Smabarnsforeldre.no Ord fra vår hverdag med syv barn

Hun har gledet seg lenge til å begynne på skolen.
Ifra første dag i siste år i barnehagen har hun vært både klar og tydelig på at nå var hun klar for neste steg. Det store steget inn i skolegården med sekk, nykvesset blyant og alt for stort viskelær.
Sommerferien kunne nesten ikke gått fort nok, hvorfor i alle dager var den så lang?
Fantes det i heletatt noen som trengte så lang ferie?
Det føltes godt i mammahjerte, å se hun gledet seg slik over den store overgangen som ventet.
Storebror hadde ikke denne forventningen og nærmest gruet seg til det hele.
Det gikk fint med han også, men det er ingen tvil om at det er enklere å følge en førsteklassing inn i skolegården for første gang når det er sommerfugler som fyller magen og ikke småstein.
Det var en stor dag, hun klarte nesten ikke slutte å smile, og hadde det ikke vært for ørene hadde smilet gått rundt. Stolt som få satt hun på stolen og hilste pent på læreren.
ENDELIG var vi i gang.

Men så skjer det noe, hun som spratt opp den første skoledag kl 05 og stod klar i trusa med sekken på blir vanskeligere og vanskeligere å få opp. Sommerfuglene forsvinner og det samme gjør iveren etter å komme seg på skolebussen.
Mammahjerte blir bekymret, har hun ikke venner? Mangler hun noen å leke med?
Hvordan er læringsmiljøet? Er det noe galt?
Hun er seks år stor, like vell føler jeg ofte det er vanskelig å spørre de riktige spørsmålene.
De som ikke leder til et svar jeg kanskje ønsker, men et svar som kommer fra hennes hode og hjerte.
En annen ting er å finne tid, hvor hun tar seg tid og får tid til å svare ordentlig.
Ikke bare med stutte “vet ikke” eller “husker ikke”
Så fikk vi litt tid, hun og jeg.
Jeg fant tegneblokk og farger.
Målet var tid sammen, og prøve å nøste opp i skolesituasjonen?
Hvordan er det å være skolejente da?
Drister jeg meg til å spørre etter at Elsa har fått farge på både hår og armer.
Ikke så gøy som jeg trodde, sier hun uten å nøle og uten å se på meg.
Hun bytter farge og fortsetter på den overdrevne sexy kjolen (om du spør meg)
Ikke så gøy? Hva er annerledes da?
Jeg må jo plutselig klare alt, sier hun og ruller øynene mot meg.
Jeg må kjempe mot smilet, forstår godt hva hun mener.
Ikke rart hun kjenner på den, fra å ikke ha stort til forventninger har hun gått gjennom en sommer hvor vi gjentatte ganger har fortalt henne at dette må hun klare, hun er tross alt skolejente.
Alt i fra å åpne å lukke de vanskeligste jakker, tre strikken over skoene, tørke seg på do og pakke sekken selv. Det er klart det er overgang.
En stor overgang fra en bekymringsfri og nærmest ansvarsløs hverdag i barnehagen med lillebror.

Ja det forstår jeg godt sier jeg, mens vi begge fortsetter å fargelegge.
Men synes du har klart deg veldig fint, jeg stryker henne på ryggen.
Hun smiler og gir meg et raskt blikk.
Så stopper hun opp.
Holder begge hendene på den isblå fargeblyanten og tenker en stund før hun rynker pannen.
Ser på meg en stund… før hun legger blikket ned på arket igjen.
Også tror jeg de har glemt at vi er barn, sier hun mens fargene fyller kjolen.
Glemt at dere er barn?
Ja, sier hun bestemt og slutter å fargelegge.
Vi får jo ALDRI leke.
Og der, akkurat der faller alle brikker på plass.
Det er klart, jenta savner leken.
Hun er seks år, proppfull av fantasi og livlige historier.
Hun kan bruke timesvis på rommet, i sin egen verden.
Hun som lekte og lekte og lekte og lekte hele dagen i barnehagen.
Sitter nå på en stol, til en pult, med forventningene bokstavelig talt hengende over seg.
Målet er at alle skal knekke lesekoden første skoleår (aller helst første halvår)
Hun skal kunne telle både høyt og langt, og forstå at 1 og 1 er to.
Sette seg inn i et nytt klassemiljø, nye rutiner, nye voksenpersoner og systemer.
Gjøre lekser, holde orden og pakke sekken selv.
Hun er jo tross alt skolejente.
Det er ikke det at jeg ikke tror hun leker i skolen, hun har fått flere venner og friminuttene blir nok fylt med både fantasi og magi. Men sammelignet med tidligere hverdag er det langt ifra nok.
Uten lek, ingen fantasi og mindre glede.
De har kanskje ikke glemt at dere er barn lille venn sier jeg og tar håret bak ørene.
De har bare så veldig lyst til å lære dere masse masse.
Tenk hvor heldige dere er, fortsetter jeg. Som får lære nye ting, hver eneste dag.
Ja, sier hun og smiler.
Biter litt i blyanten som nå har blitt rosa (selvfølgelig)
før blikket igjen går ned på arket.
Men vi trenger ikke lære så mye hver eneste dag da.
Vi har det jo ikke travelt.
Vi snakker ikke stort mer om det, jeg og den store lille førsteklassingen min.
men hun fikk meg til å tenke.
Og kanskje med dette innlegget får hun flere til å tenke?
Det jeg vil, med dette innlegget er å sende en ekstra hyllest og klapp på skuldra til
de viktigste studentene vi har her i landet.
De som kanskje trår igjennom det tøffeste året i sitt liv uten å engang være klare over det.
Har du en førsteklassing i hus, gi han et rusk i håret og et kyss på kinnet.
Fortell at du er stolt av henne og at du beundrer den innsatsen hun gjør.
Lag en hverdagsfest ut av leksestunden, drikk eplejuice av stetteglass og ta en kjeks ekstra.

