//annonse

Hva er det som skjer tirsdag igjen?
Det er mandags ettermiddag og kaoset er komplett rundt middagsbordet.
Uka er i gang og jeg sitter som en liten mombie sammen med flokken min.
Barseltåka er i ferd med å lette men jeg merker godt at jeg ikke er helt på nett.
Jeg har langt igjen til jeg har den oversikten jeg pleide å ha før nattevåk og ammetåka tok over.
Det krever sin kvinne og sin mann å ha oversikt over familien AS når vi er 8 medlemmer.

Som mange av dere vet, har vi mye skrevet ned i kalenderboken vår. Men for at den skal hjelpe deg å holde oversikt må man også sjekke i den.
Og det er jo ikke alltid den er tilgjengelig. Derfor må vi planlegge litt parallelt. I papirboken skrives alt opp som er verdt å huske, både av det som plutselig skjedde (som at mini mistet en tann osv) og det som skal skje. Minner, som er viktig å ta vare på.
I den digitale planleggingen er fokuset det som er VIKTIG å huske.
Det som SKAL skje og ikke minst skal det sørge for at vi ikke dobbeltbooker oss.

Vi bruker MinFamilie appen til Telenor.
Ved å bruke en app har man oversikt også når man er utenfor huset og uten kalenderbok.
I tillegg kan vi som har den oppdatere hver for oss, og samtidig være sikre på at de andre også har det i sin kalender.
For telefonen reiser man jo aldri ifra 😉
Jeg har testet mange planleggingsapper, men har enda tilgode å finne en som er mer dekkende, oversiktlig og praktisk enn MinFamilie.
Vi er nå 3 medlemmer som bruker den, (de som har telefon) og med et raskt glimt på appen kan jeg se hva vi skal ha til middag, finne ut hvor Amalie er, hvilke avtaler som er i nær fremtid , hva jeg har på to do listen, oppdatere handlelisten, se hva mannen har handlet på vei hjem.

Jeg bruker også appen til å søke inspirasjon når middagene for uka skal planlegges for her er det en hel BANK med oppskrifter, og rom for å lagre mine egne.
 
MinFamilie brukes aktivt av alle tre, jeg gir eldstefrøken oppgaver, hun kan huke av når de er utført og eventuelt kreve lønn for strevet.
Vi oppdaterer hverandre med avtaler og planer og gir viktige beskjeder. kalenderen er oversiktlig og enkel å forstå, selv for 12 åringen

Dersom du også vil teste den geniale appen kan MinFamilie lastes ned HER
Jeg anbefaler så absolutt å legge til alle med tlf i husstanden!

Tenk at det skal være så sårbart, ømt og vondt, det tema jeg skal snakke om nå.
Jeg må innrømme jeg synes det er underlig, samtidig er jeg en av de som hulkegråt første gangen jeg gav min sistefødte en flaske med melk som ikke kom fra meg men i pulverform.
Hvorfor jeg gråt?
Helt ærlig, vet jeg ikke helt.
Det var en enorm klump av følelser som tvang seg opp og frem i det jeg puttet flaska i munnen hans.
Litt lettet, over at han spiste av den så lett, lykkelig over å se han spise godt, trist fordi han ikke hadde fått nok i fra brystet mitt og litt redd.
Redd for hva?
Flere ting skal jeg være ærlig, at ammingen skal ta slutt, at han ikke skal få de viktige næringsstoffene som er i melken, men aller mest, hva “alle andre” vil si.
Det er tåpelig, skikkelig tåpelig.
At jeg skal tenke at andre har tanker om hvordan jeg mater min sønn.
At jeg skal frykte at andre mener at jeg kunne gjort bedre, gjort mer og ikke minst burde visst bedre.
Alle vet jo, at morsmelk er det beste for barnet.

Jeg skal ikke diskutere med vitenskapen, men jeg har likevell lyst til å spørre.
Er det virkelig det, alltid?
Om man kun skal snevre inn blikket og se brystet og barnet, er det nok ingen tvil.
Men om man skal se hele bildet, tror jeg nok at diskusjonen får en annen låt.
For til syvende og sist så er det ikke puppen som er viktigst for barnet, men den som henger fast i puppen.
Mamma, og eventuelt andre nære relasjoner.
Barnets foreldre eller omsorgspersoner om du vil.
Barnet trenger mat, for å overleve selvfølgelig, men det må ikke komme fra puppen, heldigvis.
Det barnet uten tvil trenger, er rolige, trygge og tålmodige omsorgspersoner.
Som er der for å berolige og trygge barnet. Slå følge med det på reisen til å ta bena fatt selv.
Og denne omsorgen kan ikke komme fra hverken pupp eller flaske, men fra hjerte, hode og favnen til menneskene rundt.
Barnet trenger omsorgspersoner med overskudd nok til å møtes sine behov.

