Smabarnsforeldre.no Ord fra vår hverdag med syv barn

Man leser om det over alt, og jeg skal nok innrømme at det kan bli i overkant slitsomt.

Antall smittede telles regelmessig, tallet øker sakte men sikkert. Både i verden og i Norge.
Media tipser om hva vi bør gjøre, ikke gjøre og serverer oss statistikker om dødelighet og antall land viruset er i for øyeblikket.

Livekart hvor vi kan følge smitten, som sakte men sikkert brer seg utover jordas overflate.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det kan bli for mye, selvsagt kan det det.
Men likevel vil jeg tørre påstå at vi trenger det.

Jeg tror ikke media bare er ute etter klikk og likes, jeg tror de er ute etter å gjøre oss bevisste.
Et tappert forsøk på å gjøre oss mer opplyste over situasjon og ikke minst konsekvenser.

Og til en viss grad fungerer det jo,

Det er av en grunn at det er utsolgt for Antibac, engangshansker og munnbind.
Og at elevene har kurs i hvordan holde for munnen riktig og ikke minst fokuserer ekstra på håndhygiene.

Men selv om vi er bombadert, daglig over alt, ser det ut til at vi ikke tar det innover oss.

Konatil oppsummerer det hele greit, Norge er fult av idioter skrev hun i går, og refererte til mennesker som er satt i karantene, som ikke får være på jobb pga smittefare, men som likevel synes det er helt innafor å både ferdes til butikken og på treningsstudio. Og hun har så inderlig rett.

Vi er tydeligvis idioter, som driter en lang mars (på godt norsk) i anbefalingene, for de føler jo seg tross alt helt ok?
Iallfall ok nok til å både handle og trene.

Så er kanskje ikke koronavirus farlig for de fleste av oss, og det skal vi være temmelig glad for, for dette er tydeligvis smittsomt. Men hva med alle de som mest sannsynlig vil få store konsekvenser ved å bli syk, eller som i værste fall mister livet om de er så uheldige å bli smittet.

Er den turen på tredemøllen virkelig verdt den risken?

Er ikke dette det vi kan kalle idioti?

La meg gi deg et eksempel, sånn for å gjøre det hele konkret.

Ser du han karen her?

Livsglad, sjarmør som stadig får hele  familien til å le og smile.
Godhjertet, nysgjerrig og en hel verden å utforske.

Han elsker å rive tårn, poppeloppane, at mamma synger og ullteppet strikket av hans bonusbestemor.

Han er 13 mnd, så vidt begynt på sitt eventyr.

Han, vil trolig takle korona viruset svært dårlig, trolig bli alvorlig syk, i værste fall….

Jeg orker ikke skrive det.

Du skjønner tegninga.

Spørsmålet her er vel egentlig, hvem er det som skal ta hensyn her?

Vi halvfeite robuste nordmenn som tåler en sjau eller to, eller han?

Er det du som har fått beskjed om å holde karantene som skal holde deg inne, eller er det han?

Skoler stenges, flyruter kanselleres, idrettsarrangementer arrangeres uten tilskuere, konserter avlyses.
Alt sier at dette viruset kødder vi ikke med. Så enkelt er det.

Selv om dødeligheten er så lav at den trolig ikke vil påvirke akkurat deg, er den høy nok til å ta hensyn til:
Slik vi holder på nå, vil viruset vinne. Om ikke vi tar hensyn, viser viruset og andre respekt vil det fortsette å spre seg, mutere seg og bli sterkere og sterkere.

Vi er lei hysteriet, det sier vi alle, men vi trenger det tydeligvis.
For selv om vi er omringet av fakta om situasjonen, fnyser vi av den og leker superhelter som kjemper mot det grusomme viruset.

Enn så lenge har vi ingen superkrefter, men viruset har lomma fullt av kryptonitt.
Det er det på tide å innse.

Vi sitter på gulvet du og jeg.

Du klapper iherdig i det bilen fullfører spiralen og triller ned på lekematten.
Oooooj sier du og kaster deg over bilen for å gjøre det igjen og igjen og igjen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ferden går videre til lekekassen.
Det er på tide med dagens første utplukk, første av temmelig mange.

Det er ganske utrolig å tenke på at for ca 400 dager siden lå du fortsatt inni meg. Fylte magehulen helt og jeg trippet på utsiden og ventet. Utålmodig spent og redd.

Du kom ut, hel fin og fersk. Hjelpesløs og liten, 400 dager senere er det full fart.
Du har allerede lært mye, og er klar for mer.

Nå er magehulen på nytt fylt opp, denne gang av en lillebror.
Du vet det ikke.

Du vet at sauen sier bæ, at kua sier mø og at den lilla bilen er den som kjører raskest ned spiralen.
Du vet at ved å rynke på nesen ved frokostbordet kan du sjarmere deg til en ekstra ostebit og at storesøster alltid har tid til å lese en bok. Alt du har klart å lære, på bare 400 små dager.

Men hvorfor mammas mage er stor, vet du ingenting om.

