Det slår aldri feil…
Etter lyder fra morgenstell og bleieskift, kaffetrakter og barnetv går døren inn til soverommet sakte opp.

Etter svangerskapet passerte 3. trimester har kroppen min krevd en rolig morgen.
En situasjon som fyller meg med både dårlig samvittighet og herlige stunder. Det er ingen vane for meg å ligge igjen i sengen når resten av huset står opp.
Men med en drømmemann (ja han er det ja ;)) som partner og pappa får jeg den luksusen så og si hver eneste morgen med å ligge under dyna og høre på alle de deilige morgenlydene som
familien min lager. Noen ganger fylt med latter og kaffelyder, andre ganger med trøtte såre skrik og en litt sliten pappa.

Men uansett hvilke lyder så er det en ting som er likt.
Etter alle har våknet og tørket søvnen ut av øynene går døren min sakte opp.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er minsta som kommer tuslende med kosedyrhagen på slep og smokken plassert i munnen.

Jeg våkner som regel til at et og et kosedyr blir slengt opp i sengen, og hun selv klatrer opp til meg.
Løfter på dyna og sniker seg under og inntil meg.

Først klapper hun meg lett på hodet.. jeg merker hun stirrer dypt og intens på meg.
Om jeg gløtter på øynene kommer verdens største smokkeglis frem.

Hun kryper enda litt nærmere meg, og da flytter hun fokus.
Lillebror i magen får seg noen kjærlig klapp av en blivende storesøsters hånd.

Er babyen våken?
Sier hun og nikker.

Ja han er det lille venn…

Sparker han?
Sier hun å nikker enda mer.

Ja om du kjenner rolig på magen kjenner du han nok.

Hun er 3 år, så tålmodigheten er kort, hånden får hvile noen sekunder på magen før hun flytter den.
Akkurat kort nok til å ikke kjenne tegn fra han som trener i magen.

Om ikke lenge kommer han vettu venne.

Og som alltid spør hun,

Kommer han før jul?

Ja lille venn, han kommer å feirer jul med oss.

Nå pleier hun å være fornøyd, som regel begynner hun å samle kosedyrhagen sin igjen, og er klar for et kvarter med barnetv, Dora selvfølgelig.
Men ikke denne gangen.

I stede drar hun dynen over seg igjen og tar et godt tak rundt hodet mitt.
Legger sitt hodet mot mitt og lager noen koselyder.

Jeg elsker at du ligger her sier hun plutselig.

Nemmen gjør du det sier jeg overrasket.

Ja for da kan vi kose sier hun fornøyd.

Ja det kan vi vennen sier jeg og innser at jeg bare må nyte denne luksusen mens den varer.

Også elsker jeg lillebror, fortsetter hun.

Så hyggelig, han blir nok veldig glad i deg og vennen.

Også elsker jeg mamma, pappa, Makkus og Malie.

Så hyggelig sagt av deg venne.

Jeg elsker familien min jeg sier hun og setter seg opp.

Og alle vi elsker deg og vennen.

Hun sitter å stirrer ut i rommet, tar ut smokken og holder pusten litt.
Nå skal hun si noe viktig, noe hun har tenkt på.

Hun ser på meg og trekker pusten…
Sier ingenting, bare setter smokken inn igjen…

Legger seg ned igjen og drar dyna over seg.
Er stille en stund før smokken igjen går ut.

Men aller mest, sier hun og nikker.

Elsker jeg DORA

Opplever du også slike gullkorn fra barnemunn og skulle hatt et sted å skrive de opp?
Da bør du sjekke ut vår kalenderbok, Kos med kaos med rom for gullkorn og morgenøyeblikk 😉

//skrevet i samarbeid med Europris

Når det kommer til yttertøy til barn er det en jungel å velge i.
Og hvilke dresser og skotøy som er best strides de lerde i.

Hvilken dress og hvilke sko som passer akkurat ditt barn er det kun dere som vet.
Men uansett så bør enkelte egenskaper være tilstede for å tilfredstille kravet som godt yttertøy til barn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Enkelt og greit må tøy og sko holde barnet varmt og tørt.
Og det bør være behagelig å røre på seg.

Ekstra bonus er det selvfølgelig om tøyet er slitesterkt og tåler skikkelig barnebruk i minst en sesong.

Vi har satt dress og foret støvel fra Europris på prøve.

Barnehagedressen fra Europris.
Pris 399
Finnes både vinterforet og vår/høst for

Dressene vi har testet, var vår/høst foret.

Dressene overrasket oss stort til prisen. På en tung og grå regnværsdag tok vi med dressene med på luftetur for en skikkelig test. Mange store deilige sølepytter, regn som bøttet ned og masse terreng ventet oss, barna og dressene.

