Smabarnsforeldre.no Ord fra vår hverdag med syv barn

Om få dager bor vi ikke i det fine huset som vi har brukt så mye tid, energi og penger på å forme til vårt.
Da har vi pakket sammen siste pappeske og forhåpentligvis funnet en ny familie som vil gjøre dette koselige huset til et hjem.
Det er både trist og godt på et vis.
Denne flytteprosessen har vært lang, og det har vært godt. Å ikke måtte flytte alt på en helg er VANVITTIG godt.
Men nå gleder vi oss til å sette en flyttestrek.
Men, bygda som vi har bodd i, i 2 år har virkelig gjort inntrykk.
Det er kanskje ikke så innmari urbant Jevnaker heller, men i forhold til denne bygda kan man kalle det temmelig urbant.
Det bor 450 mennesker her, om man teller med både stort og smått.
Det resulterer til ca 50 elever fra 1-10 klasse og 12 barn i barnehage.
Det er med andre ord ikke store forholdene.
Likevel er det en bygd med muligheter.
En egen lokal butikk med alt du trenger og enda litt til, en landhandel med matservering på søndager og nylig innvilget sjenkebevilgning, svømmehall (med vann i ) bibliotek, eldresenter, allidrett, korps, barnekor, fotball, sykkelgrupper, skyteskole, lysløype, frisør, helsestasjon, lege og noe av det vakreste, Norges eneste innenlands ferge.

Det er uendelig vakkert her, men det aller fineste er folka. Aldri har vi blitt så godt tatt imot som familie.
Det var så at jeg måtte knipe meg i armen de første dagene. Når vi mottok fersk bakst på døren med velkommenhilsner i håndskrevne kort.
Det er mye vi kommer til å savne, jeg har prøvd å lage en liten liste med de fem største savnene.
 

1. Menneskene.
   Jeg har vært innom det rett oppi her, men menneskene i bygda er unike. Når man er 450 mennesker blir man godt kjent. På godt å vondt blir man på en måte litt gjennomsiktig. Likevel er det unike her at man blir viktig. Man blir ikke en del av mengden, man blir en del av gjengen.
   Mennesker som ikke er familie eller veldig nære venner stiller opp, hjelper til og bryr seg. Her tar alle i et tak for den som trenger det.
   
2. Dugnadsånden.
   Jeg tror helt ærlig at denne bygda kan få til alt den vil.
   Aldri før har jeg opplevd makan til dugnadsånd.
   Her skjer det noe hele tiden, og nesten alt er i ren og skjær dugnadsspirit.
   Her har barna lært at man kan gjøre en forskjell ved å stille opp, strekke ut en hånd for den som trenger det.
   I denne bygda er de avhengig av at mennesker stiller opp for at noe skal skje, og det gjør de jammen og.
3. Roen.
   Dette punktet kommer kanskje ikke overraskende.
   Men denne roen som er her, finner du ingen andre steder. Det vil selvsagt alltid være godt å komme hjem, men ingen andre steder vil kunne gi meg den roen som denne plassen gir meg. Alt her går i slowmotion, sånn på ordentlig. Det er lite stress her, butikken stenger 18, så når kvelden kommer, er det kveld.
   Luften, lydene, omgivelsene. Det er rett og slett en liten dose magi.
   
4. De små forholdene i skole og barnehage.
   Her kan ingen falle i mellom, her blir alle sett.
   Selvfølgelig har små skoler og barnehager også sine utfordringer, men også mange gode.
   Det er på en måte mere tid her til barna, tid med voksne.
   De er ikke i en gruppe med 20 andre, men kanskje 5 eller maks 10.
   Lettere å bli fanget opp om man sliter faglig, enklere å legge tilrette og pga klasse sammentningen får man variasjon i hvem som i er klassen sin hvert eneste år. Skolen her er trygg og god, det er noe unikt når man som foreldre kan navnene på ALLE elevene på skolen 😉
5. Tilhørigheten.
   Dette er det første stedet som har vekket den følelsen i meg. På to korte år har det borret seg inn i hjerte mitt, tatt en real plass og sørger for å gi meg både ståpels og klørne sprette frem om noen prøver seg på å snakke ned plassen som har gjort så inderlig godt inntrykk på meg. Det engasjementet har ikke eksistert hos meg for i det heletatt. Jeg tror ikke bygda kommer seg helt ut av hjerte mitt. Den har tatt såpass stor plass at den vil være der litt, for alltid.
   Det er noe unikt, å få komme til et slikt sted, bli tatt så godt imot og ikke minst bli så verdsatt.
   Alle ser innsatsen du legger i det du gjør, stiller opp når du trenger en hånd, og heier på deg når du jobber deg mot drømmene dine.
   

