Jeg må innrømme jeg var temmelig sikker i min sak.
Kan vel egentlig påstå jeg har vært det flere ganger, men sist gang var jeg så sikker som jeg aldri hadde vært før.
Jeg var så nære 100% sikker man kan bli på at jeg trådde inn i tredje trimester for siste gang.
Sliten, stolt og ydmyk omfavnet jeg det hele og prøvde oppi alt kaos og nyte litt.
Så sitte jeg her, knappe 1 år og noen måneder senere, og trør inn i siste trimester.
Denne gangene så nære 100% sikker jeg kan bli, på at dette er siste gang jeg trår inn i tredje trimester.
Og midt oppi alt kaos og alt som skjer.
Sitter jeg usannsynlig sliten, veldig ydmyk og ubeskrivelig takknemlig og prøver å nyte litt.
Det er jo noe med det, når det er siste gang.
Jeg skal være ærlig, jeg har et litt tosidig forhold til kroppen hodet sitter på her jeg sitter.
Jeg er mektig imponert over hva den takler, tenk å lage sju mennesker, tenk litt på det.
Sju mennesker som på ett eller annet vis vil være med å gjøre en forskjell for noen eller verden.
Sju mennesker som skal leve sitt liv, kanskje til og med være så heldige å få egne barn, eller gjøre noe helt annet.
Kroppen bar båret frem, født og ammet alle i kortere eller lengre tid.
I tillegg har den holdt meg på bena mellom slagene, vært med på alt det gærne jeg vil gjøre.
Det er ingen tvil, denne kroppen er rå.
Samtidig, må jeg jobbe med å være fortrolig med det jeg ser i speilet.
En sliten kropp er det, ingen tvil. En kropp og sjel som skriker etter egenpleie og omsorg.
Som i flere år nå har tatt vare på mange andre, og glemt seg selv.
Litt for mange kilo ekstra, bredere over hofte pga svangerskap, større rompe og pupper også.
Cellulitter, disselår, en giiiigantisk mage med tigerstriper over det hele som henger når den ikke strutter, dinglearmer og dobbelthake.
Jeg kunne fortsatt, lenge, men det fortjener den ikke.
Hverken jeg eller kroppen min.
Det er naturlige forandringer i større eller mindre grad med tanke på hva jeg står midt opp i.
men selv om det er naturlig og forklarlig trenger det ikke bety det er enkelt?
Og midt i et samfunn når alt er fokusert på utseende, ja da blir det ekstra tøft å stå rakrykket med en stor kule på magen, brede hofter og runde former.
På mange måter kaster jeg bort tiden litt på dårlig samvittighet, ovenfor meg selv og den fantastiske maskinen av en kropp.
Føler jeg tar den litt for gitt der den jobber på spreng 24 timer i døgnet for å henge med på den fantastiske Xxl familien jeg er så heldig å omgi meg med.
Men din tid kommer, jeg vet, hvor jeg får større glipper til meg og mitt selv om ungeflokken er stor.
Hvor også kroppen synes det er ok å henge med på mine sprell og sprang.
For akkurat nå, sier det stopp.
Både hode, kropp og sjel er trådd inn i tredje trimester med et stort gigantisk ønske om å roe litt ned.
Kort i pusten bare jeg tenker på å gå fra stua til kjøkkenet, hjertebank etter å ha tuslet opp trappen, slark i bekken (heldigvis ikke værre) og en stor mage som gjør meg svært lite akrobatisk sørge for at sprell og sprang er umulig nå.
Men den tid kommer.
Enn så lenge får jeg hedre denne fantastiske maskinen med å nok en gang komme hit.
Til tredje trimester. For en seier, for en reise.
Og ikke minst fortelle den hver eneste dag at den er nydelig, både pga jobben men også pga forandringene.
Nydelig, vakker og unik.
Det er siste gangen jeg opplever et svangerskap slik, neste gang vil kanskje være som blivende bestemor.
Som tilskuer, og som utålmodig, ivrig og ventende.
Med barnet selv på innsiden, er båndet, spenningen, frykten, gleden og utålmodigheten en helt annen.
Den er nærere, ubeskrivelig.
Pokker og, nå triller tårene.
Jeg skulle ikke gråte, skulle gjøre dette trist og vemodig.
Jeg skulle gjøre dette til en fest og en hyllest.
For det er det denne siste innspurten skal være.
Litt vemodig selvsagt, men mest en feiring og hyllest.
Om få måneder er familien vår komplett.
Større enn de fleste, men fy søren så fint vi har det også.
Hei kroppen, heia tredje trimester, heia siste innspurt.
HEIA SLITNE MEG!
Fy søren vi klarte det!
Jeg våknet i dag med sommerfugler.
Enn hvis, var tanken, enn hvis.
For andre gang var jeg nominert i Vixen, men aldri vært en finalist.
Vixen er for meg en pris som gir meg både sommerfugler i magen og bismak i munnen.
Jeg båder higer etter den, og får ørlitt hjertebank i tanken på å måtte stille i en finale.
Jeg setter meg opp i sengen og venter på at karusellen pga at det lave blodtrykket skal komme seg, og går rett inn på mobilen.
Vixen.no.
Nei, ingen oppdatering.
Fillern, da må jeg vente litt til.
Neste timen flyr unna, bleieskift, tåretørk og brødskiver skjært i små firkanter til minstemann.
En ørliten kaffekopp før ferden gikk til jobb for å få æren av å ha jobbintervju.
Heldigvis, er dagsplanen full, så slipper jeg kanskje å tenke så mye det rekker jeg å tenke mens jeg venter på første mann ut i intervju. Bare en gang til tenker jeg, og sniker meg inn på nettleseren på mobilen og trykker oppdater.
Ingenting nytt…
Jeg rekker å komme godt i gang i intervju nr før jeg merker at tlf min dirrer, dirrer igjen, blinker, dirrer igjen og igjen.
Jeg velger å snu telefonen men kjenner at sommerfuglene går bananas i det jeg drar fokuset desperat tilbake til intervjuet.