Også bør vi kanskje sette oss ned, tenke litt på, om vi har glemt at de er barn?
Det er ikke bare Matilde som synes det er for lite lek, 49% av lærerene er også enig.
Det er selvfølgelig fint å flotte å både lære bokstaver og tall, men det er også mye læring i lek og fantasi.
Og la meg sitere min kloke vakre seksåring.
Vi har det ikke SÅ travelt da.

Det føles strengt tatt ikke lenge siden forrige runde.
i februar 2017 pusset vi opp kjøkkenet.
3 mnd til termin, usannsynlig mye å gjøre på jobb, fire unger å sjonglere og et kjøkken uten gulv.
Jeg må innrømme at jeg ser ikke på den tiden med et smil om munnen.
Det var IKKE moro å pusse opp kjøkken.
Ikke komfyr, ikke koketopp, ikke strøm, ikke vann, ikke gulv.
Ja en periode var det på en måte ingenting.

Neste utfordring var å leve oppi det hele. En nysgjerrig liten pjokk blant skruer, spikre og skarpe kniver.

 
Jeg savner det ikke.
Likevell velger vi å begi oss ut på det igjen.
For slik det er nå går bare ikke.
Det var et forholdsvis stort kjøkken her i huset.
Men ingenting her er tilpasset en storfamilie som oss.
Når man er 8 stk i hustanden har man straks litt andre krav til et kjøkken enn en A4 familie.
Jeg har ikke ord på hvor mye jeg savner to vaskemaskiner, store skuffer og ikke minst et kjøkken som har kontakt med resten av huset.
Nå står jeg inne på et “kott” uten kontroll over hva som skjer ellers, bestikkskuffen flyter over fordi vi som er så mange krever mer enn 40 cm  bred skuff til bestikk, og jeg har møkkete glass og tallerkener på kjøkkenbenken HELE tiden.
Den stakkars oppvaskmaskinen får virkelig kjørt seg, men har ikke sjans til å holde tritt.
Kanskje ikke så rart når vi allerede har produsert minst 14 kuverter med oppvask innen lunsj.
Prossesen er jeg klekkelig klar over blir minst like tøff som sist.
Tre måneder til termin, midt i førjulsstri, fem unger å sjonglere, full jobb pluss pluss.
Det blir ikke fryd og gammen å være uten kjøkken.
Men jeg vet at in the end er det så inderlig verdt det.
Jeg bruker så mye tid på kjøkkenet, vi bruker mye tid der og jeg savner at rommet er hjerte av huset.
Og DET skal vi fikse.



Resultatet sist ble vi vanvittig fornøyde med.
Hele prosessen gikk temmelig glatt fra kjøkkenet kom til det var oppe.
Og selve utføringen ble vi veldig fornøyde med.
Vi endte på IKEA kjøkken den gangen.
Det er fryktelig fristende å bare kjøre dejavu og gjøre det likt.
Men vi har bestemt oss for å ta en runde.
Kjøkkenet er tegnet på IKEA og vi vet ca hva vi lander på i pris.
Vi har fått tegnet et epoq kjøkken og fått første tilbud, dersom prisen ikke er forhandlingsbar er de ikke i nærheten av å være konkurransedyktige på pris en gang.
Også har vi lyst til å både ta en titt på kvik, nybo og norema også.
Men, tiden er knapp så vi får se hva vi rekker.
Hva slags kjøkken har dere?
og er dere fornøyde?