Matilde er en ekte pyttbader, og fant den største og satte rumpa rett ned.
Her satt hun, lenge og koste seg.

Også Markus er glad i sølepytter og dressene ble virkelig utsatt for vann.

Dressene bestod, selv etter en time med pyttbading var begge barna tørre.

Dressene er lette, som gjør at barna beveger seg lett uten tyngde på skuldrene.
Vide og gode i passformen, men savner justerbar strikk i midjen.

Justering ved armene var praktisk, hetten var god og strikk under støvel er også tilstede.

Pluss:
Pris
Tyngde
Glatt innvendig som gjør den enkel å få på for barnet.
Tåler pyttbadere

Minus:
Ingen justering i midje
Litt lite slitesterk strikk til under støvel.
Lite reflekser, spesielt i rygg.

Allværsstøvler med for
30% ull og 70% acryl.
Skal tåle ned til 20 minus.
Pris 349

Støvlene er myke, men alikevell stødig nok til å gi støtte. De er lette og føles slitesterke. Normale i størrelsen. God såle og satt godt på foten til begge barna.

Støvlene fikk testet seg i gjørme og søl og hadde godt grep på alle underlag.

Støvlene hadde god høyde, og med en litt matt ytterside sklir heller ikke dressen like lett opp.
Siden foret inneholder en liten prosent ull regulerer de også en smule bedre enn de med kun syntetisk for.

Vi likte støvlene godt og finner faktisk ingen minus.

Etter en god time ute i regnet tuslet vi vellfortjent inn.
Tørre, varme og med masse frisk luft i lungene.

Vil dere også teste tøy fra Europris?
Vi deler ut et gavekort verdi 1000 kr.

1.Legg igjen en kommentar under som
forteller hva du vil teste hos Europris
2. Lik og del innlegget.
3. Kryss fingrene og tenk gode tanker.

Vi trekker en vinner 25. sept.

Du har nok gjort dine tanker, allerede.

Du har lest overskriften og tenker ditt.
Jeg kan tippe, enten himler du med øynene eller nikker gjenkjennelig allerede.

Men det er altså slik, vi forskjellsbehandler barna våre her i huset, og det med god samvittighet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For fem år siden, hadde jeg aldri i verden tenkt at de ordene skulle komme naturlig ut av min munn.
Nybakt 2 barnsmamma, en baby på puppen og en 3,5 åring i armkroken.

Full av barselhormoner og følelser, men ting var jeg klekklig sikker på, den vesle bylten som lå å spiste ivrig av meg skulle få akkurat det samme som hun som fylte armkroken min.

De skulle ikke oppleve noen forskjell, de skulle føle seg likt behandlet.
Jeg skulle behandle de helt likt.

Slik, ble det overhode ikke.

De er blitt forskjellsbehandlet fra dag 1, og enda større forskjell ble det når nummer 3 kom.

Vi behandler ingen likt.

Opplever vi misunnelse, sjalusi og misfornøydhet lurer du?
Svaret er kort og presist: Nei.

La meg forklare,
grunnen til at vi forskjellsbehandler barna er enkel, barna våre ER forskjellige.

I tillegg har vi vokst som mennesker og foreldre i tiden som har gått.

Førstefødte kom til to nesten voksne mennesker som overhode ikke visste hva det var å være mamma og pappa. Splitter nytt, oppsummerte det meste som ventet på den lille jenta som skulle komme.

Hun hadde alt hun trengte, før hun hadde sett dagens lys.

Forskjellsbehandlingen startet allerede ved redebyggingen når lillebror kom, han arvet mye av storesøster, vi hadde kjøpt mye brukt og iforhold til søsteren, “manglet” han mye av utstyret hun hadde klart før fødsel.

Storesøster har vi lest høyt til hver dag siden hun var i magen, mellombror får også høytlesing, når vi har tid og når han har lyst.

Mellombror har rom i samme etasje som oss, fordi han er usikker, storesøster sover nede i 1 etg.

Han har ny seng, eldstefrøken har arvet seng etter tanten.

Eldstefrøken og minsta har hvert sitt nettbrett, minsta arvet søsteren sin når søsteren endelig hadde spart nok penger til nytt, mellomstemann har ikke nettbrett.

Minsta får sitte i vogn enda, selv om de to eldste sluttet før de var tre.

Eldste fikk høytlesning på sengekanten, mellomste får lydbok, minsta kun en sang.

Vi forskjellsbehandler barna fordi de krever forskjellig.
Det betyr derimot ikke at vi møter deres behov likt?

For barna ER forskjellige, og krever forskjellig og ikke minst blir de tilfredsstilt og fornøyde av forskjellige ting.

Du kjenner deg kanskje igjen?

