Smabarnsforeldre.no Ord fra vår hverdag med syv barn

Jeg er i gang med runde to…
Tårene triller..
klokka er bare halv åtte… på morningen.
Det var e
Det var noen uker før julaften det virkelig startet og jeg har blitt bare værre og værre for hver dag som har gått.
I følge mannen er jeg på grensen til håpløs.
Jeg er og blir en julesipper.

Det er noe med julen som gjør hjerte mitt mykere, hormonene villere og takknemligheten større.
Og legg på en baby i magen, ja da er vi virkelig i gang.
Men hva er det du sipper for da, lurer du kanskje på?
Ok, jeg skal kalle det noe annet, for forhåpentligvis er vi flere dere ute, og sippe, det er jo så innmarri negativt.
Men gråter høres så trist ut.
Det burdet vært et eget ord for dette.
Enkelte ganger renner tårene forsiktig stille, andre ganger er det hulk,hvorfor?  fordi jeg er takknemlig først og fremst.
Jeg er takknemlig for alt jeg har oppnådd, har fått i livet mitt og alt jeg får lov til å oppleve.

Det er jo en kontrast som knapt kunne vært større når jeg står å ser på mine barn, i hvite drakter, glitter i håret og lys i hendene. Når noen et helt annet sted er på flukt, med barna under armer og frykter sine barns og eget liv.
Det er noe med julen som forteller meg,
Vi må huske å være takknemlige.
Mitt liv, har så langt ifra vært en dans på roser, ingenting servert på sølvfat.
Men det er noe med denne tiden som gjør meg mer bevist på hva jeg, hva vi har oppnås..
Og julen, gir meg en ekstra påminner om akkurat dette.
Og er det så rart, der hvor jeg står å mimrer over julekuler mens jeg pynter treet med fire små, en fantastisk mann og ei lita frøken som stabber over gulvet og beundrer julekuler for første gang mens jeg kan legge hånden på magen og kjenne en liten ufødt sjel sprelle og gi livstegn som blir sterkere for hver dag som går.

Livet er ingen dans på roser i dag heller, men av helt andre årsaker, jeg har uendelig mange grunner til å kjempe litt ekstra. Er jeg sliten, så er det jo som regel etter å ha gitt for mye omsorg. Og det er jo absolutt ikke det værste vell?
Julen for meg er så mangt, men mest handler det om følelser, minner og takknemlighet for det jeg har i dag.

Jeg gråter når jeg ser barna bake pepperkaker, jeg gråter når vi pynter juletre, jeg gråter når vi ser julefilmer, jeg gråter når barna proppfulle av sommerfugler fyller ut sin ønskeliste, jeg gråter når jeg tenner juletre i en mørk stue, jeg gråter når jeg ser barna julepyntet, når er samlet rundt et bord fylt med god mat og jeg gråter når jeg får en stund alene på gulvet på soverommet og får pakke inn julegaver til de jeg er aller mest glad i, mens jeg aktivit passer på dørsprekken slik at ingen titter.
 
Det blir mye grining…
Men alle er gode, uendelig gode.
Så la meg sippe litt da.. jeg skal holde saltvannet for meg selv…. men..
Ikke si jeg er den eneste vell?

Som førstegangsmamma var hele perioden som et kraftig slag i trynet.
Jeg hadde bygd meg opp, ved hjelp av media, bøker, blader og mennesker rundt meg, et klissete og romantisk syn på det hele.
Alt jeg så frem til var fødselen og få svangerskapet overstått. Bli FERDIG.
Det jeg ikke innså var at det var da det hele begynte.

Jeg vet nå at fødselen er så langt ifra en ende, det er uten tvil en begynnelse.
Begynnelse på den ekte morsrollen og ikke minst babytiden.
Perioden som kan gi deg en kraftig høyre, når du minst aner det.
Jeg husker jeg satt der, 3 kort uker inn i babytiden og alt jeg ønsket var at den skulle bli over.
Jeg lengtet etter neste milepæl, neste utvikling som kanskje kunne ta meg ut av denne perioden.
I en tykk grøt av lite søvn, såre brystvorter, slapp og sliten barselkropp jeg knapt kjente igjen og hormoner som var på vei ut
av kroppen var det ufattelig at det hele skulle bli bedre.
Nyt tiden sa alle, den går så fort.
Hah tenkte jeg og så ingen ende på det hele.

