Jeg er veldig klar over at jeg har holdt dere på pinebenken, men det er noe med det, å få ha noe for seg selv en stund. Fordøye, føle på og kjenne at det er riktig.
Og det er ikke ofte jeg piner dere ørlitt, så litt moro må en barselkvinne få lov å ha vel? 😉
Hemmelighetene vi har bært på har vi på mange måter visst en stund, og at de kommer til å forandre mye for oss, og kanskje til og med dere er det ingen tvil om. Og det blir både godt og vondt å dele. Hemmeligheten er både trist og spennende, og derfor blir det både trist og spennende og dele med dere også.
Jeg spurte dere hvor dere ønsket at vi skulle dele, og meningene var mange. Livesending ønsket mange, noen ville ha tradisjonelt blogginnlegg, video, på snap eller insta. Jeg innså at dere aldri kom til å bli enige, og gikk noen runder på om vi skulle ta hva flertallet ville, samtidig så vi at dette var et upopulært valg hos flere.
Derfor bestemte vi oss for å ta den kanalen vi ville bruke. Valget vårt har falt på instagram.
Av flere grunner, men mest av alt fordi vi ønsker å dele dette i videoformat, og det hele blir en reise som vi ønsker å dokumentere på et vis. Også blir ting litt enklere å forstå, kanskje? Ved å se det på film.
Og filmen, den skal vi lage i dag!! Jeg og min mann, Oh yes, jeg får med meg mannen.. han er tross alt med på dette.
Dersom du har instagram, og lurer på om du følger oss, finner du oss HER. Under kontonavnet @smabarnsforeldre, velkommen inn 😉
Videoen blir delt så raskt den er ferdig redigert.
Og til alle dere som ikke har instagram, videoen vil vi også dele her inne etterhvert 🙂 Slik at alle får det med seg.
Jeg visste jo inderlig godt at jeg trampet inn på et følsomt og ikke minst bastant område (om jeg kan kalle det det) Når jeg nevnte at minstebror hadde kort tungebånd, skjønte jeg jo at jeg gikk på glør.
Det tok ca 3 sekunder før første melding tikket inn om bastante meninger om hvor jeg burde gå, hvor jeg ikke burde gå og hvor jeg burde søke råd, hvem jeg kunne stole på og hvem jeg absolutt ikke kunne stole på.
Etter klippet var gjennomført har jeg fått uendelig med spørsmål om hvem, hvordan, når, hvor osv. Og jeg har valgt å svare svært lite.
Mange har tatt kontakt med meg og spurt hvordan jeg ser at mitt barn har stramt tungebånd, og i 9 av 10 tilfeller spørres det fordi de selv mistenker at barnet har stramt tungebånd.
Jeg delte vår utfordring, for å vise at det er utfordrende. For å vise at selv om jeg viser koselige ammebilder, er det ikke bare bare å amme, fordi det er helt vanlig å ha utfordringer. Men alle detaljene jeg fikk spørsmål om, de svarer jeg ikke på. Og i går fikk jeg klar og tydelig beskjed om at dette var temmelig tåpelig av meg. Om jeg først kunne fortelle litt, kunne jeg jo bare fortelle alt? Var det ikke lov å spørre meg?
Det er selvfølgelig helt greit å spørre meg. Det er jeg på mange måter vant med.
Hver eneste dag, får jeg spørsmål rundt barns sykdom, bilder av eksem, graviditet, historier om feber, oppkast, kløe og andre utfordringer.
Hver eneste dag.
Og det er helt greit, at de spør meg, men det som skremmer meg og som gjør at jeg ikke svarer er at de spør meg først. De velger, å spørre meg, et menneske de knapt kjenner, FØR de spør lege, jordmor, helsestasjon eller lignende.
Og det er skremmende.
Det er ikke bare hos meg jeg ser disse tendensene. I facebookgrupper, instagram, forum osv velger vi å spørre mennesker medisinske spørsmål som absolutt krever fagpersoner. Og en ting er å spørre om erfaringer, men å velge å gjøre dette til en førstevalg er langt i fra en godt valg, såpass bastant kan jeg være.
Vi må huske å ta med oss at vi ikke vet hvem vi snakker med, hvem vi mottar råd og meninger fra. Vi aner ofte ikke hvem mennesket er, og ei heller ikke om de snakker sant.
Lege, jordmødre, helsestasjonen er der av en grunn. Og de står klare med åpne armer og lyttende øre for å hjelpe deg og dere.
Å bli spurt tar jeg som en flott tillitserklæring og et tegn på at dere ser på meg som troverdig og erfaren. Noe jeg setter stor pris på. Og for all del, med syv barn har jeg kanskje mer erfaring enn folk flest.
At jeg derimot ikke svarer handler jo ikke om at jeg ikke vil hjelpe, men snarer tvert imot.
