Hver eneste dag får jeg meldinger som sier at den ene er lik den andre i ungeflokken. Jeg synes det er så moro å se hvordan det virkelig er avhengig av øye som ser.
Noen mener Oda og Jonatan er like, andre Markus og Amalie, eller Oda og Amalie, eller Daniel og Matilde, eller Daniel og Oda, eller Markus og Daniel.
Det eneste kombinasjonen det er tydelig enstemmig vedtatt (så og si, er at jeg og Amalie er like)
Her om dagen hadde jeg litt mimring på snapchat og så at jeg hadde vært konstant i babyboblen nå i fire år. Hvor det var en av følgerene som skrev at hun synes det hadde vært moro om jeg delte et bilde av alle barna i samme alder, for å virkelig se likheten.
Og den ideen synes jeg var kjempe morsom.
Jeg tenkte jeg skulle vise dere bilde, og lage en ørliten gjettekonkurranse ut av det.
Her kommer en rekke med bilder av alle små under ett år da og din oppgave? Er å gjette hvem det er. Jeg synes selv ikke de er spesielt like, men mannen sleit faktisk med et par av bildene og gjettet også galt på et par av de 😉
Om du er ny leser, får du dykke litt i arkivet, kanskje du blir klokere av det, kanskje ikke?
Reglene? Er enkle, du skriver tallet og hvem du tipper det er i en kommentar på innlegget (husk å skriv eposten din, er kun jeg som ser den), og husk, kun ett navn bak hvert tall! Jeg trekker ut en heldig vinner blant de som har tippet riktig, og jammen sender jeg ikke en liten overraskelse også 🙂
Så er det kanskje et sterkt ord å bruke, hater altså, iallfall om du bruker mamma og hater i samme setning. Det kan vel knapt kalles lovlig.
Jeg kunne kanskje brukt misliker, eller ikke liker, men sannheten er, at det finnes faktisk ting jeg virkelig ikke liker, og til og med ja hater ved verdens beste rolle.
Hovedpoenget her er at det er fem ting jeg virkelig ikke liker med å være mamma. Og jeg velger å bryte barrieren, si de høyt, og jammen tenker jeg at du skal få sjansen også.
Som mamma har man ulike roller oppgaver, og noen passer meg bedre enn andre, sånn er det bare. Og om du tenker deg godt om, er det mest sannsynlig slik hos deg og?
Men selv om jeg hater de, så betyr det ikke at jeg ikke gjennomfører de når jeg først må. At jeg synes det er allrigth derimot, DET kan diskuteres. Men jeg gjør de av kjærlighet og omsorg.
5 ting jeg hater med å være mamma.
Den siste duppen. Å kjære vene, jeg tørr ikke tenke på hvor mange timer jeg har rugget, vugget og bysset mine seks små for den siste men akk så viktige duppen. Du vet, den perioden de har tre dupper på dagen og den siste som skal klemmes inn mellom middag og aktiviteter og gjøremål. Den de EGENTLIG ikke trenger, men som lager et lite lurveleven ved legging om den ikke er gjennomført. Daniel er nede i 1 dupp nå, og jeg kjenner jeg allerede gruer meg til den kneika med den i magen. Den siste duppen gnaaaaager virkelig på min tålmodighet.
Omgangssyken. Uff vet ikke engang om jeg tørr skrive ordet, og det går troll i ord her. Vi er i februar og MIDT i høysesong for den forbaska sykdommen som kan ta knekken på en voksen mann iløpet av et par timer. Det å vaske, tørke og ta imot spy er rett og slett ikke min greie og om du putter på angsten på å bli smittet også, vel da har du en god blanding av mye ubehag. Med seks små i familien kan sykdommen ta seg en svingom i evigheter og vi riskerer en evig runddans. Jeg krysser fingrene for at vi kommer lett unna hver år, uansett utfall vet jeg at vi overlever. Men lukta, akk den lukta.
Søppelbøttestempelet. Her mamma, rett som det er skulle man tro jeg hadde et søppelbøttestempel i panna. Ispinner, busemenn, dropspapir, papirlapper, på tur eller hjemme, det spiller ingen rolle. Det som er helt naturlig å kaste i søpla, havner i hendene mine. Ser jeg ut som en søppelbøtte tro? Det har jeg lurt på veldig mange ganger.
Det er så fascinerende at alle mine små har gjort dette.
Og tro du meg, jeg har utallige ganger informert de om hvordan en ordentlig søppelbøtte ser ut, og ikke minst hvor den står.
Morgenstund. Ja så hater jeg kanskje ikke morgenstund, faktisk så er det det beste tiden på dagen om jeg tenker meg om. Ungene er ofte uthvilt og blide, men fortsatt halvdøsne nok til å ha litt roligere tempo. På helgene tar vi oss tid til å lage oss ekstra god frokost, tenne lys, ha barnetv på i bakgrunnen osv. Men det jeg hater, er å ikke bestemme når jeg vil begynne morgenstund. At en liten krabat med hengebleie og sovesveis skal bestemme når natten er over og dagen skal starte. Jeg liker virkelig ikke å bli vekt, og det har jeg blitt nesten hver eneste dag i 13 år. Jeg har gitt opp håpet på at jeg noen gang skal venne meg til å like det.