Vi må å se på hvilke muligheter vi har til å stimulere oss nordmenn til å få flere barn.
Sa du, på torsdagens innlegg på trontaledebatten på Stortinget.
Et tydelig men utydelig ønske om at vi må lage flere barn.
Med en eldrebølge skyllende over oss og lite ressurser å ta av for å pleie disse forstår jeg problemet ditt godt. Vi blir eldre og eldre og trenger lengre og lengre tid med omsorg og pleie.
Det er klart det krever sitt av et så lite samfunn som Norge.

Den gode nyheten for meg, er at jeg selv sitter temmelig godt i det.
Sammen med min mann har vi dannet en god flokk som kan ta hånd om oss når vi blir gamle og grå.
En flokk fantastiske barn som kan avlaste hverandre for å ikke få for stor belastning over omsorgen de må gi oss.

Jeg anser meg selv som et ganske så enkelt menneske Erna, en kvinne med lite store ord og som liker det enkelt. Det er best sånn, for en sliten småbarnsmor som meg.
Men til tross for lite søvn og stive skuldre etter byssing og bæring i nesten 12 år konstant, har jeg ingen problemer med å forstå at det å øke fødselstallene her til lands ville løst mye.
Vi trenger jo tross alt en form for balanse.
Jeg har derimot heller ingen problem med å forstå hvorfor fødselstallene er synkende. Så absolutt ikke.
Du skjønner Erna, det er ikke alle som er som oss.
Og det forstår jeg godt.
Forstå meg rett, jeg har det temmelig godt, kanskje bedre enn noen sinne.

I januar venter vi vårt sjette barn. I snart 12 år har vi vært konstant småbarnsforeldre og etterhvert som årene har gått har vi fått flere baller å sjonglere. Barneflokken har vokst seg stor, større enn gjennomsnittet ja faktisk over 3 ganger så stor som snittet. Vi er med andre ord langt ifra en a4 familie.
Og vi, vi trives med det.
Men om det er lagt særlig tilrette for oss?
Vel, la oss si det slik at du har vanvittig mange måter å stimulere (eller motivere som jeg kanskje ville brukt) andre  familier til å få like mange barn (eller halvparten) som oss.
Det er ikke mange som er interessert i å ofre alt vi gjør for å leve storfamilie drømmen, og deet forstår vi godt.
Vi har det godt her i landet, med fri svangerskapsomsorg og gratis helsehjelp til barna våre.
Like vell har vi mye å gå på.
Jeg mener, om vi ønsker at nordmenn skal ønske å få flere barn, burde man forsikre seg om at prossessen med å få og føde barn blir en opplevelse man opplever som trygg og god.
Med øyeblikk man ønsker å gjenoppleve.
I det man går ifra å bare være seg selv, til å bli foreldre er stort. Det vet jeg du også vet Erna, som er så heldig å selv være mor. Og enda større blir det om menneskene som er med på øyeblikket også har tid til å gjøre det stort. Å kutte ned på svangerskapsomsorgen forså å kaste sårbare mødre ut ifra sykehuset nærmest før morkaken er født , kutte ned kommunale jordmødres stilling og gjøre hjemmebesøk nærmest umulig er kanskje ikke de riktige tiltakene?
Etter en fødsel er de nybakte mødrene som åpne sår. Med dagens samfunn kan man ikke tro og stole på at de nærmeste hverken har tid eller kunnskap nok til å ta all omsorg alene. Vi trenger fagfolk.

´
Det første året som mor og far skal vi nordmenn ikke klage på.
Et helt år betalt for å gi barnet en trygg start er mye mer enn mange kan be om.
Hvordan permisjonen bør fordeles er et ømt tema jeg ikke skal begi meg utpå, jeg mener at vi i bunn og grunn bare skal se det store bildet og hvor flott det er at vi kan få gi barnet vårt en slik trygg og god start.
Men så kommer livet snikende på, for mange.
Og med et barn er kanskje barnehagebudsjettet ikke så aller værst.
Med en makspris i barnehage som både tar hensyn til inntekt og situasjon i livet er mye tilrettelagt.
Men Erna, det er når ungeflokken øker, utfordringene kommer.
Nei nei, jeg har ikke glemt søskenmoderasjon.
Og den fungerer ok, når barn nr 2 kommer, men det er når barna vokser og kanskje blir flere enn to denne moderasjonen ikke er optimal.
Slik jeg har forstått er også SFO en kommunal barnepass tjeneste, vi betaler iallefall både barnehage og SFO inn til samme kommunale bank konto. Like vell gjelder ikke søskenmoderasjonen over til SFO.
Og vips så betaler man plutselig fult for et barn eller flere i barnehage og et eller flere på SFO.
Med ande ord man da kanskje endelig har kommet seg over den tøffeste småbarnskneika,  blir man overrøst med flere utgifter.
Og la oss si det sånn, at noe av det siste som gir meg iver og lyst
til å lage flere barn er høyere utgifter som hører barna til.

