Jeg merker det godt at det er siste innspurt nå. Midt i den er vi faktisk. Det er ikke mye tid til hvilepuls de siste dagene ser jeg. dugnader, Skoleturer, utflukter i barnehage, skoleavslutninger gange 3, barnehageavslutning gange 2, kamper, konserter og ymse. Det gjelder virkelig å ha tunga rett i munnen under innspurten. Jeg skal være ærlig å si at jeg er livredd for å glemme noe. Ikke bare er det å huske arrangementene, men vi det er også mye som skal fikses i forkant. Enten trenger barna utstyr, det skal bakes kaker, fikses premier, ordnes kostymer, det er ikke rart jeg blir ørlitt svimmel. Men jeg har funnet mine metoder på å holde kontroll. og siden jeg vet det er flere som har hodene proppet full av kaos, gleder jeg gladelig. Jeg bruker en og samme app til disse rådene, og den kan du enkelt laste ned gratis. Min Familie fra Telenor er tilgjengelig for alle, selv de uten Telenor abbonement og er en lifesaver i hverdagskaoset. Her har du 3 gode råd til siste innspurten før ferie.
Noter noter noter noter. Jo før jo bedre, aller helst med en eneste gang du får vite at noe skal skje, noter det ned. Og gjerne i en kalender som flere har innsyn til i. I Min familie appen kan du legge til den du ønsker i familien slik at de som trenger det har oversikt over hva som skjer når. Lag en regel om at alle som har tilgang til kalenderen MÅ notere ting som skal skje, på den måten unngår du dobbeltbooking.
Deleger, deleger, deleger. Bruk resursene rundt deg. Dette har jeg blitt flinkere og flinkere til med årene og det gjør kaoset vanvittig mye enklere å håndtere. Og nå er jeg klekkelig klar over at ikke alle har besteforeldre, søsken eller hva det måtte være å spørre. Men siden du leser denne bloggen antar jeg du har barn, og kanskje til med en partner. La andre ta del og deleger oppgaver du tenker de er i stand til. La mini gå ut med søppel, tømme oppvaskmaskin, trille lillebror mens du mekker dugnadskake eller lignende, I min familie appen kan du lage lister OG delegere oppgaver, og det beste er at alle kan tilføye ting som skal bli gjort og ikke minst huke av når det faktisk er gjort.
Gjør det enkelt. På mange måter elsker jeg ordet unntakstilstand. Fordi når det erklæres er “alt” lov her hjemme. Altså, når vi erklærer unntakstilstand, setter vi en fra og til dato. Og i dette rommet er det lov å la klesvasken flyte, velge enkle middager, og generelt velge enkle løsninger. Tenke at godt nok er godt nok, mer trengs ikke. Toro langpanne fungerer utmerket til dugnadskake, still opp på det du kan, mere får du faktisk ikke til. Dårlig samvittighet er bortkastet tid. Alfa omega for å få ting til å gli her, selv om du velger enkelt er å planlegge. Lag en plan, noter ned, og følg så godt det lar seg gjøre. Og dersom du. har fulgt punkt en, er det også enklere å planlegge feks middager forhold til hvor mye tid du har. Og trenger du inspo, ja så finner MASSE oppskrifter inne på den nydelige Min familie appen, og her kan du til og med sortere på feks raske oppskrifter, GENIALOS!PUH! Hold ut min venn, ferien kommer snart. Frem til da, prøv å nyt de små øyeblikkene, se barna stråle på kamper og avslutninger og ikke minst benytt dugnadsmulighetene til å bli kjent med noen nye mennesker.Ha en strålende innspurt!
Jeg har egentlig ikke brydd meg om de før. De har bare kommet som en litt kaotisk bonus fri dag… Og ikke minst som en dag hvor det krever litt ekstra planlegging så vi har det vi trenger i skap og kjøleskap. Ofte kommer de brått på også, de flytter jo på seg, fra år til år. Det er jo til å bli svimmel av. Jeg snakker selvfølgelig om de rød dagene. Og akkurat nå, er vi midt oppi en. Jeg var så absolutt ikke klar for den, den dukket liksom plutselig opp i min allerede proppfulle kalender. Siste innspurt før sommerferien, og der var du.. plutselig. Mr rød dag. Bonus fridag. Midt i alt kaos. For å ha kontroll, velger jeg å ta en ekstra kikk i kalenderen. Når kommer neste ukontrollerbare fridag? Ikke juli, ikke august, ikke september, ikke i oktober, ei heller i november. Først i desember dukker du opp igjen. og da som et godt lite magadrag etter ei hektisk førjulsstri. Jeg skal innrømme, at jeg ikke tenkte noe særlig over disse dagene før. Men fy søren så gode de er når de først kommer. Og den her… den skal jammen meg nytes. Ha en god kaotisk røddag folkens. Nyt den, det er lenge til neste gang.
