg sitter der,
alene, blant 11 barn.
langt ifra rolig.
Jeg strekker den ti minutter, men så må jeg dra.
Jeg reiser fra de.
Hver eneste morgen.
Langt ifra rolig.
Trøsten er at det kommer flere, om ikke lenge gjør det det.
Men akkurat nå er mine barn to av tolv som kun har en å henvende seg til.
EN.

Man skal være blind om man ikke ser konsekvensene som kan oppstå  i en slik situasjon. Hva om noe skjer et barn? hva om det begynner å brenne?
Eller det som verst tenkelig er, hva om det skjer noe med henne?
Kartlegging og dokumentering er fint, men langt ifra det  viktigste.
At barna skal være trygge er det viktigste, trygge i sine omgivelser, på sine voksne og på seg selv.
Trygge barn, gir nysgjerrige barn, nysgjerrige barn gir barn som lærer,
At barna skal være trygge i sin barnehagen kommer før alt annet i barnehagen for meg.
At de har voksne rundt seg som har tid er den viktigste faktoren for å skape trygghet.
Tid til å se, trøste, lære, leke, bære og være med
Tid til å ta seg tid.

I dag finnes det ingen norm for hvor mange voksne det skal jobbe i barnehagen.
Absolutt ingen regel som tilsier hvor mange voksne våre små barn har krav på for å ha tilrettelagt en trygg og god barnehagehverdag.
Mer en anbefaling om hva som tenkes er nok for at det skal være tilstrekkelig.
Men i disse dager skal det fremlegges en norm, en etterlengtet regel som
skal garantere barna i barnehage en voksentetthet.
Flott ikke sant?
Problemet er, at denne normen er langt ifra dekkende nok.

Normen tar ikke hensyn til barnehager med lengre åpningstid eller møter, nødvendig planlegging og dokumentering eller turnuser.
Med andre ord, med den nye normen, vil vi lande ca der vi er i dag.
Slik som det er hos oss,
1 voksen, 12 barn,
Helt alene i alt for lang tid.
Hverken trygt, eller godt nok.
Heldigvis, sier de ansatte i barnehagen ifra.
De som vet hvordan hverdagen er, roper nå  om hva som må til.
At den foreslåtte normen lang tifra er god nok.
Og sammen med de står en gruppe med foreldre som har dannet
foreldreopprøret 2018. De roper nå i kor med barnehageansatte.
Sammen jobber de får å få en tryggere hverdag både for de ansatte og barna.
Dette er et opprør du også enkelt kan bidra i.
En enkel signatur fra deg kan bidra til å legge enda mer tyngde i budskapet.
Vise at de ikke er alene, men at vi sammen står samlet rundt denne meningen.
det tar deg kortere tid enn hva du har brukt på å lese mine ord, men er usannsynlig viktig for barna som skal vokse opp.
Signer FORELDREOPPRØRET 2018 HER
Det har jeg gjort!
Og du, del budskapet vi trenger hver eneste underskrift.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

PL//annonse

Ååååå DETTE er vårt sikreste vårtegn.
Blå, litt rød, noen detaljer i gul og en skokk meg unger rundt.
Jeg snakker selvfølgelig om Aquaplay.
Vår kjære kjære Aquaplay.
(konkurranse og rabattkode lengre ned i innlegget)

I fjor hadde vi lekt med den allerede, i år, kan vi bare glemme det enn så lenge.
Med en liten meter snø på plattingen er det bare å svelge det fakta om at vårlek på plattingen må ventes på en stund til.
Meeen, at det kommer, DET er sikkert.
Og at det er lov å både glede seg og ikke minst forberede seg.
Vi har samlet på Aquaplay i flere år, det er kanskje det fineste med denne leken, alle settene kan settes sammen og bygges i uendelig muligheter.
Så om man lurer på om dette er noe for sine kan man begynne med de små og ønske seg flere sett etterhvert.

Jeg klarer egentlig ikke å sette fingeren på hva det er med den, men at det er vann, bevegelse og plass til alle er selvfølgelig viktige faktorer.
Det som er fascinerende er at den fenger både de minste og de aller aller (les: pappaen) største.

Jeg pleier å si at dette er leken med varm kaffe garanti.
Når denne plukkes fram vet vi hadde det er lov og mulighet til å løfte bena litt og nyte solen
.
Aquaplay er holdbart og tåler det meste.
Våre sett lagres ute og over lever vinter etter vinter. Den er blitt tatt fra hverandre og bygget sammen, tatt fra hverandre og bygget sammen.
Vi har samlet flere sett, gjennom bursdager og oppsparte penger.
Nå har vi så vi kan lage strømninger, demninger og fossefall.
Nytt for året er container kran, til Jonatans store begeistring.