Han turner på innsiden mens du synger, roper og klapper på utsiden. Han hører deg, føler deg og dine krumspring oppå meg når du nærmest ligger oppå magen når du kravler opp for en liten kos i forbifarten.

Han gir deg noen dult, du enser de ikke, har ikke tid.

At du snart skal bli storebror, vet du ikke.
Det føles ut som jeg sitter der med en hemmelighet, nærmest som om jeg holder noe skjult.
Men alle ser, også du, at magen er større enn den var.
Men for deg er det alt annet enn en voksende lillebror. For deg er det en ekstra stor kule å hvile på når du er så heldige å få komme opp i armene mine og vi skviser plass på fanget

Det gjør meg både trist og lykkelig å tenke på, at du er stor nok til å ikke være minst lengre.
Selv om hjerte mitt sier at du alltid vil være mammas lille prins.

Du er liten nok til å krype inn og akkurat fylle armkroken, men stor nok til å prøve å klare det meste selv.
Om ikke lenge står du på egne ben og går dine første skritt.

Og i magen har jeg ei bror som snart tar sine første åndedrag, men du vet det ikke..

Han vil gjøre deg større enn vi visste du var.
Han vil se opp til deg, beundre deg og lære av deg.

Noen ganger vil dere være venner, andre ganger ikke.

Han er liten, mye mindre enn deg, men han vil gjøre deg større enn minst.
Det er stort…. det du ikke vet.

Jeg var fast bestemt ganske lenge, den idiotiske appen med det gule spøkelse skulle jeg IKKE engasjere meg i.

jeg hadde mer enn nok med mine andre kanaler.
Blogg, instagram og facebook, det var nok.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg husker helt ærlig ikke hvem som overtalte meg, men noen lykkes.
og vipps så hadde jeg laget meg en konto.
Idebankmamma ble nicket, jeg skulle jo ikke bruke det, jeg skulle bare snike og snoke litt på andre.

Så ble det litt private snaps og jeg innså ganske raskt at dette var fryktelig moro, til tross for at innholdet ble borte etter 10 sekunder (slik det da ble) Lettvint, lavterskel og veldig sosialt.

Så skjedde det, flere og flere fant meg, selv om jeg ikke hadde informert noen om kanalen og plutselig var vi en liten gjeng der inne. Jeg ble også kjent med dere, dere som leser, kommenterer og følger på en helt annen måte.

Dere fikk ikke bare se inn i min hverdag, men jeg fikk se inn i deres.
Nydelig, ekte øyeblikk fra småbarnslivet.

Små, store og veldig store øyeblikk fikk jeg innblikk i.
Rier, nyfødte, søskenkjærlighet, første steg, rotete stuegulv, overfylte kjøkkenbenker og vaskerom, tårer på et baderomsgulv og stolte øyeblikk.

Sammen med dere, så jeg hvor vakkert småbarnslivet er.

Det tok ikke lang tid før jeg innså at jeg hadde tatt feil, ikke bare synes jeg snapchat ER ok, jeg ELSKER det.

Det er en helt egen dialog der inne, en helt uten filter, her deler jeg “alt”,

Så tikket den inn, etter en dag hvor sykdom hadde slitt meg ut, og jeg hadde delt både latter og tårer.
stor mage i usexy gravidtruse, grandis til middag og herlige øyeblikk blant en stor søskenflokk.

” Ser du både griner og snørrer på snapp, viser en stor mage i grusom truse uten advarsel også.
Slik jeg ser det deler du alt, så setter pris på om du gir oss en advarsel før vi ufrivillig også blir vitne til en fødsel her inne”

Jeg informerte henne direkte og enkelt om at det aller aller fineste med sosiale medier er at man har egen fri vilje, også her.
Så om det ble for ekte inne hos meg, kunne hun bare trykke “ikke følg”

Det ble stille, så jeg antar hun tok mitt råd.

Men så ble jeg sittende å tygge litt på den.
Deler jeg for mye, blir det for ekte?
Kan det bli for ekte?

Vi kan vel alle være enige om at er det noe sosiale medier sjeldent er så er det ekte.
Unntak finnes selvsagt, men de fleste deler for å inspirere ved å vise de gode sidene, de gode øyeblikkene og fremstille alt godt.
De fleste, har en perfekt verden på instagram.

Ryddige stuer, spretne rumper, matchende barn, perfekte middager og ikke minst, nydelige gravide kropper som bare fryder seg over den magiske tiden og forandringene kroppen går gjennom.

Vi vet jo alle, at det er ikke slik.
Kanskje innimellom, men aldri hele tiden, bare på instagram.

Også min, på sett og vis. Her tenker jeg meg litt ekstra om, legger på et fargefilter, tenker litt ekstra på teksten.

Men ikke på snapchat, der deles dagene slik de er.
Ikke alt selvfølgelig, men det jeg tenker at man trenger å se.
Den virkelige hverdagen, kort oppsummert.

24 timer skvist inn på 5-10 minutter.
Selvsagt ser man ikke alt her heller, men alt på en annen måte.

Fødsel på snap ja, det er kanskje å ta det litt langt?
Kanskje?

