Smabarnsforeldre.no Ord fra vår hverdag med syv barn

Jeg føler meg omringet av gruff og gørr om dagen.
Virus oppdateringer rundt hvert et hjørne, dødsfall i nær familie og alt som følger med der,
og jeg vil og velge å dra frem en kropp som skranter mot slutten av et langt svangerskap, og sykdom som har gått fra den ene til den andre og det ene viruset etter det andre i huset her.

Lista er lengre, men jeg stopper der.

Selv om jeg har aller mest lyst til å stappe hodet ned i sanden og vente til alt er over, vet jeg jo at innimellom alt har jeg så inderlig mye å være takknemlig og lykkelig for.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tror det er viktig, oppi alt å holde fokus.
Det riktige fokuset.

Og med så mye frykt og skummel info som omringer oss er det lett å glemme alt det gode vi også har. For det er der, mye av det, enda

Så derfor, tenkte jeg å lage et skikkelig kontrastinnlegg oppi det hele,

ramse opp, med rak rygg og hevet hode,
Om jeg skriver de for meg selv eller dere er jeg ikke sikker på, men her kommer de:

10 ting som gjør meg lykkelig.

Barnelatter
Det er den vakreste lyden. Babylatter, herlig trillende toddlerlatter, eller knisete, hemmelig tenåringslatter.
Og jeg, er så heldige å ha 6 slike latterprodusernde krabater i hus, er det noe vi gjør ofte, er det å le.

Musikk
Musikk kan gjøre en enorm forskjell, og her i huset hører vi MYE på musikk.
Musikk kan få meg til å føle mye, også glede. Så her er det fokus på happy musikk om dagen.
Musikk som gjør at det kribler litt i kroppen, rocker i foten og varmer i hjerte.

Sol.
Selv om jeg kanskje ikke er så mye ute om dagen, så gjør sola noe med meg uansett.
Lyset, varmen, og ikke minst hva den gjør med utemiljøet vårt.
Smelter snø, får ting til å spire og gro og gjør luften varmere.

Søskenkjærlighet.
Jeg skal være ærlig og si at jeg må lete litt etter øyeblikkene, eller iallfall være årvåken.
For krangling og bråk overskygger fort en magisk stund hvor to finner hverandre i alt kaos.

Sjokolade.
Mmmmmmmmmmmmmmmm

Leggetid
Oh yes, leggetid gjør meg lykkelig.
Hver eneste dag, uansett hvordan dagen har vært. OM den har vært bra er det deilig å legge lykkelige barn i seng, om den har vært tøff er det usannsynlig godt å få ørlitt leggetid før man må legge seg selv.

En god klem.
Vell det er vel kanskje litt dumt å fokusere på i disse tider, men så er jeg så endelig heldig å ha 7 mennesker å klemme på i dette huset, så Coronatider til tross, her klemmer vi masse.

Truls Svendsen.
Det er bare noe så ekte, og godt med den mannen, og selvfølgelig kommer min ektemann foran i rekken….. men det er ganske obvius, Truls gjør meg glad, rett og slett.

Duften av gjærbakst.
Og smaken selvfølgelig. Men har vi en seig dag her i huset, ender jeg ofte opp med å bake.
Både fordi vi da får noe å gjøre sammen og ikke minst noe hyggelig å kose oss med etterpå.

snapchat.
Tenk at et sosial medie er på lykkelig listen min.. men faktisk, snapchat er der uten tvil.
Ikke bare får jeg magiske øyeblikk fra dere, jeg får også gode samtaler, tips og råd og erfaringer.
I tillegg minner alle minnene som popper opp meg på at tiden går fort og den må verdsettes.

Hva gjør deg lykkelig? Del med meg under så spammer vi hverandre med litt lykke !

Du er ikke frisk?

Nei jeg er ikke det, sier jeg og skjønner nesten umiddelbart at dette blir vanskelig.

Jeg er forkjøla, sier jeg og rensker stemmen.

Sikker på det? Sier hun bak disken.

ja sier jeg, helt sikker.

Har du testet deg?

Nei det har jeg ikke, men har hatt tett dialog med legen, og vi har konkludert med at dette er en helt vanlig forkjølelse.