En fin prat med et hyggelig menneske er over, moduset sklir helt over og jeg glemmer helt at tlf plutselig gikk bananas.
Til den plutselig setter igang igjen.
Et unormalt antal snapper står som ulest.
Og jeg som pleier å svare på alle tenker jeg før jeg åpner en virkelig en.
GRATULERE,JEG VISSTE DEG, JEG HEIER PÅ DEG!!
Jeg kjenner at pulsen fyker opp, finner en stol, setter meg ned, scroller litt til, velger en ny,
GRATULERE SOM FINALIST!
Oh shit!
Min kjære medarbeider står litt småsvett ved siden av, hva skjer??
Jeg er finalist, får jeg sagt idet jeg scroller med nedover på vixen sine sider for å virkelig få det bekreftet.
Oh shit! sier jeg igjen og kjenner jeg blir rød i kinna.
Vi klarte det for pokker.
Vi klarte det!!
For der blant store navn og kjendiser, står småbarnsmora med litt for lang ettervekst, åreknute og sjuende barn i magen.
Jeg er for pokker blant finalistene i folket favoritt.
Altså, kanskje den gjeveste prisen av alle, om jeg skal være ærlig.
For, det er jo for dere jeg gjør dette. Det er jo dere som motiverer, diskuterer, engasjerer, deler med meg.
Og det er takket være dere at jeg er der, på lista.
Oh shit, oh shit oh shit.
Hjernen går på repeat, pulsen er unormalt høy til at jeg sitter stille og hendene begynner å skjelve.
Dette er vilt. Tenk at gjengen min har fått dette til.
VI!!??
Jeg lar tankene summe seg, før glede og begeistring og ikke minst sjokk sklir over til skrekkblandet fryd.
Hva POKKER skal jeg ha på meg ??!
Jeg, som knapt får på meg en ting i skapet pga den ørlitt gigantiske kula på magen.
Hva skal jeg dukke opp i?
Omringet av mennesker som tjener penger takket være kropp og utsende.
Der skal jeg og bolla stå, i hva da?
Tro det eller ei, jeg liker ikke den type oppmerksomhet som venter meg.
Jeg liker å kunne være meg selv fult og helt, og det vil jeg svært gjerne være på en kveld som denne også, så mye det lar seg gjøre.
Men, ørlitt stæsja må man da gjøre seg.
Det er jo tross alt VIXEN.
Forslag, gode ideer, del med meg i kommentarfeltet, alle råd og ideer er velkomne.
Og du, dersom du tenker at vi skal dra denne i land, at en ørlitt sliten småbarnsmor rugende på 13. året skal tusle hjem med en ny tittel å smykke seg med… ja da trenger jeg virkelig din stemme, og den kan du gi HER.
Hvorfor lærer vi aldri?
Hvis du ikke du står stille i køen reiser vi rett hjem, da blir det ikke noe show!
Hvis du ikke slutter å gråte nå, kan du bare glemme den lysstaven du vil kjøpe deg!
Hvis du ikke holder mamma i hånden, tar jeg den Mikkehatten med en eneste gang!
Hvis du ikke sitter stille nå får du ikke noe popcorn i pausen!
Hvis du ikke blir med på do før showet starter, ringer jeg til Elsa og sier at hun ikke trenger å komme!
Hvis du ikke hører nå så…..
Jeg sitter midt i publikum på Disney on ice, midt i småbarnsforeldre mekka.
Omringen av lysende Elsa staver, glitrende mikkeører, alt for dyrt popcorn, ukomfortable foreldre på alt for små stoler og små soldater som spente, nysgjerrige og utålmodige sitter eller turner på stolene sine, som venter (u)tålmodig på at showet skal begynne.
For det fleste så har det vært en strabasiøs ferd til stolen de sitter i med sine spente, små håpefulle.
Kanskje har de fått oppfylt en stor drøm allerede, reist med tog, ja kanskje til og med fly, sovet (dårlig) på hotell, og sett en storby for første gang?
Mange inntrykk på kort tid, masse sommerfugler i magen, og attpåtil en ørlitt stressa mamma eller pappa å holde i hånden, som gjerne vil treffe riktig inngang til spektrum og som kjenner lommeboken svi før de har tatt første steg inn.
Og nå, er det hyggetid.
Vi SKAL kose oss.
Og det er kanskje der, årsaken til at de tomme truslene hagler ut ifra en småstressa munn.
Forventningene vi har, til oss selv, barna og hele pakka.
Hver en liten uventet handling kan snu alt på hodet og gjøre opplevelsen til noe helt annet enn vi hadde tenkt i hodet vårt.
Derfor er skuldrene høye og truslene tomme.
Jeg vet liksom ikke om jeg skal le eller gråte av oss.
Vi foreldre altså.
Jeg hører desperasjonen i stemmen i det de bare ramler ut.
Og jeg må la meg spørre, hvorfor sier vi de, gang på gang på gang.
Når vi, om vi tenker oss om, trolig aldri har opplevd at de funker?
For å si det enkelt, eller kanskje slik vi ville sagt det selv.
Hvorfor lærer vi aldri?
Jeg sitter så langt ifra å peker og ler her.
Jeg går foran i troppen.
Dronningen av tomme trusler, thats me.
Jeg har truet om både Julenissen, bursdagsgaver, påskeharen, lørdagsgodt, barneTV, favoritt leker, Ipadtid og lesestund.
Jeg har viftet med pekefingeren, funnet strengestemmen og stampet i gulvet mens jeg har lovet på tro og ære at det meste de har sett frem til kan bare glemmes, hvis ikke…
Og ikke en gang, tror jeg at det har funket.
Ikke en gang.
Likevel, har jeg gjort det i 12 år i strekk.
Jeg vet hva som trigger meg, hva som får meg til å true, det er når jeg står i situasjoner som gjør meg stressa, som ikke står som forventet og ikke minst når jeg ikke aner hva jeg ellers skal si.
Men hvorfor ikke da heller bare holde munn, isteden for å gjøre vondt værre?
