Det er ikke så mange gaver på listen, men av erfaring mangler det alltid en eller to som jeg drøyer og drøyer med, ikke i år.
Og denne gangen skal jeg heller ikke sitte lille julaften å pakke inn mens jeg tenker på alt annet jeg vil gjøre. Derfor har jeg også addet “pakket inn” på listen slik at jeg får det gjort og har oversikt over alle gavene og status på de.
Vell, vi kunne kanskje laget en liten liste over ting som veier hakke høyere enn julefilmer, men det er ingen tvil om at jeg ELSKER julefilmer og har sett så mange at jeg ikke helt har tellingen.
Det er mange grunner til å se en julefilm, og jeg/vi ser julefilmer fra august og ut desember måned. Så med flere års erfaring som julefilmtitter, både som kvinne, mamma, kjæreste velger jeg å dele min opplevelse med dere, slik at du ikke går glipp av de beste, ser de riktige med barna og ikke minst, kan trykke NEXT på de som kaster bort tiden din.
Så la oss begynne.
Julefamilien – familie de claus
Bilde lånt fra Netflix.no
Språk: Nederlansk Finner den: Netflix Aldersgrense: Alle
Familie de Clause er en nederlansk julefilm PROPPFULL av julestemning. Vi valgte å se den dubbet på engelsk, men det aller mest fordi Ylvis-brødrene (den som vet de vet) har ødelagt mitt forhold til nederlandsk.
Julefamilien har alt en julefilm bør ha, snø, julelys, barn, nisse, magi og ikke minst magisk julemusikk som gav oss litt hjemme alene og harry potter vibber.
Julius, er eldst i en familie som en gang var 4. Han har en mindre søster og en mamma. Og sammen skal de starte et nytt liv etter at pappa i familien forlot de brått etter en ulykke. De flytter til et nytt sted Belgia, nærmere bestefar (svigerfar) og en ny jobb til mamma i familien.
Ved første øyekast, er det ingen tvil om hvem bestefar EGENTLIG er, selv om det tilsynelatende er ubemerket hos de nærmeste. Bestefar driver en bruktbutikk med mye rart. Han ønsker å selge det meste, men en ting vokter han ekstra godt om, en magisk snøhule med en koselig liten hytte. Særlig Julius er nysgjerrig på denne kulen og klarer ikke kontrollere sin nysjgerrighet.
Han rister på kulen, og får vite en stor hemmelighet, som forandrer alt.
Julefamilien gav både meg og min mann en tåre i øynene, historien rører litt i familierelasjoner, tap, kjærlighet, modighet og ikke minst troen på seg selv. Til tider var den kanskje litt for selvforklarende, og det du forventet skjedde, skjedde få minutter senere. Og vi hadde enkelte øyeblikk hvor vi merket at barna vi så den sammen med falt litt av.
Til tross for aldersgrense ALLE vil jeg ikke si dette er en julefilm for de minste.
Vi anbefaler fra 7 år, ikke pga skumle sekvenser, men pga til tider treg handling. terningkast: 4 (4,5 i følge min mann)
Har du sett filmen? Del gjerne en kommentar med din opplevelse!
Det har forundet meg i 15 år, hvilke superkrefter man får tilegnet i det man kan krone seg med tittelen mor. Om du har laget barnet selv eller omfavnet et som så inderlig har trengt deg spiller ingen rolle. Magiske krefter, eller superkrefter om du vil, har du fått.
Det som enda merkeligere er, er at de faller oss naturlig, vi tenker knapt på de når hverdagen suser forbi. kanskje tar vi de også litt forgitt? Så la denne lille bloggpost være din lille tankevekker på at du har krefter du ikke tenker over at du har, du er sterkere enn du tror.
1. Magisk pust. En dult, en kul, et skrubbsår, et fall, ingenting kan stå i mot en mammablås. Smertene kan være så ekstreme at tårene spruter, men med et blås kan del hele være over. Er det ikke rart?
