Smabarnsforeldre.no Ord fra vår hverdag med syv barn

//annonse

Hvor mange penger kostet den skuffen her da…
Seksåringen går rundt å beskuer det nye huset og legger merke til de små detaljene.
Enn taket på stua da mamma?
Hva kostet det? Det er jo kjempe stort!
Øynene lyser opp og hun måper med munnen, strekker armene ut og virkelig demonstrere hvor stort det er.
Ja jammen må det ha kostet mye spiller jeg mye på, hvor mye tror du.
Tja, kanskje hundre ?
Tja sier jeg, var nok litt mer.
TUSEN!!? Øynene blir om mulig enda større.
Nei vettu, sier jeg.
Huset her kostet til sammen flere millioner kroner.
Åååhhhh kommer det ifra den vesle kroppen med det tenkende hode.
Det blir stille en liten stund før hun igjen kvikner til.
Har vi sååå mye penger??
Nei vettu det har vi ikke, sier jeg.
Vi har lånt pengene.
Lånt? Av hvem? Bestefar?
Nei av banken vår.
Banken?
Ja, egentlig så er huset på en måte banken sitt.
Vi har lånt pengene og betaler tilbake litt etter litt.
Jeg er usikker på hvor mye hun forstår.
Men vi har det temmelig hyggelig hun og jeg, der vi sitter blant brune pappesker og et lite kjøkkenbord.

Hun sitter å grubler litt, lar bena dingle og tar en slurk av saften.
Men, hvor skal banken sove da?
Sove?
Ja? Det er jo huset hans.
Nei vennen, banken skal ikke bo her, det er bare oss.
Og så lenge vi betaler pengene tilbake, kan vi få bo her så lenge vi vil.
Så snill banken er da sier hun og hopper ned fra stolen og forsvinner inn på det nye rommet sitt.
Ja jammen har hun rett, uten banken kunne vi ikke engang drømt om å bo i dette huset.
Da måtte vi isåfall ha ventet tålmodig til vi fylte 60.
Prosessen fra vi bestemte oss for at å flytte var det riktige å gjøre til vi nå står her med pappesker har vært lang men veldig fin.
Vi har gjort et stort hopp, til tross for at vi lenge har vært en etablert familie har vi vært bortskjemt med lite gjeld, iallfall vesentlig lavere en gjennomsnittet.
Men nå måtte vi, ta store valg for å få familien AS til å gå opp.
Det hele føltes selvfølgelig skummelt, hvilke konsekvenser ville dette få for oss, familielivet?
Mere gjeld, større ansvar, skummelt og spennende på et vis.
Voksenpoeng kaller de det visst.
Vi følte vi hadde bedre kontroll over privatøkonomien når valget ble tatt, etter at vi byttet til SpareBank 1 i inngangen av året hadde vi fått bedre oversikt.
Vi brukte lånekalkulatoren da vi drøftet frem og tilbake hva vi skulle gjøre. Den gav oss klar tale, dette kunne vi låne, men vi hadde behov for både veiledning
og en betryggelse på at dette var et riktig og et godt valg.
Etter et par timer med rådgiver gikk vi ut tryggere i vår sak.
Som hun så enkelt sa, vi gir dere ikke et lån dere ikke kan betjene, dette går helt fint.
Vi hadde gått gjennom penger inn og penger ut.
Hvor mye MÅ vi ha, hvor mye klarer vi oss med.
Hva om renten går opp fem prosent?

Vi har regnet og diskutert, sett på variabler og ulike utfall sammen med rådgiveren vår.
Dette skal jo gå helt fint.
Både vi, rådgiveren i SpareBank 1 og kalkulatoren var enige.
Jeg skal være ærlig, jeg synes huset vi bor i kostet usedvanlig mange penger, en investering jeg synes var skummel,
men som jeg likvell følte meg trygg på.
Her kommer vi jammen meg til å få det fint.
Ikke at vi bader i luksus her, men plass nok til alle og alle vi ønsker å ta imot.
Mange andre barn å leke med rundt oss og mange muligheter rundt oss.
Det forhåpentligvis verdt hver eneste investering.

Hun kommer tuslende ut av rommet igjen, tar noen steg ned trappen.
Hvor skal du?
Jeg skal ut vel?
Ut? Hva skal du?
Plukke blomster vel?
Ja men så hyggelig da sier jeg.
Det er kanskje det aller best her, til tross for mange hus, sentralt og godt er det svært lite trafikk rundt oss.
Jeg kan trygt slippe de ut alene.
Kan du finne en konvolutt imens?
Konvolutt??
Ja vi skal jo sende blomstene til banken.
Vi må jo si takk!

Pssst HER kan du sjekke hva dere kan få i huslån med lånekalkulatoren

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg føler meg tom på en måte.
Det føles ut som om den alltid har vært der, og nå er den for øyeblikket helt nede.
jeg snakker selvfølgelig om nettbutikken vår, vårt sjette (snart sjuende barn)
Akkurat nå er det helt stille der inne, det er ekko nærmest når jeg logger inn og om du prøver å besøke oss møter du en iskald side som forteller deg at nettbutikken er stengt.
Mange har sendt melding bekymret for om nettbutikken er nede for godt.
Vi kan heldigvis betrygge de om at det er den så absolutt ikke.
Heldigvis.
Eventyret vårt, Kos med kaos er nede for øyeblikket men åpner snart igjen.
I ny drakt, med flere varer og med noe mye større i bakhånd.
En fysisk butikk.