Jeg sitter og småler litt, samtidig som jeg sender noen sympatiske tanker til alle de som står å trusler få minutter før showet skal begynne, jeg forstår de så inderlig godt, samtidig som det fascinerer meg noe inderlig at vi ikke ser og hører at dette ikke hjelper.
Jeg tror det er håp, alltid, og kanskje, jeg klarer med dette innlegget og få oss et steg på riktig vei ?
For det vi trenger, er bevissthet.
Noen som bare hvisker i øret, at det vi gjør i ren desperasjon ikke virker.
Men at det kreves at vi lager en plan før vi plutselig står der igjen.
Vi vet jo alle, at gamle vaner er vonde å vende.
Det finnes avanserte metoder, og enkle.
Uansett hvilken vei man velger, vil enhver desperat situasjon uten tomme trusler, være en seier verdt å feire spør du meg.
Både på våre vegne, og våre små.
For velger man en annen utvei, er det også trolig større sjans for at utfallet vil bli hyggeligere både for deg og den lille som slipper å få pekefinger og sintestemme i fjeset.
La meg først si, at jeg sier ikke alltid at trusler eller sintestemme ikke er på sin plass.
Men for at det i det hele tatt skal være fornuftig, være mulig å henge med på, og relevant.
bør trusselen også være RELEVANT, eller sinne være forståelig i en eller annen grad, enten der og da eller etterpå.
La meg gi deg et eksempel, av de som jeg var vitne til over:
Hvis du ikke holder mamma i hånden, tar jeg den Mikkehatten med en eneste gang!
Kunne, om man hadde laget en plan stede blitt:
Hvis du ikke holder mamma i hånden, kan vi miste hverandre. Det er så mange mennesker her, derfor er det trygt og godt å vite hvor du er ved at du holder i hånden min.
Men truslene som ramler ut, er ikke fornuftige eller forståelige, de bare kommer, rullende ut i desperasjon.
Og gjør allerede en smule forvirret liten soldat enda mer forvirret.
Det er mitt nyttårsforsett, om man skal kalle det det.
Mindre tomme trusler.
Vi skriver 19. januar og jeg har kort oppsummert en lang vei å gå enda.
men til en forandring, så er bevisstheten der, og der er det største steget.
Jeg har også laget meg en plan.
En avansert plan er det ikke, en enkel en, så jeg kanskje klarer å gjennomføre.
Jeg har to valg når truslene kiler på tungespissen.
Holde munn. (usannsynlig vanskelig, men ofte vesentlig mer effektfult enn å true)
eller,
Snu truslen til en form for belønning.
La meg gi deg et eksempel:
Dersom du ikke kommer nå, kan du bare glemme å bade!
Skal bli til.
Dersom du kommer nå, skal du få proppe rett opp i badekaret.
Hang du med?
Enkel men ørliten tvist.
Ikke alle den funker på, men da funker stillhet.
Og når jeg kjenner at de tomme truslene dukker opp så sjelden jeg ønsker (for kvitt de blir jeg nok aldri)
Kan jeg se om jeg har tid og overskudd til å lese Foreldremagi av Hedvig Montgomery (annonselenke)
Kanskje det finnes flere bøker der ute, tips meg gjerne i kommentarfeltet.
For all del, ta ikke dette innlegget som en pekefinger, men som en tankevekker.
Jeg tror vi alle driver med dette, noen ganger av en åpenbar grunn, andre ganger ikke.
Også tørr jeg påstå at de aller aller fleste av oss også sitter igjen med erfaringen at det faktisk ikke funker.
Til tross for at barnet faktisk tilslutt gikk på do, holdt deg i hånden eller satt stille.
Jeg skal tørre å være så påståelig og si at jeg ikke tror det var trusselen sin seier, men noe helt annet.
Så er det bare opp til oss, å finne ut hva det var.
Året som gikk vil vare evig.
//annonse
Mamma, få se det en gang til da, en gang til!
Vi har klynget oss alle sammen i sofaen, eller nesten alle sammen.
Lillebror sover.
Og på dager som denne er vi knall god på utnytte tiden han lar mamma få ha armene fri.
Det er selveste nyttårsaften, siste dagen i året 2019 og jeg har satt igang mimring på høyt nivå.
For første gang laget jeg en liten kavalkade på bloggen, med bilder og litt høydepunkter fra året som har gått.
Det er få år som har vært så produktive som dette året og det var mye som hadde gått i glemmeboka.
Nå sitter vi samlet hele gjengen og scroller oss gjennom året.
Bloggen på storskjerm på TV.
Det er så koselig å se begeistringen til barna, høre latterene trille og minnene presse seg frem.
ÅÅÅ husker du mamma?
Et bilde jeg er glad i av Daniel dukker opp, og alle ler, selv om det er 2. gang vi ser gjennom bildene.
En gang til!
Vi når bunn av innlegget og ungene vil begynne på toppen, igjen.
Vi kjører en runde til, aller helst skulle de hatt en til også.
men jeg setter en stopper. Det holder nå, med mimring og minner, la oss heller tenke litt på hva vi ønsker oss i 2020.
Det blir en herlig idemyldring med massevis av ønsker og drømmer for det kommende året, jeg noterer ned alt men klarer ikke helt å slippe begeistringen for mimringen vi akkurat hadde for året som gikk.
Mamma, sier hun på åtte, skulle ønske vi kunne se på bildene for alltid.
Og PING der fikk jeg en knakenes god ide.
Og for noen dager siden, kom den i posten.
Den offisielle årboken for familien Maaø-Ruden 2019 fra Fotoknudsen.
Øyeblikk og høydepunkt fra hver eneste måned, samlet mellom to permer.
Boka er allerede blitt lest utallige ganger og stadig oppdager de nye bilder som de ikke så sist.
Det er jo ingen hemmelighet at vi er glade i fotobøker, frem til nå har vi hatt som tradisjon å lage en etter sommerferien.
Har også laget til Daniel som en peke/bildebok.
Og alle blir lest og tittet i regelmessig.
