Smabarnsforeldre.no Ord fra vår hverdag med syv barn

Tenk at jeg skal få lov til å dra dere gjennom enda et svangerskap.
Faktisk det tredje etter jeg åpnet bloggen. Helt vanvittig å tenke på.
Jeg er allerede i uke 16, tror vi, altså 15+ ett eller annet.

Hmmm… vet rett og slett ikke hvor jeg skal begynne her. Men nå koker det, jeg klarer ikke å holde kjeft lenger. Jeg har scrollet meg litt ned gjennom kommentar feltet på ett innlegg om Hunderfossen og jeg blir forbanna. Jeg er ellers en rolig og sindig mann/pappa til 5, men nå er jeg drittlei av folk som kommenterer og tolker ting som de ikke har kjennskap til. Og noen kommenterer uten å ha lest saken/innlegget en gang. OG skylder på barneoppdragelsen? Hva vet du om det? har du vært i samme hus som oss og sett hvordan vi oppdrar barna våre? Kjenner du oss? nei uff hva skjer med folk?
 
Og det er ikke bare innlegg fra min kone som er blogger, selv om bloggeret er veldig utsatt.  Det florerer overalt på nettet, det kan virke som folk tror de er anonyme når man kommenterer på nett, man mister alt filter hvertfall. Fy søren så stygge folk kan være. Jeg blir skremt. Er det slik vi nordmenn ønsker å være?
 
Til dere som plutselig mister filteret/folkeskikk på nett!
Er dere ute etter å såre andre? Leser dere alt i en sak/innlegg før dere kommenterer noe? Føles det godt å være skikkelig uenig med noen og slenge drit,  som skriver noen tanker om en dag i en park? Mye av det som skrives er mobbing, vil du være en mobber?  Prøv å tenk før dere skriver, kanskje vi en dag i fremtiden får flere saklige diskusjoner enn trakassering og mobbing på nett?
 
Og takk til flertallet(heldigvis) som klarer å kommentere uten å slenge drit.
 
Min drøm engang i fremtiden når jeg får tid blir å få oss i Norge til å bli mer snille med hverandre, jeg vet bare ikke hvordan enda:)
 
God natt
Jan-Anders
 

De siste døgnene har det hele blitt klarere for meg.
Jeg som selv har blitt mobbet i min ungdom har i voksen alder vært aktiv i kampen mot mobbing.
Mitt beste bidrag har vært mine barn.
Hver eneste dag jobber vi med at man skal respektere at vi alle er annerledes, at vi mener ulike ting, tror på forskjellige ting, eller ingenting, ser forskjellige ut og er i ulike situasjoner.
At det ikke er noe som heter “annerledes” men at vi alle er unike.
Jeg har selv kjent på å se barna mine bli mobbet, enten i mild eller alvorlig grad.
Jeg mener at en viss form for mobbing må eksistere, men det finnes stor forskjell på ok mobbing og mobbing over streken.
Vi mennesker fasineres av hverandre, og enkelte ganger kan det være vanskelig å forstå andres valg, meninger, religion eller utseende.
At vi da bruker litt tid på å forstå er greit, men det er aldri greit å miste respekten.
Uansett hvor vanskelig det er å forstå.
Jeg har innsett nå at vi kjemper i feil ende.
uansett hvor mye vi fyller på, men fornuft og forståelse er det fortsatt noen i andre enden som bidrar i negativ retning.
Mennesker som har mistet det lille som er igjen av respekt, og tråkker ned andre mennesker for å sette seg selv enda høyere.
Mennesker som uten å vite nok mener mye om hvordan et menneske tenker og føler.
Og som respektløst forteller hva du gjør galt, hvorfor du føler, tenker eller mener feil.
Problemet er ikke at det er uenig, for all del uenighet er sunt.
Problemet er at uenigheten kommer ut, uten filter og respekt.
Ingen fortjener å få høre at man er dum, feit, teit, udugelig, stygg, lat.
Sosiale medier har kanskje gjort det vanskeligere for oss, vanskeligere å beholde respekten for andre.
eller kanskje enklere å mene om andre.
En skjerm, og et tastatur i hånden gjør det kanskje enklere å si hva man mener før man har tenkt seg om. mangelen på et ansikt foran seg gjør terskelen lavere og selvfølelsen høyere?
Men til tross for at ordene ikke kommer ifra munnen, men svart på hvit gjør de ikke enklere å takle, snarere tvert i mot. Hogget i stein er de, budskapet er der, evig.
Og kan leses igjen, og igjen og igjen.
Og igjen.
Vi kan gi opp kampen mot mobbing, om vi skal fortsette å kjempe kampen fra feil side.
Så er det kanskje i barn og ungdommen mobbingen kan sette spor,hvor mobbingen er mest tilstede både virkelig og digitalt. Men det er i voksen alder vi kan gjøre en endring.
Vi er rollemodeller, forbilder enten vi vil eller ikke.
Våre holdninger smitter over, gjenspeiles i våre små soldater.
Ikke bare hva vi sier og gjør ansikt til ansikt men også med skjermen foran oss og tastaturet i hånden.
Vi har en lang vei å gå….

