Smabarnsforeldre.no Ord fra vår hverdag med syv barn

Jeg vet, jeg vet, vi er bare i august måned.
Jeg skal holde meg i skjegget, ikke øse ut juleglede enda selv om jeg gleder meg skikkelig 😉
Men du har klikket deg inn, så ørlitt nysgjerrig du 😉
Her i huset er det noe helt spesielt med julekalender på tv.
Vi har egentlig sluttet helt å se på “vanlig” TV, vi bruker apper og går rett inn på programmene vi vil se.
Men, når det kommer til julekalender, er det en hellig.
Og det aller aller beste.
Hele familien samles i en ellers ganske hektisk julemåned.
Jeg og min mann, omringet av alle våre små og litt større soldater.
Gjerne med en pepperkake hver og roser i kinna og rusete hår etter en lang dag i barnehage og skole.
Og i år, er det et temmelig koselig gjensyn spør du meg.
Årets julekalender er og forblir vår store favoritt og en stor del av meg håper så inderlig inderlig at den de produserer i disse dager som skal vises i 2020 er en form for etterfølger.
Årets julekalender på NRK er selvfølgelig..
trommevirvel….
 
SNØFALL!!

 
OH yes, vi får gjensyn med herlige Julius, Selma, Winter, Pil, Ruth og alle andre i den fantastiske magiske julekalenderen.
Om du ikke fikk den med deg sist den gikk, anbefaler jeg deg deg å få den med deg på det varmeste.
Den traff både liten og stor i hjerte her. Så dypt at jeg endte med å skrive en takk til de som har skrevet manus.

 
Og vi gleder oss noe enormt til årets julekalender sammen med flokken vår.

Det er nesten skremmende hvor fort tiden har gått,
Halve livet mitt, har jeg delt med deg.
17 år ung, men likevel alt for voksen.

21 år var du, og aldri hadde jeg møtt noen så snill som deg.
Er det klisje å si, at jeg skjønte allerede ved første blikk at du var min drømmemann?
Det skulle vise seg, at du ikke bare mannen i mine drømmer, du var også den som kappet hode av alle dragene, jaget vekk marerittene og forvandlet mareritt til rolige drømmer.
17 år, sammen, og i dag 8 år gift.

17 år sammen, 8 år gift, seks barn og utallige topper besteget.
Vi to, vi har virkelig kjempet våre kamper sammen.
Tøffe stunder har blitt beseiret, og utfordringer er blitt tatt på straks arm og lukkede øyne, problemer (ja for de finnes) løst.

Det stormer rundt oss nå også, våkenetter, snørr og gørr, bleieskift oftere enn man foretrekker, søskenkjærlighet som fort sklir over til søskenatomkrig.
Selv om jeg både håpet, ønsket, ville og drømte om å skape familie med deg, kunne jeg ikke i min villeste fantasi en gang forestille meg at vi skulle ende opp med seks små selvproduserte soldater.

Jeg er utenkelig stolt og uendelig takknemlig for at du valgte meg, at de ble oss og at oss ble vi.
At man kunne bli så stolt av sitt eget, hadde jeg ikke trodd.
Stolt omfatter grunnen ikke hva jeg føler for flokken vår.
Her har jeg ikke ord.
Det herjer rundt oss nå, og det har det forsåvidt gjort, flere ganger.
Og selv når jeg har vært sikker på at vinden skal ta tak og rive oss i stykker, har vi stått støtt.
Sammen er vi sterke skrev vi i ringene våre, jammen hadde vi rett.
Vi visste det jo den dagen vi sa, men i dag er det ingen tvil.

På mange måter er jeg sikker på at ingenting kan stoppe oss.
Er ikke du?
Du er unik.

smilet ditt,
varmen din,
tankene dine
hjerte ditt.
Innimellom må jeg klype meg selv når jeg tenker du er min.
Du og jeg.
VI

Mange sier det, men du vet jeg mener det.
Hva jeg hadde vært uten deg, tørr jeg ikke engang tenke på.
Med en brokete og skeiv grunnmur kunne dette gått virkelig galt, sånn på ordentlig.
Takk for at du er der, med meg, med våre.
Takk for at du bidrar, støtter og heier.

