Smabarnsforeldre.no Ord fra vår hverdag med syv barn

Jeg våknet i dag med en merkelig følelse i kroppen.

Alt som jeg har utsatt uten problem, hadde jeg plutselig et brennere behov for å gjøre ferdig.
Soveplass til huleboeren, vaske klærne hans, pakke fødebag.

Etter en urolig natt hvor jeg hadde kommet på alt jeg burde gjøre var to do listen temmelig lang før jeg hadde fått gnidd søvnen ut av øya.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kroppen verket i det jeg våknet, det er forsåvidt ikke noe nytt de siste dagene.
Men 37 uker på vei og en kule godt over gjennomsnittet stor så er det kanskje ikke så rart.
Er vel nesten mer et under at jeg faktisk sover.

I det jeg fikk rullet meg ut av senga merka jeg at kroppen hadde bestemt seg for å streike i dag.
Første steg gjorde vondt, og etter et par til merket jeg murring i korsryggen og nede foran i magen.
Magen strammer seg godt og å gå var absolutt ikke godt. Men tar meg tid til en liten mageselfie, med møkkete speil og full skittentøyskurv.

En tur på toalettet, og Iløpet av null komma niks hadde jeg nærmest makspuls.
For et raskt tørk får jeg se at slimproppen har gått.

HJELP!

Ikke bare hodet som forbereder seg, men kroppen også.

Jeg har fått en dato for igangsettelse, og den har jeg bestemt meg for å forholde meg til.
Men i realiteten kan selvsagt fødsel sette igang før.

Men jeg må innrømme at fornektelsen i hodet mitt er stor. Så stor at jeg er temmelig overbevist på at minstemann ikke kommer før denne datoen.

Men så ble det klinkende klart for meg i dag at han bestemmer helt selv, når han vil komme.
Han er ferdig der inne, og når han vil ut, ja det er i bunn og grunn opp til han helt frem til denne igangsettelsesdatoen.

Da MÅ han ut.

Dagen i dag har jeg murret meg gjennom, regelmessige maserier som er mer plagsomme enn vonde. Ingen fødsel men en solid reminder om hva som snart venter.

Jeg mistet det litt, en periode, eller rettere sagt, jeg mistet meg.

Jeg hater at denne angsten kommer igjen.
Hater det.

Jeg vil så inderlig oppleve en fødsel klar og tilstede, ikke omtåket og full av panikk.

Og midt oppi alt gikk det opp for meg, at dersom fødselen skulle sette igang før datoen, ja da har vi et ørlite logistikkproblem slik det er nå. Vi er tross alt hjemme med seks små, og jeg har veldig raske fødsler.

Da er jeg redd jeg ender opp med hjemmefødsel.

Han må ut, jeg er klar over det.
Og måten jeg jobber med meg selv i disse dager er enkel men vanskelig.
Jeg har fokus på premien, følelsen etterpå.
For det er ingenting i verden som gir meg samme rushet som den superwoman følelsen jeg får rett etter en fødsel.

Hvor hormonene endelig spiller på lag med en, man er årvåken. Kjenner alle lukter bedre, føler annerledes og føler seg uovervinnelig.

Jeg gleder meg til å se han, for selv nå når han fyller hele magen og sparker realt ifra seg, er det fortsatt uvirkelig at denne kroppen har klart å lage enda et menneske.

Denne gangen har det faktisk vært mer uvirkelig enn noen gang.

I dag har jeg vært så rolig som jeg bare kan være, hver eneste tak har gjort meg urolig, så har jeg roet meg ned, før neste tak tar over.

En lang dusj er unnagjort, kroppen er roligere, men jeg merker nå…at det er ikke lenge igjen.

Jeg både gruer og gleder meg.

Det er nok noe med denne tiden, som setter meg helt ut. Jeg er ikke den som tar til tårene ofte, men nå er
det andre gangen på kort tid jeg sitter å gråter mens jeg hører på viktige ord fra en sliten statsminister som gjør så godt hun kan i en forvirrende, skummel og slitsom tid.

Unntakstilstanden vi er i, skal fortsette, til uviss tid.
Alt vi hadde som var helt normalt og som vi tok for gitt ble brått og brutalt revet ut av hendene våre, en helt uvanlig torsdag.

Det føles ut som en evighet siden, og tiden etterpå har allerede kostet mye.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi er på mange måter i en krig, en rar krig mot et mektig og usynlig monster. Forskjellen er at
I krig kan vi iallfall være hverandre nær, klemme, holde, trøste.
Jeg vet på mange måter ikke hva som er værst, mat på rasjon eller at en klem er forbudt.

Jeg ser hun er sliten, selv om hun står standhaftig.
Gjør en formidabel jobb med å prate om dette rolig og betryggende.
Forklare så godt hun kan, være så tydelig som overhode mulig.

Vi MÅ stå sammen, vi er avhengig av at alle ser at en felles dugnad er det vi trenger.
Det er ikke mange idioter som skal til for å gjøre alle andres innsats forgjeves.

Jeg vet, mens jeg sitter med hendene på en rund og stram mage, at vi vil huske denne tiden, for alltid.
Det føles helt uvirkelig, å skulle sette et liv til verden som er oppned. Hva er det for en start i en verden som allerede er temmelig iskald?

Men så gjør hun det temmelig forståelig, og tydelig.
Der hun står. Dersom alle går inn for dette, fortsetter slik vi de fleste av oss har gjort, så vil vi trolig vinne.
Vinne mot den værste fiende vi menneskene kan ha bortsett fra oss selv.
Et usynlig virus som setter oss ut av spill.

Etter mange ord, og gjentagelser, er det hele klart, dette vil pågå en god stund til.
Det treffer til og med en høytid.

Så slipper folket til, spørsmålene er klare på slitne blokker.

Hva med oss som hadde tenkt oss på hytten?
Hva med oss som skulle på påskeferie?

Hva med oss?

Til tross for mange ord og lange avhandlinger klarer vi Iløpet av få sekunder og bevise at flere av oss ikke skjønner alvoret.