Jeg har blogget siden 2014.
Stortrivdes har jeg med å kunne inspirere, informere og ikke minst diskutere med faste følgere og noen nye i ny og ne.
Jeg deler ikke alt for mye av oss og vårt, ingen dagbokblogg, men litt av vår hverdag kommer det selvfølgelig.
Men mest av alt, tips, råd, inspirasjon og erfaringer.
Jeg har blitt godt kjent med flere av mine lesere, og må innrømme at jeg underer meg litt over hvorfor noen i det heletatt gidder å “følge oss”.
Men det er det altså, en god flokk med fantastiske damer og menn, foreldre, blivende foreldre, besteforeldre, tanter og onkler, mennesker som jobber med barn eller som rett og slett bare synes vi er ren underholdning (?)
Jeg roper sjeldent ut kraftige meninger om ting, mye fordi jeg har en ekstrem respekt for makten som faktisk ligger bak i å snakke til så mange mennesker som jeg kan gjøre.
Likevell ser jeg også, at kanalen er verdifull, flere ganger har jeg snakket fra langt ned i magerota om tema som er viktig for meg.
Dette gjorde jeg for to dager siden.

En vanvittig hyggelig tur til en fantastisk park skremte meg.
Vi hadde en magisk dag, men flere ganger ble idyllen brutt av noe jeg følte var på kanten.
Så på kanten at jeg undret over at det i det heletatt var lov?
Barn er lettpåvirkelige og sårbare. Og man kan velge å sette barn i en ekstra sårbar situasjon ved å påvirke de, for så å utnytte de.
De er barn, med barnehjerner. Det er enklere enn med oss.. (selv om vi også kan være lettpåvirkelige av og til)
Jeg synes Hunderfossen gjorde dette, at de trosset Norsk markedsføringslov, har utnyttet smutthull og påvirker barna i ytterste grad før de eksponerer de for varer de har til salgs.
Jeg velger å poste et innlegg om dette, å utnytte barn på dette viset er noe jeg ønsket å sette lys på.
Jeg våknet dagen etterpå som en av landets mest leste bloggere.

Jeg har blogget i 4 år og dette er første gangen skjer.
Man skulle kanskje tru at jeg higet etter dette, og helt ærlig så trodde jeg at jeg gjorde det selv og.
Men etter i dag er jeg sikker i min sak.
Jeg trives ikke på topp.
I dag har jeg blitt kalt mye rart, og for å oppsummere det kort, få av adjektivene var positive.
Innlegget mitt som stiller spørsmål til om en av landets største familieparker holder seg til loven har blitt vridd til et spørsmål om jeg har orden på oppdragelsen til mine barn, om jeg er rettferdig nok, konsekvent nok osv.
Jeg har fått kommentarer på facebook, instagram, sms, Snapchat og Messenger.
Mange mennesker som er ute etter å fortelle meg hvor udugelig jeg er.
Sutrete også for all del, jeg klager jo over å måtte si nei til mine egne barn.
Jeg er mamma til fem, er det noe jeg er vant med er det å si nettopp nei 😉

Jeg taklet det hele fint, i begynnelsen.. men når mengden ble stor nok kjente jeg selv at jeg begynte å vagle.
Så mye at jeg ikke helt var sikker i min sak på om budskapet mitt var tydelig nok.
Heldigvis, hadde jeg flere lesere som tok seg tid til å lese hele innlegget, ikke bare linjer.
Som satte seg inn i budskapet mitt og som forstod.
Om de var enig er en annen sak, men de hadde tatt seg tid til å lese ordentlig.
Men de også har gitt lyd ifra seg, heldigvis.
Det ble for mye tilslutt.
Vi pakket sakene og dro en tur til stranden for å koble av.

Med kjeks i bagasjen og saft i kjøleboksen tok vi oss noen timer midt i selveste middagstiden.
Fy søren så godt det var, å bare være sammen med flokken, se de kose seg.

Nyte vesla som nyter sin første sommer til det fulle.

Jeg kommer aldri i verden til å slutte å blogge (enda)
Men jeg vet inderlig godt at jeg så absolutt ikke ønsker å være på topp.
Jeg trives med å være helt middels.
Med faste gode lesere, og noen nye innimellom.
Jeg vil avslutte med å sende en WOW til Sophie Elise, Pilotfrue, Mamma til Michelle, Funky Gine og mange fler som orker å balansere der, høyt oppe.
Jammen må dere har verdens sterkeste ben i nesa.

(beklager bildene i innlegget..jeg har ikke hatt tid til å leke fotograf i dag 😉 )

Han står ivrig å vifter med armene på en støvfylt parkeringsplass.
 