Å få barn krever mye, å få flere krever mer.
Ikke bare av mor eller far men også av forholdet.
Ikke bare blir den tøffe småbarnsperioden lengre, men utgiftene vokser i takt med flokken
Man blir mindre aktuell som lånetager i banken, man blir mindre aktuell som arbeidssøker pga høy risiko for sykefravær.
Vi som likevell velger å gå den veien, fortjener en klapp på skuldra kjære Erna.
Ja jeg vil kanskje til og med gå så langt å si at vi trenger en belønning også.

En gulrot som gjør det hele litt ekstra verdt det.
Kanskje en premie som gjør andre litt misunnelig?
For sannheten er jo, at jeg har gjort en innsats, eller jeg mener selvsagt vi (for du vet, man jo (som regel) være to) og resultatet er noe vi er uendelig takknemlig for, og noe du, og Norge trenger.
Og fortjener ikke en slik innsats en takk?
At vi har valgt å få mange barn er ikke et valg basert på fornuft, men på følelser.
Skulle vi latt fornuften vinne, hadde vi kanskje ikke fått barn i det heletatt?
Men slik ble livet for oss, og slik det er nå gjør vi vårt beste for at maskineriet skal gå rundt.
Proppfull av takknemlighet for at tilfeldigheten gav oss fem, snart seks friske barn.
Vi vet godt at det ikke er mange som får oppleve det.
Jeg håper du knekker koden Erna, at du finner en metode for å motivere oss godt.
En ting er sikkert, tro det eller ei. Vi er en meget takknemlig gruppe mennesker.
Det er ikke mye som skal til, for å gjøre en litt sliten småbarnsmor litt ekstra glad 😉
 
 

Kl 14 i dag spiste jeg gulrotkake mens jeg gråt en skvett.
Tårene var hverken vonde eller triste.
Hver eneste dråpe var fylt med takknemlighet og lykke og ikke minst lettelse, jeg må ikke glemme lettelse.
Kl 13.15 i dag lå jeg på en benk med en temmelig vond pute og et ekkelt papirunderlag.
I tussmørket lå jeg der, ganske ubehagelig og anstrengt.
Men det gjorde ingenting.

Foran meg, hadde jeg en liten skjerm med verdens vakreste bilde.
En sprell levende baby, en liten gutt som lekte med hendene sine i ansiktet.
Med ti fingre, ti tær. Oppstoppernese i følge profilen og en liten kulemage.
Han blir ekstra godt passet på, av ulike årsaker regnes svangerskapet som risikosvangerskap.
Men både han og jeg har det helt fint. Over snittet fint om vi skal tolke målingene.
1 kg har han rukket å bli løpet av sine 25 uker med bankende hjerte.
1 kg tung.
Tenk at min kropp ved hjelp av en liten celle fra en annens kropp har klart å lage han lille der.
Han skal vokse mye mer, faktisk skal han bli over tre ganger så tung som han er nå.
Om han får tilbringe den tiden han skal i magehulen.

Jeg synes det er skummelt, sa han i det vi gikk ut igjen.
Skummelt?
Ja eller ikke skummelt, mer uvirkelig kanskje.
sier han og ser meg i øynene, den fineste mannen jeg vet om.
Tenk så heldige vi er, sjette barn og denne er like frisk og rask som de andre.
Det er jammen meg ingen selvfølge sier han og rister litt i meg.
Han har helt rett.
Det er absolutt ingen selvfølge.
Derfor delte vi et stykke kake,
Jeg og han.

 
For å feire.
Oss, han og livet.
 
Både vårt og det lille i magen.

Om jeg snur meg, og ser tilbake ca 5 år er det nesten uvirkelig å se seg selv og alt jeg gjør i dag.
for 5 år siden hadde jeg akkurat fått mitt tredje barn, alt føltes håpløst og jeg var ute av stand til å arbeide på 6. året.