2. Superhørsel. Gjennom støy fra det meste kan vi høre barnas gråt og kjenne den igjen. Vi kan merke en host eller nys fra mini gjennom flere vegger og store avstander selv fra den dypeste søvn.
3.Øyne i nakken. Uten å snu seg, kan en dreven mamma skjønne hva junior driver med bak ryggen. Det kan kanskje virke overdrevent og usansynlig, men tro meg, vi VET!.
4. Søppelbøtte kraften. Om dette er en superkraft å være stolt av, vel det kan diskuteres. Men vi har iallefall evnene til en søppelbøtte og tar imot hva no enn slag søppel minsten skulle ha i henda (eller munnen?).
5. Synsk. Dette er kanskje en av de kreftene jeg digger aller mest og er selv veldig bevist på, kan også kalles en intuisjon. “Sett skoene dine i hylla” kan jeg rope ned når jeg hører mini trampe opp trappen… åååå hører jeg tilbake og hun stamper ned for å gjøre det. Hvordan jeg viste at hun ikke hadde gjort det? Aner ikke, men kult er det. “Forsetter du med det der, ender det bare med at du faller å slår deg” Tre korte minutter etterpå…. DUNK. Den derimot..
6. Supernese. Duer den eneste i familien som kan skille mellom fjert og bæsj. Gratulerer?
7. Kan stoppe tiden. Hvordan ellers kan hun fange en kopp, skje, fat eller barn som er på vei til å falle på gulvet.
8. Telepati. I over et år både skjønner vi og forstår hva et menneske føler uten at de sier et ord. har du tenkt på det?
9. Blekksprut armer En mamma har en evnen til å gjøre aktiviteter som krever minst åtte hender med kun to. Min rekord? Jeg har rugget baby i vogn, laget middag, snakket i telefon, tegnet med 4 åringen og hatt 2 åringen på hofta. samtidig.
10. Vi har et lager med uante krefter Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har kroket meg inn på badet, låst døren og falt sammen på gulvet mens tårene har trillet. Helt sikker på at jeg ikke har mer å hente. Hvor jeg likevel karrer meg opp på bena igjen, samler pust og tårer og kommer meg gjennom dagen. Helskinnet så absolutt, men helt klart med arr og blåmerker.
men jeg har klart det. selv når jeg trodde det var umulig.
Meldingen tikket inn 05.30 og selv om jeg var høygravid spratt jeg opp av sengen. Et par runder inn og ut fra badet før jeg fikk ned pulsen som spratt opp.
Skal, skal ikke. Hvem gjør jeg dette for? Er det verdt det? Fortjener hun det?
Jeg bør, jeg må. Mest for min egen del.
Jeg bestiller en taxi, dytter lett borti mannen og forteller at jeg må dra. Han ser bare på meg. Gir meg en klem og hvisker elsker deg.
Jeg merker pulsen stiger i takt med heisen. hendene skjelver i det jeg sjekker om telefonen er skrudd på lydløs. Jeg passerer 3. etasje og føden. Opp en etasje til.
Det er der hun ligger.
Sykepleieren står å venter på meg ved heisen, følger meg til rommet. Det er helt stille i gangene. Jeg kjenner magen knyter seg og den lille kroppen inni der gjør noen bykst i det jeg åpner døren.
Det ligner ikke på Mamma lengre, Hun er tynn, veldig tynn. Hun som var så godt og rund, med bollekinn som pekte oppover når hun smilte. Alt hår var borte, all glød var borte. Kanskje ikke så rart. Hun skulle jo dø i dag.
Jeg så bort på min lillesøster, lillebror, stefar og mormor. Vi kunne ikke klemme, det stod på døren. Vi ble fortalt vi var heldige som fikk sitte ved henne.
Jeg satt meg ned, prøvde å puste godt ned i magen, jeg kjente meg både svimmel og uvell.
Mamma gikk inn og ut av drømmeland, åpnet øynene men så tomt ut i rommet. Så sovnet hun igjen. Hun kunne sove en stund før hun åpnet øynene og kanskje viste hun ville at noen skulle holde hånden.