Feeeeeeeerdig. Dette er kanskje dette punktet jeg kjenner mest på å innrømme at jeg ikke synes no særlig om. Men jeg har en grense for alt, og det må da være lov å innrømme at ikke alt er like kult. Bleier gjør meg ingenting, jeg har ikke telling på hvor mange jeg har skiftet (konstant bleieskifter i 13 år) MEN når de er ferdig med bleia, og skal begynne med dotrening sliter jeg. Feeeeeerdig ropes det og du vet hva du har å gjøre. Det er noe med at de blir så store, både lukt og opplevelsen av det hele forandrer seg ekstremt for meg og mer trenger jeg vel strengt tatt ikke å gå inn på det 😉 Jeg er stolt og glad på deres vegne, bleia er av, ny epoke er i gang. Men den rompetørke tiden på do… sukk.
Navn, det er egentlig skikkelig vanskelig. En formasjon bokstaver som skal følge menneske du har laget resten av livet. Et ord han eller hun skal bruke hver eneste gang han må presentere seg. Det han må reagere på ved opprop, det som skal signeres på viktige dokumenter.
Tenk å skulle ta en slik avgjørelse før du aner hvem det er. Det er klart, man kan selvsagt vente til barnet er ute, men likevel, et navn må avgjøres innen barnet er 6 mnd og vet man egentlig hvem man har med å gjøre innen da?
Navn er personlig, og en smaksak, man gjør seg erfaringer med navn, blir kjent med mennesker som man knytter til navn. Noen liker Ida, andre liker Tone, noen liker Peder andre liker Sebastian.
Det er mye meninger rundt navn, noen vil ha sjeldne, kanskje til og med lage egne, noen vil de skal matche med søsken. Noen har like, andre ulike.
Det finnes ingen fasit, og det er kanskje det som gjør det hele så vanskelig også?
Her i familien er vel kanskje mange kokker mere søl den største utfordringer. Det er MANGE som mener de har det fineste navnet til lillebror. Det som passer best, enten til han eller til familien.
Noen har fått bestemme navn før, og andre vil at det skal være dems tur…
HJELP!
Hva vet vi om lillebror så langt?
Han er en kraftig kar over snitt, litt ekstra på kroppen som de andre søsknene også har hatt. Han har noen kraftspark jeg er usikker på om jeg har kjent maken til. Han hikker, ofte. skvetter av høye lyder, blir livlig av musikk, og jammen har han vist oss at han kan å totte.
Han kommer ut som nummer syv, og blir den siste. (helt sikkert)
Til syvende og sist.
Det er jo et navn som har gått igjen fra de rundt oss. Et navn de synes er usannsynlig festlig og passende, vi har konkludert med at vi ikke er enige.
navnet er selvfølgelig Syver.
Nydelig navn, men ikke passende når man er nummer syv… da blir det bare et ørlite hån. Og man tuller ikke med navn.
Men navn er vanskelig, og når man allerede har gitt 6 andre små sitt, og lykkes temmelig bra med det, så blir bare presset enda høyere.
Barna våre har en ting til felles, alle har A i navnet sitt. Ikke helt tilfeldig, et symbol fra vår side at de alltid kommer først for oss. Barna er vår førsteprioritet, uansett.
Så det måtte selvfølgelig lillebror ha også.
Noen av barna har fått navnet sitt basert på betydning, noen har fått navnene sine etter oppkalling. Vi hadde forøvrig et navn til vi ville bruke opp igjen, men det var et jentenavn og utgikk da vi fikk se en liten tut på skjermen på ultralyden.
Navnet lillebror har fått, for vi har klart å bestemme oss, er tatt etter en real brainstorming.
Hva liker vi alle sammen? Hva passer inn hos oss? Hva passer til denne hikkende karen med de kraftige sparkene som kvikner til så fort vi spiller musikk?
Han måtte få et navn som gav oss positive vibber, gode assosiasjoner. Vi drodlet og diskuterte.
Og havnet tilslutt i dyreparken. Her har vi mange gode minner, faktisk er en av oss inspirert av parken fra før av. Vi har jo en liten herlig Jonatan.
Og lillebror i magen, han får navn fra samme bok. Kardemommeby.
Og om han følger navnet sitt, slik sin storebror som ELSKER kaker og bake. Så blir dette en klok og rolig kar.
Og om du ikke hang med oss før, og lurer på hvem er i huleste dette er. Vel dette er oss.
En temmelig vanlig familie, med temmelig vanlige folk. Forskjellen er at vi er mange, ja faktisk er vi i skrivende stund to store, seks små og en i magen. Vi er altså om ikke mange ukene en XXL familie med ni medlemmer.
Jeg (Nina) er 34 år, gift med pappan til alle barna Jan-Anders som ligger et hestehode foran meg og er hele 38 år.
Barna er 13, 9, 8, 4, 2,5 og 1 år, og den lille i magen tar turen ut i april.
Sammen med mannen driver jeg en nettbutikk (og fysisk på Jevnaker) med navn Kos med kidsal .
