Jeg vet jeg kommer til å gå skysseltrafikk mellom to rom de neste ukene.
Kanskje en gang i blant innimellom tusle innom stua, men rommene jeg uten tvil kommer til å tilbringe mest tid i er soverommet og badet.
Nå er TV installert der inne, seng til meg og den lille er klar, men jeg vil så inderlig gjøre det litt hyggelig og med litt inspo fra Ellos har jeg fryktelig lyst til å unne meg litt hverdagsluksus på de to rommene for denne perioden.
Og selvsagt får jeg også dele rabattkode med dere: Rabattkoden gir 33% rabatt på den dyreste varen på til ordinær pris + 5% extra rabatt på alle salgsvarer. Gjelder t.o.m 30/4. Koden er: 415444
La oss begynne å dagdrømme litt på soverommet: Her ønsker jeg meg nytt sengetøy gardiner og gjerne et sengeteppe som jeg kan slenge over når vi får besøk av nybakte søsken gjennom dagen.
Valget har trolig falt på nydelige tykke fløyelsgardiner som likevel slipper inn litt lys. De har dobbel bredde så det holder med en lengde pr vindu. Og som enkelt bare kan trees på stanga.
Og et deilig sengeteppe, dette også i lettstelt lin. Lette tekstiler nå mot den deilige våren vi går inn i mot.
Badet vil bli brukt til stell av både baby og meg, og egenpleie. Hver eneste minutt alene på badet er gull verdt. Samtidig på må jeg legge til rette for at det er enkelt og praktisk.
På badet har jeg investert i noen nye håndklær, disse vevde hamamhåndkleene passer storfamilien perfekt. lette, tynne, hurtigabsorberende og tørker raskt. Ekstra bonus er det at tar liten plass i skapene til tross for sin gode størrelse.
Og jeg, jeg fortjener en ny badekåpe. Av erfaring er det ikke alltid man rekker å tørke seg på vei ut av dusjen med en liten sjef, og da er disse kåpene i frotte gull verdt.
Rabattkoden gir 33% rabatt på den dyreste varen på til ordinær pris + 5% extra rabatt på alle salgsvarer. Gjelder t.o.m 30/4. Koden er: 415444
At ting blir annerledes rundt denne fødselen og tiden etter har jeg fått godt forklart og er for såvidt til den grad det er mulig forberedt på nå. Det må jo bare bli slik det blir.
Vi har lagt tilrette for at det skal bli best mulig ut ifra situasjonen. Barna får et kjent menneske hjem til oss.
Mannen får være med på fødsel og 2 timer etterpå. Så må han hjem.
Og det er her, jeg kjenner at jeg vingler noe veldig på hva som vil være riktig for meg å gjøre.
For jeg er nok en av de som har synes det har vært helt innafor å være litt på barsel og med glede tatt en ekstra dag egentlig. For å være sikker på at maten kommer i gang, at ammingen er på plass og ikke minst formen min.
Det ble i det lengste laget med Daniel, men ni dager er vel i overkant mange dager på sykehus for de aller fleste.
Men, jeg liker å kunne klare meg selv. Å ikke være til bry for de som jobber der på en måte. Selv om jeg vet så inderlig godt at de er jo der av en grunn.
Men siden jeg er frisk og rask, liker jeg å kunne hente min egen mat, et glass vann når jeg er tørst og genrelt bare ta en rusletur i gangen for å få igang kroppen.
Synes det er hyggelig å ta i mot besøk, for så å sende de hjem. Godt med selskap, godt med alenetid.
Nå er barsel en litt annen opplevelse. Man blir trillet inn på rommet, og der må man bli til man reiser hjem. Glass vann, mat osv må det draes i snora for.
Ingen tusling i gangene og ei heller besøk.
Kan jeg dra litt paralleller til fengsel her? Jeg føler iallfall på det.
Jeg vingler veldig, en del av meg merker at jeg trolig trenger ro. Samtidig vet jeg at det får jeg i stor grad her hjemme også, på godt og vondt er ungene vant med at jeg er på rommet.
At de kan komme på “besøk” for så å tusle ut igjen.