Samtidig, tenker jeg at man ikke hadde hatt vondt av å se det.
Jeg kan kanskje til og med påstå at verden hadde hatt litt godt av det?
Man skal faktisk lete lenge etter å få se en ordentlig fødsel, uten filter.

Enten er det sterkt overdrevet med hylende gjennomvåte kvinner som glefser og kjefter.

Eller freshe nysminket nybakte mødre med ferske søte, bløte bylter på brystet som bare kom ut.
Det finnes noen tv dokumentarer som er i nærheten, men, har du noen gang sett en morkake bli født på tv?

Jeg har sett MANGE fødsler , og har enda tilgode å se en morkake på tv.

Slapp av, jeg kommer ikke til å føde på snap, der går nok min grense. Tror jeg…
Ikke fordi jeg er redd for å vise, men fordi jeg er så langt ifra meg selv akkurat den stunden som jeg kan bli.

Angsten preger meg, og jeg har mer enn nok med å håndtere den og riene.

Men for all del, her kommer en advarsel allerede nå, barseldagene, barseltiden og alt som følger med, blir vist uten filter.
Med tårer, snørr og gørr, kanskje til og med en sliten mammamage i usexy mammatruse.

Hvorfor?

Fordi jeg tror at folk trenger å se det, for å vite at de ikke er alene, selv om det føles slik.
Også velger jeg å tro såpass om folket, at de også ser at de enkelt og greit kan trykke “ikke følg” om det blir for mye,
eller for ekte om du vil.

Og om du vil ha det ekte, følg meg gjerne 🙂
Du finner meg HER

Så skal vi så absolutt ikke legge skjul på at det tærer på å være foreldre til seks små soldater og en vellagret i magen.
Men så gir det såpass mye at det hele er verdt det.

Men så star man der, midt i perioder som tar mer enn de gir.
Og både jeg og mannen synger på siste versjet.

Hvor man kjenner på at man ikke strekker til, får ikke trøstet nok, pleiet nok, bysset nok, kost nok,
og kanskje vikigst av alt, sovet nok.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Akkurat nå, er vi i ferd med å legge en slik periode bak oss.
Den gyselige grusomheten omgangssyken har vært så hyggelig å stukket innom,
og våre barnehagebarn har vært nede for telling.

Noe som har innebært usannsynlig mye klesvask, oppkast på de utroligste plasser, og en nattesøvn med ett øye oppe og makspuls til det minste hark.

Det krever to, hele natten, når to er slik syk, og man i tillegg har en med feber og influensa symptomer.
Det er det igrunnen ikke rart vi ligger som slakt, på hver vår sofa når klokka nærmer seg leggetid dagen derpå.

Så skjedde det da, jeg slumret, og mannen sluknet totalt.
Alle små lå helt rolig, Daniel pludret i lekegrinden, og de andre så på tv og vi nøt stillheten.
Så plutselig ut av det blå, står spruten som en prosjektil ut av Jonatan som vi trodde var ferdig med å kaste opp.
Utover hele sofaen, og seg selv.

Jeg skjønte at her måtte det skje noe raskt om sofaen vi er så glade i skulle overleve.

Med dårlig bekken, alt for stor mage, ser jeg at den kjappeste løsningen er å dytte til mannen som er så dypt inn i drømmeland at han snorker. Du må opp, du må opp.
Jan-Anders (som han heter) du MÅ opp, Jonatan kaster opp.

Mannen (som jeg kaller han til dere) skyter opp øya, men om han er våken eller ikke er jeg usikker på.
Han spretter ut av sofaen og er i tydelig krigsmodus.
Helt vill i blikket skyter han fart mot lekegrinden.

Neeei ikke Daniel sier jeg, Jonatan.

Han som ikke var så frisk som vi trodde sitter å gråter i sofaen, de som satt rundt han har skygget banen for lengst.

Hva!? Hva!? Si sier mannen mens han fortsetter i retning lekegrinda og plukker opp Daniel som skjønner svært lite.

Han holder den lille pjokken på ett år som om han skulle vært en AG3 og han selv omringet av fiender bak en hver busk.
Han svinger den lille gutten fra side til side mens han forskrekket ser seg rundt.

Ikke Daniel sier jeg, JONATAN!!

Jeg ser far selv tydelig var såpass langt inn i drømmeland at han først NÅ er i ferd med å entre den virkelige verden.
Jeg spretter opp raskere enn jeg burde og griper tak i Daniel før han slipper han rett i gulvet.

Jeg får tak i den lille forskrekka karen som har blitt svingt rundt og gjentar.

Ikke DANIEL, men J-O-N-A-T-A-N!!!

Jah, nettopp sier far og endelig setter han snuta i riktig retning.

Det er neimen ikke lett.

Å bare ta en liten dupp på sofaen..

Reklame | KaroPharma

//annonse

Om vi hadde flaks eller uflaks kan diskuteres.
Det ble jo tross alt ingen syke barn dager, men det er klart en sommerferie hvor man gjør unna fire stk med vannkopper, blir kanskje ikke helt den ferien man hadde tenkt.