I fjor laget jeg også en bok som jeg gav bort i julegave, og det er kanskje den fineste gaven jeg puttet under noens tre det året.
Og årboken er kanskje den fineste jeg har laget til oss.
Jeg lager fotobøkene mine hos Fotoknudsen, sommerbøkene har jeg laget superenkelt via appen man kan laste ned på telefonen.
Årboken lagde jeg med den litt mer avanserte editoren du kan laste ned på mac/pc fordi jeg ville ha flere bilder med og mere tekst. Her kan du også legge på litt mer av bakgrunner og andre illustrasjoner om du ønsker.
Jeg bruker kun mobil bilder i bøkene da det er mobilen min som fanger opp øyeblikkene, og jeg er SÅ fornøyd med resultatet.
Jeg vet jo at flere av dere både har blitt inspirert og kjøpt fotobok, og flere har begynt. Og er du en av de som enten har begynt eller vurderer gjelder det å hive seg rundt nå, for SELVFØLGELIG får jeg lov til å dele ut rabattkode til dere denne gangen også.
Og denne gangen den beste av de alle.
Rabatkode MINNER45 gir dere nemlig 45% rabatt på ALLE fotobøker hos fotoknudsen uansett størrelse.
Vår favorit er uten tvil kvadratisk XL og jeg må virkelig på det varmeste anbefale lay flat og matte ark.
Da får du tykkere papir og en bok som tåler å bli bladd i, selv av de minste.
Denne gangen bestilte jeg ikke bare fotobok, jeg bestilte også fotoplakater.
Flere av ungene har ønsket seg dørskilt til rommene, jeg har ønsket meg flere bilder på veggen.
Så jeg tok lik så greit to fluer i en smekk.
Jeg har laget store fotoplakater med bilde av ungene (dette også mobilbilder) og hengt på dørene og spør du meg ble det superfint. Dette er kvadratisk 50*50 i tykk og god kvalitet.
Hengt de opp enkelt med lærertyggis.
Og om du også synes veggene er trist og grå, fikk jeg smisket meg til at rabattkoden jeg deler også gjelder fotoplakater!
Koden er gyldig ut 29. januar, så det er bare å sette igang, tiden flyr 😉
Bestill din fotobok eller plakat HER.
99 dager igjen? Virkelig?
Jeg måtte sjekke begge appene på tlf, for dette kan da umulig stemme var min første tanke.
Jeg oppdaget jo dette svangerskapet.. i går??
Men jo da, godt i gang med uke 27 og jeg har 100 dager igjen til termin, det betyr at den lille kroppen jeg bærer på er her innen det har gått 100 dager. Jeg vet nemlig at han kommer før termin, siden jeg blir igangsatt.
På tide med en ny oppdatering, så her kommer
8 punkter om svangerskapet i uke 27
Kroppen/formen min:
Jeg sitter i skrivende stund på sykehuset og det er vel litt kort oppsummert.
Her skranter kroppen litt om dagen og jeg har det ikke tipp topp. Om det jeg føler på er svangerskapsrelatert eller ikke er vanskelig å si, siden jeg er temmelig gravid, men noe allrigth er det ikke. Kort oppsummert har jeg svært lite energi, svimmel, nummen i hendene og bena, ser stjerner og hodepine. Jeg er sykmeldt, men ikke fult. Det tørr jeg rett og slett ikke pga psyken. Jeg TRENGER noe annet å tenke på innimellom. Heldigvis kan mye av jobben tilpasses og jeg kan utføre arbeidsoppgaver fra senga om så.
(jepp konstant møkkete speil, thats my life)
Magen den vokser, og jeg måtte le litt når jeg gjorde en sammenligning på instagram, for det er neimen ikke langt unna høygravid med nr 6 og dette svangerskapet. Denne kula vet hva hun skal, så hun vokser.. og det raskt.
Ellers bærer kroppen lite preg av at den bærer tungt, noe som er ørlitt frustrerende siden jeg ikke klarer å bruke den pga svimmelheten.
Inne i magehulen.
Jeg tok en titt på forrige oppdatering jeg tok for meg disse punktene (uke 23) da kunne jeg se magen hoppe, men kjente ingenting. Nå kjenner jeg han for å si det sånn. Skikkelige ninjaspark overalt. Han blir passet godt på, og ved forrige vekst estimering viste tilveksten ca 5%+ noe som er helt innafor normalen, og helst slik jeg vil ha det 🙂 Siden han skal ut litt før er det veldig kjekt at han ligger over stede for under snitt.
Han er helt ferdig der inne, skal bare legge på seg og modnes. Tenk det.
En ting er sikkert, han har en god bunt med søsken som venter noe innmari og er veldig spente på hvem han er og hvem han ligner på.
Psyken:
Uff, merker jeg har lyst til å hoppe over hele punktet, for her merker jeg at det skranter ørlitt om dagen.
Mest fordi jeg er i stand til å gjøre så lite, dermed alt alt for god tid til å bare sitte å bare være, tenke og gruble.
Og det merker jeg jo at det uten tvil ikke er særlig heldig. Det kommer lite godt ut av grublingen.
Samtidig kjenner jeg bølger av nedstemthet som overrumpler meg rett som det er. Noe som gjør at jeg trekker meg unna for å ikke plage andre med mine tårer som jeg ikke helt klarer forklare hvor kommer fra.
Jeg har valgt å be om å få noen å snakke med, ikke fordi det er krise enda men vi trenger jo ikke gå helt dit gjør vi vel?
Innkjøp.
Med 100 dager igjen føler jeg jo at jeg på sett og vis har good tid, men jeg vet jo inderlig godt at denne tiden flyr.
Jeg har sett at jeg har rukket å gi bort de minste babyklærne så alt opp til 68/74 er dessverre gitt bort.
Av utstyr tror jeg nok at jeg har alt jeg trenger, mulig jeg vil vurdere en annen søskenvogn til minstemann og magemann da den vi har ikke er helt optimal på terreng som er det vi oftest triller på når alle skal med.