Etter gode forklaringer rundt sykehuskapasitet, hvorfor vi gjør hva vi gjør og hva vi ønsker å oppnå.
Sitter vi igjen og sutrer for en påske uten hytta.

Vi prøve å redde liv her for POKKER!

Vi er mange mange som gjør så godt vi kan og enda mer, som betaler vår pris for at dette landet ikke skal knele under viruset slik vi har sett andre land som Italia har gjort.

Men det skal ikke mer enn en idiot innimellom til før alle andres innsats er for gjeves.

Hytta, den kommer til å stå, til tross for at de er tom i påsken.
Og om du dropper den, kommer dette kanskje også til å bli bra?

Om du ikke er redd, er mange andre det.

Om du ikke frykter viruset, gjør mange andre det.

OM ikke du tror du kan dø av det, kan mange andre det.

Dette handler ikke om deg.
Det handler om oss.

Oss alle.

La hytta stå, respekter situasjonen og ta dine forhåndsregler.

Vær så snill.

Jeg vil nemlig være i stand til å stole på selv, når jeg sier til mine barn og legger en hånd på han i magen.

At det blir bra igjen.

Jeg lover

Alt blir bra.

PS: en kreativ utfordring til i morgen. La barna i huset tegne en regnbue, og legg på teksten alt blir bra.
Ta bilde, del i sosiale medier bruk gjerne #altblirbra og tagg oss gjerne @smabarnsforeldre.no så vi får se.

Og som en ekstra oppfordring, heng den i vinduet, slik at alle de som går forbi får se, at det er håp, at dere gjør en innsats og at alt blir bra, tilslutt.

At det krever en ekstra dose av tålmodighet å komme seg gjennom dagene nå er det ingen tvil om.

På null komma niks ble vi kastet inn i en hverdag som under alle omstendigheter ville beskrives som langt ifra optimal.
I praksis har vi fått servert null egentid, null arbeidstid, null pedagogisk støtte og et tonn med ansvar vi ikke hadde før.

Dette er en situasjon jeg på ingen måte hadde takket ja til, uansett hvor godt jeg hadde fått betalt, men en situasjon jeg gledelig gjennomfører om det kan bidra til det vi håper.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men jeg skal så absolutt ikke legge skjul på at det er tøft, usannsynlig tøft.
Høygravid, barn i alderen 1-13 og stadig ny info å forholde seg til ifra den ene eller den andre kanalen.

Denne tiden skulle bli den tiden hvor jeg fikk pustet litt, roet ned før vi skulle taimot sistemann i familien.
Istede har vi mer enn nok og enda litt til å gjøre.

Så hva gjør man da? For å overleve og ikke minst beholde vettet?

Vell, vi har lagt vår strategi og enn så lenge ser den ut til å fungere temmelig greit.
Fortsatt er vi overveldet og det er kaos, men vi føler iallfall et snev av å ha vettet i behold, enn så lenge.

10 tips til hverdagen slik den er nå.

Behold dagsrytmen:

Dette tror jeg er alfa omega av flere årsaker. Og spesielt viktig om du har barnehage eller skolebarn.
Barn liker forutsigbarhet og rutiner. Og det er viktig å huske på, at dette er ingen ferie.
Det er et samfunn på pause, men skuta seiler fortsatt, og når vi får klarsignal må vi hoppe på i fart.

Vi aner ikke hvor lenge dette varer, og tenk om det varer lenge, flere uker enn vi tror, da kan rutinene bli fryktelig vanskelig å finne. Behold leggetid og forskjell på hverdag og helg. Behold litt rytme i forhold til soving på dag osv.
Ikke sov til langt utpå dag selv om man kan, men kom dere opp, start dagen i vettu tid.

Finn en rutine.
I en barnehage/skole og arbeidsdag forøvrig, har vi en viss rytme hver eneste dag.
Faste tider vi gjør ulike ting. Det er fornuftig å finne en rytme for ting hjemme også nå er vår tanke.
Faste tider for frokost, og lunsj. En fast tid som settes av til skolearbeid eller andre gjentagende oppgaver.

Lag en plan.
Å legge en plan for dagen er lurt for både små og store.
Det trenger ikke være for detaljert, men en viss pekepinn på hva som venter rundt neste sving.
På den måten eliminerer du også unger som ikke vet hva som skal skje.

Vår ser slik ut:

08.00 Frokost
08.30 – 11.30 skolearbeid/lek med småttiser
11.30 lunsj
12.00-13.00 Rolig stund /avkobling (mamma pappa jobber)
13.00-15.00 Utetid
15.00 påfyll med frukt/knekkebrød
15.30-17.30 hva man enn måtte ønske.
17.30 middag

Der stopper vår plan, akkurat slik en “vanlig hverdag” ville gjort.
Hva vi gjør etter middag varierer, mye etter hvordan dagsform er, eller været eller bare lysten 🙂

Snakk!
Kommunikasjon er alfa omega i de aller fleste situasjoner, og denne situasjonen er ikke noe unntak. Spesielt viktig er det at det er rom for og eksisterer en dialog mellom oss og barna. Å snakke med barna om situasjonen vi står i burde nesten stått på planen, de får med seg nyheter, snakk mellom oss voksne og rykter, men hvordan forstår de?
De merker unntaktstilstanden, de merker bekymringer, de er usannsynlig oppmerksomme.
Så snakk sammen. Noen gode råd på hvordan snakke med barna finner du feks fra Unicef HER.

Erklær unntakstilstand.
For det er nettopp det det er. Dette er en situasjon INGEN. er vant til.
Å tenke at man skal opprettholde huset i samme stand som før, eller være ajour med klesvasken er en smule optimistisk.
Men det finnes selvsagt en grense, og den er individuel for en hver. Senk kravene men kjenn din grense, man må ha det godt og levelig oppi det hele også. Kanskje nå er tiden for å unne seg litt utenom.. bake boller en helt vanlig tirsdag feks?

Du er trolig hverken lærer eller pedagogisk leder.