Og resten av fritiden bruker vi på sjonglere ungeflokk og kjærligheten.
Jeg GLEDER meg til året 2020 med dere her inne. Ikke minst prege blogg.no portalen med et helt vanlig, kaotisk, slitsomt, magisk, turbulent, utmattende, fantastisk småbarnsliv.
Jeg ble både glad og veldig lei meg av å få meldingen du straks skal lese. En av mine herlige følgere på snap hadde kvinnet seg opp, og sendte meg meldingen rett etter jeg selv hadde delt en bloggpost med tips om hva en mamma EGENTLIG ønsker seg til morsdagen. Hun hadde lest posten og spurte meg om det var ok at hun delte en tanke hun ikke hadde delt noen og jeg fikk lov å dele den videre med dere;
“Jeg kjenner det knyter seg i magen så fort vi trer inn i februar. Da vet jeg at morsdagen straks er her. Og grunnen er ganske enkel. Jeg får aldri noen form for oppmerksomhet fra mannen eller barna mine på slike dager. Mannen glemmer den, helt utrolig spør du meg, slik som han blir bombadert med reklame hver eneste gang han sitter på dass og driter og scroller samtidig. Det er jo reklame over alt!? Det gjør meg trist og lei meg, enda jeg har bestemt meg for ikke å bry meg om det klarer jeg bare ikke la vær å kjenne på klumpen i magen som bare blir større og større utover dagen. Jeg er sikker i min sak, jeg hater morsdag og føler meg som den eneste i verden som gjør dette. Er jeg?”
La meg først få si, det jeg alltid pleier å si, man er ALDRI alene, det er bare slik at noen ganger må man være den tøffeste og være den første som deler. Og det var hun nå, modig og tøff. Jeg regner med det gjorde godt også, å bare få lettet hjerte. Og sannheten er, at jeg på sett og vis er i hennes selskap. Jeg hater kanskje ikke dagen nå, men jeg har uten tvil måtte jobbe litt med meg selv når det kommer til denne dagen. For jeg tror nok jeg si at jeg flere år hadde en klump i magen som bare ble større og større iløpet av dagen og som letta forsvant i takt med at snakket om morsdag var over. Det tok lang tid før jeg også delte de med noen, da jeg følte meg som en morsdagsgrinch med to størrelser for lite hjerte. For sannheten var, at noe av problemet var at forventningene mine var for høye. Som hardarbeidene mor, hadde jeg en del forventninger som lå å ulmet før dagen. Jeg kunne egentlig ikke sette fingeren på hva jeg forventet selv, for ikke kan man komme med ønskeliste eller bidra til å forme dagen, den kommer liksom bare, på en helt vanlig søndag og skal klappe mor litt ekstra på skuldra. Så kom dagen, og oppmerksomheten jeg fikk druknet momentant i morsdagskonkurrasen som foregikk på telefonen min, og her sklir vi elegant over til neste problem. For så fort man sitter der, med den smålukne kaffen i senga og scroller seg nedover facebook blir man BOMBADERT av andres morsdag. Blomster, gaver, kanskje til og med dyre gaver, perfekte unger med perfekte kort, morsdagsfrokost med agurk kuttet som hjerter, kanskje til og med mødre som får sove til langt på dag selv om du ble vekket kl 06.30 som på en hvilken som helst annen søndag fordi 2 åringen vil ha deg og bare deg. Plutselig glemmer man de verdifulle ordene på de hjemmelagete kortene fordi man har scrollet seg gjennom utallige dyre gaver og sene morninger og fantastiske frokoster. Man tar seg selv i å sammenligne og kanskje til og med glemme hva man selv har fått. Kanskje kommer til og med minnene på hva man gjorde når det var pappa sin dag, farsdag. Kanskje fikk han sove lengre, fikk flere pakker, større kort, bedre frokost? Og disse følelsene er vonde, skikkelig vonde, både å kjenne på og ikke minst si høyt. For sannheten er jo at dette er en temmelig god cocktail av utakknemlighet og sjalusi. Og det liker vi ikke å innrømme? Jeg skal ta en for laget, skal jeg være ærlig og si jeg hadde noen morsdager fylt med denne følelsen, jeg kan vel kanskje ikke si at jeg er helt kvitt den heller, da sosiale medier denne dagen fortsatt er sterkt preget av meget perfekte morsdager som man må scrolle seg forbi, men den svipper bare innom, og like raskt som den kommer, får jeg ristet den av meg. Hvordan? Like enkelt som det er vanskelig: Kommunikasjon. Først måtte jeg bite i det sure eple og innrømme følelsene ovenfor min mann, At dagen er en mor/barn dag gjør det hele ganske avansert når barna er så små at de knapt er klar over dagen. Det krever at mannen tar initiativ, men hvordan vite hva som forventes når ingen har fortalt han det? Vår største utfordring var at våre forventninger var på to helt forskjellige nivå. Dagen som jeg på mange måter så like mye frem til som egen bursdag ja kanskje til og med jul. Var en dag vi egentlig bare kuttet ut for min mann sin del. Både mor og fars dag. Han synes det var unødvendig og masete, med kjøpepress og forventningspress. Han hadde jo helt rett, alle butikker ønsket han skulle kjøpe alt, og jeg satt der og sammenlignet min dag med alle andres. Løsningen? Vi har blitt enige, ingen gave skal kjøpes og forventningene skal senkes. Alt ekstra skal taes som en bonus og for å gjøre det likt, gjelder det selvsagt både mor og farsdag. Barna skal gjerne oppmuntres til å bidra, men ikke tvinges. Og til middag, kan hederspersonen bestemme maten, og ikke minst, slippe å lage den. Så er det opptil hver enkelt å takle innhold på sosiale medier denne dagen. Jeg må nok innrømme jeg jobber med dette enda, det blir mye, fryktelig mye. Å falle ned i sammenligningsfella er latterlig enkelt. Å glede seg på andres vegne, krever mer. Morsdag og farsdag er dager jeg synes vi skal beholde, dager vi trenger. For å bære hverandre litt på gullstol, vise at vi setter pris på hverandre i foreldrerollen og ikke bare som kjæreste. Hvordan man feirer er selvsagt opp til hver enkelt. Men våg å fortell, våg å vær ærlig. Så skal du se, at også du kan glede deg til morsdag, kanskje allerede neste år?