Dette er jo den milde og naturlige forskjellsbehandlingen som de fleste gjør uten å tenke over det.

Så har man de bevisste valgene.
Og jeg skal være ærlig, jeg tar valg jeg ikke hadde tenkt skulle falle meg naturlig.
For jeg som person er opptatt av at ting skal være likt, å føle seg forskjellsbehandlet er ingen god følelse (jeg vet hva jeg snakker om da jeg er frøken midten, med to familier og søsken på hver side..den gode gamle dritten i midten)

Men ettersom tiden har gått, og barna har vokst til og gjort seg tydelige og jeg har blitt stødigere som mamma har jeg innsett.

Hva vil det egentlig si å behandle barna likt?

Gi de samme verdier? Eller gi de til koppen er full?

Vi må jo ikke glemme her at koppene har forskjellig størrelse.

La meg gi deg et bokstavelig eksempel, når vi snakker om kopper.
Barnas lørsdagsgodt.

Ser du? Både innhold og mengde er forskjellig?

Akkurat som barna.

Lørdagsgodt er jo å begynne i det små, la oss gå over på det som er så omdiskutert om dagen.
Gaver, ja både til jul og bursdag.

Jeg må innrømme at som mamma så er det ekstra stas å få gi barna det de ønsker seg aller mest, både til jul og bursdag er det gøy å få være den som topper hele opplevelsen med å dele ut gaven de har så inderlig ønsket seg.

Men hva om, eldstefrøken ønsker seg nye håndballsko, de fine lilla som koster 1000, mellomste ønsker seg ninjago lego som koster 590 kr og minsta, hennes største ønske er frøken kanin som koster 299.

Vi stod midt i et slikt scenario i fjor, julegavelistene var laget og vi så det umiddelbart.

De ønsket seg ønskene sine like hardt, vi så stjerner i øynene på alle tre når de snakket om det de så inderlig ønsket seg.

Vår løsning?

Vi kjøpte det de ønsket seg, og alle ble like glade.
Vi kjøpte ikke noe ekstra til minsta, eller fylte på med en lego til, til mellomste fordi eldste fikk skoene som kostet dobbelt så mye.

Hvorfor ikke?

Hvorfor skulle vi?

Neste jul er det kanskje en helt annen situasjon, og minsta ønsker seg dukkehus mens eldste ønsker seg nytt penal.

Eller for all del, det skjer noe gjennom året som gjør at en av de har større behov for nye klær, utstyr eller lignende.

Reaksjonene har jo ikke latt vente på seg, men ikke fra barna våre, men voksne mennesker rundt oss.
Hvor ble det av tanken som teller?

Jeg skal være ærlig, jeg ser at man kan reagere, men det før man virkelig åpner øynene og ser.

For den julaften så hadde vi tre akkurat like glade og takknemlige barn.
Som så på oss med stjerner i øynene og takket, mens de holdt det de ønsket seg aller mest i hendene.

Det er ingen måling om hvem som har mest eller hvem som har minst av lørdagsgodt, for alle har fått det de liker best og i en mengde som passer de.

Vi snakker med barna om penger, om at ting koster og at man ikke kan få eller gjøre alt man ønsker seg alltid. Vi snakker om å være takknemlig for det man har og ikke minst om man i tillegg får det man ønsker seg og enda litt til som de gjerne får.

Om vi kan fortsette med dette i evig tid vet jeg ikke,
men så lenge barna er fornøyde, glade og tilfredse.

Lar jeg de voksne rundt reagere.

Hva gjør dere?

Kjapp kjapp!
Nå må vi komme oss avgårde, vi har det travelt!

Pappan står med to barnehagesekker i armkroken og  vifter handa retning trappen.

Kom igjen nå barn vi har det travelt.
Minsta tusler velvillig mot trappen med kosen på slep.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men mellomste derimot, har andre planer.
Klarer ikke taaa meg… sier hans mens han løper inn på kjøkkenet mens latteren triller.

Nei Markus, nå må du komme.

Latteren triller enda mer mens de små barneføttene tripper videre inn på stua.

Markus, vi har det TRAVELT!

Pappan strekker hals inn på stua og ser en lys lugg og to smilende øyne bak sofakanten.

Nei vell, da får du bli her hos mamma da du, så drar jeg og Matilde til barnehagen og leker med de andre barna.
Han tar med seg minsta på armen og stamper ned.

Nei nei nei, ikke dra fra meg sier den vesle rakkaren og småløper etter.

Ja, da må du komme da, sier pappan idet han får fingre full av leverpostei i håret
mens han tar på minsta sko.

Men så enkelt skal det selvsagt ikke være.

Rampen setter seg midt i trappen, smågliser litt før han snur å tramper opp igjen.