Neimen er du her? En av våre faste kunder er på besøk i butikken og blir overrasket over å se meg. Kanskje ikke så rart, siden det er sjeldent jeg er her, iallfall bak kassen. Ja i dag er jeg jammen her. Så koselig da. Ja det er det sier jeg mens jeg bretter sammen noen blå sparkebukser til det kommende barnebarnet. Men minstemann da? Nei, han er hjemme med pappan sin i dag. Ååå er han det ja sier hun nærmest skeptisk. Det blir stille en stund.. Så flink han er! Flink? Ja, mannen din, som tar minsten så du får jobbet litt. Flink? Spør jeg igjen. Ja det er han jammen bekrefter hun. Hun er ikke den eneste som overøser min mann med ros denne dagen. Med jevne mellomrom kommer de innom, Har du med deg minstemann på jobb du da? Nei da, han og pappan koser seg hjemme. JØSS… JØSS??? FLINK?? Til og med på snap høstet han komplimenter. Så de gode ord kom ikke bare fra den eldre garde men også de på min alder. Og det toppet seg når følgende melding kom tikkende inn. Så fint at mannen din er barnevakt så du også kan jobbe litt. BARNEVAKT? Han er ikke barnevakt, han er sammen med barna sine, mens jeg gjør noe annet. Han er pappa nemlig, til disse barna han visstnok er så flink å tar vare på. For all del, det stemmer jo, han er en fantastisk far, en av de beste jeg vet om. Men det er jo ikke måten han håndterer farsrollen på han høster godord, men at han faktisk gjør jobben sin. Jeg skal gjøre mitt for å ikke høres bitter og misunnelig ut. For det er jeg ikke. Jeg blir snarere provosert. La meg gi deg et eksempel. Min mann står rett som det er i den kassen, og ikke en eneste gang har noe sagt at jeg er flink, som er hjemme med barna. Ikke en eneste gang. Ikke en gang får jeg ros fordi jeg er hjemme med barna.Mens jeg derimot, mister tellingen Iløpet av en dag. Fordi han er alene i noen timer med minstemann. Han er ikke flink, det er ikke noe jøss. For det har seg slik, at jeg og min mann deler på oppgavene hjemme. Vi er et team, jeg og han. Han hjelper meg ikke hjemme, han tar sin del. Han er ingen gjest i mitt hus, han eier det, like mye som meg. Huset er vårt, og dermed er oppgavene inne det også. Og han har bidrar (til en viss grad) like mye i å lage disse barna som meg. Barna er ikke mine, de er våre. Min mann vasker klær, lager mat, støvsuger, vasker og rydder her hjemme. Enkelt og greit fordi han ikke er gjest, men eier huset. Han skifter bleier, mater, legger, bysser, trøster, leker, tørker gulp og tar hånd om våre barn, fordi de også er hans. Enkelt og greit fordi han er pappa, ikke fordi han er flink. Fordi han er en del av et team, vårt team. Jeg og han. Jeg trenger han, for å få dette til. Jeg trenger han som medhjelper, ikke som tilskuer. Og akkurat det er han FLINK til, flink til å jobbe i team, bidra, og hjelpe til så vi når vårt mål. Fullføre våre oppgaver og gjøremål. Jeg har aldri tenkt at husarbeid og barnepass var min jobb. Og bare min. Vi lever i 2019. Den tid er over. Jeg både forventer og er takknemlig for at han ser det samme. Jeg skryter ikke av min mann fordi han tar klesvasken, jeg kan derimot takke han for å bidra. At han også ser at alt han. gjør også teller. At han er et godt forbilde for våre barn, slik at de også, forhåpentligvis blir gode partnere til sine utkårede. Som hjelper til, bidrar og gjør fyller sin rolle av et team. Skryt gjerne av hans evner som far, hans omsorg, kjærlighet og hengivhent. Han er flink, uten tvil. Han er faktisk fantastisk. Men ikke fordi han gjør det han skal, men hvordan han gjør det.