Jeg blir nesten misunnelig, jeg kjenner jeg også vil ha det slik. Hvordan da? Jeg sitter på jordmor sitt kontor og tvinner fingre over en stor kule som har vokst fortere enn hva jeg har hengt med. En kule på 30 uker for å være eksakt.
selfie i heisen på vei til jordmor
Nei, jeg må jo innrømme at til tross for angsten så fascinerer fødsel meg noe innmari. Og jeg har sett noen av de, eller rettere sagt mange av de. Ser helt ærlig de jeg kan komme over som jeg vet er innafor å se. Holder meg unna skrekkscenarioer men følger de som følges kan på sosiale kanaler som serverer en fødsel i ny og ne. Elsker spesielt de man får følge nærmest helt fra starten. Du vet, der hvor mor skal hvile, dusje, spise. Der hvor kanskje han og hun spiller kort, ler og ser gjennom babyklærne som snart skal brukes mens hun kjenner litt på murringene som kommer og går regelmessig. Jeg kjenner jeg er skikkelig misunnelig på det. På de, på forberedelsene og opplevelsen. Men Nina, sier jordmor og ler litt, du føder jo på et kvarter. Hun har rett, det går fort. Alt for fort. Kanskje ikke kvarter, eller jo, når jeg tenker meg om har jeg prøvd det også. Og jeg HATER det, skal jeg være ærlig. Det er jo ikke rart du synes det er ekkelt. fortsetter hun. Det er heftig det du gjør, det er ikke mange som opplever fødsel slik som deg. Vi kaller deg en maskin, og det er ikke uten grunn. For det kroppen din gjør på den korte tiden er helt vilt. Hun har rett, det kroppen min ER helt vilt. Så vilt at jeg rekker å miste meg selv, klatre utenfor å se på meg selv fra utsiden. Jeg tror ikke jeg skal dø, jeg vet det, på et punkt der. Jeg er tilstede, men likevel ikke. Hører alt rundt meg, alle lyder, alle stemmer, alle ord, men har ingen sjans å kommunisere ut. Har mer enn nok med å håndtere det som skjer i kroppen i fastforward. Kroppen er overbelastet og alt jeg har å gjøre er å henge med. Jeg blir helt uvel bare ved tanken skal jeg være ærlig. For alt det jeg synes er vakkert, flott og ja nærmest magisk med fødsel, føler jeg at jeg går glipp av. Min fødsel, synes jeg på mange måter bare er, ekkel.
Det er ekkelt, å bli kastet inn inn i en maraton som skal løpes på 60 sekunder, også får man ikke en gang lov til ørlitt oppvarming. fra 0 til 100 på 0,3 sekunder. POFF og det er få minutter til man blir mor og får en nyfødt sjel på brystet. Hva skjedde nå? Fy søren så heldig du er, sier de som hører meg fortelle, jeg brukte 62 timer jeg. Jeg skjønner det også kan være utmattende, en fødsel skal jo være det. Jeg tror det er en del av forberedelsene. Det å få et utløp for ventetiden og alle endringene som har skjedd i kroppen over flere måneder. hele denne endringen trenger et klimaks, det å bli mor er stort. Jeg skulle bare så inderlig ønske jeg kunne være med å sette preg på fødselen, også underveis. Ikke bare i forberedelsene. I stede er jeg proppet med angst i det øyeblikket de fører heklenåla inn, skjelver og rister når vannet begynner å renne og starter nedtellingen i hodet, om litt starter det, og om litt er det over, det er på en måte trøsten midt oppi alt. Jeg er 30 uker nå, om ikke mange ukene begynner kroppen smått om sen å forberede meg, minne meg på hva som er i vente. Min aller siste fødsel. Det er både trist, godt, skummelt, rart, spennende og ekkelt. Jeg har ikke lyst, men gleder meg. Jeg er redd, men ser frem til det. Jeg er rett opp og opp ned. Jeg kommer til å klare det, også denne gangen.
