Svangerskapet med minstemor ble humpete.
Premature rier, blødninger og tull gjorde det til at det ble hyppige turer til sykehuset.
men med en god dose fødselsangst innabords var det absolutt ingenting negativt med å bli godt kjent på fødeavdelingen.
Jeg følte meg nærmest hjemme der ettersom besøkene økte og magen vokste.
Et brennende ønske vokste i takt med magen, jeg ville så inderlig at denne fødselsopplevelsen skulle bli god.
Jeg vet inderlig godt at man ikke kan planlegge en fødsel, men man kan forberede seg.
Det sies at øvelse gjør mester, men kanskje ikke på fødsel.
På en måte har jeg bare blitt værre og værre for hver eneste en. Skrekkblandet fryd kort oppsummert.
Angst også, innimellom. Mest redd var jeg for å ikke rekke frem.
Etter siste fødsel hadde vi flyttet, og hadde nå 1 time å kjøre til sykehus.
Jonatan sin fødsel var 45 min aktiv. Matte er ikke min sterkeste side, men dette regnestykke ser til og med jeg at ikke går opp.
Jeg var innom tanken på hjemmefødsel flere ganger.
En del av meg hadde veldig lyst, mer lyst enn å føde på sykehus. Tanken å kunne krype opp i egen seng med en nyfødt bylt med kjente lukter og lyder fristet meg veldig.
Men det var ingen hjemmejordmor nær nok. Hun måtte komme ifra sykehuset, og siden jeg bruker en time, gjør hun også det.
Jeg ønsket å bli satt i gang.
Sykehuset nølte, ville at dette skulle skje naturlig.
Jeg tok det opp hver eneste samtale. Holdningene til igangsettelse forandret seg for hvert menneske jeg snakket med.
Noen var helt enige, andre mente at dette kom til å gå fint.
Jeg ble forvirret og sliten.
Eneste som holdt meg helt oppe var at jeg kjente på en spenning og glede over babyen i magen. I likhet med 4. svangerskap var jeg denne gangen også depresjonsfri. Jeg gledet meg over svangerskap og ikke minst gledet jeg meg til å hilse på henne, kose, omfavne henne og ikke minst gjøre henne til en del av resten av flokken.
Uke 38 var jeg booket inn til samtale. Nå hadde angsten for å ikke rekke frem tatt overhånd og jeg slet med å sove og slappe av. Mannen fikk knapt lov til å reise på butikken, jeg var livredd for at ting skulle skje når jeg var alene.
Jeg tok med meg mannen på samtalen og kvinnet meg opp. Nå skulle jeg si det slik det var og virkelig kreve en igangsettelse under kontrolerte former.
Samtalen tok en helt annen vending.
Uten å helt vite hvordan, satt jeg og mannen plutselig i en instruksjonstime på hvordan vi eventuelt skulle ta imot barnet selv.
Mannen ble beordrett til å kjøpe seg headsett, slik at han hørte hva slaks instruksjoner som ble gitt på telefon fra føden når det satte i gang.
Hun anbefalte oss å bli hjemme og heller vente på ambulansen, istede for å kjøre for å møte.
Det var bedre å føde på badet enn i en grøftekant sa hun.
Jeg klarte ikke svare, bare hikstet og tørket tårer.
Hun snur seg mot mannen, vil du jeg skal forklare deg hvordan det ser ut der nede når barnet kommer?
NEI sa han så klart og tydelig som jeg aldri har hørt han før. Nå hadde han fått nok.
Han gjorde det klart at dette hverken var beroligende eller tryggende. At han, i likehet med meg ønsket at dette skulle bli en god opplevelse for alle parter. At et headsett og noen nyvasket håndkle ikke var noe han hadde planer om å ha klart.
Han ønsket at jeg, og barnet skulle bli omringet av fagfolk som kunne dette.
For all del, hun hadde nok rett, vi hadde nok taklet en fødsel vi to, om det var slik det skulle gå. Men det var så langt ifra noe vi ønsket å forberede oss til.
Samtalen ble avsluttet kort og ubehagelig. Vi avtalte nytt møte to dager senere.
6. mai 2017
Vi hadde time tidlig på dagen, godt var det. Jeg var temmelig spent på hva som skulle skje.
Jeg hadde kvinnet meg opp. Bestemt meg for å kreve at dette skulle bli slik jeg ønsket.
Dette var min kropp, min fødsel og jeg skulle gjøre det jeg kunne for å få en god opplevelse.
Der er du jo, et velkjent ansikt står midt i gangen og venter på meg.
Bli med inn her du.
Jeg kjører talen min på repeat i hodet, jeg skulle være tøff og stå på kravene.