Jeg kan ikke bedømme andres barn tungebånd, jeg kan ikke vurdere om det er atopisk eksem, om feberen har vart for lenge eller om magen med baby inni er for liten. Jeg kan snakke fra egen erfaring, men det handler jo ikke om deg og ditt barn.
Ofte kan det jo være at jeg har tatt dårlige vurderinger, som jeg ikke er klar over selv, fordi det gikk jo over, eller det gikk bra?
Kildekritikken vår er tilsynelatende fornuften i denne enkle teknologiske verden. Vi kan ikke la terskelen for å henvende oss til fagfolk bli så høy at vi velger facebook først.
Jeg husker godt hvor usannsynlig desperat jeg var,
Med en baby på noen få uker på brystet satt jeg og slet med å kose meg. Alle ba meg nyte, og alt jeg gjorde var å gru meg til neste mating, og når de er så små, så skjer det jammen meg hyppig. Om du ikke har ammet før, så skal jeg love deg, det er oftere enn du tror.
Gjerne 12 ganger i døgnet, og om du legger på intensesmerter hver gang, er dette en ganske krevende prossess.
lille gule påskekyllingen ammer på barsel.
Hun var midt tredje barn, og jeg var i ferd med å klatre meg over 3. ammekneik. En kneik jeg tydeligvis må over på hver eneste barn, uansett hvor tett eller spredt de er.
Begge puppene blir såre, i større eller mindre grad. I de værste tilfellene snakker vi sprekker og åpne sår, i de beste kun ømme og såre. Å legge henne til var som å få en spiker tredd inn i brystvorten, smertene var så intense at jeg nærmest moste ungen i det hun tok tak. Tårene sprutet hver eneste gang.
Selvfølgelig skal man undersøke, for å amme skal jo helst gå så smertefritt som mulig. Men her var altså både dietak og teknikk korrekt.
Jeg har hele veien fått høre at om man blir sår er noe galt. Enten med taket til barnet, måten det ligger på eller lignende.
Min erfaring (og mange andres) tilsier noe annet.
Jeg må gjennom en kneik, det krever sitt for disse skjøre niplene å stadig stå til tjeneste. De må gjennom en periode med ømhet og sårhet.
Heldigvis finnes det noe som kan lindre en god del, jeg skulle inderlig ønske jeg visste om denne mye før.
Dette har blitt mitt ene musthave i nyfødttiden siden. Tipset fikk jeg av ei god vennine, og siden har jeg delt det til alle jeg kan.
jeg snakker om
Multi-mam kompresser.
Det er nærmest magi hva de gjør, men kort fortalt, de heler og leger sårhet på en helt unik måte.
Det er nesten som magi. Jeg har mange ganger lurt på hva det er som gjør det. En bio-aktiv gel inne i kompressene både lindrer såre vorter, hindrer bakterier å komme inn og reduserer hevelser.
Gelen er helt naturlig, og må ikke tørkes eller vaskes av for amming, og kompresset setter jeg på igjen med en gang etter ammingen er over.
De lukter ikke, de er enkle i bruk og viktigst av alt, de fungerer.
Denne gangen ventet jeg ikke engang til jeg ble sår, jeg tok de på fra første stund. Brukte de på barsel selv om jeg ikke hadde opplevd å bli sår.
Og denne gangen, har jeg ikke blitt sår i det heletatt!
Som behandling har jeg brukt kompressene, og jeg har også testet balmen fra samme merke. Den kan jeg skrive litt mer om senere.
Men skal jeg komme med et tips til hva du bør ha i stellebagen, så er det altså. Multi-mam kompresser.
Det er noe med det, en blivende storesøster på snart 3 er på mange måter en tikkende bombe. Du vet det vil være en en reaksjon, og i hennes tilfelle en eksplosjon.
Oda er nemlig mye. Mye av alt.
ingen er så glad som Oda, men ingen er så sint som Oda heller. Hun er et fyrverkeri av følelser.
De er så tydelige at de er smittsomme. Er Oda glad, er alle glad, er Oda lei seg, blir vi også triste, er Oda sint, er det temmelig dårlig stemning i heimen.
Hva hun forstod mens han var inne i magen var jeg litt usikker på. Hun hadde jo tross alt gjort dette før, men hva husket hun egentlig av det?
Daniel, ble født for 15 mnd siden, da var Oda 1,5 år. Hun forstod ikke stort i forkant da, men tok han likevel veldig godt imot.
Ville hun gjøre det samme igjen.
Jeg ble litt skeptisk, da jeg i lang tid måtte overbevise henne om hvorfor mammas mage var stor.
Baby sa jeg når hun dultet borti.
neeeei sa hun og rynket lurt på nesen.
Da kjønn og navn ble klart, snakket vi mye om Tobias, hun var med å vasket tøyet, gjorde i stand sengen og pakket bagen min til sykehuset. At mamma måtte på sykehus forstod hun, men rynket fortsatt på nesen når vi fortalte at det skulle komme ut en baby.