Ikke en gang fylt 30 og jeg følte jeg hadde rotet meg inn i tidenes grøt.
Omgitt av kriser, nederlag og depresjon.
For ikke snakke om en all mass med overvekt.
Det er så stor kontrast med hva som er i dag at jeg knapt klarer å huske det.

Det er jo ikke meg lengre, heldigvis.
Og mange har spurt meg, hva jeg gjorde for å bli frisk.
Hva som er årsaken til at jeg ble bedre.
og sannheten er i bunn og grunn dere.

Jeg skal selvfølgelig ikke glemme min mann i det hele, uten han hadde jeg ikke vært her i dag.
Men uten dere, hadde jeg ikke vært der hvor jeg er nå.
For sammen med dere har jeg ikke bare funnet veien tilbake til gleden.
Dere har støttet meg og bekreftet hver eneste gang jeg har vært tøff og delt mine tanker og følelser at jeg så absolutt ikke er alene.
Dere har delt gleder og sorger med meg. Vist meg vakre øyeblikk, morsomme øyeblikk men viktigst av alt.
Ærlige øyeblikk. Øyeblikk som gir meg motivasjon og ønske om å gjøre det beste ut hverdagen som småbarnsmor.
Og takket være dere har jeg også kunne leve ut drømmen min.
Ikke bare det å komme tilbake igjen i jobb, men også skape arbeidsplasser for andre. Hjelpe andre tilbake igjen.
Sammen med den fineste mannen jeg vet om, og noen andre meget dyktig mennesker har vi kjempet frem
Kos med kidsa. En butikk som startet som et lite prosjekt, som ble til en nettbutikk og som nå er etablert som
fysisk butikk og arbeidsplass til 5 mennesker.
Hver eneste dag jobber vi med det vi brenner for.
Spre inspirasjon og ikke minst informasjon.
 
Kundeservice på alle plan og vi har det mye mye moro.
Jeg hadde ikke drevet med dette om det ikke hadde vært for dere og deres tillit til meg og oss.
At dere velger å handle i vår butikk, teste ut produkter vi anbefaler og selger.
At dere har troen på at vi gjør jobben vår, stoler på å legge igjen penger hos oss og har tiltro til at produktene vi selger.
At akkurat du, og dere har valgt å handle hos oss er med på å gjøre en enorm forskjell.
Ikke bare for meg men også flere andre mennesker. Og det er det vi brenner for, jeg og min mann.
Skape arbeidsplasser.
Vi ansetter ikke mennesker utifra imponerende cv er eller referanser, vi ansetter mennesker som fortjener det.
Som brenner for å arbeide, gjøre en innsats og en forskjell.
Og det er takket være dere vi kan ansette de.
Jeg kliper meg i armen rett som det er. Synes det er helt uvirkelig at vi er kommet dit vi er.
Og at vi er så heldige å få lov til å drive med det vi brenner for.
Det startet med ETT produkt vi selv hadde designet, ett produkt kunne du handle hos oss over lengre tid.
Så ble det to,så tre, så 30, så 100, så 150
og nå, nærmer vi oss 1000 herlige produkter in nettbutikken og enda flere i fysisk butikk.
Rett og slett en skikkelig butikk.
Tenk det.

Og det er, UTEN TVIL, takket være dere.
Det finnes mange måter å si takk på, kan begynne med den mest riktige.
TUSEN TAKK!

Også kan jeg komme med en gave.
En unik rabattkode som jeg kun gir til dere.
Dere som har heiet oss opp og frem.
Skriver du: trofast i rabattfeltet i kassen får
du 20% på ABSOLUTT ALT i nettbutikken til ordinærpris.
Vinterposer, ulltøy. kreativt stæsj bilstoler, vogner, triller, bæreseler osv osv.
Ta en titt. du finner nettbutikken HER.

Kanskje kan du gjøre unna en julegave eller to?
Kanskje trenger du noe til lillebror eller lillesøster kommer?
Eller kanskje du bare har lyst til å unne deg og mini noe? 🙂
Uansett hva, håper jeg koden kommer godt med.
Og nok en gang.
Tusen takk <3

Tog.
Den absolutt beste måten å reise spør du meg.
Se bort ifra at dette tuter regelmessig vært femte minutt (hvorfor tuter toget egentlig?
Og akkurat nå, i skrivende stund sitter vi på toget på vei hjem etter noen veldig fine dager på vakre Røros med bestefar.
Jentene sitter å tegner, og jeg tar igjen litt tapt arbeid. Jeg kan rett og slett ikke ha for lenge fri merker jeg he he.

