Smabarnsforeldre.no Ord fra vår hverdag med syv barn

Du vet, når du har vært på konsert og utsatt ørene for ørlitt for høy lyd og du kommer hjem og skal legge deg.
Den lyden du får i hodet da?

Jeg kaller den lyden for dataveps, en lys summende lyd som forteller deg at ørene har jobbet på høygir.

Den lyden, hører jeg nå.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Om jeg har vært på konsert?

Nei så lang der ifra, eller jo kanskje vi skal kalle det en konsert.

En klagekonsert?

Ørene mine piper i stillhet fordi de er utsatt for mye og høy lyd.
Men det er langt ifra musikk.

Vi snakker vaskeekte, beinmargsgravende, hjerteskjærende, nerverpirrende barnegråt her.

Helgen har vært preget av mye, men aller mest av gråt.
Og ikke bare fra en, ikke fra to, ikke fra tre, nei jeg tror vi toppet det med 4 stk hylende barn på en og samme tid en periode.

På et tidspunkt der, var det ikke langt unna at jeg gråt en skvett selv.

Det er unntakstilstand i huset, slik er det alltid når det er en nyfødt som krever sitt.
Men denne helgen har det ikke bare vært en nyfødt som har gitt fra seg hjerteskjærende lyder.

Legg til en syk liten storebror på ett  og to slitne barnehagebarn preget av en ny hverdag, ja da har du vårt klagekor.

I helgen har jeg kjent at jeg lever, jeg har kjent på makspuls selv om jeg knapt har rørt meg, kjent på hodepine som allerede ved morgengry har dirret i hjernebarken, frustrasjon og aggresjon om hverandre, fortvilelse og utmattelse i skjønn harmoni, men også et snev av takknemlighet i det en urolig sinna kar synker sammen, finner roen og jeg får tid til å snuse på det lille hodet.

Vår første lang helg som syvbarns foreldre, og jeg skal være helt ærlig med dere, denne helgen har jammen meg vært LANG.

Vi er et team, mannen min og meg, og uten han hadde ikke endene i dette huset møttes.
Ingen må fortelle hva den andre skal gjøre, det er som en vell koreografert dans.

men denne helgen har vi tråkket litt i bena på hverandre.

Det er nytt for oss, å sjonglere sju.

Men dette har dere da gjort før? Tenker du kanskje.
For all del, babyer har vi holdt og stelt, men aldri denne karen.
Og aldri har vi sjonglert sju.

Vi er i en læringsprosses, og noe sier meg at denne helgen har læringskurven vært bratt.

Vi har jo klart det, vi sitter her nå, på søndag ettermiddag med puls og pust begge to.
Men jeg vet ikke om jeg skal tørre å påstå å si at vi har hatt den beste helgen i våre liv.

Jeg tror det er lenge siden jeg har vært så sliten som jeg er nå.
Og jeg har helt ærlig ikke helt telling på hvor mange ganger jeg har spurt meg selv i helgen,
hva i huleste er det vi driver med.

Men så skjer de, akkurat når du trenger de.
De små, noen ganger mikroskopiske øyeblikkene som gjør det hele verdt det.
Lillebrors trillende latter som koser seg glugg fordi han får tulle med verdens beste storesøster

En betatt liten storesøster som bare må kose, dille og dulle med den nyfødte lillebroren.
En liten kar som klarer alle brikkene i puslespillet helt for seg selv, og en større en som klarer salto på trampolina.

Et kyss i nakken fra verdens fineste mann, mens (den enkle) middagen lages

Fullstendig stillhet mens alle koser seg med cookies bakt av storesøster

Og noen minutter helt alene i sengen med en nyfødt liten bylt med de vidunderligste lyder.

Jeg vet bedre helger vil komme, mest sannsynlig og forhåpentligvis vil de være i flertall.
Men slike kaotiske helger vil også komme igjen, og igjen og igjen.

Det er alltid så harmonisk hos dere, sa den første meldingen jeg åpnet i dag på instagram.
Jeg leste den mens det hørtes ut som om verden falt sammen bak meg.

To brødre i krig, en liten i vogna som ikke ville sove og en febersyk liten kar slet med sitt.

Harmonisk?

Hvor?

Og her kommer motivasjonen bak innlegget.
Jeg har sagt det før, og sier det igjen.
Tro ikke på alt du ser på sosiale medier, og for all del, sammenlign deg ikke.

Husk at selv om jeg er aktiv, deler mye, så er det kun 10 minutter av min 24 timers hverdag du ser.
Jeg har ikke tid til å filme, ei heller lyst til å vise, når mini sliter med å finne roa, to gutter lager verdenskrig og en er proppfull av feber. Da har jeg mer enn nok med mitt, og for å ikke snakke om at jeg ikke ønsker å vise barna i en slik situasjon.