Vi så på bilder av alle barna som baby, og linket det regelmessig til at det i magen også lå en slik, Oda derimot, var litt usikker.
Helt til vi nærmet oss med stormskritt. Mamman var inn i fødeboblen, ute av stand til å være med alle og hadde etablert meg en hule på soverommet.
Oda besøkte meg regelmessig, sørget for at jeg fikk en kos og selskap rett som det var. Og nå, nå var det baby i magen, og den skulle ut, helst nå.
Hver eneste morgen kom hun inn på rommet, løftet optimistisk på dyna og like skuffet hver gang over å se magen.
Skulle ikke du på sykehuset mamma?
På null komma niks gikk fornektelsen bort og hun ble utålmodig som en blivende bestemor for første gang.
Reaksjonen hennes når hun fikk se lillebror på facetime kommer jeg aldri til å glemme. Mer tydelig kjærlighet ved første blikk skal man lete lenge etter.
Hun ble tvers igjen myk og mør og kunne ikke annet enn å si ååååååå.
Hun er håpløst forelsket i lillebror. Første dag i barnehagen ble vanskelig, ikke fordi hun skulle være i barnehagen, men fordi hun ikke skulle være med lillebror.
Hun må ha en god dose med kos, snus og beundring før hun er klar til å forlate han for noen timer. Hun har knapt tid til å vaske henda når hun kommer hjem før hun må se han igjen.
Hun koser, nusser, synger, duller og prater med han så mykt en treåring bare kan.
Hun beundrer han, sukker, og passer på han.
Jeg har, helt ærlig, aldri sett et menneske så betatt av en annen.
Man kan ikke fortelle en treåring at nå kommer det en bror og han skal du være glad i. Man kan ikke styre en reaksjon, og det er lov å reagere på alle slags vis.
Men jeg skal være ærlig, jeg er svært svært takknemlig for at hun har reagert på dette viset. Det gjør selvsagt hverdagen som nybakt syvbarnsmor hakke enklere.
Helt ærlig, siden jeg først er i gang, har jeg flere på lur, men det er spesielt en som virkelig gnager hull på samvittigheten. Selvfølgelig, vi deler jo ikke absolutt alt her på sosiale medier, selv om det kanskje kan virke sånn.
Husk at det dere ser er knappe prosenter av en hel hverdag hos oss. Men vi har bestemt oss. Dette er noe vi ønsker å dele med dere. Vi ønsker å ta dere med på reisen vi har foran oss, vi både gleder oss og gruer oss. Det er jo ikke alle hemmeligheter som er like gode, men til syvende og sist vil det kanskje ende godt?
Det ligger store forandringer foran oss, som vi både håper og tror vil komme oss til gode på mange vis. Og som kanskje kan være både spennende og lærerikt og ikke minst til inspirasjon og følge med på?
Og er det en ting som er sikker, så er det at vi ønsker å ta med dere på denne reisen. Vi har lært ufattelig mye av dere på veien hit vi er nå, det er jo ikke bare vi som deler med dere.
Hver eneste dag har jeg flotte dialoger med dere, blitt kjent med flere av dere, fått se mye av dere hverdag, sett barn bli født (nesten) tatt sine første steg, si sine første ord, og ikke minst hverdagsøyeblikk som sliter på en kropp men fyller et hjerte til randen. Dere har hjulpet meg se det fine i en småbarnshverdag, dere har hjulpet meg å se magien i mammarollen. Dere har hjulpet meg til å se at jeg aldri, absolutt aldri er alene.
Hemmeligheten vi bærer på nå, den vil vi dele. Vi må bare finne riktig måte å gjøre det på.
Med et helt ferskt liv som knapt har smakt på luft, er det klart at det blir mange milepæler, noen store noen små.
Ekstra spesielt blir det denne gangen da vi vet at vi vet, at dette er våre siste første. Det kommer ingen flere å fyller på i rekkene.
Og alle gangene, blir det for første gangen som komplett familie.
Slik som i dag.
For første gang, tok vi turen ut av huset, alle sammen.
det tok oss bare en ørliten time fra første til siste var ute av døren, og vi oppnådde fullstendig kaos bare et par tre, seks sju ganger Iløpet av en times tid.
Ferden var ikke lang, det var over veien og til nærmeste lekeplass. Men det holdt i massevis.
Målet var at alle skulle trekke frisk luft ned i lungene samtidig.
Og det oppnådde vi.
Jeg kan selv ikke huske sist jeg var ute med gjengen heller. Så det føltes godt både for kropp og sjel.
Et par turer (for mye) på huska, sand over alt,
Skrubbsår på to tre knær og noen ekstra fregner på kinna ble resultatet. Og jeg må innrømme at jeg god dose mestringsfølelse gav det også.