Jeg har fullammet fem barn, grått meg gjennom blodige amminger, hatt flere økedøgn i strekk, brukt utallige timer med barnet på brystet. Takket nei til mye fordi jeg har hatt en liten kropp som har trengt meg, og brystet mitt som har fylt med mat nok. Noen stunder har vært grusomme, andre ufattelige koselige.
Om jeg ser tilbake har slitet vært verdt det, men mest fordi det har gått bra med meg oppi det hele, til tross for at det var mye jobb.
Amming gir en unik nærhet, et eget bånd mellom mor og barn tenkte jeg.
Amming gjør forsåvidt det, men ikke mer enn annen mating som feks flaske.
Forskjellen er, at å amme, det kan bare mor, så nærheten blir på mange måter også en avhengighet.
Og den, kan være tøff å takle både for mor selv men også de rundt.
Når nummer seks kom var jeg sikker i min sak, det fantes ikke noe alternativ enn fullamming.
Hvorfor skulle det bli annerledes denne gangen? Når jeg hadde klart det tidligere.
Jeg visste det ville kreve, men jeg var innstilt på å gjøre jobben.
Første knekken kom allerede etter første hjemmebesøk.
Jeg husker jordmor kom inn i stua, jeg hadde en sovende Daniel på brystet.
Nummen, her har vi en i godt hold. ser jeg.
Jeg var stolt som få.
Jaaa ikke sant svarte jeg, synes jeg begynner å se dobbelthaken.
Så var å kle av den lille kroppen og legge an på vekta.
Så ble det stille.
Jeg så jordmor veide ordene i hode før hun sa de.
Oj, her har det vist stagnert.
Hun ser på papirene, ikke stagnert, han har gått litt ned siden siste ser jeg.
Blikket hennes flakker mellom meg og mannens øyne.
Hva tenker dere om det?
Sier hun og kaster ballen hardt og brutalt over til oss.
Jeg knekker umiddelbart sammen, ukontrollert.
Tårene nærmest spruter mens jeg hikster frem at jeg ikke skjønte at jeg sultet han.
Jeg følte mannens hånd på ryggen.
Det går fint, sier han.
Fint? Gutten er jo sulten sa jeg og prøvde å legge han til på nytt siden tårene hans også har begynt.
Det ble mye styr de neste dagene, ukene.
Frem og tilbake til helsestasjonen for veiing, klare instruksjoner fra helsesøster om å gi tillegg og en meget usikker mamma som var livredd for at ammingen skulle gå tapt. Jeg skulle jo amme, sånn var det bare.

Jeg ammer, og ammer, og ammer litt til.
Morgen, dag, kveld og natt.
Hele tiden, ammet jeg.
Satt midt i kaoset og ammet,
Jeg ammet og leste bok, ammet og spiste middag, ammet og lekte med togbane, ammet og jobbet.
Ammet og ammet og ammet.

Så gikk det seg til.
Flaskene med tillegg ble mindre og mindre, færre og færre og tilslutt dristet jeg meg til å droppe de helt.
Vekta fortsatte fint oppover.
Og ved hver veiing hadde han forventet vektøkning.
Dette gikk, jeg klarte det denne gangen også.
Jeg burde vært glad, og lykkelig, og stolt.
Og litt av det var jeg selvsagt, men aller mest var jeg sliten.
Skikkelig sliten.

Sovet lite hadde vi, både jeg og minstemann.
Søvnen ble forstyrret av ammingen som måtte gjennomføres hyppig for å være tilfredsstillende.
Også, for noen uker siden.
Begynte virringen, surringen og utålmodigheten.
Ammingene ble ikke lenger kosestund, men preget av en utålmodig gutt som tydelig var frustrert.
Og som erfaren amme mamma er jeg fullstendig klar over at dette kan være bare en periode.
Hvor lenge er uvisst, men etter å ha kjent på den i 3 uker bestemte jeg meg.
Nok er faktisk nok.
Jeg hadde gitt alt og enda litt til.
En sliten mamma var ikke bare sliten av ammingene, men hun grudde seg også.
Da hun visste hvordan de ville ende, men en gråtende gutt over skuldra som absolutt ikke var i melkekoma.
Jeg orket ikke ut av huset, av frykt for å måtte amme offentlig.
Det var en fredagskveld, og jeg gruet meg til helgen.
Visste at alle våre strevsomme ammeøkter skulle gjennomføres med en hel bøtteballett rundt oss.
Minstemann var klar for natten og vi krøp inn på soverommet slik vi pleier.
Som forventet begynte han igjen, kavet, sutret, strittet.
Slapp brystet og tok tak igjen, grått litt, tok tak igjen, gråt mye og tok tak igjen.
Jeg prøvde og prøvde, men uansett hva vi gjorde roet han seg ikke.
Her, hører jeg plutselig.
Mannen står i rommet, i hånda som han strekker frem har han en flaske med fersk morsmelkerstatning.
Jeg nøler ikke en gang.
Tar i mot, setter meg opp og gir den vesle urolige karen flasken som han gledelig drikker.
Det blir fra da av vår nye rutine.
En flaske på kvelden sammen med kveldspupp.
Plutselig koste vi oss igjen, både jeg og han.
Budskapet i innlegget er vel kanskje diffust.
Jeg er i grunnen ikke sikker på hva jeg prøver å si eller.
Annet enn å si høyt, uten å nøle, rynke på nesa eller føle nederlag.
Mitt barn mates med flaske, rett som det er .
Og det koser vi oss med.
Noen ganger får han pupp, andre ganger får han flaske, og noen ganger kliner vi til å gir begge dele.
Å amme er ikke lett, det vet jeg.
Ikke bare fordi det er krevende fysisk men også psykisk.
Om man skal amme eller ei, skal ikke bare være et valg basert på om vekten går tilstrekkelig opp.
Men også om mor har det topp.
Jepp, jeg la inn et rim der, så kanskje det kan bli et slagord der ute.
For vi må ikke glemme, at mamming er viktigere enn amming.
Så enkelt og så vanskelig er det.