Denne gangen skulle de ikke sende meg hjem.
Hun åpner en dør og geileder meg inn på observasjonsrommet.
Jeg stusser litt over romvalget, de andre gangene vi har kommet for sjekk er det kontrollrommet vi har gått inn på.
Så ser jeg, på bordet ligger utstyret klart. pakket inn i sterile pakninger og et armbånd med mitt navn på ligger der også.
Er du klar nå da? sier hun og smiler.
Klar?
Klar for hva da?
Neimen Nina sier hun og ler.
Du skal jo settes i gang?!
Jeg må innrømme at jeg har hatt litt nedtelling, jeg er et rutine menneske og skrekkelig glad i hverdag.
Selvfølgelig er ferie kjærkomment og deilig men jammen er hverdagen best.
Men til tross for nedtelling og utålmodighet, kommer alltid hverdagen litt kastet på.
Jeg som trodde jeg var klokkeklar for skole og barnehage henger litt i stroppene og føler jeg sjonglerer ungene og løper litt rundt som en hodeløs høne etter alt de trenger.
Det tar litt tid, før jeg faller på plass og kommer på de gode rutinene vi har for å får hverdagen til å gå sånn temmelig smurt.
Så, hva gjør jeg da? Hvilke tiltak har jeg for orden i hverdagen?
I år er det en ny status, 2 barnehagebar, 2 skolebarn og 1 barn hjemme.. puh!
Og for all del, la meg presisere. Her er det kos med kaos. Men litt kontroll må vi ha for at det skal bli kos. 1. Matpakker.
Jeg kunne smurt meg grønn om jeg var den som smurte alle matpakkene i familien. Jeg snappet opp en løsning fra en annen mamma som har fungert veldig veldig godt hos oss. Vi smører matpakker når vi spiser frokost. Og det beste? Barna smører sin egen 😉
Vi spiser alltid felles frokost, eldstefrøken dekker på om vi kommer tuslende etter som en flokk med sultne trøtte zombier. Frokost intaes og matpakke smøres med litt bistand og veiledning fra oss voksne.
Litt ekstra som knaskegulrøtter, yoghurt, nøtter, frukt settes frem innimellom for variasjon til ungene. 2.Hvem skal hva når?
Vi er sju stk i familien, å husk alt har jeg gitt opp. det er rett og slett ikke mulig. Vår kalenderbok er vår hellige bok, her prøver jeg så godt jeg kan å skrive ned absolutt alt vi skal for å unngå dobbeltbooking og ikke minst for å ikke glemme.
For at alle skal ha oversikt fører jeg også opp uka som kommer hver søndag på vår magnettavle. Da er den ren avskrivning av kalenderboken med rom for å fylle inn det som eventuelt skulle dukke opp. 3. Klær.
Jeg kunne skrevet et helt kappitel om klær. Klær er heltidsarbeid i vår familie, føler jeg ALDRI blir ferdig, og det ligger klær overalt. Nå går vi i tillegg inn i en tid hvor man trenger mere klær. Ikke bare å sparke på seg skoa og løpe ut. Ungene har hver sin trofast hylle fra ikea hvor det er rom for votter, luer, ull og fleece nå. (annet innhold sommerhalvåret) Den fungerer knall i praksis, selvfølgelig noen ganger ser den slik ut:
men etter et raskt sveip over ser den slik ut:
Disse kan bygges akkurat slik du selv ønsker med høyede og ulike bokser, anbefales.
I tillegg finner vi frem det de skal ha på seg neste dag kvelden før.
jeg har prøvd utallige metoder, blant annet å finne frem for hele uken, men har innsett at det ble usedvanlig mye mer klesvask. Ved å finne frem ved kveldsstellet så kan jeg også se over om buksen kaaaan brukes en dag til. 4. Hva skjer i morgen?
Etter barna er i seng, og før jeg selv slenger meg på sofaen har jeg erfart at det er lurt å ta en titt på ukeplanen å se hva som skjer i morgen. Ingenting er kjipere enn å oppdage at det kreves en svømmebag eller en bursdagsgave eller lignende når du egentlig er på vei i seng. og du.. appropo gym og svømmebag, jeg bruker refillbare smoothieposer til shampo og såpe i gymbagen. 5. God start på dagen.
Fem minutter utgjør en forskjell. Å komme seg opp fem minutter før man tenker man MÅ stå opp kan utgjøre underverker.