Vi hadde vår egen lille vannkoppefest med andre ord.
Hvor smittsomt det er fascinerte meg, som ild i tørt gress hoppet prikkene fra den ene til den andre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men det som fascinerte meg aller mest, var hvor forskjellig hver enkelt barn taklet viruset.

Jeg fikk vite (av erfaring fra andre) at minstemann som vi skjønte kom til å bli smitta. Mest sannsynlig knapt kom til å få prikker, vel han var temmelig prikkete for å si det mildt. Fikk og vite at jenter ofte fikk færre prikker enn gutter, vel det kan jeg også avkrefte. Og vi erfarte også at noen får feber, andre ikke, noen klør knapt, andre klør så det preger både natt og dag.

Vi hadde en 8 åring med feber, null kløe men med vannkopper så tett i tett at man ikke så hud, og vi hadde en to åring, uten feber, men med veldig kløende og markerte prikker som satt så dypt at hun har arr midt i panna i dag.

Vannkopper er jo ikke farlig for de aller fleste, men det kan være en på kjenning for både liten og stor.
Det er vondt å se de små har ubehag, og det er vondt å ikke få ordentlig søvn på lenge.

Vannkopper er ekstremt smittsomt, så om man har omgått noen med disse prikkene, så må man belage seg på å få de, så enkelt er det. Men heldigvis er det (for de eller fleste….det finnes jo unntak der og) et engangstilfelle.

Det finnes mange kjærringråd når det kommer til vannkopper, man kunne dyppe ungen både i det ene og det andre, tilsette krydder, urter, salter, oljer i vannet. Og det er klart noe har en effekt, men vi opplevde at de fleste kun virket der og da.

Daniel hadde først bare et par prikker, disse fikk skorpe fort og da vet man jo at smittefaren skal være temmelig over.
Derfor valgte vi å pakke sakene og dra på vår planlagte oslo tur, meg, mannen og veslemann.

Men på null komma niks spratt det ut nye prikker, pop pop pop og den vesle gutten på knappe 6 mnd hadde uten tvil en kløe som plaget vette av han.

Vi holdt oss på hotellrommet, bestilte takeaway og prøvde så godt vi kunne å få den vesle karen til å avlede tankene på noe annet, men det hele ble bare verre og verre.

Det er sjelden jeg så desperat setter fot inn på et apotek som den kvelden.
HJELP! Er det noe som hjelper.

Uten tvil sa hun bak disken og gav meg en flaske med PoxClin.
jeg spurte ikke mer, hadde ikke tid, bare tok den, betalte og løp opp på rommet til en sliten kar og en frustrert pappa.

PoxClin er et kjølende skum, som er superlett å påføre den såre huden og som skal lindre ubehaget ved vannkopper.
Til Daniel gjorde dette susen. Med den praktiske pumpen, pumper man opp ønsket mengde skum og brer utover huden.

Kjølte ned, lindret kløen, og tro det eller ei, til tross for at han karen så slik ut

Sov vi den natten, alle sammen.

PoxClin ble brukt på de andre prikkebarna også, til tross for at de ikke klødde så fælt.
Årsaken er at jeg leste at man fort kan få infeksjon i sårene etter koppene og jammen forebygger ikke dette vidunderskummet det også. Jeg hadde det i kjøleskapet, på den måten ble kjølingseffekten for de som klødde og hadde ubehag enda bedre.

Det er høysesong for vannkopper nå, og kanskje er akkurat du midt i fasen hvor du teller og dokumenterer prikker.

Skulle barnet klø, så vit at det finnes ting som hjelper, man må ikke bare holde ut.
Her ble løsningen minst mulig klær, lange bad og PoxClin,

Pssst PoxClin fåes kjøpt på alle apotek og ønsker du å teste det på ditt barn, sørg for å les pakningsvedlegget nøye.
Les mer om PoxClin HER

Jeg husker helt ærlig ikke siste oppdatering rundt svangerskapet.
Og jeg som skulle bombadert dere med kula denne gangen.

Virkelig skvise ut alt jeg kunne ut av siste kule på magen.

Men jammen skjer det mye annet verdt å skrive om, som elegant har dyttet kula litt til side her på bloggen.
Men nå, nå er det jammen meg på tide med en liten oppdatering.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Både for meg og for dere.
for nå FLYR tiden.

Alt for fort kjenner jeg, det er slik at det bygger seg opp en ulmende klump i mellomgulvet (magen er opptatt) i det jeg skriver uke 34. Altså da er vi straks høygravide folkens. HJELP!

Så la oss ta 8 punkter om svangerskapet i uke 34.

Kroppen/formen min:

Jeg har allerede et par uker nå følt meg høygravid pluss skal jeg innrømme. Har vært innom sykehuset en natt pga regelmessige kynnere og lite nattesøvn, en natt med noe å sove på gjorde seg og roet kynnerne iallfall for en liten stund.
Magen er veldig stor denne gangen, bekkene har begynt å slarke litt, og ben og hender hovner opp så fort jeg sitter ørlitt rolig.
Og det gjør jeg ofte for tiden, sitte rolig altså. Jeg sliter med å løfte tungt, og det inkluderer minstemann som veier 13 tunge kilo.
Jeg er stolt over kula, men slik kroppen og jeg føler meg nå, er ikke min favoritt. Jeg liker å ikke være hindret til å gjøre ting jeg er vant til, som jeg gjerne vil og egentlig må gjøre. Men så prøver jeg virkelig, å finne fine kroker å henge denne tiden på, for det er siste gang, aller siste gang. Selv om jeg har fått oppleve dette vesentlig flere ganger enn gjennomsnittet tar ikke det vekk magien i reisen. Men ja, innrømmer så absolutt at det er heftig nå.