Hva var vel dette å nyte?
Å være trygghet, gi nærhet, kjærlighet og omsorg konstant gjorde at alt jeg lengtet etter var litt frihet, litt egentid.
Luft rundt egen kropp.
Men så sitter jeg her, snart 12 år senere. Med mitt sjette barn i magen.
For sjette gang skal jeg tre inn i den tøffeste perioden jeg har opplevd, og lagt bak meg.

Men det jeg vet nå, som jeg ikke visste da, er at klisjeen har rett.
Tiden går så fort.
Tiden flyr.
Og til tross for at man på de tøffeste dagene føler perioden uendelig, sitter man i etterkant og føler det hele var over på et blunk.
Nyfødt, eller spedbarnstiden om du vil, er unik. Ingen andre perioder i livet er lik.
Unik og vakker på sitt vis. Med en nærhet og avhengighet som ikke kan sammenlignes med noe.
Det er voksende kjærlighet, en ro, og en nysgjerrighet både hos det lille menneske og de større rundt.

Med kul på magen som snart sprekker prøver man så godt man kan å forberede seg.
Hvordan var det egentlig sist, hva gjorde vi da?
Bilder og minner dukker opp, og man innser at det første møte på null komma niks har blitt de første steg.

Jeg. var helt sikker på at jeg nå hadde klart å kun ha en uke siden forrige oppdatering, men jammen har det flydd unna to.
Sist jeg skrev tok jeg for meg uke 34, og nå trer jeg jammen meg inn i uke 36!?
 
Hvor langt er jeg på vei nå.
Fredag er dagen hvor jeg skifter uke, og i dag trer jeg altså inn i min 36. uke som gravid. 35+0 sier tellinga og jeg er offisielt høygravid.
Babyen er nå like stor som en ananas.

 
Fra hode til rompe strekker den seg like langt som en ananas, merkelig å tenke på, at han er ferdig.
Alle organer er modne og klare. Det er bare babyfettet som skal på den lille kroppen så han er bedre rustet for å komme ut til denne iskalde verden.
I magehulen
Sist skrev jeg om at det hadde dukket opp en rytme, og den har blitt mer tydelig. En meget rolig kar på morningen og helt bajas på kveld og natt.
Jeg håper INDERLIG at han ikke kommer ut med samme rytme.
Jeg begynte i uke 34 å merke mer brå, voldsomme og tydelige bevegelser og fikk i uke 35 bekreftet at jeg har alt for mye fostervann, som også forklarer hans bevegelighet og ikke minst den gigantiske magen.

 
Søvn og humør:
Så har graviditeten satt skikkelig preg på søvnen og jeg våkner sånn skikkelig opp hver eneste natt fordi jeg må opp å tisse, og jeg har en baby som prøver å flytte om der inne.
Jeg er fortsatt ved godt mot føler jeg, men kjenner at det er tungt å gå med denne store magen og det å gjennomføre vanlige oppgaver som kan gjøre meg litt motløs. Jeg vil jo så gjerne gjøre det meste. Liker ikke å måtte spørre om hjelp til alt. SÅ humøret er nok kanskje en smule preget av det.
Det er også litt enklere å bli hjemme merker jeg. En voksende følelse av å ha lyst til å gå i hi gjør at en rolig dag hjemme er helt innafor.
Men fødsel nærmer seg.. og rett som det er blir jeg preget av både angst og forventning.
Skikkelig ventemodus nå..

 
Cravings:
Et ord: ISBITER.
Jeg spiser og spiser og spiser og spiser og investeringen av isbitmaskin har vist seg å være verdt det.
Jeg sliter generelt med matlysten om dagen, så er kanskje dumt å fylle på med isbiter. Men herreguuud så godt det er.
 
Fødselsforventninger:
Det er helt sjukt å se at det er under 40 dager igjen til han er her.
Og at jeg iløpet av en måneds tid mest sannsynligvis har lagt en sjette fødsel bak meg.
Det er nesten bra at magen er usannsynlig stor denne gangen, for jeg kjenner den gir meg litt motivasjon til å bare få det overstått.
Men fortsatt sitter fødsel nr 5 og følelsene rett for tett under hunden at jeg husker ting for godt.
Tankene kommer når det er stille rundt meg, når jeg skal sove og prøver å finne roen med sprelsk baby i magen.
Da kommer det en snikende følelse av å ikke få puste. HETTA er et godt ord. Jeg har fødselshetta.

Shopping:
Herreguuud gutten har seriøst nesten ikke klær, og det er helt sant.
Jeg tror jammen jeg må sette meg ned å bestille litt.
Bilstol er bestilt, og jammen meg vogn i hus også 🙂
Den skal jeg fortelle mer om senere.
 
nå mangler seng, dyne og et sted å sove i stua.