Jeg føler ord blir fattige, men velger å avslutte med ord skrevet av en annen.
Da jeg leste det, traff det meg. Rett i hjerte, magen og hode.
@Julievalso på instagram står bak ordene.
JEG.
ELSKER.
DEG.
 
 
Herifra, til månen og tilbake.

//annonse

Vi har unnagjort godt over halvparten av august måned og det merkes allerede i luften.
En ørliten krisp som jeg kaller det på morgen, som forteller at høsten er rett rundt hjørnet.
Sommeren 2019 er med andre ord i ferd med å bli historie.
Og selv om jeg skal være såpass ærlig å si at jeg synes skoleferien er ørlitt lang, synes jeg sommeren i år virkelig har flydd unna.
I år er første ferie på lenge hvor vi virkelig ikke har hatt noen planer.
Tatt det meste på sparket og dagene som de kommer.
Og tro det eller ei, det har vært en fantastisk sommer med masse opplevelser.
og enda flere minner.
Det er noe magisk med sommeren, ungene vokser liksom litt ekstra denne perioden.
Og med all tiden vi har sammen, føler jeg på mange måter vi ser de, på en helt annen måte enn resten av året, om du skjønner hva jeg mener.
Det er helt uvirkelig at vi nå har en sjuendeklassing, fjerdeklassing og andreklassing, jeg mener, hvor ble det egentlig av førsteklassingen vår?

 
Det er mye med sommeren jeg setter pris på nå, på en helt annen måte enn før jeg fikk barn.
Det er stort å være med på å bygge tradisjoner.
Lage sommerminner.
Og for meg, er det viktig å ta vare på de også.

Jeg har selv en bunke med utslitte fotoalbum i hylla ifra mine sommerferier, proppfull av sommerminner.
Noen hadde jeg husket uten bilde, andre ikke.
Det mest spesielle er hvordan bildene på mange måter forandrer seg etterhvert som jeg blir eldre.
Jeg er jo den samme vesle trill runde frøkna, men måten jeg ser på øyeblikkene forandrer seg.
Dette vil jeg skape til mine barn også, bilder de kan titte tilbake på og mimre.
Fra nå av til de blir eldre.
Derfor har jeg begynt en tradisjon, vi er på tredje året på rad nå.
Og det er rett og slett å lage en fotobok.

Jeg trodde helt ærlig ikke jeg skulle klare å gjennomføre det, da jeg tar nesten alle bildene med mobilen, og har generelt nok ting å fylle tiden min med.
Men, etter jeg fant fotoknudsen sin app, har jeg laget årets fotobok på under en time tilsammen.

Jeg har redigert boken underveis. Puttet inn minner litt her og der.
Og det er SÅ enkelt.
Du kan velge om du vil at appen skal foreslå layout for deg, eller du kan selv velge.
Den sier også ifra om bildene ikke er av ok kvalitet.
Du kan legge til tekst i appen også, men ønsker du mer avanserte redigeringer som egne gifs osv må du lage den på nettsiden.
Jeg har valgt å gjøre det enkelt i år, alt er laget på appen.
Men innimellom er det enkle det aller aller beste.

I år har vi valgt en kvadratisk bok, med flatlay og matte sider.
Virkelig fornøyd med kvaliteten fra fotoknudsen.

Og i samarbeid med de får jeg dele en rabattkode som gir dere hele 40% på alle fotobøker i perioden 18/08 til 29/08
Bruk rabattkode: NINA40 i kassen og vips så slåes en god slant av på årets sommerminner.
Ta vare på øyeblikkene du også ❤️ Besøk fotoknudsen HER

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På søndag morgen vil det være helt stille her.
Sånn helt helt stille.
Ingen tassende små barneføtter over iskald laminat, ingen som er tørste, må på do eller vil ha kos.
Ingen som må skiftes på, mates eller lekes med.
Ingen kjelkete småbranner som må slukkes, ingen hår som må børstes, ingen romper som må vaskes.
Det vil være helt helt helt stille.
Jeg kan ikke huske sist det skjedde..
Eller det var vel i svangerskapet til Daniel, men da har man på en måte ikke fri likevel.. man sover urolig, er oppe å tisser osv.
Jeg mener…. 👇🏻