Så selv om du aldri ser barna mine gråte på snap, insta og blogg, så kan de, i likhet med alle andre barn å utrykke alle følelser.
Heldigvis.

I helgen har de vist at de har følelser og mye av de, og jeg har kjent noen runder på mine egne også.

Men vi kom oss gjennom.

Denne gangen og.

Jeg lærer aldri, jeg fatter det ikke.

Det jeg skal skrive om nå er trolig min minst gode egenskap.
Mitt største problem er vel kanskje at jeg ikke klarer å slutte den onde sirkelen.

Gang på gang repeterer dette seg, hver eneste lørdag smiger den seg på.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg vet i skrivende stund at jeg ikke er alene, faktisk er det slik at jeg har en medansvarlig i dette hus.
Både jeg og min mann er nemlig like gode, eller elendig bør vi vel kalle det,  på dette.

Vi kaller den for lørdagstrusselen.

Som regel, starter den i det vi åpner øynene alt alt for tidlig.
I stor kontrast til ukedagene hvor ungene må draes opp, spretter de opp i helgene.
Før fuglene fiser.

Propp full av energi og med et støynivå som rister på skalaen før begge øynene er åpne.

Det er da det begynner.

Hvis dere ikke roer dere ned nå, blir det ikke lørdagsgodt.

Og derifra fortsetter det, med gjentagende trusler for å bevare husro, sinnet og håret.

Lørdagsgodtet brukes som et hemmelig men likevel tydelig våpen.
Et desperat forsøk på å få en rolig lørdag, for en gang skyld.

Resultatet?
Vell, uten overdrivelse,

Det stikk motsatte.

Det sier seg jo egentlig selv, at stemningen blir ikke særlig bedre når man truer med å ta ifra ukas godis ifra en hissig fireåring som nekter å ha på seg dress ute fordi solen skinner.

Det blir ikke akkurat nydelig pianospill og fuglesang når du sier null sjokolade til en allerede mutt snart treåring som ikke får saft til frokosten.

Min unnskyldning?
Truslene kommer i desperate stunder, på mange måter blir jeg målbundet av mine egne barn.
Tom for ord og desperat etter å stogge gråt og slukke brann.

Smeltehjernen er uten tvil til stede, og gjør terskelen enda lavere for å benytte meg av disse truslene.

Lørdagene, er i godt selskap med jul og om jeg tenker meg godt om påsken også.

Julenissen hører alt, og påskeharen kan titt og ofte ombestemme seg.

Og før du begynner å vifte med pekefingeren og himle med øynene, la meg nok en gang få presisere at jeg er så inderlig klar over at dette ikke fungerer, men jeg skal og innrømme at det er ørlitt deilig.

Å kjenne på makten, og ikke minst muligheten av å true bare ørlitt.

Så får det bare bli sånn, at lørdag, enn så lenge, får bli den mest upedagogiske dagen i uka.

Så får vi se, om jeg lærer, sånn etterhvert.

Gårsdagens innlegg fikk enorm respons.
Innboksen var full av kjærlighet og støttende heiarop når jeg åpnet gluggene i dag tidlig.
En fantastisk start på dagen etter en dårlig natt.

Noe som viser meg at vi kan hvis vi vil og får tenkt oss om.
Jeg tror vi må være dette enda mer bevist, sende en god venn og mamma en virtuell klapp på skuldra.
Si oppmuntrende og gode ord til hverandre, det vil utgjøre en forskjell.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men så fikk jeg også en del spørsmål fra dere,
Men hva om vi ser noe som er potensielt farlig? Kanskje til og med snakk om liv og død?

Og det er helt klart, det er faktisk stor forskjell

på å bry seg med og bry seg om.

Vi har alle et ansvar å bry oss om de rundt oss.
Både de vi kjenner og kun de vi ser.

Som voksne har vi i fellesskap et ansvar for at alle barn har det trygt og godt.
Men selvsagt må vi fortsatt ha i bakhodet at det er mange veier til Rom.

Men, ser man noe man vet kan være direkte farlig så mener jeg man bør si ifra, men det betyr ikke at man ikke
fortsatt vokte sine ord.

La meg gi deg et eksempel.

Jeg satt en gang bak i bilen og snappet mens vi kjørte.
I ren ammetåke og barselhjerne hadde jeg glemt å rette opp bøylen på babystolen.

Iløpet av få sekunder tikket de første meldingene inn.

Den første lyder ca slik:

Jeg er temmelig sikker, men correct me if I´m wrong. men tror bøylen på den bilstolen babyen sitter i skal være opp.
Nå så jeg stolen bare raskt, så kan hende jeg tar feil. Men vil anbefale deg å undersøke det.

Den neste meldingen, husker jeg ordrett og kommer jeg aldri til å glemme:

Du er klar over at du har satt babyen din i en dødsfelle? Men du har jo så mange unger så kanskje ikke så farlig om du mister en?