Du er så fin, vet du det… Skikkelig fin er du. Hva han forstår der han ligger å gløtter opp mot meg med store klare øyne er jeg usikker på. Men jeg sier det likevel hver eneste dag. Denne stunden er vår lille stund, meg og han. Kveldstunden er noe jeg ser frem til, rolig, varm og trygg. I et mørkt rom, med rolig musikk, familiens kveldsstøy i bakgrunnen, men i rommet er det bare oss to. Og straks, sover du. Det er noe helt unikt med disse små, så ekte, så tvers igjennom gode. De har aldri tenkt en vond tanke de, hverken om andre eller seg selv. Det er rart å tenke på, at hun var der hvor han er for 12 år siden hun også. Hun som fyller 13 år i morgen. For 12 år siden, var hun knappe ett, bekymringsløs og med enkle tanker. Tiden forandrer seg fort. Alt for fort. Jeg har frydet meg over fremstegene til mine små, samtidig som jeg har tviholdt litt på tiden, for jeg skal være ærlig, jeg gruer meg til det som venter meg og den vesle store jenta mi nå. På mange måter er både bleieutslett, våkenetter og såre pupper easypeasy i forhold til hva som venter oss nå. 13 år og verden for dine føtter, jeg liker å si det til alle mine barn, du kan bli akkurat hva du vil, bare du prøver hardt nok. Det har jeg selv erfart. Men jeg vet, inderlig godt, når jeg sier det. At de vil møtc utfordringer, motstand, til og med hindre. Mennesker og annet vil påvirke de, enten de vil eller ikke. Og for all del, jeg sier ikke at all påvirkning er negativ. Men en del av de krever at de står temmelig rakrygget og sterk uten å bli knekt. Og midt oppi alt dette, skal de finne ut hvem de egentlig er. Jeg husker så godt, du var tre år. Hadde akkurat fylt, og vi hadde for første gang sammen vært å handlet kjole. Du hadde fått bestemme og var stolt som få. Vi stod på badet, du nydusjet og nygredd foran speilet. Jeg kneppet igjen kjolen bak mens du stod å tittet i speilet. jeg gløtter opp og ser du smiler lurt. Hva smiler du av spurte jeg. Jeg smiler fordi jeg er vakker, sa du og smilte enda bredere. Jeg håper og tror du kan smile til speilet i dag også av samme grunn, for det er du. Inderlig vakker, både utenpå og inni og akkurat det vet jeg at jeg ikke kan fortelle deg mange nok ganger. Jeg vet så inderlig godt at det venter mye rundt neste sving som vil få deg til å tvile. Jeg kommer til å gjøre alt i min makt, for at du stadig skal bli påminnet hvor fantastisk du er, fordi du er akkurat den du er. At du er unik, og god nok. Akkurat slik du er. Jeg vil at du skal vite, at så lenge du er snill mot andre og deg selv, kommer det til å gå deg vel. Det er helt sant. Jeg lover. Selv om jeg det er en stund siden, husker jeg det godt. Hvor vanskelig, men samtidig ufattelig spennende det var å være 13 år. Det skjer så mye i tiden fremover, det har det jo for all del gjort frem til nå også, men forskjellen er at man er seg selv bevisst. Man merker så inderlig godt at man både tenker, føler og ser annerledes ut enn hva man gjorde før. Alt er i endring, kroppen, meningene, oppfatningene av verden og seg selv. Er ikke rart man også da er ekstra sårbar. Sårbar for andres meninger og ikke minst påvirkningskraft. og i 2020 er det MYE påvirkning å ta imot. Mye mer enn hva noen annen 13 åring i tidligere generasjoner har måttet stå i. Og akkurat nå, gjør vi voksne ingen god jobb for å skjerme og støtte dere gjennom den tøffe tiden dere nå skal gjennom skal jeg være ærlig. Men heldigvis, kan man lære, selv om man er voksen. heldigvis kan vi lære av våre handlinger, bare vi vil og tørr. For det er det det handler om. Som voksen har man også dessverre utviklet en ufattelig god evne til å lukke øynene og overse hvor det brenner. Så lenge det går, helt til det lukter svidd og det brenner i nesa. Jeg tror om sagt ingen generasjoner før deg, har opplevd en så tøff tid som du har i vente nå, press og påvirkning tatt i betrakning. Og det aller værste er at jeg på mange måter ikke kan følge deg gjennom det. For det er så mye du ser, som ikke jeg ser. De er over alt nå, mennesker og bedrifter som ønsker å fortelle deg det ene eller andre. Og nå snakker jeg ikke om de fysiske, men de som ligger i lomma og bare venter på at du skal ta en ørliten gløtt på skjermen jeg som mamma sjelden har tilgang til. Og innimellom, sniker de seg på som sleipe åler, uten at du merker det får de deg til å tvile. Jeg kan ikke følge med alt, du har både rett til privatliv, og ikke minst gjøre ting uten at jeg er med på alt. Det er mange råd jeg kan gi deg, men er det ett jeg virkelig vil du skal huske så er det følgende: Husk at DU bestemmer hvem som skal få påvirke deg.