 
 
Kroppen:
Å gå med en gigantisk mage tærer på både ledd og psyke. Innimellom gjør vondt både her og der.
Det er vanskelig å finne en god stilling og alt vannet gjør det vanskelig å puste ordentlig.
Ting går slow motion best, men vanskelig å ta hensyn hele tiden til tempoet kroppen ønsker.
Blodtrykket er voldsomt lavt til tider, og på det laveste kjørte det meg rett i bakken. 90/70 er ikke et trykk å skryte av.
Det ble et døgn på sykehus etter at jeg og lillebror dessverre gikk i bakken.
Litt drama på slutten med andre ord 😉

 
Men det går fint med oss, og jeg håper og tror at jeg holder fint ut, ut 2018.
Når kalenderen viser 2019 tillater jeg meg selv å gå i hi, fødselsmodus og venteboble.
Alt i ett…

Han vet ikke helt hvor han skal se stakkar.
Mobiltelefonen har allerede vært opp og ned av lommen unaturlig mange ganger på kort tid.
Tenker han skulle gitt mye for at noen, hvem som helst, kunne finne på å sende han en melding eller ringe. Helst Akkurat nå.

Foran han står en temmelig gravid kvinne.
Hun puster og peser og ser grå og blek ut.
Hun løfter hånden rett som det er og tørker svette fra ansiktet.
Sukker, stønner og leter desperat etter et sted å støtte seg, men rundt henne er bare ustødige søyler med en tråd i mellom.
Flere ganger har hun satt seg ned på huk, og hver gang køen beveger seg litt sliter hun med å komme seg opp.
Den gravide kvinnen er meg. Hvem han med mobilen er, vet jeg ikke.
Eneste jeg vet er at han er meget ukomfortabel, kanskje til og med verre enn meg.

Jeg står midt i sikkerhetskontrollen på Gardemoen. I magen har jeg en baby på 30 uker og akkurat i dag bestemmer kroppen seg for å ikke spille på lag.
Kraftige kynnere og blodtrykksfall setter meg helt ut og jeg sliter med å puste.
Svimmel, kvalm og vondt. Midt i en et mylder av mennesker. Jeg reiser alene, eller rettere sagt jeg og han i magen.
Vi hadde gledet oss til denne reisen lenge men akkurat nå angrer jeg. Hva i huleste tenkte jeg på?
Jeg ser flere og flere stjerner og blikket mitt flimrer, jeg setter meg nok en gang på huk selv om jeg vet det nærmest vil bli umulig å komme seg opp neste gang.
Men heller det enn å svime av.
Når vi steg inn i slusen for kontroll var det tett i tett med mennesker.
Nå hadde jeg fritt spillerom. De foran meg stod med ryggen til. Tilsynelatende uvisst om hva som foregikk bak seg.
Og han bak, vel, han var bak. Bare mye lengre bak.
Plutselig hadde vi flere meter glippe mellom oss. Han fortsatt mer opptatt av belysning i taket og en telefon det ikke skjedde noe på.
Køen beveget seg igjen, og jeg får kavet meg opp.
Denne gangen hjalp det ikke like mye som sist på svimmelheten og svetten sildrer enda mer.
Jeg kan virkelig ikke gå i bakken her, midt i sikkerhetskøen. Det kan jeg bare ikke.
Jeg ser meg litt desperat rundt etter mennesker i uniform men står midt i slusen av mennesker som også har planer om å reise.
Som kanskje har kroppen full av sommerfugler i magen eller morgenstress.
Jeg puster og peser som en hval på land men har ikke stort annet valg for å holde meg ved bevissthet.
Nå snur de foran seg rundt og ser også. De har nok hørt meg.
De snur seg synkront, ser på hverandre med et dømmende blikk, før de snur seg tilbake igjen.
De snudde seg aldri igjen.
Heldigvis rykker vi fremover.
Jeg kan, selv om jeg tenker meg godt om, ikke huske at jeg har følt meg så ille noen gang.
Ikke bare var kroppen på bærtur, men jeg følte meg beglodd, til bry og vanvittig ensom.
Og verst av alt.
Helt ubetydelig for alle menneskene rundt meg.
Akkurat som om jeg bare kunne ha druknet, mens de stod å så på.