En gang så hun på meg, jobbet lenge før hun klarte å si ja og rørte på tre fingre. Jeg satte meg ved siden av henne. Så nære mamma hadde jeg ikke vært på flere år, og nå skulle hun dø.
Hun så på meg, prøvde å si noen ord men klarte ikke, alt jeg var forstod var ordet ja. Det trillet to tårer ned kinnet hennes, før hun klemte litt i hånden min og lukket øynene igjen.
Jeg og mamma hadde ikke snakket sammen på lenge. Årsakene var sammensatt og komplisert.
Akkurat slik vi mennesker her.
Men døden trumfer alt. Døden har en makt ingenting annet enn liv kan måle seg med. Døden er endelig.
Og jeg bestemte meg for at døden ikke skulle råde over stillheten. Det ble et håndtrykk og et ja. Vi vant over stillheten, før døden kom.
Jeg satt i rommet å ventet på døden, mens jeg kjente på et voksende liv som sparket i magen. En liten gutt som aldri skulle få møte sin mormor. Om døden ikke hadde vunnet, vet jeg ikke hvordan det hadde blitt.
Men døden er endelig. Den er sikker. Hun blir borte, for alltid.
Hun valgte kvinnedagen. Jeg var der, for henne og meg selv mens hun tok sin siste pust.
Jeg fulgte henne inn i døden, selv om vi ikke hadde fulgt hverandre gjennom livet.
Jeg kan ikke si at jeg ikke savner henne, men det jeg vet er at det jeg savner aller mest,
er alt vi ikke hadde.
Ta vare på hverandre, livet er alt for kort til å ha noe usnakket.
Det er nesten så jeg kan kjenne spindelvevet kile i ansiktet, høre edderkoppene kravle høre vingene fra ekle flaggermus blafre. Her har inne har ikke noen vært på nesten et år.
Jeg sa aldri farvel, for innerst inne visste jeg så inderlig godt at skrivekløen ville komme tilbake. Men ante ikke når eller hvorfor.
Jeg har gått noen runder på om det er riktig av meg å fortsette her inne, eller om en ny start hadde vært bedre. men jeg har falt på at siden det er her alt begynte, kan jeg liksågodt fortsette her.
Men hvor startet det egentlig? Smabarnsforeldre.no startet som en anonym side, eller blogg om du vil. Med kreative tips ifra en mamma på vei ut av kraftig depresjon og angst.
Som et verktøy til å bli frisk, var hun (altså jeg) kreativ med sine barn. GØY var pushet inn i kalenderen, for å fylle på egen kopp. Jeg gjorde ting som gjorde meg og ikke minst min familie godt. For å få det bedre. Og den gode nyheten? Det hjalp!
Bloggen fulgte min reise, og etterhvert som jeg ble bedre, friskere og tenkte klarere ble også verden min større enn glitterlim og farget kartong. Plutselig våknet min grunderspire, meningene mine og ikke minst gleden av de små ting og mestringer i livet. Og her inne, delte jeg nettopp det.
Her inne har vi tatt dere med på en reise, noe så klisje som livets reise. Mitt og min families reise. Fra første blogginnlegg har jeg blitt mamma hele 4 ganger, og med 3 fra før, kan jeg telle meg frem til 7 (!) Vi har utviklet produkter her inne, utforsket verden her inne, vist dere fantastiske bedrifter, produkter og ja jeg mener reklame 😉
Dette var i lengre tid mitt levebrød, før blogg ble noe man rynket på nesa og frøys av, nærmest over natten gikk bloggen fra å være noe alle måtte få med seg, til å bli noe alle rømte vekk i fra.
Da sier det seg kanskje selv, at jeg ikke gjør dette for et levebrød. Men mest for å tømme hode og hjerte som snart flommer over. Det er ikke rom for alt jeg har å dele på instagram eller snapchat.
Og ikke minst, savner jeg å samle mine fotavtrykk et sted. Et sted hvor jeg selv kan se utviklingen i mitt eget liv og reise.