Med kanskje det blideste fjeset jeg har møtt i hele dag ønsker han oss velkommen og geileder oss gjennom hvordan vi skal parkere klokt og fornuftig slik at det blir plass nok til alle.
Han vifter oss vekk etter å ha blitt en 50 lapp rikere, og vips, er vi klare for en dag i Hunderfossen familiepark sammen.
Vi, i likhet med de fleste andre som tusler mot inngangen har gledet oss skikkelig til denne dagen, men for oss var den kanskje litt ekstra spesiell.
En sommerferie utenom det vanlige er litt over halveis. En ferie som absolutt ikke minner stort om ferie, iallefall ikke for oss voksne.
Flytting, og masse masse jobb, mens vi har sjonglert en tålmodig ungeflokk på fem.
I dag skulle de få lønn for tålmodigheten.
En dag på deres premisser, hvor vi ikke skulle bare, eller burde burde.. men vie tid til de og sammen.
Fy søren så godt det skulle bli å kose seg sammen.

Vi er en park familie, kjære Hunderfossen. Vi har besøkt temmelig mange, og storkoser oss innenfor parkgjerdene.
Det er akkurat som om verden stopper opp utenfor, men glemmer både tid og sted.
Og vi opplever vanvittig mye moro sammen.
Det er sommerfugler i magen, mestringsfølelse når du tar karusellen du egentlig ikke turte, det er oss tid, det er nye lukter, smaker, og lyder.
Og det er for oss, masse folk og god stemning.
Det er klart, det blir jo det, når vi trår inn i en park som er til for de små, med de store på slep.
Slik som dere Hunderfossen.
For selv om dere kaller dere Familiepark, er det jo barna som står i fokus.
Og så lenge barna har det bra, har også vi det bra.
Det er lite fyller på samvittighetkoppen så godt som en dag med masse latter, fryd og is.
Iallefall når sommeren har vært slik den har vært frem til nå.
Så kom denne dagen da, Hunderfossen.
Vi skulle kose oss sammen, som familie, uten å sjonglere barn og jobb samtidig.
Og du skulle sørge for god stemning.
Det fikk en god start, det hele.
med den sprudlende parkeringsvakten i røyken.
Prinsessa ved inngangen var også en god bidragsyter til at vi fikk eventyrlige forventinger til dagen.
Barna hoppet rundt i den luftige og fine parken deres, sola skinte og til tross for at klokka knapt hadde bikket ti var det over 25 grader.
Det er klart dette måtte bli en bra dag.
Vi går rett på eventyrslottet som første attraksjon.
Vi hadde hørt rykter om at køen var lang, men reisen verdt ventingen så vi startet i køen mens tålmodigheten var på topp.
Køen var lang, men den gikk radig og fint.

Eventyrslottet var magisk. Nydelige scener ifra kjente og ikke fult så kjente eventyr ble vist oss mens vi satt å slappet av i en liten “båt”
Etter litt er turen over, 6 åringen spesielt er oppgiret etter å ha sett flere prinsesser og det hele topper seg, når det venter oss en prinsesse når vi ankommer reisens slutt også.
Har dere hatt en fin tur? Spør hun hyggelig.
6 åringen blir målløs, prinsessen snakket til henne!
Vi kommer oss ut og alle er enige i at turen var magisk i det vi tusler mot utgangen.
men så skjer det noe brått.
Det vi trodde var utgangen til sol og varme, leder oss rett inn til en gullgruve av kroner, glitterbokser, rustninger og sverd med skjold.
Idyllen og den gode stemnigen glir raskt over til Mammaaaa, kan jeg få.
Plutselig, uten forvarsel, står vi midt i en suvenirbutikk.
Og det kjære Hunderfossen, setter en helt annen stemning, plutselig er opplevelsen glemt.
og alle bokser og kroner som glitrer, satt i strategisk høyde for jenter på 6 år blir plutselig mer vitkig.
det er klart hun ville ha en krone, slik som alle prinsessene hun nettopp har sett hadde.
Jeg skal være ærlig, jeg smalt under for presset. Jeg var igrunnen enig med seksåringen, de kronene var innmarri fine.
Og kronen ble kjøpt.

Det stod flere små i kø som ville ha, 2,5 åringen kom tuslende med en vikingehjelm, og sjuåringen med en rustning.
Nei, nei, og absolutt nei.
Vi hadde en fin tur i eventyrslottet, men stemningen når vi kom ut, var ingen gjenspeilning av det.
En skuffet 2,5 åring uten vikingehjelm med horn kom tårevåt ut og en snurt sju åring som synes det meste var urettferdig.
 
Vi brukte tid, tålmdigheten til oss voksne var fortsatt på pluss siden, så etter litt etter litt fikk vi snudd stemningen igjen.
En is og livet var plutselig topp, så klart. Vi var jo i en eventyrpark, sammen, hele gjengen, med all tid i verden og kun dette var viktig.
Vi hadde hørt rykter om at de minste kunne få kjøre traktor nede ved svingen, vi setter snuta mot etter å både ha kjørt Il tempo gigante, vikingeskip og småbiler.