Men jeg, jeg hører derimot alle lyder, kjenner på samvittigheten når jeg hører to små gråter og en pappa som ikke klarer å være både her og der, unger som krangler, bråker og ikke hører.
Men her hjemme kan jeg gå ut av rommet, fikse meg selv, tusle i gangene, få besøk og sende de ut igjen.
Men så vet jeg og, at etter 48 timer må vi ut av huset igjen, for å ta alle obligatoriske tester. For så å hjem igjen.
Det er ikke langt fra oss til sykehuset, men med alle hjemme krever det en del å organisere ut og innfart.
Og fullstendig stillhet, ro og hvile når jeg måtte ønske, det må jeg innrømme høres veldig fristende ut etter disse intense ukene. Kanskje det blir så godt at jeg glemmer at jeg ikke kan gå ut?
Bare meg, og han karen inni utenpå, brystet, slumre meg gjennom noen døgn.
Should I stay or should I go?
Jeg tror jeg pakker bagen så jeg kan bli, også får jeg ta det litt deretter.
Vise ting akkurat slik det er og hvordan det føles. Verden trenger åpenhet, ærlighet og ektehet (?) og er det noe jeg tørr, så er det å vise det.
Men det ekte kan være brutalt. Brutalt og kanskje til og med skummelt.
Voldsomt rett og slett.
Jeg er vrengt for tiden, følelsene er bokstavelig talt til å ta og føle på. Det hele svinger noe enormt.
Advarsel brå høyresving, med en kraftig venstre rett etterpå.
Og jeg har bestemt meg for å dele de. For andre, men kanskje aller mest for meg selv.
Det er godt, å ikke være alene, dele, få støtte, råd og bekreftelser på at dette er noe andre kjenner seg igjen i, og kanskje til og med høre at de har vært gjennom det. Og står støtt på andre siden.
Men så dukket hun opp.
“jeg heier så inderlig på deg, du er så tøff! Jeg venter med deg, termin på samme dag, første fødte. Og ved å følge deg, forstår jeg på mange måter virkeligheten rundt dette”
Jeg fikk umiddelbart en klump i magen (ved siden av babyen…) Tenk om jeg skremmer henne, tenk om jeg har gjort hennes fryd og glede om til frykt. Fordi omtrent alt jeg deler er angst og frykt og tårer?
Jeg VET at det å dele angsten og frykten jeg har, gir jeg mange, veldig mange en meget etterlengtet bekreftelse på at de ikke er alene. Og det TRENGER man. Det siste man trenger når man er redd og trist er å føle seg ensom.
Men hva gjør jeg med de som ikke gruer seg? Som skal gjennom dette første gang? Bare skremmer jeg? Skaper jeg frykt? Eller viser jeg mangfold?
Jeg merker jeg er redd for at det første alternativ. Og det siste jeg ønsker er å skremme.
Så kjære du, som skal føde for første gang, som følger meg. Som ser meg miste meg selv mot hver eneste fødsel, som ser meg felle tårer, kjøre emosjonell berg og dalbane og bli nærmest tullerusk.
Vit, kjære du, at selv dette til tross.
Det er så inderlig verdt det.
Så inderlig, inderlig inderlig verdt det.
All angsten, frykten, uroligheten, søvnløsheten,
er så inderlig verdt det.
Alt sammen.
For all “elendighet” til tross, dette er magisk, unikt og enormt kraftfult. Ingen annen opplevelse du skal gjennom i livet vil kunne måle seg med den reisen du tar nå.
Og husk, at fødsel er ikke slutten, det er begynnelsen.
På et helt nytt liv, sett fra en helt annen side.
Det er klisje og si, jeg vet, men det er helt sant. Ingenting vil bli som før etter dette.
Og det også, på godt og vondt.
Jeg håper ikke jeg skremmer deg, jeg håper heller du kan ta med deg mine erfaringer. Vite og huske at alle følelser er lov.
Og du,
om du ikke kjenner på et snev av angst eller skrekk, så er det også helt helt innafor.
Jeg forstår egentlig hvorfor spørsmålet har dukket opp så ofte det siste. Fordi det er ikke første gang jeg sier det, det er jeg klekkelig klar over.