 
Takk for alt kjære Bjoneroa, DERE ROCKER!
I morgen skal jeg skrive litt om hva vi gleder oss til med å flytte.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

­Ingen helt vet hvordan vi skal reagere når det plutselig ringer på døren mens vi spiser vår andre lunch i det nye huset.
Vi blir tittende å se på hverandre og nærmest vente på at en skulle ta initiativ.
Ja men, sier seks åringen.
Det ringte jo på!

jeg tar det jeg sier jeg og spretter opp , jeg må innrømme jeg er temmelig spent i det jeg tusler ned trappa.
I det døra åpnes møtes jeg med to tannløse smil og to rufsete lyse lugger.
De gløtter på hverandre mens de tvinner fingre og tråkker med bena.
Hei, sier en hyggelig stemme i bakgrunnen, og en mamma titter frem.
Det var to gutter som så det var litt unger her skjønner du, så da tenkte vi kanskje å høre om det var noen som ville være med å sykle, eller sparke fotball eller no.
Guttene med de lyse luggene nikker ivrig.
De hadde nok bitt seg merke.i en gutt som så ut til å være på samme alder med disse, fortsetter hun.
Kan det stemme du har en gutt i 1-2 klasse?
Jo da det stemmer, sier jeg.
Men før jeg trenger å forklare mer, står 7 åringen ved min side.
Han har av ren nysgjerrighet sneket seg ned, og der står han å gliser, med et blodig papir i ansiktet hilser han mens han fortsetter å tørke bort litt neseblod.
Har du hatt et uhell du a?
Neia, er bare broren min svarer han kjapt.
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.
Han knøvler papiret sammen, gjemmer det bak ryggen og sier et forsiktig hei til gutta som står å venter på han.
Dessverre kunne vi ikke leke, og etter en liten samtale i døråpningen tusler gutta hjem igjen og vi opp trappa.
Han ser opp mot meg, gliser lurt og fornøyd.
Her blir det fint å bo, mamma sier han og småløper videre opp trappa.
Ja det tror jeg jammen og sier jeg og sukker letta mens vi tar de siste trinnene.
Hvem var det? Hvem var det?
Han blir møtt av to nysgjerrige søstre på toppen.
Jeg lar han fortelle selv. Stolt og letta.>

En liten handling, kan bety så mye mer enn man tror.
Det at denne mamman ga disse to guttene et ekstra puff mot døra vår, var det beste noen kunne gjort oss akkurat denne helga.
Han var spent, han på sju.
Han er spent.
Vil han få noen å leke med? Noen å besøke etter skole og i helger?
Noen å henge med, spille ball med og bare være med?
Han blir ikke holdt utenfor her vi er nå.
Men han blir heller ikke prioritert.
Han har vent seg til å bli en god nummer to.
Det er få barn på skolen, 3 gutter i hans klasse.
Det er ikke bare jenter som får trøbbel når de skal være 3 i samme selskap, hele tiden.
Han har snart fullført 2 år på skole.
Aldri har han hatt med seg noen hjem.
Aldri.
Han har ønsket og prøvd.
Men når man ikke er nr 1 merkes det godt når man prøver å ta initiativ.
Så ble det bare slik at etter en stund ble han vant med det..
Det var bare slik.
Han synes ikke det var ok, men det å stadig få nei var værre.
Det er en solid gråsone, han blir så langt ifra holdt utenfor.
Blir heldigvis ikke mobbet, men han blir heller aldri prioritert.
Han er ingens bestevenn, ingens person.
Han er bare en del av mengden, for alle.
Og jeg tror, man trenger å være noens person for å føle seg viktig.
Han var spent, barske 7 åringen min, om det var noen her, som ville ringe på.
Som ville bli med hjem eller invitere han.
Også skjedde det, under andre lunch, det han hadde ventet på i 2 år.
Vil du være med å sparke ball.
Så kunne vi ikke den gangen, men neste gang står han nok klar med ballen under armen,
rufsete lyslugg og tannløs munn.
Klar for å leke med noen som spurte om han ville bli med.

Innlegget er løftet opp igjen ifra 2014 🙂
Lange søndager, planleggingsdager, sykdom, lange ferier, ettermiddager, regnværsdager, mandager, tirsdager, onsdager..
Det kan bli mange dager som blir lange med små.
Her i huset blir vi smågale før kl er 10 om vi er hjemme alle mann uten planer.
Mine barn er vanvittig dårlig på å kjede seg, og skal jeg være helt ærlig, så takler jeg barn som kjeder seg VELDIG dårlig.
Så da dukket min ide opp,
Mamma, jeg kjeder meg krukken.

En krukke full av aktiviteter som aktiviserer barna på en eller annnen måte. Noen krever meg også andre klarer de på egen hånd. Krukken har hjulpet oss mang en gråværsdag eller en dag mamma er for sliten til å finne på alt mulig sprell.

 

(jepp ser skrivefeilen og har rettet den på pdf filen)

Og jeg har gjort det enkelt.
Alt dere trenger er en glasskrukke, printer og papir og litt lim.

Bruk gjerne fantasien og tilføy lapper etter eget ønske, og fjern de som ikke passer dere.
 
Trykk HER for å laste ned PDS (print den selv.)