Det er ett eller annet med dette stedet, ja Røros altså som virkelig har sneket seg godt inn i hjerterota mi.
Mange har spurt om jeg har vokst opp her, og det har jeg ikke, men likevel ligger det mye tradisjon for meg rundt dette stedet.
Hver eneste sommerferie og påske og rett som det er ellers har jeg tilbrakt tid her som barn.
og det er stor stas for meg nå å føre Røros tradisjonen min videre til mine barn.

Det har vært meg og de to eldste jentene på tur.
Et litt annerledes tempo enn jeg er vant med har preget de siste dagene.
Rolige dager, lite løft, null husarbeid og mye god mat.
Akkurat det jeg trengte.
Det er godt med slike dager, men det aller beste er uten tvil å få det tilbake til det normale igjen.
Jeg vet ikke hva som skjer med meg, men det tar ikke lang tid før jeg rett og slett ikke føler meg hel lengre.
Forstå meg rett, jeg setter virkelig pris på de dagene jeg har fått her i Røros, men det går en grense før lengselen tar over
og man kjenner et ønske, ja nærmest behov om å samle flokken rundt seg igjen. Det kommer et punkt hvor de små meldingene,
samtalene og videosnuttene nærmest gjør mere vondt enn godt. Det føles ikke riktig å vært borte fra de for lenge.

Så det å reise hjem i dag, var helt greit. Selv om det å reise fra bestefar også er trist.
Vi skulle gitt mye for å ha han nærmere, men slik er det altså ikke.
Og nå snakker vi timer til vi er alle sammen samlet i samme bil.
Kvelden kommer til å ende i totalt kaos, men jammen skal det blir godt og 🙂

//annonse

Noe av det mest magiske jeg husker fra barndommen er den første snøen.
Hvordan det kriblet i kroppen i det de hvite fnuggene dalte ned for første gang og forvandlet alt det som hadde blitt så grått og trist til et magisk vinterlandskap.
Som barn, ELSKET jeg vinteren. (Jobber hardt med å finne den gleden som voksen også 😉 ) Uteområde ble en gigantisk lekeplass med uante muligheter.
Man kunne ake og skli, lage huler og hytter og base rundt i den myke kalde herlige snøen.

I dag er jeg som tidligere nevnt kanskje ikke så glad i snøen slik jeg var som barn, men jobber hardt med å late som så også mine barn finner gleden av å være ute det lange vinterhalvåret. For snø ER jo moro når den skal lekes i og ikke måkes vekk.
Det er mye jeg kan gjøre for å opprettholde utegleden hos barna mine, men det aller viktigste jeg gjør er å investere i godt utstyr til barna.
Og da mener jeg ikke ski og de dyreste akebrett, men klær og sko.
Snøen er moro, men det er også tyngre og vanskeligere å bevege seg ute for en liten kropp når snøen når en opp til knærne.
Dette krever selvsagt en god dose tålmodighet men også et godt grep på de små bena.
Vintersko er og blir et lite gnagsår (tok du den 😉 ) hvert eneste år.
Ikke bare for oss men maaange andre foreldre som skal på jakt etter sko til sine aktive krabater.
Både små og litt større ben skal få en behagelig vinter.

Alle ben er forskjellige, også barneben. Men visse ting har de til felles. De liker seg aller best varme og tørre og med godt grep
Og er det noe som produserer små grinete soldater, er det kalde og våte ben som sklir over alt.
Mange spør oss om råd og jeg har forsåvidt gjort meg mange erfaringer.
Og tenkte jeg skulle dele mine 3 beste tips til dere. Prøve å velge tre iallfall.
1.  Det ER verdt det.
Jeg velger å begynne med dette rådet, for ofte får jeg meldinger fra foreldre som lurer på om det er verdt å spytte i litt ekstra i vintersko eller om de rimelige er lik så gode. Vell vi har testet MANGE sko, og når det kommer til sko generelt, og da snakker jeg om barnesko er det virkelig verdt å investere i et par skikkelige sko.
Min erfaring er at pengene man sparer ved å kjøpe et rimeligere par sko, må brukes senere fordi skoene ikke har holdt sesongen gjennom.
Jeg mener, har du tenkt på hvor mye juling et par barnesko skal gjennom løpet av en vinter?