Men natt til søndag.
Er det bare meg, og min mann i huset.
Og søndag morgen våkner vi opp alene.
Sa jeg det?
Helt alene?
Jeg merker at jeg både gruer meg og gleder meg.
Tidlig i morgen skal de avleveres en fin familie som vi velger å kalle familie.
Og jeg merker det kjennes ørlitt på samvittigheten når vi lemper av 6 små og et helt flyttelass (føles det ut som)
For vi av alle er jo klar over at det er veldig mye jobb.
men ungene gleder seg noe innmari, han på 3 har hatt full nedtelling og jammen virker det som om de gleder seg også.
Det blir så rart, et stille hus.
Iallfall noen timer før huset fylles med gode venner, og vi skal ha vår første fest siden 2014.
OHHH my jeg gleder meg.
Så.. nå skal det pakkes,
vippestol, reiseseng, vogn, matstol, utedresser, natttøy, skiftetøy, bleier, våtservietter, mat til minstemann osv osv.
Også skal vi nyte noen timer med å være bare Nina og Jan-Anders ifra i morgen av.

 
Og der innså jeg at vi har aaaalt for få bilder av oss sammen 😂

Det er en liten time siden jeg la han i sengen.
Han var trøtt og jeg var sliten.
Veldig sliten.
Det var nesten så jeg sovnet der inne
Men han holder fortsatt koken.
Det skravles og sutres om hverandre.
Så blir det stille, før han skravler litt igjen.
Stille litt til så blir det en annen låt.
Mer sutring nå enn gråt.
Hvorfor kan du ikke bare sove?
Jeg sjonglerer brødskiver med leverpostei og melkeglass.
Flere små trøtte kropper skal i seng.
Han gråter i bakgrunnen.
Jeg setter de andre små i trygg avstand rundt et bord.
Sitt her så skal jeg se til veslemann.
Han hører jeg kommer opp trappen, jeg merker gråter tar pauser før jeg tar i døren.
I det jeg trår inn blir han helt stille.
Han spreller og puster raskt i det jeg titter over,
lille venn kan du ikke bare sove, tenker jeg.
Jeg løfter han opp.
Han klamrer seg fast og legger sitt trøtte hode på min slitne skulder.
Jeg hører de andre le ifra stuen, over leverpostei og melkeglass.
og en liten pust som sakte finner roen ved mitt øre.
Hånden med fast grep blir slappere, hode på min slitne skulder blir tyngre.
Jeg blir stående, en sovende kropp i armene er ikke ofte jeg har nå.
Jeg blir stående, for å nyte.
Pusten, tyngden, nærheten, roen.
Kroppen, hode og skulderen min er fortsatt sliten.
Veldig sliten
Men hjerte, er uendelig takknemlig.

MIIDDAAAG!
En (alt for lang) planleggingsdag går mot slutten.
sju og snart 9 åringen er høye på hva det nå enn er, 12 åringen er…tja preteen og 2 åringen bærer markant preg av å ikke ha sovet.
Og for ikke snakke om han på 3 som rynker på nesen før han ser hva som er på tallerken.
Overraskende nok kommer de alle sammen.
Men før jeg har rukket å servere alle er kjeklingen allerede i gang (les: kjekling =irriterende småkrangling)
Bare unødvendige småkommentarer, irettesettelser og småpek i fra søsken til en søsken.
Irriterende, slitsom og frustrerende.
Og de gir seg pinadø ikke.
Markus, ikke se på meg.
Jonatan det ekke no morsomt.
SLuttaaaa
Neiiaaaa

Nei nå må dere stoppe!
Jeg slår knyttneven i bordet så både glassene og treåringen hopper.
Hører dere ikke hvor ukoselig dette er?
Jeg ser de gløtter rundt på hverandre, ingen sier noe.
Jeg tar en pause, tar en god gaffel spaghetti og en slurk med vann.
Man blir sliten av å være med dere når dere prater slik til hverandre, og faktisk blir jeg litt lei meg og.
Jeg blir trist av å høre at dere tenker det er greit å snakke slik til hverandre.
Unskyld, mumler 7 åringen.
Trenger ikke si unnskyld til meg, men tenk dere om. Vær så snill.