Så mitt tips, vær steinhard, dropp slumringen og stå opp. 6. Hva er det til middag? Jeg får nærmest frysninger av spørsmålet. Som regel dukker spørsmålet opp når folk begynner å bli sultne, og om jeg ikke har en plan. Betyr det krise. Vi har levd slaraffen liv i sommer, tatt dagene som de kommer, planlagt lite. I hverdagen fungerer det ikke overhode. Ikke planlagt middag betyr kaos og dårlig stemning. Å ha middagene planlagt og de viktigste ingrediensene i hus er alfa omega for en så knirkefri uke som mulig. 7. Ro ned.
Dette er kanskje mitt viktigste råd. Sett begrensninger og ro ned, man må faktisk ikke være med på ALT.
Begrensninger i forhold til aktiviteter osv, det er også viktig for oss at vi er sammen som familie og har rom for å gjøre noe sammen.
Mange har spurt meg om nettopp det.
OM du kunne valgt, når ville du helst få barn på året?
Med fem barn født fem ulike måneder har jeg testet ut flere årstider.
Februar, mars, september, november og mai er mine fødemåneder.
Med andre ord er det eneste jeg ikke har fått testet er en midtsommerbaby, men vinter, vår, og høst er altså dekket.
Det er vanskelig å planlegge eksakt når barnet skal komme, det er få som kan bli gravide akkurat når de har tenkt.
Og ønsker man å bli gravid, er i grunnen årstid overhode ikke vesentlig.
Men la oss si, i en drømmeverden, hvor man virkelig kan si at den måneden ønsker jeg å bli gravid, og barnet blir født til termin.
Hvilken måned hadde jeg valgt da?
Svaret er enkelt. jeg har ikke peiling!
Det er helt klart at hver eneste årstid har både plusser og minuser og mine plusser er kanskje dine minuser og visa versa.
Men for å faktisk kunne komme med noe vesentlig i dette innlegget, så tenkte jeg å ramse opp mine plusser å minuser ved å få baby på de ulikeårstidene.
Jeg startet jo min mammakarriere med å få baby en kald februardag, så la oss begynne med
Vinterbaby
En fersk sjel, med sart hud og pitteliten kropp.
Vinter og kulde kan være utfordrende da.
Ekspertene strides mot hva som er for kaldt og hva disse små egentlig tåler.
Og med en kropp som enda ikke regulerer tempen spesielt godt er det vanskelig å vite hva som er nok av klær og dekke.
Samtidig er det godt med 1000 unnskyldninger til å holde seg inne, kose seg med fyr i peisen og nyte mørketiden i fred og ro.
Man kjenner lite på “burde trille følelsen” siden man har mange unnskyldninger for å holde seg inne. Og med krevende baby var det ikke så mye maaas om å måtte komme seg ut fra andre.
Og når våren kommer, er man ute av barselboblen og klar for å fylle lungene med frisk luft.
Barnet er også større når sommeren kommer,så når vognsovingen er godt etablert er det gode temperaturer til å trille turer og sove ute. Barnet takler eventuelt sommervarme godt og liker å være med på det som skjer, dermed mer praktisk å ha med seg på sommerlige utfarter. (strandturer osv)
Svangerskapet til en vinterbaby, kan være en utfordring på slutten. Vanskelig å finne klær som dekker magen i den kalde luften, det kan være glatt og vanskelig å komme seg frem, og ventetiden blir ikke akkurat lettere med konstant mørke 😉 Vårbaby
Sistemor ut var en ekte vårbaby.
Født i mai, en av mine favoritt måneder (den andre er september) Jeg synes svangerskapet her var topp. Gravid sensommer/høst. I god form til jul og jo tyngre kroppen ble, jo lysere ble det ute. Dermed ble den tyngste tiden litt lettere å takle.
Det var godt å få baby i en tid hvor kun et lett ullteppe var alt som skulle til når vi tuslet ut av sykehuset.
At lett tøy eller bare bleie var alt hun trengte for å holde varmen. Samtidig har sommeren min vært en skyggesommer uten like. I tillegg har de aller (få) varmeste dagene vært vanskelig å takle for minstemor.
Største utfordringen har kanskje vært at midt i den mest intense tiden med baby inntok også sommerferien for resten av gjengen. Jeg er avhengig av litt pusterom som nybaktmamma. Har behov for stillhet rundt meg for å etablere amming og bli kjent med det lille vesenet. Med fire andre små hjemme ble det en smule kaotisk. Samtidig var det godt å ikke måtte ha en klokke å forholde seg til. Ingen morgenstress eller løping etter skolebussen. Dagene kunne vi ta akkurat slik vi ønsket.
Det er også mye enklere for oss å faktisk komme oss ut, ingen votter og luer eller dresser utenpå klumpete vintersko. De fleste klarer seg selv og alt man trenger er sko og jakke.