Men Markus, vi har det travelt!
Pappan roper mens lua til minstemor går på.

Merkelig nok snur han og retter snuten mot gangen, men skrittene er seige og gutten har god tid.

Markus, nå er det siste gang pappa sier det.
Vi har det T-R-A-V-E-L-T!

Stemmen har endret seg fra bestemt til sint, nå er lunta til pappan svidd av.

Men Markus har tilsynelatende god tid.

Nei, nå setter jeg Matilde i bilen, og når jeg kommer inn regner jeg med du er klar.

Du kan ikke tulle sånn når vi har det travelt Markus.

Pappan glir av seg noen gloser på vei ut, at han aldri kan få rompa i gir når vi har det travelt.
Når han kommer inn står Markus klar, med skoene på feil fot og lua på halv tolv.
Litt egentid gjorde visst susen.

Kjempe bra! sier pappan i det han kommer inn og klapper sammen henda.

Han setter seg på huk og hjelper til med den vanskelige glidelåsen.

Pappa…sier minsten og nøler litt..

Ja..?

Hva er travelt?

….

Hvorfor ligger han bare der?
Eldstejenta roper ifra stua mens jeg står på kjøkkenet å steiker kjøttdeig.

Hvorfor ligger han bare der? Spør hun igjen.

Hvem da sier jeg og gløtter rundt hjørnet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Han lille gutten på bildet her, på stranda…

Det går kaldt igjennom meg,
Jeg slipper stekespaden, flytter stekepannen av platen og går inn på stua.

Hun sitter å ser på bildet som knakk meg i to for to dager siden.
Bildet som spiste meg opp innvendig og fikk meg til å gråte meg i søvn, ikke bare gråte, men hulke.

Gutten på stranden.

Han  har jo falt, hvorfor er det ingen som hjelper han?
Hun ser på meg, jeg ser hun forventer et svar.

Jeg setter meg ved siden av henne i sofaen, legger hånda på ryggen. Trekker pusten og ser litt på bildet sammen med henne.

Gutten har ikke falt jenta mi, han er dø.

Hun legger hånda på munnen og ser på meg,
DØ? Hvorfor det?

Jeg kjenner jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte, hun er jo 8, hun skjønner mye.
Men alikvell så langt ifra alt.

Gutten hadde det ikke bra der hvor han bodde med mamman og pappan sin, det var krig sier jeg.

Krig ja..sier hun og ser på bildet igjen.

Det var farlig å være der de hadde huset sitt, de prøvde å komme seg til trygghet.
Og på en båt sammen med mamman og pappan gikk det veldig galt.
Alle druknet bortsett fra pappaen.

Men hvorfor var det ingen som hjalp de?

Hvorfor ropte de ikke på hjelp?

Jeg kjenner at ordene skorter, jeg har ingen god forklaring.
For ingen av de svarene jeg har, er gode nok.

Men er det noe som er viktig, så er det å svare.

Vi hadde en lang og god samtale, jeg og eldstejenta.
Vi snakket om at ikke alle hadde det så bra som oss, at vi var heldige som bodde i Norge og hvordan noen mennesker ikke var snille mot andre mennesker.

Vi ble begge enige om at våpen både var dumt og unødvendig.

Men under hele praten var jeg både usikker og forsiktig.
Hva kan jeg si? Hva kan jeg ikke si?

Og hva med femåringen?

Eller 3 åringen?

Jeg tok en prat med helsesøster,
og hennes gode tips, fikk jeg lov å dele med dere.

Barn lager sine egne historier.
I dagens samfunn er det nærmest umulig å skjerme barna mot det som skjer i verden.
Når jeg var liten var det igrunnen kun nyhetene jeg kunne få med meg det som skjedde i verden, og satt jeg mot formodning i sofaen når det kom på tv, satte pappa en pute foran ansiktet mitt og skrudde ned lyden. Dette skulle jeg ikke se.

Å skjerme barna mot virkeligheten gjør ingen nytte, det kan rett og slett gjøre ting verre.
Barna får med seg hva som skjer enten via bilder mens du scroller deg nedover facebookfeeden, radio i bilen, Supernytt etter barnetv eller nyheter.

Å snakker vi ikke med det om det som skjer, skaper de sin egen virkelighet, tanker og historier i hodet som bare de har kontroll over og i de historiene og tankene, setter de seg selv.

Det de ser skjer med andre, både tror og tenker de kan skje med seg selv.

Og er det en tanke jeg ikke ønsker mine barn skal ha, så er det frykten for at det samme kan skje med de som feks gutten på stranden.

Når man snakker med barna om tragedier og grusomme hendelser er det viktig at vi bruker ord barna forstår. Ord som krig og flukt kan bety noe helt annet for enn 5 åring enn hva det betyr for deg.