Men hva gjør du her når du ikke er frisk?

Vell, timen jeg skal på er akutt, og nødvendig.

Jeg merker jeg begynner å bli nervøs, jeg har grudd meg til timen, samtidig som jeg gledet meg til å få den unnagjort.
Få noen svar og kanskje noen som kunne hjulpet meg litt med plagene.

Jeg må nesten ringe kirurgen først jeg, sier hun og peker på en stol som står helt alene i en gang utenfor venterommet.

Jeg går dit og setter meg, ser det diskuteres der inne.

Det går noen minutter før hun kommer ut.
Jeg må be deg gå ut å vente, kirurgen vil ringe deg når vi vet om vi kan ta deg inn.

Jeg tusler ut, og kjenner klumpen i halsen.
jeg som har gått å vært redd lenge nok nå, ser at undersøkelse bare sklir lengre og lengre unna.

Jeg venter en god stund, så ringer telefonen.

Jeg kan dessverre ikke slippe deg inn på avdelingen med de symptomene du har, jeg kan heller ikke sende deg hjem.
Så om litt vil det komme en lege ut til deg, med smitteutstyr. Henne skal du følge etter, også undersøker de deg, ikke for det du skulle, men for å utelukke corona.
Så får vi ta alt derifra.

Ikke lenge etter vi legger på kommer hun, med munnbind og fult utstyr.
Jeg merker jeg vil at vi snur og går inn raskt, redd for å skremme mennesker som sitter å venter rett innenfor.

Ta på deg dette, sier hun og gir meg et munnbind.
Følg etter meg, og ikke ta på noe.

Jeg smetter på meg munnbindet og følger etter.

jeg blir ført inn på et isolat og hun ber meg vente i sengen.
Rett etterpå fylles rommet med fire mennesker, 2 leger, 2 sykepleiere.
Alle i gule dresser, vernebriller, munnbind og hansker opp til albuen.

Jeg får forklart prosedyren, en test blir tatt og en blodprøve unnagjort.

Så må jeg sitte å vente, svar på blodprøvene først.

De var ok, dermed kan min akutte undersøkelse vente litt til, iallfall til corona resultatet er avgjort.

Det måtte jeg vente et døgn på.

Jeg fikk meg en knekk, såpass ærlig skal jeg være. Og gråt mine modige tårer til sykepleieren som kom inn og sa hun skulle følge meg ut.

Kanskje ikke så rart, etter å ha vært gjennom en tøff prosedyre for undersøkelsen jeg skulle gjennom. Grudd meg, vært redd og bekymret og ikke minst gledet meg med skrekkblandet fryd til å få et svar.

Så går alt ad dundas pga litt groggy stemme.
Samtidig er jeg takknemlig for at de tar dette på alvor. Men når bedømmer vi hva som er mest alvorlig?
En akutt undersøkelse for å utelukke alvorlig sykdom, eller en coronatest fordi man har litt sår hals?

I dag fikk jeg dommen.

Ikke smittet av corona, bare en forkjølelse.
Slik som vi trodde. Og med andre ord, alt oppstyret unødvendig og jeg gikk glipp av undersøkelsen.

Men, igjen, tenk om, enn hvis, hva om testen hadde vært positiv?

Forhåpentligvis får jeg ny time raskt og får tusle gjennom og inn til avdelingen da.

Feberen har vart i mange år her i huset, sammenhengde og eviglang feber.

Som har smittet, fra den ene til den andre, og når du først har fått den, så sitter den… hardt.
Faktisk tror jeg den er umulig å bli kvitt.

Jeg snakker ikke om influensa, eller omgangssyke.

jeg snakker om

Frostfeberen.

Den har vart  her i huset siden 2013, og gått i arv og på omgang.

Jeg har mistet telling på hvor mange ganger let it go har gått her i huset,
Vi har variert, for egen psykisk helse, i språk og sanger.

Blir du med å lage snømann.
Love is an open dor

I sooooommmmmmeeer.

Filmen har reddet mang en tidlig morgen, sykdomsrunde og lang søndag.

Helt ærlig, vet jeg ofte ikke hva jeg skulle gjort, uten Elsa og Anna, og fantastiske, herlige, omsorgsfulle  Olaf.