Det som startet over et kjøkkenbord, fortsatte ut i en garasje, fylte deretter en rød stue skal nå flytte inn i et lokale stort nok til å både inspirere, informere, sosialisere og ikke minst, servere deg meget gode produkter.
Vi åpner en fysisk butikk, å herremin som vi gleder oss.
Vi skal se og treffe folk. Vi kan finne på sprell og moro med leverandørene våre.
Lage gode kampanjer, fore dere med masse god informasjon og inspirere dere med gode produkter.
Sørge for at gode kvalitetsprodukter når dere til en alrigth pris og ikke minst servert med en god dose kundeservice.
En egen sosial sone, med gode sitteplasser og muligheter for å servere mini litt mat.
Barneutstyr, kanskje noe barneklær og selvfølgelig et godt hjørne med alt det kreative vi selger i nettbutikken pluss litt til.
Vårt fokus skal være å informere og inspirere. Vi skal kunne det vi driver med og ikke minst kanskje lære deg noe nytt når du stikker innom. Vise deg noe du ikke visste fantes, løse etter problem eller flere.
Vi er godt igang med å skru opp hyller og fylle inn varer.
I dag dekket vi med gråpapir så ingen nysgjerrige sjeler kan se inn.

Åååå nevnte jeg vi gleder oss?
Å det aller aller beste?
Vi har med oss flere dyktige mennesker på laget.
Vår aller største drøm om å kunne gi andre en arbeidsplass har gått i oppfyllelse, og tre andre mennesker er nå med oss i Kos med kaos teamet i tillegg til meg og min mann.
Men selvfølgelig, det koster å ta dette hoppet.
Både psykisk og fysisk.
Det krever mye av oss både ben i nesa og masse energi.
Mye vi må lære, sette oss inn i og ikke minst ordne.
Nye rutiner, varer, leverandører og ikke minst må vi kunne alt vi skal selge dere ut og inn.
Vi fylte 60 kvm, nå skal vi fylle 500 kvm.

Det er klart det koster.
Vi tar en råsjans her, men med dere i ryggen har vi trua.
At dere har troen på oss, tilliten til oss gjør oss sterkere i prosessen også.
Akkurat nå, er vi, i samarbeid med Monner i gang med en crowdfounding.
Hva i huleste er det tenker du kanskje?
Vel, for oss i Kos med kaos er det et lån. Et lån finansiert av investorer, som deg?
Monner er et crowdfounding selskap som gir små og store investorer mulighet til å investere i prosjekter og selskaper.
men forskjellen her er at du ikke får en eiendel i selskapet men LÅNER oss penger.
Fordelen du får?
Meget god rente på sparepengene dine.
Monner vurderer risiko på prosjektet og lar kun de som kommer seg gjennom alle punkter komme gjennom.
Du som investor bestemmer selv hvor mye du vil investere, noen velger 1000 andre velger 100 000

Fordelen vi får?
Finansieringen vi trenger for å kunne tilby våre kunder det de ønsker og trenger umiddelbart.
Penger i kassen for å tilrettelegge at butikken blir det vi ønsker fra første åpningsdag.
Vi er straks halvveis til å nå målet vårt, og her er det virkelig slik at alle monner drar.
Kanskje du handler hos oss fra før?
Kanskje du vil få ekstra gode renter på noen sparepenger.
Vel da anbefaler vi deg å gå inn HER, og lese litt om prosjektet.
 
Og du, følg gjerne prosessen på Snapchat: Idebankmamma

Vi har testet ut det meste.
Jeg må nesten le litt, for de fleste venner som har fått flere barn rundt oss har fått disse rundt samme tid,
Vi har fem små og INGEN er født i samme måned.
Jeg har et vinterbarn, to vårbarn (om man følger kalenderen iallfall) og to høstbarn.
Februar, mars, mai, september og november.
Og alle har så absolutt sine fordeler og ulemper.
Om jeg skal velge et tidspunkt jeg synes var absolutt best var det Mai måned.
Mange tenker på hvordan det er når babyen blir født og tiden rett etterpå, men for meg så spiller det ganske stor rolle hvordan innspurten på svangerskapet er også. Tidlig høst risikerer du en temmelig varm og tung innspurt.
Vinteren, vell da får du en mørketid å holde ut med tung kropp.
Hun som kom i mai gav svangerskapet en fin avslutning siden vi gikk mot lysere tider. Og det ble enklere å ha med seg babyen fra dag en siden luften var litt varmere, men kald nok til å kunne kle på den ferske kroppen litt.
Men det blir ikke noe nytt Mai barn, faktisk ser det ut til at vi dekker enda en måned denne gangen.
Mange av dere har spurt siden magen er såpass synlig, hvor langt jeg egentlig er på vei..vell… sannheten er at jeg ikke er så veldig langt.
Jeg tusler i disse dager over i 2. termin og…
Terminen er Januar,

Og før du tenker åååå et nyttårsbarn kanskje? Kan jeg nok fortelle deg at vi må nok godt inn i januar før vi nærmer oss termin.
Helt eksakt vet vi ikke men tror nok vi bikker 15. iallfall.
Vi har hatt termin i Januar før, Amalie hadde termin 26 januar men lot vente på seg og ble et februarbarn.