Nå er vi igang, familien er komplett og vi har verden for våre føtter. Vi har masse spennende å dele med dere, gleder meg til vi kan fortelle dere mer.
forresten, appropo dele. Nå som svangerskap osv er over, så blir det jo ikke det samme fokuset her inne lenger. Og da er det store spørsmålet, hva vil dere lese her inne?
hva ønsker dere å vite mer om, høre mer om, se mer av? Mere video? Mere hverdag? Mere kreativt?
Legg gjerne igjen en kommentar som forteller oss hva du vil se mer av her inne fremover.
Heldigvis er det en helt egen stemning der om morningen, de ansatte har en unik evne til det. Et roligere tempo på et vis, selv om de er mange.
Barn som tusler litt akkurat dit de vil, leker med hvem de vil, i sitt eget tempo før dagen etterhvert starter.
Hun har sine egne rutiner, med matboksen under armen drar hun med seg pappan bort til bordet for å sette i gang frokosten. Hun liker å observere litt, se hvem som er tilstede, hvem som gjør hva, mens polarbrød og yoghurt fortæres.
En rolig start på en ellers hektisk dag.
Hun leker med alle, litt her og litt der. Menger seg med de som gjør det hun har mest lyst til. Hun er tre år, og hun elsker barnehagen.
Torsdag for fem uker siden, ble barnehagen brått og brutalt revet fra henne. Ingen mulighet til å forberede, snakke om det eller planlegge.
Det bare skjedde.
Corona skjedde.
Hele verden ble snudde på hodet og alt stoppet.
Vi skjønte ingenting, alle snakket om hvor rart og merkelig og ubegripelig det hele var. Hvem vet hvor mye hun på tre skjønte
Å leke med andre er ikke lov, å klemme de vi er glad i er ikke lov.
Hvorfor ikke?
Så skjer det, kampen mot viruset er i ferd med å gå i vår favør. Myndighetene mener, håper og tror at det er en riktig avgjørelse å åpne barnehagene igjen.
Et ørlite håp om at dette steg tilbake igjen til den vante hverdag dukket opp i meg. Dette er både skummelt, rart og godt på en gang, men jeg, vi, velger å være med på anbefalingene.
Men så, dukker det opp, det ene skrivet etter det andre. Informasjon ifra den gode, fine barnehagen våre barn er så heldige å gå i.
Med trygge, usannsynlig dyktige mennesker som vi vet gjør alt i sin makt og enda litt til for våre barn. De har jobbet iherdig for å etterstrebe myndighetenes retningslinjer for åpning av barnehagen.
Og den klumpen jeg var så godt i gang med å fordøye i magen, vokser seg bare større og større.
Barnehagen åpner igjen på mandag, men utifra hva jeg ser, er det ikke den barnehagen de er vant med vi sender de inn i igjen.
Det er trygt sier de, og det vil jeg så inderlig tro på, men retningslinjene forteller meg så absolutt ikke det samme.
Levering blir ikke lenger slik den var, med begrenset tid, skal barna leveres ute ved porten, voksne skal holde 2 meter avstand, og innenfor en gitt tidsramme skal man ha møtt opp, levert barnet og dratt igjen.
Barna blir delt inn i grupper, og disse barna er også de de skal forholde seg til gjennom uka. Kun de, ingen andre, til tross for at flere er i barnehage. Ingen leking på kryss og tvers av gruppene eller hva slags aktivitet de driver med.
Rutinene er borte, ingen rolig start med frokost rundt bordet, rett i lek.
Henting er lik levering, ute ved porten, holde avstand og en prosess som skal være så kort som mulig slik at alle barn blir hentet innen stengetid.
Alle regler er snudd på hode, man skal ikke lengre leke med alle, lekene skal ikke deles, og rutinene er endret.
Barnas trygge hverdag er det kun et snev av igjen. De ansatte.
Men de ansatte har også fått hverdagen snudd på hodet, de nye retningslinjene tatt i betrakning.
Vi har fått god informasjon, og de har virkelig gjort så godt de kan. Men hvordan forberede en liten kropp på en helt annerledes hverdag? Først og fremst, hvordan forklare ei på 3 hvorfor hun ikke kan leke med alle, når vi har fortalt henne hele livet at hun alltid skal inkludere alle, hvordan forklare at hun ikke skal dele, når vi har oppfordret henne hele livet til å gjøre nettopp det.
Og jeg tørr ikke tenke på de ekstra belastningen de ansatte har på seg for å få hverdagen til å gå rundt. Ta hensyn til alle retningslinjer, samtidig som de skal ta vare på barnas trygghet, være tilgjengelig og ikke minst ha kapasitet til å forklare og svare på alle spørsmål som dukker opp både fra små og store.
Inkluderer disse nye retningslinjene gratis kloning av ansatte og blekksprutarmer?
På mandag kommer det mange barn som aldri har hatt så lang pause fra barnehage før, for mange må nok en ny tilvenning på plass. Men hvordan legge tilrette for det på en trygg og god måte , ute, ved porten i to meters avstand?