Dette var 2,5 åringens høydepunkt, og det fineste vare igrunnen at alle søskene gledet seg med han.
Jonatan skulle ENDELIG få kjøre traktor.
Gården var så koselig, i køen  fikk vi underholdning av et snakkende tre, en kråke og nøtteliten.
Og vips så var det veslemanns tur.
Han foran med sin søster ved siden av, pappa og bror i baksete.
Kan troooo han var stolt i det han vinket og kjørte forbi meg.
Jeg hørte han lo og frydet seg der nede mens jeg satt i skyggen og rugget minstemor som tok en blund.
Jeg måtte le litt med, ordentlig magelatter, som kunne høres flere meter på avstand.
Men så brått skjer det noe, når turen er over og jeg står klar med kamera for å fange øyeblikket er det ikke en smilende traktorgutt som kommer ut.
Han sitter på armen til pappa mens tårene renner ned kinnet hans.
Traktorturen var magisk, sier pappan, men utgangen var tragisk.
Utifra traktoren blir man nemlig sluset rett inn i en traktorbutikk, kjære Hunderfossen, men det vet du sikkert godt.
men det du kanskje ikke er klar over er at en gutt på 2,5 som drømmer, puster og lever for traktor.
Og som for første gang har fått kjøre en, han havner rett inn i traktorhimmelen når han trår inn i en slik butikk.
Han forstår ikke at det han trår inn i er en butikk, hvor traktorene koster fra en halv tusenlapp og oppover.
For han er det vanskelig å forstå at pappa sier ja til å kjøre traktor, men ikke ta med.
Stemningen var langt ifra noe jeg ville fange på film.
Vi bestemte oss for å tusle vekk ifra området raskest mulig.
Kanskje å få han på andre tanker kunne hjelpe.
Vi visste om både hoppefrosker og ballbinger litt lengre bort i gata.

Froskene hjalp, og etter noen runder med både opp og ned og rundt og rundt var smilet på plass igjen.
Dagen begynte å bli ettermidag, en lang vei hjem ventet, men min kjære mann ville så gjerne avsluttet i selve symbolet for parken, iallefall for oss som har vokst opp med å få besøke parken som barn.
Jeg snakker selvfølgelig om trollet.
Seksåringen synes det var merkelig at vi skulle gå inn i trollet,  og plasseringen av inngangen gjorde det hele ekstra moro.
Skal vi gå inni TISSEN til trollet!!

Vi lo godt hele gjengen i det vi tuslet inn i halvmørket.
det første vi så var Askeladden med sekken og alle barna gispet i kor.
Dette var verdt å ta turen innom.
I mørket tusler vi lengre og lengre inn i trollet og ser igjen barndomsminner og forklarer barna.
Dette var fint å se og oppleve, tenk at jeg så dette som barn selv og når står sammen med min flokk og opplever det samme.
Etter nøkken, tusser og troller er denne turen også over og vi skal tusle ut.
Nå var det på tide å finne veien hjem.
Og jeg tror du vet, hvor jeg vil nå Hunderfossen.

For nok en gang, blir den gode stemningen brutt.
Vi snubler over dørstokken, og i stede for ettermiddagssol og sommervarme, ramler vi på nytt inn i en butikk fylt av glitter, rustninger, våpen, godterier, og alt annet fristende.
Mamma kan jeg fååååå???
Plutselig står jeg midt i det igjen, uten mulighet til å forberede meg eller barna på noe som helst.
Kjære hunderfossen, det jeg prøver å si er vel ganske enkelt.
Jeg liker å handle jeg, for all del. Så lenge jeg selv får bestemme når jeg faktisk skal gå inn i en butikk.
Slike situasjoner dere har stilt opp til flere ganger i parken skaper ikke bare dårlig stemning, det bygger opp den dårlige samvittigheten jeg har reist hit for å senke, den skaper kjøpepress og ikke minst, setter den både liten og stor i en uheldig situasjon.
jeg fikk meg til å under, om dette i det heletatt er lov.
Jeg mener, vi vet jo begge godt kjære Hunderfossen at markedsføring mot barn ikke er lov?
Og la meg sakse noe fra markedsføringsloven:
Markedsføringsloven § 19 lyder:
Ӥ 19 Alminnelig bestemmelse
Når en handelspraksis rettes mot barn, eller for øvrig kan ses eller høres av barn, skal det vises særlig aktsomhet overfor barns påvirkelighet, manglende erfaring og naturlige godtroenhet.
Ved vurderingen av om en handelspraksis er i strid med bestemmelser i eller i medhold av denne lov, skal det tas hensyn til alder, utvikling og andre forhold som gjør barn spesielt sårbare.”
Vel når man akkurat har nærmest trøkt traktor ned halsen på 2,5 åringen med en lang traktortur på 15 minutter, er det kanskje å utnytte en sårbar tid ved å veilede de direkte inn i en traktorbutikk? Eller sørge for at min 6 åring ser en håndfull prinsesser før dere fører henne rett i en butikk full av glitrende kroner?
Parken deres er magisk, det er flotte attraksjoner, nydelige omgivelser, hyggelige ansatte.
Men å utnytte situasjoner på denne måten kan ødelegge hele turen for en familie.
Og jeg synes vi skal tygge litt sammen på om dette egentlig er innafor?
Ingen andre parker har jeg opplevd makan til kjøpepress, og vi har vært i temmelig mange.
Med vennlig hilsen
En mamma som synes dette er skikkelig skikkelig dårlig gjort.