Herreguuuud som vi ventet på slutten, jeg som førstegangfødende var jo skråsikker på at hun skulle komme før.
Og utålmodig som jeg var, mente at hun kunne komme så fort vi hadde bikket midnatt nyttårsaften.
Noe hun selvfølgelig ikke gjorde.
Å ha termin i januar igjen er alt på en gang.
En følelse av å avslutte der vi startet…. (om vi avslutter nå da he he)
En frykt over at mørketiden kan bli for tung.
Og en herlig og spennende følelse av at vi starter 2019 på en MAGISK måte.

Å ha termin i januar er kanskje ikke det ideelle skal jeg være ærlig.
Iallfall ikke med fem små til hvorav 2 er temmelig små og trenger hjelp for å feks gå ut.
Vi snakker votter og luer, dresser og ikke minst høysesong for all mulige baselusker.
Men igjen, i januar er det lenge til det skjer noe.
Julen er over, påska er neste.
Hverdagen er på plass og jeg og babyen har noen rolige dager foran oss mens de andre er på skole, barnehage og jobb.

ja for tro det eller ei, denne damen skal faktisk ha permisjon denne gangen.
Ikke fra bloggen, men fra nettbutikken.
Og helt ærlig, gleder jeg meg som en UNGE!
Rolige dager med baby, ja kanskje vi til og med tar igjen litt tapt søvn som henger igjen helt ifra Oda ble født.
Og ikke minst mulighet til å ta imot barna som kommer hjem fra skolen og barnehage etterhvert med pappa.
Det vil bli travelt, det er vi klare over, Jonatan er akkurat fylt 3, Oda knappe 1,5 når denne kommer.
3 bleiebarn.

 
Så med andre ord er permisjon strengt tatt nødvendig for alle parter.
At jeg steller hus og hjem når babyen gir meg tillatelse til det vil gjøre hverdagen vår hakke hyggeligere.
Termin på heldig tidspunkt eller ei.
Vi gleder oss veldig.. både til reisen fremover og ikke minst til å finne ut hvem siste tilskudd i familien er.

Jeg må innrømme at jeg har grått flere ganger i dag.
Triste, vemodige, sliten, glade, lykkelige tårer.
Humør og følelser har skiftet retning i takt med en pingpongball.
På fredag lukket vi døren i det gamle huset, hentet barnehageungene og på veien gjorde vi oss til jevnakinger.
Vi har offisielt flyttet.

Om vi har tømt huset på Bjoneroa lurer på du?
Vell, der har du en av årsakene til mine tårer i dag.
Det føles ut som om det aldri blir tomt. Jeg føler vi pakker og pakker og pakker og pakker.
Det er akkurat som om ting vokser i skapene. Det føles ut som om man aaaaaldri blir ferdig.
 
Også står man der å pakker da, føler man ser dobbelt fordi både trøtt, lei og sliten og vil bare bli ferdig med det hele
Men så føles det hele så vemodig at man ikke helt vil se det ende heller.
Det er noe med dette stedet som har gjort så uendelig mye med oss.
Vi flyttet opp hit med en drøm i lomma og en voksende storfamilie.
Vi hadde blitt kastet inn i rollen som 4 barns foreldre en måned før vi kom opp med første flyttelass.

Vi har pusset opp ufattelig mye, og var igrunnen sikre i vår sak at det var her vi skulle bygge og bo.
Men så ble det ikke slik.
Vi flytter ikke ifra denne plassen og dette huset fordi vi har lyst, men fordi vi på sett og vis må.
Altså alt går jo, men vi ønsker å kunne prioritere barna og ha tid med de, og når dagen plutselig
hadde innebære totalt 160 min med pendling sier det seg selv at det hadde blitt mindre tid med barna.
Vi prøvde så godt vi kunne, alle muligheter.
Årsaken til at vi flytter er jo jobben vår, arbeidsplassen som vi selv har skapt.
Jeg er sikker på at den ikke hadde vært der den er nå, om det ikke hadde vært for at vi flyttet til Bjoneroa.
Kos med kaos åpner løpet av en måneds tid en stor fysisk butikk, vi skal endelig få møte kunde våre, gjett om vi gleder oss.
Og nå pakker vi ned i eskene igjen, med en drøm som har blitt større en vi turte å drømme om, og en voksende ekstra stor familie.
4 ble til 5 løpet av tiden vi tilbragte der, og mens vi pakker ned, teller vi også ned tiden til nr 6 ankommer.

Dere beviste nok en gang at jeg kanskje har verdens fineste lesere når vi slapp vår store hemmelighet til dere.
Å vente nr 6 er en stor glede for oss, men helt ærlig en nyhet som er litt skummel å slippe.
Iallfall når du deler det med så mange mennesker som vi gjør, på en eneste gang.
Vi er selvfølgelig fullstendig klar over at det kan være vanskelig å forstå vår galskap, at man lurer på hvordan og hvorfor.
Men forventer også helt ærlig at mennesker rundt oss har respekt for våre valg, at man har tillit til at de er nøye tenkt igjennom, av oss…som står bak valget…
Overveldet ble vi av alle gratulasjonene, telefonen min gikk varm, bloggen kokte.
Mange mange gledet seg på våre vegne og vi ble om mulig enda gladere for at vi valgte å dele med dere.
Det beste med en glede er jo å dele den med noen andre.
Mange av dere mente dere både hadde sett og følt det på dere i en lang stund, flere mente jeg hadde gitt små hint i tekstene mine en stund nå og andre ble skikkelig overrasket 🙂

Jeg ble varmere og varmere om hjerte for hver eneste melding jeg åpnet og svarte på.
Tenk at jeg skulle være redd for å dele med dere.
Men innimellom dukket det opp et spørsmål som fikk det hele til å skurre litt hos meg.
På en måte provoserte deg meg, men aller mest fikk det meg til å undre.
Det var ikke mange av dere som spurte, det kan jeg ikke påstå, men at det var en del, såpass langt kan jeg gå.
Gjerne som første ord etter en gratulasjon.
Gratulere så mye, var det planlagt?
Første som spurte gjorde meg litt små sint, nestemann gjorde meg overrasket og tredje, fjerde osv gjorde meg fryktelig nysgjerrig.
Hvorfor i huleste lurer man på det?