//egenreklame

 
Dette er både moro, spennende, men ikke minst vanvittig stort.
For første gang skal jeg dele ut en rabattkode til dere på barneklær i min (kremt) jeg mener VÅR butikk.
Vi har riktignok hatt klær en stund, men nå begynner det å bli et godt nok utvalg til at vi kan si at vi har har et utvalg!
Vi j0bber stadig med å fylle på, og det kommer inn tøy hver eneste uke.
Og gjett om det er gøy! Vi storkoser oss rett og slett med å fylle butikken med masse fint tøy.

Klærne er i all hovedsak i merket nameIT, men vi har også noen andre merker.
Men vi fokuserer i all hovedsak på klær med ok priser og god kvalitet. Klær som tåler å bli brukt av små soldater.
Nå er vi midt i mars, og til tross for en meter snø utenfor dørene her hos oss fylles butikken med freshe vårnyheter og uteklær tilpasset litt varmere vær.
Rykte har forøvrig fortalt oss at om vi beveger oss litt mer sør eller vest så er våren i full sving.
Vi gleder oss til det gjelder oss også.

Vi har klær fra 50-146(noe 152) i butikken.
Og vi har ulltøy, hverdagstøy, yttertøy, babytøy, pentøy, prematurtøy, nattøy og  diverse.

Og vår første rabattkode til dere, gir hele 20% på absolutt alt av tøy til ordinærpris i butikken.
Bruk rabattkode: ninamars og vips du har minimum 20% på alt av tøy du legger i kurven.

I tillegg har vi masse fin ull igjen og noen andre skatter til enda mer rabatt.
Så besøk nettbutikken vår HER og kapre til deg dine favoritter, tilbudet gjelder til og med tirsdag eller så lenge lageret rekker.

Nesten daglig får jeg spørsmål på hvordan jeg overvant fødselsangsten med Daniel.
Den som slukte meg rå og hel.
Hjertesløs og iskald var den. Og gjorde meg nærmeste til et spøkelse.
Sannheten er, at jeg vant aldri.
Sånn egentlig.
Fødselsangsten har besøkt meg før, det er ikke første gang den snek seg på.
Men hver gang har den hatt ulike sleipe metoder for å komme under huden på meg.
Resultatet derimot er det samme hver gang.
Jeg mister meg selv, bit for bit forsvinner jeg inn i den mørke hulen til angsten og mister kontakt, først med omverden, så meg selv.
Denne gangen ble behovet for å bare være meg enormt.
Angsten rundt fødsel var så altoppslukende at jeg ble utslitt av å være med andre mennesker.
Selv de aller nærmeste som mann og barn.
Det høres kanskje rart ut, men selv en tur ut i stuen mens barna var våkne krevde sitt.
Og etterhvert klarte jeg ikke å se på TV en gang. Klarte ikke å ta noe inn. Alt som stod i hodet mitt var fødselen.

Jeg ble uvell av det hele.
Husket følelsen av smerten og at kroppen tok kontroll alt for godt for fødsel nr fem som kun var 1,5 år bak meg.
Og at jeg nå skulle gjennom det samme igjen var utenkelig.
Jeg orket ikke tanken.
Men så kom jeg til et punkt.
over 10 dager var brukt på soverommet, jeg skrev med en god venninne som også har fem barn på telefonen.
Og hun sa det kort og enkelt.
Nina, uansett om du vil eller ikke, du må faktisk føde.
Sånn er det.
Han må ut, og det snart.
Hun hadde rett, og det gjorde ufattelig vondt å høre henne si det.
Det var ingen vei utenom.
Men samtidig gav det meg en styrke, en visshet om at det var ingen vei utenom, jeg måtte bare kvinne meg opp.
Jeg var livredd, proppfull av angst og en kvalme 24/7.
Men nå prøvde jeg å rette blikket litt opp, se over fødsel og mot målet.
Jeg visste at uansett hvordan fødselen skulle bli så skulle det bli usedvanlig godt å få den unna.
Slippe denne følelsen jeg satt med nå.