Jeg var sikker allerede etter Markus jeg, altså nummer 2 om du har mistet tellingen 😉 Vi var komplette, og familien vår var en perfekt a4 familie, to barn med 3,5 år mellom, en jente og en gutt, stasjonsvogn og passe stor enebolig. Det var klart vi skulle stoppe her.
Så, som lyn fra klar himmel stod jeg plutselig med to streker i hånda igjen.
Amalie ble til etter over 1 års prøving, og null prevensjon mellom søsknene og jeg fullammet nå?
Følelsen av at alt ble ødelagt og ingenting gikk som planlagt spiste meg opp, men etterhvert falt valget på å beholde, heldigvis. For i magen gjemte Matilde seg, det herligste, skjønneste, ærligste vesene jeg vet om.
Hun, gjorde familien komplett, følte vi.
Og satte strek.
Men… da er vi jo så vidt halvveis i ungeflokken, tenker du kanskje?
Jo da det stemmer.
Jeg ønsker ikke å lage dette til et problem, jeg ønsker bare å sette lys på det slik at man kanskje kan forstå. Det er litt fokus på ufrivillig barnløshet, vi snakker om de som har vanskeligheter med å få barn.
Men svært svært sjeldent, snakkes det om de som, til tross for tiltak og prevensjon ender opp med å bli gravide.
Luksusproblem tenker du kanskje? Eller kanskje du lurer på om jeg vet hva abort er?
Kan se tanken, samtidig er det langt ifra en enkel løsning hverken det ene eller det andre. Det kan vi vel også være enig i ?
Vi har en flokk med medisinske mirakler.
Spiralbabyer, sex en gang i måneden baby, pille baby, jeg nevner I fleng 😉
Og resultatet eller enden på visa om du vil, er en xxl familie og en berikelse av syv barn.
Jeg hadde ALDRI et brennende ønske om en storfamilie, I dag elsker jeg det.
Jeg er så stolt. Så uendelig stolt over hva jeg og min fine fine mann har sammen. Jeg føler meg ufattelig rik. Og i vår situasjon er det godt å vite at vi har en liten flokk rundt oss til tross for at situasjonen er slik den er.
Men nå holder det.
For oss, for kroppen og psyken min og ikke minst vårt forhold. Jeg vil beholde vettet oppi det hele. Jeg vil bevare parforholdet oppi det hele.
Og jeg har på mange måter fått dosen min når det gjelder småbarnslivet. vi snakker 15-16 år i konstant småbarnsrus. 16 år med konstant bleieskift
16 år sammenhengende uten sammenhengende søvn.
Men hvordan kan jeg vite, at dette er siste mann ut.
Kan man egentlig vite?
Nei man kan vel aldri forsikre seg 100%, iallfall ikke om man foretrekker å ha sex en gang i blant. Og jeg kan vel være såpass ærlig og si vi er av den sorten.
MEN, i sommer, gikk mannen drastisk til verks, og gjorde et ingrep på kroppen. Som skal være en av de sikreste formene for prevensjon.
Jepp, han er snappet og snippet. Soldatene svømmer ei lengre Og pungen er full av løskrutt.
(det er vi sikre på)
Så om mine ord er feil, og han som ligger i sparker ut ribbeina mine nå ikke blir den siste,
I dag, ble ikke en jordmortime lik den andre, i dag snakket vi ikke bare om meg, om babyen og angsten min. Men om hvordan ting kommer til å bli annerledes, veldig annerledes.
Alt pga et hersens virus.
Å føde, er mye. Det er skummelt, spennende, krevende, givende, magisk, unikt, men aller mest endrende. Altså, alt endres etter en fødsel.
Mange tenker på fødsel som et endepunkt før den kommer, men innser fort at det er et startpunkt.
Et øyeblikk man på mange måter alltid vil huske, på godt, eller vondt.
Det er et første møte, mellom to, som har kjent hverandre lenge men ikke kunne hatt blikk kontakt.
Det er to, som blir tre, en familie.
Jeg har hatt min mann, og far til alle barna med meg, på hver eneste fødsel. Min viktigste trygghet, smertelindring og tolk.
Han kjenner meg, kan svare for meg, hjelpe meg, nesten utføre magi, bare ved å være der. Støtte, trøste, motivere.