Jeg mener, en ting er å spørre om termin, hvordan formen er, om vi vet det er gutt eller jente eller hvordan ungene reagerte.
For sånt er jo gøy, og er med på å si noe om hvordan svangerskap er og vil gå og forventningene våre er rundt det hele.
Men om barnet er planlagt eller ei??
Altså, jo da, jeg lot meg provosere første gang noen spurte, men etterhvert så våknet nysgjerrigheten.
For jeg lurer oppriktig på hvorfor man spør.
Jeg skal være såpass ærlig og si at det aldri har falt inn i mitt hode å spørre noen når jeg har fått det glade budskap.
For, hvorfor i alle dager skulle jeg lure på det?
Jeg vurderte frem og tilbake,
Skal jeg svare?
Jeg svarte jo de fleste som lurte på termin feks.
Det endte med at jeg ikke gjorde det, hoppet glatt over, men takket høflig for gratulasjonen.
Jeg svarte ikke, fordi jeg er i den formening at om et barn er planlagt eller ikke spiller da virkelig ingen rolle
i det man velger å fortelle verden at man skal ta imot et barn til.
For er det slik, at om svaret var nei, hva hadde det sagt om svangerskapet?
Var vi uforsiktig, eller rettere sagt dumdristige?
Eller står det enda mer respekt bak det hele fordi vi likvell valgte å beholde?
Hva om svaret er ja, da?
Gjør det galskapen vår enda galere?
Eller barnet mer ønsket fordi det var planlagt?

Til syvende og sist, når valget er tatt, og mor og far, eller mor og mor, eller far og far eller.. ja du skjønner poenget.
Når de har bestemt seg, og velger å forteller verden hva som skal forandre deres liv for alltid.
Så spiller det ingen rolle, om barnet var planlagt eller ei.
Barnet er etter et slikt valg, like ønsket, like velkomment og etterlengtet.
Like høyt elsket og en like stor velsignelse.
OM du trykket deg inn her i dag, i håp om å kanskje få svar på om 6 mann ut i rekken var planlagt, må jeg nok skuffe deg.
Det har jeg ingen ønske om å svare på, og faktisk så tviler jeg på at du få noe ut av å vite det også.
Men det jeg kan svare deg på, er at vi gleder oss uendelig,
at vi er takknemlige som tusan,
At vi føler oss velsignet og
veldig veldig rike.
Og helt til slutt, kan du kanskje heller spørre deg selv..
Var DU planlagt? 😉
 
 
Psst følg gjerne vår galskap på Snapchat: Idebankmamma

Jeg vil innlede dette innlegget med å si det gikk bra, både med liten og stor, forholdene tatt i betraktning.
Vi trenger ikke lage unødvendig drama.
Det var igrunnen dramatisk nok det som skjedde.
Jeg trenger hverken spe på med spesialeffekter eller avanserte ord.
Jeg velger å skrive om dagen i dag fordi den gav meg en real tankevekker, og mest sannsynlig deg også.
Har du små barn i hus, er min oppfordring å lese hele innlegget, uansett hvor vondt det gjør.
Som jeg sa noen linjer før… det går bra.

Det var en helt vanlig mandag egentlig, kaos og stress. Ut av rutiner siden sommerferien er på plass hos noen av barna.
Minstemann som er vant med at alle skal ut av huset synes ikke noe om at det hele var annerledes i dag.
Men så far de med seg tilslutt, og huset blir deilig og stille for meg og minstemor.
En rolig frokost blir inntatt,for all del, det er hyggelig med felles måltid, men når det bare er meg og hun får jeg gitt henne så mye mer oppmerksomhet. En helt egen stemning oppstår når vi får frokostbordet alene.
Frokosten inntatt og jeg har et helt uvær av ting som må gjøres.
Siden takstmann kommer i morgen, fotograf litt senere denne uka må dette huset skinne.
Vesla blir satt på gulvet, og setter umiddelbart i gang med å leke. Jeg kaster meg rundt. Vet så inderlig godt at jeg ikke har all verdens med tid før hun synes det er kjekt med selskap.
Jeg røsker sammen noen esker i gangen, tar noen plagg med meg på kjøkkenøya for å brette sammen, blir aldri ajour med den hersens klesvasken.
Jeg ser minstemor i sidesynet hun sitter fortsatt nede ved stolen sin.
Jeg bretter sammen noen klær med ryggen til, også hører jeg noen underlige lyder.
Jeg snur meg, og møter Oda med et panisk blikk før hun kaster seg bakover med hodet først.
Jeg løper bort og ser hun gaper, får ikke puste. Ansiktet er mørkerødt, jeg løfter henne opp, kaster henne over skuldrene.
Hun strammer hver eneste muskel i kroppen, jeg legger merke til at de små fingrene spriker.
Jeg snur henne mot meg, prøver å se i munnen, ser ingenting.
Dunker litt igjen, snur henne mot meg igjen og ser at nå er hun nesten blå i hele ansiktet.
Jeg løper med jenta på armen bort til telefonen.
1-1-3
 