Ikke la barna bli kun en lytter i slike samtaler, men la de aktivt delta i samtalen.
Spør de spørsmål, spør om de hvorfor og hvordan.

Og det aller beste med å involvere barna, er engasjementet de fleste barn viser i etterkant.
De har både tro og ønske om å hjelpe, om å gjøre en forskjell.

De ser ikke hinder og utfordringer, umuligheter og vanskeligheter.

De ser muligheter.

De ser at alle monner drar, at hver eneste utstrakte hånd kan hjelpe en hånd som søker hjelp.

Så konklusjonen er enkel.
Snakk med barna om gutten på stranda og ale annet som skjer i verden.

Og følg deres engasjement.
Kanskje vi kan være med å gjøre en forskjell, sammen med barna?

Snakker du med barna om slike tragedier?

Frozen yoghurt er jo virkelig i vinden om dagen, så da tenkte jeg vi skulle dele nok en liten, enkel oppskrift her til dere som dere gladelig kan dele med de små.

FroYo-snacks er superenkelt å lage, inneholder masse antioksidanter, kalsium, kalium og proteiner. Snakk om å få servert alt i en liten munnfull! Også smaker de jo fantastisk godt, samtidig som de kan dempe søtsuget til både store og små. Her har vi blandet sammen en del med smoothie og en del med yoghurt. (Yoghurt fra 10mnd+)

FroYo-snacks

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Du trenger:  

• Gresk yohurt (eller annen yoghurt etter eget ønske)
• En håndfull frosne bringebær
• En halv banan
• Isterningformer

Slik gjør du:

• Legg et lag med yoghurten i bunn
• Blend sammen bringebærene og bananen til en smoothie
• Fyll resten av formen med smoothien
• Sett i fryseren (minst 2 timer)

Med disse bitene kan du variere innholdet i nærmest det uendelige! Lager du kun med smoothie kan jo selv de minste på 6mnd+ få dem 🙂

Tips: Popp en isterning med FroYo i den varme grøten for å raskt kjøle den ned til riktig temperatur!  (Da tilfører du samtidig vitamin C fra bærene som bidrar til å øke jernopptaket.)

For fem år siden, akkurat nå… kjente vi hverandre godt du og jeg, selv om vi aldri hadde sett hverandre i øynene.

Jeg kjente stemmen din, bevegelsene dine, latteren din og din gode myke hånd utenpå magehulen.

For fem år siden, på denne kveld, var det like før jeg og du kjempet oss gjennom en heftig kamp med alt vi hadde som innsats.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

og resultatet ble en nybakt tobarnsmamma og

meg.

Fem år er kanskje ikke så lenge for deg, men for meg er det lengre enn langt, ja faktisk hele livet mitt.

Fem år, det fyller en hel hånd det.

Det ekke så værst å være meg, fem år gammel og klar for det meste.
Men fem år, det er neimen ikke bare bare heller.

De sier jeg er stor gutt nå, og det er klart jeg er.
men glem for all del ikke at jeg fortsatt er din lille gutt, ditt gode myke fang rommer meg fortsatt.

Jeg vokser for hver dag, og fem år har gjort meg til en stor gutt.
For ikke lenge siden badet jeg i vasken, nå er det bare hendene som har plass.

Vi kjenner hverandre bedre vi nå.

Fem år er et helt år større enn fire.
Jeg er ikke så sta og viljesterk lengre som jeg var da, men jeg vet fortsatt hva jeg vil, men forstår også at vi noen ganger må ta hensyn til andre.

Jeg er glad i å være ute, den friske luften og den store plassen gjør at jeg føler meg fri.
Ute kan jeg klatre, løpe, rulle og tulle uten at jeg risikrer å ødelegge noe som helst.

Å røre meg er det BESTE jeg vet, og nettopp derfor er det også så innmari vanskelig å sitte stille.
For jeg gjør så godt jeg kan mamma, men innimellom hjelper det å se på TV opp-ned når loppene i blodet tar helt av.

Jeg har ører, selv om de ikke alltid virker.
Jeg har nemlig funnet ut at jeg lett kan bestemme når jeg skal høre og ikke.

Det er ikke alt du sier jeg vil høre.

Konsekvenser lærer jeg av, men noen ganger kan det ta litt tid.

Jeg er tøff, noen ganger tøffere enn jeg burde. Blåmerker på albuer og legger, skrubbsår på knær.
Noen ganger holder det å børste det vekk, andre ganger må jeg både ha kos, et fang og en blås av din magiske pust.
Selv om jeg bare er fem har jeg kjent på det meste, smerte, glede, sinne, frykt, spenning og lykke.
Jeg viser det tydelig når jeg føler, men hva jeg føler er ikke alltid like lett å forstå.