Etter hver eneste fødsel har jeg tenkt det sammen, jeg hadde ikke klart det uten han.
Mest trolig hadde nok barnet kommet ut, uansett om han hadde vært der eller ei, men min opplevelse derimot. Ville mest sannsynlig vært en annen.
Og ikke minst, er det verdigfullt for partner å være med. På startskuddet.
Og nå satt jeg der, og fikk fortalt at mye av etappen må gjøres uten han. Og i mitt tilfelle kan jeg risikere å gjøre alt alene. Da ting skjer, i et forrykende tempo når det først skjer.
Det er nettopp derfor vi velger igangsettelse, for et så kontrollert tilløp som mulig i alt kaoset.
Jeg har vært gjennom det før, men med mannen trygt ved min side, slik blir det ikke denne gangen.
jeg må møte opp alene, gjennomføre igangsettelse alene, (altså uten han) Han får komme, men først når jeg er i aktiv fødsel.
Noe jeg er i, i meget kort tid. Så sjansen er stor for at han aldri rekker det.
Så får han bli, i 2 timer, før han må reise. 2 timer er maks tid, da må han forlate fødestue og mor og barn.
Så skal mor og barn over til barsel. Her får de et enerom, og det må de bli på, til de velger å reise. Ikke engang ut for å hente et glass vann. Ikke en fot utenfor rommet.
Og kun helsepersonell inn. Ingen besøk, hverken far eller søsken.
La meg si at jeg har forståelse, for situasjonen og tiltak, men det betyr ikke at jeg synes det er en seig kamel å svelge. Dette er siste gang, vi hadde lagt så mye som mulig til rette, vi hadde en plan, så skjedde dette,
så skjedde Korona.
Jeg har alltid tilbakelagt noen gode dager på barsel. Nytt tiden for meg selv med baby, samtidig som jeg har kost meg med besøk av mann og nybakt søsken hver dag.
Fått ammingen på plass, mye hvile, mye kos, mye stillhet. Men med døren oppe, både så jeg kan gå ut når jeg vil, og besøk kan komme om de vil.
Med støtte og kunnskap fra helsepersonell, roen fra barsel og lysglimt av besøk har barseldagene blitt veldig gode.
Det jeg fikk beskrevet nå, hørtes nærmest ut som et fengsel.
Lukket dør, både for meg og besøkende, men med kunnskap tilgjengelig fra et fantastisk personell selvfølgelig.
Jeg vet ikke om det er “nok” for en god barselopplevelse for meg.
Jeg kjenner på hele meg at det blir for begrenset og låst. Selvfølgelig kan jeg ringe han, men hva om jeg trenger en klem? Hva om jeg trenger å ha han nær meg, en skulder å gråte på.
Alt blir annerledes denne gangen. Jeg innser det.
Så nå er fokus å løse det på best mulig måte utifra situasjonen vi har fått servert.
Jeg er ikke alene i denne situasjonen, jeg vet det så inderlig godt. og det gjør meg kanskje enda mer bekymret.
Dette er ikke en god start for de fleste. Jeg forstår fysisk helse er viktig, smittevern, en dugnad vi alle er i.
Men er vi klare for konsekvensene? Er vi rustet for å ta imot alle som får følger av dette.
Psykisk.
Fødsel og barseldepresjon. Hvordan fanges det opp, ser vi alle godt nok?
Hjemmebesøk utgår, kun nødvendig helsestasjonstimer gjennomført. Og de gjør så godt de kan, helsestasjon og sykehus.
Virkelig.
jeg opplever ikke noe annet.
men de har restriksjoner, og de må de forholde seg, vi og de.
Om ikke veldig lenge er kula borte og mamma/gravidklærne kan sakte med sikkert gies bort.
Det er ingen hemmelighet at jeg ikke kan hoppe ut av de, men innen våren har satt igang for fult (eller sommeren) er jeg temmelig klar for å få unna disse gravidklærne. Og jeg skal være helt ærlig, jeg er temmelig lei de.Etter de er blitt gjenbrukt utallige svangerskap.