Nå som hun begynner å bli litt større, kommer høsten og kulda. Jeg kjenner henne bedre, vet at hun er varm av seg og det å regulere påkledning blir litt enklere. Rutinene er i ferd med å falle på plass og jeg ser for meg mange fine trilleturer utover høsten. Hun blir stor til julefeiringen og vil nok være familiens store midtpunkt da med alt som skal utforskes og taes på.
Kansje det er en glitrende julegave under treet som motiverer henne til å åle for første gang?
Vinteren derimot, ser jeg for meg kan bli en utfordring. Akkurat litt for liten til å være med på aking og gøy i snøen. Men vi får satse på et godt sovehjerte så hun kan sove seg gjennom basingen og bli med inn for ferske boller og roser i kinna. Høstbaby.
Jeg elsker jo høsten, den friske luften, de fine fargene og med viten at vi går imot min absolutt favoritttid JULEN (jepp jeg er skrullete) Men, det absolutt tøffeste svangerskapet jeg har vært gjennom har vært nettopp det til mine kjæreste høstbabyer.
Stor og tung i den værste sommervarmen, full av vann og lite energi. Det var rett og slett ikke gøy. Men nå skal det også nevnes at jeg ikke er sånn superbegeistret for varmen i utgangspunktet. Aircondition og isbitmaskin ble redningen min.
Jeg har to høstbarn, et september og et november.
Og om jeg skulle velge synes jeg faktisk novemberbarn var magisk. En nyfødt liten klump i adventstiden, som tvang oss til å skru ned tempo, nyte og ta ting i slowmotion var perfekt i en travels adventstid.
Vi planla godt, hadde handlet inn de fleste julegaver i boks før han kom 28 . november og booket oss inn til noen på julemiddag, Minst mulig stress mest mulig babykos. September var igrunnen også en fin tid, men jeg var ikke i like innemodus denne tiden. Lysten etter å ut å gå i skog og mark spiste meg litt opp. Det var for kaldt til å amme ute og måltidene i begynnelsen er som alle vet hyppige. Min favorittutetid ble innetid, noe som ble litt hardt å takle.
Men vår og sommer med en høstbaby er topp. Å ligge å sprelle på teppe med bare tottelotter og leker rundt seg er ofte mer enn nok og om du ikke har en superrask baby motorisk kan du kanskje se frem mot en rolig sommer med en baby som ikke er over alt på en og samme tid.
Soverutiner er ofte på plass, og noen sover såpass lenge på natten nå at et glass vin på terrassen på kvelden også kan være helt innafor.
Så hva er best da? OM jeg skulle hatt en baby til og valgt så hadde jeg valgt enten sen vår eller sen høst.
årsakene er forskjellig. Sen vår: mest praktisk med tanke på at jeg og babyen enkelt kan være med og henge med resten av gjengen. Amming ute går fint og de andre trenger ikke flere lag med klær for å gå ut.
Sen høst. Jeg er i innemodus, kjenner ikke på at burde burde spiser meg opp og babyen er med på å skru ned tempo til alle sammen. I tillegg er babyen passe stor når sommeren kommer til å være med på sommermoroa.
Uanett hva, så gjør man det beste ut av det man får også viser det seg tilslutt at akkurat den årstiden passet akkurat dere perfekt. Når fikk du barn og hva synes du var plusser og minuser med det?
Hun har akkurat sovnet.
En lang og seig dag er lagt bak oss og jeg krysser fingrene for at kvelden blir lang og dagen i morgen bedre.
Hun er tre måneder og noen dager. likevel har hun vært her i en evighet.
Barselboblen har sprukket, og jeg har fått en viss klarhet i tåkesynet. Så absolutt ikke ute av tåken, men noen meter sikt har jeg.
Hun drømmer, små rykninger og klynk mens den lille hånden hennes krøller seg sammen.
Hverdagen er rett rundt hjørnet, nå er det bare å spenne seg fast og gjøre seg klar.
Henge med så godt vi kan på alt som skjer rundt oss.
Hun er ingen liten bylt som bare spiser å sover, nå vil hun se verden, lukte, føle og smake.
Leke, gurgle og utforske.
Nå har plutselig det som var alt vi gjorde blitt det vanskeligste vi gjør.
Spise og sove.
Hun er midt i 3 måneders krisen.
For noen kanskje bare et blaff av irritasjon, for denne frøkna er den intens og ille.
Å sove er vanskelig, å spise er stressende og urolig.
Man blir sliten, både liten og stor av det hele.
Tynnslitt med åpne nerver.
Sårbar for omverden og alt den måtte mene.
Små problemer vokser seg store, når man er gjennom slike perioder.