 
///Lik om du kommer til å bruke kjede seg krukken.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

//skrevet i samarbeid med Rockefroskene

Det er nærmest blitt som en tradisjon.
Et sikkert sommertegn.
Så fort 17. mai er overstått begynner barna å etterspørre de herlige små og grønne.
Må vente litt til, sier vi, litt til…
Også skjer det..den koselige Gladtvedt brygge ved den fine elva i Hønefoss blir farget grønn og klare for fest og forestilling.
For syvende år på rad, invaderer Rockefroskene nemlig brygga og lager skikkelig show.
Du har kanskje ikke hørt om de før?
Vel la meg si, enkelt og greit.
Da har du gått glipp av noe vanvittig moro.
Pingla, Pelvis, Padda, Kvikk, Kvakk og Kvekk er alle ut på nye eventyr, og i år går rykte om at de møter selveste Søplekongen.
Han truer froskene vekk fra brygga da han heller vil bruke den idylliske plassen til søppeldynge.
Vil de klare å overbevise han om å bevare bryggen slik den er?
Vil Rockefroskene fortsatt kunne svømme trygt under brygga til neste år?
Rockefroskene er en opplevelse for liten og stor, hovedmålgruppen er 3-10 år.
Men vår erfaring at dette er minst like fengede for mor som det er for lillebror.@

Masse fengende musikk, dans, liv og røre.
Ikke for skummelt, men akkurat spennende nok til å sitte litt på tuppen av benken i perioder.
De ulike karakterene gir rom for at en hver kan kjenne seg igjen.

Pingla som tilstadighet er håpløst forelsket og som hver eneste gang finner motet, innerst inne.
Padda som viser girlpower på sitt beste.
Pelvis som tar livet med ro, det meste ordner jo seg?
Og Kvikk, Kvakk og Kvekk som er en herlig søskentrio som utfyller hverandre.
Og sammen lager de et forrykende eventyr som små og store elsker.
Rockefroskene spilles lørdag og søndager fra 16. juni til 1. juli.
Premieren er allerede utsolgt og ryktene sier at billettene for de fortløpende forestillingene får ben å gå på.

Det nyoppsatte Gledeshuset ligger rett ved bryggen og her kan du få kjøpt en superkul Rockefroskene lunch før forestilling.
Det skal vi i år.
Førstkommende lørdag er premieren og vi kan nesten ikke vente.
Vi nynner og synger på sanger, som ENDELIG ligger ute på Spotify , ungene ser på klipp på YouTube, med andre ord.
Oppvarmingen er i gang.
Lyst til å oppleve Rockefroskene dere også?
Her finner du oversikt over tilgjengelige billetter.
 
 
 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg skjønner godt dere er bekymret.
Bekymret?
Ja, som du kan se..
Hun legger en tykk bok foran oss på bordet,barn og utvikling ser jeg det står i fadet grå tekst ved siden av sidetallet.
Jeg blir for opptatt til å lese stikkord og påstander at ordene hun snakker bare fader ut.
Jeg har et barn som ikke følger normalen, det får jeg med meg.
Hun føler ikke normalen.
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte.
Normalen?
Ja for hva er egentlig normalt?
Vell, den boken på flere 100 sider hadde tydeligvis svaret på dette.
Det så iallefalls lik ut der hun satt med den bestemte pekefingeren og viste til en statistikk vår vesle frøken skulle passe inn i.
Normalen, er en pitteliten boks som vi  tilsynelatende stadig gjør mindre og mindre.
Forventningene og kravene til barna blir tydligere og tydligere, smalere og smalere.
Jeg merker til og med at mye har skjedd, eller rettere sagt eskalert siden første gang jeg ble mor for 12 år siden.
Målinger, analyseringer og tester blir utført tidligere og tidligere og oftere og oftere.
Språk, motorikk, høyde, vekt, forståelse, kunnskap.
Når skal  vi si oss fornøyd med hvor mye barna skal analyseres?
 
Glemmer vi under det hele at vi alle er forskjellige.

Det noe av det jeg jobber for hver eneste dag, hos mine barn.
Å gi de en forståelse for at vi alle er forskjellige.
Forskjellige både når det gjelder egenskaper og personlighet.
Og takk og lov for det.
Det er slik vi får et levende samfunn, et innholdsrikt liv.
Lærer noe nytt, erfarer noe annerledes.
Også de små..
Det gjør vondt, jeg skal være ærlig å si det.
Når noen påpeker at Oda ligger paddeflat på gulvet.
Jøss, er hun ikke året nå da?

Jo da, det er hun kan vi bekrefte, og må komme med en forklaring og ikke minst dukker det opp et behov for belyse hva hun faktisk kan.
Og jeg skal gledelig innrømme at jeg gjerne skulle sett at hun kunne finne ut av hvordan den oppreiste verden er.
Både for hennes og vår del.
Men slik er det altså ikke.