Det har jeg måtte minne meg på utallige ganger forrige uke og må det nok denne uken også.
I denne situasjonen har vi ufrivillig rekt opp hånda og påtatt oss oppgaver vi absolutt ikke vare klare for.
Og når du sitter der å strever, føler du ikke strekker til eller gjør ting nøye nok er det viktig å huske at du trolig ikke er lærer, ei heller pedagogisk leder og at du prøver er mer enn godt nok.

Sannheten er ikke på instagram

For meg har denne endringen vært en psykisk påkjenning. En skikkelig berg og dalbane som jeg rett som det er gir meg oftere nedturer enn oppturer. Jeg må passe på å ta inn ting som inspirer meg, som løfter meg opp og som gjør at jeg holder motet oppe. En scroll på Instagram er ofte alt som skal til for at jeg begynner på nedturen. blide unger rundt et bord hvor det bedrives hjemmeskole på avansert nivå, komplette familier som tar lunsjen ute bare fordi de endelig har tid, ryddige hjem, perfekte middager osv osv osv. Jeg minner meg støtt og stadig på at sannheten er ikke å finne på Instagram. Og selv om jeg vet så inderlig godt, må jeg stadig minnes på det.

Ut hver eneste dag.

Om det så er bare for en liten time så går vi ut, aller helst alle sammen. Det er ikke alltid det er gjennomførbart med en mor som er høygravid og en liten en med lungeutfordringer men vi prøver.
De resterende er iallfall ute, minst en gang om dagen. Og det gjør godt både for kroppen og hode.
Små urolige kropper får beveget seg, kinnene får røde roser og lungene og hodet frisk luft.

Søvn er viktig

Det vet vi jo, at søvn er viktig, både for liten og stor. Vi oppretter behover for de små ved å holde på faste rutiner, men det er lik så viktig med oss voksne. Kanskje er behovet for søvn desto større i disse tider med.

Deleger.

De aller fleste familier har minst 2 mennesker å spille på, og her er det viktig å jobbe i team. At vi alle er klare og tydelig på hva vi trenger for at vi skal ha det bra og ikke minst at alle ser at egen innsats bidrar til at felleskapet får det godt.
Så mange mennesker vi er, så er det viktig at alle bidrar med sitt. Vi har små ryddeøkter hvor alle plukker opp litt fra gulv og andre flater, spesielt stua er fokus..resten av huset må jeg nok bare godta flyter litt.

men alle har sine arbeidsoppgaver og de aller fleste er innstilt på det, fordi de vet at de bidrar til et fellesskap.

I dag bikket jeg inn i uke 37, med andre ord inn i tiden hvor babyen kan bestemme seg for å komme ut når som helst.
Han er i utgangspunktet ferdig, alt som skal til nå der inne er å ruge på seg noen ekstra gram for å takle den kalde verden utenfor enda litt bedre.

Jeg kommer ikke til å gå til termin, det vet jeg.
OM han ikke er kommet selv før den tid, har jeg fått en dato hvor vi blir satt i gang.

Og det jeg vet, er at siste mann ut, han kommer ut midt i dette kaoset av en verden vi lever i nå.

Istede for å erklære unntakstilstand etter babyen er født, er vi midt i en voldsom enn i det han entrer verden.
Og helt ærlig, er jeg pissredd for hvordan det blir.

Helt ærlig, fatter jeg ikke hvordan vi skal få det til.

Hjemmeskole for tre elever i tre ulike trinn, 2 barnehagebarn som trenger at ting skjer, 1 liten kar med utfordringer motorisk som gjør alt annet vanskelig, en arbeidsplass å opprettholde, klær etter ni mennesker å vaske, middag å lage, og et hus som iallfall må holdes hygenisk rent.

Og en nyfødt baby, barselmamma med følelsene utenpå og usedvanlig lite søvn.

Jeg kjenner jeg sliter med å puste når jeg tenker på det.

Den tikket inn, temmelig raskt etter jeg delte bekymringene mine på min snapkanal.
Jeg tror det tok ca 3 sekunder fra jeg postet til jeg leste.

Jeg hadde helt ærlig ventet den, er vant til fordommer, merkelige spørsmål og enda rarere påstander.
Og som regel lar jeg de prelle av, og skli videre i vår travle hverdag.

Men i dag, traff den.
Skikkelig.

For jeg er så inderlig klar over at det er en del som tenker slik, og det gjør meg så inderlig trist og lei over at det finnes mennesker som er så usannsynlig korttenkt som dette eksemplet over.

First thing first, man blir ikke synsk av å føde mange barn. Tro det eller ei.
Skulle gjerne sett det var en evne man fikk, iallefall som en bonus rundt femte barn, men slik er det altså ikke.

Og for det andre, det er ikke pga antall barn jeg er sliten, redd, frustrert, oppgitt, utmattet og usannsynlig tom.
Det er pga situasjonen, situasjonen av et virus INGEN av oss kunne forutse

Kom ikke her å fortell meg at alle de med “normalt” antall barn ikke kjenner på denne situasjonen.
For jeg VET at de aller aller fleste kjenner på dette i en eller annen grad.
Jeg har en inboks full av slitne mødre som føler de hverken strekker til eller er gode nok akkurat nå.
Og vettu hva ? Det er helt greit.

Dette er som å bli med på en karusellrunde du egentlig ikke hadde så lyst til, men som alle andre gjerne ville du skulle være med på. Og som en bonus, aner du ikke når turen er over, og du må sitte hele turen ut.

Ingen tar hensyn til at du både føler deg kvalm, svimmel og redd.

Turen bare fortsetter og fortsetter, og akkurat nå virker den ikke til å ha noen ende.

Jeg kunne ikke forutse at livet skulle være helt på tverra når denne karen her skulle komme.

Å ta imot en nyfødt krever sitt, uavhengig om  det er første, tredje eller sjuende.
Og de aller fleste, legger så godt til rette som de kan, for å gjøre situasjonen og opplevelsen så god som mulig.

Og vi hadde det, lagt til rettet så godt vi kunne, også denne gang. Forberedt små og store, lagt en plan.
Gitt meg rom for å sove og hvile, rom for oss for å roe ned tempoet for en stund.