Man kan kjenne på alt av følelser, sinne, matthet, frustrasjon, tristhet, utilstrekkelighet.
Alt i en god og deilig suppe, krydret med lite nattesøvn og såre vipplæsjnippler.
Og når man tenkte at ting ikke kunne bli seigere, kommer hun snikende…
Frøken Usikker….
Hun som gjør at jeg sammenligner min baby med andre, hun som hvisker meg i øret at alt jeg gjør i desperat søken på søvn og rolige måltider er bjørnetjenester og idiotisk av meg å gjøre.
Hun er rågod på å fortelle meg at det bare er mitt barn som må rugges i søvn, som ikke sover for seg selv og som fortsatt kan være oppi 15 måltider om dagen.
Hun gjør meg sliten og usikker.
Kommer snikende opp på skuldra i det jeg står i rugger på den tredje timen samme dag.
Hvisker historier i øret om at jeg må rugge til babyen er konfirmant og at jeg aldri får sove en hel natt før jeg er pensjonert.
Jeg burde stått rakrygget med nesa i sky, det er tross alt femte gang jeg gjør dette.
Men hun er min første nummer fem, jeg har knapt kjent henne i tre måneder.
Jeg er kanskje ikke ny som mamma,
Men hun er ny for meg, og jeg ny i rollen som hennes mamma.
Vi driver å finner ut av det, jeg og hun.
Og jeg vet jo at vi har mange koder å knekke sammen.
Jeg prøver å krype litt tilbake til boblen igjen, lukke ørene for rådene jeg ikke ba om.
Takke de som roper høyt ut at de heier på oss, som vet hvordan det føles og som kanskje akkurat nå står i samme båt.
En båt i åpent farvann med bølger høyere enn du kan tenke deg.
Jeg har hodet over vann, men lar skuldrene duppe under overflaten i håp om at frøken usikker har sluppet taket i det jeg får kavet meg på land igjen.
Det går jo over…
dette også..
Åååå her kommer høsten, her kommer den kalde fine tia!
Her kommer høøøsten…
Det er kanskje litt tidlig, men du vet like godt som jeg at plutselig er den her.
Jeg merker det allerede, litt ekstra riv i luften på morningen.
mørkere på kveldene og noen gule blader her og der.
Det er favorittårstiden min. Høsten.
Og nå, er jeg i ferd med å forberede til den.
Garderobeskapene til barna byttes ut. Litt etter litt går sommerklærne ut og inn kommer varmere høst-tøy.
Ull er gull hos oss, Jonatan tåler ikke ull helt innerst, men går fint som lag nummer to.
Puster godt, regulerer godt og ullen fra name it, som vi har en del av, sitter løst og ledig og er deilig å bevege seg i. Knertenogkaroline.no har fylt opp hyllene med ull nå, og om garderobene hos dere skulle savne litt ull til høstens størrelser har jeg gode nyheter. Denne månendens rabattkode gir hele 20% rabatt på ALL ull hos de. Rabattkode: Nina20aug
De har ull både til de aller minste og de større. 0-12 år
Matchende søskensett
Deilige myke joggebukser både fra nameit og hust&claire. Sistnevnte er våre favoritter.
Votter, luer og halser
Og mye mye mer. Rabattkode: Nina20aug gjelder alt du finner i DENNE kurven, Det er førstemann til mølla og rabattkoden gjelder ut dagen i morgen (onsdag 16. august)
Jeg kan nesten ikke vente.
Badet var selvfølgelig grelt når vi kjøpte huset, men nå blir det bare værre og værre for hver gang jeg går inn hit.
Jeg er sikker på at han følte seg råflott han som en gang bygget huset.
varmekabler i gulvet, adskilt dusj og dobbel vask under et stort speil.
Og kontrasttapet på veggen.
Ikke bare er det stygt, det er også veldig upraktisk. Langt, smale dører og upraktisk.
Dusjen er mørk og spiser opp halve rommet. Og siden de har fjernet vasken på do må man gå gjennom den åletrange passasjen for å få vasket hendene.
Legg merke til det nydelige grønne gulvet som matcher de grønne vaskene….
Men nå skal det altså under kniven. Hele badet skal rives ned og vekk og bygges opp igjen.
Og det beste av alt? Dette badet skal bli et voksen bad.
En egen liten hule, kun med inngang fra vårt soverom.
Her skal det ikke stellebord på veggen og bleiebøtte.
Her skal huset beste fristed bygges.
Vi er igang med prosessen.
Steg 1.
Finn en OK leverandør av totalrenovering av bad.
Vi hadde befaring av en veldig hyggelig håndtverker i går, og skal få en på besøk i morgen.