Og oppi alt, har de ansatte en god liste med nye arbeidsoppgaver som må gjennomføres i hverdagen. Alt må vaskes ned etter hvert måltid, etter hver gruppe, hvem skal få tid til det, samtidig som de passer på at gruppene ikke blandes?
Hvem skal vaske alle lekene, når?
Hvordan skal de forklare, slik at man forstår at man ikke lengre skal dele og være med alle?
Da datoen ble satt, begrunnet Erna datoen med at de ansatte hadde god tid til å tilrettelegge. Retningslinjene var klare og sist redigert 15. april, 2 virkedager før porten skal åpnes.
God tid?
De har jobbet dag og natt for å få dette til å i det heletatt være i nærheten av å gå rundt. Flere styrere sitter fortsatt å klør seg i hodet og leter febrilsk etter nok resurser for å være i nærheten av å kunne gjøre det de er aller best på,
sette barna først.
Våre barn skal i barnehage. Av flere årsaker må de det. Jeg er helt ærlig ikke redd for viruset, jeg velger å tro at de som har fattet dette har vesentlig mer peiling på virus enn meg.
Men jeg frykter hverdagen de går inn i. I en allerede annerledes hverdag skal også barnehagen bli helt annerledes.
Om det er så trygt de ønsker å påstå, er det da virkelig nødvendig å utsette de for denne på kjenningen? Og ikke minst,
har vi en plan på hvordan vi skal svare når en treåring spør hvorfor man ikke skal dele?
Jeg kjenner jeg blir varm nedover bena, der var vi i gang sier hun og storsmiler.
Jeg kjenner jeg umiddelbart blir uhell. Hjerte hamrer så raskt og hardt at jeg kan høre mine egne hjerteslag i ørene og føle de helt ut i fingerspissene.
Jeg blir kvalm, skikkelig kvalm. Svimmel og kjenner jeg blir rød og varm i toppen.
Jeg legger meg over på siden i fosterstilling mens jeg kjenner vannet sildre. Har du en kald klut? får jeg stotret frem.
Mannen spretter opp og ordner saken.
Jeg får den og legger den over HELE ansiktet. I et desperat forsøk i å prøve å lukke omverden utenfor og stenge panikktankene utenfor.
Det er et salig kaos i hodet, og tankene veksler mellom å være spent, redd, lykkelig på et vis, engstelig.
Men jeg orker ikke si noe.
Jeg ligger slik, med håndkle mellom bena og klut over ansiktet en god stund. Jeg gjentar lydfilen fra positivfodsel.no i hodet mitt, sier det jeg vet har funket å lytte til, til meg selv.
Også, er det som å det som å skru av en bryter. Svimmelheten forsvinner, kvalmen fordufter, hjerte roer seg ned og susingen i ørene falmer.
Puh sier jeg og fjerner kluten fra ansiktet.
Det der var heftige greier.
Ja jeg så det, sa mannen, du er temmelig rød i toppen. Går det bedre nå?
Ja, mye bedre.
Ikke lenge etterpå, kjenner jeg første murring. Ikke vondt, nesten ikke ubehagelig en gang, selv om jeg merker jeg spenner meg litt. Nå er vi igang.
Jeg legger meg på siden. Gløtter på mannen min et par ganger mens jeg bare klemmer hånda hans ekstra hardt. Han ser på meg også.
Vi sier ingenting, trenger det ikke.
En ny murring kommer.
Ikke vond den heller. Men må puste ørlitt ekstra for å ikke anspenne meg.
Så blir det rolig igjen.
Jeg ber mannen sette på litt musikk, så lukker jeg øynene. Tror jeg dupper litt innimellom, mens jeg småvåkner når murringene stikker innom.
Jordmor som har tuslet med sitt i bakgrunnen titter regelmessig innom. Gir meg positive ord som jeg trenger og høre, og passer på minstemann i magen som også har roet seg ned.
Det tusler innom, rett som det er. Jordmor sier det aldri, men i ettertid får jeg vite at hun vil kategorisere murringene som dårlige rier. Jeg må si meg enig, i den grad at jeg ikke vil kategorisere de som vonde.
For gode rier, er vel vonde?
Jeg vet at dette er bare begynnelsen, men klarer på en helt ny og annerledes måte å beholde roen, ikke fokusere så mye på hva som kommer, men hvordan ting er nå.
Etterhvert tørr jeg til og med å flytte litt på meg, setter meg litt opp i skredder stilling og merker takene endrer seg litt. Fortsatt ikke vonde, men med mer kraft.
Jeg tusler til og med en tur på toalettet, og selv helt alene, er jeg rolig, veldig rolig.
Jeg opplever å endelig få være tilstede. Vi ler, prater, jeg klarer å kommunisere mer enn korte ja og nei. Jeg har dialog med jordmor, som forteller om hennes spennende måte å jobbe på. Hun reiser rundt i landet og hjelper til på ulike fødeavdelinger.