Men Oda har det godt, og hun gjør fremsteg.
I sitt tempo.
Hun er kanskje ikke den mest motoriske, men sosialt veldig langt fremme.
Ord, sanger, lyder og gestikulering.
Du kan tro vi er stolte.

men det hele drukner litt, i sjokkerte blikk og kritiske spørsmål på hvor hun burde være i det hun fyker frem som en rakett på gulvet.
Som en militær i gjørmeløypa åler hun seg frem, og kommer seg dit hun vil, på sin måte.
Det er klart vi er klare over at hun er treg, vi vet det godt.
Vi ser jo andre barn på hennes alder løpe rundt henne.
De kritiske spørsmålene sklir ofte over i dårlig selvfølelse som foreldre?
Øver vi nok?
Pusher vi henne nok?
Er hun nok på gulvet?
Hva gjør vi galt?
Jeg jo inderlig godt, når fornuften får overtak innimellom at det er særdeles lite vi som foreldre kan gjøre for å fremskynde en motorisk utvikling hos barnet.
Vi kan selvfølgelig inspirere og motivere, men resten må den vesle rakkeren gjøre selv.
Og hvor den velger å prioritere først, ja det er individuelt.
Jeg blir innimellom usikker, når jeg ser skeptiske og bekymret blikk.
Burde jeg selv vært bekymret?
For sannheten er, jeg er jo ikke det.
jeg finnes ikke bekymret for Oda.
Hun er aktiv, oppvakt, glad og fornøyd.
Spiser godt, observerer og lærer hver eneste dag.

Hun utvikler seg i sitt tempo.
Selv om hun er liten, er hun unik.
Hun har allerede etablert sine egenskaper, sine interesser.
Hun er ODA.
Så følger hun kanskje ikke den tykke boken på 100 sider med tabeller og oversikt over hva som er normalt.
Men hun følger sin egen bok, fra perm til perm.
Og det er kanskje den fineste boken jeg vet om.

Jeg elsker jobben min.
Selv om det å si rakrygget og stolt at jeg jobber med blogg sitter inne.
Jeg mener, det kan ikke diskuteres en gang. Blogger er et yrke satt i bås.
Og de fleste har gjort seg opp en mening om det du driver med før de i det hele tatt vet hvilken sjanger du jobber i.
Jeg er stolt av jobben jeg gjør her inne.
Hver eneste innlegg inneholder en del av meg.
Og en god dose innsats, kreativitet og hardt arbeid.

Jeg har blitt kjent med mange av mine lesere løpet av mine 4 år som blogger, sånn på ordentlig.
Fulgt dere i mammarollen, fra to blå streker til første bursdag.
Jeg elsker at jeg hver eneste dag blir kjent med nye mennesker,
får se en del av andres hverdag via sosiale kanaler og åpenhjertig kan dele både gode og tøffe øyeblikk med dere.
Jeg lever for å dele, det ekte og virkelige.
Inspirere og motivere.
Jeg elsker jobben min,
men er livredd ansvaret.
Hver eneste dag, gjennom alt jeg gjør og sier påvirker jeg der ute.
Lenge har ordet hatt en negativ kraft hos meg.
Jeg mener,
hvem liker å innrømme at de har blitt påvirket?
Sannheten derimot er jo noe helt annet, hver eneste dag blir vi påvirket i en eller annen grad, enten vi vil eller ikke.
Ikke bare av reklame, men også av andres meninger, holdninger, tips, råd og erfaringer.
Våre tanker, følelser og meninger forandrer seg og tilpasser seg utifra hva vi lærer, erfarer, ser og hører.
Enten det er noen som står oss nære, eller er mer fjerne.
Faktisk, så er det slik at i følge undersøkelser stoler 1/4 av mine lesere mere på meg enn sine beste venninner.
Hjelp!

Det er ikke lett, så ærlig skal jeg være.
Å være 100% seg selv i sosiale medier.
Særlig når du vet at flere av dine sider, meninger og valg er utradisjonell og mot normen.
Alt jeg sier, mener, deler kan påvirke deg, eller deg i en eller annen grad og det
synes jeg er fryktelig fryktelig skummelt.
I dag snakkes det om vår, altså bloggernes makt og påvirkning. Det er ingen tvil, den er så absolutt tilstede.
Spesielt når det kommer til kropp.
Unge jenter  som blir daglig påvirket av av bloggere i andre sjangere enn meg.
Den perfekte kroppen blir trykket opp i ansiktet dems hver eneste dag, uansett hvilken app de åpner.
Instagram, facebook, snapchat.
Vi bloggere er jo overalt, hele tiden.
Det diskuteres i vildens sky om hvem som har ansvaret.
Noen mener det er du som leser bloggen, som må bli flinkere til å skille mellom fantasi og virkelighet.
Andre mener det oss som bloggere, som bringer budskapet?
Det er, om du spør meg, ingen som har rett.
Jeg mener, der er vi som forbrukere som selv er ansvarlige for hva vi lar oss eksponere for.
Det er ingen av oss som skriver blogg som TVINGER deg inn, vi påvirker deg kanskje men det finnes ingen bindene avtale.
Du leser min blogg helt frivillig.
Samtidig er det mitt ansvar å sørge for at det jeg kommuniserer er klart og tydelig og noe jeg kan stå for.
Noe som er mine meninger, erfaringer og opplevelse.
For det er nettopp det jeg deler.
Jeg er ingen ekspert på noe som helst nivå, jeg er ingen fagperson.
Jeg er bare meg. En mamma som kjemper for å overleve småbarnskaoset, hver eneste dag.