Også, akkurat i grevens tid, når filmen begynte å bli tynnslitt (til tross for at den er digital), og sangene begynte å gi meg små symptomer på halsbrann og migrene og Elsa kostymet knapt hang sammen.

Ja da reddet du oss igjen Disney.

Frost 2 kom,
endelig, velkomment og veldig veldig etterlengtet.

Jeg må innrømme, jeg satt der i salen og felte noen tårer før filmen hadde begynt.
Du aner ikke, hvor godt det var med et gjensyn av de kjente karakterene, men i ny drakt og med ny historie.

Vi fylte kinosalen med våre soldater, hadde nedtelling til premieren.
Sommerfugler i magen og store øyne på alle mann.

endelig!

Det føles ut som en evighet siden vi satt der, i kinosalen, samlet sammen med den fineste illustrerte familien vi vet om.

Og nå er savnet stort.
Veldig.

Faktisk enormt.. iallafall nå.

I går skjedde det, i over 14 dager skal vi være sammen.
Alle sammen, innestengt så mye som mulig, for å hindre et grusomt virus å spre seg.

Og vi skal gjøre så godt vi kan med å holde oss for oss selv, samtidig som vi skal holde oss samlet, rent psykisk.

Derfor, kjære disney, ber vi deg.
Så inderlig, dypt og ekte.

SLIPP frost2 NÅ.

Redd oss, med noen timer eller fem(ten) med underholdning på de lengste dagene.
Samle oss for en hyggestund, gi oss et lysglimt.

Gi oss frost2.

Jeg vet jeg vet, mai 25 er datoen,
Men gjør et unntak, for oss slitne småbarnsforeldre som gjør en innsats for samfunnet.

Vi trenger

Anna, Elsa, Olaf, Kristoffer og Svein.

Enig?
Skriv under i kommentarfeltet under her og deeeeel innlegget så kanskje Disney ser vår bønn.

Disse er supersøte og veldig enkle å lage.

Både vår aller minste og største synes disse er moro å lage.
Man trenger kun dorull, maling, lim og tusj.
Om man har litt ekstra stæsj å lime på blir det bare enda mer moro.

Her ser dere litt av det vi har brukt:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Man starter med å klippe to strimler av den ene dorullen, dette er ørene.

Så Maler man dorull og ørene i ønsket farge, ørene blir ekstra fine med farge inni også.

Vi har valgt å forme ansiktene med litt mer enn bare tusj.
Til tenner har vi brukt glittrende gavebånd, dette er fra Søstrene Grene.

Øynene er også fra Søstrene Grene
Nesa er en strassdiamant vi hadde liggende.

også tegner man på detaljer med tusj

Så limer man ørene sammen, og dytter de ned i åpningen

Og vips så er de mange <3

Ekstra søte blir de om man limer på en liten dusk bak, disse er også fra Søstrene Grene, men kan også lages selv eller bruke en bomulsdott bare.

Vi vil gjerne se resultatene deres, del deres bilder på instagram og bruk #smabarnsforeldre og @smabarnsforeldre

Jeg hadde på mange måter håpet at dette skulle skje, jeg oppfordret jo Erna til dette i går
Ikke at det er noen drømme situasjon for oss, som selvstendig næringsdrivende, foreldre til seks og en temmelig ferdigklekket i magen.

Legg på at jeg i tillegg har blitt syk og far i huset temmelig sliten så har du oss og vårt utgangspunkt.
i ganske mange dager fremover, faktisk nesten helt frem til termin.

Ikke vet vi hvordan vi skal komme oss gjennom, men jeg vet vi gjør det.
Ikke vet vi hvordan det går med butikken vår heller oppi alt.

Det sier seg selv, at dette vil få mange konsekvenser, men det er INGEN tvil om at å ikke gjøre disse tiltakene mest sannsynlig ville gitt oss enda større konsekvenser.

Det er tydelig, at vi har det godt her i landet.
For slike unntakstilstander takler vi nordmenn svært dårlig.

Ikke mange øyeblikkene etter at selveste Erna hadde erklært unntakstilstand og beordret blant annet alle skoler og barnehager til å stenge begynte butikkhyllene å tømmes.