Tid alene, for meg og mannen med babyen.
Søkt minstemann inn i barnehage, roet ned tempo på jobb.

Men så skjer dette.

Det ingen kunne forutse, selv ikke jeg med syvende barn i magen.

Det er viktig å huske at å ha seks barn er noe vi er vant med, det var vår situasjon før viruset snudde alt på hodet,
I likehet med at de borti gata har to små, og de enda litt lengre bort har ett barn.

Vi har kanskje ikke stort til felles, men en ting har vi nå og det er at vi står midt i en situasjon vi ikke ønsker skal være slik og alt vi kan gjøre er å vente tålmodig til det går over, samtidig som vi holder ut. For det må vi.

Alt går, 
Jeg vet jo det, og dette går også.

Alt går, men mye får også konsekvenser. Og om dette fortsetter slik lenge, er jeg fryktelig redd for konsekvensene for oss.
Akkkurat nå er jeg skrekkelig klar over at eneste årsak til at jeg fortsatt står, er fordi det ikke er rom for meg til å knekke sammen.

Jeg er oppriktig lei meg, trist fordi jeg vet at all den jobben vi har gjort i forkant for å få denne siste spebarnstiden til å bli så god som mulig, den er forgjeves.

Slik situasjonen er nå, vil det ikke være mye tid til å nyte.
Ikke engang tid til å leve, men fokus på å overleve.

Jeg gruer meg, skikkelig.

Men det må jo bare gå… det må jo det..

Reklame | Annonselenker Adlibris

Gode ideer til ting man kan gjøre sammen med familie er kjekt å få servert nå.
Og det er så mangt man kan gjøre, men noe vi har børstet støvet av i disse dager er brettspill.

På sett og vis har det gått litt opp for oss at det er ikke bare sosialt og moro men også mye læring i det å spille sammen.
Alt ifra det å vente på tur, lytte og gi andre oppmerksomhet til alt man faktisk lærer mens man spiller.

Vi er en variert familie når det kommer til alder, og skapet fult av brettspill.
Og siden det har tikket inn masse spørsmål om vi har noen anbefalinger, deler vi våre 10 favoritter akkurat nå her.
Og noe som er alfa omega for oss, er at det skal være ørlitt gøy for oss også.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

(trykk på bildene for priser og mer info)

Alias Junior, Tactic (NO)

Junior Alias er vår absolutte favoritt. Dette kan alle være med på og skal vi være ærlige synes vi 5+ er ørlitt overdrevet, om man har en snakkesalig 3 åring kan han nok med stor sannsynlighet være med.
Konseptet er enkelt, man forklarer hva man ser på bildet til lagkameratene uten å si hva det er, så skal de på ditt lag gjette hva.
Jo flere riktige Iløpet av en gitt tid, jo flere poeng og steg nærmere mål.

Monopoly Junior (NO/DK)

Monopol junior er en annen favoritt. Konseptet er bare en forenklet monopol med litt enklere regler, litt kortere spilletid og litt mer barnevennlige landingsplasser som iskiosk og dyreparken. Her bør barna være klare for å få med seg og ikke minst følge tydelige regler og kanskje fått litt interesse for penger.

Spillmagasin (NO)

Dette er nostalgi på høyt nivå og spør du meg nesten en borgerplikt å vise til barna.
I egmonts spillmagasin eske finner du yatzy, mikado (de fargerike pinnene vettu) Ludo,kort og stigespill.
Masse masse moro for pengene som passer fra rundt 3 år og oppover om du spør oss.

Øysteins Drodlespill (NO)

Øystein kjenner mange til ifra barnet TV på nrk, og ofte er slik spill ørlitt flopp. Men dette er faktisk veldig gøy.
For å være med, må man kunne tegne litt, så aldersanbefalingen på 5 år er vi temmelig enige i.
Konseptet er tegn og gjett og spillet har en enkel og en litt vanskeligere variant.

Her er det rom for mye kreativitet og latter.

Bananagrams

Banagrams har vært med oss mange steder. Et spill med mange muligheter, og som tar veldig liten plass og enkelt å ta med seg.
Spillet består av å danne ord, så barnet må kunne lese/skrive. Her er det rom for mange ulike måter å spille på
Obs når man først begynner med bananagrams kan det være vanskelig å slutte.

Junior Fantasi, Familiespill (NO)

Junior fantasi er et spill med variasjon og et spill som både gir kreativitet og aktivitet.
Her skal man mime og tegne og lagkamerat skal gjette. Riktig svar betyr et steg nærmere målet.
Her skal jeg love deg det er mye moro, for hvordan ser pappa ut når han er en elefant?
Vi anbefaler alder rundt 5 år.

Operation Frozen Fever, Hasbro (SE/FI/NO/DK)

Dette er jo også en gammel klassiker i ny form. Operation frozen går ut på samme måte som spillet du kanskje husker fra du var liten med kroppen hvor du skulle hente ut små organer. Men med frost tema faller det veldig i smak hos dagens smått.
Her er konseptet å fange alle de små snømennene eller barna til Olaf om du vil, og treffer du ting du ikke skal treffe, dirrer hele brettet og en rød lampe lyser. Perfekt fra rundt 5-6 år.

Disney Frost II Yatzy, Spill (SE/FI/NO/DK)

Nå er jo yatzy med i spillmagasinet lengre oppe, men denne varianten er lett forståelig for de minste også men like tilfeldig som vanlig yatzy. Men stede for å regne sammen, krysser man av og teller antall kryss. Perfekt fra rundt 4 år dersom man skal forstå reglene, men vår erfaring er at spillere helt ned i 2-3 års alder synes dette er moro.

Mitt første lotto (NO)

Dette er jo også en klassiker, men moro for liten og stor. Dette er en favoritt da brikkene er litt større, og med klare farger.
Her må du bruke de små grå og huske hvor hver enkelt brikke var, og tro du meg, rett som det er, blir du gruset av en liten tre åring med ekstremt god husk.