Da tror jeg alle er her. Sikker? Jepp, telte over nettopp. Jøss er det ikke flere, litt stusselig da sa han, og lo. Han så nesten litt bekymret ut, selv om han lo. Jeg stod bak hjørnet. De så meg ikke. I armene hadde jeg en pyntet liten minstebror og på armen til pappan satt minstemor med den fineste kjolen jeg kanskje har sett. Stusselig. Uff, jeg visste ikke om jeg vill gå inn. Kanskje vi bare skulle snu, glemme å gjøre en så stor stas på det hele. Det skulle jo ikke bli stusselig. Det skulle bli stas. Men så satte musikken i gang. Og dørene slo opp. Ingen tid til å snu, på med steinansikt og gå. Få det overstått. stusselig… Vi trer over dørstokken, jeg legger merke til flere tomme stoler. Selv om han sa at han skulle fjerne en del stoler fra forrige sermoni. Jeg velger å se i gulvet, orker ikke forholde meg til det hele. Fillern at jeg hørte han, fillern. Vi må sitte foran alle, med ansiktet mot resten, jeg orker ikke se opp. Ser og klemmer litt ekstra hardt på den lille kroppen jeg har i fanget. Stusselig, du fortjener så inderlig mye mer enn stusselig. Første sang spilles, fordi jeg elsker deg, synger hun. Den treffer meg midt i magen i det jeg snuser på det lille hodet og får en lubben liten hånd i fanget fra hun med den fine kjolen ved siden av. Jeg bestemmer meg for å løfte blikket, og på første rad sitter de. Med striglet hår og dinglende ben. Han på tre med slipset på tvers og hun på sju med skeive musefletter. Han på åtte med store øyne og måpende blikk, og hun på 12 møter blikket mitt med tårer i øyene og et godt smil. Et smil jeg trenger. Jeg må ta en runde til, jeg har på mange måter ikke sett de slik, sånn på avstand. Som regel sitter jeg midt oppi de. Omringet av disse små soldatene vi er så heldige å være omringet av. Jeg ser hun på 12 holder i hånda til han på tre som helt tydelig også er truffet av sangen. De veksler blikk, hun sier ikke noe, likevel smiler han. Så ser han meg, og at jeg ser på han. Han hopper ned fra stolen, kommer opp til oss, koser litt på minstemann, en god klapp på hodet, en nuss på kinnet. Han blir stående litt, holde på meg før han tusler tilbake. Jeg lar blikket mitt følge han tilbake på stolen. Og tar mot til meg til å løfte blikket for å se utover hele lokalet. Stusselig du liksom. Jeg møter det ene blikket etter det andre. Smilende, trygge, gode, vennlige blikk. Fra mennesker som betyr mye for oss, som bryr seg om oss og som ønsker å dele denne store dagen med oss. Det er langt ifra stusselig, ikke i nærheten en gang. Det er mennesker som vet hvor mye jobb vi legger i å være en slik stor familie, og hvor vanvittig stolte vi er over den fine gjengen vår. Vanvittig stolt! Det er ikke stusselig, det er koselig. og jeg er over meg av takknemlighet. Noen fine ord ble delt, et dikt, en sang, en blomst. Så var seremonien over. Nå skulle vi ta med oss alle disse fantastiske små og store hjem og feire. De fylte kanskje ikke lokalet, disse fine menneskene. men de fylte hjerte mitt, over randen og enda litt til.
Om 3 dager skal huset fylles med mennesker vi er glade i, og vi skal feire våre to minste i familien. Dobbel navnefest står på planen. Og akkurat nå kan jeg ikke fatte og begripe hvordan vi skal få dette i havn. Akkurat nå sitter jeg midt i en stue dekket av et salig kaos, eneste som skinner er vinduene som min svigermor har vært så vidunderlig å vasket for meg. Lyset skinner inn på mitt kjøkken og stue som det aldri har gjort før, det er så deilig..men samtidig viser det meg at det er i grunnen det eneste som er vasket. Jeg burde jo lære meg nå, etter noen år sammenhengende som småbarnsmor at ting sjeldent går på skinner. Men det er jo lov å håpe..at man innimellom skal ha flaks? Vel…. her sitter jeg da. Godt plantet i sofaen og alt jeg tenker på er å sove, for er det noe jeg ikke har gjort i det siste er det nettopp å sove. Minstemann i familien er syk på dag 13 og akkurat i det vi trodde han var i ferd med å bli bedre snudde alt og feberen skøyt i været, brystet ble tett og formen slapp. Den blide lille sprellemannen ble bleik, slapp og pjusk. Stakkars lille. Natten vi hadde til i dag, var langt ifra fylt med søvn, det var byssing, rugging, trøsting, mating og jevnt påfyll av Paracet for å prøve å lindre litt. Og oppi alt har det skjedd enormt mye på jobb, i familien og med barna. Navnefesten har vært noe jeg både har sett frem til og gruet meg til..på mange måter. Mye har skjedd siden vi hadde navnefest sist, og mange som jeg hadde tilstede da, vil ikke være tilstede denne gangen. Det er både vondt og trist, når det blir slik. Men etter å ha fått tømt tanker og følelser litt med dere på snap fikk jeg ristet det av meg og til tross for alt, begynner jeg å glede meg litt. Det skal bli enormt stas å gjøre litt stas på de to minste i familien, bare Daniel blir bedre i formen og nå så blir dette her bra. I morgen er det en ukalkulert hellidag, det betyr tre barn hjemme.. og to do listen er eviglang 🤣 Måtte bare denne natten bli full av søvn.. det er jo lov å håpe? Nei, jeg får prøve å tenke slik, det som blir gjort er en bonus, og det vi ikke får gjort, vel mest sannsynlig er det ingen krise. Det bare kjennes slik ut 😉