For tro det eller ei, jeg er fortsatt på en reise, og målet er å være det til jeg ligger under jorda. Jeg har nemlig planer om å gjøre det meste ut av den lille tiden jeg er her.
Jeg startet å skrive her som 3 barns mor, har tatt dere med på 4 svangerskap, fødsler, barseltider og utfordringer rundt de. Og nå sitter jeg her. Som 7 barns mor, og sakte men sikkert sniker jeg meg nå ut av baby bobla og skal finne ut hvordan jeg skal klare meg utenfor den.
Og det er kanskje denne reisen jeg nå vil ta dere med på. Min tur ut i virkeligheten, min reise i å kjenne litt på hvem jeg er uten baby på armen. Vår reise som familie for å finne ut vår greie, komplett og kaotisk som vi er.
Jeg vet ikke, hvor ofte skrivekrampen tar meg. Hvor ofte jeg må lette hjerte.
Men jeg vet jeg vil ha muligheten til å krype inn her, når muligheten byr seg.
Jeg vet så inderlig godt at flere av dere har ventet på denne, og det skjønner jeg godt. Ellos er en av mine favoritt nettbutikker til klær. ikke bare til meg selv men også til barna handler jeg en del der.
Og nå i det siste har jeg også begynt å titte litt på ting til huset der også.
Rabattkoden jeg deler med dere i dag gir dere 33% på dyreste vare i handlekurven og 5% ekstra på salget. Trykk på en av linkene under og rabattkoden legger seg automatisk i handlekurven til deg. men du kan også klippe med deg denne: 435429
Det er så masse fint som ramler inn disse dager og så klart vil jeg dele noen favoritter med dere. Noen av disse er på vei til meg.
Denne buksa kjøpte jeg meg i fjor, og ELSKER den. Den finnes også i brun
Jeg merker sommerfuglene turne i magen i det vi trår opp på plassen, jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det føles for henne.
Vi ser noen kjente fjes i mengden. Men de aller fleste er helt ukjente.
Alle har de finkjemmet hår, stive klær og splitter ny sekk på ryggen har de til felles.
Det er en magisk lyd over plassen, man kan nesten høre nervøsiteten. Litt latter, litt hvisking, en ball som blir sparket mellom små ben som ikke kjenner hverandre.
VELKOMMEN TIL FØRSTE SKOLEDAG, alle sammen!
Med ett blir det helt stille, alt man kan høre er pulsen til 30 spente 1. klassinger.
Rektor står midt på plassen, I dag begynner dere et nytt eventyr, gled dere.
Jeg kan huske første skoledag til flokken like godt som fødsel. Det er stort, det er magisk, det er et nytt eventyr.
Det er en dag jeg fryder meg over, samtidig som det er svært vemodig. Det er en stor overgang for både liten og stor.
Fra den trygge barnehagen, til skole hvor man ikke bare skal leke seg gjennom livet.
Vi gjør litt stas på 1. klassingen. Feirer at han eller hun er så heldig å få lov til å begynne på skolen. Det er viktig for oss å fremsnakke skolen, DETTE er stas!
Det er nye klær, det er begynne på skolen fest og selvsagt er det ny sekk! Jonatan skal begynne på skolen i år, han blir vår 4. skolestarter. Ved skolestart neste år har vi en i 1. en i 4. en i 6 og en 9.
(og 3 i barnehage)
HJELP!
Og gjett om vi gleder oss!
Jonatan er klar som bare en førsteklassing kan være. Vi har plukket ut penal, drikkeflaske, matboks og viktigst av alt sekk. Og i tradisjonens tro er det Beckmann som skal henge på ryggen til denne karen også.
Jeg er så inderlig stolt over å få være Beckmann ambassadør. Kanskje ikke rart når vi snakker om sekken som har fulgt oss inn i det viktigste eventyret for våre barn. Sekken har trofast vært med å tålt det ufattelige. I sol og regn, sludd og snø.Ikke minst, blitt håndtert av disse aktive elevene. Det slenges i bakken, dras etter i hanken og rulles i gresset med, blir brukt som sittepute og ryggstøtte. Kulde og varme. I dag har alle tre skolebarna godt brukte beckmannsekker.