Noen ganger, føles alt så sterkt at kroppen virker for liten.
Jeg kan bli så sint så sint, når noe føles urettferdig, kan jeg bli så sint at jeg neste sprekker.
Men hjelper du meg å forstå, går det som regel bra.

Jeg lærer, hver dag.

Jeg kan å telle til 29, og vet at etter der kommer tjueti…
Fargene har jeg stålkontroll på

Dagene kan jeg på rams, jeg vet til og med at jeg har bursdag på en onsdag!
Selv om jeg ikke er helt sikker på om i går var i morgen eller i morgen er i dag.

Og som dreven storebror vet jeg at at babyer kommer ut av tissen.

Ja for lære gjør jeg mye, hver eneste dag lærer jeg noe nytt.
Hjernen min er ikke stor men rommer mange tanker og ideer.

De dukker opp på de utroligste steder, så når du finner doruller som har tatt et bad i vasken, sokker som henger i lampen eller at skoene dine er fulle av vann, så hadde jeg en plan. Jeg LOVER.

Jeg er stor nå, men jeg skal bli enda større.
Så stor at fanget ditt blir for lite,
så stor at du må stå på tå for å gi meg en klem

Så stor at jeg innimellom blir for stor for en klem.

Men i morgen, blir jeg fem år.

Fem år stor og fem år liten.
En hel hånd med år har vi fylt sammen du og jeg.

Kjære mamman min.

Man vet aldri, plutselig står man i den situasjonen at et barn er den som må ta opp telefonen og ringe
når en ulykke har skjedd. Å huske hvilket nummer man skal ringe når, er nesten umulig.

Var det 1-1-2 eller var det 1-1-0 som var til politi? Husker du selv kanskje?

Bæ-bu sangen har vi laget i samarbeid med Alfabetika. (inne hos henne finner du fargeleggingsark både i små og store formater.)

Filene kan printes ut, heng de som dekor på barnerommet, i klasserommet, i barnehagen, på kjøkkenet, dodøra i gangen eller hvor du vil. Målet vårt er at alle barn skal føle seg trygge på hvilket nummer de skal ringe når.

Ønsker du å printe ut er det bare å trykke på bildene og du får de opp til utprinting!

Og her prøver jeg og jentene å synge litt <3

Å kunne nødnummerene kan redde liv,
lik og del denne med dine venner!

Som førstegangsmamma hadde jeg klare meninger i hodet om hvordan jeg skulle bli som mamma og ikke minst hvordan barna skulle bli som resultat av dette.

Å gjøre seg opp en mening og sette retningslinjer for noe jeg overhode ikke har prøvd før, det sier seg vel selv at ikke er sukess.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bestillingen som jeg la inn på sovebaby ble tydeligvis ikke registrert, og den rolige mamman med stålkontroll ble istede en små (til tider stor) stressa førstegangsmamma proppet full med depresjon og lite selvtillit.

Soving i egen seng eller generelt soving i det heletatt kunne jeg se langt etter, jeg pådro meg både senebettenelse og kink i ryggen pga byssing, bæring og rugging.

Ikke la meg selv forfalle hadde jeg glemt i det jeg forlot barsel i pysbukse og hestehale uten sminke.

Jeg skulle leve livet slik som det var, denne ungen skulle bare være med.
Resultat: jeg låste meg inne med puppen ute, så og kjente og knapt friskluft de fire første månendene.
Som en bjørn gikk jeg i hi, og første gang jeg tittet ut var 17. mai.

Tiden gikk, jeg vokste som mamma og barnet vokste også.
Vesla ble større for hver dag som gikk.

Og vi gikk inn i fasen hvor jeg hadde enda klarere meninger om hvordan det hele skulle bli.
Sitte stille ved bordet, ikke få egen mat men følge famliens meny, legge seg uten trøbbel, være takknemlig, høflig, rydde etter seg, være selvstendig, følge reglene, ja listen var igrunnen uendelig.

Jeg glemte noe viktig midt oppi det hele når jeg gjorde listen klar i hodet.

Hvem som faktisk kom ut av meg.

Jeg ante det jo ikke i det listen ble laget, for hva visste jeg om hun skulle lide av nattskrekk, være usedvanlig sjenert, kresen, sta, utforskende typen eller mer den stille og rolige?

Jeg visste jeg, hvordan mine regler skulle følges og fullføres.
Dette skulle ikke bli noe problem…

Dersom bare alle var som meg.

Listen fikk seg en trøkk,

Og nå som trebarnsmamma, og fjerdemann i magen.

Vel, la oss si at den er modererert.

Men det viktigste av alt, den er tilpasset.