jeg får svar med en gang.
Jeg må le av det etterpå, men jeg introduserer meg med fult navn, slik jeg alltid gjør når jeg ringer noen jeg ikke kjenner.
Hvor jeg påløpende sier; jeg har en ettåring her som ikke puster.
De nesten 30 minuttene er tåkete.
Hjernen min skrudde seg av, jeg mottok bare ordre fra den rolige damen i andre enden av røret og fulgte de så godt jeg kunne.
Svarte så godt jeg kunne på spørsmål og beskrev det jeg kunne beskrive.
Legg henne på magen på fanget ditt og dunk henne godt i mellom skulderbladene fem ganger sier hun tydelig og bestemt.
Jeg gjør som hun sier.
Dunker du nå?
Ja det gjør jeg sier jeg, jeg kjenner stemmen er i ferd med å briste.
Da dunker du ikke hardt nok, jeg skal høre det dunkes.
Dunk hardere.
Jeg dunkeren hardere, hardere en hva som føles ok.
Plutselig begynner hun å gråte.
Så stopper hun igjen.
Løft henne opp, se i munnen, om du kan se noe.
Ingenting sier jeg raskt,
Da prøver du igjen.
Vi holder på slik en stund, og innimellom gråter hun.
Så plutselig, kommer det et hyl.
Og hun gråter sånn skikkelig.
Jeg hører hun gisper ordentlig etter luft imellom skrikene.
Se her ja, sier hun på høyttaleren, dette liker vi.
Hun forklarer meg at lokal redning er på vei, at de kommer til å komme i brannbil og at luftambulansen kommer rett etter.
Jeg tar med meg veslemor som er gjennomvåt av svette ut på trappa, og der sitter vi å venter begge to.
Vi gråter begge to, av og på.
Hun klamrer seg til meg og jeg til henne.
Hva i helsike var det vi akkurat opplevde.
Hun er temmelig blek og slap, den vesle kroppen hennes hviler i armene mine.
Rød rundt øynene og krøller i nakken etter å ha svettet.
så kommer de, de lokale heltene i brannbilen.
Går det bedre roper han ene i det han titter, ut.
Ja svarer jeg og nikker
Å takk gud svarer han og er tydelig lettet.
Ikke lange tiden etterpå hører vi proppelene durer.
Og kort tid etter har vi et helt team med helsepersonell rundt oss.
Hun blir grundig sjekket, jeg blir tatt vare på.
Beroliget om at alt ser og høres bra ut og at dette kan skje alle.
Tre menn, står rundt den vesle jenta som nå begynner å få igjen fargen i kinna.
Formen er også bedre da pekefingeren plutselig har blitt aktiv igjen og hun småpludrer litt.
De blir værende for å hjelpe oss å holde roen, til ambulansen kommer.
De ser ingen grunn til å ta med veslemor til sykehus siden formen er så bra og vi har så ufattelig lang vei til nærmeste barneavdeling.

Jeg sitter på trappen temmelig ydmyk, på et tidspunkt har vi 9 mennesker som har rykket ut for å hjelpe oss.
10 om vi skal inkludere den rolige, men bestemte, tydelige og ikke minst fantastiske damen bak 113.
10 mennesker i full beredskap, for en liten men så inderlig betydningsfull liten jente.
10 mennesker som har kastet fra seg alt de hadde i hendene for å rykke ut til henne.
Stoppet trafikken for at helikopteret skulle få lande, brukte tid og resurser på oss.
Vi kan klage på mye rart, men jammen har vi mye å være takknemlige for også.
For et apparat, for et samarbeid, for en innsats.
Luftens helter forsvinner igjen.
De legger igjen en liten maskott, siden modige jenter fortjener det.
også reiser de igjen.
Vi får følge med bakkeambulansen til den lokale legevakten for en grundig sjekk.
Det kom aldri opp noe, det betyr at det må ha gått ned.
Hva vet vi ikke, så hun er under nøye observasjon og vi har en liten liste med tegn vi skal være obse på.
En helt vanlig mandag, ble noe helt annet.
Slutten vår er happy, jeg klarer nesten ikke tenke på hva alternativet hadde vært.
Jeg gråt under kveldsstell, jeg gråt når jeg gav henne flaske for natten.
Jeg holdt henne ekstra lenge før jeg la den myke lille runde kroppen i senga.
Jeg er sliten, tvers igjennom, tror jeg aldri har vært så redd i hele mitt liv.
Men mest av alt er jeg ufattelig takknemlig.
Jeg visste det jo før også, men nå VET jeg.
Det kanskje hvem som helst og når som helst.
Og da er spørsmålet,
Vet du hva du skal gjøre?
 
 
Psst: jeg har fått høre at flere helsestasjoner tilbyr gratis førstehjelpskurs, min oppfordring er klar, meld deg på!
Og enda et tips, her har du en god oversikt over nyttige videoer med førstehjelp både på små og større.

Det er på en måte en helt vanlig lørdag, det er god stemning i vår fantastiske lokale butikk.
Jeg og mannen nyter å handle uten ungeflokken på slep og tar oss god tid.
Jeg tar meg tid.
Tid til å lukte på frukten, se etter nyheter i kjøledisken, vurdere om jeg skal teste en ny melk.
Jeg har all tid i verden.