Han var liten nok til å nærmest bruke Aquaplayen som leke i fjor, i år blir det nok andre boller.

men så over til moroa.
mens vi venter på våren, tenkte vi å finne på noe gøy sammen med våre venner i Multitrend.
Så, vi gir rett og slett bort et valgfritt sett med Aquaplay til en av dere.
Alt du må gjøre er å kommentere i facebookposten hvilket sett du ønsker.

 
 
Og du, bruker du rabattkode SBAQUA får du hele 20% på ABSOLUTT alt Multitrend har å by på innen Aquaplay serien.
Perfekt tilbud for å teste det ut, eller bygge på det dere allerede har.
Jeg kan nesten love at dere ikke kommer til å angre.

//annonse

Selv om vi fortsatt har en meter snø i hagen, skriver vi tross alt 8. april.
Det ER vår.
Flere tegn i luften har gitt oss sikre svar på at i dagene som venter bære preg av smeltende snø, kvitrende fugler, varmere luft og lysere dager.
VÅR.
Hvor lei jeg er av snø, kulde og vinter er vanskelig å beskrive.
Jeg har på ren trass begynt å gå regelmessig i joggesko og lysere farger på klærne.
bare fordi jeg vil komme i vårstemning.
Det positive med sen vår, er at man ha ørlittegranne bedre tid til å forberede seg til annet vær og andre klær.
Og om du skulle mangle noe, så passer det kanskje bra at jeg deler ut en rabattkode som gir hele 20% på absolutt alt av yttertøy
hos knertenogkaroline.no.

Bruk rabattkode Ninaytter20

Av yttertøy kjører de merker som Salto, Nameit og Hust & Clair.
Jeg mååå jo begynne med softshell.
Disse dressene har jeg snakket mye om og om du er rask, kan du få knepet til deg en til 20% NÅ.
Myke, lette, lune (tåler veldig fint overgangsvær) vanvittig fine og lette å rengjøre.
En vannsøyle på 8000 (vi har enda tilgode å bli våte i de)

 
De finnes også i jakker i samme materialer, både for de minste og de litt større barna.

Det er jo ikke bare softshell, det er også klassikere fra Hust & Clair også, som disse jakkene med skrå glidlås:

 
 
Og skulle dagene bli ekstra våte kan et ordentlig regnsett være kjekt.

 
Og om jeg kan gi et stalltips sånn på slutten, nå siden det er rabattkode også. Ta en titt på tilbehøret hjemme.
hvordan ligger man an med votter til våren, luer, pannebånd osv.
Det trenger man også 😉

 
Utvalget av yttertøy finner du HER
Og du, det lønner seg å ta en ekstra titt i butikken, i rabattkodeperioden er flere plagg satt ned i pris.
Rabatten gjelder til og med onsdag 11.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

//annonse

 
Det er en liten ting som kan velte et helt lass for en fembarnsmor.
En ørliten ting som knapt er synlig, knapt gir forvarsel men som virkelig merkes når det er tilstede.
 
Jeg snakker selvfølgelig om lavt blodsukker.
Jeg vet jo godt med meg selv, at det kan få monsteret frem i selv den frommeste av oss.
Men at det kommer så plutselig, overrasker meg hver eneste gang.
Lavt blodsukker er og blir min fiende.
Den kan snu idyll og lykke på sekunder.
Gjøre medvillige og glade barn om til fresende monstre som knapt er å snakke til.

Jada jada, jeg vet godt hvordan motvirke, regelmessige sunne måltider,
og tro du meg, jeg setter mat på dette bordet rett som det er.
Er vi sammen, spiser vi sammen.
Men jeg antar at du, som meg at det er ikke alltid disse små kroppene spiser, når det faktisk er mat.
Med fem små, går jeg i grunnen rundt i et minefelt og venter på at det skal slå til.
Og med årene har jeg lært, jeg har mine triks.