Noe av det fineste jeg vet, med å være mamma til små, er at de hver eneste dag forteller meg at jeg ikke må glemme de små tingene.
Tingene vi tar forgitt, som vi omgis med hver eneste dag men som vi noen ganger har godt av å ta inn som bare en ettåring kan.
Hun opplever på en måte sommer for første gang. Minstemora vår.
Til tross for at det er hennes andre.
Men som 2 mnd gammel er det ikke mye begeistring for verden rundt, men mer for mamma og de nærmeste.
Men nå er hun over ett år og nysgjerrig på verden.
Utforsker alt hun kommer over, og viser ivrig om det er noe hun ønsker å ta en nærmere titt på.
Hun blåser selv når hun kjenner vinden røsker i håret.
Hun peker ivrig mot himmelen når hun ser en fugl.
Hun spreller med armer og ben hver gang hun ser en huske.

Hun kan ligge en evighet å se på en maur på bakken.
Og rynker på nesa når hun får smake ferske jordbær.
Hun elsker gresset som kiler tærne, mellom fingrene og til og med i ansiktet.

 
 
Hun elsker sanden, både på lekeplassen

Og på stranden,  du skulle sett henne når hun fikk lov å plaske i det kalde vannet for første gang etter en varm og lang dag.
Det blikket, de gispene når dråpene hun spurtet traff ansiktet, de deilige runde lårene i det kalde forfriskende vannet.
Begeistringen når bølgene slo inn og gjorde magen våt, og tungen som gikk når vannet traff rundt munnen.
Hylene hun kom med da hun så søsken løpe ut i vannet, og latteren som trillet da pappaen svinget henne rund tom i vannet.
Verden er lettere å utforske om sommeren for en liten kropp.
mindre tøy, enklere å bevege seg.
Dagene tilbringes i bleie og en body knapt.
Noen ganger kan varmen være tøff,
Og da kan det være godt å ha noen å ta en fem minutter på.

Jeg kommer til å huske denne sommeren, i lang lang tid, ja kanskje til og med evig.
Ikke pga de uendelige mange soldagene eller den deilige noen ganger uutholdelige varmen.
Men pga blikkene, begeistringen, og øyeblikkene jeg har med ei frøken på ett år.
Som opplever sommer, for aller første gang.

Mange av dere har spurt meg, hvordan vi reagerte denne gangen når vi fant ut at vi var på vei.
Mange har spurt oss om det hele var planlagt eller “nok et” uhell.
Jeg har tidligere blåst litt ifra meg når det gjelder akkurat det, for spør du meg, så spør man ikke om sånt 😉
Men likevel, har jeg lyst til å skrive litt om hvordan vi reagerte denne gangen, jeg husker første gang jeg stod med to blå i hånden som om det var i går…
En helt merkelig ut av deg selv følelse som bare en positiv graviditetstest kan gi deg.
Uansett om det er ventet eller ei så mister man bakkekontakt en liten stund.

Men på mange måter skiller denne seg ut for vår del.
Jeg er ikke ute av telling, om du stusser litt på overskriften. La meg forklare.
Og la meg si, en liten advarsel kanskje, men her sier jeg alt slik det er og var… ingenting i mellom.
Så er du sart eller sensitiv kan det være lurt å kjenne sin egen begrensning nedover i innlegget.
Det var i mars måned, jeg følte at kroppen gikk i slowmotion og slet med mye hodepine.
Diffuse symptomer som jeg synes lignet på graviditetssymptomer.
Jeg brukte ingen prevensjon, et av mine tiltak for å holde meg psykisk frisk er å unngå hormonell prevensjon da jeg av erfaring har reagert på det meste.
Men kondom gjorde nytten sin den.
Bortsett fra en gang, en gang gikk det galt. Men vi var sikre på at det var utenfor faresonen.
Vi skulle jo ikke ha flere barn.
Men kroppen gav seg ikke, sendte ut små drypp av symptomer som jeg hadde kjent før.
Jeg måt ta en test sa jeg, mannen fnøys av meg. Hallo, eeeen gang liksom. Vi kan ikke ha fulltreff da.
jeg var enig, det var passe teit…
Men test måtte jeg ta, for å utelukke, neste steg var legetime, for noe var galt.
Du er kanskje ikke overrasket når jeg forteller deg at den var positiv.
Nok en gang stod jeg der uten bakkekontakt. stemte det?