Greit nok, jeg kjente ingen der. Alle var ukjente mennesker for meg.
Men betyr det at jeg kan oversees?
At hvordan jeg har det og føler meg er ubetydelig?
Hadde de trampet over meg om kroppen hadde gitt etter og jeg hadde falt om?
Jeg kom meg frem til skranken, gjennomvåt får jeg lagt ifra meg sekk, belte og verdisaker.
Både lettet og skuffet.
Og veldig redd.
Så skal jeg scannes.
Blir plukket ut til tilfeldig kontroll.
Vi sjekker alle gravide, sier hun som står der i uniform.
Det går fint sier jeg.
Hun søker over hele meg, klemmer meg i sidene og gnir en strips over fingrene mine.
Ser på meg med granskende blikk.
Går det bra med deg sier hun?
Jeg knekker sammen.
Tårene som har presset på siden midtveis i køen får fritt spillerom og jeg lar de bare trille.
Ja nå så, sier jeg smiler fattet mens tårene triller
Nå så.
Sikker? sier hun og stopper søk og legger en hånd på skulderen min.
Sikker, sier jeg og går for å finne sakene mine.
Et menneske av flere hundre brukte de fem viktige ordrene.
Går det bra med deg?
Kanskje fordi hun får betalt for å spørre, forhåpentligvis fordi hun brydde seg.
Vi mennesker skal utvikle oss, selv i 2018 skal vi jo det.
Lære oss nye egenskaper, utvikle nye metoder og teknikker.
Men vi må for all del, aldri slutte å bry oss.
Vi må ALLTID våge å bry oss.

Vi må tørre å gjøre det ukomfortable mindre ukomfortabelt med å strekke ut en hånd.
Tilby oss å hjelpe, bry oss.
Ikke trekke opp telefonen eller telle lyspærer i taket, ikke snu oss for å se for å så overse.
Det finnes ikke noe som er viktigere, enn å bry seg.
For sannheten er, at uten hverandre.
Er vi ingenting.
Bare ubetydelig, redd og fryktelig fryktelig ensom

//annonse

Jeg har blogget siden 2014 og siden 2014 har jeg hatt med meg fantastiske knertenogkaroline.no.
En jordnær, ekte og god butikk med barneklær av god kvalitet og ikke minst en knakande god service.

Med raske utsendelser, raske svar på kundeservice og lett tilgjengelighet har de vært et naturlig valg for meg de siste fire årene og det har vært en stor ære å ha de med på laget.
Hele 55 rabattkoder og rabatter har de delt med oss og meg, og dette er den 56 og siste gang.

Dette er både vemodig, trist og godt på en gang.
Mye har skjedd med bloggen, meg og ikke minst Knerten og Karoline siden vi startet.
Både jeg og de har vokst.
Ungeflokken har fordoblet seg (!!) jeg har fått min egen (sammen med min mann) butikk og Knertenogkaroline.no har fått flere fysiske butikker og blitt en knallfin nettbutikk.

Jeg har brukt klærne som Knerten og Karoline tilbyr i fire år og er vanvittig fornøyd. Hovedtyngden hos de er nameit, men de tilbyr også hust&clair, fixoni og salto blant annet.
Klærne har en fornuftig pris og tåler å bli brukt, som er vesentlig da vi selvfølgelig ønsker oss klær som kan gå i arv.

Rabattkodene fra knertenogkaroline.no har vært ekstra moro å dele ut fordi de har vært veldig aktuelle. rabatter på vintertøy når vinteren kommer, ull til høsten og masse herlige sommernyeter allerede i april/mai. Og den siste rabatten er ingen unntak.
Denne gangen trenger du ingen rabattkode, det er rett og slett 20-50% rabatt på hele butikken og det vil vare fra nå til 14. desember.
Absolutt alt med andre ord, men gjelder kun på lagerførte varer.
HER finner du nettbutikken. Gjør unna de siste julegavene, sørg for å kapre noe du trenger til redusert pris eller bare kjøp noe du kanskje har siklet litt på.
Happy shopping og takk for samarbeidet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Navnet til første barn hadde jeg klart før hun var i magen.
Amalie heter vår eldste og er oppkalt etter en av sine besteforeldre.
Min manns bestemor som jeg aldri fikk æren av å møte.
Han ville vise meg hennes grav og på veien opp dit snakket vi om å kalle barna opp etter tidligere familiemedlemmer og konkluderte egentlig med at ingen hadde navn vi likte eller så var de navnene vi likte allerede “godt brukt” og oppkalt tidligere.
Nå skulle vi besøke graven til Agnes og Johan.
Og der så vi plutselig at Agnes hun het også Amalie.
Og vips, var navnet i boks.
2 år senere, ble Amalie født.
Markus, Matilde og Jonatan har også en historie rundt sitt navn. Den kan du lese her om du er mer nysgjerrig.
Oda fikk navnet sitt av betydning.
En overraskelse og berikelse vi absolutt ikke så komme.
Oda betyr rikdom.