Man hilser mye i lokalbutikken.
Særlig på lørdager.
Man kjenner på en måte alle her, iallfall nok til å si hei.
Men så dukker hun opp. mens jeg står med en fersk tomat i hånden.
Det brer seg en merkelig følelse i hele kroppen. Nesten som en forelskesesrush ifra man var 14 år.
Jeg kjenner jeg nesten blir litt rød i kinna.
Jeg ser hun ser på meg også, vi smiler, så vidt før vi begge fortsetter med vårt.
Hvem i huleste rekker jeg å tenke..

Før mannen drar meg inn i barnefriverden og jakten på uoppdagede varer i kjøledisken.
Jeg glemmer litt, helt til han ser henne også, og får merksnodig nok samme reaksjon.
Han blir helt rar, gløtter opp mot henne mens blikket flakker opp og ned.
Jeg ser han prøver å hilse, men langt ifra tydelig.
Hvem i alle dager er denne dama?
Ingen sier noe, resten av handleturen går raskt.
Vi unngår på en måte hverandre litt i den trange, lille, koselige butikken.
På vei ut, strekker han hals over skuldra mi.
Du vet hvem det der er, sant? sier han opplagt
Ehh nei?? jeg gjør faktisk ikke det sier jeg oppgitt.
Det var jo Karianne??
Karianne hvem?
Jeg blir oppgitt, mest over meg selv.
På en merksnodige måte husket jeg at hun hadde betydd mye for meg.. men plassere henne klarte jeg ikke.
Jordmora vår når vi skulle få Jonatan vel.
Tusen brikker falt på plass i det jeg plasserte posen i bilen.
Små øyeblikk suste gjennom hodet.
Viktige øyeblikk, stolte øyeblikk, livredde øyeblikk og veldig veldig lykkelige øyeblikk.
Et fjerde barn hadde funnet vei i magen, mot alle (spiralske) odds.

Herremin så klart det var Karianne.
Hun som snudde fortvilelse, frykt og skam til glede og stolthet og lykke.
Det var jo HUN.
Jeg husker, hvor redd jeg var første gang jeg trådde inn i kontoret hennes med et voksende liv i magen.
Vi var i sjokk, men likevel usannsynlig takknemlige.
Et skjelvende aspeløv, med klamme hender og panikk i blikket tråkket jeg inn.
Hun stod der stødig som et fjell med utstrakte armer og en temmelig bredt smil.
Først og fremst gratulere sier hun i det vi setter oss ved pulten.
4. barn, så stas, jammen er dere heldige!
Jeg husker jeg reagerer umiddelbart med tårer.
Letta, glad og takknemlig for å møte noen som umiddelbart delte gleden vi bar men nesten følte oss alene om.
Reaksjonene rundt at vi ventet nr 4 hadde ikke latt vente på seg.
Spøker om prevensjon, fotballlag og bytte av bil var det gratulasjonene var preget av.
Plutselig mente alle noe om antall barn og hvordan vi skulle sette sammen vår familie.
Det var ufattelig vanskelig å stå i.
Karianne ble ingen vanlig jordmor for meg, for oss.
For oss ble hun en del av oss og svangerskapet.
Hun holdt meg i hånda, lo med meg, gråt med meg, viktigst av alt forstod meg.
Hun gjorde en forskjell.
Gjorde meg trygg, oss trygge.
Så oss som en helhet, som en stor familie som skulle bli større.
Lot meg være redd, men viste meg at frykten tok feil.
Hun lot oss være stolte, heiet oss frem når vi trengte det som mest.
Hjalp oss når det stormet som værst i hodet og sinn hos meg.
Svangerskap nummer fire ble annerledes enn de tre andre.
Jeg holdt meg frisk. Flere ganger banken depresjonen på, skrapet med skarpe klør på mine svake dører.
Men den fikk aldri komme inn.
Jo lengre ut i svangerskapet jeg kom, jo mer vaiet jeg.
Mye pga hormoner, resten pga formen. Man mister virkelighetsbegrepet jo nærmere fødsel man kommer.
Mister litt av seg selv i takt med at magen vokser.
Men jeg holdt meg frisk.
Mye takket være Karianne.
Dag og natt var hun tilgjengelig.
Strakte seg lengre enn de fleste.
Og nå møtte jeg henne, i vår lille koselige butikk i bygda vår.
Vettu, jeg kommer til å angre på at jeg ikke gjør dette sier jeg til mannen, og legger ifra meg det jeg har i hendene og går inn igjen.
Litt småflau, med ørlitt hjertebank og klam i henda kakker jeg henne på skuldra.
Hun snur seg og lyser opp, jeg ser hun kjenner meg igjen.
Jeg hadde angret om jeg ikke gjorde dette, sier jeg og strekker armene rundt henne og gir henne en god klem.
Hun blir glad, heldigvis.
Vi prater om oss, og om henne.
Jeg får takket henne for at hun er den hun er.
Informert henne om at hun betydde mye for meg.
Men ordene kommer til kort, jeg skulle så gjerne sagt mer.

Jeg skulle så inderlig fortalt henne at hun snudde på alt.
At hun gav oss troen, styrken og et bedre samhold.
At hun gjorde meg tryggere i reisen mot en frisk mamma.
At hun gjorde en forskjell.
At hun er en del av det vi har blitt idag, en stor familie med trygge foreldre.
Hun vet det kanskje, men jeg skulle ønske jeg fikk sagt det.
Hun er heldigvis jordmor fortsatt.
På sykehuset vi har født 4 av våre 5 barn
Og som vi også skal få gleden av å føde vårt 6.