Ikke det beste førsteinntrykket der, da de egentlig skulle kommet i dag 😉
Men, veldig greit å ha to å sammenligne med.
Jeg kjenner grunnen at kjemi også er med i betraktningen, de skal tross alt være i huset vårt en stund.
Men herreminfreeeed som jeg gleder meg.
Tankene vi har gjort oss så langt er at vi ønsker en stooooor dusj sone, tak dusj, vindu skal bort. Vegger og gul mørke kombinert med noe tre som kontrast.
Legger ved litt inspo om hva jeg drømmer om, men skulle du ha noen gode tips, erfaringer eller innspill.
Del del del del del 😉
Men minnene av den består.
Da er sommeren 2017 i ferd med å takke for seg. Er fortsatt igjen en god sommermåned men moduset mitt er allerede i ferd med å trå godt inn i høsten.
Den har ikke vært så værst. Sommeren 2017.
Første sommer som fembarnsforeldre. Siste sommer med baby.
Ingen planer ble til mye opplevelser. Akkurat slik vi trodde.
Det har vært godt, å skru ned tempo, ikke ha en klokke å rekke og ikke minst tillate oss å være litt impulsive.
Men fy søren så sliten jeg er. Vi er jo så mange! ha ha.
Skulle tru jeg tuller, men det gjør jeg altså ikke. Full fart og fres hele tiden. Uendelig mengder ord, lyder, sprell og krangling, la oss ikke glemme krangling.
Søsken, de krangler, sånn er det vist bare.
Men jammen har vi hatt det fint og.
Søskenkjærligheten har til og med blomstret innimellom.
La oss oppsummere sommeren med noen bilder da de sier mer enn 1000 ord.
Vil du følge oss i møte med høsten også?
legg oss gjerne til på snapchat. Idebankmamma heter jeg der
Er du på mobil kan du trykke HER for å legge meg til.
De tre første månendene unnagjort og den seigeste av dem er lagt bak oss.
Jeg må innrømme at jeg synes måned 2-3 kan være fryktelig tøff.
Og kjenner nå som de første 100 dagene straks er passert at vi går mot lysere tider.
Hva sier babyverden om babyer på 3 måneder. MILEPÆLER
Kommunikasjon og sosial utvikling
Er opptatt av sine nære omsorgspersoner – liker ikke når du går, blir ivrig når du kommer, og følger deg med øynene rundt i rommet.
Begynner å imitere faktene sine når dere prater – beveger armer og bein.
Øyekontakten med deg øker stadig – en viktig emosjonell prosess som knytter dere nærmere sammen.
Begynner å le høyt.
Liker lyden av sin egen stemme og utvider stadig spekteret.
Bruker mange ulike bevegelser og ansiktsuttrykk for å uttrykke behov og følelser.
Lytter intenst og svarer med lyd til den som synger og prater for det.
Sanser og motorikk
Barnets evne til å gripe og bevege en rangle utvikles denne måneden, og det vil gripe etter ting som blir holdt rett foran hånden, når det ligger på ryggen eller sitter på mors eller fars fang.
Barnet begynner å trekke i klærne sine.
Evnen til å følge bevegelser med blikket utvikler seg raskt
Barnet begynner å sparke med styrke.
Nå klarer barnet også å gjøre to ting samtidig, som å suge og titte på noe.
Barnet løfter hodet og brystet i mageleie når det støtter seg på armene.
Liker og trenger mye fysisk nærhet – vil bli holdt, båret og kost med.
Begynner å vise preferanser for enkelte mennesker.
Begynner å vise forventning til kjente aktiviteter.
La barnet få ligge et sted hvpr det kan følge med på dine og andre familiemedlemmers gjøremål i huset. Legg barnet på magen og legg deg på magen foran barnet og prat og syng. Slik oppmuntrer du barnet til å trene på å holde hodet og overkropp oppe.
Barnet utforsker med hender og munn. Skaff noen få, trygge, «tyggesikre» leker som barnet både kan kjenne på og tygge på.
Oda 3 måneder
vekt og lengde fødsel: 3825 gr og 52 cm lang.
Vekt og lengde nå: hun har ikke blitt veid på evigheter men om jeg trår på vekten sier den at hun er 7 kilo og bruker 62/68 i tøy. Hvor ble det babyen min?
Puh, det værste er unnagjort, er det lov å si det?
La meg forklare årsaken til at jeg synes denne måneden er seig. Hun er liksom midt i mellom alt. For våken og klar til å bare være den babyen som sover og spiser og for liten til å ha rutiner og tydelige signaler.
Hun har lyst til å følge med, men blir fort sliten.
Ingen rutiner hverken på dag eller natt noe som gjør hverdagen uforutsigbar for mor.