Jeg merker jeg blir glad av å høre det, flere fødekvinner fortjener en jordmor som henne.
Jeg merker etterhvert at hun ser på klokken. Jordmor altså.
Vi har et skjema vi må følge Nina, og om ting ikke tar seg opp må vi vurdere drypp. Jeg er glad jeg er tilstede, og får forklart min engstelse for drypp. Hvordan jeg har hørt dårlige erfaringer om heftige stormrier og ukontrollerte smerter.
Hun betrygger meg om at vi skal ta det forsiktig.
Men du har jo hatt litt murringer Nina, skal vi se om du gjør noe?
Jeg har mine tvil, men siden ting er såpass rolig lar jeg henne undersøke.
Hun smiler enda bredere. det er 6 cm her altså sier hun. Så her skjer det noe.
Jeg må innrømme jeg ble overrasket. En slik fremgang har jeg aldri opplevd. Hos meg har det sagt pang. Fra knapt åpning til barnet ute.
Jeg hadde jo ikke hatt vondt enda?
Jeg tusler en ny runde på do.
Merker at det blir en helt annen stemning i fødestuen så fort jeg ikke er der. Litt lettere på et vis.
Da snakker de sammen, mannen min og jordmor. Ler og kniser.
Jeg blir litt ekstra lenge inne på doen.. bare for å få litt tid helt for meg selv, og la de le litt uten meg.
Herremin, i dag kommer du sier jeg høyt. I dag, i dag er mitt gravid kapitel i livet over, og snart, får jeg se deg. Det blir både rart og godt å si takk og farvel til denne gravide kroppen.
Jeg kjenner det kiler i magen, ikke babyen, men sommerfugler, og kan nesten ikke tro det. Jeg kjenner gode følelser i kroppen, og jeg er i fødsel??
Jeg tusler ut igjen. Smiler til både jordmor og mannen. Han smiler tilbake.
Og uten og si noe ser jeg at han tenker at det er godt å se meg slik.
Nina, sier jordmor og bryter den gode stillheten.
Nå må vi faktisk hente drypp. Prøv å stå litt imens også ser vi hva som skjer.
Jeg stiller meg opp på prekestolen, liker den ikke. Jeg føler meg liksom så fødende da, om du skjønner.
Men kjenner den virker.
Fortsatt ikke smertefulle rier, men kraftfulle. Jeg må konsentrere meg mer for å ta de imot med en avslappet kropp. Men det går.
Jeg konsentrerer meg, tillater meg å gå litt inn i boblen mens jeg hører jordmor styrer med drypp i bakhånd. Jeg later som jeg ikke ser eller hører henne.
Nå er det meg, kroppen og den fine mannen min som sørger for at prekestolen ikke forsvinner hver gang jeg får en ri.
Etter å ha stått en liten stund, slenger jeg meg opp i sengen igjen. Riene kommer og går, men jeg håndterer de fint. Benytter meg godt av pausene.
På et tidspunkt ber jeg om lystgassen, ikke for smertene, men jeg merker jeg sliter litt med å slappe av. Jeg får den aldri til å fungere helt, men å puste i masken hjelper meg å finne roen igjen.
Så merker jeg at det skjer noe. Jordmor skal sette på en overvåkning på lillebrors hode, og i det hun driver med sitt, merker jeg at lillebror er ferdig med å vente.
Oj, sier jordmor, hun kjenner det også. Nå tror jeg du bare skal følge kroppen din jeg. For nå er det en baby som vil ut herifra.
NEI er min første tanke, ikke søttan. Det er dette jeg gruer meg til.
Jeg kjenner metallsmaken i munnen (slik som jeg alltid gjør før pressetrangen kommer) Og med ett kjenner jeg at det blir vanskeligere å jobbe med kroppen.
Mannen flytter seg, til “plassen” sin. Bak hodet mitt, så jeg kan holde i hans hender over hode mitt og bruke som motvekt.
Men jeg merker at jeg spenner meg, livredd for den overveldende pressetrangen som bare overtar kroppen fullstendig.
Følg etter kroppen din nå Nina, slik du har gjort hele veien. Jeg prøver alt jeg kan å slappe av, venter på neste rie som skal overmanne meg.
Men det skjer ikke.
Pressetrangen er der, men den er kontrollerbar. Ikke overveldende, ikke voldsom, men tydelig.
Jeg velger å følge etter kroppen. Presser litt, men ikke voldsomt.
Jeg får en pause, pressetrangen tar en pause. Også kommer det en ny en.
Dette er en helt ny opplevelse. Jeg får til å snakke mellom pressingen. Planlegge hva vi skal gjøre på neste rie, og forberede meg litt.
Jeg merker lillebror sklir lengre og lengre ned, og tilslutt står han der, like ved utgangen.