Jeg hørte mine egne hjerteslag og ble umiddelbart kvalm.
Det stod jo svart på hvit, selvfølgelig var jeg gravid.
I bakgrunnen drev de to nest eldste å kranglet og pappaen drev med brannslukking.
Hvordan i søttan er det mulig?
Jeg fikk så vidt samlet meg før jeg hørte Oda gråt, hun hadde våknet etter duppen sin.
Jeg klarte ikke fortelle det til mannen… gjemte testen og håpet egentlig at hele resultatet skulle bli gjemt med.
Resten av den dagen husker jeg knapt.
Det var langfredag morgen jeg ikke klarte å holde det for meg selv lengre.
Jeg lot mannen sove litt… litt ekstra fordi jeg var redd for at han trengte det lille overskuddet for å takle sjokket.
Fra positiv test til denne dagen hadde jeg googlet, alt for mye.
Lest om medisinsk abort, prosessen, erfaringene.
Jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme meg gjennom.
Hele kroppen, hode og hjerte strittet imot.
Fornuften vinglet.

Hva kom alle andre til å si??
Eneste trøst var at jeg ikke var alene i det hele.
Jeg lot han så vidt våkne før jeg serverte han tre ord.
Den var postitiv.
HÆ?
Den var positiv…
Han gnir seg i øynene, tausheten er vond…
Ja ja, sier han..
Så ler han lett nervøst.
ja ja?
Jeg vet ikke om jeg er skuffa eller letta over reaksjonen. En del av meg var redd han skulle ta det hele verre enn meg.
Få panikk, bli sint, oppgitt, kreve at jeg tok abort.
Ja? Sier han…
Godt vi kjøpte stort hus da…
Så ler vi litt nervøst sammen, jeg rister på hode mens jeg sitter på sengekanten.
Forteller han om googling og tankekjør.
Om kropp som stritter imot, hjerte som verker men fornuft som pirker meg i nakken.
Det er jo ikke fornuft avbryter han..
Er det vel, sier jeg kjapt.
Er det fornuft å la andre bestemme hvordan vi skal leve?
Han har rett..
Det var godt å dele, og mye forandret seg de kommende dagene.
Hans rolige reaksjon, forandret mitt syn på det hele.
Iløpet av noen dager ble det på en måte ok, etter noen dager til ble ganske så fint.
Noen uker til så ble det bare helt riktig.
Vi skulle bli en storfamilie med STOR S.

Men man kan ikke planlegge livet, det vet vi jo så inderlig godt.
Dette svangerskapet skulle bli en del av statistikken.
1 av 5 svangerskap ender i spontanabort.
Mitt sjette ble min første spontanabort.
Iløpet av timer, ble tanker og følelser over flere uker knust.
Vi mistet et begynnende liv for første gang.
(jeg har skrevet mer om det her om du ønsker å lese mer)

Jeg fikk en voldsom reaksjon på det hele, en skuffelse jeg aldri hadde opplevd før.
En sorg som var altoppslukende til tross for at den lille kun var noen cm og vi knapt hadde vist om den i noen uker.
Jeg orket ikke snakket med noen, selv ikke min mann.
Jeg måtte gråte, og gråte og gråte enda litt til.
Svangerskapet var et uhell, uplanlagt og nærmest uønsket.
Men ble ønsket, ble nærmest en selvfølge.
Det var jo slik det skulle bli.
Etter noen dager med hode i puta og 1000 tårer fattigere klarte jeg å dele tankene mine.
Å vite at dette skulle være min siste erfaring av å miste fotfeste og pusten samtidig.
Siste to blå i hånden.
Var uendelig vondt.
Jeg hadde blitt vant med tanken.
Det skulle jo bli slik.
Han er like rolig, den fine mannen min.
Han føler det samme som meg, bare på en annen måte.
Han har ikke følt på det fysisk, slik som meg.
Ikke kjent et begynnende liv i magen, en kropp som er i forvandling.
men et hode og et hjerte som gjorde plass.
Vi hadde allerede gjort rom for en til, nå ble den plassen tom.
Vi bestemmer oss for at det er seks barn som kanskje er det riktige for oss.
Minstemor som vi trodde skulle være den siste, skulle kanskje få mulighet til å bli storesøster.
Man vet jo aldri, derfor kanskje.
Vi ble enige om å gi det hele et halvt år med tid.
For å klarne tankene.
Det var godt, det lettet det hele.
Den lille som gikk tapt var ikke forgjeves, den gjorde at jeg lærte mye om meg selv. Om oss.
Det skal ikke mange millimeterne til der inne før båndet er skapt.
Aborten gikk heldigvis fint av seg selv, smerter ja, store blødninger ja, men kroppen ordnet opp selv.
Dagene gikk og visp så var det tid for vår ferie.
Vi skulle til Danmark. Noen hektiske dager var lagt bak oss, og vi visste en hektisk tid ventet.
Vi gledet oss til å koble av, drikke vin og nyte dager med frie planer og masse parker.