På null komma niks var flere hyller tomme,
Toalettpapir, mel, hermetikk, pasta, hygiene generelt, kjøtt, brød.
TOMT TOMT OG ATTER TOMT.

Iløpet av et lite døgn har vi gått ifra å være selvsikre vikinger som tror vi kan tåle alt.
Til å bli stakkarslige egoister som kun tenker på oss selv og vårt eget beste.

Plutselig tuslet vi alle med stappfulle handlekurver i butikken, med nok dopapir for 6 mnd, pasta til en hel armada og13 bokser tunfisk som vi ellers aldri spiser.

Med desperasjon og skam i blikket fyller vi på umenneskelige mengder mens vi knapt sier et ord til hverandre.
Unngår å møte blikk, og later som ingenting.

Man skulle tro at varelevering var en del av problemet.
Akkurat nå er det ikke et snev av situasjon en gang.

Lagrene til grossistene er mer enn fulle nok (heldigvis), men når vi gjør slike idiotiske handlinger (bokstavelig talt) skaper vi en situasjon som absolutt ikke er nødvendig.

Bare se her hva Margret delte for få timer siden: (trykk på bildet for å komme til innlegget)

Men NÅ kan vi snakke om hysteri.
Og det skummleste er at vi påvirker hverandre.

Jeg har mistet tellingen på hvor mange bilder jeg har sett og blitt delt til med fulle bagasjerom, kjøkkenbenker osv etter en vellykket hamstre tokt. Hvor vi nærmest bader i årsforbruk av sjampo og balsam, knekkebrød, middagsretter og hermetiske varer. Og det å gå i butikken nå, gir en real klump i magen.
Hadde du planer om å stikke innom for å handle litt dopapir og kjøttboller i dag etter jobb er jeg temmelig sikker på at du ble skuffa.

Dette er IKKE en del av dugnaden og hva samfunnet trenger.

Nå trenger vi respekt for karantene, hosting i albuer, godt vasket hender og Antibac lett tilgjengelig.
Nå trenger vi at vi tar vare på hverandre, stiller opp for hverandre og holder klokelig avstand der vi kan.

Ikke en handlekurv full av mel, pasta, hermetikk og klor nok til å holde rent til 2023.

Skjerpings folkens, skjerpings.

Forresten, noen som har bleier i størrelse 5 og en boks med nan?
Hilsen Daniel 1 år.

Jeg går rett på sak Erna, har ingen planer om å informere deg om antall smittede, økningen siste døgn eller risiko.

For dette antar jeg du vet, inderlig godt.

For jeg regner med, at du i likhet med meg, blir eksponert, uansett hvor vi ser om viruset som for noen timer siden ble kategorisert som en pandemi.

Altså et internasjonalt utbrutt, ute av kontroll.

La oss tygge litt på det.

ute av kontroll.

Hva er det som gjør, at vi her i iskalde nord har så klokkeklar tro på at vi fortsatt har kontroll?

Tallene eskalerer, nye smittede for hver gang jeg trykker oppdater.
Viruset har kommet nærmere og nærmere og i dag, til kommunen hvor jeg bor.

Og for noen knappe minutter siden, åpnet jeg en mail fra barnehagen om at en familie
i vår barnehage er satt i karantene.

Likevel, var alle velkomne i barnehagen.
Iallfall alle som var friske.

Hva er det som gjør at vi tenker at dette går fint,
Når INGEN andre land med så stor spredning vi allerede har oppnådd,  har fått kontroll?

Jeg vet, jeg vet, dette viruset er ikke farlig for oss halvfeite friske nordmenn som tåler en sjau eller to.
Men hva med de som ikke tåler det.

Slik som han som jeg har i hus, som er minst og mest sårbar?
Eller han som er ufødt i min mage, som jeg ikke vet helsen til før han kommer ut?

Hva er årsaken til at vi ikke velger å lære av de som har ble rammet før oss, som har “gått under” og har flere døde på listen.
Hva er årsaken til at vi tror at det skal være så annerledes her.

Viruset er kanskje ikke farlig, for alle, men gir det oss noen rett til å gamble?