Jeg merker adrenalinet tar over, kroppen begynner å riste og for første gang under hele fødselen kjenner jeg på smerter. Det er noe med anatomien her, stort hode, liten åpning, det må jo kjennes på et vis.
Se ned nå, se ned nå sier jordmor i det jeg kjenner neste rie komme over meg. Jeg klemmer alt jeg klarer i mannens hender og gir lillebror et siste dytt ut av kroppen min.
Jeg ser ned, og ser en baby, hel, rosa og fin komme ut av meg.
fyyyyyy faaaaen jeg klarte det roper jeg og strekker armene i været.
Fyyyyy faen!
Han, i likhet med sin minste storebror gråter litt før han tisser en god stråle utover rommet. Skjorten min blir knappet opp og en stor liten bylt blir lagt oppå meg. Jeg gråter ikke.
Jeg jubler. Og er så ufattelig stolt og ikke minst uendelig overrasket over hvordan denne fødselen ble. Ikke en eneste smertefull rie? er det virkelig mulig.
For en drømmefødsel!
Vannet tok de 11.00
Murringene kom ganske umiddelbart
kl 15 setter hun igang drypp
kl 16.15 begynner trykketrangen
og kl 16.25 ble lillebror født.
4170 gr, 53 cm lang og 37,5 rundt hodet
Langt ifra liten, tatt i betrakning at han faktisk ble hentet ut i uke 38.
Vi nyter de to timene vi får sammen, spiser godt, både liten og stor.
Og bare fryder oss over, å ha lagt angsten bak oss, og vet så inderlig godt at vi har fremtiden foran oss.
Det begynner nesten å bli så jeg kan si at det var i tradisjonens tro..
Fødselsangsten overrumplet meg sakte men sikkert, og tilslutt hadde den et godt grep. Et slik et som gjør at jeg kryper inn i en hule bare jeg har plass.
Soverommet, gjerne litt mørkt og kjølig er min favorittplass, der både vil og kan jeg ligge hele dagen, og natten. Jeg prøver, så godt jeg kan, å komme ut innimellom. For å få litt luft, se dagslys og ikke minst være med mann og barn. I korte stunder, gikk det, før jeg måtte tilbake igjen til hula. Slik kunne jeg ikke ha det, det var fortsatt flere uker igjen.
Jeg hadde et inderlig ønske denne fødselen. Å få lov til å være tilstede.
Altså, for all del, jeg er der jeg, men ikke i mine fulle fem. Pga ekstremt hurtige fødsler (0 rier til barn ute på under 1 time) mister jeg fullstendig kontroll og evne til å kommunisere. Har mer enn nok med å henge med kroppen, holde meg i ro og holde angste unna.
Jeg visste dato denne gangen, hvilken dag jeg skulle bli sjubarnsmor. Og det gjorde kanskje angsten ørlitt sterkere, samtidig gav den meg all mulighet til å forberede meg så godt jeg kunne.
Angsten gav samme symptomer som gangene før, en rastløshet, svimmelhet, kvalme, hjertebank og ikke minst følelsen av å ikke få puste. Og alt dette kjente jeg på, flere uker før datoen nærmet seg.
Jeg ORKET ikke å ha det slik i mange uker. Orket ikke.
Fra tidligere hadde jeg prøvd ulike ting for å jage vekk angsten. Nettkurset til engodfødsel.no hjalp meg masse til å etablere meg ny kunnskap rundt fødselen og en lydfil der gav meg mental trening. Det hjalp, roet meg ned. Men jeg kjente på trangen til å prøve noe nytt, noe mer.
Jeg testet dermed kurset til positivfodsel.no, basert på hypnobirthing prinsippet. Kan tro jeg var skeptisk. Jeg begynte på kurset flere ganger, men merket at skeptikeren satt på skuldra mi og hvisket meg i øret til en hver tid. “dette kommer ikke til å hjelpe, dette kommer ikke til å hjelpe”
Men så, kom det en kveld to uker før fødsel ca hvor jeg kjente det toppet seg. Nesten så hjerte snurpet seg sammen.
I nærmest ren desperasjon fant jeg frem en lydfil fra kurset(som jeg tidligere hadde valgt å hoppe over pga skeptikeren i meg) La meg godt tilrette, og fokuserte på den lille damens stemme.
Også skjer det noe, på kort tid, kortere enn før, blir jeg helt rolig, sånn på ordentlig. Ingen trange lunger, eller sammensnurpet hjerte. Ingen makspuls eller kvalme.
men en rolig kropp, med rolig puls.
Jeg sovner før filen er over. Og våkner som nærmest et nytt menneske.
Det er helt rart, kan ikke forklares, og jeg tørr nesten ikke si noe mer en dette. For det hele kan nærmest virke litt to good to be true.
Hva det var, vet jeg ikke, men lydfilene fortsatte jeg med. Hver dag og enkelte dager flere ganger.