På kjøkkenet har jeg min kriseskuff.
En skuff proppfull av raske gode alternativer til påfyll.
Små (og store) måltider som tar blodsukkeret i nakken og røsker det opp og tilbake til god stemning.
Det kommer som regel ut av det blå, og alle reagerer de forskjellig.
Ta 2 åringen feks, han blir helt apekatt. Han er aktiv ellers også, men med lavt blodtsukker er han virkelig opp ned.
Seksåringen, hun er også verdt å nevne, det er nesten så hornene vokser frem når blodsukkeret bikker lavt.
og minstemor da, som er blid som dagen er lang, men om blodsukkeret synker, gråter hun.
KONSTANT.
Det ER krise når sirena først går.
Lavt blodsukker hos en som ikke temmes umiddelbart kan fort resultere til temmelig dårlig stemning på resten av gjengen.
Det kan faktisk ødelegge en hel dag. Derfor er vi alle i grunnen temmelig takknemlig for kriseskuffen til a mor.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

//annonse

Åååå hyyysj kan du høre det?
Det er vann som sildrer og fugler som kvitrer.
Det er lyden av våååår.
Det er så fantastisk deilig når dagene blir lysere og varmere.
Når snøen (sakte men sikkert) smelter og vi kan ha bar asfalt å gå på.
Og det aller beste, er å få vårskoene på!
Husker du den følelsen?
Den er god som voksen også, men ingenting slår følelsen å løpe med lette barneben over bar asfalt den første dagen med nye vårsko.
Jeg husker jeg følte meg ustoppelig og lett som en sommerfugl.
jeg følte jeg kunne løpe herifra og til uendeligheten.

Som voksen ligger det derimot litt mer alvor rundt vårskoene.
Vår er en utfordrende tid å finne gode sko.
Vi har en liten flokk aktive barn som elsker å være ute. Som trives både i by og mark og som bruker seg mye når de først får være apekatter.
Å investere i gode sko med kvalitet betyr for oss sko som holder tett og ikke minst holder ut gjennom hele sesongen, og har vi flaks kan de ta over på høsten igjen.
Og ofte er vår erfaring at vårskoene rett som det er kan brukes løpet av sommeren også, jeg mener, vi bor tross alt i Norge
Vi har meget god erfaring med Eccoskoene fra i vinter. Brukt hver eneste dag ifra oktober og holder ut enda.
De har tålt vind og vær, grus, is, snø og sørpe. Vi håper vårskoene gir oss samme erfaring og velger med andre ord ECCO vårsko i år
 
 
Våren er en utfordring. Det er vått, kan være glatt, mye grus, søle og til tider kan det være litt småkaldt også.
Så hva tenker man på da, når man skal handle vårsko til barna?
Her har du 5 gode tips.
 

1. Sjekk ståa.
   Mitt viktigste tips er å ta en titt på hva vinteren har gjort med de små bena. Denne vinteren har vært lang, hele fem måneder hos oss, det er klart at de små bena har vokst litt. Mål bena godt før du handler sko. Pass på at barna har god tyngde ned på gulvet når du måler.
   Samme regelen som vintersko gjelder også nå, en god cm å gå på er viktig for små voksende føtter.
2. Tåle søle og vann.
   At skoene du går til innkjøp nå er vanntette er et must. Barnas sko fra ECCO har Goretex, en vanntett membran som puster.
   Med disse skoene kan de fortsatt stabbe innom den alt for fristende sølepytten uten at det er en krise og kalde barneføtter.
3. God støtte!
   Selv om man forbinder vårskoene med lette befriende sko er det også viktig at skoene har god støtte. En solid hælkappe er viktig, selv for de litt større barna.
   Bøy skoen, den skal ikke bøyes på midten men der hvor foten naturlig bøyes og prøv å vri sålen, den skal ikke kunne vries som en vaskeklut.
   Skoene fra Ecco er utstyrt med noe så fancy som både ECCO FLUIDFORM™-teknologi  og ECCO BIOM NATURAL MOTION. Sagt på godt norsk er det sko som tilpasser seg bevegelse og gjør det enklere og bedre for barna å ferdes hvor de vil
   
4. Slitesterk.
   Å velge slitesterke sko til våren er veldig viktig. Når isen forsvinner er ofte asfalten dekt med grus etter vinterens glatte dager.
   Dette sliter veldig på sko under lek og moro. Vår mest aktive kar på sju har fått Ecco Biom Vojage som er dekt med skinn for ekstra slitesterk overflate.
5. Ut og inn hele dagen.
   Det beste med våren er at barna flyr inn og ut akkurat som de selv vil. Ingen votter og sko som må trekkes over. At vårskoene også har en lukke/åpne funksjon som barnet mester er både praktisk og ikke minst veldig veldig stas.
   Vårskoene fra ECCO er utstyr med enten borrelås eller “snurrelås” som sjuåringen kaller det. Dette mestrer selv de aller mine og det er enkelt å justere skoen slik at den sitter godt på barnefoten.

Mitt siste tips er å prøve begge skoene før man bestemmer seg. De fleste har to forskjellige bein og det er i grunnen temmelig kjekt at begge bena har det greit.
ECCOs utvalg i barnesko kan du finne HER.
Og du, tar du en titt der inne og finner en sko du liker, delta i konkurransen på facebookposten vår.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Lykke til og god våååååår.
 