Å bli påvirket er ikke bare negativt. Påvirkning kan også sees på som inspirasjon. Til å tørre, tro og ville. Og det er bra, veldig bra. Om man derimot kjenner på tvil og usikkerhet, ja kanskje til og med utilstrekkelighet, er det på tide å ta grep. Jeg tror dessverre vi aldri blir kvitt de, til tross for at vi har noen fantastiske mennesker der ute som kjemper kampen. Jeg heier på de, stoler på de og beundrer de. Men vet også godt at jeg har en jobb å gjøre som forelder. De kan ikke kjempe denne kampen alene. Og om vi ikke får bukt på disse menneskene som tenker penger før mennesker, har vi jammen meg en jobb med å gjøre dere til noen skikkelige mennesker som tåler en støyt. Og ikke minst, har du en jobb du må gjøre, enten du vil eller ikke. Du må kjempe en kamp hver eneste dag, med å stole på deg selv. Du skal vite at jeg stoler på deg, heier på deg, og støtter deg. Og jeg er her ALLTID for deg. Uansett.
Vi trenger de i dagens iskalde samfunn. For det er det vi har blitt, iskalde og kyniske. Det er da de er gode å ha, de som tørr å mene noe, og som i tillegg sier det høyt, med klar og tydelig stemme. Vi skal være glade for at vi har de som tørr å være de upopulære, de som sier meningene sine akkurat slik de er , usensurert og ekte. Som er engasjert og lidenskapelig opptatt av å få frem budskapet sitt. Vi trenger de som tvinger oss til å tenke oss om, selv om det er ørlitt eller veldig ubehagelig. Som får oss til å reflektere litt over hva vi driver med, og minner oss på at det alltid er konsekvenser av handlinger. Kristin Gjelsvik er en av de. Vi TRENGER slike som Kristin, råtøff og ekte, klar og tydelig. Engasjert og lidenskapelig. Som kjemper for hjertesaker som er viktige. Viktig for henne, samfunnet, meg og deg og ikke minst våre barn. I går tok hun et monstersteg for sin hjertesak. Nok en gang. Standhaftig står hun i sin sak, gir aldri opp med å få oss til å innse alvoret. Enn hvor trege vi er. Hun var den vi trenger, den som får folk til å sette seg litt ekstra fram på stolen og gløtte litt ubehagelig rundt oss. En festdag med bobler i glasset og god stemning ble straks noe helt annet. Det var ingen tvil om hva hun ønsket å si, gjennom mikrofonen og ut i høyttalerene runget hennes klare stemme ut til alle av landets mektigste influensere, følgere gjennom alle telefoner og publikum via streaming. Men så gikk det hele litt galt. Engasjementet tok over, følelsene også og ordene som kom ut, var flere enn de planlagte. For man kan si hva man vil, om at det er lett å sitte her, å være besserwisser og etterpåklok. Men vi så alle, klart og tydelig at denne talen var ingen tilfeldighet, ordene var planlagt og skrevet ned. Men at følelsene skulle renne over var nok ikke det. Burde hun kjent på det? Stoppet i tide? Før det hele utviklet seg til den bloggkranglene hun så inderlig ikke ønsker det skal være? Kristin har noen viktige poeng i sine furie tale, viktige ord, som gir meg som tenåringsmor noen nødvendige tanker i hodet. Barna som vokser opp i dag lever under et press ingen av oss har kjent maken på, og all statistikk tilsier at akkurat nå takler vi ikke den særlig godt. Ungdommen sliter, er usikre på seg selv og sin egen kropp. Tallenes tale er klare, handlingene våre burde vært tydeligere, mer til stede og mer kraftfulle. Vi tillater for mye.