Hvert år, glemmer jeg hvor fantastisk våren føles på kropp og sjel. Hvordan lyset gjør dagen lettere, hvordan solen og varmer gir kroppen mer energi og ikke minst hvordan våre gjør det hakke enklere å være småbarnsforeldre. Spesielt når du har barn som elsker å være ute. På med sko, kanskje jakke, åpne døren, og vips vi er ute. Men hvert år, glemmer jeg også at julestri knapt har noe å stille opp med siste innspurt av året. Treninger, kamper, innklemte helligdager, forestillinger, nasjonaldagen, burdagsfeiring, dugnader, kakebaking osv osv. Mai er helt vanvittig, og jammen følger juni på med sine avtaler og arrangementer også. Det hjelper ikke stort at vi oppi det hele har to bursdager på tampen også, og en dobbel navnefest også. Om jeg har stålkontroll? Absolutt ikke. Vi valgte å stikke av fra kaoset, og fikk avbrekk i noen dager i dyreparken. 4 herlige dager sammen, vekk fra kjas og mas og litt avbrekk fra jobb. Jeg var redd turen også bare skulle bli kaos men fy søren så fint vi hadde det. Men nå er vi hjemme igjen og konsekvensene er at vi må ta igjen det tapte og ikke minst, innse at siste innspurt er i gang før sommerferien. Det som brenner mest er uten tvil navnefesten og jeg er så usannsynlig takknemlig for at vi er i gang med å bruke MinFamilie appen. Her skriver jeg inn oppgaver som jeg kommer på som må gjøres underveis, man kommer jo på de utroligste ting man vil gjøre når man plutselig skal få huset fult av gode venner og litt familie. Oppdaterer handlelisten når ting dukker opp i hodet mitt. Og ikke minst, plotter jeg inn alt av avtaler osv i kalenderen som dukker opp som vi også må gjøre innimellom planlegging og ordning til den store dagen. Heldigvis er vi to sier jeg bare. Ja faktisk er vi åtte, og jeg får jo også en del hjelp av barna, spesielt eldste. Vi alle bruker appen, og kan enkelt legge inn ting vi kommer på underveis. Og ikke minst kan jeg sette oppgavene på hver enkelt, å delegere er viktig i slike stunder. Det beste av alt er at appen er helt gratis, for alle. Den har et enormt innhold, lister, kalender, handlelister, oppskrifter osv osv. Mulighetene er med andre ord mange. Du laster den ned enkelt HER.
Det er sjelden jeg opplever så enorm respons på snappene mine som i helgen. Det er tydelig det er mange Sabeltann og Hakkebakken fans i følgerskaren min 😉 Under oppholdet vårt i Abra havn dukket det opp vanvittig mange spørsmål, derfor inviterte jeg til en spørsmålsrunde på vår Instagram for å samle spørsmålene litt og få svart i plenum. Soooo here we go. Hva koster hele oppholdet for deres familie? Dette fikk jeg mange spørsmål rundt, og saken er at prisene varierer veldig på opphold basert på når man reiser, hvor mange man er og hvilket hus man velger. Vi bodde som sagt i Abra Havn, som er AMAZING! I et hus som het Frøya, hvor det er tre soverom, oppholdsrom, kjøkkenkrok og bad. Vi betalte i underkant av 10 000 kr og da var inngang i parken 2 dager også i denne prisen, vi hadde tre netter i Abra Havn. Men vi reiste jo på en temmelig rolig helg og da er selvsagt prisene også vesentlig lavere. Er det dyrt for inngangsbilletten: Regner med det er parken du tenker på da? Her varierer det også i forhold til sesong, men pris oversikt finner du her. En eller to dager i parken? Definitivt to! I middel og høy sesong er det en del som skjer i parken av forestillinger og dyre presentasjoner. Flere av disse er på samme tidspunkt så du må velge rett og slett. Vi pleier å dele det opp i to. Dyrene en dag og Sabeltann, Kardemommeby og Hakkebakkeskogen den andre dagen. Er det mye som er stengt? Det varierer veldig i tidlig sesong hva som er oppe og ikke. Anbefaler å laste ned appen til dyreparken, der ser du hva som er oppe fra dag til dag. Før høysesong har de gjerne tema helger hvor flere ting er oppe. Hvor gamle bør barna være for å få best utbytte? Jeg tenker at fra 2 år er det MYE å oppleve i parken. Kan ta eldstefrøken som eksempel som har vært i parken sju ganger på ni år ha ha.. hun var der første gangen 3,5 og nå 12 år siste gang. Hun har gledet seg like mye hver gang. Hvor rimelig kan en gjøre det? Vell, men må ikke gå all inn slik vi gjorde, du kan feks spare en del ved å sove et annet sted enn i nærheten av parken. Men vi liker helheten og ikke minst enkelheten med å bo i gangavstand fra parken. Men det finnes masse alternativer, bare google Overnatting Kristiansand så har du en verden av mulighet foran deg. Andre økonomiske tips er feks å alltid smøre med mat, å kjøpe mat i parken kan fort bli kostbart og ikke minst er det ofte mye kø og ventetid som for oss er KRISE om barna er sultne. Og ikke minst, book billetter på nett. Tror du sparer 50 kr billetten på det også. Og kjøp dag to, den er mye rimeligere. Hva heter huset dere bodde i i Abra Havn. Nå svarte jeg på det tidligere også, men det heter Frøya. Vi har også bodd i en sjørøverkåk med to soverom og denne var også helt super. Vit derimot at de fleste boliger har en i første og en i andre. Så, man kan eventuelt prøve