Du skal aldri ta meg som en sikker kilde.
Å bli kalt en påvirker, eller influencer om du vil, slet jeg lenge med å ta rakrygget.
Jeg ville da ikke påvirke noen?
Men etter en stund, viste dere meg at å påvirke er også inspirere.
Inspirere til å våge å ta annerledes valg.
Inspirere til å stå for sine meninger.
Inspirere til å si ting, akkurat slik de er.
Påvirke andre til å være seg selv, akkurat slik jeg er.

Jeg velger å stole på mine lesere, at de er oppegående mennekser som ikke glemmer sine egne holdninger blant mine ord.
Det er klart jeg kan bidra til å endre eller påvirke, men da er det mitt ansvar å være varsom om hva jeg skriver om.
Jeg mener lite om mye, vaksiner, nattamming, skjermtid, kjøtt eller ikke kjøtt, rutiner.
Holder mine holdninger klokelig for meg selv innenfor tema jeg vet kan ha konsekvenser å påvirke.
Om du vaksinerer eller ei, samsover eller velger å la barnet vokse opp som vegetar (er det det det heter 🤣)
er opp til deg å ta stilling til, ikke meg.
Jeg kommer aldri med en fasit i tema uten fasit, men deler gledelig mine erfaringer dersom den kan være verdifull for noen.
Min påvirkningskraft er stor, sånn er det, enten jeg vil eller ikke.
Et ansvar jeg tar alvorlig.
Men ikke glem, at du har et ansvar du også.

Jeg hater slik tåkete blogginnlegg om spennende planer som ikke kan snakkes om og hemmelige møter som snart skal avsløres.
Om diffuse følelser og hvisking og tisking rundt hjørnet om ting man skulle ønske man kunne si men som man av avslørte grunner ikke kan si noe mer om.
Jeg HATER de..
De gir meg grå hår og irriterer vettet av meg.
Hvorfor lurer du kanskje på?
Fordi jeg er så usannsynlig nysgjerrig.
Ikke slik at jeg ønsker å vite sladder og fjas nysgjerrig, men fordi jeg liker å vite alt når jeg først får vite lite.
Du er kanskje en av de de også?
Siden du trykket deg inn hit og ønsker å vite hva jeg gruer meg til?
Jeg må skuffe deg.
For dette er nettopp en av de vanvittig irriterende og frustrerende innleggene.

Jeg lurer på om det er mitt første også, her jeg sitter å taster hemmelighetsfull..
Og hvorfor skriver jeg?
Fordi jeg holder på å boble over av følelser.
De siste nettene har jeg sovet dårlig.
Våknet flere ganger i visshet om at alt kan bli annerledes fra i morgen av.
Tiden vi har lagt bak oss har satt meg litt ut av spill, av flere årsaker.
Jeg er både kvalm, svimmel og full av adrenalin etter en berg og dalbane tur med uante svinger og bakketopper.
Moro, men skrekkblandet fryd.
fantastisk, men skummelt.
Nesten ikke til å tro…rett og slett..
Fra i morgen av, kan på en måte alt bli annerledes.
I morgen, kan alt snu.

Jeg gruer meg, og gleder meg… tror jeg.
Det å være redd og spent samtidig er en merkelig miks.
Man får en uro i kroppen som er vanskelig å temme.
Og det værste av alt er jeg så usannsynlig dårlig på å holde på hemmeligheter.
Jeg liker å dele, både det gode og vonde, men dette må vi vente med å fortelle.
Å holde tankene for seg selv er ikke lett, litt lettere når man kan dele følelsene.
Spent, nervøs, redd, glad, takknemlig og usannsynlig spent, nevnte jeg spent?
Jeg føler jeg må prestere i morgen, vise en side av meg selv jeg sjelden må dra frem.
En modig og standhaftig jente, som tåler å høre ting slik de er.
Men dette SKAL jeg da komme meg gjennom.
Det føles ut som jeg har ventet en liten evighet.
Gått gjennom scenarioet som en proff idrettutøver, sett for meg løypa, ulike utfall.
Hva jeg bør si og gjøre da og når..og tenk om, enn hvis..
Håpløst å planlegge, noe man  egentlig ikke vet utfallet på.
men da blir det hele litt enklere å takle, på en måte.
Jeg vet jo så inderlig godt, at den værste tiden er nå.
i morgen så er ventetiden over.

//annonse

Å herremin for noen dager vi har lagt bak oss.