Inne i magehulen.

Størrelsen av kula tatt i betrakning har lillebror laget seg en ørliten villa. I dag skal vi på vekstestimering og får vite om størrelsen på kula sier noe om at jeg har gått gravid sju ganger før eller om han er stor og god.
Han har helt tydelig etablert en form for rytme, som jeg muligens legger inn en bestilling på forandrer seg når han kommer ut.
I det 3 av 6 er i seng begynner han å romstere, etter en meget stille dag. Og da holder han på nesten uten stopp til rundt midnatt. Det er også regelmessig aktivitet gjennom hele natta, fram til et siste støt rundt 07 tiden, da roer han seg og det er små dult her og der til leggetid for de andre igjen.

Søvn.

Søvn er så viktig at det får være et eget punkt.
Som nevnt tidligere har jeg vært innlagt for å få noe å sove på, og det sier vel egentlig sitt i forhold til ståa på søvn.
Jeg sliter med en del regelmessige kynnere når jeg legger meg ned, de er ikke vonde men anstrengende og holder meg våken, vi har hatt like sykdom her og der som holder meg våken, det er press på blæra som holder meg våken og det er denne forbaska angsten som skraper der ute som gir meg en indre uro som gjør at det å finne søvnen kan være en utfordring.

Meeeen jeg sover, litt, men ikke nok, men usikker på om jeg kommer til å gjøre det på en stund ha ha.

Psyken.
Er det noe jeg ikke har lagt skjul på, så er det at psyken min alltid får seg en knekk i en eller annen grad i svangerskapet.

Dette svangerskapet har ikke vært det beste, men ikke det værste når det kommer til psyken. Jeg har vært langt nede i mange år og det jeg føler på nå er langt ifra i de skalaene. Akkurat nå er det den hersens fødselsangsten som er i ferd med å sette ørlitt preg på hverdagen. Helt inn har den ikke kommet, men den står å skraper på døra og om jeg lener meg ned for å se gjennom dørsprekken ser jeg han tydelig der. Jeg VET jo at han kommer, jeg får ikke til å holde han helt unna. Jeg bare håper døra holder ørlitt til, for det er så slitsomt når jeg havner inni den hula.

Innkjøp

Ok, her kjenner jeg ørlitt på stress.
Om 40 dager er han her, og hva er klart?

Noen bodyer har vi kjøpt (rakk å gi bort alle babyklærne til uff før testen lyste positiv), ingen strømpebukser, bukser, eller annet.
Vogn har jeg bestemt meg for å gleeeder meg til å vise dere den for den er såååå fin, sååå smart og genial 😉
Men den kommer i siste liten, men jeg vet jo, at å ikke ha vogn i hus den første tiden ikke er krise.

Men, klær og annet daglig utstyr må jeg få ut fingeren på. Man vet jo aldri, plutselig er han er om tre uker.

Craving:
Har ikke hatt noen særpreget gjennom svangerskapet, men får noen innfall med ting jeg bare MÅ ha.
Kanelboller, boksbrus, gule epler, gulrøtter, vann, isbiter er ting som regelmessig dukker opp og gir meg et akutt behov som MÅ dekkes.

Familien.
Nå er det full nedtelling, sånn på ordentlig. Minstemor har også skjønt greia og lurer på når lillebror besøker oss som hun sier. Jonatan på fire synes det er på tide at lillebror kommer ut så det blir plass på fanget til mamma igjen og de andre ser frem til påske som aldri før. Oppi alt hjelper dette så inderlig. Å være omringet med masse små herlige ærlige mennesker som knapt kan vente til han kommer gir meg på mange måter en ekstra motivasjon til siste innspurt.

jeg gleder meg til.
Jeg gleder meg til å hilse på familiens punktum. Se hvem han er og hvilken plass han vil finne.
Jeg gleder meg til en kropp som fungerer litt bedre og ikke minst til å ha plass til barna på fanget.
Jeg gleder meg til å kunne hjelpe til litt mer hjemme her, og bli ørlitt mer kone.
Jeg gleder meg til å se han, hvordan han ser ut, og om han er så lik minstestorebror som ultralydbildene sier.

Psssst, hvordan det går på vekstestimeringen kommer jeg til å snakke litt om på instastory i dag, så heng gjerne med der.

Jeg har kjent på følelsen, flere ganger Iløpet av mine 13 år som forelder.

Svett i panna, klam i hendene, en nærmest brennende følelse i magen, en munn som ikke klarer å komme
med et klart ord og ører som bare ikke orker å høre mer lyd, ord, babling, krangling, mas, gråt.