Det er ikke så vanskelig å se, hvilken av disse to meldingene jeg tok best imot.
Hadde ikke hun første sendt meg melding, hadde jeg ikke forstått hva hun som sendte melding nummer to mente, og trolig ikke svart henne for å finne ut heller.

Men takket være fremgangsmåten til hun bak melding nummer en, tok jeg et raskt googlesøk og fant ut at hun hadde helt rett.
Jeg klikket raskt bøylen på plass og takket henne selvsagt. For om det skulle ha skjedd noe, hadde trolig hennes melding utgjort en forskjell.

Men alle eksemplene jeg tok opp i går, handlet ikke om livsfare, hverken for meg eller lillebror.
For det meste handlet det om at det gjorde vondt å se på at jeg gjorde noe annerledes enn hva de ville gjort.
At jeg for eksempel ikke var konsekvent nok med å la han sove for seg selv, eller amme etter klokka slik andre kanskje har valgt å gjøre.

Det er godt mulig disse meldingene også kommer fra et godt sted, med gode intensjoner, jeg kan se det. Men de gjør ikke godt, de redder ikke liv og i værste fall kan de ta knekken på en sårbar mor.

Med syvende barn på brystet har jeg fått litt ben i nesa, disse kommentarene preller av meg.
Det er klart, enkelte dager er jeg mer mottagelig enn andre, og de klarer å klipe meg ørlitt i skinka før jeg rister de av meg.
Men jeg er heldigvis der at jeg stoler på meg selv i den grad at jeg vet at de ikke har hverken grunnlag nok eller kunnskap nok om meg og mitt til å ha rett til å mene noe som helst.

Men historiene jeg har lest i dag, de stikker. Langt inn i hjerterota.
Flere av dere har virkelig hatt utfordringer med mammapoliti, selv i nære relasjoner.
Andre mødre som støtt og stadig påpeker hva en annen gjør galt.

Gang på gang på gang.

Og det værste?

De roser aldri. Heier aldri, klapper aldri på skulderen.
Og det er DET vi trenger. Det vet vi jo?

“Du vet det finnes senger til babyer også?”

“Du trenger ikke amme hele tiden?”

“Han har på seg alt for lite klær”

” Du bærer han helt feil”

“3 uker og sitter allerede i vippestol!!?”

“ikke rart dine unger ikke sover, du har han jo oppå deg hele tiden, snakk om å gjøre seg selv en bjørnetjeneste”

” synes du burde beskytte han litt bedre fra sine søsken, tenk om de er smittsomme”

“burde du ikke amme mere?”

Og den aller beste tilslutt:

“Du må trille oftere, stakkars ungen får jo aldri luft, og du har forresten godt av å røre deg du og”

Han er tre små uker, og dette er et fåtall av meninger og kritikk jeg har fått hittil siden han ble født.

Meninger og råd som kommer flygende uten at jeg har etterspurt eller ønsket.
Fra mennesker som har gjort seg opp en mening om hva jeg gjør rett eller galt, basert på 10 min av min 24 timers hverdag.

Og nå, er det nok.

Helt ærlig så vet orker jeg ikke mer, og kan virkelig ikke fatte og begripe at vi mødre enda ikke har innsett at dette, disse kritiserende rådene absolutt ikke gjør noe godt, noe sted. På mange måter får jeg lyst til å svare, lysten til å trykke blokker dukker opp og ikke minst en indre lyst til å rive av meg håret dukker også opp. Men jeg vet, at mest sannsynlig vil ingen av disse hjelpe eller bidra til at disse mødrene i politiuniform velger å bite i det sure eple istede for å spy eder og galle utover en sliten nybakt mor.

Hva skal til for at vi skal klare å stole på at andre mødre klarer å ta vare på sine barn minst like godt som vi tar vare på våre egne? Når skal vi klare å ha troen på at andre mødre gjør så godt de kan, akkurat slik som oss selv?

Hva skal til for at vi skal se, klart og tydelig, at det vi tenker er feil eller ikke bra nok, kanskje er helt innafor for den andre?

Det finnes ingen fasit!

Jeg har seks temmelig godt oppdratte barn, med empati, medfølese og respekt for andre mennesker.
Verdier som er viktig for oss, og som vi setter høyt. I tillegg er det trygghet, både i seg selv og menneskene rundt,
nærhet og omsorg som er viktig for oss. Og jeg vet ikke med deg, men jeg føler meg temmelig trygg på at jeg skal klare å ta hånd om den vesle karen som vi er beriket med nå.

Selv om jeg kanskje bærer litt feil en gang i blant, eller lar han sitte i vippestol, eller sove på brystet,
eller amme for ofte (eller for lite)

Mammapolitiet har nok alltid eksistert, men som småbarnsmor på 12.året føler jeg at det har eskalert. Internett og sosiale medier har gjort det for enkelt å slenge ut irriterende, sårende og unødvendige kommentarer. Og de eksisterer selvfølgelig i aller høyeste grad i den virkelige verden også, men terskelen er helt tydelige høyere på å gi en kommentar fra munnen og ikke tastaturet.

Nå er det min tid, til å gi dere et godt råd, selv om dere ikke har spurt.

Stopp!
Ta deg tid til å tenke deg om før du deler det du har på hjerte.
Vil det hjelpe meg, eller deg?

Vil det gjøre meg godt?

Det holder nå, det kommer lite godt ut av det, selv om det kanskje er godt ment fra din side.
La meg ha han sovende på bryste, amme så ofte vi føler det trengs og ikke minst trille når vi tenker vi har lyst.

På forhånd takk fra en sliten, sårbar nybakt mamma.

Overskriften oppsummerer en tanke som er ganske gjentagende i hodet mitt om dagen.

Hvordan i huleste skal dette gå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med en barsel, mombie hjerne og en utslitt mammakropp med underskudd på søvn og en sliten pappa med alt for mye å gjøre skal vi rotte oss sammen og få pakket ned et hus med ni medlemmer, få det til å se temmelig representabelt ut for et salg.

Avvikle en bedrift og prøve så godt det lar seg gjøre å styre den mot en verdig slutt, noe som ser temmelig håpløst ut akkurat nå.

I mellom der skal vi stelle, trøste, amme, bysse, leke, rydde, mate, bade, brannslukker og overleve.

Hvordan i huleste skal det gå?

Og ikke minst, bevare hode og forholdet.
Vi har så vidt begynt, vi har hatt container på plassen her, fylte den opp løpet av en helg med ting vi ikke kunne gi bort og ikke kan selge og som var ødelagt.

I gangen står det 5 fulle søppelsekker med klær som skal doneres bort og 3 store bagit sekker med klær vi skal ha med.
Ferdig sortert og det føles veldig godt.

Utfordringer er jo at vi får kun drevet litt her og litt der, før vi blir avbrutt av krangling, masing, stelling, amming, behov for oppmerksomhet, trøst eller hva nå enn det måtte være.

Hvordan i huleste skal dette gå?

Tenker jeg når jeg står nærmest begravd i klær vi har tatt vare på over tid, og alt jeg ser rundt meg er rot, rot og atter rot.

Men det skal gå, det bare må.

Om to måneders tid skal mye være gjort her, men det er, slik det er nå, veldig vanskelig å vite hvor vi skal begynne.

Så vanskelig at det eneste fornuftige er å skrive en liste.
Få en oversikt og klarhet i hva som bør gjøres først, hva som er riktig å gjøre neste og ikke minst, legge en plan på hvordan samle og flytte tingene våre 50 mil mest effektivt og rimelig. Og la meg ikke glemme enklest mulig.

Og om tre måneder skal vi se et lys i tunnelen..

Og om fire måneder, skal vi være et helt annet sted.

Hvordan i huleste skal dette gå?

Men så står man der og rydder, hører på det som også er latter og lek i bakgrunnen, og plutselig dukker det opp en stolt kar med en stolt lapp.

Som forteller meg at det vil være verdt det. Selv med tårer på badet, frustrasjon, såre armer og ben, grå hår og uendelig lang To do liste, så vil det være så verdt det.

Vi må bare holde ut, og huske, at det vi gjør akkurat nå, er å følge drømmen.

Vi har som sagt planer om å ta dere med på reisen, og vi lurer selvsagt på, hva er det dere vil se, hva vil dere vi skal skrive om i forbindelse med flytting. Hva vil dere vite mer om?

Del gjerne med meg, så skal jeg se, hva jeg får til.

Vettu, jeg MÅ ta en dusj jeg altså, sier jeg i det jeg passerer han i gangen

Jeg på vei for å redde ferdigpizzaen i ovnen
Han med en lett survete baby på armen.
I bakgrunnen krangler de to midt i mellom.

Han sier ingenting, blikket sier alt.

Han snur seg ved baderomsdøra,

Må du…. NÅ? Virkelig?

Jeg MÅ. Please.
Jeg kan helt ærlig ikke huske sist jeg dusja, jeg lukter både morsmelk og svette, gulp og bæsjebleier.
Jeg LUKTER lite søvn.

Jeg synes du lukter godt jeg sier mannen og prøver å høres overbevisende ut.

Jeg skal være rask, quick as a flash…
Lover.

Mmmhmmmmm sier mannen mens han ruller øynene og går inn på badet for å skifte bleie.

I deg jeg hører han tusle ut,nøler jeg ikke, jeg rasker med meg to håndkler og småtripper mot dusjen.

Halleluuujaaaaa, fem minutter med fred.
Heeeelt for meg selv!

FOR en luksus.

Jeg smetter inn på badet, lener meg inn til baderomsdøren og nyter stillhete, iallefall så nære stillhet man kan komme på i vårt hus. Jeg skal til å låse døren bak meg det en liten hånd tar i håndtaket.

Jeg, jeg, jeg..må på.. mamamaaa?
Jeg må på doo.

Jeg har jo ikke noe valg, han må få slippe inn..

Før jeg åpner dørene krysser jeg fingrene.
Satser på at han bare skal tisse.

Han setter seg på do,

Jeg tok feil.

Jeg rykker lengre inn på badet, stiller meg foran speilet.
Uff, her står det dårlig til for tiden, kan ikke huske sist jeg unnet denne huden litt ekstra.
Sliten barselmamma er det jeg ser, på godt og vondt.

Uendelig lykkelig og takknemlig men også ussansynlig sliten.

Ferdig.

ENDELIG.

Vi tørker og vasker henda, og vips så var han ute.

Jeg skal til å låse…

Nei nei nei nei nei sier mannen…
Mens han kommer småløpende, med en sjokkert baby i strake armer.

Det er ikke til å ta feil av, her skal det skiftes en SKIKKELIG bleie.

Unna vei, vi trenger stellebordet.

Men, men kan du ikke stelle et annet sted?

Nei her tyter det overalt sier han i det han brøyter seg vei inn.

Jeg begynner å kle av meg, jeg må inn i dusjen NÅ,
og dersom jeg er klar når bleien er skiftet får jeg låst før noen i det heletatt får sagt noe.

Mammaaaaaa, maamaaaaaaa, nest minste prinsesse kommer inn.
Bader du? Nei mamma skal dusje.

Maaamaaaa, da, er du naken?

Ja man må nesten være det for å dusje.

Da skal jeg se på deg.

Se på meg? Hvorfor det?

Jo du sa jo det?

Sa det?

Ja, for at jeg skulle lære å vaske håret?

Å kjære vene, den praten hadde jeg glemt.

Så nå skal jeg lære å vaske håret sier hun fornøyd og setter seg til på krakken, rett ved dusjen.

Ja så skal du få lære det da.
Mannen står fortsatt ved stellebordet,  frøkna sitter på benken.

Og jeg, jeg er kald.

Nei pokker heller, hun kommer aldri til å klatre ned fra den puffen før jeg har vist henne en hårvask.

Jeg setter igang dusjen.
Se nå…
Hun følger ivrig med.

Hvor er spidermann sier han midt i mellom og kommer inn igjen.

Hysj mamma dusjer sier storesøster

sånn vasker du håret sier jeg, og vasker håret så raskt jeg aldri har gjort før.
Men hun ser ikke ut til å ville gå.

Sånn, da var mamma ferdig sier jeg og titter ut av kabinettet.
Rykker hodet mot døren for å vise henne at hun skal gå.

Her, sier mannen.
Før jeg rekker å stikke hodet inn igjen får jeg se en
naken baby henger og dingler i fars armer foran meg.

Han må dusjes, særiøst den værste bleia jeg har sett.

Jeg tar i mot han,

Der står jeg, med en baby full av bæsj, en åtteåring som ser på meg og en mann og midt i mellom som krabber rundt på baderomsgulvet og leter etter spidermann.

Sove kan du gjøre når du blir gammel sies det..

Sove nei, jeg skal dusje.

ALENE.

Fy søren for et kaos rekker jeg å tenke i det jeg røsker med meg en genser på vei ut av stua.
Nede i gangen hører jeg totalt kaos, den ene finner ikke buksa si, den andre leter etter den siste skoen.
En nekter å ta på lue og en gråter, høyt, veldig høyt og ingen vet helt hvorfor.

jeg venter litt, med vilje, ingen vits at jeg kommer med en trøtt baby på armen og tilføyer enda mer kaos.

En etter en kommer de seg ut, og tilslutt er det vår tur.

Det tok bare en halvtime denne gangen da sier mannen småstolt i det vi kommer ut.

Jo da, ny rekord. Er jo ikke værst med tanke på at vi er 9 stk som skal ut samme dør.

Men det er altså så verdt det, å komme seg ut.
Etter lock down har jeg knapt vært ute, det frister på mange måter ikke.

Det er akkurat som om virkeligheten kommer å slår meg småhardt i tryne hver gang jeg drister meg ut.
Det er noe med kø inn til apoteket, plastikkhansker på dagligvare og mennesker med munnbind rundt hvert et hjørne.
Det er da man skjønner at dette er annerledes tider.

På mange måter må jeg nok innrømme at jeg HATER denne tiden, og erger meg over timingen på vår siste baby.
Jeg liker å gå i frivillig hi, lokke meg inne, men etter tvang og regler derimot.

Jeg pleier ikke å være så ivrig på trilleturer osv. Men denne gangen har alt vært annerledes.
Absolutt alt.

Jeg tror,på mange måter jeg aldri har følt meg så ensom.

Så det å komme seg ut, hele gjengen på trilletur gjør godt på mange måter.
Frisk luft, miljøforandring, men ingen på minnelse om at alt er annerledes, man må ikke ha plasthansker på trilletur.

Vi går en god runde denne dagen, jeg kjenner kroppen begynner å virke igjen og det er deilig å røre på seg.
Godt å få tankene på noe annet og bare være i nuet.

Så plutselig dukker hun opp i mellom to busker, en mamma til et jevngammelt barn til en av våre.
Neimen, er det dere som er ute å triller.

Ja da sier jeg og merker jeg  synes det er godt å se folk utenfor min egen hustand.
Når jeg tenker meg om, er det første jeg ser, iallfall stopper for å prate med.

Vi prater litt, om løst og fast.
Fy søren som jeg har savnet tørrprat.

Neimen, jeg glemmer jo helt jeg.

Gratulere så mye!

Jo takk sier jeg og tar et gløtt oppi vogna på den sovende karen.

Er det greit at jeg tar en titt? Sier hun og nærmest kryper litt sammen.
Før jeg rekker og svare tilføyer hun, jeg skal holde avstand altså.

Ja kjære deg sier jeg og bretter vognposen litt til siden, klart du kan få en titt.

Å kjære vene, sier hun i det hun gløtter over kanten,
Man glemmer jo hvor små de er.

Dette var jammen meg godt jobbet Nina, så fin han er.

Jeg kjenner klumpen i halsen bygge seg opp mens hun beundrer og skryter av både meg og han.
Tårene presser på, tilslutt blir det vanskelig å holde igjen.

jeg klarer å holde praten litt, men merker stemmen knekker.
Jeg skylder på middagstid og sultne unger, og tusler videre.

Tårene triller.
ustoppelig og uten en lyd.

De bare renner og renner.

Dette var første gangen jeg fikk vist han frem til noen.
Hun er den første som spør om å få se. Babyen i vogna er tre uker.

Å bringe et nytt liv i hus er noe helt unikt.
En dyrebar tid, men gjerne vil dele med andre når man er klar.

Men denne gangen er alt annerledes.
Ingen som kommer på besøk, ingen som kommer for å beundre resultatet jeg og kroppen min har jobbet med i 38 lange uker, ingen som skryter av han, hvor fin han er, og som kommer bare for å snuse litt på han.

Ingen.

På mange måter er vi heldige også.
Han har seks søsken som minner meg på, hver eneste dag hvor rike han er. Hvor rik jeg og pappen hans er.
Men jeg må være såpass ærlig og si, det er noe med det å få vise frem. Stolt og sårbar. Introdusere et nytt menneske inn i familien. Se gammel og nyfødt sammen. Første møte med fersk sjel og kloke mennesker.

Jeg tror ikke jeg har kjent på den følelsen, sett viktigheten i å få dele, iallfall ikke ofret det en tanke.
Kanskje til og med synes det har vært ørlitt slitsom med alle som ville komme på besøk.

Men ikke nå, ikke denne gangen.

Fy søren, for en tid..

For en respons på video vi delte i helgen.
Takk for alle heiarop og lykkeønskninger, vi er så takknemlige for at dere forstår og respekterer våre valg og ikke minst at dere fortsatt vil henge med oss.

Det tok ikke lange tiden før det begynte å renne på med spørsmål, så jeg opprettet en spørrerunde på instagram.
Og her kommer noen svar også:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvor langt er det fra der dere bor nå til Røros?
Ca 50 mil, det tar rundt 5,5 time å kjøre med bil.

Hvor på Røros skal dere bo?
Fakta er at vi ikke har funnet et sted enda. Så vet du om noe, så rop ut!
Planen er derimot klar, vi ønsker å leie først og fremst da målet og drømmen er å bygge oss et hus.
Siden vi er så mange er det vanskelig å finne et sted som passer oss uten å måtte gjøre mange tilpasninger.

Hvorfor må dere avvikle, kan dere ikke bare selge?
Dette har vi vært gjennom mange runder på. Av mange årsaker velger vi å avvikle.
Kort oppsummert. Kos med kidsa er oss, jeg tror det vil være svært utfordrende å overta en bedrift som er så nært knyttet til personer slik denne er. I tillegg kom disse tider hvor alt er snudd på hodet, og et kjøp av Kos med kidsa vil være ganske kostbart, og det å stable det på bena uten oss vil også kreve en del resurser og en god økonomi. Og noen som vil satse flere millioner akkurat i dag, vel det kan være temmelig vanskelig å finne. Spesielt når du driver butikk såpass usentralt som vi har gjort.