Ikke bare er den tilpasset hvordan jeg er som mamma og han er som pappa og hvordan vi sammen er som foreldre. Men og tilpasset etter barna som så tydelig som det kan bli er tre HELT forskjellige individer.

I tillegg, er de tilpasset oss som familie.

Velg dine kamper med omhu sa en klok dame til meg en gang..
og denne har jeg med meg…

Og ofte tar jeg meg selv i å kjempe kamper som til syvende og sist er bortkastet energi.

“Nei Markus, hvor er gaffelen din egentlig?”
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt setningen, men at gutten som har problemer med hånd koordinasjonen og med en matglede uten like kan få problemer med å kontrolere ivrigheten sin når det foran han står en stor tallerken med kylling og pastasalat med alskens godheter kan jeg skjønne.

Er det så farlig da?

Får han spise med fingrene, beholder vi matro, han får i seg mat, og jeg slipper å gjenta samme setning 1000 ganger under samme måltid. For både han og jeg vet godt, at han vil gi opp gaffelen gjentatte ganger iløpet av måltidet.

Mens vi er inne på mat, eldsta har vært et eget prosjekt.
Tydelig slitt med nye smaker og konsistenser.

Og noe går rett og slett ikke ned, typiske barnefavoritter som pasta, pølse og pizza er så lang fra hennes favoritter. Og vet du hva? Jeg lager egen mat til henne på disse rettene.

Er det så farlig da?

Brødskive med kokt egg, havregrøt eller andre enkle retter får hun servert mens vi andre spiser samme rett. Nye retter derimot, må hun smake, og det flere ganger.

Minsta har hatt sine utfordringer etter hun bestemte seg for å komme til denne verden i full fart i begynnelsen av 2012. Noe som har gjort at hun har hengt etter.

Hun er tre år, nekter å sove i juniorseng.

Er det så farlig da?

De minste står opp seks og ser en time på barnetv før vi får stått opp.

Er det så farlig da?
Vi får en time mer søvn og blir en mer happy mamma og pappa.

Vi arver på kryss og tvers av barna, mellom jente og gutt.

Er det så farlig da?
Så lenge barna er fornøyd med det de har?

Innimellom dropper vi middagen fordi ingen av oss har lyst på.

Er det så farlig da?
Når det skjer en sjelden gang?

Innimellom lar jeg kjøkkenbenken se sånn ut når jeg legger meg.

Er det så farlig da?
Rotet løper ingen steder og jeg har mer tid i morgen…

Noen ganger bruker jeg ipad eller telefon for å kjøpe meg egentid.

Er det så farlig da?
Når resultatet blir en hyggeligere stund både for meg og de små?

Mange av de små tingene er kanskje ikke like enkelt å felle på for deg?
Kanskje noen av de er hårreisende?

Så la de være viktige for deg, kanskje du dropper kampen på andre steder enn oss?

Barn trenger trygge rammer og regler, de trenger rutine i hverdagen.
Men de trenger også harmoni, en rolig mamma og pappa.

Skulle jeg ha kjempet alle kampene jeg hadde klar i hodet, hadde jeg ikke gjort stort annet enn å si ifra.

Hvilke kamper er viktige for deg og hvilke har du bestemt deg for å legge til side?

Kommentarer på bloggen
Det er stort sett hyggelige, inspirerende kommentarer. Noen med konstruktiv kritikk, andre med uhemmet ros. Men heldigvis ser jeg svært lite til de beryktede nett-trollene som kaster sot og sverte rundt seg på det store internett.

Ja du vet de som nærmest ødelegger liv fordi de med full hals må rooope ut hva de tenker mener og føler om hvordan andre ser ut, er, gjør eller mener.

Hvorfor de ikke har funnet min plass, vet jeg ikke, men uhei så glad jeg er for det 😉

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men jeg slipper ikke unna helt, det er noen nett-troll som dukker opp hos meg også, rett som det er.
Igrunnen på uante plasser.

De rosa-blå nett-trollene.

Har du møtt de? Det har jeg, flere ganger.
De er heldigvis ikke av den verste sort, de har ikke de stygge ord som våpen, men de har en kamp å kjempe og de kjemper den hardt.

Men jeg velger å kalle de nett-troll, nettopp for de lusker rundt og popper opp når du minst aner.
Og tråkker du de på tærne, hakker de deg i fillebiter.
Jeg har funnet noen av de magiske ordene som kan lokke de frem.
Som kan få de til å komme ut av de kjønnsnøytrale grå hulene sine og rope ut sin frustrasjon.
Rosa-blå nettrollene ønsker å ikke gjøre en forskjell, den ønsker at vi skal formes av den vi er, og ikke det samfunnet forventer at vi skal være, like eller gjøre.
De ønsker ikke å sette noen i rosa eller blå bås.