Det er stas å velge egen sekk, Beckmann har mange ulike motiver og farger å velge i. Det er viktig å finne en god sekk til disse små kroppene. Bryststropp, godt vatterte skulderstropper og et hoftebelte bør være på en god skolesekk.
Selv om skoleveien kanskje er kort, snakker vi om lange strekninger i det lange løp. Og siden Beckmann har dette på alle sine modeller kan man trygt la junior velge fritt.
På førsteklassesekken er det godt med reflekser både blinkende og reflekterende
og selvsagt er det inkludert svært synlig regntrekk. Dette bruker vi hele mørketiden selv om det ikke er nedbør for å sørge for god synlighet i trafikken.
Noe vi liker ekstra godt er funksjonen med å kunne klipse på gymbagen. Denne funksjonen er også på de større sekkene. Helt genialt å ikke måtte stappe mer oppi sekken og ikke minst har man en god og lett sekk til dager hvor skolesekken ikke er nødvendig.
Sekkene fåes tak i hos flere butikker i hele landet, men dersom man handler direkte fra Beckmann sine sider får man utvidet garanti fra 2 til 4 år automartisk, handler man hos en forhandler får man to, Registerer man sekken inne hos Beckmann får man 4 år.
Her har 1. klassingen virkelig funnet sin drømmesekk, og gjett om han er stolt. Modellen han har valgt kan endre motiv fra tiger til fotball. Og det viktigste av alt for junior, den glitrer!
Sommerferien nærmer seg med stormskritt, og med andre ord, første skoledag er plutselig her. Om jeg skal gi deg et tips? Velg skolesekk mens utvalget enda er der. For vips, så er minis favoritt utsolgt. Hele utvalget finner du HER
Ingen av oss reagerer med det første, Vi har akkurat satt stumpene ned i sofaen etter en lang dag og hektisk ettermiddag. og nå står den der foran oss og lyser blått.
Og lyden den sender ut skjærer godt ned i ryggmargen.
Ingen av oss reagerer, bare ser på hverandre i sidesynet.
Survingen går over til lett desperat gråt.
Gidder du? Sier jeg og ser spørrende på han.
Mannen sukker, reiser seg opp og stamper litt ekstra demonstrativt i gulvet på vei til rommet. For guds skyld, jeg satt i jo i 5 sekunder, hører jeg han mumler mens han går.
Det tar ikke mange minuttene før roen senker seg igjen og vi prøver på nytt. Vi rekker ca 10 minutter, før nestemann begynner. Han bare ser på meg.
??
Meg igjen? Mener du det?
Nei da, jeg skal gå jeg.
Det tar heldigvis ikke lange stunden før roen på nytt er på plass. Jeg ber en stille bønn mens jeg tusler opp trappen. La det bare være litt stille iallefall for en episode.
Jeg deiser i sofaen igjen. Mens jeg har vært nede har godisskåla havnet mellom oss. Vi satser på at ole lukkøyet har gjort jobben sin, jeg mener, hvem vil vel bli catchet av en på fem år med smågodtskåla på en søndag?
Fy søren jeg savner det å kunne se en episode i strekk, sier jeg i det jeg signaliserer at han kan trykke play. Han nikker og sukker.
Vi får se resten av episoden i fred, han foreslår en til. Men det er jeg rett og slett for trøtt til. Jeg må prøve å få sovet den lille tiden minstebror er i nattmodus. Den lille kroppen begynner å åle og gnu seg, det er på tide med litt påfyll før natten tar oss.
Nok en dag er over, jeg har lagt meg og han sitter som alltid igjen oppe. Fy søren som jeg savner å bare kunne sitte i den armkroken uten å støtt og stadig bli forstyrret.
Vi deler ikke en gang seng lengre, kan ikke huske sist vi gjorde det.
Det er best sånn, nei hvem er det jeg lurer. Det er mest praktisk sånn.