Fotograf Meg Geiger
Vi trenger slike som Kristin, som minner oss på at vi aldri må gi opp. Men vi trenger ikke mennesker som står høylytt og tydelig på en scene, som banner, gjør sak til person og som tråkker på andres skuldre for å gjøre sine egne poeng tydeligere og klarere og høyere. Jeg ELSKER at Kristin tørr, men dette vår et feiltråkk, om jeg skal si hva jeg mener. Meninger ble til følelser, poenget druknet i et ensporing eksempel som kun dro en ned i gjørma når det så absolutt var flere skyldige, om man skal kalle det i salen. Dersom det frustrerer henne at media gjør det hele til en bloggerkrig, burde hun også sett at hun burde dratt frem flere og andre eksempler, vist oss hvor stor utfordringen EGENTLIG er, stede for å stramme lupen inn til en eneste influenser og et foretak nok en gang. Det forundrer meg at hun bruker samme metode for å få frem poengene sine, når media som hun selvfølgelig ønsker skal skrive om det ved å ta det hele opp på en slik scene, klarte å vinkle det feil sist nettopp pga samme metode. Jeg tenkte først at hun valgte feil sted og tid, der må jeg snu min egen mening. Hun valgte helt riktig sted og tid, hvor alle vi med det største ansvaret var samlet, og siden hun stod der, med mikrofonen i hånda, var alt vi kunne gjøre å lytte. Hvor alle media stod klare med lyd og video. All eyes on her. Jeg er helt enig med Kristin, det er nok nå, vi MÅ gjøre noen tiltak som skjermer våre unge håpefulle mot det kroppspresset som eksisterer. men jeg synes ikke kampen kan kjempes så snevert som hun velger å gjøre det. Det ER flere medskyldige, som MÅ gjøre en endring for at dette skal snu. Og det sørgelige er at så og si ALLE var samlet i går, likevel, velger hun å fokusere på en eneste en. Hun kunne jo snakket til oss alle? Benyttet sjansen nå som vi alle var der. Til alle influenserene som i en eller annen grad påvirker med kroppspress og forventinger, juryen som hadde makten over finalistene til syvende og sist, media som burde forstå at de burde vinkle saken til hva Kristin EGENTLIG ønsker fokus på. Kristin gjorde noe ingen andre turte i går, og hatten av for det. Jeg skulle så inderlig ønske at hun gjorde det hele tankevekkende stede for trakaserende. Med fokus på motiv, istede for person. Med saklige ord, stede for unødvendig banning. Man må ikke tråkke andre ned for å tydeliggjøre et poeng eller budskap, man må ikke rette ekkel og mektig pekefinger mot en skyldig for å se konsekvens, man må ikke gjøre sak om til krig for å få den frem. Jeg heier på Kristin og hennes sak, men støtter ikke handlingen hun gjorde i går. Jeg forstår valg av scene, men hun tråkket feil veldig feil. Og det synes tydelig i media. Alle aviser har skrevet om denne diskusjonen, ALLE, men ikke en har nevnt hverken kroppspress eller hatt fokus på Kristins egentlige budskap. Dette er reprise av sist, og når ting ikke går som planlagt, da bør man innse at man bør endre taktikk.
En time hos jordmor i dag var noe av det som stod på skjema. Ikke noe ekstraordinært, bare vanlig check up med litt ekstra tid for prat og omtanke til en sliten sju barnsmor. Jeg ser frem til jordmor timene, skal jeg være ærlig. Det er den timen hvor jeg virkelig føler meg gravid i måneden.. ha ha uff, kanskje litt sørgelig men sant. Men tiden er hektisk her i huset, det skjer noe støtt og stadig og jeg må innrømme at jeg glemmer at jeg er gravid. Det var faktisk et av temaene på blokka i dag. For, helt ærlig så glemmer jeg det, sånn på ordentlig. Faktisk, ja nå tørr jeg si det høyt siden jordmor har bekreftet at jeg ikke er gal. Men faktisk, så har jeg opplevd å få litt sjokk, ja nesten bli litt skremt når jeg ser meg selv i speilet. For jeg klarer, tro det eller ei å glemme den gigantiske kula og at den er der. Men jordmortimen, da er det fult fokus på meg, og den store kula med den lille inn i. Og heldigvis varer fokuset ørlitt lengre enn den lille timen, og jeg husker iallfall resten av dagen at kroppen min nok en gang er en maskin. En RÅ maskin som lager fantastiske mennesker jeg skal få dele livet med. Hun er fantastisk, jordmoren jeg følges opp av. Spurte henne faktisk direkte når jeg fant ut at denne mageboeren hadde funnet plass i hula om hun ville være så snill å følge meg opp. Hun var den som fikk meg gjennom dagene før fødsel på magisk vis, ei dame som gjør litt mer og enda litt til for sine pasienter. Fantastisk dyktig jordmor som bryr seg. Så vi prater om alt og ingenting. Og vipps så sklir samtalen helt ut, og jeg forteller at jeg skal på Vixen, som finalist og har bedrevet litt mision impossible med å finne meg antrekk til den store kvelden. Men hallo, sier hun og har glemt alt av den jordmor roen som hun så betryggende smitter over til meg på alle samtaler. Jenta mi, sier hun og ler nærmest hysterisk. Det er jo bare to dager til!!! Jeg kjenner det går kaldt nedover ryggen. 1-2 dager. TO dager! Det er knappe 48 timer til det hele begynner, og jeg ANER ikke hva jeg skal ha på meg. Null clue. Du kan jo ikke sitte her du da, sier hun og vifter med armene, kom deg hjem og dykk i skapet. Finn noe du liker og føler det komf i. så rocker du og kula hele greia. Hun sier det med så iver og lyst at jeg kjenner at selvtilliten for hele arrangementet stiger. Klart jeg skal. Jeg glemmer nok for et øyeblikk at jeg er blivende sjubarnsmor med en liten kar hjemme med 39,9 i feber. Og ifra å ha planer om å bruke dagen på å finne outfit, gikk den heller med på å bli brukt som madrass av en varm bylt som kun synes livet var ok om han fikk være så tett til mamma som overhode mulig. Og mens jeg lå der, kunne jeg scrolle meg gjennom alle de jeg skal dele kvelden med, og se hvordan de fartet fra spraytan, til neglefiksing, kjolesponsing og skoprøving. KNEKK! Jeg kunne nesten høre selvtilliten knekken etterhvert som jeg sveipet. Er klart jeg må være ærlig å si at det er med skrekkblandet fryd at jeg som småblubbete, meget gravid og ørlitt sliten skal tilbringe kvelden med mennesker som tjener penger på utseende sitt… Det gjør noe med en, når man har brukt dagen på å knekke ut planer på hvordan man skal gå på do uten å knuse hjerte til en syk liten kar, og det man scroller seg gjennom er en influenser som feller noen stressa tårer fordi hun har booket spraytan og manikyr samtidig….. Og når man sitter der i hjemmeuniformen (du vet jeg mener) med slitne negler, like hvit som en gulost og mørke ringer under øynene, blir man temmelig usikker på hva man har å gjøre i et slikt selskap.. Men så… scroller man litt til. Og oppdager at innboksen er full av dette: Og vips, var man temmelig klar igjen. Proppfull av takknemlighet for å få servert en gode kjærlighet fra vilt fremmede mennesker som likevel kjenner deg. Og som heier på deg, og som har stemt fra alle barnas enheter og enda litt til. I morgen må jeg bestemme meg, dagen før er jo innafor det. tross alt.