Og med en garderobe som bokstavelig talt skriiiiker etter litt påfyll, er det jo perfekt at jeg kan dele en rabattkode fra ellos til dere (som jeg samtidig kan benytte selv ha ha)
Rabattkode:415414 Gir dere 33 % rabatt på dyreste vare til ordinærpris og 5 % ekstra rabatt på alt som er på salg, inkludert merkevarer. Så kanskje er det tiden for å investere i en fin sommerkjole?
Og bonusen er at det er masse nyheter som er på salg også.
Sykkeshorts, altså, hallo dette er vel en gudegave at disse har kommet på moten igjen. Myke, strechy, strammer ingen steder, ingenting gnager, bare ren og skjær komfort. Og dersom man ikke vil vise rompe og lår, kan man kombinere med en lang tunika utenpå.
Enkelt men veldig praktisk og ikke minst fint. Denne kjolen ser super ut synes jeg, fin lengde, super under en olajakke og noen freste Snickers? Lett å bare slenge på og perfekt passform etter en fødsel.
Jeg synes det er så godt å se at ikke alt må sitte helt etter, jeg orker ikke det etter fødsel iallfall. og sjekk buksa, den har strikk i livet! DET er livet!
Og til slutt, denne nyyydelige pysjen. Det vil jo komme dager hvor jeg bare ikke har planer om å forlate huset, bare være med babyen, gå i hi. Og hva er vel ikke bedre enn en ny pysj?
Rabattkoden er som sagt: 415414
Og den gir dere 33 % rabatt på dyreste vare til ordinærpris og 5 % ekstra rabatt på alt som er på salg inkludert merkevarer.
Aller helst skulle jeg nok hatt vogn til 4. Jonatan er fire år, men synes det er kjekt å kunne hvile bena rett som det er, Oda er bare 2,5 og bruker vogn ofte (til å sove i og avlastning) og Daniel på 1 år bruker selvsagt vogn, og nå kommer det jammen meg en til som vil ha en plass på trillen.
Vi har en trallevogn som vi kan ha med oss når vi skal på utflukt hele gjengen, og den kan også romme to barn, så den er perfekt til de to største dersom avlastningsbehovet skulle dukke opp.
Men disse to knoll og tott på slutten her, de må ha en skikkelig vogn. Og i dag, er det masse ulike søskenvogner å velge i.
Valget vi har gjort oss er basert utifra ulike kriterier, våre kriterier. Og listen med ønsker så slik ut:
-Mulighet for å enkelt veksle mellom ett og to barn, -helst ikke være veldig bred -Liten sammenlagt -Lett å trille -Romslig bag -Stor og god sittedel -Mulighet for hvilestilling på sittedel når bag er på. -Mulighet for for hvilestilling på begge sittedelene når bag er på. -God kalesje på sittedel. -Teleskop håndtak (håndtak som forhøyes ved å draes opp, ikke vippes) -Stooooooor handlekurv -Gode punkteringsfrie hjul.
Jeg vet jo etter å ha jobbet lenge med barneutstyr og ikke minst trillet på en utallig vogner at det er usannsynlig stor forskjell på vognene. Og et problem på søskenvognene som har dukket opp som er ved siden av hverandre er at de skal være så smale at det går utover bagene. De aller fleste er så smale at det å få feks en god pose oppi er mission impossible, iallfall tatt i betraktning at vi får ganske store barn.
I tillegg vet jeg at jeg ikke kommer til å trille på to stk hele tiden, og da er det ingen vits med en dobbeltdekker, men heller en vogn hvor de sitter etterhverandre.
Det finnes flere slike på markedet. Og vi har testet en frem til i dag, Babyjogger City Select Lux, dette er kanskje den vognen på markedet i denne varianten med flest muligheter. hele 22 ulike kombinasjoner. Man kan variere mellom sittedel, bag, sittebenk og bilstol. Bag kan være både på topp og bunn, man kan ha opptil tre barn med ståbrett, man kan bare ha ett barn, og man har også sittebenken som ble vår favoritt, som kan gjemmes under sittedelen.
MEN, det var også en del med denne vognen som ikke passet oss helt, den er ganske stiv og tung å manøvrere , sikkert perfekt i byen, men der bor ikke vi 😉 Bag er bred nok, men litt kort, sittedelen var snau og kalesjen ble veldig snau spesielt når sittedelen ble lagt bakover. Og siden vi er ute i all slags vær gav den ikke nok le for vind og vær.