Jeg har handlet to plagg, begge hos Memini sitt januarsalg. (ikke reklame kun tips)
Denne nyyydelige cardiganen i ull:
Tanken er egntlig at siden han kommer i april vil det være veldig variable temperaturer. Vi kommer helt garantert til å bruke bilstolpose og da kan det fort bli varmt med hel dress. Derfor tenker jeg at en god ull cardigan vil være kjempe praktisk.
Og denne synes jeg var såå fin.
Også denne herlige bodyen.
Han vil jo alltid være vår alles kjære lillebror.
I tillegg, har jeg begynt å småhandle litt i egen butikk. Og har akkurat trykket hjem dette sette:
Ha ha jepp sitter hjemme og bestiller i egen butikk faktisk. Jeg synes forøvrig det er veldig kjekt med slike kryssover bodyer til de aller minste. Da slipper man å tre over hode.
Det er forresten hele 35 % på alt av tøy fra nameit i butikken nå (reklame for egen butikk)
Cravings:
Nei, ingen spesielle ting, men jeg får helt tydelige akutte innfall som kan være alt ifra sjokolade til agurk til fiskepinner.
Og når de kommer, må jeg ha de nåååå. Også er jeg temmelig hyppig sulten. Tror jeg kunne spist heeelee tiden, men prøver hardt og iherdig med å begrense meg ørlitt.
Familien:
Som nevnt tidligere er det tydelig at kulen tar større plass, ikke bare fysisk men også i tankene til de små som venter.
Nå er det obligatorisk å gi lillebror i magen en nattaklem, han på fire gleder seg som aldri før til påske (termintider) og det er rett som det er spørsmål rundt ståa i magehula.
Han sparker også hardere nå, så rett som det er kan vi se på at magen hopper og barna skjønner tilsynelatende mer og mer at det er en liten kar der inne. Kanskje til og med mer enn meg.
Minstemor derimot, mener babyen er ute allerede, vi har jo Daniel 😉
Søvn.
Det er lite med svangerskapet som holder meg oppe, men er jo rett som det er oppe til en liten kropp som hoster, gråter, drømmer osv. Noen netter har jeg flaks og får tilbringe hele natten under dyna.
Hva jeg gleder meg til.
Der ser jeg at jeg er temmelig på samme status som sist.
Jeg skjønner rett og slett ikke helt at jeg bærer frem enda en liten soldat.
Jeg har på de aller fleste svangerskap kjent på en uvirkelighet, men nå bare er det heeelt uvirkelig, vanskelig å forklare.
Men om jeg skal sile ut nooooe jeg gleder meg til. Så er det nok å få ha kroppen for seg selv, og kunne ta vare på den slik jeg ønsker. Pga formen er ståa temmelig inaktiv og dorsk om dagen, og DET er jeg for rastløs til egentlig.
Bag it easy – noe alle småbarnsforeldre burde ha?
//annonse
Jeg går rett på sak, med snart sju barn er det noe innmari mye jeg både må/bør og har lyst til å ta vare på.
Ting som er gode minner og morsomt å ha for barna når de blir eldre, ting som skal lagres for sesongen og ikke minst, kanskje det aller aller viktigste både for miljøet, lommeboken og barna, alt som skal gå i arv.
Jeg har prøvd utallige systemer og metoder, og frem til nå, har det vært et salig kaos.
Flaks at jeg har en helt vanvittig klisterhjerne når det kommer til plagg jeg har tatt vare på og størrelser.
Men, når mesteparten av hjernekapasiteten blir brukt opp til det, ja da bør du finne deg et annet system he he.
Jeg må innrømme at arveklærne frem til nå har bare hopet seg opp og blir tilslutt bare usystematisk stuet vekk, utstyr som kan gå i arv blir dårlig oppbevart og det ender ofte med at jeg kjøper nytt til tross for at det har stått i boden og ventet da konsekvensene av å ha stått i kjeller, bod og garasje er mugg, møkk og lukt jeg ikke får bukt på.
Men, som med alt annet, så er det ikke bare jeg som har slitt med dette.
Det finnes andre som gjerne ønsker å bruke barneutstyr i arv, få vinterklærne vekk fra gangen når den FANTASTISKE (jepp savner den allerede) varmen kommer, og ikke minst en praktisk måte å lagre feks dyner osv når det ikke er riktig sesong.
Jeg ELSKER når mennesker ikke bare har irritert seg over problemet, men begynt å jakte på en løsning.
Jeg DIGGER når mennesker ender opp med å lage en løsning selv, når de ikke finner en som er bra nok.
For Kim Stian, og fruen i 2015 fikk behov for å kunne lagre større barneutstyr og annet på en skikkelig måte da den 70 kvm leiligheten ikke rommet mere. (vi vet jo alle at det krever plass å få barn) og da de ikke fant noe som egnet seg, og ble lei av søppelposer, presenning og gaffateipe (Been there) valgte de å finne en egne løsning.
og etter noen prototyper, feilinger og prøvinger, ble Bag-It Easy født.
Bagit er en solid, fleksibel og justerbar bag, som er laget for å oppbevare alt du tenker og tror er verdt å lagre til senere bruk.
En solid bag, som kan tilpasses ulikt innhold ved reimene, og med opptil 400 liter oppbevaring rommer den MYE.
Bag-It Easy er perfekt til barneutstyr (perfekt til bag når du går over til sportsdel, og begge del når du venter på neste mann 😉 )
Vippestol, bilstol, babygym, leker, arveklær, vinterdyner (rommer hele fire stk!, jeg har prøvd) uteleker, inneleker osv osv.
Baggen kan legges, stå, stables, henges mens den oppbevarer og pakkes sammen til en pitteliten sak når den ikke er i bruk (det er kanskje det jeg liker aller aller best med den)
Bag-it Easy er altså en norsk oppfinnelse, og bak den står en desperat småbarnsfar med behov for smarte løsninger.
Det gir et godt utgangspunkt til et godt produkt for oss andre småbarnsforeldre.
Vi har testet den nå siden romjula og jeg oppdager stadig nye ting jeg kan stappe oppi denne geniale bagen.