 
Jeg synes helt ærlig at det å velge navn er vanskelig.
Enten man vil eller ikke blir det en del av personligheten. Noe som skal følge de resten av livet.
Ikke vil vi ha for spesielt, ikke for alminnelig og hvordan i alle dager vet vi om det passer det lille vesenet som kommer ut av min mage.
Vell, sannheten er vel at man ikke vet.
Navn er noe man må ta på magefølelsen.
Jeg bryr meg ikke om navnet passer med resten av flokken, det er i grunnen uvesentlig. Jeg mener, hva betyr det for lillebror om navnet matcher hans søsken?
Jeg pleier å holde navne kortet tett til brystet.
Og denne gangen blir inget unntak.
Årsaken er at det finnes vanvittig mange meninger rundt navn, og sjeldent sitter folk på de.
Og hva trenger vel jeg å vite, om du synes navnet er pent eller ei?
Det viktigste er at det passer for oss som familie og ikke minst for han som kommer?
Samtidig blir det på en merkelig måte viktig, hva andre synes.
Da det er han som etterhvert skal oppleve responsen rundt sitt navn.
Men, to små hint rundt navnet kan vi dele.. så kan du kanskje gjette…og kanskje har du rett.
Barnas navn har en ting til felles.
Alle inneholder de minst en A, som et symbol på at de alltid kommer først i rekken for oss. Alltid.
 
Så da blir familien vår bestående av.

For Jan-Anders

For Nina

For Amalie

For Markus

For Matilde

For Jonatan

For Oda
 
og

 
For….
 
Vi gleder oss til å fortelle dere.

At tiden flyr er så klisje å si, men når man virkelig opplever at det FLYR ja da forstår man hva som menes.
Jeg husker godt første svangerskap. Hvordan jeg med stålkontroll visste akkurat hvor langt jeg var på vei til en hver tid.
Man blir litt slappere andre svangerskap, og hos meg fortsetter trenden.
Takket være en app på tlf har jeg tellingen og jeg blir like overrasket hver gang jeg sjekker den.
Hvor langt er jeg på vei nå?

Tro det eller ei men appen forteller meg at jeg er hele 33+3 det vil si at dersom jeg
føder til termin er det under 50 dager igjen av dette svangerskapet.
Hvor stor er babyen?
En gjennomsnittlig stor baby er på denne tiden like stor som en Cantalope melon
Oh holy…

Jeg er temmelig glad det ikke er denne fasongen babyen kommer ut med.
 
I magehulen:
Det har de siste ukene dukket opp en form rytme hos han, og kort oppsummert håper jeg at den ikke fortsetter utenfor magen.
For her er det temmelig stille på dagtid og veldig aktivt kveld og natt.
Han styrer noe voldsomt når han først er i gang og har overrasket sine søsken med laaange ålete bevegelser som får magen til mamma til å danse.
Innimellom skulle man tro at han prøvde å utvide plassen men tro meg når jeg sier, det er det ikke rom til.
Han romsterer, hikker og vi kan faktisk se at han øver seg på å puste på utsiden av magen.
Han begynner å bli klar 🙂

//annonse

Om jeg snur meg rundt, og ser på hva som har skjedd de siste seks årene må jeg virkelig klype meg selv i armen.
Om man tar de seks årene i et stort hopp er det hele temmelig svart/hvit.
For seks år siden satt jeg i stuen min uten gnist. Utenfor arbeidslivet i nesten fem år, tung, deprimert og uten noen mål.
Eneste jeg hadde var et inderlig ønske om å gjøre ting annerledes, for slik jeg hadde det da ville jeg absolutt ikke ha det.
2012 ble året hvor mye skjedde.
Det hele startet med at jeg ble mamma for 3. gang. Proppfull av svangerskap og fødselsdepresjon holdt jeg meg desperat fast i håpet om at vi skulle klare å snu dette. At vi skulle klare å endre trenden å få det bra igjen. Jeg var rett og slett lei av å være syk og ikke minst føle meg mislykket.
Jeg visste mye måtte gjøres, og mye ble tilrettelagt for at jeg skulle klare å gjennomføre.
2012 ble året hvor alt snudde.