Bestefaren min var en klok mann, fortsetter jeg.
Og hver gang vi var der, og jeg og mine søsken krangla sa han.
Vess du itj har nå hyggelig å si,
træng itj du å si nå.
Jeg legger om til dialekt, bare for å gi det ekstra tyngde.
Så blir det stille.  Veldig stille.
Kanskje jeg nådde gjennom?
Så sprettertreåringen opp av tripp trappen og skriker ut.
Og bestefaren min er også klok.
Han vifter med gaffelen og har helt tydelig et budskap å komme med han også.
For han sier at man ikke alltid trenger å ta på tissen sin.
-Hilsen stolt gutt på tre som akkurat har sluttet med bleie, vært en uke med bestefar  i sommer
og fått ninjagotruse og opplevde overgangen fra bleie til truse ørlitt luftig 😉
 

Vi har egentlig aldri hatt noen avanserte regler når det kommer til skjermtid og ungeflokken vår.
Regelen har vært enkel, skal du spille/trykke på nettbrettet, må du spørre først.
Og vi har da svart ja eller nei alt ettersom hva vi har følt for.
Med seks små i hus, har jeg aldri stålkontroll, det sier seg kanskje selv.
Og noen ganger, trenger jeg at de sitter litt i skjermkoma for å få gjort mitt.
Såpass ærlig skal jeg være.

Av våre seks små, er det tre som har tilgang til egen skjerm.
12 åringen har telefon, 9 og 7 åringen har hver sin Ipad til disposisjon.
3,5 åringen og 2 åringen har ikke noen interesse for denne typen skjerm enda, men ser gjerne litt på TV.
I hverdagen sier det seg selv at det ikke er så mye tid tilgjengelig løpet av dagen til å spille.
Det er skole, gjøremål i huset, fritidsaktiviteter og venner som går først.
Likevel finner de som regel ørlitt tid her og der hvor de spør.
Og som regel sier jeg ja.
Så kom årets sommerferie, en litt annerledes en på mange måter.
Første ferie med seks små, første ferie på lenge uten spesielle planer eller reisemål og første ferie hvor vi også har hatt en butikk å passe på.
Med andre ord, flere anledninger enn vanlig å sitte med skjermen.
De forholdte seg til reglene, spurte pent, og vi svarte slik vi følte.
Jeg merket etterhvert som ukene gikk at spørsmålet dukket oftere og oftere opp.
Jeg kunne nesten merke det før de spurte.
De begynte nærmest å trave rundt, spesielt han på 9.
Som små avhengig zombier gikk de rundt en stund uten mål og mening før det eneste riktige var å sitte å trykke på skjerm.
Jeg bestemte meg en helt vanlig tirsdag for å si mere nei enn normalt.
Og reaksjonene, de nærmest skremte meg.
Uten å overdrive følte jeg meg som en dealer, og nettbrettet var heroinen.
Nærmeste desperate prøvde de ulike metoder for å få meg til å endre mening.
En periode er jeg sikker på at de kranglet med vilje, bare for å få viljen sin.
og for ikke snakke om stemningen når det var på tide å samle inn brettene for å gjøre noe annet, makan til surpomper.