Jeg savner å være impulsiv og spontan, jeg savner å være nær uten å ha selskap av andre rundt. Akkurat nå føler jeg dagene flyr, til mating, snørrtørking, rydding, klesvaskmaraton, skifting av bæsjebleier, trøstig og underholdning av små kropper på gulvet.
I tillegg til brannslukking av søskenkrangling, gulp på begge skuldrene og leverpostei overalt.
Jeg skal være helt ærlig savner å ha litt romantikk i en vanlig hverdag. Mer rom til oss. De siste årene har vært en prøvelse, rett og slett.
Fordi de er barn, og de er akkurat slik barn skal være. Og på toppen av det hele har vi syv av de.
Å få barn, er uten tvil en påkjenning for forholdet. Såpass ærlig må jeg være med deg.
Som et uvær som kommer det hamrende inn over deg, der du ligger på en solfylt strand og nyter livet. Røsker opp litt grums på veien og gjør det klare vannet både grumsete og urolig. Store bølger som slår inn mot land, noen større enn andre. Man er to, og blir tre. Plutselig endres prioriteringene og de fleste blir tatt på sengen av å ha en 50 cm gråtende sjef med skurrete kommunikasjon.
Dårlig nattesøvn, lite egentid, kos og spontanitet gjør også sitt for å sette stemningen. Men så viser det seg, at normale forhold, takler denne utfordringen særdeles godt. Faktisk så er det slik, at det til og med for mange kan styrke et forhold.
Ja for det er jo faktisk slik, at for å bli sterk, må man takle å gå noen dager støl.
Enig?
Det letter nå, nærmest for hver dag blir hverdagen ørlitt mer fylt med søvn og rom for å snakke hele setninger. Vi ser at det både er rom og på tide å ta vare på det mest verdifulle vi to har.
Nemlig oss.
Vi er fundamentet, grunnmuren til vår familie. Vi er vårt ansvar.
Det går fint med oss, vi har vært gode venner gjennom hele den tøffe tiden med små. Men kjærester har det i perioder vært vanskelig å være.
Vi har bestemt oss for å ta tak, før det går for langt. Parweb er en tjeneste som gir oss muligheten til parterapi etter vårt behov og tempo.
En online tjeneste vi selv styrer.
Man velger selv sti, utfordringer eller krise.
Vi har valgt utfordringer. Og planen er, å unne dette noen minutter når kveldsroen har senket seg, stede for en serie på Netflix.
Barna har gitt forholdet en utfordring, men også gitt oss en samhold. Vi står mye sterkere sammen nå, enn før barna kom inn i våre liv.
Nå, må vi finne ut hvem vi er etter barn. Og ikke minst bli gode på å se de små romantiske øyeblikkene i hverdagen, som det kysset i gangen vi gav hverandre i det vi passerte med hver vår lille som trengte en ny bleie. Eller da vi rullet rundt på stuegulvet av latter fordi kompis så så inderlig morsom ut da han prøvde å hoppe og gjorde det igjen og igjen fordi han synes det var topp at alle lo. Det var klemmen på kjøkkenet mens jeg stod å rørte i gryteretten. Det var armkroken de 30 minuttene vi fikk i strekk sammen med tv serien vår.
Det finnes ikke den ting jeg er stoltere av, enn familien min. Og at jeg har formet den sammen med mannen min, er det fineste jeg har gjort. I hele mitt liv. Det er ingen tvil om at en investering i vårt forhold er det viktigste jeg kan gjøre
Sjekk gjerne ut parweb dere også. Et laverterskel tilbud for en god investering i deres forhold.
Dere styrer selv tempo, og tema.
Og jeg lover, det vil gi minst en tankevekker, eller to.
Så dette må vi ta tak i, med en eneste gang. Det er så ille Nina, at på mange måter er det et under at du står.
Jeg hadde jo vist det lenge, eller rettere sagt kjent på det.
Men jeg hadde laget meg mine egne årsaker og grunner. Svimmel, nummen i hender og prikking i leppene, konstant trøtt/sliten.
Ikke rart egentlig, jeg hadde jo tross alt akkurat født, jeg nattammet, hadde flyttet med syv små, åpnet butikk, altså jeg har mistet telling på ballene i lufta.