Kanskje er det pga lite søvn, kanskje er det pga et konstant behov ifra en annen part og
man gir og gir og gir og det dekker aldri nok.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Man har kjent på å aldri være god nok, over lengre tid.
Aldri strekke til, uansett hvor langt man strekker seg.

Så skjer det, man blir så desperat at man ikke vet hva man skal gjøre, man vet ikke hva man skal si,
nærmest ikke hva man skal føle. Utmattet, sliten, lei og frustrert.
Jeg har låst meg inne på badet, utallige ganger.
Bare for å samle meg, prøve å tenke klart og ikke minst IKKE gjøre eller si noe dumt.

Og der og da, på badet, med tårer, bustet hår, samme Tskjorte på 3. dag og noen hamrende barnehender på utsiden skulle jeg så inderlig hatt mulighet, til å snakke med noen.

Noen som bare lyttet, som forstod, som kanskje til og med hadde noen gode råd.

Det er vanskelig, fryktelig vanskelig å rope ut at man innimellom synes at foreldrerollen er tøff.
Så tøff at du føler for å gi opp. Så vanskelig er det, at vi gjør det for lite. For midt oppi all håpløsheten føler vi oss fryktelig fryktelig alene. Men sannheten er jo, at det er vi så langt ifra. Jeg vil faktisk tørre å påstå, at alle har vi, i en eller annen grad, en eller annen gang har følt på denne følelsen. Og det siste vi trenger, midt oppi det hele, er å føle oss alene.

Men alle har ikke en venn, en mor, en far eller annen støttespiller de kan eller er fortrolig nok til å ringe i en slik situasjon.
Hvor stoltheten vinner, og vi velger å takle dette i ensomhet, selv om litt selskap og støtte er alt vi trenger.

Men nå, nå har vi endelig alle noen å ringe.

I går lanserte Stine Sofie stiftelsen Foreldresupport.
En hjelpetelefon til oss foreldre når vi trenger noen å snakke med, enten det er for å få råd, veiledning, eller bare trenger noen som har et uthvilt øre. En anonym og ikke minst gratis tjeneste, tilgjengelig, 24/7
Med lavterskel, full av forståelse og ikke minst informasjon.

Noen av mine hjertesaker, har hele veien med denne bloggen, og andre kanaler vært å vise alle nyanser av foreldrerollen. Stoltheten, søskenkranglingen, søvnløsheten, forelskelsen, utmattelsen, utfordringene, mestringene.

Og stadig overrasker det meg at det til tross for at vi alle kjører samme bane, er så mye vi ikke snakker om.

Jeg mener, jeg opplever å nærmest bli hyllet for å vise hverdagen slik som den er.
jeg er svært takknemlig for å kunne være den, som viser en helt vanlig hverdag og at det blir satt pris på, men likevel er det trist å vite at vi alle er så redd for å vise alle sider av den viktigste rollen vi får tildelt i livet.

Derfor, er det uten tvil på sin plass, at denne telefonen blir opprettet.
Og ved å besøke foreldresupport.no (siden er oppe å gå Iløpet av dagen i dag) har du også mulighet til å chatte, dersom en telefon er for skummelt eller vanskelig. Her finner du også mye god og relevant informasjon.

Og du, mens vi er i gang.
Har du sett appen 10 smarte tips til alle småbarnsforeldre?

Den er gratis, og et kjempe fint verktøy til blivende og nybakte foreldre.
Og den også, helt gratis.

Men folkens, la oss bli enige om at dette krever felles innsats.

Et steg på veien kan og være at vi som er i gang med småbarnslivet må slutte å late som,
vi må vise at det er lov å føle på alt i denne rollen, for det er jo akkurat det vi gjør.
Som i alt annet, parforholdet, arbeidsforholdet og vennskap.
Vi må være ærlige, både om det tøffe og det gode.
Det gir støtte, og åpenhet, og det trenger man, alltid.

Jeg beklager altså, sier hun i det hun henger lappen opp.

Det som var en helt vanlig tirsdag ble brått en uggen en.

På lappen stod det med store og alt for tydelige bokstaver.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Beklager skal du ikke si, sier mannen mens han tar av eldste barnehagesoldat ytterklærne, det er da ikke din feil.
Nei uff, sier hun, men vet jo dere har hatt nok nå.

Vi får krysse fingrene sier han.

Vi visste vel alle det var for gjeves.
At å unngå smitte i barnehagen handler om flaks.

Dessverre.

Men kjære mamma og pappa…

Min bønn til dere er enkel og temmelig tydelig.
La barnet ditt bli friskt hjemme.

Helt friskt.

Ikke bare på bedringens vei, litt bedre eller neste feberfri eller bare med et par tre løse bleier.

HELT FRISK, og det i 48 timer.

Jeg drar frem pekefingeren nå, vifter med den og peker på alle dere foreldre, jeg snakker til alle.

For det viser seg, at vi som foreldre, ja faktisk ganske mange av oss er ELENDIGE på å forholde oss til retningslinjer
og krav når det kommer til sykdom og etterhensyn. Ofte gjør vi hverdagen til de flotte menneskene som jobber i barnehage ørlitt vanskeligere ved å stadig prøve å unngå å følge reglene.