Begge barna har Ipad, og på denne, i likhet med iPhone, finnes det en oversikt over hvor mye skjermtid man har hatt de siste dagene. Og svarene slo meg helt ærlig litt i bakken.
Følelsen jeg hadde stemte, det hadde blitt mye skjermtid, men at han på 9 år hadde hatt i snitt 5 timer skjerm daglig den siste uken var vesentlig høyere enn jeg hadde forestilt meg.
altså 5 timer?? Det er jo en hel skoledag og vel så det.
Hver dag, i en ukeJ
jeg visste det hadde blitt mye den siste uken, men virkelig ikke så mye.
Vi har som sagt ingen bestemte regler, men vi har likevel vært bevisste vil jeg si.
Det hadde jo ikke vært fri flyt.. men fem timer, er neimen ikke langt unna.
Jeg mener, og det oppriktig at det er mye bra man kan få ut av nettbrettene.
Det finnes utallige lærerike apper der ute. Som både kan bidra til å knekke lesekoden, bedre matteferdigheter og bygge oppunder det kreative.
Men, det er et problem.
Til tross for å gi god hjernetrim, gir det lite fysisk utfoldelse, og da tenker jeg ikke på sykling og løping og kaste ball, for dette gjør barna våre, masse, selv om de sitter fem timer på nettbrett, tro det eller ei.
Men å la hendene ta på fysiske ting. Bruke en blyant, malekost, forme leire osv dette får ikke brettet gitt de.
Den fysiske kreativiteten, om det i det heletatt er noe som heter det, blir på mange måter borte.
Og selv om de også er ute å sykler, spiller ball og bader, så ser jo jeg også at de kunne gjort dette mye mer dersom det ikke var fem timer som ble unnagjort med en skjerm i fanget.
Jeg fikk vondt i magen, fem timer er alt for mye foran en skjerm.
Iallfall daglig.
så vi måtte ta grep.
Å ta fra de skjermen, er uaktuelt i dette huset.
På mange måter mener jeg det er viktig at de bruker det.
For om vi liker det eller ei, så er skjerm kommet for å bli.
Og de trenger å kunne det både for å henge med på skole, som bruker det mye i timene sine og ikke minst arbeidslivet.
Men de trenger ikke øve i fem timer.
Det er ikke første gang vi setter noen regler på skjerm.
På mange måter føler jeg at jeg må nevne det, skjermtid er på mange måter et sårbart tema å diskutere.
Selv om “alle” bruker det, er det likevel tabu å si at man bruker skjerm regelmessig på ulike måter.
For vår del er skjerm både lærerikt og sosialt på sitt vis, vi engasjerer oss i hva barna gjør, ser og spiller sammen, og vi har en finger med i spillet (bokstavelig talt) på alt som lastes ned.
Når barna fikk brettet var en ting helt klinkende klart.
Vi skulle forholde oss til veilende aldersgrenser.
Og tro du meg, det har vært stor fortvilelse opptil flere ganger over at venner på samme alder har fått tilgang til spill som oftest er særs populære til tross for at de er yngre.
Men, vi har stått støtt i hver en storm, aldersgrensene skulle holdes.

Ett unntak ble det tilslutt, da eldstejenta fikk tilgang til en sosial media,
men årsaken var rett og slett at hun nærmest ble fryst ut(!!) fordi hun ikke var tilstede i plattformen og mye av dialog osv foregikk her. Og som helt ny i en klasse, var det viktig. Men det er igrunnen en helt annen diskusjon.
Men nå har vi altså kommet dit at et nytt grep må taes.
Og etter et lite foreldreråd uten små soldater tilstede ble det innført en maks grense på nettbrettet på 3 timer daglig.
Fortsatt mye tenker du kanskje?
Ja mulig for deg, men for oss er det nok helt innafor, iallfall på slike dager som vi har nå.
Ungene jublet ikke, så ærlig skal jeg være.
Men var enig i at å sitte en hel skoledag på nettbrettet hver eneste dag var litt vel mye.
De har hatt det slik noen dager, og allerede merker vi at barna kjeder seg ørlitt mer og dermed blir de tvunget til å finne på noe.
De ser på hverandre mer, de er med hverandre mer og ikke minst, de finner på mer fandenskap sammen 😉
Akkurat slik det skal være.
Det har vært mange av dere som har ønsket at jeg skulle ha skrevet om skjermtid og barna.
Men hele veien har jeg unngått det.
årsaken er at jeg føler dette er like stort bol å tråkke i som feks søvn og soverutiner.
utallinge meninger, utellelige fasiter og ikke minst så kaster man seg selv inn i bålet og bare venter på at noen skal blåse på glørene. Men så har jeg tenkt litt, de siste dagene… etter jeg fikk mitt femtimers sjokk.
At pokker heller, dette må vi jo snakke om.
Vi er jo generasjon prøvekanin på dette. Ingen andre foreldregenerasjoner har hatt denne utfordringen som vi sitter i.
Og ingen foreldre har kanskje ikke brukt like mye tid foran en skjerm selv som vi gjør heller.
Vi må tørre å dele erfaringer, dele råd, tips, triks og ikke minst få lufte oss litt når vi ikke finner en løsning.
For skjerm er kommet for å bli, sånn er de bare.
HVILKE REGLER HAR DERE FOR BARNA I HUSET OG SKJERM?
OG IKKE MINST, FUNGERER DET FOR DERE SYNES DU?