Noe våknet i meg som hadde ulmet lenge, en iver etter å starte noe selv.
Min største utfordring var at jeg ikke helt visste hva jeg ville gjøre, bare at jeg ville skap og inspirere.
Idebank for småbarnsforeldre på facebook ble født i forbindelse med et prosjekt gøy i familien. (det kan jeg snakke om senere)
Vi gjorde mye sammen som venner rundt oss fant inspirerende og de ønsket seg et sted vi kunne dele.
Vi laget siden og inviterte venner. Iløpet av kort tid, hadde vi fått MANGE venner.
 
Jeg brant inne med mange ideer, og facebooksiden kom til kort, smabarnsforeldre.no ble neste naturlige steg.
Med hjelp fra næringsstiftelsen fikk jeg midler til å starte min egen selvstående blogg.Jeg fikk god hjelp av designere og fikk en fot innenfor et magisk godt management (som jeg er hos fortsatt) Og vi var i gang.
Her kunne jeg dele tanker, ideer og erfaringer. Skrive om tema som var viktig for meg og ikke minst være med på å skape en dialog med andre foreldre.Igjen og igjen fikk jeg bekreftet at jeg ikke var alene om tankene mine, igjen og igjen fikk jeg applaus for å tørre å snakke om ting og bit for bit falt selvtilliten min på plass igjen. Dialogen ble til i flere kanaler, først facebook, så blogg, instagram også snapchat.
Småbarnsforeldre viste frem magien i småbarnslivet for meg og gjorde meg nyforelsket igjen.
Nyforelsket i rollen som mor, rett og slett.
Og som alle vet.. når man er nyforelsket skjer mye.

Jeg hadde lenge gått med en ide i magen om et produkt jeg selv hadde savnet.
Men pga selvtillit og ikke minst sykdom og økonomi hadde den aldri blitt noe av.
Jeg turte å dele ideen med mine kjente og kjære følgere som jeg hadde blitt temmelig godt kjent med og begeistringen over ideen var over all forventning.Plutselig hadde jeg mange, flere 100 som synes ideen var god og jeg var ikke lengre i tvil.
Kos med kaos kalenderbok ble for første gang produsert i 2015 og ble tatt varmt imot.
Og den markerer starten på noe helt nytt.

Med kalenderbok og plutselig flere 1000 kunder var det på tide å forandre selskapet fra et enkeltmannsforetak til et AS.
Jeg valgte å beholde enkeltmannsforetaket for bloggen og opprettet et nytt as til kalenderboken. Jeg visste jo godt at jeg ikke ville stoppe her.Å drive en butikk som kunne gjøre en forskjell for mange var virkelig noe som motiverte meg.
Men med et AS i hendene er det VANVITTIG mye å sette seg inn i.
Jeg fant ut at banken kunne bli en viktig instans å søke råd og veiledning.
Vi erfarte raskt at det å velge en bank som var tilgjengelig og tilstede var viktig for vår bedrift (like viktig som privat)
Valget ble naturligvis en lokal bank. Sparebank1 ble valget da vi opplevde de som en bank som heiet frem lokal næringsdrift og var oppriktig opptatt av å veilede og rådgiver.
Å starte et AS med Sparebank1 å holde i hånden gjorde det hele til en ryddig prosess.
Her fikk vi god veiledning om både fornuftige kontovalg, kredittmuligheter, kort som var registrert på bedriften.
I tillegg vi også samlet forsikringer og pensjon ordninger til oss og ansatte i ett og samme bygg.
Vi opprettet AS i 2016 og har støtt og stadig vært temmelig glade for å ha valgt en lokal bank.
for i likhet med privatlivet er det rett som det er man trenger assistanse for banken og bedrift sammenheng er man ofte avhengig av at ting går raskt og glatt. At de har masse spennende og god informasjon er også vesentlig. Du kan lese mer om SpareBank1 og bedrift HER.
Det skumleste med å være Gründer, synes jeg, er at man må starte prosjekter uten å egentlig vite hva og hvor veien bringer.
At man starter i bunn og lever ut en skikkelig learning by doing livsstil.
Lærekurven min har vært drøy.