Selv om reglene er hos de aller fleste barnehager klare, 24 timer feberfri og 48 timer symptomfri etter diare og oppkast.

24 og 48 timer, er ikke så vanskelig å huske er det vel?

Disse reglene er satt i hensyn til to ting, ditt barn og andres.
Og formålet? Unngå epidemi.

Ja for det er det som skjer, dersom vi ikke forholder oss til disse reglene.
Og skal jeg fortelle deg det mest grusomme?
Fakta er at selv om barnet har hatt sykdommen som går, betyr det ikke at barnet er immunt.

Og nå snakker jeg selvfølgelig ikke om barnesykdommer som vannkopper osv.
Som vi som regel gjør oss ferdige med etter en runde.

Men det er faktisk slik at Ingen blir immune mot hissige feber, hoste, oppkast, diare og snørr.
De kan få det igjen, og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen.
Samme herlige virus kan besøke kroppen gjentatte ganger.

Eneste måten å stoppe sirkelen er å bidra med å holde barnet hjemmet til det er friskt og ikke minst ikke lengre smittefarlig.
Og basert på forskning og undersøkelser er det 24 og 48 timer som gjelder.

Husker du, 24 timer ved feber, 48 timer ved oppkast OG diare.

Det er den enkle, men tydeligvis vanskelige,  magiske oppskriften på å bryte sirkelen.
På den måten så kan hindre at andre barn blir syke og ikke minst at ditt barn blir smittet igjen.

Paracet kan lindre, men det gjør IKKE barnet friskt.
Det er fortsatt smittsomt og ikke minst full av sykdom i kroppen.

Og jeg vet noen barn ligger som slakt når de er syke, orker knapt å røre på seg, andre barn finner et ukjent gir.
Blir duracellkaniner som setter inn høygir. Noen kaster opp hver time i et døgn, andre kanskje bare en gang.
Det forskjell på også, også når det gjelder sykdom.

Jeg har begge varianter her hjemme.
Ei rører knapt på kroppen mens hun er syk, mens andre lar feberen avdekke en skjult energikilde.

Men uansett er det viktig å holde barnet hjemme når det er sykt, og det er viktig å ta hensyn til både allmenntilstand OG fysiske symptomer. Har jeg sagt det mange nok ganger nå?

Det hjelper ikke om du kan krysse av check på ett av punktene.
Har barnet masse energi, men febermåleren lyser rødt er det hjemme som gjelder.
Er barnet redusert men feberen på hell, er det hjemme som gjelder.

Og dersom barnet enten har diare eller kaster opp,
Er det USEDVANLIG viktig å forholde seg til 48 timer etter siste symptom.

Her skal du altså ikke bare holde barnet hjemme mens grusomheten står på.

48 timer er lenge med friskt barn, jeg vet.
Men tro du meg…slipper du å få sykdommen i retur så er det jo virkelig verdt det, er det ikke?

Og som bonus tar vi også hensyn til barna som kanskje ikke tåler sykdomsrunde på sykdomsrunde like godt.

Du føler kanskje jeg roper og skriker uten grunn?
Dessverre stemmer ikke dette.

Daglig blir barn sendt i barnehagen uten at de har noe der å gjøre, enten med kun få timer etter siste oppkast, eller fulle av paracet for å holde feberen nede iallefall noen timer. Jeg vet om barnehageansatte som har funnet paracetrester i bleiene og som har fått servert oppkast historier fra natten før rundt frokostbordet.

Barn med feber, eller magesmerter blir satt ved frokostbordet og ser mamma eller pappa forlater barnehagen i hu og hei for å rekke jobb. Hver eneste dag.

Og mest sannsynlig er foreldrene vell vitende om at telefonen fra barnehagen vil ringe iløpet av kort tid reiser vi foreldre til jobben.Tenker de da på at barnet mest sannsynlig vil rekke å smitte en håndfull andre før de selv rekker å hente sitt eget igjen?

Mitt spørsmål er enkelt:

HVORFOR?
Har vi det virkelig SÅ travelt nå?

Et godt svar bør ikke være like enkelt å komme med.

Vi kan nok ikke trylle bort sykdom, og uansett hva vi gjør, vil de fleste barnehager være en lite gryte for små bakterier og virus, men vi kan gjøre det vi kan for å stoppe disse utbruddene som slår ut alle og en.

Og ikke minst gjøre sykdomsforløpet mer behagelig for barna med å la de få ro og fred.

Å være mamma/ pappa innebærer også å være sykepleier, sånn har det alltid vært og kommer alltid til å være.
Uansett hvor dårlig det passer, må du gi barnet rom til å bli friskt hjemme.

For barnets del og alle andres.

Så kjære mamma og pappa.
Ta deg tid, til å la barnet bli friskt hjemme.

HELT friskt.

Hilsen en Mamma som er hjemme med sykt barn…

Det er litt morsomt, for helt siden jeg var på første ultralyd med sistemann i magen følt at jeg har “sett han” før.

En helt merkelig følelse egentlig.