Vi kunne klart oss med denne, men om vi skal få trillet der vi vil trille så er vi avhengig av en vogn som ikke er fult så stiv og tung.
Jeg trodde etter å ha testet litt at vi MÅTTE over på dobbeltdekker for å få trillekomforten vi ønsket. Men så dukket det opp en nyhet som har nesten alt vi ønsker oss.
Stor handlekurv (rommer hele 30 kilo) og mulighet til å kombinere med to barn både med bag og sittedel, sittedel og bilstol (suppa sin klikkes rett på uten adaptere) og to sittedeler.
Har enn så lenge kun brukt den til den kommende minste storebroren i sittedel og trillet på mye ulikt underlag og det går som en drøm.
Daniel er stor, og har god plass i sittedelen, Oda har også testet den og sitter fint. Måtte hoppe oppi det jeg pakket den opp he he.
Må også skryte over hvordan vognen var pakket inn, den var rett og slett en fryd å pakke opp. Jeg har pakket opp MANGE vogner og dette er første gang jeg opplever noen som har tenkt på hvordan vognen er i emballasjen.
Alle esker merket tydelig med innhold, og med vognen følger også myggnett og regntrekk til både bag og sportsdel.
Så nå er det snakk om dager før vi kan teste bagen.
Jeg vil innlede dette innlegget med å si at det er i utgangspunktet ingenting av det jeg skriver om her du MÅ ha. Ingenting man ikke hadde klart seg uten, men en ting disse tingene har til felles, er at de har gjort babytiden enklere på et eller annet vis. Tror vi alle skal være enige om at babytiden er krevende på sitt vis, man legger utallige dager bak seg hvor man føler at man ikke har gjort noenting og likevel sitte med en følelse av å ha aldri hatt hendene fri et sekund det siste døgnet. Disse duppedingsene jeg nevner i innlegget er 10 ting jeg ser at har gått igjen ved alle mine seks små i ulik grad og ettersom ungeflokken har vokst har jeg vært mer og mer klar på at enkelte ting bare MÅ jeg ha i hus for å komme meg gjennom babytiden.
Bæresele Det kommer dager hvor barnet henger på deg som om navlesnoren var kommet tilbake. Og ofte er det de dagene hvor du aller helst skulle unnagjort minst en ting på to do listen. Å ha en bæresele i hus vil gjøre at du kan stroppe på deg barnet men likevel kunne gjøre noe. To hender fri.
Og jeg skal være ærlig, det er veldig veldig koselig også, å bære disse små. Jeg har prøvd mye forskjellig når det kommer til bæring, lenge har caboo Close vært min favoritt til de minste, enkel å ta på seg, myk og god og veldig god komfort. Men nå har embrace fra Ergobaby tatt over, myk, enkel i bruk og uten disse ringene som har irritert meg litt på caboo. Jeg har ikke testet den til nyfødt men bært Daniel da han var på vektgrensa som er rett under 12 kilo og synes den var knallgod, så denne blir med meg på sykehuset denne gangen.
Brystpumpe. Om jeg skal gi et godt råd til en blivende mor ang utstyr pleier jeg å si det er to ting du bør ha i hus før babyen kommer. Bilstol så alt er klart til hjemreise og en manuell brystpumpe. Sistnevnte selvfølgelig kun om du har planer om å amme. Årsaken til brystpumpe er enkel. Om behovet for brystpumpe skulle oppstå er det siste du vil å farte ut for å finne en. Ofte har man enorm spreng og vondt og alt man vil er å lette trykket. Og man vet heller aldri om det skulle oppstå en situasjon hvor du må la partner og baby være sammen uten deg. Jeg bruker medela sin pumpe, den kan du kjøpe til andre traktstørrelser på, den er rimelig og ikke minst veldig enkel å sette sammen.