Når jeg begynte bloggen visste jeg ikke engang hva et webhotell var og hver eneste dag lærer jeg noe nytt eller gjør meg en ny erfaring som gjør veien foran meg litt mindre humpete. Men så plutselig oppdager man en usving som ikke var tegnet inn på kartet.
Man må trives med det, å ikke helt vite hva fremtiden bringer når man velger å være selvstendig.
Det er klart, etterhvert som bedriften får litt mer kjøtt på beina blir det litt mindre vablete, men man vet aldri hva som skjer på jobb.
Avgjørelser må taes hver eneste dag, noen ganger lander man riktig andre ganger vrikker man beinet.
Å være gründer har gitt meg mye mer enn jeg kunne drømme om.
Kunnskap, selvtillit, nye bekjentskaper og ikke minst har den bidratt til å kunne oppfylle flere av mine og andres drømmer.
Jeg og min mann, har sammen skapt arbeidsplasser og bidratt til å gjøre en forskjell og lite kan slå den følelsen.
Men veien har vært lang og vanskelig det skal jeg ikke legge skjul på.
Vi har blåmerker ja til og med åpne sår.Det koster å stå i det, ikke bare økonomisk men også psykisk.
Vi har mistet venner, måtte ofret mye for å heller jobbe og det forstår jeg at ikke alle gidder å vente på.
Tålmodigheten tar en gang slutt.
Men heldigvis har vi noen, som har holdt ut.
Og som vi setter uendelig stor pris på i dag.
 
Reisen hit er jo bare begynnelsen håper vi, og vi er vanvittig takknemlig for støtten vi har fått på veien.
For all råd og veiledning og heiarop.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For tre år siden, akkurat nå,
Hadde jeg hjertet utenpå og stoltheten var større enn jeg kunne bære.
Jeg var redd, stolt og veldig rolig.
Jeg følte en fred, en stolthet bare en nybakt mamma kan føle.

Oppå meg, hadde en jeg fire timer gammel bylt på 4,3 kg, fersk i verden.
Jeg var nybakt mamma.
For tre år siden var jeg redd, veldig redd.
Jeg hadde igrunnen vært redd lenge, en frykt som hadde bygd seg opp til en angst.
Det var ingen utvei, det visste jeg, han måtte jo få komme ut en gang. Denne mageboeren jeg hadde bært på i 40 uker var jo klar. Han ville ut. På denne dag, for tre år siden.

Du har  jo gjort dette før, sa de, det er jo fjerde gangen, du vet jo hva du går til.
Ingen hadde rett.
Aldri hadde jeg båret på akkurat han, aldri hadde jeg født akkurat han, aldri hadde jeg fått oppleve å bli mamma til akkurat deg. Du var ny, alt var nytt.
Vi fikk samme fødestue som storesøster ble født i, ingen rier, ingen vondter, men der satt jeg, og visste at om ikke lenge, skulle alt bli annerledes.
Fødselen, jeg var livredd, hele kroppen ristet, tårene rant ukontrolert, jeg mistet meg selv og kontrollen.
Alt jeg husker er blikk fra jordmødre som ville meg godt og de varme hendene fra min mann på lår og skuldre.
Han kom ut, hel, frisk og nydelig.
Og jeg var så stolt bare en fødekvinne kan være, jeg hadde klart det igjen.

Det var det alle sa, du er vel glad du er ferdig.
Ferdig? Jeg er jo langt ifra ferdig, jeg visste det godt, der jeg lå å beundret den nydelige nesetippen, myke nakkegropen og de pittesmå fingrene.

Vi har så vidt begynt, vi er kun igang.
Og nå ar vi lagt tre år  bak oss, sammen.
Jeg har jobbet hardt og i herdig, tårene har trillet, latteren har klukket, jeg har sovet på tider man ikke sover og vært søvnløs når alle sover.

Jeg har vært stolt, uendelig stolt, jeg har vært sliten, vanvittig sliten.Jeg har bysset, båret, trillet, rugget, stellet, matet, lest, lekt og kost og ammet, ammet og ammet.

Og du, har vist oss hvor mye en liten kropp kan forandre store liv og en hel familie.
Hvordan en liten hjelpesløs bylt, blir til en bestemt kar med et lurt smil og dansende latter.

Du, lille venn har forandret livene våre, fylt årene med en kjærlighet og glede vi ikke har følt før.

Du, lille overraskelse, har lært meg mye, forandret meg som menneske, som mamma.
Du har beriket oss med din tilstedeværelse i tre år,
Du har vokst, både i deg selv og i hjertene våre.

Og tenk… om noen måneder er du jammen storebror til to også.
Kjære lille venn, tusen takk for årene som har gått.
Jeg gleder meg til de neste.
Gratulere så mye med dagen.

 

I fire år, har jeg blogget.
Det høres kanskje rart ut, men det satt langt inne å starte en blogg, jeg hadde mine oppfatninger av hva en blogger var.
Det var ikke meg, jeg skulle ikke starte blogg, jeg skulle ha nettside.