Og ved forrige ultralyd ble følelsen enda sterkere, han kom så tydelig frem i profil.
Det er kanskje ikke så rart egentlig, de er jo tross alt støpt i samme form alle seks.
Men selv om det er søsknenlikhet tilstede synes jeg de har sine helt spesielle og ikke minst tydelige særtrekk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er kun innimellom likheten dukker opp.

Jeg fikk med meg noen fine bilder fra siste ultralyd, og disse har jeg tittet på rett som det er.
Prøvd å finne ut hvem han jeg enda ikke har sett, minner meg sånn om.

Også, går det opp et lys for meg.

Folkens, se her:

Den øverste, er denne karen

Og det nederste er denne karen

Så usannsynlig like på ultralyd a gitt.
Så nå spøker vi om at de er tvillinger, at det er forklaringen på at kula er så stor som den er.
En vellagret liten kar som stod over forrige runde, ble der inne en bonusrunde og snart klar for å komme ut i verden.

Det forklarer jo hvorfor jeg føles ut som jeg er i ferd med å sprenges ha ha.

Man er jo alltid nysgjerrig på hvem det er som lurer seg der inne, men jeg må nok innrømme jeg er ekstra spent nå.
Tenk om de er kliss like da!

Reklame | LUX Norge

Jeg må innrømme at jeg ikke ofret det så mye som en tanke før egentlig, inneklima altså.

Jeg mener, jeg merket det jo, om et av barnas rom var innestengt, soverommet vårt trengte luft eller stua skrek etter en liten runde gjennomtrekk. Og lufte gjør vi rett som det er. Og holder det så rent det er mulig med en runde støvsuger, mopp og klut med jevne mellomrom.

Det var det jeg gjorde, og tenkte det var optimalt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så fikk jeg meg en real tankevekker.

En telefon fra barnehagen tidlig vår i fjor.

Jeg tror dere må hente Jonatan, vi kjenner han nesten ikke igjen, og det skjedde helt plutselig.

Jeg hørte han gråt i bakgrunnen. Med temmelig fersk lillebror på brystet fikk jeg pappan til å hente.
Merket jeg nærmest gruet meg til å høre hva som hadde skjedd.

Han gråt opp trappa, og når han rundet hjørnet fra gangen så jeg barnehagen hadde helt rett.
Han var nesten ikke til å kjenne igjen. Hele ansiktet var hovent, øynene røde, samme med nesa.

De tror det er allergi sier mannen som ser jeg ser bekymret ut.
Vi ringer lege med en gang og får komme samme dag.

Barnehagen hadde rett, nok en gang.
Gutten hadde kraftig pollenallergi.

Jeg må innrømme jeg ble litt overrasket, ingen av oss andre hadde et snev av allergier engang.

Den våren ble en stor og bratt  læringskurve.
Og plutselig dukket det opp et nytt problem.

Vanen jeg hadde med å sprenglufte for inneklima var plutselig mot sin hensikt.
Ikke kunne jeg lufte på soverom, ikke kunne vi lufte på stua.

Han måtte jo få noen fristed for pollen i den grad det var mulig, den vesle allergikeren vår.

Jeg har siden den våren fått en til vi må ta ekstra hensyn til, en liten kar på 13 mnd som avlaster den ene luftveisinfeksjonen etter den andre. Som knapt kan se ut inngangsdøren før han får en ny forkjølelse eller infeksjon i luftveiene.

Som har hostet så og si hele livet.

Den vesle kroppen har vært gjennom mye, det er klart vi vil gjøre det så godt vi kan for han også.

Inneklima spiller en stor rolle for begge to, det er klart jeg er blitt mer og mer bevisst på dette, hvordan kan vi gjøre dette bedre for disse små og for oss andre.

Og hva påvirker egentlig inneklima?
Jeg har googlet, blitt en hel del klokere.
Og konklusjonen er enkel, det er en hel del som påvirker inneklima og det er ikke minst MYE som påvirker det.

Støv fra dyner, tepper, puter og pledd. Avgasser fra maling på vegger, materialer i gulv og tak, fukt, temperatur, belysning, støy.
Noe påvirker oss mer enn andre ting. Noenting er enkelt å gjøre noe med. Andre ting krever mer omfattende tiltak.

Har du tenkt på dette?

Det er spesielt de små partiklene i lufta som det er enkelt å gjøre noe med.
De som vrimler rundt, fester seg i puter, dyner, tepper, gardiner, og alt annet. Som ikke forsvinner helt uansett hvor mye du støvsuger eller vasker. Disse påvirker spesielt våre to karers kvalitet på inneluften og er faktisk mulig å gjøre noe med.

En skikkelig luftrenser vil løse mye av utfordringen fant jeg ut, og når LUX kom på banen og ønsket et samarbeid med meg tidlig på året var det perfekt timing. Ikke bare kommer de hjem til meg og måler inneklima, de har også utstyr som kan hjelpe meg bedre den og kanskje gjøre våren enklere for vår allergiker og luften generelt bedre på soverommet til minstemann.

DETTE gleder jeg meg til.

Pst les mer om LUX sine produkter HER.
Følg de på facebook for gode råd HER