å ønske seg i første om man er avhengig av vogn osv. utsikten fra vår uteplass Hvor tidlig må man bestille og MÅ man få med seg Kaptein Sabeltann show. Skal du reise i høysesong hadde jeg ikke ville ventet stort lengre, men det er også helt gull å reise dit i august feks. Man får vanvittig mye sjørøver innabords ved å bo i Abra Havn, den sorte dame kommer inn å vekker landsbyen hver morgen og på kveldene lusker det pirater rundt om i gatene. Men Sabeltann er et sjelden skue. I selve Sabeltannsverden derimot, dukker han opp innimellom. MEN, har du en Sabeltannfan kan jeg ikke si annet enn at Showet er MAGISK. Vi har vært der en gang, og har som mål å oppleve det minst en gang til. Hva er nytt i Sabeltannsverden? Åååå der skjer det mye spennende nå, dessverre var ingenting klart nå som vi var i parken, men om jeg ikke leste feil skulle mye stå klart allerede i juni. Var det vanskelig å få barna til å ta hvilepauser. Vell, tja det er jo forsåvidt det. Oda kapitulerte et par ganger i tralla vår. Nå er det slik at det er mange områder i parken som er litt roligere enn andre plasser. Feks fra Kardemommeby opp til nordisk villmark eller i enden av Kjutavika. Og slike plasser kan jo være fint å trille om det er på tide med en dupp. Men i parken sklir vi litt ut av rutiner og lar de sove når de vil. Det som er deilig i husene på Abra Havn er jo at de har egne soverom og dermed får en helt annen ro enn feks hotell. Var det folksomt der i helgen forbindelse med 17. mai. Nei, ser på flere av mine snapper fra oppholdet at det ser ut som vi er alene 🤣 Vi hadde også nesten Abra Havn for oss selv fra 17-18. Den påfølgende helgen kom det litt flere folk, men langt ifra maurtue. Perfekt helg å reise dit. Hvordan er det å ha med baby på 7 mnd. Lett å finne stellerom. Ja det vil jeg si. Toalettene er godt skiltet og stellerom på de fleste toaletter. I tillegg har de et eget babyhus med gratis babymat, mikro, mate stelle stasjon og et tilknyttet apotek.
Anbefaler du nå eller høysesong. Oh nesten litt vanskelig spørsmål. Har du aldri vært i parken før anbefaler jeg iallfall å reise på midt eller høysesong da det er en del severdigheter det er verdt å få med seg som ikke er i drift eller åpne i lav sesong. Men kanskje unngå juli om du kan? Om du reiser med større barn som har forståelse for lange køer osv er juli også supert. Men igjen, parken er stor og jeg har enda til gode å kjenne på at parken er overfull. Men det er noen attraksjoner hvor det kan være litt kø. Hvor mange dager tenker du man bør ha der? Om man aldri har vært i parken må man ha 2 dager, og kanskje aller helst tre. Vi pleier å fordele det med dyr første dag, og andre severdigheter som Sabeltann, Kardemommeby og hakkebakkeskogen dag 2. Likevel må vi velge bort ulike ting da det er flere ting som skjer på samme tid hver dag. Så det aller beste er kanskje å ha en tredje dag hvor man bare gjør akkurat det man vil og ha et lite regime de to andre dagene. Nok en gang vil jeg anbefale appen og kanskje legge en liten slagplan for dagen så man vet hvor man skal gå og hva man skal gjøre for å få med seg mest mulig. Dyrt å overnatte? Vel, å overnatte i Abra Havn som vi gjorde er ikke det rimeligste alternativet. Men, man får så vanvittig mye mer enn et rom å sove i spør du meg. Jeg mener, når man blir møtt med et Hiv O hoi i respesjonen og våkner til en salutt fra den sorte dame som majestetisk seiler inn med selveste Langemann stående ved roret.. ja da betaler jeg gladelig noen kroner til. Var det stusselig å gå der 17. mai? Nei, det var fantastisk. Akkurat det vi ønsket. Lite folk i parken, rolig tempo, masse fine dyr å se på. Sol og herlig vær, masse is og tid med barna. Ingenting annet jeg ville gjort faktisk. Hva like dere best? Oj, så vanskelig spørsmål. OM jeg skal plukke ut noe så er det hvordan dyreparken på magisk vis klarer å gjøre eventyr virkelig. Altså det er så jeg står med frysninger og tårer i øynene i det vi hører kanonene fra den Sorte dame og ungene løper mot bryggen for å se om de ser skuta til selveste Sabeltann. Det er magisk når man plutselig ser Tante Sofie stå ute på terassen sin med stråhatten og den gule kjolen og stakkars Sebastian prøver å overtale henne til å bli med på byfesten. Og ikke minst hvor herlig og fargerik Klatremus er i det han tar oss gjennom skogen i ekorn lises tribunetog. Har du fått med deg om “Isak” har lest brevet. Ja det har jeg, og om du ikke skjønte bæret nå er det altså DETTE brevet det er snakk om. Og ikke bare Isak har lest det, men også Selveste Sabeltann him self. Er Abra Havn verdt pengene? JA JA JA! Spesielt om du ar en ørliten Sabeltann fan. Og som en bonus er det jammen meg meget god standar på rommene. Og ikke minst ENDELIG noen som har skjønt at familier trenger soverom. Det er mye som skjer i Abra Havn før og etter åpning av parken, så man får virkelig full pakke. Topp fem ting man må få med seg? Oj, vanskelig, men dette kanskje: -Hakkebakkeskogen toget -Når sjørøverne vender hjem fra tokt. – Løve, tiger, lemur, gepard dyrepresentasjon -Festen i Kardemommeby -En tur med jungebob.