Jeg velger å skrive til dere nå kjære rosa-blå nett-troll, for å fortelle hva jeg tenker, føler og mener om denne saken. Jeg vekker nok dere denne gangen og, det er jeg sikker på.

Jeg fikk for første gang smake deres vrede når jeg i en post med barneklær skrev “for søte jenter” og laget en collage med tøy med volanger og blonder. Samme bloggpost inneholdt en collage som jeg kalte “til tøffe gutter”, med røffe klær med jeans detaljer og grove glidelåser.

Det tok ikke lange tiden før jeg fikk høre hvor feil jeg hadde tråkket.
Inn på bloggen kom dere stampende, okkuperte kommentarfeltet og ropte ut!

Hvem hadde vel sagt at ikke jenter kunne være tøffe og gutter kunne være søte, ropte dere i kor.

Og mitt poeng er… ja hvem hadde vel sagt det?
Ikke med ett ord hadde jeg nevnt at de søte klærne var forbudt for gutter eller at de tøffe klærne var forbudt for jenter.
Tøffe og søte var naturlige adjektiver til klærne.

Det er kanskje noe av det verste jeg vet, at noen putter ord i min munn som jeg ikke har sagt eller skrevet.

Diskusjonen fortsatte og jeg skjønte at dette var såre tær å tråkke på.
De rosa-blå nett-trollene kjemper for likestilling blant kjønn, blant barn, de ønsker å bekjempe at samfunnet skal forme oss som jenter og gutter med rosa og blått, med prinsesser og biler.

Og jeg er helt enig, man skal kunne velge selv.

Men hold nå for all del denne kampen saklig, og ikke minst realistisk.

For skal jeg være helt ærlig, synes jeg denne kampen har gått over stokk og stein.
Ikke bare putter dere ord inn i andres munn, ord som hverken er sagt eller skrevet, men
dere ønsker en virkelighet for barna som ikke eksisterer i den virkelige verden.

Gutte og jenteavdeling i klesbutikker for barn er galt, hvorfor er det da helt innafor for oss voksne?
For virkeligheten er at det skilles på oss hele veien, kanskje nettopp fordi vi er forskjellige som mennesker ikke bare som kjønn.
For jeg regner med, at dere ser at det er noen vesentlige forskjeller på oss jenter og gutter.. ja da mener jeg selvsagt fysisk. Og uansett hvordan man vrir og vender på det, vil vi som kjønn alltid ha det til felles.
Dere hyler og skriker fordi lego har kommet med en ny type som de kaller Friends, med tilsynelatende det vi kaller jentedesign.. men det står INGEN STEDER at denne legoen er forbudt for gutter, eller at ordinær lego kun er for gutter? Det er det vi som gjør oss en mening på.
At markedsføringen er rettet mot jenter? Vel bak enhver markedsføring ligger det en undersøkelse, en vurdering.  Der hvor målgruppen er størst, dit retter de også markedsføringen.
Og da var det tydeligvis jenter som hadde størst interesse for hester, pusekatter og resturanter, og er det virkelig noe å hyle for?
Hva er galt med de interessene?
Tannkremen har jo også fått gjennomgå, den også uten noe som helst forbud til hverken jenter eller gutter.
Ikke med et ord står det at den med dinosaurer kun er rettet mot gutter, det er det VI som gjør oss en mening om

La meg få legge trykk på, at det er stor forskjell på å tilpasse produkter etter interesser enn å kjønnsbestemme de. Hvem som er interessert i hva, er jo opp til hver enkelt?

Her i huset, lever det en kvinne, en mann, to jenter og en gutt.
Jeg har mine interesser, mannen har sine. Om det er fordi jeg er kvinne og han er mann, det kan godt være, men det er og pga forskjell på oss som menneske.

Barna de leker med hverandres leker, innimellom kommer minsta med en brannbil og mellomstemann med Tingeling. Men velger minsta den rosa glitrende tannkremen, så får hun gjøre det.
Nettopp fordi hun liker den best, ikke fordi det i usynlig skrift står “just for girls” på den. Jeg tar ikke på vei for at hennes valg er rosa, Matilde er Matilde uansett.

Likestilling er bra, likestilling er viktig. Men la nå denne kampen bli større enn det dere holder på med nå. Likestilling er ikke viktig bare mellom jenter og gutter, kvinner og menn. Men mennesker.
La oss skille på det å bli satt i bås og det å følge interessene.

Dere må slutte å legge ord og handlinger i ting som ikke er sagt eller gjort.
Da er det jo dere  som dømmer og putter i bås, er det ikke?

Verden har så mye mer å bekymre seg over enn rosa og blå.
Er det det vi skal bruke energien vår på?