Klart kroppen sier ifra.
Jeg husker jeg snakket med mannen min om det, og det var han som fikk meg til å undersøke. Det er klart du er sliten, sa han, men dette er noe mer.
Han hadde rett.
Det er ikke farlig men det er alvorlig fortsatte hun. At du står oppreist hver dag er for meg et ørlite medisinsk under. For du, kjære deg. Har ikke jern i kroppen.
Og jern, det er viktig. I det heletatt for å fungere.
Jern, er et mineral i kroppen som har som sin viktigste oppgave å sørge for at alle celler får oksygen. og vi alle vet at uten mat og drikke og oksygen, duger helten ikke.
I tillegg er de viktige for bygging og opprettholding av muskler, konsentrasjonen og immunsystemet.
Altså, det sier seg selv at en syvbarnsmor, en hver mor bør og må ha et jernnivå innafor normalen.
La meg si, før du leser videre, for det bør du. Er det lenge siden du sjekket verdiene i ditt eget blod, gjør det.
For din kropp, den fortjener å ha det bra. Og med for lite jern, vel da jobber den på høygir konstant.
For det er ikke uvanlig at vi kvinner og spesielt mødre har lave jernlagre, ikke så rart siden anbefalt mengde er 15 mg jern hver dag, og gjennomsnittet i norsk kosthold er 6 mg. Men heldigvis har de færreste så lave som meg. jeg hadde som sagt så lite at det knapt slo ut på blodprøven. De fant kun spor av jern.
Jeg endte opp med å få jern intravenøst. Kun som en boost, et løft, en god start. Kall det hva du vil. Det var hverken behagelig eller noe jeg unner noen å gjøre. Flere dager etterpå kranglet jeg med kroppen, men så begynte det å skje noe. Nummenheten i fingrene ble bedre, prikkingen ble mindre i leppene og etterhvert følte jeg meg ikke overkjørt av en buss i det morgenfuglene kvitret.
Verdiene er fortsatt lave, men nå jobber vi oss sakte men sikkert mot målet.
Og selv om jern er viktig for kroppen, er det neimen ikke lett å tilføye jern i kroppen. Det er vanskelig for kroppen å ta opp, og det tærer ofte på mage og tarm.
Derfor begynte jeg å se etter alternativer, gode løsninger for magen og for en større sjans for gode resultateter.
Jeg anbefaler ingen å bruke google for heleproblematikk, det kan skremme unødvendig. Men siden jeg hadde kartlagt min egen situasjon med lege, valgte jeg google for å finne gode erfaringer på jernpreparater.
Det var svært få.
men ett skilte seg ut. Floradix.
Du har kanskje sett flasken i butikken? Jeg hadde, og trodde før det var gjødsel til planter. *flau* Men det demret lett at jeg hadde drukket en slik flaske etter tidligere fødsler etter anbefaling av jordmødre på sykehuset.
Jeg tar Floradix ved frokost før morgensmoothie og før middag, 10 ml hver gang. Smaken er frisk og god, og magen min, tåler denne.
Floradix er et flytende naturlig tilskudd. Tilskuddet har høy observeringsgrad, altså kroppen tar det lettere opp. Resultatet er et tilskudd med mindre jern, mildere for magen, men likevel godt opptak.
Ved så høyt opptak som Floradix kan vise til (opptil 25%, til sammenligning tar vi opp 10% av jern i kosten og de fleste jerntilskudd i pilleform tar vi opp ca 2-10%) Noe som også er forklaringen på magesmerter og forstoppelse ved inntak av tradisjonelle jernpreparater.
Vi er avhengig av jern for å holde oss i gang, faktisk er flere helseproblemer ofte relatert til jernmangel. Dette er ikke for å skremme, men for å få deg til å ta vare på nettopp deg.
Ikke la det gå så langt som meg, sjekk verdiene dine.
Pssst Floradix får du kjøpt i dagligvare, apotek og helsekost. Mer om produktet kan du lese her