Om Isak er ditt virkelige navn vet jeg ikke, har liksom ikke fått meg til å spørre. Anledningen har vel kanskje ikke vært der heller, om jeg tenker meg om. Vi har på en måte møttes i svært folksomme anledninger. Derfor, velger jeg å skrive til deg, og kanskje, om jeg er riktig heldig, når det frem. La meg ta deg helt tilbake til begynnelsen, eller iallfall vår begynnelse. Ni år siden, vi var på tur og i armkroken hadde jeg ei frøken på 3,5 år. På magen hadde jeg en gigantisk kul. Hun i armkroken skulle bli storesøster for første gang, målet for turen var rett og slett å nyte tilværelsen som “bare” 3 en siste gang før lillebror kom og snudde opp ned på alt. Og nå satt vi der, jeg, pappan hennes og henne. På den sorte dame. Du vet, skuta til selveste Kaptein Sabeltann. Og det var her det hele startet, for ni år siden mens vi oppfylte drømmen til ei lita frøken på 3,5 år. Det var her du gjorde fantasi og eventyr til virkelighet. Det var her vi fikk møtt deg for første gang. Isak, en av Kaptein Sabeltanns mest betrodde menn. En ekte sjørøver. Seks år siden, i vognen har vi ei på ett og en på to år. I hånden har jeg ei på seks år. Jeg merker hun klemmer hånden min hardere og hardere. Ved undergangen hører vi det smeller i noen kanoner, jeg merker hun skvetter. I det vi kommer opp på parkeringsplassen ser og hører vi den sorte dame som legger til. Nå kan hun ikke klemme stort hardere. Så stopper hun opp, jeg stopper ved siden av. Jeg ser hun tørker en tåre som renner ned. Gledestårer rett og slett, ekte gledestårer. Jeg er bare så glad sier hun. Jeg må sett meg ned på huk og gi henne en klem. Tror du Isak er her nå også? Isak? spurt jeg, jeg husket deg ikke da, det skal jeg være ærlig å si. Ja sjørøveren vel. Det er han kanskje, sa jeg uten å vite hvem hun snakket om. Men så satt vi der, igjen. På den Sorte Dame, og jammen dukket du ikke opp. Jeg husket ikke navnet, men jammen husket jeg deg. Fem år siden. Vi har med oss tre små, våre venner vi har invitert med har med to. Tilsammen har vi fem pirater som får stjerner i øynene bare vi nevner Sabeltann. Vi har allerede fortalt de om deg, og hvordan du på turen på Grashavet har gitt oss frysninger og gåsehud. Hvordan du gjorde eventyr til virkelighet for de små. Hvordan du gjorde oss til vaskeekte sjørøvere iløpet av få sekunder. Jeg tenkte, kanskje det bare er oss. Og at du mest sannsynlig ikke var der, siden det var høsten, høysesongen var over, og det var hele fire år siden sist. Jeg tok feil. Nok en gang, gjorde du en helt enkel båttur magisk. Du gav to fireåringer, om mulig, enda større øyne. Og oss gåsehud og frysninger. fire år siden, Vi og vårt vennepar gjentar suksessen. Og denne gangen går vi all in. Abra Havn og det hele. Vi har den største Sabeltann fanen du kan finne med oss. Med oss hadde vi med oss de samme små piratene som sist, i tillegg til en liten pirat i magen. Tre dager som ekte sjørøvere ventet oss, og det var en ting som stod på toppen av to-do listen. Kjøre den Sorte Dame. På veien bort spøkte jeg og eldstemor, som nå var 8 år og snart storsøster til 3. Tenk om Isak er her DENNE gangen også. Vi begge skjønner det er temmelig usannsynlig, men tenk om. Ja tenk om. Og jammen, i det vi stiger inn i Sabeltanns verden, hører skuta kommer rundt svingen, ser vi deg stående i giv akt ved siden av roret. Mamma, Isak jo. Vesla så deg med en gang, og jammen var du ikke der denne gangen også. Tre år siden. Parken har oss i sin hule hånd, det er liksom blitt litt sånn at vi i en eller annen grad må ha en liten