Jeg vant ikke over angsten, men jeg tok den i hånda.
Jeg skjønte, at denne gangen måtte jeg føde, med angsten på slep. Denne gangen også.
SÅ hva gjorde jeg?
Jeg fant frem lydfilen fra en god fødsel igjen.
Den er med på å hjelpe meg å rette fokus mot premien og ikke minst følelsen av å ha gjennomført det.
Jeg vet at jeg føler meg RÅ etter fødselen er unnagjort. Stolt og rå. Den tvang meg til å tenke på fødselen, men ikke på en uoverkommelig oppgave men noe jeg skulle klare. Og det med kontroll og ro. Jeg jobbet, hver eneste dag, flere ganger om dagen meg gjennom lydfilen. Igjen og igjen og igjen.
Også snakket jeg om den, snakket den nesten ihjel. Angsten altså.
Med de jeg kunne snakke med den om, og som forstod. Ikke med de som fnøys av meg og sa jeg hadde gjort det før.
Jeg tok kontakt med sykehuset og ba om å få snakke med noen på føde barsel dit jeg skulle.
Slik at jordmødrene på avdelingen jeg skulle føde på var fullstendig klar over at jeg ikke skulle føde alene.
Men at både mannen min og angsten var med meg.
Vi snakket på forhånd om hva som var best å gjøre om den tok overhånd, og hva de skulle gjøre for å la meg prøve å ha kontroll.
Jeg visste at når den kom å slukte hele meg, så var jeg ikke alene, uansett hvor mørkt det ble.
Dette gav meg lave skuldre, iallfall innimellom.
For angsten den tok følge, hele veien inn på fødestuen, og for en periode så jeg knapt annet enn innsiden av mine egne øyelokk.
Jeg orket ikke åpne øynene. Jeg bare fokuserte på å puste, puste vekk angsten på en måte.
Den tok følge ganske lenge, holdt hardt rundt meg, helt til smertene tok et enda hardere tak og skøyv den vekk.
Det var nesten godt når det skjedde, jeg visste det jo egentlig. At når man virkelig står oppi det hele og man har forberedt seg.
Tar fokuset over, så kraftig at angsten ikke får plass.
Så jeg tok kanskje feil.
Jeg vant over angsten, men ikke før fødsel.
Men midt i.
Når jeg ble fødekvinne, og lot instinkt ta over.
Ingen tanker, lite følelser, mye instinkt.
Kroppen tok over, fullstendig kontroll og jeg tok følge.
Angsten gikk på gangen.
Og siden har jeg ikke sett han.

Det skremmer meg, hvordan en psykisk reaksjon som angst er kan ta over et helt menneske og snu det på hode og vri innsiden ut på meget kort tid.
Jeg trodde frykt og angst var det samme lenge, jeg tok feil.
Veldig feil.
Frykt spiser deg ikke opp, frykt gjør deg klar for krig.
Frykt jobber ikke mot deg, det gjør angst.
Og eneste måten å vinne over den, tror jeg, er å dele den med noen.
Man kan ikke vinne over angst alene.
Man må dele den med noen.
For ja, lydfilen til en god fødsel hjalp meg finne troen langt der inne, men det var venninnen på telefonen som fikk meg til å ta initiativ.
Det var mannen min og hånden hans i min, blikket hans som møtte mitt når jeg orket å åpne øynene og de gode ordene som holdt meg rolig.
Det var tryggheten fra jordmoren i fødestuen som visste om angsten som gjorde meg fokusert.
Hver dag, får jeg henvendelser fra kvinner med voksende mage og voksende angst.
Alle tror de at de er alene.
Alene med angsten og tankene de sitter med.
Jeg oppfordrer de til å dele, for da er de kvitt det værste.
Ensomheten.
Også sier jeg, uansett om du vil eller ikke, du må faktisk føde.
Sånn er det.
Han må ut, og det snart.

//annonse

Skjerm.
Tenk at vi og vår generasjon foreldre skulle bruke mye tid på å bekymre oss rundt en lysende digital flate med bilde og lyd.
Hva er for mye skjermtid? Hva er passe? Hva skal de gjøre når de er på skjerm?
Hva bør de ikke gjøre?
Jeg tror ærlig og oppriktig at det ikke finnes en generell fasit, det jeg derimot vet er at skjerm er ikke til å komme unna, enten vi vil eller ikke vil skjermen en eller annen gang bli aktuell for barnet. Skjerm brukes ikke bare til hygge og moro, men og så i undervisning i den vanlige skole. Skjerm, er , enten vi vil eller ikke, kommet for å bli.
Vi merker godt at det er ulik interesse for skjerm blant våre barn, ikke bare hvor mye men også hva de liker å gjøre.
Han på 8 liker på spille, hun på 12 er for det meste sosial, hun på sju ser på Netflix, hun på 1,5 har ingen interesse og han på 3 vil aller helst underholdes.
Ungene våre bruker skjerm, ingen av de har fri tilgang, men vi har heller ingen faste regler. Vi har derimot fokus på at de ikke bare driver med “tom underholdning”.
For jammen er det slik at man kan lære mye av disse lysende platene også.
Jonatan er den ferskeste på skjerm hos oss, plutselig ble han nysgjerrig på den lysende platen som storesøskenene titt og ofte trykket på.
Og det er ikke bare bare å finne godt innhold til en treåring som både fenger og kan gi noe nyttig. Og i jakten på godt innhold kom jeg til å tenke på at vi umulig kan være de eneste som stadig er på søken etter noe fornuftig å se på eller gjøre på nett.
Og derfor, vil jeg dele et supert tips til dere med smårollinger på skjerm.
Et tips som gir godt og fengende innhold. Underholdning de også kan lære svært mye av.