Så begynte kroppen og fuske igjen.
jeg trodde det var etterdønninger av aborten som jeg følte akkurat hadde avsluttet.
Dag to i Danmark våknet jeg til en blødning.
FLOTT! en uke med menstrasjon som start på ferien, det blir knall.
Men det ble ingen menstruasjon, blødningen stoppet raskt og borte ble blodet.
I alle dager??
Dagene gikk og vi hadde det fantastisk.
men kroppen min hang bare ikke med.
Jeg frøs, fryktelig mye, hodepine, trøtt.
Jeg burde jo skjønt det, hele kroppen min SKREK gravid.
Men det var virkelig ikke i min villeste fantasi.
Jeg har lært meg å kjenne kroppen godt, og jeg var temmelig sikker på at eggløsning ikke hadde funnet sted etter aborten.
Jeg var igrunnen helt sikker.
Vi koste oss fælt likevel. Ungene storkoste seg og jeg og min kjære nøt varme sommerkvelder utenfor huset på kvelden.
Så var den en lørdag, et tredje forsøk på å finne en hvitvin som skulle falle i smak.
De to tidligere smakte virkelig ikke. Men etter anbefaling var jeg sikker på at først nr 3 skulle være perfekt.
Absolutt ikke, den smakte grusomt.
I det jeg prøver meg på 2. slurk slår det meg.
OH my, jeg er gravid!
Jeg sier det høyt.
HÆ?
Jeg gjentar, jeg er gravid.. tror jeg.
Dagen etterpå kjøpte vi test.

Jammen var vi ikke gravide igjen.
Frøken stålkontroll på kroppen hadde mistet all kontroll.
Nok en gang stod jeg der uten bakkekontakt og puls, høre mitt eget hjerte slå.
Der var du…
nr 6.
Du glemte bare at du skulle vente et halvt år.
Takk, du er veldig veldig velkommen.
 
Følg gjerne vår kaotiske hverdag på Snapchat: Idebankmamma

Jeg vet ikke om det føles godt, eller vondt.
En klump i magen er der iallfall.
Det føles deilig, fordi det har vært en slitsom vei hit med rydding, flytting, styling osv.
For tro du meg, slik du ser huset vårt i annonsen, er ikke slik vi kjenner det.

Men, stylet eller ei, huset og plassen huset ligger i er vidunderlig, faktisk på kanten til magisk.
Vi har bestemt oss for å huske huset som plassen hvor drømmer blir til. For fy søren som livet har forandret seg etter vi krøp inn her en iskald januardag for
over 2 år siden.
For det første har huset og tomten uante muligheter.
Vi har gjort uendelig mye med huset, men mulighetene er uante.
Vi vet de som bodde der før oss hadde hester i hagen, vi fylte deler av den med basseng, det har tidligere vært
grønnsakshage og de som bodde i huset var nærmest selvforsynt.
Huset er stort, kan brukes som generasjonsbolig om man ønsker, eller bare boltre seg i god plass selv.
med rom for alle barna og alles hobbyer.

Plassen og huset har gjort mye med oss, til tross for at det kun ble 2,5 korte år her.
Vi hadde ingen intensjoner om å flytte, men tidsklemma tok oss når vi måtte flytte vår egen bedrift.
Vi måtte velge, barna eller tiden.
Valget ble enkelt, men vanskelig.

For plassen vi flytter fra, sukk den altså, den er rett og slett vidunderlig.
Huset er stort, nærmest totalrenovert.
Og jammen har det en knakenes god pris altså.
Sjekk ut huset HER
Hade bra Bjoneroa, Hade bra landlige idyll…
Takk for oss, vi har hatt det fantastisk!

//annonse

Herremin for en sommer vi har hatt så langt.
Helt siden vi reiste til Danmark i begynnelsen av mai tror jeg vi knapt kan fylle en hånd med gråværsdager.

Over 20 grader hver eneste dag, barna er brune og fine og alle fått lysere lugger.
Jeg vet jeg vet, det er store forskjeller landet over og ikke alle har vært like heldige.
Jeg sendere dere med ruskevær og mye regnvær mange varme tanker og et håp om at resten av sommeren blir bedre.
For de gode nyhetene er, at vi er bare halvveis i årets sommer.

Og som dreven småbarnsmor med sans for rabatt vet jeg og godt at midten av juli betyr SOMMERSALG!!

Og selvfølgelig er min faste samarbeidspartner knertenogkaroline.no temmelig klare for sommersalg de også.
De har fylt en herlig herlig sommerkurs med masse godsaker til halv pris!
Sommertøy, pentøy, nattøy, badetøy basics.
Totalt over 300 plagg til halve prisen, med andre ord store sjanser for å gjøre noen kupp.

Det er både tøy til de minste og de litt større, men størrelsene begynner å plukket ut så her er det førstemann til mølla som gjelder.
Tilbudskurven finner du HER, og husk rabattkode Sommer50

Hver dag blir jeg bombadert med de.
Gjennom sosiale medier, nyhetsbrev, artikler i blader og aviser.
Ekspertenes råd til oss småbarnsforeldre.
 