 
Rakrygget, stolte, spente, litt redde,uendelig uendelig takknemlige.
Vår store flokk, skal bli enda litt større.
Vårt lille punktum Oda, får æren av å bli et komma.
Hun blir ikke lengre minst.
Ikke om denne reisen går godt, og vi ender opp som foreldre til seks.
Herremin som vi gleder oss…
Jeg håper vi sees igjen da, Karianne… så kanskje jeg tørr å fortelle deg da.
Frem til da,
Tusen takk <3
 
 
 
Pssst: følg gjerne vår gærne hverdag på Snapchat: Idebankmamma

I dag hadde jeg en liten utblåsning på Snapchat (følg meg gjerne: idebankmamma heter jeg der)
Hvor jeg har et ørlite hjertesukk over ukene vi har lagt bak oss med feriestria.
Du vet, den som kommer litt brått på hvert år.
Vi VET jo at den kommer, men så plutselig er siste innspurt før sommerferien her.
Det er mye å holde orden på når disse ukene kommer.

Avslutninger i skole, barnehage, fotballen og andre aktiviteter.
Alle arbeidsplasser har unødvendig mye deadlines og vi oppfører oss nærmest som enden er nær.
Man skulle tru hele Norge stenger når ferien setter i gang.
Skoleferien i år kommer virkelig kastet på, midt oppi flytting både privat og bedrift, klargjøring av boligsalg og ymse annet som vi kan snakke mer om senere kommer den altså som et lyn fra klar himmel for min del.
Jeg har hatt mer enn nok med å ha tungen rett i munnen for å huske tidspunkt og dato for de ulike happeningsene i de ukene som har vært.
Og ikke minst er lommeboken slentrete etter det hele, loddsalg, premier, kaker her og der, gave til ansatte osv osv.
Alt dette koster, ganske mye om man skal delta på alt.
Det var deilig å få en utblåsning og lufte litt frustrasjon.
Jeg er sliten og litt lei.

Det fine med det hele er jo at det blir ekstra godt med ferie, kanskje?
Flere av dere var enige, spesielt dere med barn både i barnehage og skole synes det kunne bli litt mye.
Mange av dere følte press til å delta på gaver, premier og oppmerksomheter til ansatte.
Flere av dere fortalte også at dere gledet dere til ferien men gruet dere til å gå inn i den sliten.
Min anbefaling er å ta noen rolige dager til å begynne med, ferien er lang for de fleste og dere har mange dager som dere kan fylle med mye moro.
 
Men så, tikket det plutselig inn en snap med klar tale.
“Slutt å syt, dette kan du jo for selv.
Når du velger å få så mange unger må du også tåle å tråkke deg gjennom avslutningene dems også.
Og ikke minst ha økonomi til å tåle å delta på alt som forventes.”
Under første øyekast tenker jeg at hun forsåvidt har rett, det er jeg og vi som har satt oss i denne situasjonen.
Men her igjen, er det ikke antall barna som gjør meg sliten, men alt som skal trykkes inn på to uker fordi ferien er nær.
Det er ikke barna som gjør lommeboken tynnere, men forventningene og presset som eksisterer rundt hver eneste avslutning.
Noen avslutninger bør absolutt være på sin plass, Det er både moro og hyggelig å samles for å markere et år med innsats og hard jobbing.
Med både krav om bakst, premier og ikke minst loddsalg som krever at lommeboken er oppe gir det et realt innhugg i lommeboken.
Jeg blir usikker en liten stund, hadde hun rett?
Burde jeg ta meg selv i nakken og sørge for å holde ut i situasjonen jeg selv hadde satt meg i.
Sette av litt mer penger resten av året for å være klar for juni måned, måneden med alle avslutningene?
Meldingene fortsetter å tikke inn, og det er ingen tvil. Jeg er absolutt ikke alene.
Flere og flere kan fortelle at avslutningene tærer både på tålmodighet, energi og lommebok.

Hun traff meg, hun som mente at dette var min egen skyld.. for noen minutter iallfall.
Før jeg fikk tenkt meg godt nok om og fornuften hentet meg igjen.
Jeg har kanskje satt meg i denne situasjonen selv. Men det har alle andre med barn også.
og at jeg har fem små og hun andre som klager har 2 utgjør ingen forskjell på om vi har lov til å klage ikke.
For jeg tror at det vi virkelig skal diskutere her, er om vi glemmer hva som er viktig når vi skal markere en avslutning.
Tenke litt over alle og alles situasjon når vi legger opp til et arrangement det er forventet at alle stiller opp på.
Er det ok, eller nødvendig med loddsalg? Trenger man å kjøpe en felles gave til lærerne hvert år?
Skal alle bidra til et kakebord som er gratis å forsyne seg av eller skal alle forsørge seg selv?
For noen er det kanskje “bare en 50 lapp” for andre er det 2 liter mindre melk den uka.

//Annonse

Det var merkelig stille i baksete i det vi satte oss i bilen forrige lørdag.
4 spente visste at om ikke lenge skulle de få møte de kuleste froskene som eksisterer på planeten vår.
Nemlig Rockefroskene!
Det er 7. år på rad at Rockefroskene rocker på Gladtvedtbrygge i Hønefoss og fanskaren vokser.
Og det er neimen ikke rart. Vi har vårt 4. år på forestilling, og gleden var større enn noensinne.
I år var det meg, og de fire eldste barna som fikk gleden av å rocke med Rockefroskene en times tid.
Og gjett om vi storkoste oss.