Junior Bingo (SE/FI/NO/DK/EN)

BINGOOO!! det blir alltid god stemning av Bingo, her er det flaks og spenning på høyt nivå.
Kanskje kan dere til og med ha en premie til den som får Bingo? Kanskje han kan bestemme middagen neste dag, eller til og med dessert. Dette er moro for både liten og stor, her er det enkle regler og man kan selv bestemme hvor lenge man vil spille.

Skilte foran døren gir en real advarsel om at ting ikke er helt slik de pleier.
Jeg har (heldigvis) ikke vært på mange begravelser i mitt liv, men jeg håper og tror at ingen andre vil bli som denne.

I det jeg får opp den tunge kirkedøren ser jeg det står et menneske i gangen.
Jeg lukker døren bak meg, ser knapt noen ting, sollyset er en sterk kontrast til alt som foregår her inne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I den ene hånden har hun et lite hefte, i den andre en pumpeflaske med håndsprit.

Kondolerer sier hun, i det hun strekker frem flasken og symboliserer tydelig at jeg må strekke frem begge hender.

Tre pump med håndsprit må gnies tørt før jeg kan ta i hefte.

Jeg tar det i hånden og trer inn.

Det er nesten ingen her, og aldri før har jeg sett en slik forsamling, med nesten mere avstand enn mennesker.

Hele kroppen værker etter å klemme, ta på og omfavne.

Helt foran sitter hun jeg har lyst til å klemme, hun er 18 år, og i dag sier hun et siste farvel til sin mor.
Helt på andre siden sitter hennes bror, så lang unna, men så nærme det går an.

Midt på gulvet foran oss står kisten, med mamma.

Vår mamma.

Men uansett hvor vondt det er, en klem er ikke lov, ikke en gang et håndtrykk.

Klare beskjeder om at vi skal sitte på hver vår rad, annenhver, og om vi må sitte på samme rad skal det minst være en stol i mellom. Maks 15 mennesker er tillat i en stor kirke. Maks 15 mennesker.

Og ingen av de får være nær hverandre,

Ingen håndtrykk, klemmer eller annen nærkontakt.

Jeg ser og hører hun gråter, lillesøster, musikken begynner å spille og jeg føler på hele meg at jeg sitter på feil sted.
jeg vil så inderlig sitte ved siden av henne, ved siden av alle og bare holde rundt, støtte opp og bekrefte at de ikke er alene.
Og ikke minst, kjenne noen trygge armer rundt meg.

I stede, sitter jeg her, seks rader bak, på avstand. Slik vi har levd nå en ukes tid.

Presten kommer ut, ingen håndtrykk.
Men en runde rundt til hver enkelt hvor hun stopper en meter ifra og legger hånden på hjerte og bukker dypt.

Hele situasjonen føles knapt ekte.
Det er jo ikke slik man skal oppføre seg i sorg.

Hva er et bukk i forhold til en klem?

Men viruset som herjer i verden tar ikke hensyn.
Ikke til noe.

ikke til glede, lykke, latter eller sorg.
Ikke til tårer, ensomhet eller smerte.

Jeg skulle så inderlig gitt dere en klem, alle sammen.
Hun står der foran oss.Presten
Men verden står på hode nå, og en klem er ikke lenger lov, selv ikke når den er sårt nødvendig.

En stor del av meg, har bare lyst til å trosse alle anbefaler, klemme alle sammen,
Jeg vet jo så godt at det hjelper, iallfall litt.

Men det ikke verdt risikoen.

Det vet vi alle, derfor holder vi avstand.

Sammen alene, er følelsen jeg sitter med..

Blikk og ord er lov, en berøring på skuldra drister vi oss til.

Vi er sammen, men langt ifra samlet.
Vi er sammen, men langt ifra nære

Slik er det å være i sorg når et virus har makten.

Det er som regel værst i det jeg legger meg, litt vanskelig å forklare hvorfor.
Men det har nok mye med stillheten, og (etterlengtet) egentid.

Jeg prøver hardt å ikke tenke på det, men allerede i det jeg tar tannkrem på tannkosten kjenner jeg den kravler opp fra mørke og pirker meg forsiktig på skuldra.

Og i det jeg drar dyna over den slitne kroppen tar den helt overhånd.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tårene triller uten at jeg forventer det, pusten blir tyngre og kroppen blir klam og jeg blir kvalm.

Helsikes angst.

Forbanna fødselsangst.

Takket være vår oppned situasjon slipper den ikke til ellers, jeg har noe å holde tankene på til enhver tid.
Noe å sette fingrene i hele tiden. Noe som opptar kropp og hode.

Små øyeblikk har jeg, når jeg blir minnet på at kroppen ikke er den den pleier, fordi jeg sliter med å løfte, bære, bøye, sitte og stå.

Men dagslyset hjelper liksom, på en måte.

Så er det middagstid i kaos familien.
Vi får akkurat satt oss, så ringer sykehuset.

FØDEN står det på tlf med store bokstaver.
Jeg nøler litt, ta den da sier han.

OK da sier jeg.

“Hei det er jordmor som ringer, vi må få tatt en kontroll på deg, det nærmer seg jo nå.”

Vipps så hjelper ikke dagslys lenger.
Kvalmen sniker seg på, hjerte hamrer, hendene klamme.

Kan du i morgen?

Klart jeg kan, sier jeg før jeg tenker meg om.

Jeg har gjennom hele svangerskapet sett frem til akkurat disse timene.
Hvor jeg kan være skikkelig gravid, snakke om babyen i magen og ikke noe annet om jeg vil.

Men nå vet jeg at fokus vil være at denne babyen skal ut.

og det er jeg IKKE klar for.

Jeg er ikke klar for den påkjenningen jeg vet psyken min står ovenfor de neste ukene.
Iallfall ikke nå.

Jeg har vært gjennom fødselsangst mange ganger.
Den snek seg vel innpå meg rundt 3. fødsel og har preget meg mer og mer.

Men forholdene rundt meg har vært en smule annerledes tidligere tilfeller.
Ikke var hele i verden i unntakstilstand, ikke var det risiko for at jeg måtte konfrontere dette alene og ikke var det risiko for at jeg måtte takle ukene mot fødsel uten tett oppfølging.