Og den tåler noe helt vanvittig, så denne har vi i mange år.
Her har vi fylt en bag med to vognposer, en babygym, et babynest, en bagdel og en vippestol og har fremdeles plass til masse masse mer. perfekt til å bruke å oppbevare mens vi venter på at lillebror skal ta det i bruk.
Har også en hengende på vaskerommet, her slenger jeg arvetøy oppi etterhvert som det dukker opp, da er det ferdig vasket og jeg sorterer etter hvem som skal ha det og strl. (har to og to strl i hver bag)
Om du tenker at, hmm dette har jeg lyst til å teste har jeg selvsagt knuget til meg en rabattkode.
Ved å taste ordet: Sbforeldre i rabattkodefeltet i kassen får du hele 30% på HELE din ordre og fri frakt.
Du bestiller din Bag-It Easy HER.
Jeg kan i grunnen garantere at du har noe i hus som fint kunne trives i en Bag-It Easy 😉
Kjære nybakte mamma
Det er lenge siden jeg har skrevet til deg.
På mange måter føles det litt rart også, siden jeg skriver med en stor kul på egen mage.
Jeg skriver kanskje til deg for å minne meg selv på tiden som kommer, for tro meg, det er så inderlig lett å glemme.
Selv om man enten eller helt fersk, to barns mor eller syv barns som jeg snart skal bli.
Det er et par ting, jeg tror du kanskje trenger å vite, eller iallfall høre.
For det kan være temmelig vanskelig, å være den du er nå.
Sårbar, sliten, stolt og forvirret.
La meg fortelle deg et par ting.
Først av alt,
babyer gråter.
Noen gråter mye, andre gråter lite.
Noen ganger knekker du koden raskt, og roer gråter, andre ganger vil babyen gråte, kanskje i minutter til og med timer.
Og det er lov, å kjenne at man har lyst til å gråte med, slipp tårene fri. Det er lov.
Jeg lover deg, det vil gå over, til slutt vil både du og babyen sove.
Iallfall for en liten stund.
Du er på en emosjonell berg og dalbane
Og om det er godt eller dårlig nytt vet jeg ikke, men for å si det enkelt har du gått på en karusell som aldri stopper.
Å gråte en skvett fordi du føler deg ensom, utmattet og usannsynlig sliten i det ene sekundet, for så å gråte en skvett overveldet av takknemlighet og lykke er helt normalt. Helt normalt. De fleste vil få testet sine grenser på måter du ikke ante ville være mulig de første ukene som mamma.
Alle feiler.
Å legge vekk telefonen og lukk deg inn i barselboblen,
er kanskje det jeg har aller mest lyst til å si, men jeg vet at det i 2020 nærmest er umulig.
Men husk at vi alle vil vise våre beste sider på sosiale medier, spesielt i rollen som foreldre.
Så tro meg når jeg sier, ingen av oss har full kontroll, vi er bare veldig gode på å late som.
Å sammenligne seg med andre gagner ingen, det gjelder både deg selv og ditt barn.
Og viktigst av alt, legg vekk den fantasien du hadde om alt dette før du fikk barn.
Du visste ikke bedre.
Du vil føle deg ensom selv om du ikke er alene.
Følelsen ensomhet har sneket seg på meg hver eneste barseltid, og den overrasker meg hver eneste gang.
For er det noe jeg ikke er, så er det alene. Det er meg og et annet menneske, hele tiden.
Det er fryktelig lett, å isolere seg, gå i hi som jeg kaller det. Og for en stund, er det greit.
men så er det på tide å komme seg ut.
Det føles kanskje både tungt og slitsomt, men det er så inderlig viktig.
Kom deg ut.
Det har både du og baby godt av.
Si ja.
Dersom du er så heldig at noen tilbyr seg å hjelpe, øv deg på å si ja.
All hjelp du kan få akkurat nå, er verdt sin vekt i gull.
Du har mer enn nok med bylten du har i armene.
Og om ingen spør, våg å spørre.
Du kommer til å trenge hjelp, så enkelt er det bare.
Og har du mulighet,
Gjør noe for deg selv.
Det er så lett, å glemme seg helt. Det er skummelt hvordan babyen og alt rundt spiser opp all plass, og man glemmer helt den man ser i speilet. Ta vare på deg selv, det gir også mye til alle rundt deg.
Du kommer aldri til å bli perfekt
Uansett hvor hardt du prøver, kommer du aldri til å bli en perfekt i denne rollen.
Du vil føle usikkerhet og utilstrekkelighet flere ganger enn du kan telle.
Du vil tro og føle du feiler, gang på gang.
Men du feiler ikke, du lærer.
Noe nytt, mest sannsynlig hver eneste dag.
Både om deg selv og barnet ditt.
Kjære nybakte mamma, du har litt av en reise i vente.
Øv deg på å se det flotte, pust dypt gjennom det tunge.
Du har så mye flott i vente.
Gratulere av hele mitt hjerte.
For ett år siden, var du ikke her.
Det er ganske rart å tenke på, for et år siden hadde jeg ikke sett deg enda.
Bare kjent deg.
Sparkene dine, krumlingen din, hikkene dine og pusteøvelsene dine.
Jeg visste hvem du var, på mange måter, men samtidig ante jeg ikke.
Jeg hadde ikke sett deg og de kulerunde øynene dine, fått snust på deg og kost deg.
Jeg visste det ikke, når jeg tuslet i seng, at dette skulle bli den siste natten hvor du skulle vekke meg med jevne mellomrom med krumspring i en alt for trang magehule. Siste natten hvor jeg skulle kave meg ut av sengen for å sluke min nattlige banan, siste natten hvor vi skulle dulte om kamp i nattemørket, jeg og du. Min hånd på utsiden, din fot på innsiden.
Jeg ante ikke, for ett år siden, at dette skulle bli din siste natt på innsiden av magehulen.
13.30 dagen etterpå, var jeg seks barns mor.
Og Daniels myke runde kropp, lå endelig på brystet mitt istede for magen.