De sier det som oftes mens de ler.
Dere har vel ferie dere nå, eller det kan vel kanskje ikke kalles det for dere.
Så ler de, gjerne litt påtatt og småstressa.
Jeg ler som regel med, også svarer jeg noe enkelt, som jooo da det går så fint så.
Om jeg tenker meg om, så har jeg kanskje sagt det selv også.
At det knapt kan kalles ferie lenger.
Men denne sommeren har fått meg til å tenke.
Og for hver eneste kommentar vi har fått på vår såkalte ferie har kverna gått.
For er det noe disse 3 ukene vi har lagt bak oss kan kalles så er det ferie.
Ferie med stor F faktisk.

Vi snakker sene frokoster (til tross for tidlig morninger) Noen dager til og med to frokoster, iallfall til noen av oss.
dager uten klokker og rutiner, leggetid som aldri kommer og slumring på morrakvistern
Brettspill, hele gjengen. Både liten og stor har ledd så tårer har trillet og magen har kilt.
Tid med familie og venner, Når avstanden er stor, er det godt at flere har litt ekstra tid.
Bading i timesvis, årets investering med basseng har betalt seg. Jeg har mistet tellingen men vi har badet, alle sammen, MYE.

Oppleve nye steder, det er klart det krever litt ekstra, jeg har mer enn bare meg selv å tenke på, men jeg skal lete lenge etter noe som gir meg samme følelse som å oppleve og utforske sammen med mine barn. Tingene de ser, er ting jeg gjerne tar for gitt. Man trenger ikke oppdage Amerika på nytt, ofte holder det med en ny lekeplass, men det er som regel når vi opplever noe nytt sammen de beste minnene skapes.
is (nesten) hver dag, i ferien er vist regler til for å brytes 😉

og viktigst av alt, så masse tid sammen at vi nå, siste dag i ferien har rukket å bli akkurat passe lei hverandre.

Iløpet av disse ukene har jeg hatt tid til å bare være, sammen med den fine flokken vår.
Iløpet av disse ukene har jeg fått sett barna på måter jeg ikke har tid til i hverdagen.
Hatt mere tid, mere tilstedeværelse og mindre stress.
Jeg har nærmest sett de vokse.
På mange måter.
I tre uker har vi hatt fri.
Til å være sammen, og gjøre akkurat det vi kan og har lyst til.

Jeg lo, de første gangene jeg hørte det.
Så ble jeg lei,
så ble jeg nesten provosert.
Det kan vel kanskje ikke kalles ferie?
Det er klart det kan kalles ferie.
Hva ellers er det?

Det hele handler egentlig mest om hva vi tenker definerer ferie.
Hvilke kriterier som må på plass.
Og den som alt annet forandrer seg med livet.
Våken hele natten, dagsfylla, festivaler, sove til kroppen selv våkner, impulsreiser.
Det er klart det var gøy.
Når jeg var 20, men ikke nå
Uansett hvor mange små jeg hadde hatt.
Tror jeg…
Jeg tror vi har, på mange måter en jobb å gjøre her.
Med oss selv, holdninger og forventninger.
Ferie som foreldre er fortsatt ferie, den har bare forandret seg.

Vi var skikkelig spente alle mann.
Parkfamilie som vi er, elsker vi å utforske nye parker, men de siste årene har vi valgt å holde oss til de vi kjenner.
Det krever jo en del energi og overskudd som regel å “sette seg inn i” i en ny park.
Men iløpet av våren og tidlig sommer tikket det inn regelmessige snaps ifra dere om at vi burde besøke Foldvik.
En familiepark ikke så langt ifra Larvik.
Og ettersom sommerferien nærmet seg kom det også flere og flere meldinger.
Nysgjerrig som jeg er, så måtte jeg google, og når budskapet dems inneholder ord som “senke skuldrene, slappe av og uten stress og mas”
ja, da var jeg temmelig solgt.
Vi bestemte oss derfor for at Foldvik skulle bli årets park for oss.
Og det er klart, uansett hvor “neppå” en park er, krever det sitt å reise med seks små. Iallfall når aldersforskjellen er slik den er.
Derfor kastet vi oss over muligheten når Bestemor var på besøk og tilbydde et par ekstra voksenhender på parktur.
Litt over 2 timer en vei til parken fra oss, akkurat innafor for en dagstur.
Og vips så var vi der.
Foldvik er en familiepark med stor F.
Drives av familien Foldvik og har utviklet seg med årene, sakte men sikkert.
Og er det en ting de har fått til så er det nettopp en park med lave skuldre.
Det var virkelig helt magisk å komme over haugen og se “sletta” åpenbare seg mot oss.
Et stort åpent område med MASSE å gjøre for små og store.
Det første som slo meg var hvor overraskende stille det var der.
Og årsaken er nok et enormt åpent område.
Ingen trange passasjer eller stier, ingen bråkete karuseller, men likevell masse fart og moro.
Og så god plass, selv midt i høysesong og masse folk i parken var det ingen følelse av maurtue.