Vi har lagt vår elsk på ECCO skoene og har de i år også. Dette er forholdsvis kostbare sko, men når jeg kan klare meg med ett par gjennom hele vinteren er det i mine øyne økonomiske og miljøbevisste sko. De er vanntette, og vi vet godt begge to at snøen smelter minst en gang løpet av vinteren. Ikke en gang de siste årene har vi hatt behov for støvler løpet av vinteren da ECCO skoene har holdt tett. Årets vintersko er 100% vanntette (Goretex), hvem trenger cherrox da?
En ekstra bonus er det at de har et godt grep, er lette, sitter tett og godt på foten og regulerer seg godt etter temperaturen. De er fine de kaldeste høstdagene og holder ut på de kaldeste vinterdagene.
2. Ikke stol på venninna di
Ingen ben er like, så om du får en god anbefaling ikke stol blindt på den. Prøv skoen først på.
På den måten sørger du også for at skoen er stor nok, barna skal ha 1-1,5 cm å gå på når du kjøper vintersko
Noen ben er smale, andre vide, noen med høy rist andre med lave, det sier seg selv at ikke alle sko passer perfekt til alle.

I tillegg har vi miljø og aktivitet å ta hensyn til også. Noen barn er like mye på alle fire som på to.
Andre bor på steder hvor det er lite snø, slik at vinterskoene bør tåle slitasje av grus og asfalt.
ECCO Snow Mountain har i tillegg til en såle med godt grep, en ekstra slitesterk overflate og
skotupp i skinn som tåler både krabbing og grus.
3.  Unngå knyting.
Selv om barnet kan å knyte skoene sine selv er min erfaring at det lønner seg å unngå knyting når det gjelder vinterskoene.
Heldigvis finnes det mange andre muligheter.
På skoene til Oda er det borrelås og fleksibelt strikk,
på skoene til de større er det et BOA system som er en “vaier” og en enkel klikk og vri lås som enkelt løsner og strammer skoen.

Men hvorfor unngå knyting lurer du kanskje på? Det er rett og slett 2 årsaker.
Nr en, det er vanskelig å justere en sko godt med vanlig snøring når den er høy, og det bør en god vintersko være.
Nr to, skolissene har en magisk evne til å samle til seg våt snø og vil løpet av noen timer basing samle seg på lissene og gjøre skoene tunge og våte.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er mye som er tungt med å bære frem barn, men energien er den største utfordringen.
Det er kanskje det aller tyngste med å være gravid, skal jeg være helt ærlig.
For meg, virker det er fysisk umulig å styre energibruken.
For selv om jeg setter meg ned, hviler med hele meg, jobber fortsatt nesten alle kroppens celler hardt og intensivt med å lage en ny verdensborger.
Kroppen gjør jo en ufattelig jobb der inne.
Jeg merker at magen vokser, at den lille kroppen der inne krever mer og mer plass for hver dag.
Men også at det krever mer og mer av kroppen.

Det er nærmest håpløst å porsjonere energien når man aldri vet når den andre kroppen trenger litt.
Energien er ikke det eneste som er på bærtur.
Av og til føler jeg rett og slett at det er JEG som låner noen andres kropp.
Den er rett og slett ikke til å kjenne igjen.

Puppa er giga (og mannen puber), magen er stor, rompa har vokst, lårene er fyldig(ere)
Bekkene slarker og tempoet ligner en dame på 80.
For ikke snakke om pusten.
Hvor i huleste ble den av?
Eller rettere sagt når ble lungene mine på størrelse med en fingerbøl?
Pust og pes, svette som renner og en kropp som har vokst ut av det meste av tøy.
Det er jo ikke rart det er vanskelig å venne seg til.
Og når man slenger på et reaksjonsmønster som overhode ikke er på plass innafor normalen.
Ja, DA begynner du å nærme deg meg, slik jeg er, akkurat nå.
Ikke ellers, men akkurat nå.
Og det er jammen ikke bare bare.
Her om dagen, gråt jeg en skvett, fordi det viste seg at mannen hadde kjøpt en ny pakke smør.
Og jeg som trodde vi var tomme. Jeg mener FOR en mann jeg har.
 
Selvfølgelig, en gravids form er veldig variabel. Noen hopper og spretter rundt som en duracellkanin, andre henger over doskåla mens andre føler både på overgangsalder og hormonella slik som meg.

Uansett hjelper det mye, om man bare innser, at slik er det nå.
Min erfaring er at akkurat det, hjelper veldig veldig mye.
For selv om det er tungt, seigt og klamt.
Er det også magisk.
Inni den store stramme magekulen, vokser det seg frem en liten kar som skal snu hverdagen vår på hodet.
Og det er jammen meg verdt både tungpustet og overgangsalder.