Jeg vet at du ikke er særlig begeistret for dette Nina, det ser jeg i journalen din.
Men om en tre ukers tid er dette over vettu.

Over? Hva er over?
Situasjonen, angsten, fødselen?

Hun ler.

Da er du mest sannsynlig blitt sjubarnsmamma Nina.
Dette har du gjort mange ganger før, så dette kommer til å gå fint denne gangen og.

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har hørt siste setning.
Alle, nesten, sier det, når jeg forteller jeg er preget av angst.

Alle sier det, men ikke en eneste gang har det hjulpet.

Dette har du gjort før, du er som skapt til å føde, kroppen din er en fødemaskin.
Plutselig er smerten over.

Mye av det de sier er riktig, jeg har gjort det mange ganger før, men ingen kan fortelle meg hvordan denne fødselen vil bli.
Kroppen min er nok som skapt til å føde, men ikke hode mitt.

Og smertene, er faktisk ikke det jeg er redd for, ser ikke frem til de, men det er ikke der angsten ligger.

Fødselsangst stammer gjerne fra en tidligere traumtisk opplevelse rundt fødsel, eller historie fra fortiden, overgrep, dødsangst, frykten for at “drømmen skal ryke”, ikke å mestre, det ukontrollerte, ikke kjenne morsfølelsen, miste kontrollen. Noe skal skje med barn eller mor. Eller noe helt annet som gjør at man ser på fødsel med angst i kropp og sjel.

Hva som er min årsak orker jeg ikke utdype nå.

Akkurat nå føler jeg at jeg sitter på venterommet uten å ane når jeg har time.
Titt og ofte kommer det en dame ut, roper et navn mens jeg holder pusten.

Plutselig er det min tur.

Om tre uker kan det hele være over.
Eller det hele ha begynt, det kommer an på hvordan man ser på det.

Jeg håper jeg kommer meg helskinnet frem.

Jeg tror kanskje det er en fordel jeg har i disse dager, som mor til seks snart sju.

Og det er velplasserte lave skuldre.

Forventningene til meg selv som mor, omsorgsperson, husmor, kone, venn osv har sunket hakk for hakk etterhvert som ungene har kommet. Det sier seg selv, at jeg om jeg skulle hatt samme forventningene til meg selv nå som da jeg “bare” hadde to, hadde jeg knapt stått på bena i dag, og sove.. ja det hadde jeg vel måtte gjort annenhver onsdag for det hadde jeg ikke hatt tid til.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har vært gjennom unntaktstilstad i en eller annen grad regelmessig de siste 4 årene.
Enten i form av sykdom, graviditet, fødsel, nyfødttid eller andre ting som har oppstått.

Jeg har god trening i å godta at ting ikke alltid går som planlagt, og vet at ting løser seg, bare ikke alltid slik man hadde tenkt.
Det til tross har jeg fortsatt følelser og jeg kan bli tynnslitt, gråte en skvett og skjelve i buksa rett som det er.

Men følelsen av å ikke strekke til, den skal jeg faktisk innrømme at jeg ikke kjenner så ofte på.
Hvorfor, fordi jeg vet jeg gjør så godt kan, og mer får jeg ikke gjort.

Men så kommer slike dager som dette, Corona-dager, Karantene-dager, Virus-dager, kall de hva du vil.
Hvor absolutt alt blir snudd på hodet, og hverdagen vi som regel kan se i det fjerne blir diffus og uklar.

Vi aner ikke når den kommer.
Ikke vi, ikke regjeringen, ikke arbeidsgiveren din, ikke lærerene, ikke de som jobber i barnehagen, ikke legen din, INGEN.

Og da blir det kaos vi aldri har kjent på.
Ingen har erfart dette før, ingen har en løsning eller en fasit.
Men alle har et ønske, et temmelig felles ett også, og komme oss helskinnet gjennom med vettet i behold.

Jepp, for det er dette med vettet, eller psyken om du vil.
Som er usannsynlig viktig å ha på plass for at resten av kroppen skal fungere.

Og vi skal ikke mye ut av rutinene før vi merker det skranter litt i toppen.
Iallfall ikke når vi ikke vet hvor lenge vi må holde pusten.

Som mamma til seks har jeg god trening i dette, men jeg kjenner uten tvil på at dette får psyken til å skrante.

Iløpet av få timer en på det vi trodde var en helt vanlig torsdag fikk vi temmelig mange roller kastet på oss, som ingen av oss hverken trodde vi skulle få eller var klare for.

På null komma niks ble jeg delegert oppgaver jeg så absolutt ikke hadde kalkulert inn i min kvote.
En kvote som allerede var fylt opp med mamma til seks, arbeidsgiver, arbeidstager, selvstendig næringsdrivende, kone, venn, søster, datter.

Og før jeg rakk å blunke var jeg også plutselig blitt
lærer for 2 4 og 7 klasse, pedagogisk leder for to barnehagebarn og måtte satt meg inn i helt nytt stoff som arbeidsgiver.
I tillegg til å styre en bedrift gjennom en storm jeg er usikker på om skuta tåler.

Jeg skjønte at dette kom til å bli tøft, men at jeg skulle bli så svimmel av alt, det må jeg innrømme at jeg ikke hadde anelse om.

Jeg har ikke telling på hvor mange meldinger vi har fått i fra skolen i dag, den ene oppfordrer til det ene, den andre til noe annet.
Den tredje, til noe helt annet.

Noen må møte til gitt tidspunkt, andre vil se at det er et opplegg gjennom dagen.
Og noen mener det er godt nok å fullføre ukeplanen.

Noen sender melding på visma, andre på sms, noen direkte med elevene andre på epost.
Og når det i dag tilslutt ramlet inn en velment epost fra barnehagen om hvor viktig det var med rutiner, dagsplan, inkludering og gjøre noe hyggelig og meningsfylt  med barna kjente jeg tårene presse på.

For oppi alt dette, skal vi håndtere også unntakstilstanden vi er i, trøste redde barn som lurer på hva som skjer med verden, som ikke kan leke med vennene sine, som ikke har skole og barnehage slik de pleier, og ikke minst stå støtt på egne ben, prøve alt vi kan å beholde jobber og ikke minst vettet.