Ja jeg snakker om Vennebyen.
Gjengen i den fargerike byen fenger junior på en fascinerende måte. Han går rett inn i deres verden og suger til seg.
Med Vennebyen på skjermen er det rom for en liten pust i bakken og varm kaffe på mor.
oh yes!

En egen kanal med MASSE vennebyen innhold.
Her kan mini boltre seg i trygg og god underholdning så lenge en selv måtte ønske, helt kostnadsfritt.
Her kan dere følge Apa, Elfie og Ted. Ambus, Koptus og resten av gjengen i Vennebyen på eventyr så ofte man måtte ønske.
Det legges ut nytt innhold hver uke så variasjon blir det også, til glede for både små men mest store 😉
På kanalen ligger musikkvideoer, episoder med ulik lengde og ikke minst filmer fra live forestillingene de har hatt.
Dette er forøvrig en favoritt også blandt de litt større, så fort treåringen setter på det får han temmelig raskt selskap i sofaen.

Kanskje ikke rart at vi allerede gleder oss til vi skal på Vennebyen show i mai?
Det er mye jeg, vi liker godt med vennebyen.
Men det er i grunnen et helt eget innlegg.
Jeg kan iallfall varmt og trygt anbefale å abonnere på kanalen om du har en liten smårolling som trykker på skjermen innimellom.
Du finner Vennebyen sin youtubekanal HER.
 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har lenge tygd på dette innlegget. Vurdert frem og tilbake om jeg burde skrive det.
At kanskje det beste løsningen heller var å slutte å dele.
Men jeg kjenner på hele meg at jeg må få ut litt gruff fra hodet.

Noe av det jeg liker aller best med den jobben jeg har i denne bloggen er dialogen med dere som orker å følge mitt kaos.
Jeg lærer noe nytt om meg selv og andre hver eneste dag, uten å overdrive.
Jeg blir motivert av å dele, og har fått en brennende lidenskap om å ta knerten på “tabudører” og ikke minst bekrefte at man sjeldent er alene om ting.
Enten det er å være usannsynlig stolt av flokken min, eller usannsynlig sliten, lei eller oppgitt.
Om det er at jeg stolt viser frem en ryddig kjøkkenbenk eller viser kaoset jeg våkner opp til på mandager.
Og akkurat nå, deler jeg kanskje aller mest av mitt liv med baby på slep.
En 2 mnd gammel meget sjarmerende kar som suger all livskraft ut av meg rett som det er. (nærmest bokstavelig talt)

Og dagene med baby er kanskje ikke så innholdsrike, for meg består de av amming, skifting, byssing og ikke minst krampe nyte de små minuttene man innimellom får med armene fri.
For denne karen er en liten frimerkebaby som det sies på fagspråket. En liten kar som er meget glad i mamman sin og som lengter tilbake til livet i magen med konstant næringstilførsel og bevegelse.
Jeg kan (heldigvis) ikke stappe han opp igjen, men jeg kan møte hans behov så godt jeg kan på utsiden.
og for all del, jeg gjør det med glede, men det betyr ikke at jeg ikke blir sliten, lei eller oppgitt av det.
Og rett som det er, deler jeg øyeblikkene hvor jeg står å bysser, rugger, eller sitter ammestuck.

Og rett som det er får jeg kommentarer som har bygd opp en gruffdose stor nok til at jeg føler for å tømme meg akkurat nå.
“Hvorfor ammer du så ofte?”
“Hvorfor bærer du så mye på han?”
“Hvorfor lar du han ikke finne søvnen selv?”
“Hvorfor gir du han disse uvanene”
La meg si det enkelt.
Jeg GIR han ikke disse uvanene, han er FØDT med de.
Han har for to korte måneder siden forlatt en trygg magehule.
En mørk og varm hule, uten skarpe lyder, uten direkte berøring, uten dagslys, uten lukter og med konstant tilføring av næring.
Og jeg? jeg gjør så godt jeg kan med å møte den lille kroppens behov.