Her hvor vi bor har vi hatt over en mnd nå med BARE fint vær. Rett og slett helt fantastisk.
Noen dager skal jeg innrømme at det har vært en smule varmt og vi har trukket inn, men herremin for en start på en fantastisk sommer.
Ja for det er jo nettopp det det er.
Bare starten.
Juni er knapt i gang, sommeren har enda 2,5 mnd igjen.
Forhåpentligvis MANGE herlige soldager foran oss.
Og om du har et snev av ammetåken som meg, så kommer sommeren alltid litt kastet på.
For all del, varme dager er deilig, men hvor i alle dager ble det av alt sommertøyet som passet så fint sist vi brukte det?
Jeg synes liksom man trenger litt ekstra med sommertøy også, vaskemaskinen går jo aldri så ofte som i sommermånedene.
Trenger du kanskje å fylle på sommergarderoben hos de små?
Da passer det vel perfekt med en rabattkode som gir deg 25% på alt hos knertenogkaroline.no som er propp full av herlige sommernyheter nå.
Bruker du Ninajuni25 får du 25% på ABSOLUTT alt.
 

 
Sparkebukser, sett med shorts og Tskjorter, badetøy, kjoler, t-skjorter, solhatter, masse masse sommertøy til de aller minste.

 
De har masse masse i butikken sin nå og med 25% kan man virkelig gjøre noen reale kupp.

 
Sjekk ut hele utvalget HER, og husk rabattkode: Ninajuni25
 
 
 
 
 

PMan kan kanskje ikke annet å forvente enn litt reaksjoner når man i en ellers helt normal samtale slipper bomben.
Ja, du har barn du og ja.
Ja du det har jeg, en liten flokk.
En flokk?
He he ja, fem små er vi så heldige å ha.
FEM??

Det er i grunnen litt moro og jeg koser meg med fallende haker og måpende blikk.
Mens jeg stolt og rakrygget står der og samler flokken rundt oss mens jeg smiler.
Ja det har blitt det gitt pleier jeg ofte å svare, for det er slik det er.
Det ble bare sånn..
Når de får tenkt seg om er reaksjonene forskjellige.
Når tallet har synket godt ned i magen og tankene samlet seg kommer de gjerne med en oppsummerende betraktning av det hele.
“ja da har dere det jammen travelt”
“jeg har mer enn nok med mine to”
“så moro med mange barn”
” det får en si, da har dere stått hardt på”
Men her om dagen, fikk jeg en uventet reaksjon, et oppfølgingsspørsmål på mitt stolte svar og rake rygg.
5 barn ja, hvorfor det?
Jeg blir tatt på sengen, det ender med at jeg fjaser det vekk med smålig latter og et, neish det ble no bare sånn da.
Jeg så godt at mottaker ikke var særlig imponert av svaret..
Ble bare sånn…
Jeg skjønner han godt jeg, hva er det for et svar.
Det var en mann som spurte, og han spurte oppriktig.
Ikke noe tull, han ønsket svar.
Om spørsmålet var kritisk eller nysgjerrig vet jeg ikke, men han fikk meg til tenke.
5 barn – hvorfor i all verden har vi valgt det?
Jeg skal være helt ærlig å si, at noen ganger har jeg tenkt tanken selv.
Når jeg står der midt i kaoset, prøver å samle sammen en middag, mens hun på ett er på armen, han på 2 står å henger i benet,
de på 6 og 7 krangler så busta fyker og hun på 11 sitter mutt i sofaen fordi mamma sa nei til en tur på kiosken i dag også.

Hvorfor i all verden fikk vi fem? Jeg rekker jo ikke over alt dette??
Men når jeg får samlet meg, blodsukkeret er på plass igjen og stormen har stilnet vet jeg jo så inderlig godt at den følelsen kommer over en hver mamma.
Uansett om man har 1, 3 eller 8
Man har alltid et snev av dårlig samvittighet av å ikke gjøre ting bra nok, lenge nok, eller ofte nok.
Det en del av å være mamma, en del av å være forelder.
Jeg har visst hele veien at jeg ønsket å bli mamma når tiden var rett, og for meg var det ganske tidlig.
Noen massive magesmerter og store blødninger hver menstruasjon var de første symptomene som gjorde at legen min ville
at jeg skulle få en ultralyd. Han oppdaget eggstokker som var dekket av cyster.
Hans anbefaling?
Ikke vent for lenge med å få barn, og bruker dere mer enn 6 mnd på å unnfange ringer du meg for en time.
Jeg var 19 år da  budskapet ble klasket på bordet.
Jeg var i et stabilt forhold med en fantastisk mann (han jeg er gift med nå) bodd sammen i over 2 år.
Jeg var voksen lenge før jeg burde, men det gikk fint… i grunnen.
Vi bestemte oss for å ikke vente.
Jeg var 21 første gang jeg ble mamma.

Det hele ble en tøff affære, jeg ble en syk mamma, hardt rammet av depresjon.
Ble litt bedre, ble gravid på nytt og ble verre.
Så kom han, lillebror 3,5 år etter førstefrøken.