del av parken for at sommeren skal bli komplett. Denne gangen har vi invitert med oss familie. For første gang, er vi skikkelig uheldige med været. Parkturen ble langt ifra slik vi hadde håpet. Førstegang i park med familien, pga regn mistet vi en etter en, pga våte ben og kalde kropper. Men vi ville liksom ikke gi oss, vi ville få mest mulig ut av dagen, til tross for at regnet høljet ned. Men det var sannelig ikke bare bare, iallfall ikke med fire små og minstebror som var så liten. Vi var akkurat i ferd med å finne utgangen da de to største stoppet brått. NEI, vi kan jo ikke reise nå! Jonatan må jo ta den sorte dame. Jeg hadde ikke lyst til å snu, jeg skal innrømme det. Men så kom vi på, at køen mest sannsynlig var kort, regnet tatt i betraktning. Vi hadde rett. Køen var knapp, og der, slik du alltid pleier. Til tross for høljende vær, stod du å ønsket oss velkommen om bord. Hiv o Hoi smilte du. Hiv og Hoi smilte vi tilbake, og akkurat der og da gjorde du parkdagen komplett. Et år siden. Vi har lurt ungeflokken. Vi klarer knapt å slutte å smile.På vei hjem fra Danmark, tror barna nå at vi kjørte av i Oslo, de aner ikke at parken er rundt neste sving. Du kan tenke deg jubelen som setter i gang i baksete når fem barn får vite at ferien ikke er over, men at ferien hadde to bonusdager i dyreparken. Stemningen stod i taket, og før vi hadde svingt inn på parkeringsplassen var ønskelisten eviglang. Jeg vil se giraffene, Ååhh løven! Jeg vil spise bolle i Kardemommeby! Kan vi kjøre Hakkebakkeskogen toget? Og jeg, satt i mitt stille sinn og tenkte.. Tenk om Isak er der denne gangen også. Mamma, mamma han er her enda! Hun på seks er i vill begeistring! Isak er her enda! Jeg kan nesten ikke tro det, åtte år siden første tur, stod du der jammen. Like standhaftig, rakrygget og med det skeive smilet på plass. Hiv o hoi! I dag. Ni år siden første gang. Med en ungeflokk som har blitt seks ganger så stor. Er vi nok en gang samlet i parken. For første gang som komplett familie på 8. Vi hadde strategisk valgt denne helgen, i midten av mai. Første stor utflukt med seks barn. Lett galskap. Vi trengte en park med lite folk for å komme oss gjennom dette helskinnet. Jeg må innrømme, at jeg skulle felle tårer på Den Sorte Dame, ikke helt var en scenario jeg hadde sett for meg. Men når du, nok en gang, dukker opp. Etter ni år siden første gang. Da ble det på mange måter litt for mye for en sliten småbarnsmamma. Jeg kjenner ikke deg Isak, eller hva du nå enn heter. Og det er kanskje litt rart, merkelig og underlig at jeg velger å skrive et brev, åpent sådan til en mann jeg ikke kjenner. Kanskje, har jeg flaks, og at noen du kjenner leser og bringer videre, eller for alt jeg vet, har du kanskje små barn og leser mine ord selv? Det er viktig for meg at du er klar over hva du har gitt meg, min familie, mine barn. Du har nemlig gitt de, noe som kanskje er det viktigste i en barndom. Nemlig magi. Du har gjort Kaptein Sabeltanns verden virkelig. Du har gjort eventyr ekte. Du har gjort oss alle en smule ville etter Selveste Sabeltann. Du har gitt oss minner, fantastiske sommerminner. Jeg håper og tror, at dyreparken tar godt vare på slike som deg. Jeg vil du skal vite at jeg beundrer deg, for at i over ni år, har stått trofast ved den sorte dame, og gjentatte ganger gjort en temmelig enkel båttur usannsynlig magisk. Jeg vil at du skal vite at du har satt spor. At jeg beundrer deg for din tålmodighet, for den må sannelig være enorm med tanke på hvor ektefølt hver eneste tur med det har vært. Takk!