Jeg, forstår ikke hvorfor myndighetene ikke iverksetter strengere tiltak med en gang.
Vi kan alle være enige om at viruset har ankommet landet, hvorfor ikke gjøre de tiltakene vi kan for å prøve å gjøre vår skjebne til en annen enn de tidligere rammede?

Kan vi ikke i hvertfall prøve?

Danmark prøver, de stenger skoler.
De har færre smittede enn oss, de gjør drastiske tiltak, stede for å sitte å vente på at det blir værre.

Jeg vet at vi kanskje ikke er den fødte dugnadsnasjonen.

Men her synes jeg jammen meg vi kan ta i et tak alle sammen.
En nasjonal dugnad hvor vi alle tar kampen mot viruset.
Skjermer de sårbare og ikke minst kanskje få stoppet denne dritten?

Se hva større bedrifter gjør? Se hva som skjer med idrettsarrangement, konserter og andre happenings?

Det vil koste samfunnet vesentlig mindre, å gjøre drastiske tiltak nå, stede for å satse på at vi tåler støyten.

Jeg snakker selvsagt om å gå i Danmarks fotspor.
Steng skoler og barnehager.

Eller i det minste oppfordre de som kan og har mulighet til å holde barna hjemme, særlig de selv har fått hjemmekontor.
På den måten kan vi iallfall kanskje minske smitten.

Så kan vi kanskje sammen stoppe dette.

Erna, våkn opp!

Det er helt merkelig hvordan resten av verden bare tuter avgårde selv om du føler alt stopper opp.

Hvordan folk bare lever sitt helt vanlige liv, når ditt er snudd oppned og alt står på tvers.
Jobb, skole, barnehage, middagslaging, alt blir annerledes, selv om det er helt vanlig.

Ting føles som et ork, selv om man alltid har gjort det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Årsaken er klar, den bare er så brutal.
Sorg.

Tillat deg å kjenne på sorgen, sier de.
Men hvordan vet jeg hvordan den føles?

Tom?
Mektig?
Uoverkommelig?
eller bare litt, annerledes?

Det var rart å komme hjem, men også godt.
Her gikk livet sin vante gang,

videre.

Ungene herjet, kranglet, lo, gråt.

De var både trøtte, sultne og trengte stell som alltid.

De tullet, fjaset og og lekte.

Selv om jeg, akkurat hadde sett noen dø.

Det var rart, men også uendelig godt.

En prat rundt et middagsbord, pølser i brød og saft i glasset.
Enkelt, men veldig godt.

Barna får vite, takler det på sitt vis.
Noen knapt berørt, andre med tårer.

Det er lov, å reagere,

akkurat slik man føler for.

“Takk for maten”

Så går livet videre igjen.

Lek i lesekroken, barne-tv på skjermen, spillelyder fra loftet.

Bleie som må skiftes, tann som må pusses.

Livet går videre, selv med sorg.

Og jammen er det godt.

Ta vare på deg selv og de du er glad i.

Sokkene på de små nyfødte bena blir både krøllete og klumsete tatt på.
Pappan står klar i bakgrunnen med bilstolen.

Hun løfter den lille kroppen opp, lar den hvile litt på skuldra før hun gir den videre til pappan som plassere den lille trygt og godt i stolen. De står begge to ved siden av hverandre, ser utover rommet, han røsker mor inn i armkroken og kysser henne på panna.

Så tar hun jakken på, de slukker lyset og går ut.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det regner, ikke sånn stille romatisk regn, men ruskete, hardt og piskete.
Slår mot ruta jeg sitter bak.

Regner mer og mer, tilslutt ser jeg ikke inn i det mørke rommet lengre, og blir dratt tilbake i virkeligheten.
For et lite øyeblikk glemte jeg både tid og sted.

Jeg sitter ikke alene, vi er i grunnen for mange inne på det lille rommet, luften er tung, og det er stemningen også.
Vi har våket i hele natt, to generasjoner over den tredje.

Den eldste og de yngste sitter her. Den midt i mellom ligger i en seng.
Hun sover, og puster.

Det vi vet er at av hennes siste åndedrag.

Hun har ikke åpnet øynene på lenge nå.
Bare ynker og lager litt lyder når smertene kommer tilbake slik at vi må trykke på den rød knappen for å få mere medisiner.