Alle rundt oss fortalte at nå hadde vi jo alt vi trengte, en av hver, perfekt.
Ja så er det kanskje det da?
Jeg bestemte meg for å legge alle kluter til for å bli frisk.
God hjelp fra ulike parter, psykolog og Bup, fastlege og helsestasjon.
Alle samlet de seg rundt meg for å gjøre dagene våre bedre og hverdagen min friskere.
Det gikk riktig veien… så ble det plutselig tyngre.
De sa det var normalt.
En kneik man skulle over.
Men den kneiken sluttet jo aldri.
10 måneder etter fødsel og jeg ble plutselig værre og værre.
Årsaken ble plutselig klar.
Jeg var gravid igjen.

Verden raste litt ekstra denne gangen, ikke bare fordi jeg visste at jeg måtte gjennom enda en tøff psykisk prossess.
men aller mest fordi vi ikke gjorde slik alle sa.
Vi hadde jo alt vi trengte sa de. Hva skulle vi med dette barnet da?
Jeg hadde drømt om barn, men ingen storfamilie.
Min mann har to søsken, jeg har ingen hele, 4 halve 2 søsken hos mor, 2 hos far.
Jeg er prototypen på dritten i midten pleier jeg å si.
Hvordan i alle dager skulle vi klare oss som en familie utenfor normalen?
Det skulle vise seg at hun skulle bli den som skulle vise meg at dette var jeg bygd for.
Hun snudde alt, 3. frøken.

3 barn tvang meg til å ta meg i nakken, prioritere riktig, prioritere å bli frisk.
Jeg ble frisk,etter over 5 år i sykdommen. Det tok tid, det ble en reise.
Men jeg husker godt, første julen etter hun kom var første gang jeg hadde julestemning på lenge.

Jeg så klart, pustet frisk luft og kjente glede.
Glede og ikke minst stolthet. Jeg ble lettere til sinns og i kroppen.
Herregud jeg ble frisk!
Vår lille A3 familie ble raskt helt vanlig, det ble oss.
3 barn var helt innafor for oss.
Det er klart 2 tette ble en utfordring, sjongleringen ble vanskeligere.
Storebror forstod hverken du må vente litt eller snart er det din tur.
Men det gikk.

Men hvorfor 5?
Det enkleste svaret er at livet kan ikke planlegges.
På godt eller vondt.
Men det beste er å la veien vise deg og trå vært steg med omtanke og takknemlighet.
Vi hadde aldri noen planer om 5 barn, det var aldri drømmen min å ha en hel flokk.
Men det skulle vise seg at livet visste bedre.
Jeg er midt i drømmen min nå..
Om det har vært lett?
Så langt ifra.
Mye hard jobb, fra morning til kveld, hver eneste dag.
En ting er barna, klart de krever sitt. Huset også selvsagt.
Vi er et team, jeg og mannen min.

Fine, gode, omtenksomme, tålmodige, tøffe, standhaftige, trofaste mannen min.
Han har lomma full av egenskaper som gjør han perfekt til far i vår familie bygget på kaos og kjærlighet.
Uten han, hadde ikke jeg vært den jeg er i dag, men det er en annen historie.
Barna har gjort oss til et supert et team.
Samarbeid helt til fingertuppene.
Teamwork, hver dag. Som en dans.
Ingen av oss fører, men begge følger hverandre.
Tar i et tak der det trengt, avlaster når vi kan, gir rom der det er mulighet.
Vi valgte aldri å få fem barn, men fikk det.
For oss ble det en gave.

En gave med utfordringer og prøvelser.
Jeg har aldri trivdes mer i rollen,
jeg storkoser meg med flokken min som jeg står rakrygget i mens jeg desperat prøver å samle de.
Middagene er titt og ofte kaos,
Vi har dager hvor noen gråter og noen ler samtidig.
Vi har dager hvor alt føles uendelig og evigvarende.
Vi har dager som fyker avgårde og kvelden kommer snikende på før vi er klare for å avslutte.
Jeg har lommene fulle av øyeblikk jeg er uendelig takknemlig for.
leverposteiklemmer, søskenkjærlighet og nærhet.

Det tøffeste?
Det har i grunnen ikke vært å takle ungeflokken, men det å være annerledes.
Å ha en familie som er utenfor boksen.
Å stå i egne valg som andre ikke forstår.
Å glede seg over at et barn som få andre forstår hvorfor vi velger å ønske velkommen.
Det har vært grusomt.
Se kontrasten over lykken og begeistringen fra noen av de rundt oss på nr 1 og 2, versus nr 4 og 5.
Den kan nesten ikke sammenlignes, man skulle ikke tro det gjaldt samme begivenhet.
Vi var vant til stormende jubel, varme klemmer og ha mennesker som gledet seg med oss.
Det er godt å ha noen å glede seg med.
Det er klart at kontrasten blir stor, når samme budskap blir møtt med stillhet, kritiske spørsmål og en knapp gratulasjon.
Jeg husker jeg gruet meg til å dele budskapet med nummer fem.
Det som for oss var en glede, en herlig hemmelighet skulle slippes som en bombe til alle rundt oss.
Hva ville de si? Ville de klare å drepe gleden?
Et barn er like verdifullt, unikt og ønsket uansett hvor det kommer i rekken.
Det er lov å undre, det er lov å ha vanskeligheter med å forstå.
Men ikke glem å dele gleden.
Hvorfor vi har fem barn er kanskje vanskelig å svare på.
Svarene er mange, planlagt eller ei så ble det slik.
Om vi hadde tenkt å stoppe på 2?
ja, var i grunnen takknemlig for hun første også.
Det er jo ingen selvfølge å bli beriket med barn, det vet vi så alt for godt.
Fem barn er utenfor normalen, det merker vi nesten hver eneste dag.
Men for hver eneste dag blir dette også mer og mer riktig.
Om vi stopper på fem?
Det vet vi ikke.
Livet kan ikke planlegges…
Noen ganger blir det bare så uendelig mye bedre.