Det er klart, det finnes ikke noe annet vi ønsker å gjøre enn å fylle tiden med noe hyggelig og meningsfylt med våre verdifulle små.

Men det store spørsmålet er, når i alle dager skal vi ha tid til det?

For selv om verden står på hodet, mistet jeg ikke alle mine opprinnelig oppgaver.
I stede har alt blitt en stor tykk ball uten ende.

Jeg skulle så inderlig ønske, at lærerene tok seg noen timer på kammerset og samkjørte hvordan de skulle gjøre dette.
Ikke velge å løse det trinnvis, jeg skulle så inderlig ønske at informasjonen som ble sendt ut også inneholdt et “men det går fint”, Dere gjør så godt dere kan og det er bra nok.

Ingen har fortalt oss det, og mest sannsynlig ikke til deg heller.

Så derfor gjør jeg det.

Du kommer ikke til å føle på at du strekker til de neste dagene, kanskje til og med ukene.
Og det er HELT GREIT.

Du gjør alt du kan, og mest sannsynligvis mer enn det.

og det er er MER enn godt nok.

Vit at vi alle sammen står like opp ned som deg, alle er vi kastet inn i en rolle og hverdag vi ikke er vant med.
Alle har vi fått roller vi ikke er skapt til.

Vi er sammen om dette, hver for oss.

Hvor mange ganger må man gjøre noe før man blir vant med det, eller føler man mestrer det?

Jeg tror ikke det finnes noen fasit, enkelte ting kan man gjøre igjen og igjen og igjen og likevel føle det er første gang.
Andre ting, kan man kjenne at man mestrer mer og mer etterhvert.

Enkelte ting blir man knallgod på, andre ting skulle man så inderlig ønske man iallfall kunne føle på en ørliten mestringsfølelse når man prøver og prøver og prøver.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Livet, er generelt fult av prøvelser i større og mindre grad.
Noen ting blir lett som en plett, som å knyte skoene feks.
Husker du hvor vanskelig det var? Når du klønet med to ører og rundt i ring og ut?
Tenker du i det hele tatt på hva du engang gjør nå?
Kanskje du til og med gjør det mens du ser på noe annet?

Men så har du andre ting, du bare ikke fikser, til tross for at du har prøvd flere ganger.
Kanskje er det noe praktisk? Noe fysisk? eller noe psykisk?

Henge et bilde rett, jogge, eller sorg?

Uansett hvilken ramme du velger, sko du har på eller mennesker du mister er det like ille hver gang.

Jeg har det slik, med fødsel.

Jeg har født mer enn de fleste, over dobbelt, faktisk trippelt så mye som gjennomsnittet.
Jeg måtte dra opp kalkulatoren, matte er forøvrig også på lista.
Og det er nesten 5 ganger så mye som den gjennomsnittlige befolkning.

Det til tross,

Fødsel er noe jeg mestrer svært dårlig.

Altså for all del, jeg har født, vaginalt, alle seks gangene.
men jeg har det langt ifra godt.

Psyken mister kontroll, angsten tar over og jeg blir spist opp.
Sakte men sikkert i dagene, ukene mot fødsel mister jeg en liten bit av meg selv.

Det jeg derimot har lært meg, og mestrer godt, er å be om hjelp.
Be om støtte, omsorg og en trygg sirkel rundt meg.

Det tok sin tid det også, vi vet jo alle at det krever sin kvinne, å be om hjelp.
Det fine er at det er så inderlig verdt det.

Og når man har gjort det mange ganger, blir terskelen lavere og lavere, folk stod nærmest beredt nå, som vi ble overrasket med den som kommer nå, til syvende og sist.
Jeg måtte knapt be om det. De stod klare, de jeg trengte. For å støtte meg og oss gjennom denne siste kampen.

Hun hadde endelig fått badekaret for seg selv, og et meget etterlengtet bad var et faktum.
Jeg satt tålmodig badevakt på toalettlokket ved siden av, prøvde å koble litt av mens hun turnet rundt der å nøt stillheten, egentiden, og et deilig skumbad.

Jeg benytter tiden til å skrolle, hadde akkurat svart jordmor som beklagelig måtte meddele at hun ikke kunne ha oppfølgingstime med meg som vanlig pga situasjonen. Hun beklaget, snill og god som hun er og ba hun meg ta kontakt med legekontoret for videre oppfølging mot fødsel.

At det er en klar og tydelig grunn til at jeg går til henne og ikke legekontoret for oppfølging trenger jeg kanskje ikke å si.
Men selvfølgelig, når man ikke har noe annet valg, så er legekontoret helt greit.

Utfordringen nå er bare det at hele legekontoret mitt er i karantene i minst to uker pga en ansatt er påvist smitte

Jeg klarer å holde meg samlet, dette må jo bare løse seg, på et vis.

Så sprakk det, tårene bare trillet uten kontroll.

Gråter du mamma?

Hun i badekaret var tydelig litt tilstede i min verden også.

Ja det gjør jeg, sier jeg og tørker tårene bort mens jeg smiler tappert.
Ja jeg gråter vennen min.

Hun ser på meg en stund, rynker nesa mot meg og prøver å sjarmere meg med et smil.
Hun klarer det.
Jeg må le av henne, sprute litt vann for å få henne å gi seg.
For akkurat nå, kjenner jeg at tårene bare må få trille litt.

Det er fortsatt 3 uker igjen, til fødsel, om jeg er heldig.
Og for all del, mye kan skje frem til da.

Men skal man forholde seg til realiteten, er det mye som tilsier at ikke mye vil være annerledes innen den tid.

Og jeg, fatter ikke hvordan jeg skal få det til.
Frykten for viruset er borte, det er situasjonen jeg er redd.
Hele, forbanna situasjonen.

For all del, jeg vet det går.
Men jeg må ærlig innrømme at jeg vil så inderlig inderlig gjøre dette, den siste gangen til en så god opplevelse som mulig.
Jeg vet hva som skal til, og nå mister jeg brikke etter brikke.