Jeg ammer han så mye fordi han trenger det, enten fordi han er sulten, tørst, trøtt, redd, har vondt eller bare har lyst til å amme.
Bærer han tett inntil meg så mye fordi han trenger nærhet, høre hjerteslagene mine, slik han gjorde konstant der inne i hyla.
Rugger, bysser og vugger han slik at han finner søvnen fordi han ikke kan det selv enda og det var slik han sovnet i magen.
Og jeg har ikke ord på hvor usannsynlig lei av å måtte forklare og ikke minst forsvare det.
En 10 sekunders snap hvor jeg står å rugger resulterer til en innboks propp full av råd på hvordan jeg kan slutte det jeg driver med.
Og ikke med et eneste ord har jeg bedt om et råd?
Men du viser jo at du er lei og sliten? Tenker du kanskje?
Ja, men det betyr ikke at jeg ønsker meg et råd? Råd kan jeg spørre om når jeg trenger det. For jeg vet hver og en av dere inni i snapland er usannsynlig verdifulle og jeg har som sagt lært vanvittig mye av dere. Men deres råd er dyre, spar de til jeg spør etter de.
En sliten mamma som deler sin frustrasjon trenger igrunnen ikke et godt råd, hun trenger en klapp på skuldra, en god klem og en utstrakt arm.
Vent med å gi råd til hun spør. Jeg får vondt av å skrive dette, da jeg vet de aller fleste av dere mener godt med rådene dere kommer med.
Men jeg er temmelig sikker på at dere selv har kjent følelsen av å bli bombadert med råd man ikke har bedt om. Iallfall når du deler aller mest for å få annerkjennelse og støtte?
Men så slutt å del da? Tenker du kanskje?
Jeg og har tenkt tanken, mang en gang. Men jeg vet så inderlig godt hvor godt det gjør å se at noen andre sliter med akkurat det samme som deg.
Senest i dag opplevde jeg akkurat det samme, Statistpod på Instagram delte noen øyeblikk med sin klistremerkebaby som er omtrent like gammel som min på sin instastory. Ærlig og oppriktig delte hun små glimt av dagen sin, på godt og vondt.
Og hun måtte rett og slett gi opp å få skiftet klær i dag, fordi babyen gråt så fort den ikke hadde mammas armer rundt seg.
Og på en merkelig måte, gjorde den storyen det hakke enklere for meg å bli sittende ammestuck.
Fordi jeg visste jeg ikke var den eneste. Det var flere med “håpløse” klistremerkebabyer som bruker lang tid på å venne seg til verden.
og den følelsen vil jeg også gi andre med min frustrasjon over min situasjon. Av og til.
Jeg vet temmelig godt at det er vanskelig, om du tenker og tror du kanskje sitter på løsningen for å få meg ut av den slitsomme situasjonen jeg er i.
Kanskje satte du på støvsugeren, kanskje la du Tskjorten din i senga hans, kanskje la du en klut over øynene, kanskje lot du vannet renne, kanskje tok han en spesiell type smokk? Og kanskje det er akkurat det som vil hjelpe oss også, men vent med å gi meg ditt gode råd til jeg er klar for å høre.
La oss kave litt i vannoverflaten, la oss finne ut av dette litt på egenhånd.
La meg lære han å kjenne først.
Og vent, lytt og del ditt verdifulle råd når jeg spør.
vær så snill.
VENT

Jeg ELSKER mandager!!!
Nei nå skal jeg ikke bli helt Petter Stordalen, men det er virkelig noe i det mannen sier.
Mandager er helt supre spør du meg.
Nok en helg er overlevd, og stillheten en mandags morgen bringer med seg er som musikk i mine ører skal jeg være ærlig.
Ny uke nye muligheter tenker du kanskje? Tja det er jo alltids rom for muligheter, men aller mest godt å puste.
Jeg skal ikke være sein med å innrømme at det å komme seg gjennom helgen med seks små med svært ulike behov krever sitt.
Iallfall når minstemann krever ett sett med armer stort sett hele tiden.
En helg uten planer er både godt å vondt, ingenting å rekke, lite stress, ingen andre enn oss selv å ta hensyn til.
Alt kan gå i vårt tempo. Men med seks apekatter i hus blir det TEMPO, enten man vil eller ikke.
Ut må vi for å riste av oss litt lopper i blodet, og det er vel kanskje der det er vanskeligst å være kun to.
Nettopp ute.

Oda på 2 år er knapt stødig, Jonatan på 3 vil mer enn han får til.
De tre største er temmelig selvgående med ønsker seg rett som det er noen øyne som ser på.
Mamma se nå, se nå, se nåååå.

I tillegg er det full vinter hos oss enda, småkaldt var det også.
Minstemann er ikke spes begeistret for vogna og må rugges konstant.
Du skjønner, man må gjøre det beste ut av det.
Vi er blitt gode på å legge terskelen lavt, både jeg og mannen min.
Drømmen om skiturer har vi lagt på hylla, i år holder det i massevis å komme seg ut døra og leke rett utenfor huset.
På den måten er ikke veien hjem så lang heller.
Rett utenfor kan de ake, bygge snøborg og vi kan til og med tusle oss en liten runde på noen hundre meter som er perfekt for vesla på 2.