Halloween.
Enten du vil eller ei så markerer vi den siste dagen i oktober mer og mer.
I en eller annen grad er dagen kommet for å bli.
Det er selvfølgelig opp til hver og en hvordan man feirer og markerer eller velger å ikke gjøre noe.
Vi velger å markere dagen på den måten at vi samles rundt bordet og lager noe kreativt vi kan dekorere med.
Lager litt moro mat og koser oss med å kle oss ut.
Alt må ikke være  skummelt og gyselig.
men litt moro må man da unne seg?
Er vi heldige får vi noen små monstere på døren, og gi de noe som kanskje ikke alle andre har synes vi er stas.
og et godt tips er knasende hender og spøkelsekjærligheter.
Rimelig og enkelt og veldig moro å gi.
Hvordan?
Jo.
Alt du trenger er :
kjærligheter
Litt tørkepapir
sort tusj
tråd
Popcorn
Blanke engangshansker.
Slik gjør du:
Spøkelseskjærligheter:
Riv av en passe mengde tørkepapir til hver kjærlighet

 
Så pakker du de inn og binder en tråd rundt.

Deretter tegner du ønsket fjes på. Vableøyne er også moro å lime på.

 
Knasende hender.
Fyll popcorn (husk å avkjøl det godt) i klare plasthansker.

knyt igjen, og vips du har knasende hender.

 
Og da er det bare å gjøre seg klar til små og store spøkelser som kommer på døren.

Den høres kanskje dramatisk ut, overskriften altså..
sannheten er at det kanskje var det også.
Ikke så veldig, men litt.
Iallfall om man løfter blikket og ser på de virkelige konsekvensene.
Akkurat nå sitter jeg på et tog, på vei flere 10 talls mil fra der jeg bor.
Destinasjonen er Røros.
Jeg føler meg litt tom, fordi jeg mangler noen av de fineste jeg vet om, samtidig føler jeg meg lettet.
Det har vært tøffe tak hjemme den siste tiden.
Ja faktisk helt siden mai har det vært hurra meg rundt og full sving.
Baby i magen, grunderbedrift i vekst, åpning av butikk, flytting privat, salg av hus, tilvenning i ny barnehage, nye klasser på tre skolebarn.
Puh, det er slitsomt bare å skrive det skal jeg være ærlig.
Jeg har nok vært drevet på adrenalin de siste månedene, men som vi alle vet, tar den slutt den også.
Og i de siste ukene har jeg virkelig kjent på at energien og motivasjonen og ikke minst humøret har beveget seg feil vei.
Mye tid på jobb, lite tid med barna og mye i hodet gjorde noe med meg som jeg ikke likte.
Jeg har prøvd å skru ned tempo på jobb, men det er ikke alltid like lett når man er sin egen sjef.
Det hele må taes i museskritt.
Så sa det på en måte litt stopp.
Ikke helt, men nok til at alt jeg fungerte til var jobb og å sove.

Jeg kjente at jeg måtte bort.
Tenke på noe annet og få litt luft rundt meg.
Vi bestemte oss for å bruke høstferien godt.
Siden det ikke ble noe sommerferie på oss, annet enn sjonglering av unger og pappesker.
Vi trengte å pakke sakene, komme oss litt vekk. Være litt sammen.
Sånn skikkelig sammen. Ikke bare noen intense timer hver kveld mellom litt forfallent arbeid både her og der.
Det trengte vi alle sammen.
Men så skjer det ting.
Både her og der.
Og på jobben ble plutselig situasjonen en helt annen.
Jeg som var i ferd med å trappe ned, var plutselig den eneste.
Lange dager i butikken var plutselig et faktum igjen.
Og ingen kunne løse meg av.
Jeg innså at høstferien kunne jeg bare glemme.
Motivasjonen var ikke til stede, men må man så må man.
Men så sier han.
Reis du.
HM?
Bare reis du.
Ta med deg noen av de store små også reiser du bare.
Kom deg litt unna, så styrer jeg butikk og holder fortet her hjemme.
Tar meg av de minste også får du slappet av litt.
Du og kula og hodet ditt.
Jeg visste ikke om jeg skulle smile eller gråte når han foreslo det.
Aller helst ville jeg jo at vi skulle reise alle mann, men det viktigste var for min del å komme meg litt unna jobb.
Jeg tror ikke hodet har vært koblet av i det heletatt siden mai.
Er du sikker? spurte jeg.
Vell viten om at han også ønsket et lite pusterom.
Helt sikker svarer han.
Bare reis.
Og nå, sitter vi på toget.
Jeg og de to eldste.

På vei til et av de vakreste stedene i verden om du spør meg.
Røros.

Der venter bestefar på oss.
Han gleder seg, det gjør vi også.