“Slik får du barnet til å sove hele natten i følge ekspertene”
“Ekspert advarer mot kjedelig utelek.”
“Ikke send ettåringen i barnehagen, det kan gi alvorlige konsekvenser i følge ekspert.”
“Ekspert skeptisk til samsoving.”
“Ekspertenes mening – dette er perfekt skjermtid.”
Eller min favoritt.
Ekspert- Foreldrene er ikke eksperter.

Jeg har lært meg, gjennom mine 12 (!!??) år som konstant småbarnsmor at artikler med ordet ekspert i overskriften lønner seg å styre unna.
Ekspertene er sjelden enige. Om den ene eksperten sier at det å være nær barna om de gråter når de skal finne søvnen kan du være helt sikker på at den neste eksperten mener det riktige er å snu ryggen til å tusle ut døren mens barnet gråter sine modige tårer og strekker armene etter deg i det du lukker døren.
Det finnes søvneksperter, oppdragelse og adferd eksperter, mateksperter, spebarnseksperter, småbarnseksperter,fotballeksperter, eksperter for minikjøkken og eksperter i store folkemengder ?
Sannheten er at det finnes en ekspert for alt, og de er alltid involvert når media skal skrive om viktige tema som opptar oss småbarnsforeldre.
Temaer som enten gir oss dårlig samvittighet eller grå hår.
Områder hvor vi er usikre og vablete, langt ifra selvsikre.
Det siste vi trenger er selvmotsigende eksperter som roper høyt og tydelig hva som er riktig og galt…. i følge de.
Jeg har lenge lurt, altså om det er slik at man er ekspert innen et felt, burde de ikke være temmelig enig?
Altså litt uenigheter kan jeg være med på, men når to eksperter innen samme felt er så uenig at de går hver sin retning begynner jeg å lure.
Et bedre spørsmål er kanskje, kan man kalle seg ekspert på områder det overhode ikke finnes en fasit?

Vår generasjon foreldre slår alle rekorder, vi leser bøker, ser filmer, leser artikler og fordyper oss i det meste.
strekker oss ustrekkelig langt for å prestere godt nok som foreldre.
Vi ønsker det beste for barna våre, det aller beste.
Det er ingen tvil, det er et enormt press på småbarnsforeldre i dag, og spør du meg må vi slutte å la ekspertene og media gjøre det enda værre for oss.
Jeg har lest min dose ekspertuttalselser, ikke en har gjort meg klokere eller mer beroliget.
Alle og enhver har gitt meg høye skuldre, klump i magen og full forvirring.

Etterhvert ble jeg lei, rett og slett dritt lei.
Hva ønsker media å oppnå? Er det slik at vi leser disse artiklene hyppigere om de kan tynge det hele med en uttalelse fra en ekspert?
Og nå, før disse barnehagetider og fødeboomer florerer de, ekspertuttalsene.
Noen oppfordrer til tidlig barnehagestart, andre fraråder på det sterkeste.
Noen oppfordrer til mye hud mot hud og bæring, andre mener at spebarn har godt av å ligge for seg selv.
I ren nysgjerrighet måtte jeg finne ut, hva skal egentlig til for å kalle seg en ekspert?
Vel, la meg si såpass, jeg ble ikke akkurat imponert.
I følge leksikon er en ekspert en spesielt dyktig eller sakkyndig person.
I følge wikipedia får du denne definisjonen: En ekspert er en person som konsistent presterer eksepsjonelt innenfor et bestemt område.For å bli en ekspert kreves det daglig og intens øvelse innenfor et spesifikt område i minimum ti år.
Og jeg måtte sakse ut en liten setning til: Eksperter skiller seg fra nybegynnere i hvor mye kunnskap man besitter.
 
Det er altså slik folkens, ekspert er ingen beskyttet tittel.
Hvem som helst kan krone seg med tittelen, iallfall om de slev føler de skiller seg fra nybegynnerene.
Er det ikke da fascinerende at media bruker såkalte eksperter for å tynge stoffet de presenterer.
Og når sant skal sies, om man skal følge definisjonen til wikipedia, så er jammen meg JEG en ekspert.
Konstant småbarnsmor i 12 år, herlighet jeg har jo vært ekspert i 2 år.

Så er det jo slik at jeg deler rett som det er ut gode råd basert på erfaring jeg har gjort meg, både her og på Snapchat.
men presiserer også tydelig at det ikke er en fasit.
At barna er unike, foreldrene er unike og situasjonene er unike og det er så inderlig viktig at vi husker på.
Min oppfordring til deg, er å unngå disse “ekspert” artiklene som media mater oss med.
Ikke gi de klikkene de ønsker, men hopp glatt over.
Stol på sikre kilder når det kommer til tema og områder med en fasit.
Og på områder uten fasit bør magefølelse og egen fornuft gå foran ALT.
Vi trenger å øve på å stole på egen magefølelse og ikke minst oss selv.
Det er jo slik at akkurat du er den beste foreldre til ditt eller dine barn.
 
 
For sannheten er at ekspertene gjør foreldrene usikre – i følge eksperter 😉