Hun er så absolutt mere med nå. Det merkes godt.
Fanger opp menneskene rundt seg, søker kontakt og spreller ivrig når hun får selskap.
Har ikke helt funnet ut av hendene sine enda, men dasker til lekene av og til.
Særlig kontrollert er det ikke, men veldig moro at det skjer noe når hun får en fulltreffer.
Hun HATER å kjøre bil. Og siden hun er så liten er det vanskelig å underholde henne også.
Siden hun ikke bruker smokk eller tott er bilkjøring rett og slett en utfordring akkurat nå.
Hun sover mye når vi kjøre bil, men bare korte dupper, akkurat slik hun sover ellers.
Små korte powernapper på maks en times tid. Hun må rugges eller puppes i søvn men sover seg gjennom jordskjelv den lille timen hun blunder. Natten kan jeg helt ærlig ikke svare helt på hvordan er, da vi samsover med nærmest fri bar.
Hun har begynt å ta kveldene litt før men vil gjerne kose i en liten evighet før nattesøvnen tar henne, noe som ikke alltid er like lett med en liten flokk med små. Natteroen senker seg rundt 20. og da sover hun til 01-03 også er det slumring frem til jeg våkner til en smørblid og pratesyk frøken rundt 07.
For som hun skravler da, lange vokaler med noen skarpe lyder innimellom. Gliser og ler og spreller med hele seg.
Den timen er hun til å spise opp.
For når klokken nærmer seg 08, da er det på tide med første dupp igjen og sånn går no dagene.
Hun fullammes, og ser ut til å trives med det.
Planen er å fortsette med det en stund til 🙂
Hun har blitt en del av søskenflokken nå. Det er tydelig at de også setter pris på responsen de får fra henne og gir henne rett som det er litt underholdning. Hun er jammen heldig på den fronten.
Det skorter ikke på kos, underholdning og selskap for denne frøkena.
Hvordan er det å være fembarnsforeldre?
Jeg kan oppsummere kort: Travelt.
Dette er ikke for alle, rett og slett. Og noen ganger lurer jeg på om det er riktig for oss også.
Jeg er ikke vant til mengden mennesker enda, på 1,5 år gikk vi fra å være en litt stor familie til en dobbelt xl familie.
Vi er MANGE. Vi er å regne som to familier i antall. Og det skal vi to voksne klare å holde styring på.
Jeg har ikke hatt ordentlig permisjon med minstemor. Noe jeg har valgt selv. Av erfaring gjorde det godt å finne på noe annet i babytiden, og kan være god terapi for å holde depresjonen på avstand. Men i tillegg til våre prosjekter har det også skjedd mye privat. Jeg har opplevd å miste noen nær meg som har vært en påkjenning rett og slett.
Det har vært tøft, jeg skal ikke legge skjul på det, men og veldig fint å ha noe annet å tenke på midt oppi det hele. Oda har vært med på det meste og trivdes med det. Og siden jeg ammer er vi alltid beredt for en sulten baby.
Nå lengter vi etter hverdagen, kjenner det skal bli godt å sende barna litt ut på faste aktiviteter og selv få litt luft rundt meg innimellom. Vi har også fått den fantastiske nyheten om at en familie vi virkelig setter pris på og stoler på ønsker å ta på seg rollen som bonusbesteforeldre! Tenk så heldige vi er. En natt ny og ne hvor de tar en del av flokken så vi får fokusert på resten eller kanskje… noen ganger bare oss selv!! Nesten så jeg må klipe meg i armen.
Det travelt, det er slitsomt, det er til tider utmattende og frustrerende.
Men fy søren så ofte jeg tenker for meg selv, vi er jammen heldige
Vel, skal jeg være ærlig, så er det nok mye du ikke vet om meg.. og godt er det.
Men det jeg skal dele nå, gjør jeg med vilje.
For jeg har nemlig tenkt å gjøre noe med det.
Sånn på ordentlig.
Jeg har prøvd et par ganger, å endre det. Men aldri helhjertet.
Årsak? Jeg har nok ikke vært motivert nok.
Ok, her kommer det.
Jeg – har- ikke – førerkort.
Sånn, der var det ute.
Det var kanskje ikke så wow? Synes du?
Vell for meg er det det.. det er jo noe alle har.
Jeg har ikke førerkort, jeg har ikke lov til å kjøre bil uten at det er en rød L på hvit bakgrunn på stumpen av bilen.
Og ved siden av meg må jeg ha en som har hatt lappen minst 5 år.