Den tette oppfølgingen mot mållinjen er borte, og nå må jeg pinadø mestre siste runde selv og.

Det skal gå, det må det bare.

Jeg vet bare ikke hvordan.

En dag vil vi vel le av dette og, sier hun og ler nervøst.

Tja sier jeg og prøver å le med.
Jeg merker jeg ikke orker å uttale med stort.

Jeg står på lekeplassen, så vidt fått kneppet igjen jakken over den høygravide magen.
Hun fit og fresh på veien.

Jeg tror vi aldri har snakket sammen før, selv om vi nesten er naboer.
Men nå, takket være (?) Viruset som herjer kloden vår, har vi noe å snakke om.
Ingen is å bryte, ingen sondering av terrenget.

Vi er begge helt sikre på at dette viruset angår oss begge, for det angår jo tross alt alle.
Litt i samme grad som været.

Har dere noen som hjelpe  dere litt eller?

Hva tenker du på, sier jeg.

Nei med tanke på deg og magen, butikken og alt?

Nei, det er jo ikke det, sier jeg og tar et lite magadrag i den grad det er plass til det.
Det er jo litt vanskelig i disse tider, med tanke på smitte og alt.
I det jeg sier det kjenner jeg at jeg så inderlig skulle hatt med meg litt hjelp. Bare det å få alle ut har kostet meg det jeg har å gi i dag.

Ja…jaaa…det er jo sant sier hun og jeg ser tankene hennes farer.

Vi blir stille en stund, flokken rundt oss holder på med sitt.
Det er godt stemning nå, Minstemann sitter i vogna og ler så latteren triller fordi storesøster på 8 tuller, hun på 2 serverer han på 4 litt sølekake og eldstemann og far sparker ball. Eldstefrøken ligger inne og er syk.

Jeg ser jo de har glede av hverandre iallfall.
Ja det har de, så absolutt, men de er søsken. Så her det kort vei mellom lykke og krig sier jeg og ler.

Høres kjent ut, sier hun på veien.

Vi prater litt til, mest om virus, og
så løper hun videre, lett på foten, hjem til sitt.
Mens jeg snur meg og observerer flokken min litt.

Klumpen i halsen sniker seg opp, helt ærlig aner jeg ikke hvordan vi skal ta fatt på den tiden som venter.
Og helt ærlig, så vet jeg neimen ikke om vi kommer til å snu oss og se tilbake på dette og le heller.

For jeg klarer virkelig ikke å se hvilken del av dette vi skal le av.

Akkurat nå, slik situasjonen er, for å beskrive det enkelt, er vi en underbemannet barnehage, med kun to ansatte, hvor den ene er 80% sykemeldt, og vi mangler vikar. Begge er også 100% ansatt i et annet firma.
Begge ansatte har i tillegg dobbeltbooket seg, og må utføre begge arbeidsoppgavene samtidig, i tillegg til at de har sagt ja til å undervise en 2. klassing, 4. klassing og 7. klassing.

De har ansvar for personal, innkjøp, økonomi, markedsføring og ikke minst, så er de foreldre i tillegg med tilhørende oppgaver som omsorg og stell.

Det sier seg vel egentlig selv, dette er mission impossible, for dette er ikke snakk om 2-3 dager, men 14, en halv måned og som en bonus, eller topp på kransekaka om du vil, er det uvisst om hverdagen venter rundt svingen langt der fremme.

Så kan du kanskje si, at vi selv har satt oss i denne situasjonen.
Jeg kan på mange måter være enig med deg.

Men hvem i huleste hadde kalkulert at det skulle komme en internasjonal pandemi 3 uker før termin med sistemann og slå ut hele verden, Norge og nabolaget ditt i det de driver med i dag?

Vi takler vår normale situasjon godt, veldig godt, og trives med den.
Helt ærlig føltes vi oss nærmest uovervinnelig, vet det høres klisje ut, men sammen er vi sterke.
Og når vi er så mange, så er vi pinadø sterke og.

Men vi er ikke uovervinnelig, det vet vi nå.
Alt som skulle til var å få noen uker med sykdom på rappen, et dødsfall i nær familie, en høygravid forelder med angst og en pandemi.

Jeg er redd, skal jeg være ærlig.
For mye om dagen.

Mest av alt hvordan vi skal komme oss ut og gjennom dette, hvordan siste innspurt på mitt svangerskap blir, om jeg må føde alene, om vi klarer å holde oss friske, om vi klarer å strekke til ovenfor barna våre i denne perioden og ikke minst hvordan arbeidsplassen vår er når dette er over.

Jeg må innrømme at den dagen dette ble vedtatt, at landet skulle stå på vent, så jeg kanskje litt lett på det hele.
Mulig det var optimisten i meg som ropte høyest. Men min første tanke var, skal jeg være helt ærlig.
Dette må vi ta som en bonus ferie, pust i bakken. Litt kvalitetstid sammen før babyen kommer og okkuperer det meste av tiden min.

Jeg glemte i et øyeblikk der at jeg er høygravid, ufattelig sliten, skolebarna skal ha undervisning, barnehagebarna skal opprettholde rutinene, og at vi så langt ifra har ferie fra butikken som trenger oss mer enn noen sinne.

Og at vi oppi alt dette, skal sørge for å holde oss oppdatert, for å holde regler og anbefalinger.

Det tok ikke lang tid før jeg innså alvoret.
Det gikk nok ekstra opp for meg når formen min skrantet og jeg ikke fikk hjelpen jeg trenger på sykehuset, fordi alt står på hodet.
Absolutt alt.

Jeg er redd, nevnte jeg det?
For konsekvensene for dette i etterkant.
Alle arbeidsplassene som må jobbes tilbake igjen, for alle barna som har vært hjemme i minst 14 dager og som kanskje ikke burde vært hjemme så lenge pga tilstanden i huset de bor i, for hvor mange som blir syke, i værste fall dør og helsen til de som må kjempe seg gjennom viruset.

Jeg vet jeg startet dagen med en lykke innlegg, og jeg prøver, virkelig å holde hode hevet og motet oppe…men…

Jeg er redd, skikkelig redd.