Elastisk ammebh Og mens vi er inne på pupp. Jeg fant fort ut at jeg ikke kunne bruke samme type bh som jeg var vant med eller likte å bruke. I begynnelsen etter fødsel forandrer brystene seg veldig utifra hvor ofte man ammer osv. Så en ammebh med god elastitet er virkelig nødvendig for meg. For å unngå brystbetennelse og ubehag. Igjen seiler medela opp som favoritt hos meg, behagelig på, meget elastisk men likevel med god støtte og en god pris. Disse har også vært veldig gode å ha i svangerskapet.
Fortsetter med pupp. Mye av barseltiden dreier seg om pupp dersom man ønsker å amme. Og Mulig-mom kompresser har vært en LIVREDDER for meg. De gjør underverker for ømme og såre brystvorter og jeg merker raskt bedring med de. Fåes kjøpt hos apotek.
Støttepute Mitt inntrykk er at ammeputer er elsket eller hatet. Ingenting midt i mellom. Og ofte vet man jo ikke om man vil ha det før man faktisk prøver å amme. Derfor har babynestet fra easygrow blitt en favoritt hos meg. Den kan man bruke på flere måter, gjennom svangerskapet er den fantastisk god å ha i sengen som støtte, og når babyen kommer har du babynest med madrass og tisselaken og ikke minst ammepute også. Og når barnet vokser ut av nestet kan pølsen brukes som sengekant om sprinkelsengen blir stor.
En hjelpende ruggehånd. Til tross for å ha gjort dette seks ganger nå har jeg og mannen til gode å klare å lage en sove baby. Alle våre har trengt rugging og byssing for å finne søvnen. Heldigvis er vi ikke de eneste der ute og noen har vært så desperate at de til og med har utviklet duppedingser som skal rugge vogn, vugge osv. Det finnes mange men min favoritt er RockIt, mest pga prisen..for alle gjør jo det samme.. de rugger. Denne er enkel i bruk, rugger til du skrur den av og bruker vanlige batterier som fåes kjøpt i butikk. Superpraktisk.
Netflix Så er kanskje ikke dette en duppedings, men et abonnement på Netflix, Viaplay, strim eller kanskje aller best alle sammen er å anbefale. Litt lettere å godta at man bare blir sittende en stund om man også har noe å fylle tiden med. For det er uten tvil mye sitte stille tid med baby.
Kolonial. Jeg skrøt nylig av dette konseptet på snap, som seksbarnsforeldre er dette nærmest en gudegave. Slippe å dra med seg slitne barnehagebarn i butikken, slippe kø og kaos og ikke minst fristelser. Her kan man planlegge med babyen på puppen, handle med babyen på puppen og få varene levert mens man har baby på puppen. Prismessig lander vi ikke så langt ifra vanlig butikk heller, så det er gull. OM du har lyst til å teste kolonial får du 300 kr i rabatt på første handlekurv om du følger denne linken. (ikke sponset kun et godt tips)
God bleiebøtte. Det finnes mange alternativer der ute, men Ubbi altså. Ikke bare er den vakker (altså..den er en søppelbøtte, men fin er den) den ER også lufttett, den holder det den lover. I tillegg kan den brukes uten dyre refiller og rommer mer enn del fleste andre bøtter.
En venn i mørket. Det er bare å innse at det blir litt våkentid når man ellers pleie å sove. En liten voksende kropp trenger regelmessig påfyll og på et merkeligvis synes jeg nattammingen har sin sjarm den og (bare den ikke blir for ofte) Men, det er ikke noe særlig å kave rundt i mørket, da er det fort gjort at ammetaket blir feil og man kan risikere å bli sår gjennom natten. Samtidig er det ikke noe særlig å sette på for mye lys da den lille trenger tydelig skille mellom dag og natt. Derfor er en god nattlampe gull verdt.Min favoritt er nattlampene Zazu da de kan lades opp og flere av lampene har flere funksjoner som gråtesensor, hvitlyd osv som også er kjekt å ha av og til. Min favoritt er LOU som kan lades, dimmes og har gråtesensor (skrur seg på når barnet gråter) Samme serien har også kosedyr som lager hjertelyd, hvit lyd er gull verdt for disse små.
Jeg vet ikke om du har koblet det, der inne. Men pulsen min stiger, hver eneste gang jeg får spørsmålet.
Og spørsmålet får jeg ofte.