Jeg hadde ikke kjent henne igjen, om jeg ikke hadde vist hvem som lå der.
En tynn kropp bestående av ben og skinn.
knokler som stikker ut, armer full av blåmerker og tydelig preg av sykdom.
En kropp og en kvinne som har kjempet hardt.

Jeg vet godt hvem hun er.

Det er mamma.

Det snufses med jevne mellomrom, akkurat som om følelsene går i berg og dalbane.
Plutselig er det en som gråter, så ler vi litt, så blir det stille, så snakker vi litt,  så gråter noen igjen, så ler vi litt..
Slik har vi holdt på flere timer.

Og alt vi gjør og har gjort det siste døgnet , er å vente på at noen skal dø.
At hun skal dø.

At mamma skal dø.

Det føltes umenneskelig, forferdelig og grusomt.

Ingenting du får gjort, bortsett fra å lindre, låne en hånd og være der.
For henne, og for hverandre.

Kreften valgte å ta henne fra oss på kvinnedagen.

Helt plutselig, selv om det kanskje var ventet.

Kreften tok henne, hardt og brutalt.
Bakholdsangrep uten noen mulighet til å forsvare seg.

Hun prøvde det meste, har jeg hørt.
Cellegiftkurer hardere enn man kan forestille, operasjoner farligere enn man kan tro.

Kroppen stod i det, helt til den var knappe 34 kilo tung og full av kreft til tross alle tiltak.
Og selv om den ikke klarte å stå på ben som hadde bært henne i 54 år, selv om stemmen ikke klarer å si et ord, hadde hjerte fortsatt kraft og lungene fortsatt vilje.

Jeg kjenner spark i magen, for en kontrast, å bære frem et nytt samtidig som man sitter i et lite rom og
venter på at et annet tar slutt.
Om få uker er han her, om få timer er hun borte.

For alltid.

På mange måter har jeg følelsene litt utenpå.
Vet ikke helt hva jeg skal føle, det er kanskje vanlig?
For å mye å forstå og føle?

Jeg hadde det da, og har det fortsatt.

Det ble aldri slik det skulle vært, mellom meg og hun som ligger der i sengen.
Hun prøvde kanskje, iallfall innimellom.

Men psykisk sykdom og avhengighet stakk stadig kjepper i forholdet vårt.
Og etter gjentatte ganger med slitasje, blir alt slitt, uansett hvor tykt det er i utgangspunktet.

Uansett vil hun alltid være mamman min.
Hun som har gitt meg livet.

Uten henne ingen meg, og det har jeg å takke henne for.

Hun gav meg liv, jeg fulgte henne inn i døden.

Hun er dø.

En rar og tom setning, alt er så endelig.

Døden.

Det er over, helt over.

Minnene er der, sårene også.
De blir forhåpentligvis til arr som blekner i solen.
og minnene godt lagret der hvor de passer best.

Kroppen er nesten nummen, det gjør noe med en å se en kropp ta sine siste åndedrag.
Se en kropp kjempe til siste slutt.

Det gir en helt egen respekt, til kroppen og til livet ikke minst.

Dagene som kommer skal jeg bruke med mine nærmeste.
Kose, klemme, si hva jeg har på hjerte.

La ingenting bli usagt.

Leve.

Det høres kanskje rart ut lille venn.
Men jeg vil bare si takk.

Jeg sier det på mange måter ikke nok, når jeg tenker meg om, sier jeg det kanskje ikke i det heletatt.
Jeg mener, jeg gir deg gode ord som, elsker deg, stolt av deg, glad i deg.
Men takk, sier jeg sjelden. Alt for sjelden.
Men du skjønner lille venn, jeg har mye å takke deg for.
Du og alle dine fine, flotte søsken.

Jeg blir sliten av å være mamma, skikkelig sliten, frustrert, oppgitt og la oss ikke glemme,  noen ganger vanvittig lei.
Lei av å være mamma, av å stadig ha noe å gjøre, av å aldri få fullført noe og ikke minst, noen ganger blir jeg veldig lei deg også.
Helt sant.