En heftig men god fødsel var over (les om fødselen her om du ønsker)
Og livet som seksbarnsmor kunne begynne.
Året du har hengt med oss lille venn har vært enormt på mange måter.
Proppfullt av utfordringer, gleder, sorger, overraskelser,frustrasjoner, mestringer og opplevelser som har blitt til mange flotte minner og ikke minst viktige lærdommer.
For det har vi vesle mann, lært ufattelig mye dette året som har gått.
Men aller viktigst og ikke minst verdifult har vi lært deg å kjenne.
Å bli kastet inn i en kaos familie med hele fem søsken har du taklet som en supermann.
Som fersk og liten hadde du alltid en armkrok og hvile i og det gjorde at du ble glad i å være nære,
Helst hele tiden.
Som seksbarnsforeldre har vi lært at ingen er like, selv ikke små barn.
Det er bare så lett å glemme det også. Man faller jo litt for, å gjøre det som alltid har funket, ellers.
En litt humpete start, kan vi trygt si vi har hatt.
Du har vært en superhelt med usynlig kappe, og jammen kan vi voksne krone oss med en hver også.
For å takle en liten tass som rett som det er, er både pjusk og pjask samtidig som man tar hånd om resten av flokken, hus og bedrift er neimen ikke bare bare.
Daniel, du er unik.
Akkurat slik alle andre er. Men for oss er du også helt spesiell og usannsynlig verdifull.
Det har vært en fryd å se deg finne plassen din i flokken, for det har du virkelig gjort.
Først med ditt sjarmerende smil og herlige blikk.
Så med tydelig kommunikasjon som latter og et levende kroppsspråk og herlig gurgling.
Vi kjenner deg godt nå, men jeg vet så inderlig godt du har mye mer å vise oss.
I morgen er du ett år, og verden venter Daniel.
Vi gleder oss til å vise deg den. Se deg lære den.
Prøve, feile, lære, erfare.
Jeg vet jo, så inderlig godt at tiden hvor du løper fra oss er rett rundt hjørnet.
Derfor nyter jeg ditt rolige jeg så godt jeg kan.
For rolig, er kanskje det ordet som beskriver deg best, akkurat nå.
Rolig er liksom deg. Du har godt tid, er temmelig tålmodig til å være en liten kar og ikke minst du har gjort familien rolig.
Vi har skrudd ned tempo, vi måtte bare det, når du kom.
For at alle skulle ha det bra.
Og et roligere tempo, hadde vi alle gått av.
Og et roligere tempo har vært nødvendig. Jeg har kommet ut av tellingen, men 14 sykdomsrunder har besøkt deg det første året pluss en heftig runde vannkopper. Det er neimen ikke rart du er litt bakpå motorisk.
Men det kommer seg, det ser vi. Smått om sen.
I ditt herlige rolige tempo.
Selv om du har liten, har du gitt oss uendelig store følelser Daniel.
Du har fått oss til å le
Gråte, både slitne og glade tårer.
Du har gjort oss stolte, lykkelige og uendelig takknemlige.
Takk for at du valgte oss, vesle mann, sov godt, i morgen skal du feires.
Gratulere så mye med dagen i morgen.
Hva er det du gråter for?
De kom egentlig helt plutselig.
Tårene, de bare strømmet.
Plutselig var de der.
Jeg lot de bare trille ned, det var så usannsynlig deilig å kjenne litt på de.
Der jeg satt ved kjøkkenbordet mens ungene hadde forsvunnet inn i skjermkoma etter en relativt vellykket middag.
Gledestårer var det, ekte gode gledestårer.
Jeg skal være såpass ærlig å si at jeg har latt tårene trille ofte i det siste.
Men tårene har vært slitne, triste og leie.
Disse er ikke det.
Disse er gode og glade.
Gråter du?
Litt, sier jeg og presser frem et smil blant tårene.
Hva er det du gråter for?
Han tar seg høflig tid til å sette seg ned litt, den snille tålmodige mannen min til tross for at
treningsbeina dirrer etter å få spille litt fotball.
Jeg vet på en måte ikke?
Vet ikke?
Nei, er nok bare litt overveldet, stolt og takknemlig.
Sier jeg og snur telefonen mot han.
Er du nominert! Han storgliser mot meg.
Jeg nikker og rister på hodet samtidig.
Ikke bare har jeg fått nok stemmer til å bli nominert.
Nå stemmer de også på meg for at jeg skal bli en av finalistene også.
Det er med litt skrekkblandet fryd, man sitter der som hardtarbeidende influenser (tro det eller ei) og ber om å få en klapp på skuldra i form av en stemme fra sine lesere. Jeg synes det er skikkelig skummelt, fordi da blir det plutselig litt svart på hvit, hugd i stein og synlig, om man er en av de som lesere/følgere/folket setter pris på i en eller annen grad.
Også kommer den store avsløringen, teppe rives av, også ser man sitt navn der, blant store, ikoniske (vil jeg kalle de) forbilder med halve Norge som følgere. Inni der, står bittelille meg, med kulerugemagen og seks unger på slep.
(fotograf Ola Vatn)
Og da blir jeg enormt stolt, av dere, som har turt å stemme på meg, og ikke minst av at jeg har, tydeligvis, gjort meg fortjent til mange nok stemmer for å skille meg ut blant topp eliten innen mitt yrke.
Det største er vel at det er så mange mennesker jeg ser opp til på denne listen, som tar steget langt lengre enn meg, som tørr å rope meningene høyt, vise sider av seg selv jeg knapt tørr å vise mitt eget speilbilde og som virkelig virkelig gjør en forskjell.
Jeg brenner for det samme, å gjøre en forskjell, bare på et litt mer “neppå” nivå.
For jeg har trua på at man kan gjøre en forskjell, bare ved å vise seg akkurat slik man er, for å vise at det også er helt greit.
Normal sliten, normalt lykkelig, normalt stolt, normalt følelseladet og preget av livet som småbarnsmor.
Jobben som influenser har forandret meg som menneske og lært meg ufattelig mye, både om meg selv og om andre mennesker.