Jeg må ærlig innrømme at jeg grudde meg mer enn jeg gledet meg. Men med fattet mot pakket jeg klart til en fem timer lang biltur med seks (!!) unger, og der av minst to som sterkt misliker det å kjøre bil. Iallfall om turen er lengre enn 10 minutter. Det er for såvidt et snev av galskap det destinasjonen også gir oss, men vi kjente på et ønske og ikke minst behov for å finne på noe med barna. Siste stoppested Abra Havn hvor vi skal tilbringe tre netter og to dager i parken. Det måtte jo være verdt en fem timers biltur? Vi pakket bilen kvelden før, jeg satte horn til kaldheving og det første vi gjorde da minste våknet i dag tidlig var å kaste de inn i ovnen så vi hadde varme ferske horn til frokost i bilen. Forholdsvis god stemning var det i det vi forlot det store blå huset for vår første skikkelige utflukt som en familie på åtte. Og på 1-2-3…..4-5-6….-7 og 8 satt vi i bilen og var på vei til det glade Sørland før kl 08.00 Og så skjedde det da, det både jeg og min mann hadde gruet oss til, gikk temmelig smooth likevell. Nesten litt skummelt bra. En stopp på hele turen, ingen krangling (!??) to små raptuser på de minste som var et hint om sult og trøtthet. Jeg begynner automatisk å analysere, når vi opplever slike oppturer. For det første blir jeg propp full av selvtillit og mestringsfølelse. Også prøver jeg å huke tak i hva vi gjorde denne gangen som gjorde at det gikk slik det gjorde. Det er klart, litt flaks kan det være, men noe må vi ha gjort og. Jeg noterer, så jeg har noe å kvinne meg opp på neste gang vi skal på tur. 1. spis frokost i bilen. Barna spiser mere enn en stresset frokost hjemme, og det blir mindre å rydde. Å sette horndeigen klar kvelden før er perfekt. Ferske, varme horn i bilen var en suksess. 2. Vær tilstede. Jeg har en tendens til å skulle gjøre alt mulig i bilen, men i stede denne gangen sang vi, lekte litt og snakket om alt mellom himmel og jord. 3. En lang stopp er bedre enn mange korte. Vi tok oss skikkelig tid på stoppen vår, spiste en is, skiftet bleier, lekte med ball, plukket blomster, studerte mariehøner og koste oss. Vi har nok hatt alt for korte stopper tidligere, som har resultert til unger som Iløpet av kort tid vil ha en ny stopp. 4. Jo før på dagen jo bedre. Dette tror jeg var det beste, aldri før har vi vært i bilen så tidlig. Har tidligere tenkt det er greit å la de løpe fra seg først.. men kanskje det er motsatt? 🙂 Og nå er vi fremme… og jeg skal prøve å ikke grue meg til turen hjem enda..
Det var en liten kar som våknet før fuglene forrige søndag. Med magen full av sommerfugler hørte jeg han løp ut av soverommet mens han sang. “jeg er Apa, jeg er Apa” Dette var dagen han hadde ventet uendelig lenge og tålmodig på. Dette var dagen han endelig skulle få treffe Apa i levende live. Og ikke bare det, han viste at dagen også var full av andre høydepunkter. Togtur, spise på Resturant og ikke minst, se slottet. Men som treåringer flest, trenger vi ikke lange tiden før vi tenker ting er unnagjort. Togturen som tar en time, skulle helst ha vært ferdig på andre stopp. Slottet kastet vi et lite glimt på så var det unnagjort, og maten vi fikk servert var det ikke så nøye med. Men, da vi endelig ankom Oslo Konserthus som også var proppfulle av andre fans av samme gjeng ble tålmodigheten straks lengre. Men store øyne og haka på brystet gikk han rundt og sugde til seg alt som skjedde. Det var kjekt å ha med seg en voksen, som man kunne klype litt i armen eller få sitte på hoften til når inntrykkene tok overhånd. Dette var stort for en liten kar. Vennebyens show, som skal reise rundt i 10 ulike kulturhus, stod absolutt til forventningene for den vesle karen og de søskene som var så heldige å få være med. Masse musikk, show, prompehumor og ikke minst, en brann, sånn helt på ekte (nesten). Det skal være konsert i den vesle byen, og det holdes auditions. Men midt oppi det hele forsvinner den kule rockegitaren til Apa, men hvem er det egentlig som har tatt den og hva skal Apa gjøre på konserten uten gitaren sin? (det brenner i rådhuset!!) Det var stas å få se alle figurene, danse og synge med de og ikke minst se Apa rocke på gitar. At forestillingen var ca en time passet den vesle kroppen helt perfekt. Akkurat passe langt til at han klarte å holde fokus hele veien. Og akkurat ved perfekte tidspunkt tittet Jumpi innom med litt ekstra sprell og moro som sørget for at mini holdt fokus. Apa og Rockemysteriet var en fantastisk opplevelse for den vesle blodfanen men også for resten av familien. Fengende musikk, flinke folk på scenen og ikke minst nøt vi synes av en temmelig oppslukt liten herremann. Vi gir Apa og Roclemysteriet tommel opp og anbefaler det virkelig til både små og store. Her var det både mye å se, lære og oppleve. Og når veien jeg blir slik som dette på bussen: Da vet man at dagen har vært vellykket 🙂