Mange har spurt oss hva det er med Dyreparken og hvorfor den er på vår toppliste.
For vår del er Dyreparken en klasse for seg selv og helt unik med  sin sammensetning av ulike attraksjoner.
Vi har besøkt Dyreparken 6 ganger totalt på sju år.
Og gleder oss like mye til neste gang.

Men hvorfor digger vi dyreparken?

1. Gooood plass
   Selv midt i høysesong er det stor og god plass i parken. Det er kun enkelte plasser man får maurtuefølelsen og man kan enkelt unngå det om man ønsker.
   Jeg er allergisk mot tette folkemengder og får hetta når man står i kø for å gå å stille seg i kø. I Dyreparken kan man bevege seg temmelig fritt over alt.
   
2. Opp og ned.
   Det er stadig nye områder å utforske, og med kuppert terreng får man følelsen av å være på en aldri så liten tokt.
   Høyt oppe på Kutoppen, ved Grashavet i sabeltannsverden og savannen ved dyrene.
   
3. Noe for alle.
   Du skal lete lenge etter en park med større variasjon. Ikke bare når det kommer til miljøer men også attraksjoner og dyr.
   Alt ifra rovdyr fra Afrika til Nordiske ulver. Dyr man kan få nærkontakt med, og dyr man vil holde seg på trygg avstand på.
   Man kan ta karusell som gir deg magesug, eller man kaste ball på kjegler for vinne en kilo sjokolade.
   Man kan oppleve selveste Sabeltann, Hakkebakkeskogen og besøke Kardemommeby og man kan kjøre jungelbob gjennom norske skoger.
   Og om man elsker vann og plask ja så har man jammen meg et gigantisk badeland vegg i vegg også.
   
4. Tilrettelagt for de minste.
   Et eget babyhus, gratis babymat i hele parken.
   utlån av gode vogner (stokke) bæreseler og traller.
   Gode stellemuligheter og flere steder hvor man kan sette seg ned gjør dette til en fin park selv for de aller minste også.
5. Plutselig midt i et skuespill.
   Dette er det fineste med hele parken.
   Iløpet av et besøk kan du oppleve å seile med selveste Kaptein Sabeltanns menn, du kan hjelpe røverene med å slukke brann og høre Klatremus synge vise til Mikkel Rev. Det er rett og slett magisk å oppleve  alle disse severdighetene. Og det er noe helt eget når du står midt i Kardemommeby med en fersk Kanelsnurr fra Bakern mens du oppdager Politimester Bastian kommer spaserende.
   
6. Det skjer noe over alt, alltid.
   Jeg husker første gang vi besøkte parken synes jeg dette var vanvittig irriterende, mating av løvene samtidig som Sabeltann og hans menn ankom kaia.
   Hvordan i alle dager skulle vi få sett alt. Men ved å gjøre dette sprer de folkemengdene og opplevelsen blir dermed bedre.
   Mitt tips, se over programmet, lag en plan og ikke nøy deg med en dag 😉
   
7. Beliggenhet.
   Pga beliggenheten til parken har man mange muligheter til overnatting dersom man trenger det.
   Vi har både ligget over på Dyreparken Hotell (som er vegg i vegg med parken) Abrahavn, som er i gå avstand og heeeelt magisk om man er en smule Sabeltannfan og vi har overnattet i leiligheter i Kristiansand by.
8. Stemningen.
   Det siste punktet klarer jeg ikke helt å beskrive. Men det er noe med parken som treffer meg hver eneste gang.
   Jeg tror det er følelsen av at alle barna i familien vår opplever noe som treffer de. Jeg får en liten dose magi med hakkebakkeskogentoget (jeg eeeelsker det) og vi får i det øyeblikket vi er der koblet oss vekk fra alt annet og bare fokusere på oss og parken og alt vi opplever der inne.
   

Så, som. du kanskje vet, fikk vi mulighet til å dele ut en drømmeweekend til en av våre følgere i samarbeid med Nestlé
Overnatting på dyreparken hotell og inngang i parken.
Og vi gratulere så mye til: Mari Jerstad
Send oss en mail med kontaktinfo .

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris