Denne gangen merker jeg at jeg tviholder litt, blir ikke stressa av alt jeg skulle ha gjort mens han sover på brystet, nyter faktisk hver sekund, tviholder på den spesielle tiden dette er. Skrekkblandet fryd kjenner jeg på at dette er siste gangen. For all del, jeg er veldig klar over at vi er ufattelig heldig som har opplevd dette syv ganger, men det er noe med det å skulle vite at det ikke vil være en nyfødt i dette hus igjen.
Men jeg ser frem mot tiden som kommer, vi er over den første kneika nå, vi begynner å venne oss til livet med syv små, selv om vi enda har mye å lære og erfare.
Lillebror vokser og trives, ammingen begynner å gå seg til nå, litt startproblemer har det vært, slik det ofte har vært med mine små. Men her forventet jeg masse trøbbel skal jeg være ærlig. Siden han kunne tatt gullmedalje i stramt tungebånd. Tilbakemeldingene fra legen var at de aldri hatt sett så stramt tungebånd før.
Men vi klarte det, jeg armerte meg opp og beskyttet meg så godt jeg kunne mot sårhet og sprekker. Multi-mam kompressene som jeg har skrevet om tidligere var heldigvis med fra første stund i bagen, og i mellom ammingene smørte meg jeg multi-mam balm. Denne har jeg ikke testet tidligere, men ble anbefalt å prøve, og så også i kommentarene rundt forrige innlegg om kompressene at flere av dere hadde testet denne med gode erfaringer.
Balmen er pleiende og lindrende og kan bruks så ofte man vil, men aller helst minst 2 ganger i døgnet. for min del var den ikke bare pleiende men praktisk også, fordi den hjalp så ikke ammeinnleggene festet seg til de såre brystvortene.
Altså, jeg haaaater når det skjer. Folk klager over å rive av plaster, vel prøv å riv av et ammeinnlegg fra en sår og sliten nippel. Det er pain det!
Balmen kommer i en praktisk og liten tube, er veldig drøy og varer lenge. Kjekk å ha med seg i stellevesken når man er på farten og ikke har tid eller lyst til å lufttørke sårene.
Nå begynner veslegutt og jeg å finne ut av teknikken og jeg merker sårheten blir bedre og bedre for hver dag. Jeg er takknemlig for hver dag vi klarer fullamming selv om det krever sitt. For det er jammen ikke en selvfølge.
Dersom du sliter med sårhet, sår eller sprekker i forbindelse med amming er min første anbefaling å oppsøke hjelp. Få noen til å se på om dietaket er optimalt, og dere jobber godt sammen. For det er det amming er, et samarbeid. Og noen ganger er det ikke alltid lett å samarbeide, ei heller å vite om samarbeide er godt.
Noen ganger er det endring av ting og tang som må til, andre ganger er det tid som trengs. Babyen blir større, mer dreven i (amme)faget og gapet høyere.
Og dersom siste er en viktig faktor er det jo helt supert at det finnes ting som denne balmen som kan lindre litt i perioden man må stå i det. Den lindrer og pleier og det er det man trenger.
Det krever mot å gjøre store endringer, å bryte fra det man er i, for å tre inn i noe man ikke kjenner.
Det er klart det har vært både skummelt og vanskelig å falle på vår avgjørelse. Og enda skumlere var det kanskje å si det høyt. Du vet, alt blir så mye mer virkelig da.
Vi har fått ufattelig masse heiarop og lykkeønskninger fra dere, og det gjør godt. Veldig godt. Å vite at man har mennesker der ute som både heier og ønsker oss godt, til tross for at valget vårt kanskje kan virke litt hodestups og spontant.
Jeg har forklart litt hva som ligger bak valget vårt, men til tross for det er det fortsatt mange som sitter å gaper. At dere tørr, dristig gjort! Hva om dere angrer?
Siste spørsmål har hengt seg litt i hjernebarken min. Tvunget meg til å tenke, enn hvis. Hva om.
Tenk om vi angrer.
Det er ganske store forandringer som følger med, når vi legger ned butikken vår. pakker ned et hus på 400 kvm på østlandet.
Tar med 3 skolebarn og 2 barnehagebarn og 2 hjemmeværende barn og flytter. Til et 200 kvm hus (snakke mer om det senere), på fjellet.
Til nye skoler, ny barnehage, og mens vi etablerer et nytt levebrød.
Til et helt nytt sted, nytt klima, nye mennesker.
Tenk om vi angrer.
Det er et godt spørsmål å stille, en viktig tanke å kjenne litt på. Men der stopper det.
For vi lager oss ingen plan b, ikke basert “på tenk om, eller enn hvis.” For rundt dette, er det INGENTING vi vet.
Vi vet ikke om vi kommer til å trives, vi VET ikke om dette er det riktige.
Det vi derimot vet, er at vi kommer til å angre dersom vi ikke gjør noe. For her vi er nå, slik vi har det nå, trives vi ikke med. Og jeg må innrømme at jeg vil heller angre på noe jeg har gjort enn noe jeg ikke har gjort.
Vi har bare et liv, og det vil jeg leve, ikke bare overleve.
Jeg reiser ikke alene, det vet jeg godt. Og at vi voksne velger å gjøre vårt for å få det bedre, vil få konsekvenser for barna våre. Noen kan se på dette som et svært egoistisk valg, og tildels er jeg enig. For dette er en avgjørelse basert på at vi setter oss først i køen.
Men vår teori er enkel, har mamma og pappa det bra, har barna det bra. Vel så lett er det kanskje ikke, men at det er en viktig faktor, kanskje den aller viktigste er det for meg ingen tvil om.
For å være en god forelder, godt forbilde, og god veileder, må man ha det bra. Og det er det ingen andre enn deg selv som kan sørge for.
Når det er sagt, er selvsagt barna informert og mye snakket med om dette, Her er det rom for å mene akkurat hva man vil om denne avgjørelsen og vi står klare for å ta imot følelsene og tankene når de kommer. Og de kommer, rett som det er. Under tannpuss, rundt frokostbordet, en helt vanlig tirsdag og en litt grå søndag over noen pannekaker.
De vet de kan komme til oss å mene akkurat hva de vil om dette. De er også klare over at det ikke vil endre hva vi har bestemt. Men at det å dele, både triste, skumle og spennende tanker blir lettere å håndtere ved å dele.
Det høres kanskje enkelt ut, men jeg skal innrømme at terskelen er høy. Det er noe med at selv om det ikke er godt, er det trygt. Hva som er nå vet vi jo hva er, hva som venter rundt neste sving derimot.
Jeg velger å dele reisen vi har begitt oss ut på. Og er beredt på å ta imot det som måtte komme.
Jeg forstår jo at det kan være vanskelig å se at noen gjør en så stor endring uten å reagere.
Men vårt ønske er å vise at det er lov å sørge for å få det bra, selv om man er forelder. Og kanskje, men bare kanskje, kan det hende at vår reise inspirer andre mennesker til å tørre følge sitt hjerte.
Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt den samme sangen på repeat og ifra ulike duppedingser.
Sangen skjuler seg i dukker, i tryllestaver, i smykkeskrin, i håndholdte speil, i tøfler (!!?) og med regelmessige mellomrom har den festet seg i hjernebarken litt bedre enn man ønsker.
Variasjonen har ligget i språket. To varianter har gått igjen.
Så kom den gode nyheten, Disney hadde følt vår desperasjon, sett at det i stor grad var behov for å gi folket (les: foreldrene) variasjon. Frost 2 var under produksjon og klare til å løpe over kinolerettet før jul 2019
Vi hadde holdt ut i seks år, gjett om vi gledet oss!
Kinoturen ble en milepæl og høydepunkt for oss, vesla på 2 år (nå 3) som er familiens største frost fan rett foran sin far (no kidding) skulle få sin første tur på Kino.
Og vi, som storfamilie, tar oss aldri råd til kinotur. Jeg mener, en slik seanse for en stor familie koster like mye som et lite matbudsjett for en uke.
Filmen? Magisk.
Gjensynsgleden var så stor at mor felte en tåre allerede under introen. Ja ja jeg innrømmer det, både Anna, Elsa, Olaf, Svein og Kristoffer har funnet en real stor plass i mitt hjerte også.
Iløpet av kort tid, vi snakker dager, merket vi savnet. Påfyllet av Frost gjengen hadde gjort godt, men samtidig vondt værre. Vesla nekta å se første film, og forlanget å se oppfølgeren.
Hverken frostfeber eller Olaf sitt frosne eventyr kunne stogge savnet.
Et raskt googelsøk gav oss svaret.
Vi måtte vente et halvt år før filmen kunne sees hjemme i stua.
25 mai var datoen vi markerte i kalenderen.
Men så, 11 mai skulle vise seg å være langt ifra en helt vanlig mandag.
For i dag, våknet jeg til tidenes beste nyhet. I det jeg plukker opp telefonen for å sjekke klokka lyser det mot meg.
DIN FORHÅNDSKJØPTE FILM ER KLAR TIL AVSPILLING.
Folkens, mamas and papas, smått og stort.
Dagen er ENDELIG her.
Frost 2 er tilgjengelig til digital leie I DAG!
Gjett om vi gleder oss, gjett om vi fryder oss og GJETT om vi skal kose oss!
I dag blir det kinodate, i dag blir det feststemning.
I dag blir det endelig frost 2 hjemme i stua.
psst vi har kjøpt den hos iTunes de med android kan kjøpe den på Google play feks
Ingen helt nyfødt som slumrer seg gjennom dagen lengre, men med små korte våkenperioder mellom bleieskift, mating og soving. Han følger sine søsken når det kommer til soving, dagen er det lite eller ingen dyp søvn, natten er mer preget av litt lengre strekker med søvn… iallfall innimellom.
Men søvn er viktig, for alle parter. Min erfaring er at jo mere søvn vi legger tilrette for for disse små, jo bedre blir dagen både for liten, litt større, nesten størst og de store. Mer opplagt, de spiser bedre og har det bedre.
Så hva gjør man da, jo man gjør det som trengs for at de skal sove.
Og i likhet med sine søsken, følger lillebror deres spor. I det vi bikket fire uker, var det ikke lengre bare å sove på brystet lengre, da trengtes det litt stimuli for å finne søvnen. og det aller beste, er bevegelse.
Og bevegelse det gir vi han.
En liten rugg i vognen som han (heldigvis) trives i, en liten trille vi har her inne som vi bruker som dagsoveplass. Da har vi mulighet til å både rugge, flytte på han og ha han med oss der vi er.
I dag, delte jeg en liten seanse på snap jeg visste var en ren invitasjon til mammapolitiet. Hva jeg delte? En døsig og trøtt baby i vogna si, og en litt døsig og trøtt mamma som rugget den.
Men viktigst av alt, en trygg, fornøyd og rolig baby og en temmelig stolt og trygg mamma.
“Tenk at du som syvbarnsmor faller i samme fella igjen”
Lød den første på.
“Hvorfor rugger du han?” spurte flere.
og noen kunne fortelle. “Jeg er så glad for at jeg aldri begynte å rugge og gav min baby den uvanen.”
Hun har nok rett, jeg faller nok i denne fella igjen. Eller falt og falt fru blom, jeg la meg oppi den, frivillig.
For meg er ikke dette noen felle, dette er en selvfølge. Jeg er mamman hans, og mine aller viktigste arbeidsoppgaver er å holde han trygg og tilfreds. I mine øyne, kommer det foran både stell og mat.
Jeg ammer jo når han er sulten, skifter bleie når han bæsjer, hvorfor skulle jeg ikke da bysse når han strever med å finne søvn?
Jeg er villig til å amme selv om skuldrene er såre og brystene skriker etter egentid, jeg er villig til å skifte bleie selv om jeg er bokstavelig talt dritt lei, og jeg er villig til å rugge og bysse til krampa tar meg.
Det er jo min oppgave, er det ikke? Som mor og omsorgsperson?
Også, kan jeg tilføye, sånn dersom det ikke er blitt sagt mange nok ganger. Babyer er like ulike, som du og jeg.
De er seg selv og ingen andre. Det som funker for en baby fungerer ikke nødvendigvis for alle andre.
Noen babyer har fagbrev i søvn fra første dag utenfor magen. Faktisk, selv om det er vanskelig å fatte, er det noen baby som sover så mye at foreldre nærmest kjeder seg den første tiden.
Andre babyer derimot, sliter med å forstå søvnkonseptet i flere uker, måneder ja til og med år. Babyer er født med ulike behov, og behovet for en eller annen søvn assosiasjon er medfødt, ikke noe vi gir de.
Og i likhet med å hjelpe de med å innføre fast føde, respekt for andre mennesker og nye ord, må vi som omsorgspersoner også hjelpe de med å sove,
Enn så lenge er det en av de få tingene våre barn har hatt til felles. Bevegelse har hjulpet de å finne en god gjemt søvn. bevegelse eller pupp og i deseperate tilfeller, begge deler. Helt sant.
Om jeg synes det er gøy?
Nei, gøy, det er å strekke strikken for langt. Noen dager gjør jeg det med glede, andre ganger gir ruggingen meg grå hør og det hele føles ut som et kapittel med bortkastet tid. Men, jeg gjør det med glede fordi det er det han trenger. Hjelp til å sove.
Og gjett hva, det varer ikke evig. Pr dags dato kjenner jeg ingen som pupper eller rugger konfirmanten sin søvn.
Men i dag, nesten i skrivende stund er han en måned stor. Han ligger å vipper i stolen, mens en sliten, lykkelig og gørrstolt syvbarnsmamma sitter med en fot på stolen og vipper han.
Syvbarnsmamma. Syv-barns-mamma
SJUBARNSMOR. Jeg har prøvd å si det til meg selv på utallige måter og varianter, men forstår det ikke. Jeg, JEG har født syv barn, og alle er de mine.. altså våre.
Jeg og den fineste mannen jeg vet om.
Vi er to store og syv små, to av de kan ikke gå, tre av de bruker bleie, to må mates, en krever mat hele tiden, en trenger hjelp på do, tre trenger hjelp til påkledning, tre våkner støtt og stadig gjennom natten, det sier seg selv at vi er slitne.
Slitne men lykkelige.
Det gir et realt påfyll i hjerte å se at gjengen tar imot et nytt medlem som krever enormt stor plass med så åpne armer. Alle har på sitt vis virkelig ønsket han velkommen.
Minstemann var helt tydelig skeptisk i begynnelsen. Synes den vesle karen klarte å bråke usannsynlig mye til å være så liten. Vi hadde noen dager med MYE sympatigråt. Men dette gikk heldigvis over (det holder med all annen gråt her i huset) Nå er han nysgjerrig, og lager en lyyys stemme når han prater om bebe som han blir kalt. Kan det være inspirert av baby tro?
Oda, har fått et eget innlegg, hennes hengivenhet til den nye lillebroren er til å ta og føle på. Hun har rett og slett smeltet med helt med sin enorme kjærlighet til den lille sjefen i huset.
Resten av flokken må også ha sin daglig dose babykos og stikker rett som det er bortom lillebror bare for å snuse litt på han.
Det nærmest krangles om å få holde han. Luksusproblem, men for en liten kropp kan det bli litt voldsomt å gå fra fang til fang. Så mor og minstemann må innimellom trekke oss litt tilbake.
Det er mye som skjer for oss om dagen, i tillegg til alt. Vi vet at livet slik det er nå vil om ikke lenge bli ganske annerledes.
Vi voksne kjenner nok på at vi både gruer og gleder oss. Det er enorm jobb foran oss, og vi kjenner nok på at vi ikke helt vet hvilken ende vi skal begynne.
En to do liste er vi i gang med og den er grusom lang.
Men tilfredsstilende å stryke ut. Uten tvil!
Så får vi se, om vi kommer i havn. Minstemann er liten men opptar mye tid. Han fullammes og det ser ut til at vi begge trives med det. Vektoppgangen er tilfredstillende, og jeg er ikke for mye plaget med sår. Han ble født med særdeles stramt tungebånd, dette er klippet men det gjorde ikke store utslaget på ammingen som også gikk tålelig greit før klipp faktisk.
Men han spiser godt, jeg har nok mat så da fortsetter vi slik vi gjør nå.
Jeg tviholder litt på alt som heter babykos, dette er siste gang og det gjør vondt og godt på mange måter. Det tror jeg fortjener et eget innlegg. Men vi samsover, ammer, koser og nyter så godt det lar seg gjøre. Selv om lite søvn, konstant klistremerkebaby og aldri armene fri setter preg.
Det er meg og lillegutt og lillegutt og meg til en hver tid. Min egentid de fire ukene vi har hengt sammen er 2 eller 3 dusjer.. jeg husker ikke 😉 Ellers er han med meg enten i armene, i selen eller i vognen rett ved.
Men knips så er det over.
Nå gleder vi oss til vi får se mer av hvem lillebror er.
Altså, det gliset kunne sjarmert hvem som helst, det er jeg sikker på.
Det er umulig å ikke dra på smilebåndet selv i det hun setter øya i deg. Rynker på nesa, og i dag med bursdagskrone og sjokoladekake rundt munnen.
Jeg er sikker på at hun hadde vært din favoritt.
Selv om du ikke hadde sagt det høyt, hadde jeg nok også skjønt det.
På mange måter, er dere litt av samme vesen.
Latteren din kunne fylle et helt rom, trillet rundt og gjorde andre lattermilde. Smilet ditt lyste opp en hver regnværsdag.
Og du smilte, mye. Iallfall før du ble syk.
Det var nesten umulig å ikke være glad, sammen med deg. Smilet ditt smittet.
Sinne ditt, det merkets godt det også, akkurat slik som henne på tre år. Det nærmest buldret rundt deg når noen hadde tråkket deg på tæra.
Det var ikke ofte du sa noe da, men vi merket det godt. Det var ingen tvil når du var sint.
Du satte glassene ekstra hardt inn i oppvaskmaskinen, smalt med skapdører og trampet usedvanlig hardt til å være ei lita dame med nette ben.
Og hun elsker å bake, eller, smake. Hun og sjokoladekaka di hadde vært en perfekt match. Om ingen hadde stoppet henne er jeg sikker på at hun hadde spist halve kaken.
Resten av kaken er det nok flere som hadde kranglet om, Jonatan for eksempel, han er en skikkelig kakemons. Han hadde gitt deg en god unnskyldning til å bake, så ofte du ville. Du spiste jo nesten aldri noe selv.
Var mest opptatt av å fylle andres munner.
Jeg husker du sa, at lukten gjorde deg lykkelig.
Og det kjenner jeg meg igjen i. Jeg baker mye jeg også mamma, og lukten gjør meg uten tvil lykkelig.
Det er mye, jeg kjenner meg igjen i med deg mamma. Selv om vi egentlig er veldig ulike.
Det ble aldri slik det burde. Vi fikk et mor og datter forhold med kjepper i hjulene.
Sykdom og avhengighet kan gjøre mye med et forhold.
Det ødela vårt.
Og på dager som dette, gjør det ekstra vondt.
På dager som dette, kjenner jeg på at du skulle vært der, rundt bordet med oss. Spist kake med oss, feiret en treåring med brask og bram.
Sett hvor heldig jeg er.
Hvor rik jeg er.
Og selv vært omringet av en herlig herlig flokk med barnebarn. Hadde du bare vært frisk, hadde du vært verdens beste mormor.
Jeg skulle ønske du kunne se hva og hvem livet gav meg. Sett barna leke og le sammen, Sett hvor empatiske og gode de er med hverandre.
Hvor fine de er sammen. Flokken min.
Hvor mye kjærlighet de har til hverandre, hvor stolte de er av lillebror og hvor gode de er med han. Tenk jeg er beriket med syv små, mamma, det hadde du aldri trodd. Ikke jeg heller.
Du rakk aldri å møte de minste, slik ble det. Kanskje var det det aller beste, kanskje ikke.
Vi møttes siste gang idet du tok dine siste åndedrag, da hadde vi ikke møttes på flere år.
Jeg måtte seg deg inn i øynene en siste gang.
Det var rart å sitte der, med liv i magen og deg på dødsleie i hånden. Han sprellet på innsiden, mens jeg holdt deg i hånden og ventet på døden på utsiden. En måned senere ble han født.
Verdens fineste punktum.
Det er vondt å svelge, noe som aldri ble slik det skulle blitt. Det er vanskelig å godta at det aldri ble som man skulle ønske.
Selv om du har gjort mye vanskelig for meg, Har du også lært meg mye.
Jeg hadde lovet meg selv å ikke gråte, men slaget er tapt. Allerede i det jeg skrev overskriften kjente jeg tårene presse på. Var det ikke i går, jeg fikk hilse på for første gang. Snuse deg på hodet og sukket lettet ut. Et svangerskap var over, reisen var i gang. Du, og jeg, den fine pappan din og en herlig bukett med søsken. Herremin det var verdt ventetiden. Det var jo du som kom. I morgen når pappa plukket deg opp kommer gliset til å være ekstra stort o Bursdaaaaag kommer du til å juble
Og hele flokken skal juble med deg
3 år liten og 3 år stor. Hvor dette året ble av er jeg usikker på, at det har gått fort er jeg helt sikker på.
Så kjære lille store 3 åringen min, gratulere med dagen. En av familiens minste trekløver, likevel en av de som tar størst plass. På godt og vondt. For det skal du ha lille venn. Du tar plass. Du har lært det løpet av dette året, at du kan kreve din plass. Og at vilje er makt.
Noen ganger er jeg sikker på at viljen din er dobbel så stor som du er. Du er en bestemt liten sjel, som tydelig kan vise med hele kroppen at verden går det mot. En liten fot, som stamper hardt i bakken, en furteleppe under en litt småmøkkete nese og et sinna blikk bak noen rufsete hårfjoner. Selv om du er liten er kroppsspråket tydelig. NEI, jeg vil ikke! noen ganger får meget tydelig kroppsspråk selskap med tydelige ord også. De kommer på rams nå, de små kloke ordene fra ditt meget lærevillige hode. Du er nysgjerrig som få, og rett som det er, står du der plutselig å observerer, mens jeg gjør mine daglige sysler.
Du elsker å få være med, med små armer bidrar du så godt du kan. Klesvask, rydde, støvsuge, det er ikke den ting du ikke klarer. Det hjalp mye å komme seg opp på to ben.
Det ble en helt annen verden for deg da, da du begynte å gå. Nå går du ikke lenger, du løper, overalt. Og skulle du høre musikk, danser du. Uten stopp. Hele kroppen din uten stopp, stadig i bevegelse. Kjære deg, hvor ble det av den lille som bare ville ligge tett inntil og som aldri gav meg armene fri? Nå løper du rundt som en virvelvind. Selv om du er liten, krever du plass. Jo mere jo bedre. Aller helst vil du være ute. Uansett vær og tid. Du er liten enda men jammen har du blitt stor. Storesøsterrollen har du tatt med entusiasme og begeistring. At du som liten, skulle bli mo i knærne og myk i stemmen av å se en som var enda mindre er kanskje noe av det vakreste jeg har sett. Du har en omtanke og empati jeg ikke kan skjønne få plass i den lille kroppen. Du fanger opp følelser i rommet og gir omsorg og en klem dersom du tenker det trengs. Lite er, som noen lubne hender rundt nakken en litt slitsom dag. For er det noe du klarer, vesle treåringen min, så er det å få meg til å smile. Flere ganger, hver dag, gjør du meg varm om hjerte og glad langt ned i magen.
Latteren din er en lykkepille og ditt lure blikk lar jeg meg sjarmere av rett som det er. Men jeg har også lært, at det er viktig å nye de lykkelige øyeblikkene. For det er kort, fra himmel til helv..ja du skjønner hva jeg mener. Alt som skal til, er en brødskive som tilsynelatende ikke skulle deles selv om jeg spurte deg. Eller at barnetv velger å vise brillebjørn og du aller helst skulle sett peppa pig. Livet med deg, vesle 3 åring er et eventyr. Og jeg er så uendelig takknemlig for å få være med. Takknemlig for at du valgte meg, og at du er du.
Hvorfor endre på alt så plutselig? Hva er det dere holder på med?
Spørsmålene har kommet flere ganger daglig siden vi slapp bomben om flytting og avvikling av butikken vår. Jeg ser det diskuteres om våre valg i ulike fora og mange har mange oppfatninger og teorier.
Jeg kan forstå, at for de fleste virker denne avgjørelsen litt tatt ut av det blå, spontant og proppfull av galskap. jeg kan til dels være enig i det siste, galskap er det jo å skulle pakke ned, og flytte ni mennesker, med en temmelig fersk liten en og ellers nok å gjøre.
Men spontan er den ikke.
Jeg kunne valgt å kalle det etterpåklokskap, men av hensyn til eget sinn og vett velger jeg å fokusere på det positive, nemlig at vi har lært en all mass av de to siste årene, på godt og vondt.
Det er litt over to år siden vi annonserte at vi satset for fult på Kos med kidsa. At vi skulle pakken sammen butikken i det pittelille røde huset på bygda vi trivdes så godt i, og flytte den til et stort lokale mer sentralt og med et hav av muligheter.
For å få kabalen til å gå opp, valgte vi å flytte etter, privat. Til et sted vi hadde bodd 8 år tidligere, det var her vi etablerte oss som familie.
Et sted vi også flyttet fra av en grunn, vi trivdes ikke. Men nå kanskje?
denne gangen skulle det bli bedre, sant?
Kort oppsummert, det ble det ikke.
Kanskje snarere tvert imot.
Jeg kjente på det veldig raskt, kanskje allerede etter et halvt år. Stedet hadde ikke forandret seg, og satsingen på butikken var fantastisk moro, men med en heftig pris.
For å få det store maskineriet til å gå rundt, ble det jobbing. MYE jobbing, ikke bare i butikken men også administrativt. Møter med leverandører, papirarbeid, regninger, lover og regler, usannsynlig mye å forholde seg til, på en profesjonell og formell måte, og er det noe jeg ikke er god på, er det å være formell.
Jeg liker å være nedpå, enkel og direkte. Snakke et språk alle forstår og henger med på. Jeg liker joggebukser, snekkers og slitne Tskjorter, ikke dressbukser, høye hæler og skjorter.
og viktigst av alt, prioritere og være med barna mine. Når jeg vil.
Og med et sabla stort maskineri, blir det sabla mye jobb og dette går det sabla mye tid på. Så mye, at jeg hverken hadde tid til mine egne barn eller meg selv på et tidspunkt.
Da Daniel ble født i 2019 kjente jeg på en form for lettelse, for å ha en anstendig unnskyldning til å trekke meg litt tilbake fra alle forpliktelser. Selv om en annen følelse dro en annen vei. Butikken var også min mann og mitt skaperverk, som en baby om du vil. Og det føltes langt ifra godt å distansere seg så mye som jeg gjorde.
Så da spratt jeg, frem og tilbake, fra baby til baby Dårlig samvittighet og magefølelse begge plassene.
Det ulmet lenge før jeg luftet det for min mann,
Jeg husker det godt, jeg grudde meg til å si det. På mange måter skammet jeg meg. Det skal litt til, å innrømme at man har valgt feil. Tatt en real feilvurdering. Av seg selv og situasjonen.
Jeg husker jeg sa det, over en kjele med kokende poteter. Han på den ene enden av kjøkkenøya på det nyoppussede kjøkkenet vårt, jeg på den andre.
Trives du nå?
Gjør ikke du? Var det første han svarte.
Jeg fikk forklare meg, og han kunne fortelle at han ikke var på samme plass som meg. Selv om han jobbet minst like mye som meg, trolig mere. Jeg gikk tross alt å la meg før midnatt.
Han mente det gikk fint, overskuddet og motivasjonen var fortsatt på plass. Men han kunne kjenne seg igjen i å ikke ha funnet sin plass her.
Vi lot det hele ligge.
Snakket ikke mer om det.
Sommeren kom, huset ble fylt med familie fra nord, eller Trøndelag om du vil. Vi hadde flere uker med gjester, men ukene fløy.
Fy søren som vi koste oss.
Så dro de igjen.
Jeg flyttet fra trøndelag som 14 åring, langt ifra frivillig, men som 14 åring har man ikke så mye valg. Dersom den du bor hos flytter, ja da må du flytte med.
På mange måter savnet trøndelag siden, iallfall menneskene. Men angrer ikke på at jeg havnet her, jeg mener, se hva jeg har fått?
Den sommeren, satte igang en tankeprosess hos oss. Ville vi kaste bort tiden med å bo på et sted vi ikke trives? Bare fordi jobbene våre var her?
Mange pendler, det kunne vi klare og.
Men hvor?
Vi saumfarte finn.no husker jeg, hver for oss og sammen. Brukte kveld etter kveld på å titte, utforske og drømme litt. Vurderte å krype tilbake igjen til bygda vi flyttet fra eller et helt annet sted, kanskje Nord Norge? Nei, langt unna kunne det ikke bli, vi hadde jo tross alt butikken. Alt vi visste der, den sensommeren var at vi ikke ville bli boende et sted vi ikke trivdes.
Men det hele var langt ifra enkelt å lande. Det føltes både flaut, skummelt og trist. Det vi trodde skulle bli vårt sted å bli gammel og stedet barna skulle lande, det ble bare ikke sånn.
Vi grudde oss til å ta det opp med barna også, og bestemte oss for å drøye. Vi hadde jo ikke bestemt oss for hvor eller når enda.
Så kom høsten.
Jeg merket noe skjedde med mannen rundt september oktober. Han sa han bare vare sliten og at høsten satte preg på humøret.
Men idet november banket på døren, knakk han.
Han var sliten, veldig sliten, så sliten at han følte seg lei og mettet på det vi var sikre på var vårt kall. Sliten av å sjonglere regninger og lønninger, sliten av ansvar og stadig noe som burde eller måtte gjøres. Lei av å komme hjem, kaste i seg middag for å så jobbe litt mens barna så på tv, kaste de i seng også jobbe til han selv gikk i seng. Sliten av å aldri kunne se ordentlig opp fra papirer og pc, for å være med barn og familie.
Sliten av å aldri kunne prioritere slik han ville, men slik han måtte.
Plutselig stod vi samme terskel.
Vi bestemte oss for å reise bort, vi tok med oss alle, stappet bilen full og reiste opp til Bestefar på Røros. Selv om to små ikke var helt friske, var behovet for å komme oss vekk så alt for stort.
Bare litt påfyll av fjelluft, trønderfamilie, avlastning og julestemning.
Den turen landet de fleste brikkene. De gjør ofte det der oppe. Litt roligere tempo, nydelige omgivelser, fjellufta.
På vei hjem, ble vi enige. Vi måtte gjøre en endring. Vi bare viste ikke hva eller hvordan.
I magen sprellet vårt siste vidunder, vi visste at om ikke mange månedene skulle vi bli beriket av en liten sjel til. Og dermed ingen tvil om at vi har hendene fulle noen år fremover.
Vi bestemte oss for å prøve å finne ut hvordan motivasjonen til jobben og arbeidsplassen vi selv hadde skapt til oss selv og våre ansatte kunne komme på plass igjen. og det aller viktigste?
Vi måtte roe ned tempo, mindre vareutvalg og lavere omsetning var faktisk noe vi traktet etter. men for å få det til å gå, må også kostnader ned.
Det skulle vise seg å ikke være mulig.
Nok en runde i tankekverna, vi måtte jo få dette til å gå, det måtte vi.
Men hvorfor? For hvem?
Og var det riktig at det gikk på bekostning av familien vår, barna våre og oss selv?
Svaret der, måtte vi ikke lete lenge etter.
Nei.
Deretter begynte en temmelig tung prossess. Vi skjønte at butikken, den måtte gå. Vår egen arbeidsplass, og jobben til tre fantastiske mennesker til.
Vi klarte rett og slett ikke mer.
Likevel pushet vi det, litt til, litt til og enda litt til.
Men tilslutt sa det bare stopp.
Hva som tippet det helt vet jeg ikke, men den kvelden falt alle brikkene på plass.
Jeg satt å rugget minstemann, og helt tilfeldig kom jeg over en husannonse jeg automatisk stoppet ved. Hvor huset var?
Røros.
Jeg sendte det til mannen uten å tenke meg meg om.
Og responsen fra han var klar.
Det er jo hit vi skal, det burde vi skjønt for lenge siden.
Han hadde rett.
Røros har vært en del av meg siden jeg kan huske. Her har jeg tilbragt masse tid.
Familie er årsaken.
Røros har vært en del av oss siden start. Her har vi hatt med hele flokken, og reist alene. Feiret bursdag, påske, førjul, og pustet frisk høstfjellluft.
Her skjer det noe med oss, med pulsen.
Vi trives her. Barna også
Ikke bare fordi det er ferie. Det er mange grunner til at Røros gjør noe med oss.
Omgivelsene, lufta, folket, tempoet, stedet.
Har du vært der, tror jeg du forstår hva jeg mener.
Det er klart det skulle bli Røros.
Så vi bestemte oss, den kvelden. Røros er stedet. Klart det er litt skummelt, men og fantastisk deilig å ha landet på noe.
Vi har en plan. Samtidig er lite planlagt.
At vi fortsatt skal drive for oss selv ligger i kortene. Tror ikke vi er skapt for noe annet. Men at vi har lært mye av de siste årene om hva som betyr mye for oss skal vi ta med oss. Roligere tempo, drifte slik at vi kan prioritere mere tid sammen som familie og med barna.
Vi har en tanke, et ønske om hva vi vil drive med, og vi håper og tror det vil fungere slik vi håper. En retning som vil gi oss mer verdi, mere tid med barna og ikke minst mulighet til å inspirere.
Vi er mange, en stor familie utenfor alt som heter A4, å finne et sted å bo er vanskelig.
Vi liker huset vi bor i nå godt, men det er stort. VELDIG stort. Og så stor plass trenger vi ikke.
Vi har en drøm om å bygge selv, et hus som er bygd opp til den uvanlige familien vi er, som er praktisk og fornuftig lagt opp til antall mennesker, men som ikke er gigantisk. Vi trenger ikke voldsomt og stort hus, vi trenger bare et hus som er tilpasset oss.
Så når vi først er i gang, har vi bestemt oss for å bygge.
Derfor ser vi nå etter et hus å leie, enn så lenge er ikke noe helt i boks, men det dukker opp. Det bare vet jeg.
Vi har lært så ufattelig mye av dette. Både om oss selv og verden rundt.
Det har gjort vondt, men samtidig veldig godt.
Kanskje aller mest å se at jeg og mannen har så like verdier. Det gjør det vesentlig lettere å spille på lag.
Vi står i en tøff tid nå. Butikken og det vi var sikre på skulle bli vårt livsverk ebber sakte men sikkert ut. Hyllene tømmes og arbeidsdagene til våre ansatte telles sakte men sikkert ned.
Men vi prøver så godt vi kan å heve blikket. Det vil bli bedre, det må det bare.
Åh herremin jeg er så glad for at jeg bestemte meg for å unna meg litt nytt tøy i garderoben. Som nevnt tidligere har det alltid endt opp med at perioden etter fødsel har vært preget av slitne mammaklær og generelt plagg jeg ikke har følt meg særlig vel i. Alt i påvente av at klærne i skapet en gang skal passe.
DET skal jeg ikke gjøre igjen denne gangen. Denne gangen jeg skal jeg unne meg å føle meg fresh og fin nå også.
Første bestilling har ankommet, og jeg er sååå happy. Bommet ørlitt med størrelsene da det er vanskelig å vite hvor denne kroppen er nå, så noen plagg ble litt store, men så godt med noe nytt i skapet. Jeg brukte rabattkode 415445 som gir 33 % rabatt på dyreste vare og 5% på det som allerede er på salg. Mine favoritter var blant annet denne vide buksen og den freshe fine grønne toppen:
Jeg har allerede funnet meg noen nye ønskeplagg på listen (har satt av et lite beløp hver måned som jeg kan handle for) Og her er noe av det som står på ønskelista
Det er to enkle kjoler som jeg tror ville vært superdeilige å ha til forhåpentligvis varme sommerdager
Også har jeg alltid hatt lyst på en jeans shorts, og nå fant jeg endelig en jeg likte, den finnes også i en lysere variant. Og den kan jo kombineres med så mangt.