Gigantiske sklier var høydepunkt for de største, og  fotball med elektrisk blink og for de små var selvfølgelig traktor fokuset, MASSE traktor.
Både slike man kunne kjøre selv og ikke minst turen vi fikk bak på hengeren til Råtass.


I tillegg til å kjøre traktor, hoppet vi i høyet,

Så og hilste på MASSE dyr.

Fikk ansiktsmaling.
Kjørte spennende togtur

Lekte på lekeplasser

Så på kjempemoro teater og spiste popcorn

Og dagens høydepunkt i sommervarmen var nok plaskedammen
Et fantastisk område med fontener i alle mulig størrelser og former med vann i herlige 30 grader.

 
Vi tilbrakte 5 timer i parken og følte nok ikke vi rakk over hele parken, likevel fikk vi fylt på minnebanken med masse gode minner og magisk øyeblikk.
Om jeg skal få gi Foldvik et ekstra pluss, så er det et 100% ikke tilstedeværende kjøpepress.
Jeg har aldri vært i en park og opplevd så lite mas om å kjøpe noe ifra barna.
I tillegg hadde de gassgriller mange plasser rundt omkring i parken som gjorde at man absolutt kunne besøke parken med lavt lommepengebudsjet.
Og skal man unne seg is, så er Foldvik plassen.
Tidenes største softis, til en ørliten slant.

Vi anbefaler virkelig Foldvik familiepark, det er verdt turen.
Virkelig, du kan lese mer om parken HER

Mange av dere har ettspurt lesestoff fra meg i ferien, og tro du meg jeg skulle så inderlig ha skrevet mye mye mer enn hva jeg har gjort.
men her har det vært kløe, og da er det ikke skrivekløe jeg snakker om, men vannkopper.
hele 4 små har hatt heller har vannkopper løpet av de siste tre ukene.
Og jeg merker jeg både ser dobbelt og i kryss.
Det er klart, disse små blir preget av å få kroppene fulle av kløende prikker som sprekker opp og blir sår.
Og det er klart søvnen blir humpete når hele kroppen klør
og det er klart humøret blir dalende når hodepinen står i pannen og matlysten er på bånn.

Og det er klart at vi voksne blir ufattelig slitne av å stadig være i sykepleier uniform.
Iallfall når fire små får prikker på rappen.
Derfor har det vært superdeilig å hatt litt assistanse den uka som har vært.
Storfint besøk fra trøndelagen med bestefar og tante som virkelig har tatt i et tak.

For jeg skal ikke legge skjul på at det merkes ufattelig godt å ha to sett voksenhender ekstra når vi er vant med å sjonglere ungeflokken på 6 alene.
plutselig har vi noen som kan hjelpe til både lek og stell.
Rydding og for ikke snakke om matlaging.
Jeg og mannen har benyttet muligheten til å ta med oss minstemann litt ut på luftetur og latt de andre fem storkose seg med bestefar og tante.
Nå er det en uke igjen av ferien til de minste, før vi sniker oss halvveis tilbake til hverdagen.
Skolebarna har tross alt noen uker igjen til ferie.
Sommerferie er ikke så ille som jeg trodde..
jeg skal ærlig innrømme at jeg grudde meg ørlitt.
Med seks små i hus og null planer er det ingen tvil om at det kan bli lange dager.
Men med bassenget og alt vi har ordnet der har det rett og slett bare vært skikkelig deilig å ikke ha tid og sted å forholde seg til.