 
 

Jeg husker han så inderlig godt.
Jeg, snart en nybakt mamma, rugende på siste etappe.
Jeg skulle bli mamma for første gang, vi skulle bli foreldre.
og der satt vi, med høye skuldre og dype magadrag og øvde på pusteøvelser som visstnok skulle gjøre smertene enklere å takle.
Og inn kom han, busende med en baby i bilstol.
Nå må noen hjelpe meg skrek han nærmest.
Jeg husker det første jeg la merke til var at han hadde på seg pysjbukse.
Pysjbukse, blant folk… han måtte være gæærn.
Babyen gråt, ikke så rart husker jeg at jeg tenkte.
Slik som han ropte.
Nå må noen hjelpe meg, skrek han igjen.
Jeg gjør alt for at denne ungen skal sove, men den sover jo aldri.

Jeg husker han så grå ut, gikk nærmest i ett med den grå Tskjorten og de grå hårene som som pistrete stakk ut av en sveis som burde vært klippet, og et skjegg som burde vært stusset.
Eneste som fungerer nå, fortsatte han, mens han tok opp babyen og holdt den inntil seg.
Er hvis vi står inne på stua, ved siden av vindu og jeg hopper sånn.
DA sover han.
Men nå orker jeg ikke mer!
Kurset vårt ble avlyst.
Eller rettere sagt utsatt.
Helsesøstrene avbrøt det hele midt i en innpust for å hjelpe den grå pappaen.
Jeg husker vi lo når vi kjørte hjem.
Hah, han der, han, han hadde nok ikke vært mye forberedt stakkar, sånn er det når du ikke går på kurs.
Vare bare å lage tydelige rutiner, helt fra begynnelsen. Det var det som stod i bøkene.
Jeg har mest lyst til å gi meg et realt klaps i bakhodet, men sannheten er at virkeligheten kom å gjorde det for meg.
Ikke lenge etterpå, satt jeg i pysjbuksen, samme som jeg hadde på meg for seks dager siden.
Udusjet, temmelig grå og gråt, hulkegråt i kor med en baby som nektet å sove.

Og alt jeg ville, var å sove.
Jeg var villig til å gjøre ALT, men uansett hva sov ikke dette barnet.
Samme hva jeg gjorde.
Søvn.
Det er merkelig hvordan man så inderlig enkelt tar det for gitt før man får barn. Og hvordan det blir altoppslukende i det øyeblikket
man innser at søvn, vil aldri bli det det en gang var.

Søvn blir plutselig et sårbart tema.
Et tema som kan gi deg lav selvtillit, som sliter deg ut og gjør deg uendelig usikker.
Du prøver alt, absolutt alt og plutselig står du der grå i pysjbukse på sjette dag.
Jeg stresset med søvn.
som førstegangsmamma var jeg håpløst.
Så mye på klokken, leste bøker og skjema.
Kunne utenat hvor lenge en baby på 3 mnd skulle sove.
Og min frøken, var langt unna gjennomsnitt.
Hva gjorde jeg galt?
Så stod jeg der plutselig selv.
Riktig nok i jeans, og hakke mindre grå enn han jeg lo av for noen måneder siden.
Gråt noen modige tårer, og ba om hjelp.
Hjelp meg å få dette barnet til å sove.
Jeg fikk et enerom og en god arm rundt meg.
En forståelse og noen gode ord.
Og et godt råd.
Stol på magefølelsen din.
Glem bøker og eksperter, bestemor og svigermor.
Gjør det som føles rett for deg, og ditt barn.

Gjør det som er trygt og riktig for deg og din familie.
Jeg hadde hode høyere hevet på vei ut igjen.
Jeg hadde jo helt glemt den, magefølelsen.
Vi fant ut av det, jeg og hun, vi fant søvnen sakte men sikkert.
På vår måte.
I dag, er jeg mamma til fem, hver og en av de har de unike behov rundt søvn.
Noen sover mye, andre sover lite, noen sover tungt andre sover lett.
Å krangle med søvnen er langt ifra lett.
Å krangle med søvnen er krevende, en tålmodighetsprøve men og veldig lærerikt.
Man lærer mye om seg selv, om den nyfødte skatten og natten.
Man lærer at samarbeid er viktig, medfølelse og forståelse også.
At man kommer langt ved å vise hensyn, ta ansvar og tørre stole på seg selv.
Så kjære trøtte du, i pysjbukse på sjette dag.
Stol på deg selv, stol på magefølelsen.
Det kommer til å gå over, jeg lover.