Dagene fløy, og jeg ble mot alle odds roligere og roligere. Fortsatt engstelig, men på en annen måte. Mest engstelig for at min siste fødsel skulle bli en utavdegsjæl opplevelse slik de andre hadde vært. Ikke angst, men en redsel mer, for at ting ikke skulle bli slik jeg håpet.
Men så kom dagen.
07.04 2020.
Dagen jeg skulle bli 7 barns mamma.
Vi var godt forberedt på at ting ville bli annerledes uansett. Pga restriksjoner på sykehuset.
Jeg måtte tusle inn på sykehuset alene, men jeg visste at i 3. etasje ventet et jordmor som jeg kjente godt. Som hjalp meg rundt fødselen til Daniel, og som hadde fulgt meg hele dette svangerskapet.
“Jeg har så lyst til å gi deg en klem” sa hun med verdens varmeste smil. Nærmest lyste opp gangen jeg gikk nedover.
Men klemme kunne vi ikke. Selv om jeg også kjente, at en klem var nok akkurat det jeg trengte.
Inn på mottaksrommet først. Jordmora hadde en tydelig og klar plan.
Slik og slik skulle det gjøres, enklest mulig, minst mulig undersøkelser og rett på sak.
Først en ctg, Båndene ble festet rundt den store magen til en ørlitt stressa mamma. Og inne i magen viste det seg å være en ørlitt stressa baby.
Vi satt en god stund, så vi fikk ned pulsen, han og jeg.
Når CTG var godkjent, fikk jeg vite at legenvisiten slapp jeg, nå var neste stopp fødestuen.
Hvilepulsen ble umiddelbart borte.
Si ifra til mannen du Nina, sa jordmor, så skal jeg fikse siste rest.
Vi møtes i gangen, han og jeg. Møter blikkene kort.
Vi vet begge at om kort tid, vil livet bli annerledes.
Inne på fødestuen er det en magisk stemning. Dempet belysning, noen stearinlys brenner her og der og alt er rolig.
Likevel blir jeg uvell i det sekundet jeg trer inn. Jeg ber om å få lov til å legge meg litt ned da kjenner at hode svimler.
Jordmor er smart, og får meg elegant i fødesengen.
Legg deg her du.
Jeg følger ordre og legger meg i fødesengen, nok en gang overrasket over at den er så myk som den er.
Nå gir jeg dere litt tid for dere selv, så du får hentet deg litt inn. også kommer jeg inn og vi tar vannet.
Hun sier det som om det er et spm,selv om det ikke er det. Hun vet godt at noen bare må hjelpe meg å ta styring.
Så går hun ut.
Jeg bruker ikke lang tid før jeg kjenner meg overraskende rolig. Jeg orker å sette meg opp igjen, tusle noen turer på do, tulle litt med mannen og får av meg klærne og hopper inn i sykehusskjorta.
07.april kl 16.25 ble familien vår komplett, og Tobias entret verden med brask og bram. Mer om fødselen kommer.
Iløpet av en uke har jeg kjent på alle følelsene i boka tror jeg. Hvor rå kvinnekroppen er, hvor uovervinnelig man føler seg etterpå, hvor sårbar og ensom man føler seg i en annerledes tid, innestengt og ensom.
Takknemligheten som flommer over når man for syvende gang får et friskt og velskapt barn i armene, utmattelsen som tar overhånd i det piffen av adrenalin eter fødsel går ut av kroppen blir paff.
Søskenkjærligheten som gjør deg mør i hjerte og stoltere enn du kunne ane.
Forelskelse det er umulig å forklare,
Fortvilelse, engstelse og en uendelig trøtthet som gjør hjernen treg og uopplagt.
Men vi er i gang, i gang med livet slik det skal bli. Vi er komplette, jeg, den fineste mannen i verden og 7(!!) vakre skatter, laget av ren kjærlighet. Barselopphold ble det to ganger denne gangen.. håper det stopper der. Inn og ut av Barsel to ganger holder pr baby er min konklusjon. Selv om de er helt fantastiske der, er hjemme best.
Tiden fremover blir tøff. Vi er i en annerledes tid, alle sammen. Og lillebror Tobias har vist oss at verden går videre, til tross.
Nå må vi over barselkneik, knekke ammekode (eller ikke) og finne ut av en ny rytme. Så annerledes hadde det blitt, uansett.
Vi er i bobla nå, alle sammen. Det krangles om å få holde den lille kroppen, vi snuser, koser og beundrer alle sammen. Noen, skjønner mer enn andre.
Minste storebror, som mange av dere har lurt på hvordan reagerer. Merker nok aller mest at mamma endelig kan løfte igjen, hun har til og med vært med på gulvet og lekt.
Den lille bråkebøtta med de rare lydene bryr han seg ikke stort om enda.
Det er mye som skal skje for oss fremover, mye vi ikke har delt enda som vi både gruer oss og gleder oss til å dele med dere. Men mest av alt gleder vi oss veldig til å ta dere med på reisen, for det er helt sikkert.