Det er et salig strev, å komme oss ut. En liten treningsøkt skal jeg være helt ærlig.
Hvor er vottene mine? lua ?
Hvor er den andre skoen?
“Oda ikke klatre opp trappen, Jonatan ikke slå søstra di, Markus kan du konsentrere deg om å kle på deg stede for å hinke?
Amalie, hvor er du??
Matilde kan du slutte å SYNGE?”
Og alt dette mens en baby rugges, konstant.

Men så kommer vi oss ut da, litt frisk luft ned i lungene og vips pulsen synker, skuldrene føles lettere og ungene leker.
Vi er mange, så det er kanskje ikke så rart at litt plass gjør oss godt, men det er ett eller annet med denne uteluften altså.
Vi har ingen mål om å være ute lengst mulig, vi tar det slik det kommer.

Noen ganger blir det flere timer, andre ganger knapt en.
Men uten unntak gjør en luftetur oss godt.
Vi har fortsatt full vinter her hos oss, men jeg må innrømme jeg gleder meg til mindre lue og votte leting i gangen.
Hinking, slåing og synging blir jeg nok ikke kvitt, men jeg vet det blir vesentlig raskere og enklere å komme seg ut.
Så kjære vår, nå må du våkne.
 

Mamma??
Mamma??
jaaa?
Mamma?? Kan jeg få leke med modelleire?
Nei ikke nå.
men mamma..??
Nei sier jeg.
men hvorfor ikke?
jeg sier IKKE nå!
Tramp og stamp ut av stua med furteleppe og krokodilletårer.
Skuffa som få og enda mer oppgitt.
Hvorfor får jeg aldri?
Nei, du tar ikke den tonen nå!
Nei er et NEI!
Så blir det stille, hun sitter å furter på rommet og jeg blir stående igjen på kjøkkenet.
Jeg tar en slurk av den smålunka kaffen.
Nok en gang gjør jeg det altså.
Sier nei, bare fordi, jeg sier det.
Ingen grunn, ingen årsak.
Det bare plumper ut av meg.
Ren vane? kanskje?
Men Nei, det ligger liksom der, klart ytterst på tungespissen.
Klar til å plumpe ut, umotivert men tydelig til de fleste spørsmål jeg får.
Hvorfor i huleste sa jeg nei nå?
Søndag, ingen planer, all tid i verden.
Og resultatet av mitt nei er fire unger som traver rundt meg mens jeg prøver å få en overtrøtt baby til å sove mens jeg drikker småkald kaffe.
Hvorfor sa jeg NEI?
Det er kanskje ikke så rart, at noe av det første disse små lærer seg å si, er nei?
Nei, ikke rør, Nei ikke der, Nei ikke gjør sånn, Nei, den er ikke din, Nei ikke sitt på bror din, Nei ikke spis den, Nei ikke ta der.
Nei, nei nei , nei NEI.
Jeg bestemmer meg den søndagen, ja som faktisk er i dag. For å ikke la flere nei plumpe ut.
At alle nei denne dagen må være like gjennomtenkt som alle ja.
Ikke komme på autopilot, plumpende ut.
Det tar ikke lange tiden før jeg kjenner et nei pirre tungespissen.
Han på 3 og hun på 7 er i full sving med å omrokkere alle putene i sofaen.
Noen har de til og med plassert på gulvet.
Broren på 8 som har fått beskjed om å passe på har forsvunnet inn i skjermen.

Neee… jeg stopper meg selv.
Står heller på hjørnet og observerer.
Plutselig, ser jeg han på tre tar sats og KASTER seg ut i haugen av puter som storesøsteren har dandert på gulvet.
Latteren triller.
Sånn herlig latter bare han kan ha, fra helt ned i magen.
Hun ler med og klapper.

Braaa sier hun, nå er det min tur.
Hun kaster seg ut i haugen av puter, nå ler de begge i kor.
En gang til sier de begge i kor.

Jeg blir stående å se på en stund, mens jeg rugger den overtrøtte babyen som nå er i ferd med å lukke begge øynene.
Jeg setter han forsiktig fra meg, og lager meg en ny kaffe.
Den drikker jeg, varm.
Hele koppen.
Ifred.
Uten et eneste spørsmål.
uten et eneste Nei.
Kun latter
og en hel haug med puter på gulvet.
Noen ganger lønner det seg, å ikke si nei…