 
Etter litt ventepølse og ansiktsmaling var vi klare for show.

I år truet selveste Søplekongen med å overta brygga.
Han får overtalt ordfører Mel B og får jaget Rockefroskene vekk fra bygga
Han ville ha en kortreist dynge med meget lettvint søppelsortering, søpla gikk nemlig rett i elva.

Vil Rockefroskene klare å samle nok bevis til ordføreren slik at de får brygga tilbake?
Og hvordan i all verden skal de få jaget unna kongen av søppel?

Det er masse musikk gjennom hele showet, nok musikk og dans til å fenge både den aller minste og den største.
Fengende låter som gjør at det er vanskelig å sitte stille tar oss gjennom eventyret som gir oss både frysninger og en god latter.

Søplekongen er temmelig skummel der han traver rundt med grønnskollingene sine, men innimellom skifter vi en mykere side, ekstra moro var det når en mamma fra publikum måtte blåse på kneet etter et fall. Årets forestilling inneholder litt av alt, vi lo godt, kjente på spenning og rødmet litt av forelskelsen som blomstret mellom herlige Pingla og Vingla.

Det er små snutter av humor både til de minste og de største, som gjør at vi voksne også har en god grunn til å følge med.
Karakterene synes jeg vokser for hver gang vi ser showet.
Det er en fryd å se igjen alle sammen, og ekstra moro er det at barna har hver sine favoritter 🙂
Historien var lett fortalt og enkel å følge med på, budskapet var klart. Ta vare på kloden, sorter søpla di!

Årets forestilling falt i smak oss hos alle, ekstra stas var det å se scenen fylle seg med barn ifra den lokale showskolen.
Selv om både historien og de nye karakterene er spennende er det aller største når Pingla, Pelvis, Padda, Kvikk, Kvakk og Kvekk rocker løs på scenen.
Rockefroskene er en forestilling vi ville anbefalt for barn fra 2-10 år.
Men vil og legge trykk på at det er en familieforestilling.
Dette er ikke bare moro for barna, men vi voksne får litt rockefeber også.
Vi anbefaler Rockefroskene, DE rocker.
Pssst du finner billetter HER

Det er pappesker og kaos overalt.
To-Do lista er lengre enn et mareritt og jeg føler vi ALDRI kommer i mål.
Vil vi noen gang klare å flytte lurer jeg på.
Selvfølgelig vet jeg vi kommer i mål til slutt men usj a meg dette er er jammen meg seigt altså.
 
Å flytte ifra bygda vår er med blandede følelser, i går skrev jeg et innlegg om 5 ting vi kommer til å savne. Men om ikke lenge, om noen dager bare kan vi kalle oss Jevnakinger.. er det ikke det det heter? 🙂 Og vi bor i et byggefelt som har rykte på seg å kanskje være områdets koseligste…iallefall om du spør de som bor der 😉
 
Men hva gleder vi oss egentlig mest til?

1. Alt på en flate.
   Nå er riktig nok huset tre etasjer, men alt vi “må” ha er samlet i hovedetg, soverommene til de minste barna, 2 toalett, stor stue og kjøkken, bad og vaskerom.
   Med fem små å passe på vil det uten tvil lette hverdagen å vite at jeg har en etasje å ha kontroll over.
2. Liv og røre rundt oss.
   Vi har allerede sovet en helg i det nye huset hele gjengen. Lørdagen bydde på herlig vær så vi tuslet over på lekeplassen som er rett ovenfor huset.
   Det tok ikke lange tiden før det krydde av unger der.
   Unger som syklet, løp, hoppet i tau, husket, skravlet og leket. Mine små ble stående med store munner og øyne.
   Her var det MANGE å leke med.
   
3. Gangsti overalt.
   Det er landlig og fredelig her, lite trafikk, men den som kommer, den kommer raskt.
   Store lastebiler med tømmer bak seg i full fart er ikke noe du har lyst til at skal dele vei med en vinglete seksåring på sykkel.
   På Jevnaker vet jeg de kan komme seg fra A-Å på gangsti hele veien.
4. Flere muligheter.
   Selv om bygda vi bor i har et godt utvalg med fritidsaktiviteter vil tilbudet selvfølgelig bli breiere dit vi flytter.
   Mere tilbud til de som ikke ønsker å løpe etter ball feks. Kulturskole med fokus på sang, kunst og teater VET jeg at jeg har minst to i familien som vil elske.
   De har også mere rundt seg i gå og sykkelavstand som de selv kan ta initiativ til å oppsøke uten å måtte ha skyss eller hjelp av oss.
   Noe som er veldig kjekt for en storfamilie.
5. Kolonial.no.
   Et av de største savnene etter vi kom hit var all form for takeaway, matkassemuligheter og ikke minst kolonial.no.
   jeg må nesten le litt når jeg skriver det, for sannheten er jo at jeg ALDRI har prøvd det ha ha, jeg bare er sikker på at det vil være en redning for oss.
   For tro du meg, det er lite som er moro når man handler med fem små på slep.
   Jeg er temmelig sikker på at jeg og Kolonial kan bli bestevenner, jeg skal holde dere oppdatert når vi får testet det.
   
   Men bare det å kunne droppe å lage middag selv en gang for å bestille noe med seg hjem, eller vite at man har pomfrites og en saftig burger kun noen minutter unna når suget etter junkfood er enormt.. du vet når det plutselig dukker opp, da er nøden stooor.