Men vet du hva det rare er?
At du tilsynelatende aldri blir lei meg.
For selv om jeg er sur og lei, irriterert og glefsende, kommer du likevel og ber å få sitte nær meg,
Selv om jeg tramper og stamper, kjefter og smeller, så ber du om å få en kos.

Selv om jeg dytter deg unna, når du trenger meg mest, kommer du igjen.
Og igjen
og igjen.
Helt til jeg klarer å tenke klart og ser at en klem fra lubne hender på ei på 2,5 er viktigere enn en
ulest mail som har ventet en halv dag.
Du skjønner det er ikke alltid så lett, å være voksen heller.
Men takket være deg og resten av flokken, finner jeg styrke og mot til å fortsette.
keep going.

Takk, for tålmodigheten din, som liten må du finne deg i mye venting.
Takk for forståelsen din, selv med få ord, forstår du ofte mer enn meg.
Takk for godheten din, den varmer mer enn du aner.
Takk for nysgjerrigheten din, den lærer jeg av hver eneste dag.
Og viktigst av alt, takk for at du alltid er glad i meg,
uansett hvor voksen jeg er

Noen ganger, føles det bare ut som alt bare baller på seg.

Den ene dritten etter den andre ramler på deg, og før du aner det står du med møkk opp til halsen og du har ikke annet valg enn å knipe igjen munnen, selv om det lukter ekstra ille når du bare puster gjennom nesa og håpe det ikke kommer mer.

Livet er ikke for pingler, det får vi alle erfare i mindre eller større grad.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noen ganger tar jeg meg selv i å bli imponert av denne kroppen jeg har festet hodet på og ikke minst hodet.
Hvor mye fysisk og psykisk påkjenning den tåler uten å knekke sammen.

Sett utenfra tenker jeg den burde ristet som et aspeløv akkurat nå.

Men jeg står, og det temmelig støtt.

Men hele meg, fra topp til tå er fryktelig fryktelig sliten.

Jeg deler mye her inne, men ikke alt.
Og det kommer jeg ikke til å gjøre nå heller.

Men stede for å bare prate i koder og diffust, kan jeg jo bruke dette innlegget bare for å minne deg på, at de kan foregå mye bak en lukket dør du ikke vet noenting om.

At vi som medmennesker nærmest har et lite ansvar, for å bry oss om og ikke med.

Vi har en tendens, de fleste av oss, til å skulle klare alt selv.
Å be om hjelp sitter langt inne, rart egentlig, når vi vet så inderlig godt at det er akkurat det vi trenger.

Går det bra?

spør vi.

Ja,

svarer vi alltid.

Selv om det ikke alltid stemmer.

Selv om vi kanskje måtte bruke 15 min ekstra på badet før vi mannet oss opp for å handle melk og brød.
Selv om vi våknet med en klump i magen og en overveldende følelse av å ikke vite hvordan man skulle komme gjennom dagen.

Selv om vi gråt oss i søvn natten før, uvell av alt som står på, lei, ensom og utmattet.

Ja, svarer vi.

Alltid.

Alle har vi vårt, men de aller fleste av oss har også litt å gi, og for noen er litt, ufattelig mye.

Kanskje burde vi heller spørre,

Hvordan går det med deg?

Her kan vi fortsatt svare bra, selv om alt står på hodet.
Men terskelen er kanskje lavere til å svare.

Joda…

Det fredag i dag, helg og kanskje til og med fri?
Tid med familie, venner, eller bare roe ned?

La meg komme med en utfordring.

Om du selv er en av de som har litt å gi, gi i helgen.
Om det så er ferske boller i en kurv på døra, en luftetur med hunden mens den vordende mor får tatt et bad,
en telefonsamtale du burde tatt for lenge siden, eller en invitasjon til middag.

Vit at du kan gjøre forskjell for noen.

Strekk ut en hånd, gi en klem, gi litt, det kan bety så mye.
Inspirer barna i huset til gode gjerninger, til å bry seg om, og se at de kan gjøre en forskjell.

Og enda bedre er det om vi kan skryte av oss selv litt også. For om man gjør andre godt, er det ekstra hyggelig å få en klapp på skuldra også.

Så bruk kommentarfeltet, fortell meg, hva du gir i helgen.

Tar du den?