Det jeg ofte, eller kanskje til og med oftest får spørsmål om, er hvordan logistikken i en familie som oss er. Hvordan vi i det heletatt kommer oss ut av huset og det til det tidspunktet vi burde. jeg må innrømme at jeg flere ganger har forundret meg litt over det samme selv. Men sannheten er at vi faktisk sjeldent er for sent ute. Men det er mange risikofaktorer tilstede når en familie på snart 9 (!) Skal ut av samme dør. Plutselig må en tisse, en slår seg vrang, en annen finner ikke skoene sine og tar det lang nok tid kan jammen minstemann ha rukket å bli sulten også. Men mye handler uten tvil om rutiner. Vi har våre faste måter å gjøre ting på, og selv nå, i unntakstilstand har vi etablert en midlertidig rutine vi har etter litt om og men har fått med barna på. Det er ingen tvil om at det er mannen i huset som er husets store helt og supermann i våre morgentimer slik det er nå og slik vil det også være en stund fremover, det vet vi begge. Selv om jeg gjør en god sidekick er han helten akkurat nå. Min kropp fungerer temmelig greit til å bære barn i siste trimester, men blodtrykket gjør at jeg både må og bør bruke litt tid på å velte meg ut av sengen for å ikke risikere å gå rett ned i vannrett stilling igjen. Og når babyen kommer, er det jeg som tar våkenettene, nattmating og morgenstell på den lille. Vi våkner som regel av klokken i 07 tiden (burde våknet før), eller en av de minste som roper fra sengen sin ved de tider. Og etter litt slumring og tunge sukk ruller mannen ut av sengen og plukker de to minste opp, en etter en. Avhengig av antall slumringer blir en eller to stelt (minstemann skal være hjemme med meg og kan fint vente litt med stell) mens Oda får ny bleie og hopper ut av pysjen. Iløpet av stell og automatisk mer lyd i huset våkner de andre som regel til. Jonatan på fire kommer tuslende opp, gjerne innom sengen min for en liten morgenkos for så inn på badet. Han får hjelp av pappa så fort Oda er ferdig, da er det hennes tur for et besøk inn til meg og kula. Etter en god morgenkos fra henne også, er som regel kroppen min klar for å rulle ut av sengen. I det jeg får somlet meg ut på stuen er familien godt i gang. Skolebarna lager seg frokost selv. Og matpakker blir smurt, enten kvelden før av oss, eller innimellom alt kaos på morningen. Barnehage barna spiser matpakken sin i barnehagen til frokost, en fast rutine vi smertelig har fått erfare ikke er så lurt å gå vekk ifra. De ELSKER den rolige starten i barnehagen før en dag med masse lek og moro står på planen. Vi er nok som en maurtue, virrer rundt, tilsynelatende litt småforvirret og trøtte men alle vet hva vi skal gjøre. De eldste sørger selv for at drikke og mat havner i sekken, eventuelt må vi også passe på at ingen matbokser blir liggende på kjøkkenøya. Barnehagesekkene pakkes som regel av pappa, første man ut døra 07.40 (jepp 40 min etter vi stod opp) også går det slag i slag deretter. Nestemann er hun som skal ta buss 07.50, deretter kommer mannen med barnehageungene rett etterpå eller samtidig. Eldstejenta fyker ut døren 10 minutter etter at pappa har fått dratt med seg en eller to “vilikke” ut døren og hun har gangen for seg selv. Også… blir det stille. Jeg, kula og Daniel har da huset for oss selv i noen timer. Vi spiser frokost sammen begge to (alle tre) leker, steller og stuller før morning går over til lunsjtid og første dupp. Så kort oppsummert, er mannen den store helten på modningen, uten han hadde det ikke vært en strukturert maurtue men totalt kaos. Vi vet vi kan bli bedre, gjøre morgenrutinene mindre hektiske, men vi trenger søvn, og vi trenger egentid. Så akkurat nå, funker dette. Hva er deres beste tips for en smertefri morgen?