Men blogg ble det, og blogger ble jeg.
Og om det å starte blogg satt langt inne, satt det å si høyt at jeg var en blogger ENDA lengre inne.
Jeg satt, med fordommer til mitt eget selvagte yrke.
Ironisk? Ja kanskje.
Men så skjedde det noe.
Etterhvert som bloggen vokste, vokste også troen på meg selv og mine holdninger og verdier.
Jeg vokste som menneske og mitt nettverk vokste enormt.

Jeg ble kjent med mange fantastiske mennesker som viste meg at alt er “normalt” og at man aldri er alene om noe.
Likevel sitter det mange der ute å føler seg fryktelig fryktelig ensom med tanker og følelser.
Kanskje spesielt når det kommer til foreldrerollen.
En epoke i livet hvor alt blir snudd på hodet og man får kastet livets viktigste rolle i armene.
VIPS så er man forelder, mamma og pappa.
Fra nå og resten av livet.

Jeg startet bloggen med en iver etter å inspirere.
Jeg delte tips til aktiviteter man kunne gjøre for å fylle den ellers meget rutinepreget hverdagen med noe gøy og spennende.
Det hele startet som en upersonlig blogg hvor jeg stod litt utenfor det hele og det var tipsene mine som stod i fokus.
Men så begynte nysgjerrigheten hos lesere å tyte frem. Hvem var denne gærne dama med ungeflokken (hadde tre da ha ha) som skrev og ikke minst HVEM er hun. Litt etter litt krøp jeg frem fra mitt trygge skjulested, eller komfortsonen om du vil kalle det det 😉
Og i dag, fire år senere deler jeg både fra hverdagen, tanker, følelser, opplevelser og selvfølgelig fortsatt inspirasjon.
Dere som lesere fikk meg til å skjønne at blogg kan være mye mer enn det overfladiske.
Blogg trenger ikke bare være Picture perfect.
Blogg kan også være ekte, inspirerende, døråpnende (?) og ikke minst bekreftende.
Jeg har delt mye mer med dere enn jeg noen gang kunne forestilt meg jeg skulle gjøre.
Men å dele har gjort meg sterkere av flere årsaker. Kanskje aller mest fordi jeg vet at andre har blitt styrket av at jeg har turt.
Jeg har delt angst, depresjon, livskamper, øyeblikk, gullkorn, tanker, følelser, svangerskap og fødsler.
I tillegg til oppskrifter, ideer og andre kreative inspirasjoner.

Jeg står temmelig rakrykket når jeg forteller at jeg er blogger i dag.
Sannheten er at flere av mine største forbilder også er bloggere.
Ikke bare er jeg stolt, men også usannsynlig takknemlig. Rett og slett drømmejobben.
Og hver eneste dag i nå snart 5 år (iiiik) har jeg jobbet med denne lille bobla som har blitt litt større med tiden.
Som blogger har jeg hvert år fulgt med på Vixen, men litt sånn bittersweet smak i munnen har jeg både kjent på misunnelse og en form for avsky.
På mange måter har vixen vært motpolen av hva jeg ønsker at min blogg skal være. Vixen er en kåring for influencere, om du ikke visste.
En kåring og fest med høy glamourfaktor, et lokale proppfull av mennesker som later som de bryr seg om hverandre men som egentlig er mest opptatt av seg selv.
Men samtidig er det en kraftig klapp på skuldra, et aldri så lite heiarop og en ære.
Til tross for picture perfect og glamour har disse bloggerene en ting til felles. De jobber vanvittig hardt for å oppnå det de ønsker.
Jeg har både vært misunnelig og ørlittegranne glad for å ikke være en del av sirkuset.
Hva i all verden skal lille meg gjøre der blant alle de vakre menneskene?
Men så har det skjedd noe med Vixen, en stor endring.
Nye mennesker i jury og et nytt fokus.
Nå er det fokus på vær varsom plakaten, tettere samarbeid med Forbrukertilsynet, Medietilsynet og Helsedirektoratet.
Det har rett og slett fått en mer særiøs sving.
Og i år, kjenner jeg jammen at jeg er klar og har lyst.
Og kanskje, kanskje er det min tur til å få en klapp på skuldra?

For å bli en del av Vixen må man først nomineres.
Og her kommer altså du inn.
Dersom du, har lest bloggen, liker innhold og det du leser, kanskje blitt inspirert, informert eller fått en bekreftelse eller to.
Ja kanskje du også har noen minutter å bruke på å gi meg en nominasjon.
Da hadde jeg blitt usedvanlig takknemlig.
Uansett vil jeg takke deg for å lese bloggen min og ta del i vår galskap.
Takk for at du gjør det mulig for meg å ha drømmejobben.
Nominering til vixen finner du HER