Jeg har kjørt, en del. Men aldri helhjertet gått inn for å ta førerkortet
Jeg har forskøvet det foran meg, ulike grunner (les: muligheter) har dukket opp slik at vi har utsatt mitt prosjekt og heller prioritert noe annet.
Men nå, har det nærmest fra intet dukket opp en motivasjon som nærmest gjør at det kribler i hele meg.
Nå er det jammen meg på tide.
Jeg har mine grunner, til at jeg ikke har tatt lappen. Trenger ikke gå så mye inn på hvorfor men kort fortalt sitter barrieren psykisk. Og lar man den sperre, vell da vokser den seg iallefall ikke svakere.
Og nå, sitter jeg har 32 år gammel uten førerkort men en sabla stor motivasjon til å ta den.
Det har ikke bare blitt en barriere nå, men en kjempe terskel å trå over.
Det blir meg og kidsa, ungdommen.
Jeg har kjørt mye bil som passasjer. Jeg tror jeg forstår trafikken godt.
Men det er det å stole nok på seg selv og alle rundt til å styre denne bilen selv.
Men nå er den der altså, motivasjonen som jeg har slitt litt med før.
Det er klart, ønsket har vært der tidligere. Men ikke på denne måten.
Du kan tenke deg mannen min har vært tålmodig. Skal mor på noe, ja da må alle med.
5 unger og mann. Siden jeg ikke kommer meg noen vei alene.
Han har ikke klaget en millimeter.
Han har levert hver eneste dag i barnehagen, hentet også.
Kjørt til og fra bursdager, fotballtreninger og korøvelser.
Hver eneste gang, bare han
Han har vært sjåfør i snart 15 år.Bare han.
Nå, er det kanskje på tide å avlaste litt?
Motivasjonen kom ganske så plutselig.
Igrunnen med Oda. Det er for mye folk å ha rundt seg, HELE tiden.
Jeg vil kunne røske med meg en eller to og bare ta en tur.
Jeg vil avlaste mannen min med å bidra i barnehage og skolekjøring.
Jeg vil kunne dra å handle på butikken ALENE.
Har du tatt lappen i voksen alder vil jeg gjerne høre fra deg.
Har du kanskje en kjøreskole å anbefale?
Jeg tar imot alle gode tips og råd.
Det gjør nesten vondt å skrive, samtidig veldig godt.
Tenk at han har blitt så stor at han skal tasse inn i barnehagen og tilbringe dagene sammen med andre barn og voksne.
Han kommer til å få det så fint. Så sosial denne karen er.
Om to uker er altså dagen her.
Første barnehagedag. Han selv er nesten 21 måneder og har fått masse god tid hjemme.
Jeg gjør klart, som barnehagegutt er det jo litt som skal på plass. Hva trenger han: Til og fra:
Vi er veldig glad i smartpacken vår,
den gir god oversikt både for oss og barnehageansatte på hva han har av skiftetøy. Men til og fra barnehagen vil han bruke en mindre sekk.Vi er veldig glade i sekken fra Beckmann, Matilde fikk i fjor og det kommer Jonatan også til å bruke.Plass til mye, behagelig for barnet å bære og stor åpning som gir god oversikt i sekken. Mat og drikke:
I barnehagen han skal gå i må de ha med seg egen frokost. Vår erfaring er at de ofte får en roligere start i barnehagen ved å få spise litt og observere alt som skjer rundt seg. En god matboks for oss har flere rom, er enkel å rengjøre og lett å håndtere av barnehender.
Min favoritt så langt er en fra Blafre.
Den er riktig nok litt stor, men perfekt til en sprett yoghurt, tre rom og enkel å lukke, åpne og rengjøre
Drikke er det ingen som slår wowkoppen for vår del.
Enkel å rengjøre og ikke minst veldig praktisk. Klær:
Bevegelsesfrihet er stikkordet. Barnehageklær skal være gode å leke i og tåle lek ikke minst. Jeg handler mye basic tøy hos knertenogkaroline.no benytter meg av rabattkodene jeg deler ut hver måned til dere. Et ekstra sett av alt, og både tykk og tynn ull/fleece i barnehagen til en hver tid.
Har også god erfaring med nameit og hust&clair ulla som man får kjøpt hos Knerten og Karoline.
De er mye ute, softshelldress fra name it (også knerten og karoline) brukes høst og vår og vinterdress fra Reima, samme med votter og luer, for oss er det ingen over eller ved siden der. Ofte gjør jeg noen reale kupp på outleten til reima på nett (affiliatelink) Sove: Han sover enda på dagtid. Vi bruker reflex lun i vogna på vinteren, En god pose for vær og vind.
Han kommer mest sannsynlig til å sove i danskevogna vår (stor bag på 98 cm)