Sannheten er jo at på mange måter vet det, om ikke du vil komme før. Og helt ærlig, vil jeg forholde meg minst mulig til datoen før den plutselig er der.
Leve litt i fornektelse, frem til da.
men så kommer de, disse små og store utålmodige søsknene dine, og spør, nærmest hver eneste dag.
Når kommer babyen?
Vesla starter dagen med å løfte på dyna, og like skuffet hver gang over at du fortsatt har plass i hulen. 9 åringen gjetter en ny dato flere ganger daglig, til tross for at han vet at jeg ikke kommer til å svare. Eldste smiler lurt og sier hun vet når hun kommer (hun bare vet sånt) Storebror midt i mellom prøver å rope det ut hver eneste dag ved å rope navnet ditt og lage prompelyder på magen så vi begge merker du skvetter litt.
Og midterste søster er tydelig preget av sommerfugler i magen regelmessig.
Og pappan din, får håp, og ørlitt panikk i blikket i det han ser at takene jeg har i magen plager meg såpass at de setter meg litt ut.
For du skjønner det lillebror, at denne fine gjenge, de gleder seg skikkelig til du kommer.
Og gjett om du er heldig, du har litt av hvert å velge i. En herlig buffe mennesker. En sammensveiset gjeng med helt unike personligheter, jeg er helt sikker på at hver og en av de vil spille en viktig rolle i ditt liv. Og det er ikke mange forundt, å ha en så stor fangruppe allerede før du har tatt ditt første åndedrag.
De holder meg på bena nå lillebror, passer på at jeg ikke knekker totalt. For forstå meg rett, jeg gleder meg til å få holde deg, se deg, kysse deg.
Men det er den siste delen av reisen som plager meg, setter meg ut av spill, og røver fra meg gleden, og spenningen. Istede er det nå frykt, angst og en klump i magen (som jeg håper du ikke legger stort merke til, selv om det er trangt der nå)
Men dems glede, spenning og forundring holder meg oppe. Gir meg trøst, og avlastning.
For det er ingen god følelse, å ikke klare å kjenne på gleden. Jeg vet den er der, og vil komme krypende frem, men akkurat nå, drukner den litt.
Men da kan jeg snu meg vekk ifra eget speilbilde, gløtte over skuldra og se på flokken min.
Som gleder seg så inderlig. De kan nesten ikke vente
Det er ikke lenge igjen lillebror, til du er her. Og om jeg klarer å rette fokus mot øyeblikket for fødselen er over, og bare se dit, kan jeg kjenne den så vidt, den følelsen resten av gjengen sitter på. og fy søren, det skal bli så godt.
Du er den siste,
Du er til syvende og sist blir vårt punktum.
Svangerskapet ditt har vært en unik reise, i likhet med dine søskens selvsagt. Men det er alt som har skjedd rundt oss i den tiden jeg har ruget på deg som har gjort denne reisen ekstra unik. Og hva dette svangerskapet har gjort med min kropp har fortalt meg mye. Kroppen min er sliten, men fy søren så rå den er.
Reisen har gitt oss nye relasjoner, nytt kunnskap, mange tanker, nye erfaringer, liv og død.
Det er mange brikker som har falt på plass, mens du har tatt plass i magehulen min. Det har vært tøft, magisk, moro, lærerik og minnerikt.
På mange måter tror jeg at du måtte til, for at vi virkelig skulle se, hva som var riktig for oss. Jeg har lært ufattelig mye om meg selv, og ikke minst vi, jeg og resten av gjengen har sett oss fra nye sider.
Kjære lillebror.
Jeg er så lei meg, for at hjerte mitt ikke er fylt med forundring og glede akkurat nå. At ikke tankene mine svever og hjerte er fylt med sommerfugler.
Men tro meg når jeg sier, at jeg ønsker deg.
Og skulle jeg knekke, har du syv andre som står klare til å holde deg trygg og varm til jeg har reist meg igjen.
Sammen er vi sterke sier vi, og det gjelder alltid. Og selv om vi er mange, har vi alle laget en plass til deg.
Kjære lillebror, vi venter på deg.
Du er så inderlig velkommen.
Kyss fra mamma Og en gigantisk klem ifra resten av gjenge.