Men, en av våre fantastiske ansatte har et mål, drøm, ønske om å fortsette å drive lokal butikk med noe av det samme tilbudet.
Hun har satt igang en spleis på dette, og vi krysser virkelig fingrene på at hun får dette til.
Vi har hjulpet henne så godt vi kan på veien, og heier virkelig! Så er du ifra Jevnaker og omegn, spytt inn en slant, så er hun et steg nærmere drømmen.

Vil nettbutikken bestå?
Kosmedkidsa.no avvikles dessverre også.

Vil det bli opphørssalg?
Dette er det mange som har lurt på. Og dette ventet vi også helt ærlig på. Vi prøver alt vi kan å senke denne skuta med verdighet, altså vi ønsker å avvikle og ikke gi butikken et konkursstempel. Dette fordi vi ønsker å kunne lønne de ansatte i noen måneder til. Det vil bli salg, men ikke et konkurssalg 🙂 faktisk kan dere få en rabattkode av meg nå, litt egenreklema her altså.
Den vil gi dere 35% rabatt på hele butikken (ordinærpriser) ligger også masse fint under tilbud akkurat nå.
Målet er jo å tømme og vi ser jo at vi må gi dere rabatt for å gi dere motivasjon til å handle, men håper også dere forstår at vi fortsatt trenger litt penger i kassa for at dette skal gå riktig for seg.

Rabattkode: takkforalt

Brukes hos www.kosmedkidsa.no

Hva med kalenderboken, vil den bestå?
Vi har jo noen produkter vi har laget selv, blant annet kalenderboken. Og det varmer mitt hjerte at så mange spør om den. Helt ærlig er jeg ikke helt sikker på hva vi skal gjøre med den. Salget på kalenderboken har vært nedadgående, og siden vi produserer den i Norge (noe som er viktig for meg) er vi avhengig av å komme opp i et vist antall for at det skal være noe som helst form for lønnsomt. Jeg er fortsatt litt i tenkeboksen 🙂

Hva skal dere leve av når dere flytter? Har dere sparepenger, fått dere nye jobber?
Vel, som vi sa i videoen også, selv om kos med kidsa avvikles, betyr ikke det at vi legger grunderånden på hylla.
Vi er nok satt sammen slik at vi må drive våre egne arbeidsplasser, både pga situasjonen vår familiemessig (bare tannlegetimer er jo en ukes fravær i året he he) men også hvordan hjernene våre er skrudd sammen.

Vi ønsker fortsatt å drive egen butikk, men i et helt annet tempo enn hva vi gjør i dag.
Mere “neppå”, og med litt annet produktfokus. Vi har gjort oss noen erfaringer med kos med kidsa og ser at det er enkelte produkter som gir oss mer påfyll i hjerte å selge enn andre. Kanskje spesielt denne tiden har gitt oss litt motivasjon til å inspirere enda mer kreativt, det gir oss så mye å få se at dere deler kvalitetstid med barna og barna opplever mestring og glede via produktene våre. og ikke minst usannsynlige fine resultater.

Så det vil komme et nytt prosjekt fra oss, det lover vi!

Når avvikles butikken.
Det er ikke helt bestemt dato enda, det er fortsatt masse gull på lager.
Men mot slutten av sommeren ser det sannsynligvis ut til å lande på.

Kommer dere til å fortsette med produktanbefalinger og tips om utstyr dere liker godt.
OH yes! Dette er jo min store fetish om jeg kan gå så langt å kalle det det.
Elsker å teste barneutstyr, elsker historiene bak og ikke minst finne ting som kan bidra til en enklere hverdag.
Så svaret er JA!

Hva tenker barna om å flytte.
Det er nettopp pga barna vi har holdt ut i to år her, vi kjente allerede på det etter et lite år at vi hadde bommet.
Stedet vi bor på er det andre gang vi prøver, vi har rett og slett vært innflyttere her to ganger. Og burde kanskje lært første gangen? Men etterpåklokskap er bortkastet. Barna er informert og tok det hele veldig bra. Selvfølgelig er det følelser i begge ender, det å forlate et sted, gjør alltid vondt på et vis, enten pga minnene man har skapt her, venner, osv. Men de ser også gleden i å flytte. Nærmere mennesker de savner mye, de vet det blir et annet tempo på mamma og pappa, de kjenner plassen da vi har vært der mye og de gleder seg over snø….. hjelp, masse snø.

Kommer dere til å starte butikk på Røros?
Fysisk butikk må vi vente litt med, men vi vet godt at det er et ønske om en barneutstyrsbutikk på Røros.
Men vi som familie trenger å få puste litt ned i magen nå rett og slett, og få et litt roligere tempo, iallfall for en liten stund.

Hva med de fine julevarene dere bestilte på messa.
Vi er i grubleboksen der på hva vi skal gjøre.
For vi er helt enige med deg, det var sinnsykt mye fint vi fant der.

Når skal dere flytte?
Innen nytt skoleår starter er planen.