Å være en påvirker, eller influenser om du vil. Har lenge vært en tittel jeg har flyktet litt fra. På mange måter synes jeg ordet er negativt ladet.
Men ikke lengre. Noe har skjedd. Litt etter litt har jeg innsett at man fint kan påvirke i positiv stand også, og det siste døgnet har jeg blitt overbevist.
jeg ønsker å tre på meg påvirkertittelen og bære den STOLT.
I går trosset jeg komfortsonen, og skrøyt av meg selv.
Tenk at det er å krysse en komfortsone? Det er nesten skammelig.
Men jeg gjorde det, for meg selv og kvinnedagen.
Mens jeg stod der rødmende på vaskerommet og snakket til snapfammen ønsket jeg å gi alle andre kvinner et spark bak.
Om å tørre å være stolte av seg selv, men også si det høyt.
Jeg oppfordret til å dele med meg, og ikke minst med verden.
Flere har brukt #jegerrå på Instagram og flere plasser på Facebook har jeg sett samme budskap.
Å herregud så stolt jeg er, av dere, flotte, fantastiske, damer.
Altså jeg mener, se på dere da:
Dette er bare noen få av alle de FANTASTISKE snappene jeg har fått i dag.
Jeg er varm om hjerte og tårevåt.
DER ER RÅÅÅÅÅ!!
Det er så fantastisk å se at dere tørr, og ikke minst så fantastisk å se alt det fine dere er stolte av. Dere har jammen meg mange fantastiske egenskaper på lager.
Jeg har en stor jobb å gjøre her selv.
Å stå på vaskerommet å skryte av meg selv var ukomfortabelt og rett og slett vanskelig. Men etterpå var det rett og slett rå deilig.
Det er ingen tvil om at jeg burde gjøre det oftere.
Å sette lys på egne kvaliteter og egenskaper er med på å gjøre meg til et bedre forbilde for mine barn.
Jeg vil takke dere for alle heiarop i dag, men aller mest for at dere joinet meg over komfortsonen og ropte høyt selv også.
#jegerrå
#ogdeterpinadøduogså!

Jeg er en skikkelig god mamma, faktisk den beste jeg kan tenke meg til mine barn.
Jeg er god på å kommunisere, få frem et budskap på en tydelig og god måte.
Jeg elsker å danse og jammen er jeg temmelig god på det også.
Dette var ord jeg sa høyt til flere titusener på Snapchat i dag, og jeg kunne fortsatt…
Jeg er sterk og tøff til tross for en historie med mange skrubbsår og blåmerker.
Jeg er en god venn og bryr meg om de jeg er så heldig å ha rundt meg.
Men jeg stoppet med de første tre, det føltes godt men jammen meg ubehagelig også
jeg tråkket et GIGANTISK steg over min egen komfortsone.

Jeg skal være ærlig, jeg tror rett og slett ikke jeg har gjort det før, skryte høyt av meg selv. Jeg er rød i kinnene enda selv om “talen” jeg holdt ble unnagjort for en time siden. Men det er jo rart,  For selv om jeg ikke sier det, vet jeg jo, at det finnes ting jeg er skikkelig god på. Og det er jeg helt sikker på at du også vet om deg selv. For enten du tror det eller ei, så er du RÅ! Minst like rå som meg,
Talen kom ikke tilfeldig-
I morgen er selveste kvinnedagen. En dag jeg helt ærlig har hatt lite forhold til. En dag jeg ikke har tatt mye stilling til. Tenk at den var mer nødvendig før .
Frem til nå. Situasjonen jeg står i nå, som seksbarnsmor, selvstendig næringsdrivende og kjerringa mot strømmen ser jeg at behovet for en slik dag fortsatt eksisterer. Vi kvinner har fortsatt en vei å gå, men vi er på riktig vei spør du meg. Og et godt steg på veien, er å bli oss selv bevisst på hva vi er skikkelig gode på.
Og ikke minst, tørre å si det HØYT!  Det vil alltid være en forskjell på kvinner og menn, men la ikke forskjellen ligge her.
Vi kvinner må tørre å vise vår egen råskap og ikke minst være stolt over den.
Vise den med rak rygg, ikke bare for oss selv men også våre barn.
Tenk den positive effekten det kan ha, å høre en mamma skryte av seg selv, høyt og bevist.

Det kreve en liten dose selvtillit men aller mest mot til å trosse sin egen komfortsone
For du skal vite at du har egenskaper som gjør deg unik, fantastisk og interessant.
DU ER RÅ. Rett og slett.
Og akkurat det, har jeg lyst til å utfordre deg til å tenke litt på i kveld. Fyll kvelden med gode tanker om deg selv, finn ut hva du er god på og er du ekstra tøff, deler du det på Instagram med #jegerrå og #kosmedkidsa så jeg får se. Jeg har gjort det samme.

 
Og er det for stort steg, del med meg på Snapchat (idebankmamma) jeg screenshotter og du blir en del av en drøss herlige damer i en collage jeg lager til bloggen i morgen. Det er RÅ meldinger allerede i innboksen min og jeg GLEDER meg til de som kommer.
Jeg er rå, og det er pinadø du også!
 
Og mens vi er inne på rått. Noe av det råeste jeg vet, og noe av det jeg er mest stolt av det er uten tvil nettbutikken.
Hva jeg og min mann har bygd opp sammen. At JEG er arbeidsgiver, det synes jeg er rått, rett og slett.
Og nettbutikken, er med på denne feiringen og markeringen av kvinnedagen SELVFØLGELIG.
I et døgn fra NUH er rabattkode jegerrå aktiv, og den gir deg 30% på en valgfri vare i nettbutikken.

og DET er RÅTT det 😀