Jeg har blitt kjent med mennesker over hele landet i ulike situasjoner. Jeg har delt mange øyeblikk i livet med dere, men også fått tatt del i mange av deres.
Og nå, står jeg på Vixens semifinalist liste og er nominert til folkets favoritt.
Eneste kategorien som er en ren folkeavstemning, juryen har ikke noe de skal ha sagt.
Og på mange måter, kanskje den prisen som er gjevest?
Men, som semifinalist står man ikke alene.
og det er mange både svært kjente, store og ikke minst dyktige som jeg deler plass med.
Det sier seg selv at det hele vil være et longshot.. men enn hvis.
En hvis kulerugemagemamman skulle knuge seg opp, enda et hakk…
Det hadde jo vært rått!!!
DU kan være med å gjøre en forskjell for oss influencere ved å avgi din stemme HER.
NB kun en stemme i hver kategori pr pers.
Tårene stoppet ikke ved kjøkkenbordet, de har rent, av og på i hele kveld.
Tlf min har blitt varm av alle heiarop og støttebrøl.
Fy søren jeg er så ufattelig heldig.
Og fy søren…
Jeg er så ufattelig stolt!
Det ble bare oss… i år også…
Jeg er egentlig ferdig med den,
julen 2019 altså.
Sånn skikkelig FERDIG om du skjønner hva jeg mener.
Juletreet er fjernet, pynten er borte, gardinene er ikke lengre røde men i frisk og vårlig mintfarge.
Klare for å skjerme for vårsola som treffer akkurat midt på tv under barne-TV tid.
Det er godt, såpass ærlig skal jeg være.
Det er noe med hverdagen som er best, det er bare ikke alltid like lett å kjenne på det i kampen mot klokken og hverdagsmaset.
Så man trenger slike avbrekk, slik som julen er, innimellom.
Samtidig kjenner jeg at det blir det både tomt og mørkt når julen plutselig er over, mørketiden er fortsatt her, og julelysene er med på å gjøre den hakke hyggeligere.
Tomt og mørkt ja, en følelse som har fulgt meg tett denne julen. Ikke bare nå, men hele jula.
Et skikkelig tomt rom, som bare ikke ble fylt, ikke i år heller.
Det er jo ikke noe nytt, sånn egentlig. Hverken at det skjer denne jula, eller sånn ellers.
Er bare det at kontrastene og situasjonen blir så mye sterkere under juletiden.
det hele starter noen uker før.
Hvem skal dere feire jul med da?
Det er på mange måter en selvfølge for alle.
Ingen spør om vi skal feire med noen, men med hvem.
Nei det blir bare oss i år og gitt , er svaret, også i år.
åååh….så blir de liksom litt målløse og vi kjenner på en heftig runde med pinlig stillhet.
Så bryter jeg det hele med å si at det er helt greit.
For det er jo egentlig det. For bare oss er jo langt ifra bare.
Vi er jo tross alt 8 snart 9 mennesker i hus. Jeg er heldig også i det hele, jeg er jo ikke alene, omringet av en hel flokk jeg er glad i og som er glad i meg.
Så ler vi litt og snakker om kaoset og ungene og forventningene.
Men likevel, vi er fortsatt bare oss. Og det vet jeg så inderlig godt at er et lite bare.
Det er noe med høytideligheten av å feire dagen med noen andre, som blir borte.
Men så kommer romjuls dagene da, hvor sosiale medier er proppet til randen av idylliske bilder og filmsnutter av familier som er samlet, mennesker som har reist på kryss og tvers av landet, ja til og med over hav for å være sammen.
Lange klemmer på besteforeldrefang blir dokumentert med små sjarmtroll med sjokolademunn og stjerner i øynene og pepperkakepysj på. Familier som har etterlengtet tid sammen, skaper juleminner og fyller på koppen med samvær.
Så er det slik, at jeg er veldig klar over at det hele har et urealistisk idyllisk preg over seg.
At ikke bildene på sosiale medier viser hvor irriterende svigerfars vitser er, eller hvor innpåsliten mamma kan være, eller hvor usannsynlig høylytt tante Olga blir bare etter ett glass rødt.
Men så er liksom det en del av sjarmen og, det jeg vokste opp med.
Romjulen var liksom tiden hvor jeg traff bråkete onkler som ALLTID hadde tid til å leke, besteforeldre, tanter, fettere og kusiner, til og med familie jeg ikke var helt sikker på hvem var. Det er det som var/er julen for meg, da skal man treffe hele familien, ikke bare være sammen med din egen flokk, men oppleve samvær med andre mennesker i familien.
Og i 2019(20) virker det, som hele landet er samlet med sine kjære, fordi man drukner i budskap som forteller nettopp dette.
Vi som feirer alene, drukner i fellesskapet, eller julevakumet om jeg kan kalle det det, og blir bare, om mulig, enda mer ensomme.
Dette innlegget er ikke skrevet for sympati og medfølelse, men mer til ettertanke og som tankevekker.
At vår situasjon er slik, det er det flere årsaker til, og som sagt ikke noe som bare hører julen til.
Det har ikke alltid vært slik, men vært slik en god stund.
Og kanskje, vil jeg en gang bli vant med det.
Det er bare noe med kontrastene i julen som gjør det hele litt ekstra vondt og sårt.
Så kanskje kan jeg oppmuntre til at vi tenker oss litt ekstra om, når førjulstidens travle dager setter inn om en 11 måneders tid, at man kan veie sine ord litt bedre. Spørre “om” og ikke “hvem” man skal feire med.
Og kanskje, kan man også se om man har rom til de som ikke fyller alle rom i huset med familie.
Kanskje man har tid og lyst til å tilbringe en dag med venner også, slik at de får fylt dagene med noen andre.
Nye impulser, nye inntrykk og nye minner.
For det er slik, at vi som er ensomme,
Vi kommer ikke gjennom glansbildene på sosiale medier med vår ensomhet oppi al
vi roper ikke ut om den, ensomheten altså.. vi sier som oftest…
At det går helt greit…
for det gjør jo det.