Kan dere ikke bare ta med dere butikken?
Vi kunne forsåvidt det, men vi trenger å resette, Kos med kidsa har rett og slett tatt for mye av for oss.
Vi ønsker å starte på nytt.

Hva gleder dere dere aller mest til ved å flytte?
Lufta, sier mannen her, når jeg spør. Og der er jeg enig. Omgivelsene er magiske der oppe, og jeg vet at de gir påfyll på en helt unik måte, jeg tror faktisk ikke jeg kan tenke meg noe bedre sted å starte på nytt. Det gleder vi oss også til, En god resett rett og slett. Også gleder jeg meg selvsagt til å komme litt nærmere min familie.

Hvordan vet dere det blir roligere tempo der, det er tross alt forskjell på ferie og hverdag.
Og når dere flytter blir det jo hverdag der og.

Godt spørsmål, og jeg har et godt svar. Vi vet det blir roligere fordi vi ikke driver en bedrift som sender 30 000 ordre i året, vi vet det blir roligere fordi hverdagen ikke vil bære preg av kø og rushtrafikk, kjøring hit og dit osv fordi Røros er bygd opp på en måte at alt er i nærheten. Vi starter på nytt på mange vis, kvitter oss med en del ting privat som gjør det enklere å holde ordren, får mindre hus som gir mindre å vaske osv.

Har dere familie nær dit dere flytter?

Æ e jo trønder, så svaret er ja.

Har dere ikke bodd på Røros før også?
Nei det har vi ikke, kun vært der på ferier.

Blir det gård i Røros.
Nei noen gårdsdrift blir det nok ikke, vi ønsker oss ganske sentralt.

Hvor mange soverom trenger dere?
Vel det optimale er 4 eller mer men da setter vi også pris på en ekstra stue.
Barna har ikke vondt av å dele rom, men da er det supert med et ekstra oppholdssted dersom begge har med seg besøk hjem feks.

//annonse

Altså, folkens, kula er borte,
Kroppen er så langt derifra tilbake til sitt gamle vante (jeg er litt usikker på om den husker hva sitt opprinnelige opphav er)

Jeg har tidligere svangerskap godtatt å gå i gravidklærne og ellers temmelig utdatert garderobe i påvente av at kroppen skal krympe nok til å passe i de gamle klærne, denne gangen gjør jeg det motsatte.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For jeg vet at ting kan ta tid, og det er helt greit.
Men jammen fortjener jeg å føle meg vel i mellomtiden også.

Jeg er sjubarnsmamma, så å bestille klærne på nett er helt ideelt for meg.
og en av de plassene jeg bestiller ofte fra er ellos.

og når de spør om jeg vil dele en rabattkode med dere, er jeg ikke vond å be.

Så la oss kjøre på, rabattkoden jeg deler, gir dere 33% på dyreste vare til ordinærpris og 5 % ekstra på alt salg.

Bruk rabattkode: 415444

Jeg har allerede bestilt meg noe hjem, og gleeeder meg til å prøve.
Kan vise dere hva jeg har bestilt meg, og jeg ser jo nå at det fortsatt er preget av en del komfort he he

Første plagg er kanskje ikke noe man kan putte i fresh og fin kategorien, men altså, jo
En fresh og deilig hjemmeuniform.

En leo pysj selvsagt:

Jeg har alltid hatt lyst til å teste en slik vid bukse, så nå hopper jeg i det:

Og jeg tror at denne toppen til kan bli fresht og fint

Jeg har også tidligere vist dere sykkelbukse og tunika, og det har jeg valgt å kjøpe meg.

Og nå som jeg skulle finne linker til dere, fant jeg jammen meg enda litt jeg kunne tenkt meg,
Jeansshorts har jeg lenge hatt lyst på, men er det noe jeg ikke kler, føler jeg så er det shorts.
Men kanskje det er på tide å kaste seg ut i det? Har en greie for bladmønster, så singleten synes jeg var kjempe fin og kanskje en god match med shortsen? Elsker de friske sommerlige fargene på kjolen, og jumpsuiten så praktisk ut, også i forhold til amming.

OI går sprakk endelig ballongen.
Det var unektelig godt å fortelle dere alt som har foregått i kulissene.

Vi er overveldet over responsen og takker så mye for alle hyggelig kommentarer ! Tenk så heldige vi er som har dere som heia gjeng!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg lovte dere videoen her inne også til dere som ikke har Instagram så her er den.

Ha en fantastisk søndag alle sammen

View this post on Instagram

Vi er klare over at vi har holdt dere på pinebenken. Men på mange måter har dette vært fryktelig vanskelig for oss å dele, men vi håper å tror at det å sprekke ballongen vil gjøre godt. Vi håper dere forstår valgene våre og at dere vil fortsette å henge med oss, og bli med oss på reisen ❤️

A post shared by Idebank for småbarnsforeldre (@smabarnsforeldre) on Apr 25, 2020 at 1:08pm PDT

P